Til kap. I. Inndeling og nedlegging av veger

Til § 1a (ny)

       Departementet foreslår tatt inn en formålsbestemmelse i vegloven som ny § 1a.

       Vegvesenets virksomhet består tradisjonelt i å planlegge, bygge og vedlikeholde veger.

       Departementet mener at det i tillegg til de mer tradisjonelle sidene ved vegvesenets virksomhet, også er hensiktsmessig å få med funksjonen « drift » i formålsparagrafen. Med « drift » menes ikke bare det som er nødvendig for å holde vegen i stand og velegnet til ferdsel, men også mer beslektede tiltak som ikke har direkte tilknytning til selve kjørebanen.

       Høringsinstanser har tatt opp bl.a. at miljøhensyn og hensyn til at vegnettet fungerer som infrastrukturkorridor m.v., må komme klarere til uttrykk.

       Departementet har derfor føyd til ordlyden « ... og ta (dei mange) omsyn som grannane, eit godt miljø og andre samfunnsinteresser elles ».

Til § 2

       Paragrafen inneholder bestemmelser om inndeling av det offentlige vegnettet.

       Kategorien riksveger blir inndelt i stamveger og øvrige riksveger.

       Departementet foreslår tatt inn som nytt annet ledd i paragrafen en lovhjemling av opprettelsen av stamveger.

       Selve beslutningen om at en veg skal anses som stamveg foreslås truffet av departementet, men det er forutsatt i utkastet at saken på forhånd skal være godkjent av Stortinget.

       Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå endring i lovens hovedinndeling av det offentlige vegnettet i riksveg, fylkesveg og kommunal veg.

Til § 3

       Bestemmelsen omhandler riksveger.

       Paragrafens annet ledd krever i dag godkjenning fra Stortinget for oppklassifisering av veger til riksveger. Slike saker er som regel på et meget detaljert nivå, og vegfaglig og teknisk begrunnet. Departementet fremmer forslag om at hjemmel til å foreta slik godkjenning blir lagt til departementet.

Til § 5

       Bestemmelsen omhandler kommunale veger.

       I annet ledd annet punktum vises til « reglar utanom denne lova ».

       For å gi en klarere forståelse av regelen foreslår departementet at det i vegloven § 5 annet ledd i.f. tas inn en uttrykkelig henvisning til plan- og bygningsloven.

Til § 7

       Bestemmelsen regulerer hvilken myndighet som kan fatte vedtak om omklassifisering av veg.

       Etter første ledd kreves det i dag godkjenning fra Stortinget for nedklassifisering av riksveger.

       På samme måte som ved oppklassifisering til riksveg etter § 3 foreslår departementet at myndigheten legges til departementet.

       Departementet mener det vil være riktig at det skal gjelde minimumskrav til veger som skal omklassifiseres fra riksveg til fylkesveg, og fra fylkesveg til kommunal veg.

       Departementet foreslår derfor nytt fjerde ledd som stiller teknisk krav til veger som skal omklassifiseres.

       Departementet vil be Vegdirektoratet om å utarbeide retningslinjer som gir en nærmere presisering av hva som skal til for at vegen anses å være « i skikkelig stand ».

Til § 8

       Bestemmelsen gjelder bruk av veggrunnen til nedlagt offentlig veg.

       Det har i den senere tid blitt en stadig økende interesse for å bevare eldre vegstrekninger til rekreasjonsformål. Stort sett vil disse vegene brukes av syklister og gående - og ikke til vanlig av motorkjøretøy. Departementet finner det rimelig at det gis hjemmel for å sikre slik veggrunn for framtiden, og foreslår en tilføyelse om dette i første ledd.

       Miljøverndepartementet har foreslått « anna offentleg vegføremål » i første ledd erstattet med « anna offentleg føremål ». Samferdselsdepartementet imøtegår dette forslaget.

Til kap. II. Vegmyndighetene

Til § 9

       Bestemmelsen gir grunnlag for de tre vegmyndighetene, og er den sentrale bestemmelsen om vegstyresmaktene.

       Etter første ledd er departementet og Vegdirektoratet i dag sidestilte som vegmyndighet for riksveg. Departementet foreslår at « departementet » sløyfes i første ledd første punktum. I henhold til forvaltningslovens regler vil Vegdirektoratet likevel være underordnet departementet.

       Departementet foreslår videre at det i annet ledd åpnes adgang for fylkeskommunen til å delegere videre myndighet gitt med hjemmel i første ledd, det vil si delegert myndighet fra Vegdirektoratet.

       Nåværende tredje ledd foreslås sløyfet. Bestemmelsen er ikke nødvendig i lys av den nye kommuneloven.

Til § 11

       Bestemmelsen omhandler klageadgang over vedtak fattet etter veglovens regler.

       I første setning heter det at regelen i forvaltningsloven « frårekna unntaket i § 26 », gjelder for vedtak fattet etter vegloven. Hensikten med dette unntaket var å pålegge vegstyresmaktene plikt til å begrunne alle vedtak etter vegloven. Denne bestemmelsen og regelen i annet punktum som gjelder klage over vedtak fattet av kommunalt eller fylkeskommunalt organ, er ikke lenger nødvendig etter endringer i forvaltningsloven.

       Fylkesmannen er klageinstans for endring av vedtak truffet med hjemmel i plan- og bygningsloven, og Vegdirektoratet ved endring i plan med hjemmel i vegloven. På grunn av overføring av all vegplanlegging til plan- og bygningsloven, blir det med tiden kun fylkesmannen som vil ha kompetanse i plansammenheng.

       For å forenkle klagesystemet foreslår departementet at fylkesmannen tillegges kompetanse som klageorgan også i de to tilfellene hvor fylkeskommunen i dag har kompetanse (§§ 40 annet ledd og 41 første ledd).

       Departementet mener også at fylkesmannen bør være klageinstans for vedtak i alle saker om avkjørsler i riksvegsammenheng, enten vedtaket er gjort utenom plansammenheng ( §§ 40-43 ), eller i plansammenheng med hjemmel i enten vegloven eller plan- og bygningsloven. De fylkeskommuner som har uttalt seg (10 av 19) har imidlertid vært imot forslaget, og anført at ordningen bør beholdes slik den er nå. De mener det er viktig med en politisk behandling av avkjørselssaker, spesielt der det ikke foreligger plan.

Til kap. IV. Vegutgifter

       §§ 20-25 gir uttrykk for det som er hovedprinsippet i ansvarsfordelingen når det gjelder offentlige veger. Dette prinsippet har blitt mer rendyrket ettersom årene har gått.

       Det foreslås opprettholdt en adgang til å gjøre visse unntak.

       Departementet foreslår at innholdet i §§ 20-25 samles i én paragraf, utkastets § 20.

Til § 27

       Bestemmelsen regulerer adgangen til å kreve inn bompenger på offentlig veg.

       Departementet foreslår nytt annet ledd i § 27 om adgang til å pantsette retten til å kreve inn bompenger. Slik pantsetting har vært vanlig praksis i mange år, og anses å være i samsvar med gjeldende pantelovgivning.

       Miljøverndepartementet og Statens forurensningstilsyn har i sine høringsuttalelser bedt om at det i vegloven nærmere hjemles adgang til bruk av bompenger, i f.eks. trafikkreguleringsøyemed. Etter Samferdselsdepartementets vurdering er det for tiden ikke aktuelt å utvide anvendelsesområdet for bompenger ytterligere.

Til kap. V. Byggverk m.m., avkjørsler, gjerder og grind

Til § 29

       Bestemmelsen hjemler byggegrenser langs offentlig veg.

       Det blir i første ledd fastslått at det skal være byggegrenser langs offentlig veg, og at disse grensene skal fastsettes med hjemmel i vegloven § 29, dersom ikke annet følger av plan- og bygningsloven.

       Det foreslås at formålet med byggegrenser kort angis i paragrafen, jf. utkast til § 29 første ledd annet punktum.

       De nærmere reglene om byggegrenseavstandene finnes i annet ledd. De påbudte avstander har ikke vist seg tilstrekkelig til å forhindre at riksvegene blir nedbygget. Departementet finner det derfor rimelig at byggegrensene for riksveg økes - ikke minst av hensyn til vegens naboer og samfunnet for øvrig.

       Tredje ledd gir hjemmel for unntak fra hovedregelen om byggegrenseavstander.

Til § 30

       Bestemmelsen innfører byggeforbud innenfor de angitte byggegrensene i § 29, og åpner for unntak.

       § 32 annet ledd omhandler plasseringen av innretninger som vareramper, murer o.l. Etter bestemmelsen må disse ikke plasseres nærmere offentlig veg enn 3 m.

       Departementet er imidlertid kommet til at disse innretningene i utgangspunktet bør behandles på lik linje med innretningene omhandlet i § 30 første ledd, dvs. byggverk, løs kiosk o.l. En konsekvens av forslaget her er at § 32 annet ledd i sin nåværende form foreslås opphevet.

Til § 32

       Etter det som er sagt om endringene i § 30, blir hovedinnholdet i dagens § 32 annet ledd overført til § 30.

Til § 38

       Bestemmelsen gir hjemmel til å nekte bebyggelse av områder som blir liggende innenfor en planlagt vegs framtidige byggegrenser.

       Departementet foreslår at første og annet ledd i paragrafen bytter plass, og videre at det gis muligheter for å nekte bebyggelse i en noe lengre tidshorisont for de vegtraseene som skal sikre nasjonens interesser for landevegstransport - stamvegene.

Til § 40

       Bestemmelsen gjelder vegmyndighetenes og bygningsmyndighetenes adgang til å regulere den enkeltes adkomst fra offentlig veg til tilgrensende områder ved private avkjørsler.

       Det kan bl.a. vises til omtale vedrørende § 11 om overføring av myndighet fra fylkeskommunen til fylkesmannen i klagesaker.

       Departementet foreslår et nytt siste ledd som innebærer at en avkjørselstillatelse må være tatt i bruk innen tre år.

       I tillegg foreslås en hjemmel for at en gitt tillatelse kan bortfalle dersom en avkjørsel ikke har vært i bruk de siste 10 årene.

Til § 43

       Bestemmelsen fastslår at avkjørselseieren har vedlikeholdsplikt for avkjørsler, og gir Vegdirektoratet hjemmel til å utferdige nærmere regler for denne vedlikeholdsplikten.

       Departementet foreslår at vegloven bør inneholde en hjemmel for frisiktlinjer. En slik hjemmel foreslås i nytt annet ledd.

Til kap. VII. Private veger

       Private veger er i vegloven § 1 definert som alle andre veger enn offentlige veger. Departementet ønsker å gi enkelte av bestemmelsene en klarer profil slik at de blir bedre tilpasset dagens forhold (§ 54). Videre foreslås det å endre noe på bestemmelsene om forvaltningen av vegfellesskapet for å styrke vegstyrets beslutningsevne (§ 55). Dessuten foreslås å innføre en bestemmelse om bompenger på private veger (§ 56).

Til § 53

       Bestemmelsen gir adgang til ekspropriasjon av grunn og rettigheter til privat veg, og gir regler om skjønn og erstatning i den forbindelse.

       Det foreslås bl.a. å styrke skjønnsrettens muligheter til å finne helhetsløsninger under ekspropriasjonssaker.

Til § 54

       Bestemmelsen gjelder fordelingen av utgiftene til framtidig vedlikehold og utbedring av privat veg. Bestemmelsen er av deklaratorisk karakter, og gjelder bare så langt det ikke er fastsatt noe annet ved jordskifte, avtale e.l. Det foreslås bl.a. å styrke skjønnsretten slik at det blir mulig å avklare kostnadsfordelingen mellom vegbrukerne.

Til § 55

       Bestemmelsen gjelder etablering av vegfellesskapets organ, og myndighet til å treffe vedtak.

       Slik ordlyden er i dag, er den omstendelig og lite praktisk. Departementet foreslår en ombygging av bestemmelsen, og tar sikte på å styrke veglagets myndighet.

Til § 56

       Bestemmelsen hjemler adgang for vegsjefene til å gripe inn overfor forhold på private veger.

       Departementet foreslår at § 56 sløyfes i sin helhet.

       Departementet foreslår at det i ny § 56 tas inn en bestemmelse om bompenger på privat veg. Det finnes ikke i dag slike regler i vegloven. For private veger har man i dag en hjemmel for innkreving av bompenger i friluftsloven § 5. Definisjonen av « privat veg » i friluftsloven § 5 er identisk med veglovens definisjon.

       I den senere tid er friluftsloven § 5 benyttet for prosjekter som antas å komme til og inngå i det offentlige vegnettet på et senere tidspunkt. Mange private veger har ofte ikke noe med friluftsloven å gjøre.

Til kap. VIII. Ymse føresegner

Til § 57

       Bestemmelsen gir forbud mot beskadigelse av vegen med tilbehør, og gir enkelte innskrenkende bestemmelser om allmennhetens bruk av vegområdet.

       Departementet foreslår et tillegg i annet ledd nr. 2 som også omfatter oppsetting av reklameinnretning eller annen innretning uten tillatelse fra vegmyndighetene. Det er her spesielt « løsfot »-reklame (på vegkanten, på fortau, i gang-/sykkelveger, midtdeler og rundkjøringer) det tas sikte på.

Gjennomgående endringer

       Endringer i lovgivningen på kommunal sektor (ny kommunelov) har gjort det nødvendig med endringer i vegloven. Disse går ut på at det i vegloven blir vist generelt til kommune og fylkeskommune, i stedet for som i dag til de enkelte organer innenfor fylkeskommune og kommune.

       Det er samtidig foreslått å legge myndighet til vegkontoret i stedet for vegsjefen.