Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at departementet i proposisjonen fremmer forslag som vil innebære en overflytting av avgjørelsesmyndighet fra Stortinget eller fylkeskommunen til administrativt nivå.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil gå imot å redusere den folkevalgte innflytelsen i disse saker slik det foreslås i proposisjonen. Disse medlemmer vil derfor gå inn for at både spørsmål om omklassifisering av veg og klager i avkjørselssaker for offentlig veg fortsatt skal behandles av politisk valgte organ, jf. merknader til de enkelte bestemmelser.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil gå inn for at avkjørselssaker for offentlig veg fortsatt skal behandles av politisk valgte organ, jf. merknader til de enkelte bestemmelser.

Til kap. I. Inndeling og nedlegging av veger

Til § 2

       Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 41 (1993-1994), jf. Innst.S.nr.184 (1993-1994), der det er lagt opp til et klarere skille mellom stamveger og det øvrige riksvegnettet.

       Komiteen slutter seg til departementets forslag til § 2 nytt andre ledd.

       Komiteen viser i denne forbindelse til svar av 20. november 1995 fra Samferdselsdepartementet på spørsmål fra komiteen, og der departementet bl.a. uttaler:

« Departementet sitt framlegg til § 2 nytt andre ledd legg til grunn for Stortinget sin godkjenning i disse sakene. Godkjenninga er ein føresetnad og eit krav, for at departementet kan sette avgjerda i kraft.

Til § 3

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går imot forslaget om at hjemmel til å foreta oppklassifisering av veger til riksveger legges til departementet. Disse medlemmer mener denne godkjenningsmyndighet skal ligget til Stortinget, som i dag.

Til § 7

       Komiteen er enig i at et forvaltningsnivå, ansvarlig for manglende vedlikehold, ikke skal kunne velte kostnader over på et annet nivå. Komiteen forutsetter at det utarbeides retningslinjer som gir en nærmere presisering av hva som skal til for at vegen ansees å være « i skikkelig stand » og at slike retningslinjer vil bli gjenstand for høring.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at myndighetene til så vel oppklassifisering, jf. § 3, som nedklassifisering av riksveg legges til departementet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går imot at hjemmel til å foreta nedklassifisering av riksveger legges til departementet. Disse medlemmer mener at denne godkjenningsmyndighet skal ligge til Stortinget, som i dag.

Til § 8

       Komiteen har merket seg at dersom det er naturlig i forhold til naboeiendom å tilbakeføre veggrunnen til naturområdet eller friluftsområde, forutsettes et samarbeid mellom Statens vegvesen, de lokale planmyndighetene, og frilufts- og kulturmyndigheter i disse sakene. Komiteen viser for øvrig til skriv fra departementet datert 26. oktober 1995 på spørsmål fra komiteen. Komiteen slutter seg til departementets forslag til tilføyelse til § 8 første ledd nytt andre punktum.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at veggrunnen vanligvis er ekspropriert/ervervet fra eiere til det tilstøtende området. Disse medlemmer mener det er rimelig at nedlagt veggrunn tilbakeføres til eierne når det ikke lenger er aktuelt til vegformål. Disse medlemmer er derfor imot at offentlig myndighet gis generell adgang til å omdisponere nedlagt veggrunn til annet formål.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil foreslå å endre første ledd slik at det kan dekke også andre formål som nærings- og fritidsformål.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« § 8 første ledd første punktum skal lyde:

       Blir offentleg veg nedlagt, kan vedkommande styremakt gjere vedtak om at veggrunnen heilt eller delvis skal nyttast til anna offentleg vegføremål, til føremon for ferdsla eller dei vegfarande eller til nærings- og fritidsformål. »

Til kap. II. Vegmyndighetene

§ 11

       Komiteens flertall , medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, slutter seg til departementets forslag til forenkling av klagesystemet. Flertallet forutsetter at de nevnte forslag til endringer om hvem som skal være klageinstans, presiseres i forskrifts form ved nye kgl. res. fastsatt i medhold av forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er enig i at det vil gi et mer ensartet system dersom fylkesmannen blir klageorgan i alle typer avkjørselssaker. Disse medlemmer vil allikevel uttrykke at det i tillegg til regelverk, gis anledning til å nytte skjønn ved klagesaker i særskilte tilfeller. Disse medlemmer vil understreke at dette best ivaretas av folkevalgte organer, med hensyn til lokalt næringsliv, sysselsetting og bosetting. Disse medlemmer går derfor imot at fylkesmannen blir klageinstans for vedtak i alle typer avkjørselssaker, og går inn for at klagesaker etter § 40 annet ledd og § 41 første ledd fortsatt skal avgjøres av fylkeskommunen.

       Disse medlemmer viser også til at alle fylkeskommuner som har uttalt seg har gått imot forslaget, og mener at ordningen bør beholdes som i dag.

Til § 27

       Komiteen slutter seg til departements forslag om adgang til å pantsette retten til å kreve inn bompenger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Ot.prp. nr. 5 (1993-1994) Om lov om endringar i veglov 21. juni 1963 nr. 23, jf Innst.O.nr.2 (1993-1994) hvor disse medlemmer var uenige i flertallets forslag som åpnet for en utvidet bruk av bompengene. Disse medlemmer mener slike utvidelser svekker forbrukernes tillit til bompengesystemet. Disse medlemmer mener dette er uheldig og kan ikke støtte en utvidelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter synet til Miljøverndepartementet og SFT om at bompengeinntekter bør kunne anvendes til trafikkreguleringsformål. Trafikkregulering kan være et alternativ til investering i veg ved at trafikk fordeles bedre.

       Dette medlem ber departementet komme tilbake til Stortinget i spørsmålet om utvidet bruk av bompenger.

       Komiteens medlem frå Kristelig Folkeparti er positiv til å prøve ut ordningar som regulerer trafikken, t.d. vegprising i byområde. Det kan visast til at dette for tida er under utgreiing i departementet.

Til § 29

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at spørsmålet om byggegrense som hovedregel vil bli løst i reguleringssammenheng. For veger som nå er under planlegging, er det plan- og bygningsloven som er reguleringshjemmel. Plan- og bygningsloven har en egen erstatningsbestemmelse for tap ved reguleringsplan i § 32 nr. 1.

       Flertallet vil peke på at veglovens byggebestemmelser således er sekundær til plan- og bygningsloven, se vegloven § 29 første ledd. Erstatningstilhøva etter de to lovverk bør imidlertid være den samme, og flertallet vil be departementet komme tilbake til Stortinget med et framlegg om endring av vegloven såfremt de to regelsett skulle gi ulikt resultat.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at båndlegging av areal knyttet til vegformål også berører forholdet til eiendomsretten.

       Dette flertall viser til at dette forhold ikke er berørt i proposisjonen.

       Dette flertall ber departementet komme tilbake til Stortinget med egen sak med vurderinger om erstatningsregler ved en slik vesentlig utvidelse av båndleggingen som forslaget innebærer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener en bør være restriktiv når det gjelder å båndlegge privat eiendom til offentlig formål. Disse medlemmer kan ikke se at det foreligger tilstrekkelige gode grunner til en slik utvidelse av retten til båndlegging knyttet til vegformål som departementet legger opp til.

       Disse medlemmer vil derfor stemme mot § 29 første til fjerde ledd.

Til § 40

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til følgende svar av 20. november 1995 fra Samferdselsdepartementet på spørsmål om det forutsettes at bestemmelsen (§ 40 nytt fjerde ledd) skal ha tilbakevirkende kraft:

« Det er ikkje føresett at regelen skal ha tilbakevirkande kraft. Utgangspunktet for fristberekninga er det tidspunktet avkjørsleløyve blir gjeve. Framlegget i § 40 nytt fjerde ledd går ikkje lenger enn å tidfeste dei konkrete fristane som vil gjelde etter at lova har trådd i kraft.

Når eit løyve fell bort vil det vere naturleg med ei fornya vurdering av avkjørselstilhøva frå Vegstyresmaktene. Ei slik sak må handsamast etter dei vanlege reglane i forvaltningslova, med høve til å klage over eventuelle vedtak til fylkesmannen, jf. framlegg til endringar i § 40 andre ledd. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, kan ikke støtte forslaget om automatisk bortfall av avkjøringstillatelse som ikke har vært brukt de siste 10 år. Dette flertall mener en slik generell regel åpner for betydelige problemer knyttet til tolkningen av bruk.

       Dette flertall vil videre peke på at en slik lovtekst vil forutsette en offentlig kontroll av vegbruk. Dette flertall kan ikke se at dette bør være en prioritert oppgave som en bør bruke begrensede offentlige ressurser på.

       Dette flertall vil ellers vise til at Miljødepartementet også har stilt spørsmål om det er behov for automatisk bortfall av tillatelse til avkjørsel.

       Dette flertall vil derfor ikke bifalle § 40 nytt fjerde ledd siste punktum.

       § 40 nytt fjerde ledd vil dermed lyde:

       « Er arbeidet med avkjørsla ikkje sett i gang innan 3 år etter at løyve er gitt, fell løyvet bort. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i proposisjonens forslag og vil foreslå:

« § 40 nytt fjerde ledd siste punktum skal lyde:

       Det same gjeld om avkjørsla er bygd, men ikkje har vore i bruk i samsvar med løyvet dei seinaste 10 åra. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til merknader til § 11 og går imot forslaget til endring i § 40 annet ledd siste punktum.

Til § 55

       Komiteen slutter seg til den foreslåtte formulering til § 55. Dog således at første ledd ikke er å tolke som plikt til å opprette veglag.