1. Innledning

       Samferdselsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i vegloven av 21. juni 1963 nr. 23.

       Bakgrunnen for lovforslaget er nødvendige endringer i forhold til lovverket ellers (f.eks. kommuneloven), endringer som synes nødvendige på bakgrunn av den erfaring vegmyndighetene har hatt gjennom årene og videre behov for en rent språklig forbedring.

       Lovutkastet fra et internt lovutvalg i Vegdirektoratet har vært ute på en omfattende høringsprosess. Høringsinstansene har stort sett vært enige i forslaget. De viktigste av de innvendinger som er reist, er det gjort rede for i proposisjonen i omtalen av den enkelte paragraf.

2. Hovedpunkter i lovforslaget

Til kap. I. Inndeling og nedlegging av veger

Til § 1a (ny)

       Departementet foreslår tatt inn en formålsbestemmelse i vegloven som ny § 1a.

       Vegvesenets virksomhet består tradisjonelt i å planlegge, bygge og vedlikeholde veger.

       Departementet mener at det i tillegg til de mer tradisjonelle sidene ved vegvesenets virksomhet, også er hensiktsmessig å få med funksjonen « drift » i formålsparagrafen. Med « drift » menes ikke bare det som er nødvendig for å holde vegen i stand og velegnet til ferdsel, men også mer beslektede tiltak som ikke har direkte tilknytning til selve kjørebanen.

       Høringsinstanser har tatt opp bl.a. at miljøhensyn og hensyn til at vegnettet fungerer som infrastrukturkorridor m.v., må komme klarere til uttrykk.

       Departementet har derfor føyd til ordlyden « ... og ta (dei mange) omsyn som grannane, eit godt miljø og andre samfunnsinteresser elles ».

Til § 2

       Paragrafen inneholder bestemmelser om inndeling av det offentlige vegnettet.

       Kategorien riksveger blir inndelt i stamveger og øvrige riksveger.

       Departementet foreslår tatt inn som nytt annet ledd i paragrafen en lovhjemling av opprettelsen av stamveger.

       Selve beslutningen om at en veg skal anses som stamveg foreslås truffet av departementet, men det er forutsatt i utkastet at saken på forhånd skal være godkjent av Stortinget.

       Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå endring i lovens hovedinndeling av det offentlige vegnettet i riksveg, fylkesveg og kommunal veg.

Til § 3

       Bestemmelsen omhandler riksveger.

       Paragrafens annet ledd krever i dag godkjenning fra Stortinget for oppklassifisering av veger til riksveger. Slike saker er som regel på et meget detaljert nivå, og vegfaglig og teknisk begrunnet. Departementet fremmer forslag om at hjemmel til å foreta slik godkjenning blir lagt til departementet.

Til § 5

       Bestemmelsen omhandler kommunale veger.

       I annet ledd annet punktum vises til « reglar utanom denne lova ».

       For å gi en klarere forståelse av regelen foreslår departementet at det i vegloven § 5 annet ledd i.f. tas inn en uttrykkelig henvisning til plan- og bygningsloven.

Til § 7

       Bestemmelsen regulerer hvilken myndighet som kan fatte vedtak om omklassifisering av veg.

       Etter første ledd kreves det i dag godkjenning fra Stortinget for nedklassifisering av riksveger.

       På samme måte som ved oppklassifisering til riksveg etter § 3 foreslår departementet at myndigheten legges til departementet.

       Departementet mener det vil være riktig at det skal gjelde minimumskrav til veger som skal omklassifiseres fra riksveg til fylkesveg, og fra fylkesveg til kommunal veg.

       Departementet foreslår derfor nytt fjerde ledd som stiller teknisk krav til veger som skal omklassifiseres.

       Departementet vil be Vegdirektoratet om å utarbeide retningslinjer som gir en nærmere presisering av hva som skal til for at vegen anses å være « i skikkelig stand ».

Til § 8

       Bestemmelsen gjelder bruk av veggrunnen til nedlagt offentlig veg.

       Det har i den senere tid blitt en stadig økende interesse for å bevare eldre vegstrekninger til rekreasjonsformål. Stort sett vil disse vegene brukes av syklister og gående - og ikke til vanlig av motorkjøretøy. Departementet finner det rimelig at det gis hjemmel for å sikre slik veggrunn for framtiden, og foreslår en tilføyelse om dette i første ledd.

       Miljøverndepartementet har foreslått « anna offentleg vegføremål » i første ledd erstattet med « anna offentleg føremål ». Samferdselsdepartementet imøtegår dette forslaget.

Til kap. II. Vegmyndighetene

Til § 9

       Bestemmelsen gir grunnlag for de tre vegmyndighetene, og er den sentrale bestemmelsen om vegstyresmaktene.

       Etter første ledd er departementet og Vegdirektoratet i dag sidestilte som vegmyndighet for riksveg. Departementet foreslår at « departementet » sløyfes i første ledd første punktum. I henhold til forvaltningslovens regler vil Vegdirektoratet likevel være underordnet departementet.

       Departementet foreslår videre at det i annet ledd åpnes adgang for fylkeskommunen til å delegere videre myndighet gitt med hjemmel i første ledd, det vil si delegert myndighet fra Vegdirektoratet.

       Nåværende tredje ledd foreslås sløyfet. Bestemmelsen er ikke nødvendig i lys av den nye kommuneloven.

Til § 11

       Bestemmelsen omhandler klageadgang over vedtak fattet etter veglovens regler.

       I første setning heter det at regelen i forvaltningsloven « frårekna unntaket i § 26 », gjelder for vedtak fattet etter vegloven. Hensikten med dette unntaket var å pålegge vegstyresmaktene plikt til å begrunne alle vedtak etter vegloven. Denne bestemmelsen og regelen i annet punktum som gjelder klage over vedtak fattet av kommunalt eller fylkeskommunalt organ, er ikke lenger nødvendig etter endringer i forvaltningsloven.

       Fylkesmannen er klageinstans for endring av vedtak truffet med hjemmel i plan- og bygningsloven, og Vegdirektoratet ved endring i plan med hjemmel i vegloven. På grunn av overføring av all vegplanlegging til plan- og bygningsloven, blir det med tiden kun fylkesmannen som vil ha kompetanse i plansammenheng.

       For å forenkle klagesystemet foreslår departementet at fylkesmannen tillegges kompetanse som klageorgan også i de to tilfellene hvor fylkeskommunen i dag har kompetanse (§§ 40 annet ledd og 41 første ledd).

       Departementet mener også at fylkesmannen bør være klageinstans for vedtak i alle saker om avkjørsler i riksvegsammenheng, enten vedtaket er gjort utenom plansammenheng ( §§ 40-43 ), eller i plansammenheng med hjemmel i enten vegloven eller plan- og bygningsloven. De fylkeskommuner som har uttalt seg (10 av 19) har imidlertid vært imot forslaget, og anført at ordningen bør beholdes slik den er nå. De mener det er viktig med en politisk behandling av avkjørselssaker, spesielt der det ikke foreligger plan.

Til kap. IV. Vegutgifter

       §§ 20-25 gir uttrykk for det som er hovedprinsippet i ansvarsfordelingen når det gjelder offentlige veger. Dette prinsippet har blitt mer rendyrket ettersom årene har gått.

       Det foreslås opprettholdt en adgang til å gjøre visse unntak.

       Departementet foreslår at innholdet i §§ 20-25 samles i én paragraf, utkastets § 20.

Til § 27

       Bestemmelsen regulerer adgangen til å kreve inn bompenger på offentlig veg.

       Departementet foreslår nytt annet ledd i § 27 om adgang til å pantsette retten til å kreve inn bompenger. Slik pantsetting har vært vanlig praksis i mange år, og anses å være i samsvar med gjeldende pantelovgivning.

       Miljøverndepartementet og Statens forurensningstilsyn har i sine høringsuttalelser bedt om at det i vegloven nærmere hjemles adgang til bruk av bompenger, i f.eks. trafikkreguleringsøyemed. Etter Samferdselsdepartementets vurdering er det for tiden ikke aktuelt å utvide anvendelsesområdet for bompenger ytterligere.

Til kap. V. Byggverk m.m., avkjørsler, gjerder og grind

Til § 29

       Bestemmelsen hjemler byggegrenser langs offentlig veg.

       Det blir i første ledd fastslått at det skal være byggegrenser langs offentlig veg, og at disse grensene skal fastsettes med hjemmel i vegloven § 29, dersom ikke annet følger av plan- og bygningsloven.

       Det foreslås at formålet med byggegrenser kort angis i paragrafen, jf. utkast til § 29 første ledd annet punktum.

       De nærmere reglene om byggegrenseavstandene finnes i annet ledd. De påbudte avstander har ikke vist seg tilstrekkelig til å forhindre at riksvegene blir nedbygget. Departementet finner det derfor rimelig at byggegrensene for riksveg økes - ikke minst av hensyn til vegens naboer og samfunnet for øvrig.

       Tredje ledd gir hjemmel for unntak fra hovedregelen om byggegrenseavstander.

Til § 30

       Bestemmelsen innfører byggeforbud innenfor de angitte byggegrensene i § 29, og åpner for unntak.

       § 32 annet ledd omhandler plasseringen av innretninger som vareramper, murer o.l. Etter bestemmelsen må disse ikke plasseres nærmere offentlig veg enn 3 m.

       Departementet er imidlertid kommet til at disse innretningene i utgangspunktet bør behandles på lik linje med innretningene omhandlet i § 30 første ledd, dvs. byggverk, løs kiosk o.l. En konsekvens av forslaget her er at § 32 annet ledd i sin nåværende form foreslås opphevet.

Til § 32

       Etter det som er sagt om endringene i § 30, blir hovedinnholdet i dagens § 32 annet ledd overført til § 30.

Til § 38

       Bestemmelsen gir hjemmel til å nekte bebyggelse av områder som blir liggende innenfor en planlagt vegs framtidige byggegrenser.

       Departementet foreslår at første og annet ledd i paragrafen bytter plass, og videre at det gis muligheter for å nekte bebyggelse i en noe lengre tidshorisont for de vegtraseene som skal sikre nasjonens interesser for landevegstransport - stamvegene.

Til § 40

       Bestemmelsen gjelder vegmyndighetenes og bygningsmyndighetenes adgang til å regulere den enkeltes adkomst fra offentlig veg til tilgrensende områder ved private avkjørsler.

       Det kan bl.a. vises til omtale vedrørende § 11 om overføring av myndighet fra fylkeskommunen til fylkesmannen i klagesaker.

       Departementet foreslår et nytt siste ledd som innebærer at en avkjørselstillatelse må være tatt i bruk innen tre år.

       I tillegg foreslås en hjemmel for at en gitt tillatelse kan bortfalle dersom en avkjørsel ikke har vært i bruk de siste 10 årene.

Til § 43

       Bestemmelsen fastslår at avkjørselseieren har vedlikeholdsplikt for avkjørsler, og gir Vegdirektoratet hjemmel til å utferdige nærmere regler for denne vedlikeholdsplikten.

       Departementet foreslår at vegloven bør inneholde en hjemmel for frisiktlinjer. En slik hjemmel foreslås i nytt annet ledd.

Til kap. VII. Private veger

       Private veger er i vegloven § 1 definert som alle andre veger enn offentlige veger. Departementet ønsker å gi enkelte av bestemmelsene en klarer profil slik at de blir bedre tilpasset dagens forhold (§ 54). Videre foreslås det å endre noe på bestemmelsene om forvaltningen av vegfellesskapet for å styrke vegstyrets beslutningsevne (§ 55). Dessuten foreslås å innføre en bestemmelse om bompenger på private veger (§ 56).

Til § 53

       Bestemmelsen gir adgang til ekspropriasjon av grunn og rettigheter til privat veg, og gir regler om skjønn og erstatning i den forbindelse.

       Det foreslås bl.a. å styrke skjønnsrettens muligheter til å finne helhetsløsninger under ekspropriasjonssaker.

Til § 54

       Bestemmelsen gjelder fordelingen av utgiftene til framtidig vedlikehold og utbedring av privat veg. Bestemmelsen er av deklaratorisk karakter, og gjelder bare så langt det ikke er fastsatt noe annet ved jordskifte, avtale e.l. Det foreslås bl.a. å styrke skjønnsretten slik at det blir mulig å avklare kostnadsfordelingen mellom vegbrukerne.

Til § 55

       Bestemmelsen gjelder etablering av vegfellesskapets organ, og myndighet til å treffe vedtak.

       Slik ordlyden er i dag, er den omstendelig og lite praktisk. Departementet foreslår en ombygging av bestemmelsen, og tar sikte på å styrke veglagets myndighet.

Til § 56

       Bestemmelsen hjemler adgang for vegsjefene til å gripe inn overfor forhold på private veger.

       Departementet foreslår at § 56 sløyfes i sin helhet.

       Departementet foreslår at det i ny § 56 tas inn en bestemmelse om bompenger på privat veg. Det finnes ikke i dag slike regler i vegloven. For private veger har man i dag en hjemmel for innkreving av bompenger i friluftsloven § 5. Definisjonen av « privat veg » i friluftsloven § 5 er identisk med veglovens definisjon.

       I den senere tid er friluftsloven § 5 benyttet for prosjekter som antas å komme til og inngå i det offentlige vegnettet på et senere tidspunkt. Mange private veger har ofte ikke noe med friluftsloven å gjøre.

Til kap. VIII. Ymse føresegner

Til § 57

       Bestemmelsen gir forbud mot beskadigelse av vegen med tilbehør, og gir enkelte innskrenkende bestemmelser om allmennhetens bruk av vegområdet.

       Departementet foreslår et tillegg i annet ledd nr. 2 som også omfatter oppsetting av reklameinnretning eller annen innretning uten tillatelse fra vegmyndighetene. Det er her spesielt « løsfot »-reklame (på vegkanten, på fortau, i gang-/sykkelveger, midtdeler og rundkjøringer) det tas sikte på.

Gjennomgående endringer

       Endringer i lovgivningen på kommunal sektor (ny kommunelov) har gjort det nødvendig med endringer i vegloven. Disse går ut på at det i vegloven blir vist generelt til kommune og fylkeskommune, i stedet for som i dag til de enkelte organer innenfor fylkeskommune og kommune.

       Det er samtidig foreslått å legge myndighet til vegkontoret i stedet for vegsjefen.

3. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Av proposisjonen går det fram at i alt overveiende grad antar forslaget til endringer i vegloven ikke å medføre omfattende økonomiske og administrative konsekvenser. Eventuelle budsjettmessige konsekvenser av forslagene til endringer vil bli dekket innenfor de årlige budsjettrammene til vegformål.

4. Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at departementet i proposisjonen fremmer forslag som vil innebære en overflytting av avgjørelsesmyndighet fra Stortinget eller fylkeskommunen til administrativt nivå.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil gå imot å redusere den folkevalgte innflytelsen i disse saker slik det foreslås i proposisjonen. Disse medlemmer vil derfor gå inn for at både spørsmål om omklassifisering av veg og klager i avkjørselssaker for offentlig veg fortsatt skal behandles av politisk valgte organ, jf. merknader til de enkelte bestemmelser.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil gå inn for at avkjørselssaker for offentlig veg fortsatt skal behandles av politisk valgte organ, jf. merknader til de enkelte bestemmelser.

Til kap. I. Inndeling og nedlegging av veger

Til § 2

       Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 41 (1993-1994), jf. Innst.S.nr.184 (1993-1994), der det er lagt opp til et klarere skille mellom stamveger og det øvrige riksvegnettet.

       Komiteen slutter seg til departementets forslag til § 2 nytt andre ledd.

       Komiteen viser i denne forbindelse til svar av 20. november 1995 fra Samferdselsdepartementet på spørsmål fra komiteen, og der departementet bl.a. uttaler:

Til § 3

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går imot forslaget om at hjemmel til å foreta oppklassifisering av veger til riksveger legges til departementet. Disse medlemmer mener denne godkjenningsmyndighet skal ligget til Stortinget, som i dag.

Til § 7

       Komiteen er enig i at et forvaltningsnivå, ansvarlig for manglende vedlikehold, ikke skal kunne velte kostnader over på et annet nivå. Komiteen forutsetter at det utarbeides retningslinjer som gir en nærmere presisering av hva som skal til for at vegen ansees å være « i skikkelig stand » og at slike retningslinjer vil bli gjenstand for høring.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at myndighetene til så vel oppklassifisering, jf. § 3, som nedklassifisering av riksveg legges til departementet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går imot at hjemmel til å foreta nedklassifisering av riksveger legges til departementet. Disse medlemmer mener at denne godkjenningsmyndighet skal ligge til Stortinget, som i dag.

Til § 8

       Komiteen har merket seg at dersom det er naturlig i forhold til naboeiendom å tilbakeføre veggrunnen til naturområdet eller friluftsområde, forutsettes et samarbeid mellom Statens vegvesen, de lokale planmyndighetene, og frilufts- og kulturmyndigheter i disse sakene. Komiteen viser for øvrig til skriv fra departementet datert 26. oktober 1995 på spørsmål fra komiteen. Komiteen slutter seg til departementets forslag til tilføyelse til § 8 første ledd nytt andre punktum.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at veggrunnen vanligvis er ekspropriert/ervervet fra eiere til det tilstøtende området. Disse medlemmer mener det er rimelig at nedlagt veggrunn tilbakeføres til eierne når det ikke lenger er aktuelt til vegformål. Disse medlemmer er derfor imot at offentlig myndighet gis generell adgang til å omdisponere nedlagt veggrunn til annet formål.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil foreslå å endre første ledd slik at det kan dekke også andre formål som nærings- og fritidsformål.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« § 8 første ledd første punktum skal lyde:

       Blir offentleg veg nedlagt, kan vedkommande styremakt gjere vedtak om at veggrunnen heilt eller delvis skal nyttast til anna offentleg vegføremål, til føremon for ferdsla eller dei vegfarande eller til nærings- og fritidsformål. »

Til kap. II. Vegmyndighetene

§ 11

       Komiteens flertall , medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, slutter seg til departementets forslag til forenkling av klagesystemet. Flertallet forutsetter at de nevnte forslag til endringer om hvem som skal være klageinstans, presiseres i forskrifts form ved nye kgl. res. fastsatt i medhold av forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er enig i at det vil gi et mer ensartet system dersom fylkesmannen blir klageorgan i alle typer avkjørselssaker. Disse medlemmer vil allikevel uttrykke at det i tillegg til regelverk, gis anledning til å nytte skjønn ved klagesaker i særskilte tilfeller. Disse medlemmer vil understreke at dette best ivaretas av folkevalgte organer, med hensyn til lokalt næringsliv, sysselsetting og bosetting. Disse medlemmer går derfor imot at fylkesmannen blir klageinstans for vedtak i alle typer avkjørselssaker, og går inn for at klagesaker etter § 40 annet ledd og § 41 første ledd fortsatt skal avgjøres av fylkeskommunen.

       Disse medlemmer viser også til at alle fylkeskommuner som har uttalt seg har gått imot forslaget, og mener at ordningen bør beholdes som i dag.

Til § 27

       Komiteen slutter seg til departements forslag om adgang til å pantsette retten til å kreve inn bompenger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Ot.prp. nr. 5 (1993-1994) Om lov om endringar i veglov 21. juni 1963 nr. 23, jf Innst.O.nr.2 (1993-1994) hvor disse medlemmer var uenige i flertallets forslag som åpnet for en utvidet bruk av bompengene. Disse medlemmer mener slike utvidelser svekker forbrukernes tillit til bompengesystemet. Disse medlemmer mener dette er uheldig og kan ikke støtte en utvidelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter synet til Miljøverndepartementet og SFT om at bompengeinntekter bør kunne anvendes til trafikkreguleringsformål. Trafikkregulering kan være et alternativ til investering i veg ved at trafikk fordeles bedre.

       Dette medlem ber departementet komme tilbake til Stortinget i spørsmålet om utvidet bruk av bompenger.

       Komiteens medlem frå Kristelig Folkeparti er positiv til å prøve ut ordningar som regulerer trafikken, t.d. vegprising i byområde. Det kan visast til at dette for tida er under utgreiing i departementet.

Til § 29

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at spørsmålet om byggegrense som hovedregel vil bli løst i reguleringssammenheng. For veger som nå er under planlegging, er det plan- og bygningsloven som er reguleringshjemmel. Plan- og bygningsloven har en egen erstatningsbestemmelse for tap ved reguleringsplan i § 32 nr. 1.

       Flertallet vil peke på at veglovens byggebestemmelser således er sekundær til plan- og bygningsloven, se vegloven § 29 første ledd. Erstatningstilhøva etter de to lovverk bør imidlertid være den samme, og flertallet vil be departementet komme tilbake til Stortinget med et framlegg om endring av vegloven såfremt de to regelsett skulle gi ulikt resultat.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at båndlegging av areal knyttet til vegformål også berører forholdet til eiendomsretten.

       Dette flertall viser til at dette forhold ikke er berørt i proposisjonen.

       Dette flertall ber departementet komme tilbake til Stortinget med egen sak med vurderinger om erstatningsregler ved en slik vesentlig utvidelse av båndleggingen som forslaget innebærer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener en bør være restriktiv når det gjelder å båndlegge privat eiendom til offentlig formål. Disse medlemmer kan ikke se at det foreligger tilstrekkelige gode grunner til en slik utvidelse av retten til båndlegging knyttet til vegformål som departementet legger opp til.

       Disse medlemmer vil derfor stemme mot § 29 første til fjerde ledd.

Til § 40

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til følgende svar av 20. november 1995 fra Samferdselsdepartementet på spørsmål om det forutsettes at bestemmelsen (§ 40 nytt fjerde ledd) skal ha tilbakevirkende kraft:

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, kan ikke støtte forslaget om automatisk bortfall av avkjøringstillatelse som ikke har vært brukt de siste 10 år. Dette flertall mener en slik generell regel åpner for betydelige problemer knyttet til tolkningen av bruk.

       Dette flertall vil videre peke på at en slik lovtekst vil forutsette en offentlig kontroll av vegbruk. Dette flertall kan ikke se at dette bør være en prioritert oppgave som en bør bruke begrensede offentlige ressurser på.

       Dette flertall vil ellers vise til at Miljødepartementet også har stilt spørsmål om det er behov for automatisk bortfall av tillatelse til avkjørsel.

       Dette flertall vil derfor ikke bifalle § 40 nytt fjerde ledd siste punktum.

       § 40 nytt fjerde ledd vil dermed lyde:

       « Er arbeidet med avkjørsla ikkje sett i gang innan 3 år etter at løyve er gitt, fell løyvet bort. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i proposisjonens forslag og vil foreslå:

« § 40 nytt fjerde ledd siste punktum skal lyde:

       Det same gjeld om avkjørsla er bygd, men ikkje har vore i bruk i samsvar med løyvet dei seinaste 10 åra. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til merknader til § 11 og går imot forslaget til endring i § 40 annet ledd siste punktum.

Til § 55

       Komiteen slutter seg til den foreslåtte formulering til § 55. Dog således at første ledd ikke er å tolke som plikt til å opprette veglag.

5. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

§ 40 nytt fjerde ledd siste punktum skal lyde:

       Det same gjeld om avkjørsla er bygd, men ikkje har vore i bruk i samsvar med løyvet dei seinaste 10 åra.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

§ 8 første ledd første punktum skal lyde:

       Blir offentleg veg nedlagt, kan vedkommande styremakt gjere vedtak om at veggrunnen heilt eller delvis skal nyttast til anna offentleg vegføremål, til føremon for ferdsla eller dei vegfarande eller til nærings- og fritidsformål.

6. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I veglov av 21. juni 1963 nr. 23 gjøres følgende endringer:

Ny § 1a skal lyde:

       Formålet med denne lova er å tryggje planlegging, bygging, vedlikehald og drift av offentlege og private vegar, slik at trafikken på dei kan gå på eit vis som trafikantane og samfunnet til ei kvar tid kan vere tente med. Det er ei overordna målsetting for vegstyremaktene å skape størst mogleg trygg og god avvikling av trafikken og ta omsyn til grannane, eit godt miljø og andre samfunnsinteresser elles.

§ 2 nytt andre ledd skal lyde:

       Med godkjenning frå Stortinget kan departementet treffe avgjerd om at delar av riksvegnettet skal vere stamvegar.

Nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd.

§ 3 andre ledd skal lyde:

       Etter at fylkeskommunen - i Oslo kommunen - har uttala seg, kan departementet ta opp fylkesveg, kommunal veg eller privat veg som riksveg.

§ 5 andre ledd skal lyde:

       Kommunen kan gjere vedtak om å ta opp privat veg som kommunal veg. Jamvel om slikt vedtak ikkje er gjort, er ein veg å rekne for kommunal veg når kommunen har tatt over vedlikehaldet etter reglar i plan- og bygningslova.

§ 7 første ledd skal lyde:

       Etter at fylkeskommunen - i Oslo kommunen - har uttala seg, kan departementet gjere vedtak om at riksveg skal leggjast ned eller gjerast om til fylkesveg eller til kommunal veg.

§ 7 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Vedtak etter første og andre ledd kan likevel ikkje settast i verk utan at vegen oppfyller tekniske krav etter nærare retningsliner gitt av departementet.

§ 8 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

       Som føremon for ferdsla eller dei vegfarande vert òg rekna at bruer, murar, vegstykke eller andre delar av vegen etter vegstyremakta sitt skjønn er verneverdig slik at den bør haldast ved like for komande slekter.

§ 9 første og andre ledd skal lyde:

       Sentralstyremakt for riksvegar er eit vegdirektorat under leiing av ein vegdirektør.

       Kongen gir nærare føresegner om korleis Vegdirektoratet skal vere organisert, og kva styringsområde det skal ha, og gir instruks for vegdirektøren. Vegdirektoratet kan etter nærare føresegner fastsett av departementet delegere styremakt til fylkeskommunen, vegkontor og kommunen. Vegkontoret kan etter nærare føresegner gitt av Vegdirektoratet delegere til kommunen styremakt som vegkontoret har etter denne lova når det gjeld riksvegar.

       Vegstyremakt for fylkesvegar er fylkeskommunen. Fylkeskommunen kan delegere styremakt til vegkontoret og kommunen. Dette gjeld òg delegert styremakt etter første ledd. Vegkontoret kan etter nærare føresegner gitt av fylkeskommunen delegere til kommunen styremakt som det har etter denne lova når det gjeld fylkesvegar.

§ 9 nytt tredje ledd skal lyde:

       Vegstyremakt for kommunale vegar er kommunen.

Nåværende § 9 tredje og fjerde ledd oppheves.

§ 11 skal lyde:

       For forvaltningsavgjerder etter denne lova gjeld reglane i forvaltningslova.

§ 20 skal lyde:

       Staten ber utgiftene til planlegging, bygging, utbetring, vedlikehald og drift av riksvegar, her òg utgiftene til eigedomsinngrep. Fylkeskommunen ber desse utgiftene for fylkesvegar og kommunen for kommunale vegar.

       Det som er fastsett i første ledd er ikkje til hinder for at vegstyremaktene i særlege høve blir samde om ei nærare fastsett fordeling når det gjeld utgifter til planlegging, bygging og utbetring av veg.

       Syter ein kommune for utgifter etter denne paragrafen, gitt med pålegg frå stat eller fylke med heimel i § 14, § 15, § 17 eller § 18, skal dei utgiftene kommunen har, refunderast etter retningsliner som departementet fastset.

§§ 21 til 25 oppheves.

§ 27 nytt andre ledd skal lyde:

       Med samtykke frå departementet kan rett til å krevje inn bompengar pantsetjast. Ei slik pantsetjing omfattar den rett pantsetjaren har til den eller dei eigedomane der det ligg eller skal liggja bomstasjon eller til eigedom som har samanheng med drifta av bompengeinnkrevinga. Panterett i rett til å krevje inn bompengar får rettvern ved å tinglysast i grunnboka på den eller dei eigedomane som er nemnde i førre punktum. Andre fordringshavarar enn panthavaren har ikkje rett til dekking i retten til å krevje inn bompengar.

Nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd.

§ 28 skal lyde:

       Dersom andre enn stat, fylkeskommune eller kommune har ei særskilt plikt til å yte tilskott til anlegg eller vedlikehald av offentleg veg, skal føresegnene i denne lova ikkje gjere noko endring i dette. Føresegnene i § 20 gjer inga endring i den plikt som etter eldre lokale reglar i einskilde kommunar måtte kvile på eigarane av tilstøytande grunn til å syte for snørydding o.l. på fortau.

§ 29 første til fjerde ledd skal lyde:

       Langs offentleg veg skal det vere byggegrenser fastsette med heimel i denne lova, dersom ikkje anna følgjer av reguleringsplan etter plan- og bygningslova. Byggegrensene skal ta vare på dei krava som ein må ha til vegsystemet og til trafikken og til miljøet på eigedom som grenser opp til vegen og medverke til å ta vare på miljøomsyn og andre samfunnsomsyn.

       Byggegrensene skal gå i ein avstand på 50 meter frå riksveg og 15 meter frå fylkesveg eller kommunal veg. For gang- og sykkelveg er avstanden 15 meter (anten vegen er riksveg, fylkesveg eller kommunal veg). Føresegnene i dette leddet gjeld dersom ikkje anna følgjer av føresegnene i tredje og fjerde ledd. Avstanden skal reknast frå midtlina i høvevis kjørebana, eller gang- og sykkelvegen. Har vegen åtskilde kjørebaner, eller er det tvil om kva som bør reknast for midtline, avgjer vegstyremakta kva line avstanden skal reknast frå.

       Departementet kan for særskilt fastsette riksvegstrekningar sette større eller mindre avstand enn den som er nemnt i andre ledd, likevel ikkje større enn 100 meter. For fylkesveg kan fylkeskommunen for særskilt fastsette strekningar sette ein større avstand enn den som er nemnt i andre ledd, likevel ikkje større enn 50 meter.

       Ved kryss i plan mellom

§ 30 nytt andre ledd skal lyde:

       Føresegnene i første ledd skal gjelde tilsvarande for vareramper, murar og liknande innretningar, for utsprengde og utgravne rom og for nettstasjonar og andre byggverk m.v. i tilknyting til leidningar som nemnde i § 32. Det same gjeld for gjerde som kan hindre fri sikt, dersom ikkje anna følgjer av §§ 44 flg.

Nåværende andre og tredje ledd blir nye tredje og fjerde ledd.

§ 32 andre og tredje ledd skal lyde:

       Løyve etter første ledd gir vegkontoret for riksvegar og fylkesvegar, og kommunen for kommunale vegar.

       Departementet gir nærare føresegner om utgiftsdeling og sakshandsaming i samband med løyve etter denne paragrafen og § 30.

§ 35 skal lyde:

       Blir byggverk eller anna innretning som nemnt i § 30, § 32 eller § 33 rive ned eller øydelagt ved brann eller på annan måte, anten heilt ut eller i så stor mon at reparasjon vil bli ei vesentleg oppattnying, må oppattbygging berre gjennomførast i samsvar med føresegnene i § 29, § 30, § 32 og § 33.

§ 36 første ledd skal lyde:

       Blir byggverk eller anna innretning som nemnt i § 30 eller § 32 plassert eller endra i strid med det som er fastsatt i eller med heimel i denne lova, kan innretninga takast bort, flyttast eller endrast. Den ansvarlege lyt då bere kostnaden, dersom han ikkje sjølv syte for å ta bort, flytte eller endre innretninga innan ein fastsett frist.

§ 37 første ledd første punktum skal lyde:

       Eldre byggverk eller anna innretning som nemnt i § 30, § 32 eller § 33 kan mot vederlag fastsett ved skjønn krevjast borttatt eller flytt til slik avstand frå veg eller vegkryss som følgjer av føresegnene i § 29, § 32 eller § 33.

§ 38 skal lyde:

       Når arbeid med ein plan for offentleg veg er kome så langt at veglina kan visast i marka, kan vegstyremakta vedta at grunn som vil liggje innafor byggegrenser etter § 29, ikkje må byggast på eller nyttast på ein måte som vil kome i strid med lova her.

       Når plan for offentleg veg er endeleg vedtatt, kan grunn som vil liggje innafor byggegrenser som er fastsette i eller med heimel i § 29, ikkje byggast på eller nyttast på ein måte som vil kome i strid med lova her.

       Før det blir tatt avgjerd etter første ledd for riksveg eller fylkesveg, skal vedkomande kommune få høve til å uttale seg.

       Er veglina ikkje endeleg vedtatt seinast 2 år - for stamveg seinast 10 år - etter at det er lagt ned forbod, fell forbodet bort. Vegstyremakta kan lenge fristen, men ikkje for meir enn 1 år om gongen.

§ 40 første og andre ledd skal lyde:

       Avkjørsle frå offentleg veg må berre byggast eller nyttast etter reguleringsplan etter plan- og bygningslova.

       Ligg det ikkje føre nokon reguleringsplan som nemnd, eller planen ikkje omfattar avkjørsle må avkjørsle frå riksveg eller fylkesveg ikkje byggast eller nyttast utan løyve frå vegkontoret og avkjørsle frå kommunal veg ikkje byggast eller nyttast utan løyve frå kommunen. Fylkesmannen er klageinstans i avkjørslesaker for riksvegar.

§ 40 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Er arbeidet med avkjørsla ikkje sett i gang innan 3 år etter at løyve er gitt, fell løyvet bort.

§ 43 første ledd nytt tredje, fjerde og femte punktum skal lyde:

       I reglane kan det fastsettast at det skal gjelde særlege frisiktliner mellom avkjørsla og den offentlige vegen. Om vegstyremakta finn det naudsynt, kan slike frisiktliner òg gjerast gjeldande utanom byggegrensene. Vegstyremaktene kan òg sette som vilkår for løyve til avkjørsle i det einskilde tilfellet at eigaren eller brukaren av avkjørsla syter for å halde fri sikt etter slike liner som er fastsette av vegstyremakta.

§ 43 fjerde ledd skal lyde:

       Vegkontoret tar avgjerd etter denne paragrafen for riksvegar og fylkesvegar og kommunen tar slik avgjerd for kommunale vegar.

§ 53 første og nytt andre ledd skal lyde:

       Eigedomsinngrep til bygging, utbetring, vedlikehald og drift av privat veg, her òg gangstig, kløvveg o.l., kan det gjerast vedtak om i skjønn mot vederlag til den det råkar, dersom det må reknast for klårt at inngrepet vil vere meir til gagn enn til skade. På same måte og vilkår kan skjønnet òg gi rett til å bruke veg som alt ligg der. Kvar av partane i slik sak kan krevje avgjort om vegretten alt er til, at han vert nærare fastlagt, eller å få bruken flytt.

       Slikt eigedomsinngrep kan òg gjelde grunn og rettar til bate for ein som lyt tåle eigedomsinngrep etter første ledd eller for tredjemann, så framt skaden og ulempene då alt i alt vert monaleg mindre.

§ 53 nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:

       Skjønnet tar avgjerd om kva inngrepet skal gå ut på, kor langt det skal gå, og kva for vilkår som i tilfelle skal settast for inngrepet. Skjønnet kan fastsette at vederlag for bruksrett til veg som alt ligg der, skal omfatte ein forholdsmessig part av utgiftene til anlegg og vedlikehald av vegen. Skjønn til fastsetting av slikt vederlag kan krevjast av båe partane.

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 54 nye fjerde og femte ledd skal lyde:

       Er slik avgjerd og avgjerd etter § 53 tredje ledd teke etter reglar i § 55, må skjønn vere kravd innan tre månader etter at mottakaren fekk melding om avgjerda eller kunne ha gjort seg kjent med ho og om fristen.

       Når fem år er gått sidan bindande avgjerd er tatt etter reglane i § 55 eller sidan siste skjønn, kan dei interesserte eller veglaget krevje ny avgjerd eller nytt skjønn.

§ 55 skal lyde:

       Dei som har plikter etter § 54 første ledd, utgjer eit veglag. Veglaget skal møtast ein gong i året eller når det er turvande. Det tek fleirtalsavgjerd i alle spørsmål som gjeld vegfellesskapet og står for den daglege drifta.

       Når det ikkje er grunn for anna, har einkvar i veglaget ei røyst. Dersom nokon i veglaget blir tillagt større plikt enn andre, skal røysteretten aukast tilsvarande. I mangel av semje om slik fordeling skal veglaget leggje si avgjerd i saka fram til endeleg avgjerd for skjønnet etter § 54 tredje ledd.

       Veglaget kan for den daglege drifta velje eit styre med eit eller fleire medlemmer til å handsame saker for det, og kan òg vedta vedtekter for laget. På grunnlag av høvetalet etter § 54, fastset veglaget det årlege driftstilskotet frå den einskilde. Veglaget kan òg fastsette vederlaget for bruksrett til veg som alt ligg der. Veglaget har tilsynet med at pliktene blir stetta slik som fastsett av veglaget, ved skjønn, jordskifte eller på anna vis.

       Om nokon ikkje fyller sin part av plikter fastsette etter § 54 og denne paragrafen, kan veglaget gjere vedtak om at arbeidet skal gjerast på den ansvarlege sin kostnad.

       Veglaget kan elles ta avgjerd om å

       Det som er bestemt i paragrafen her om den einskilde sine rettar og plikter, gjeld òg om ansvaret for drifta av vegen ligg i eit sameige, andelslag, eller er skipa på annan måte.

§ 56 skal lyde:

       Med samtykke frå kommunen kan det krevjast bompengar for ferdsel på privat veg. Kommunen skal òg fastsette storleiken på avgifta og kan sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlane.

       Kommunen kan òg fastsette at det kan krevjast tilleggsavgift av eigaren til køyretøyet ved unnlatt betaling av bompengar og fastsette storleiken på tilleggsavgifta.

§ 57 andre ledd nr. 2 skal lyde:

II.

       I følgende bestemmelser skal uttrykket « fylke », « fylket », « fylkesutval », « fylkesutvalet » og « fylkesting », « fylkestinget » erstattes med « fylkeskommunen », uttrykket « i Oslo kommunestyret » erstattes med « i Oslo kommunen » og utrykket « kommunestyre », « kommunestyret » og « formannskap », « formannsskapet » erstattes med « kommunen »:

       § 1 første ledd, § 4 andre ledd, § 6, § 7, § 15, § 18, § 26 første ledd, § 29 femte ledd, § 30, § 31 femte ledd, § 34 andre ledd, § 36 andre ledd, § 37 andre ledd, § 41 andre ledd, § 42 andre ledd, § 43 siste ledd, § 48 siste ledd og § 51 siste ledd.

       I følgende bestemmelser skal uttrykket « vegsjef », « vegsjefen » erstattes med « vegkontoret »:

       § 30 nytt tredje ledd, § 31 tredje og femte ledd, § 32 nytt andre ledd, § 33 siste ledd, § 34 andre ledd, § 36 andre ledd, § 37 andre ledd, § 40 tredje ledd, § 41 første ledd, § 42 andre ledd, § 48 siste ledd og § 51 siste ledd.

III.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter. Kongen kan fastsette at de enkelte reglene i loven skal tre i kraft til ulik tid.