1. Sjømannsfrådrag

1.1 Samandrag

1.1.1 Innleiing

       Departementet gjer framlegg om at forskriftsheimelen i skattelova § 44 syttande leden nr. 4 endrast slik at det klargjerast at departementet i forskrift kan avskjere retten til sjømannsfrådrag for visse grupper av sjømenn. Bakgrunnen for forslaget, under dette ein historisk oversikt, vert gjeve i pkt. 1.2.1 i proposisjonen.

       Departementet har ved forskrift av 13. februar 1992 avgrensa krinsen av sjømenn som skal ha frådrag i inntekta etter skattelova § 44 syttande leden.

       Etter klage frå tilsette på eit statseid havforskingsskip, som etter den nemnde forskrifta hadde mista sjømannsfrådraget, men fått lønnskompensasjon, reiste Stortingets ombodsmann for forvaltninga (Ombodsmannen) i brev av 11. mai 1993 spørsmål til departementet om forskrifta § 1 som generelt unntek « skip som tilhører eller drives av norsk statsinstitusjon ... », har tilstrekkeleg heimel i skattelova § 44 syttande leden nr. 4. Den etterfølgjande korrespondansen mellom departementet og Stortingets ombodsmann vert referert i pkt. 1.2.2 i proposisjonen.

       I sitt avsluttande brev av 7. desember 1994 konkluderer Ombodsmannen:

       I brev av 1. februar 1995 frå Finansdepartementet til Ombodsmannen konkluderer departementet slik:

       Dette innebar at departementet i brev av 23. februar d.å. til Skattedirektoratet informerte om at den aktuelle forskrifta § 1 f ikkje kan sjåast på som ei gyldig avskjering av sjømannsfrådrag for gruppa statstilsette sjømenn på havforskingsskip for perioden 1992-94. Det blei vidare informert om at frådraget for denne gruppa for dei nemnde år derfor blir gitt så langt dei generelle vilkåra var oppfylte, eventuelt ved endring av likninga for den enkelte sjømann. Skattedirektoratet blei bedt om å følgje opp dette.

       Departementet har vidare meldt til både Ombodsmannen, klagaren i ombodsmannssaka, Skattedirektoratet og Høyres stortingsgruppe (svar på brev) at det takast sikte på å fremme ein proposisjon i vår om klargjering av lovheimelen, med sikte på å avskjere sjømannsfrådraget frå og med inntektsåret 1995 for denne gruppa.

1.1.2 Departementet sine vurderingar og framlegg

Generelt

       Departementet gjer framlegg om at forskriftsheimelen i skattelova § 44 syttande leden nr. 4 endrast slik at departementet gis ein klar heimel til å avskjere sjømannsfrådraget for dei grupper som omfattast av forskrifta § 1 f. Forskrifta vil da gjelde etter ordlyden sin frå 1995.

       Departementet vil peike på at den omlegginga av sjømannsfrådraget som har skjedd dei seinare åra, blant anna må sjåst på bakgrunn av Stortingets handsaming av Ot.prp. nr. 37 (1988-1989) . Stortinget vedtok å samordne det generelle frådraget for fiskarar ved å heve dette frå kr 16.000 til kr 55.000 for å stelle fiskarar og sjømenn likt, jf. Innst.O.nr.54 (1988-1989) . Endringa førte til ein auke av frådraget for sjømenn frå kr 45.000 til kr 55.000.

       For departementet har det vidare vore ei målsetjing at lønningane til offentleg tilsette sjøfolk i størst mogeleg grad bør bli gitt direkte frå arbeidsgivar, og minst mogeleg i form av tilleggsstøtte gjennom skattesystemet. Målsetjinga er fulgt opp i Ot.prp. nr. 9 (1990-1991) side 11 første spalte. Der heiter det at departementet legg til grunn at ein lønnskompensasjon som følgje av tap av frådragsretten, berre kan gjennomførast ved lønnsforhandlingar. I Innst.O.nr.10 (1990-1991) side 6 første spalte blir dette fulgt opp av finanskomiteen. Komiteen uttaler same stad at han hadde merka seg og var samd i kompensasjonsspørsmålet.

       Departementet gjer merksam på at nemnde synspunkt om avgrensinga av kven som har rett til sjømannsfrådrag og høve til lønnskompensasjon, er generelle synspunkt, som ikkje berre vil gjelde statsskip.

Særleg om lønnskompensasjon på statsskip

       Både Stortinget og departementet la som nemnd vekt på behovet for lønnskompensasjon for personell som mista sjømannsfrådraget. Da sjømannsfrådraget fall bort i 1992 for mannskap som tenestegjer på skip drive av norsk statsinstitusjon, løyvde Stortinget middel slik at bortfallet kunne kompenserast gjennom lønnstillegg.

       For så vidt gjeld sjølve gjennomføringa av lønnskompensasjonen skjedde dette ved at Finansdepartementet, den gongen forskrifta blei gjeve, sende brev til dei departementa det gjaldt. Av brevet går det fram at Finansdepartementet i utgangspunktet var innstilt på å følgje opp forskriftsendringa med budsjettmessig kompensasjon til desse departementa. Prinsippet som da blei lagt til grunn går fram av St.prp. nr. 75 (1990-1991) side 2 annen spalte.

       Lønnskompensasjonen blei forhandla fram for overeinskomstlønna personale på statens fartøy i januar 1993. Kompensasjonen baserte seg på frådragsnivået ved overgangen, det vil seie på 23 %, maksimalt kr 55.000. Det blei ikkje gitt kompensasjon for det nye og høgare nivået på 30 %, maksimalt kr 70.000 som var blitt vedteke i 1991 (med verknad f.o.m. 1992) for dei som framleis skulle ha krav på sjømannsfrådraget.

       Det er oppfatninga til departementet at det må vere opp til partane i arbeidslivet i kva for ein grad ein auke - eventuelt ein reduksjon - av sjømannsfrådraget etter bortfallet skal føre til at det skal ytast lønnskompensasjon - eventuelt lønnsreduksjon - til dei som ikkje lenger har rett til sjømannsfrådraget. Etter at bortfallet av sjømannsfrådraget er kompensert, bør spørsmålet om lønnsendringar løysast gjennom lønnsforhandlingar på vanleg måte.

       Departementet ser det som urimeleg dersom ei gruppe varig skulle få behalde sjømannsfrådrag etter å ha fått lønnskompensasjon. Ombodsmannens syn - som departementet har bøygd seg for - har ført til at den aktuelle gruppa får begge delar for inntektsåra 1992-94. Dette var i strid med dei føresetnadar som låg til grunn for lønnskompensasjonen. Departementet gjer framlegg om at dette rettast opp for framtida ved å bøte på mangelen på heimel i skattelova § 44 syttande leden nr. 4 frå og med inntekståret 1995. Ein treng klar heimel for å kunne avskjere det frådraget som lova elles gir, når det aktuelle lønnssystemet baserer seg på høgare lønn i staden for frådrag. Staten har som arbeidsgivar lagt seg på den linja at høgare lønn er eit meir føremålstenleg tiltak enn å føre vidare sjømannsfrådraget for sjøfolk på sivile statsskip.

Om framlegget

       Departementet har ved utforminga av framlegget lagt til grunn at lovteksten framleis skal gis ein generell ordlyd, som til dømes ikkje er avgrensa etter kven arbeidsgivaren er. Dette grunngis med at dersom ein skulle velge ein snever ordlyd, kan dette komme i konflikt med andre delar av forskrifta slik at lova tolkast antitetisk (motsetningvis) i forhold til dei grupper som ikkje eksplisitt er nemnde i lovheimelen. Det er til dømes i forskrifta § 1 a gjort unntak for skip under 100 bruttoregistertonn, på den måten at slike skip ikkje reknast som skip i fart, og personell her vil ikkje ha rett til sjømannsfrådrag.

       Departementet gjer framlegg om at endringa trer i kraft frå og med inntektsåret 1995.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til Sivilombudsmannens redegjørelse og gjennomgang av forarbeidene og forhistorien for reglene for sjømannsfradrag. Flertallet er enig med ombudsmannen i at disse ikke gir grunnlag for de forskrifter departementet har utarbeidet, spesielt med hensyn til forskriftens § 1 f som sier at

       Flertallet mener at det ikke har vært Stortingets intensjon ved fjerningen av sjømannsfradraget å skape et skille mellom sjømenn på statlige og privateide skip, men objektivt å avgrense sjømannsfradraget i forhold til utseilt distanse og antall døgn i løpet av ett år i tjeneste på skipet. Flertallet mener ikke at det er grunnlag for å særbehandle mannskap på statseide skip i forhold til privat eide skip. Flertallet mener man ikke skal foreta et skille i skattesystemet for ansatte basert på hvilke eierforhold de skip de seiler på er under.

       Flertallet er enig i at det er urimelig hvis en gruppe varig skulle få beholde sjømannsfradraget etter å ha fått lønnskompensasjon. Flertallet har forstått det slik at mannskap på forskningsfartøyene til Havforskningsinstituttet er innforstått med at hvis de skal få beholde sjømannsfradraget vil det bety at de ikke får beholde den fremforhandlede lønnskompensasjonen i kommende år. Flertallet vil derfor gå imot departementets forslag til utvidelse av forskriftshjemmelen i § 44, syttende ledd nr. 4, og forutsetter at departementet reforhandler lønnsavtalene med de ansatte på de angjeldende fartøy slik at lønnskompensasjon bortfaller fra inntektsåret 1995 mot at de får opprettholde sjømannsfradraget. Hvis det ikke skulle oppnås enighet om å trekke tilbake lønnskompensasjonen for 1995 ber flertallet departementet legge frem forslaget om en utvidet forskriftshjemmel i forbindelse med skattelovsbehandling høsten 1995.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at sjømannsfradraget og beløpsgrensen for fradragsbeløpet er hevet en rekke ganger siden 1989. Satsen for sjømannsfradrag er nå 30 % av inntekten og maksimalsatsen for fradragsbeløpet er satt til kr 70.000.

       Disse medlemmer viser til Innst.O.nr.54 (1988-1989) hvor det heter på side 5:

       Disse medlemmer viser til at dette ble gjennomført bl.a. ved krav til antall arbeidsdager om bord i inntektsåret og ved at retten til sjømannsfradrag ble innskrenket for mannskap på ferjer mellom norske havner m.v.

       Disse medlemmer viser til at departementet kan foreta slik avgrensing ved forskrift gjennom skattelovens § 44 syttende ledd nr. 4. Disse medlemmer viser spesielt til at det av forskriften § 1 bokstav f går fram at mannskap på skip som hører til eller drives av norsk statsinstitusjon eller Forsvaret, med unntak av marinefartøy med kommandoheis, vil falle utenfor kategorien med rett til sjømannsfradrag. Disse medlemmer viser til at ombudsmannen har reist innvendinger mht. om disse ut fra forskriftshjemmelen kan unntas fra sjømannsfradrag, men at departementets tolkning innebærer at de ikke bør innrømmes fradrag.

       Disse medlemmer viser til at mannskap som mistet retten til sjømannsfradrag, har fått kompensert dette gjennom lønnskompensasjon. Dette har skjedd gjennom lønnsforhandlinger. Når det gjelder statens fartøy, viser disse medlemmer til at lønnskompensasjonen ble basert på de tidligere satsene for sjømannsfradrag og beløpsgrense på 23 % maksimalt kr 55.000. Imidlertid var forhandlingspartene gjort oppmerksom på de nye satsene da lønnskompensasjonen ble avtalt. Disse medlemmer viser til at avtalen ble godkjent av begge avtaleparter.

       Disse medlemmer viser til at departementets framlegg innebærer at mannskap på Havforskningsinstituttets forskningsfartøy får beholde både sjømannsfradraget og lønnskompensasjonen for inntektsårene 1992, 1993 og 1994. Disse medlemmer viser til at dette ikke er i tråd med de forutsetninger som lå til grunn for lønnskompensasjonen og derfor tilgodeser dette mannskapet mer enn lønnskompensasjonen ga grunnlag for. Disse medlemmer er enig med departementet i at dette først rettes opp fra inntektsåret 1995 og støtter departementets forslag til endring i skattelovens § 44 syttende ledd nr. 4.

       Disse medlemmer peker på at en varig reversering av dagens praksis, ved at ovennevnte mannskap generelt innrømmes sjømannsfradrag, vil innebære praktiske problemer. En slik løsning må blant annet innebære at lønnskompensasjonen som ble gitt fra 1992, må trekkes tilbake. Dette må inngå som en del av lønnsoppgjøret mellom partene.

       Disse medlemmer peker på at verdien av sjømannsfradraget for den enkelte skattyter er betydelig. Dette må det eventuelt tas høyde for ved en reversering av lønnskompensasjonen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 44 syttende ledd nr. 4 skal lyde:

       Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette ledd, og herunder avskjære fradrag for nærmere angitte grupper.

       Endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 1995. »

2. Oppretting av selskapsskattelova § 1-1 nr. 1

2.1 Samandrag

       Selskapsskattelova § 1-1 nr. 1 er endra fleire gonger. I samband med dei fire siste endringane ( lov av 5. juni 1992 nr. 51 , 8. januar 1993 nr. 17, 4. november 1994 nr. 59 og lov av 23. desember 1994 nr. 72), er det oppstått einskilde feil ved at endra lovtekst ikkje er komen med ved seinare endringar. Departementet gjer difor framlegg om at teksten vert retta opp i samsvar med intensjonene for dei nemnde endringane. Opprettinga inneber ingen realitetsskilnad i høve til dette.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

3. Tilpassing i regelverket for å auke bruken av forenkla sjølvmelding - utvida oppgåveplikt for underhaldsbidrag betalt gjennom Statens innkrevingssentral og Trygdeetatens innkrevingssentral

3.1 Samandrag

       Etter skattelova § 44 første leden bokstav e kan skattytar på nærare vilkår krevje frådrag for betalt underhaldsbidrag. Dette gjeld enten bidraget vert betalt direkte til mottakaren av tilskottet eller gjennom Statens Innkrevingssentral, Trygdeetatens Innkrevingssentral eller gjennom trekk i løn. I dag kan skattytarar som blir trukket i løn av arbeidsgjevar for pliktig underhaldsbidrag levere forenkla sjølvmelding. Det kan ikkje skattytarar som betalar underhaldsbidag gjennom Statens Innkrevingssentral eller Trygdeetatens Innkrevingssentral. Det har si årsak i at verken Trygdeetatens Innkrevingssentral eller Statens Innkrevingssentral er oppgåvepliktig etter likningslova kap. 6.

       Departementet gjer framlegg om at Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral får plikt til å gje likningsstyresmaktene oppgåve over underhaldsbidrag som disse to institusjonane krev inn, slik at opplysningane kan nyttast i ordninga med forenkla sjølvmelding. Opplysningane skal òg omfatte eventuell gjeld eller tilgodehavande som disse skattytarane har i høve til innkrevjingssentralen.

       Ein syner til utkast til nytt nr. 4 i likningslova § 6-13, som gjev heimel for at departementet kan gje føresegner om at Trygdeetatens Innkrevingssentral og Statens Innkrevingssentral skal levere oppgåver til likningsstyresmaktene over pliktig underhaldsbidrag som er teke imot frå bidragspliktige og de bidragspliktiges eventuelle gjeld eller tilgodehavande i innkrevjingssentralen.

       Bruk av forenkla sjølvmelding byggjer i praksis på at likningsstyresmaktene må få oppgåvene i maskinleseleg form. Ein syner til utkast til endring i likningslova § 6-16 c.

       Departementet gjer framlegg om at endringane trer i kraft straks.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget.

4. Omtale av skattemessig handsaming av biletkunstnarar

4.1 Samandrag

       Før skattereforma gjaldt ordninga med avgrensa rekneskapsplikt for dei fleste biletkunstnarane. Inntekter og kostnader blei skattemessig førte etter kontantprinsippet, men likevel slik at varelageret skulle aktiverast og eventuelt nedskrivast for ukurans og prisfallsrisiko.

       I samband med skattereforma blei ordninga med avgrensa rekneskapsplikt oppheva. Rekneskapspliktige biletkunstnarar fekk då generell plikt til å føre inntekter og kostnader i finansrekneskapen i samsvar med rekneskapsprinsippet. Etter hovudregelen i skattelova § 50 andre leden gjeld dei rekneskapsmessige periodiseringsreglane også i høve til det skattemessige årsoverskotet, når det ikkje er fastsett særskilde reglar om periodisering i skattelova. Slike særskilde periodiseringsreglar er fastsette i skattelova § 50 andre leden for varelager.

       Regjeringa gjorde i Ot.prp. nr. 65 (1993-1994) framlegg til endring i skattelova § 50 andre leden bokstav a, slik at det i forskrift kunne fastsetjast særskilde reglar om den skattemessige handsaminga av varelager for biletkunstnarar. I samsvar med forslaget blei det ved lov av 24. juni 1994 nr. 29 fastsett i § 50 andre leden bokstav a, andre avsnittet, at departementet i forskrift kan gi føresegner om føring av varelager som fråvik skattelova sine reglar om dette, « for kunstnere som tilvirker kunstverk uten fysisk bruksformål ».

       Fleirtalet i finanskomiteen ga i Innst.O.nr.71 (1993-1994) uttrykk for at dei særskilde reglane som skulle fastsetjast skulle byggja på kontantprinsippet. Innføring av kontantprinsippet for den skattemessige handsaminga av varelager for biletkunstnarar skulle gjelde frå og med inntektsåret 1994, men det blei i ikraftsetjingsføresegnane også gitt heimel til å fastsetja overgangsreglar slik at det same kunne gjelda for inntektsåra 1992 og 1993.

       Under finanskomiteen si handsaming av saka fann fleirtalet i komiteen at det også var grunn til å frita biletkunstnarar frå rekneskapsplikt etter rekneskapslova. Fleirtalet tok i Innst.O.nr.71 opp følgjande forslag om at rekneskapslova § 2 første leden første punktumet skulle få denne ordlyden:

       Forslaget blei vedteke i lov av 24. juni 1994 nr. 32. Etter at biletkunstnarar som nemnt blei friteke frå å føre rekneskap etter rekneskapslova, var det av omsyn til skattelikninga naudsynt å fastsetja særskilde avgrensa rekneskapsreglar for denne gruppa med heimel i likningslova § 5-2. Departementet utarbeidde i samråd med Skattedirektoratet utkast til forskrift om slike rekneskapsreglar, som blei sendt på høring til biletkunstnarorganisasjonane den 22. desember 1994. Utkastet var utforma med sikte på å samsvare med skattelovgivninga sine periodiseringsreglar for biletkunstnarane, og det blei såleis lagt til grunn at dette for varelager skulle følgje kontantprinsippet. Hovudregelen i skattelova for skattytarar som ikkje har rekneskapsplikt er at periodisering skal skje etter eit realisasjonsprinsipp. Utkastet til rekneskapsforskrift for biletkunstnarar etter likningslova la derfor opp til at det skulle fastsetjast forenkla rekneskapsreglar i samsvar med dette.

       Det kom under høringsrunden enkelte reaksjonar på at departementet la fram utkast til rekneskapsforskriftar som ikkje fullt ut la til grunn at biletkunstnarar skulle liknast etter kontantprinsippet. Men ettersom skattelova har ei rekkje periodiseringsreglar som ikkje byggjer på kontantprinsippet, og som gjeld generelt, fann departementet at dei forenkla rekneskapsføresegnene for biletkunstnarar ikkje kunne leggje opp til å fråvike disse reglane. Det er berre lovendringa i høve til varelager som gir heimel til fråvik, så langt lovendringa rekk. Finansdepartementet fastsette i samsvar med dette « Forskrift om regnskapsføring for billedkunstnere » den 21. februar 1995. Forskrifta er satt i kraft med verknad frå og med inntektsåret 1995. Forskrifta sine føresegner om næringsoppgåve og om oppbevaring av bilag skal også gjelde for inntektsåret 1994.

       Departementet syner til at det i samsvar med komitéfleirtalets føresetnad, jf. Innst.O.nr.71 (1993-1994), er fastsett forskriftar som både med omsyn til rekneskapsmessig og skattemessig handsaming legg til grunn at biletkunstnarar skal følgje kontantprinsippet for varelager. Føresetnaden om at varelagerreglane skal praktiserast uendra for 1992 og 1993 er også fylgd opp i varelagerforskrifta.

       Når det gjeld den skattemessige periodisering av inntekter og kostnader for næringsdrivande biletkunstnarar, bortsett frå varelager, har spørsmål om særreglar i høve til skattelova sine generelle reglar ikkje vore reist for departementet, og dette har heller ikkje vore særskild drøfta i Innst.O.nr.71 (1993-1994). Som nemnt har skattelova ei rekkje periodiseringsreglar som ikkje følgjer eit kontantprinsipp. Etter departementet sitt syn må disse generelle reglane gjelda for næringsdrivande biletkunstnarar på same måten som for andre skattytargrupper. Det er ikkje grunn til å fastsetja ei rekkje særreglar for biletkunstnarar som i røynda inneber at disse skattytarane vert handsama etter eit særskild skattesystem. Departementet ser det òg slik at dei endringane av varelagerreglane som nå er vedteke fjernar dei likviditetsproblema som skattereforma førte med seg for biletkunstnarane.

       Spørsmålet om ein eventuell utviding av kontantprinsippet kan drøftast med utgangspunkt i at ein ikkje innfører eit fullt kontantprinsipp for likninga av biletkunstnarar, men at eit slikt prinsipp gjørast gjeldande for løpande inntekter og utgifter i næringa, i staden for realisasjonsprinsippet. Det vil seie at ein heldt fast ved dei gjeldande reglane om avskrivning og gevinstoppgjer for driftsmiddel m.v., men at næringsutgifter som vert utgiftsført direkte, og løpande inntekter frå kunstproduksjonen m.v., vert periodisert i takt med dei kontante betalingane, ikkje i takt med når kostnaden vert pådratt eller inntekta vunne ved levering.

       Eit døme som kan vise skilnaden mellom realisasjonsprinsippet og kontantprinsippet på dette løpande driftsområdet vert gjeve i proposisjonen punkt 4.

       Departementet kan ikkje sjå at kontantprinsippet på det aktuelle området er noko betre enn det gjeldande realisasjonsprinsippet. Utslaget av ei omlegging til eit slikt avgrensa kontantprinsipp ville avhenge av kor mykje kreditt- og forskotstransaksjonar som biletkunstnaren har rundt årsskiftet. Det ville bli netto framskunda skattleggjing for nokre, og netto utsett skattleggjing for andre. For biletkunstnarane som gruppe kan ein ikkje seie at det eine prinsippet gir seinare skattleggjing enn det andre prinsippet.

       Realisasjonsprinsippet inneber at leveringstidspunktet vert avgjerande uansett om ei betaling skjer på forskot, på kreditt eller kontant ved levering. Det er ei god ordning som ikkje freister til skatteplanlagde, unormale framskundingar eller forseinkingar av betalingar ved årsskiftet.

       Finansielle postar, særleg renteinntekter og renteutgifter, kan biletkunstnarane ha dels i, dels utanfor næringa si. Det er særs viktig at periodiseringsreglane for renter m.v. her er dei same som for andre skattytarar utan full rekneskapsplikt. Status som næringsdrivande biletkunstnar bør ikkje medføre fråvik frå realisasjonsprinsippet på dette området. Eit fråvik berre for næringsrenter ville også vere vanskeleg å praktisere, av di grensa mellom næringsrenter og private renter ikkje er skarp.

       Departementet har etter dette ikkje funne noko grunnlag for å gjere framlegg om lovendring med sikte på eit generelt eller avgrensa kontantprinsipp for inntekter og utgifter i næringa til biletkunstnarar.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til Innst.O.nr.71 (1993-1994) hvor flertallet i finanskomiteen ønsket å innføre kontantprinsippet som hovedregel for regnskapsføring for billedkunstnere. Flertallet viser til at departementet har tolket flertallets komitémerknader slik at kontantprinsippet kun er blitt gjort gjeldende for varelagerfastsettelsen og ikke er innført som en hovedregel for regnskapsføringen for bildende kunstnere. Flertallet mener at denne tolkningen ikke er i tråd med flertallet i finanskomiteens intensjoner. Flertallet foreslo i Innst.O.nr.71 å unnta produksjon av kunstverk som er angitt i lov av 10. juni 1966 nr. 66 om merverdiavgift § 5 nr. 1 bokstav a fra regnskapsplikten etter regnskapsloven. Intensjonen med dette unntaket var å få fastsatt særskilte avgrensede regnskapsregler for denne gruppen, basert på kontantprinsippet. Flertallets begrunnelse for å innføre kontantprinsippet for regnskapsførsel for bildende kunstnere var dels å få endret varelagervurderingen som kunne få svært uheldige konsekvenser, ikke minst for nyetablerte kunstnere, som kunne bli påført store likviditetsproblemer gjennom skattereformens nye regler. Men intensjonen var òg å sikre bildende kunstnere et enklere regnskapssystem. Et slikt enklere regnskapssystem vil være å føre løpende inntekter og utgifter i næringen etter kontantprinsippet fremfor realisasjonsprinsippet. Flertallet oppfatter forskjellen mellom kontantprinsippet og realisasjonsprinsippet når det gjelder løpende inntekter og utgifter i næringen ikke å være så stor når det gjelder de økonomiske realiteter for bildende kunstnere. Fastsetting av kontantprinsippet for løpende inntekter og utgifter vil først og fremst sikre et enkelt regnskapssystem. Flertallet mener ikke at kontantprinsippet skal innføres for renteinntekter og renteutgifter eller for investering i driftsmidler. Flertallet viser til Ot.prp. nr. 57s beskrivelse av en avgrenset utvidelse av kontantprinsippet, side 12:

       Flertallet mener at dette avsnittet er dekkende for den realitet flertallet i finanskomiteen ønsket å oppnå gjennom Innst.O.nr.71.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst.O.nr.71 (1993-1994) hvor et flertall i komiteen gikk inn for at den skattemessige behandling av billedkunstneres varelager skulle bygge på kontantprinsippet med virkning fra inntektsåret 1994 og med overgangsregler for inntektsårene 1992 og 1993. Videre vedtok flertallet at billedkunstnere skulle fritas for regnskapsplikt etter regnskapsloven.

       Disse medlemmer viser til at dette er fulgt opp ved at det er utarbeidet forenklede regnskapsforskrifter for billedkunstnere slik at kontantprinsippet etter gjeldende forskrift skal kunne anvendes på varelager.

       Disse medlemmer viser til at skatteloven har en rekke periodiseringsregler som ikke følger et kontantprinsipp, og at gjeldende forskrift f.eks. legger til grunn saldoavskrivning for driftsmidler over kr 15.000. Den skattemessige periodisering av inntekter og kostnader for billedkunstnere, bortsett fra varelager, vil i hovedsak skje etter realisasjonsprinsippet. Disse medlemmer mener at dette periodiseringsprinsippet er mer robust overfor skattetilpasning ved f.eks. unormale framskyndelser eller forsinkelser av betalinger ved årsskiftet fordi leveringstidspunktet blir avgjørende uansett om betaling skjer på forskudd, etterskudd eller kontant ved levering.

       Disse medlemmer viser til at endringen i varelagerreglene som nå gjelder fjerner de likviditetsproblem som skattereformen førte med seg for billedkunstnere. Dette var hovedbegrunnelsen for at billedkunstnerne ble innrømmet kontantprinsippet for varelager.

       Disse medlemmer viser til at kontantprinsipp for periodisering av andre inntekter og kostnader enn varelager vil gjelde i forhold til forenklede regnskapsregler etter ligningsloven.

       Disse medlemmer ser det ikke som aktuelt at næringsdrivende billedkunstnere bør innrømmes kontantprinsippet for alle typer av inntekter og kostnader, da dette vil innebære en urimelig forskjellsbehandling i forhold til andre næringsdrivende. En utvidelse av kontantprinsippet til også å omfatte andre inntekter og utgifter enn varelager bør derfor ikke omfatte renter og heller ikke avskrivninger på driftsmidler m.v. i tilknytning til produksjon av kunstverk. Disse medlemmer ser imidlertid at en utvidelse av kontantprinsippet, forutsatt et slikt unntak, vil kunne innebære forenklinger i forhold til dagens praksis. Disse medlemmer viser til at den skattemessige virkning for den enkelte næringsdrivende billedkunstner vil være begrenset ved en slik utvidelse. Disse medlemmer vil etter en helhetsvurdering foreslå innføring av et slikt avgrenset kontantprinsipp gjennom endring i skattelovens § 41.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       I lov av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer:

§ 41 syvende ledd fjerde punktum skal lyde:

       Arbeidsinntekter, pensjonsinntekter, underholdningsbidrag o.l. som består i pengebeløp eller annen ytelse samt inntekt ved salg av egenproduserte kunstverk som nevnt i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 5 nr. 1 bokstav a), anses oppebåret når beløpet virkelig erlegges, eller i tilfelle ved det tidligere tidspunkt da det oppstår adgang for vedkommende til å få beløpet utbetalt eller ytelsen erlagt.

§ 41 tiende ledd tredje punktum skal lyde:

       Utgifter knyttet til erverv av inntekter som nevnt i § 41 syvende ledd fjerde punktum og som ikke omfattes av § 44 første ledd b, unntatt utgifter til regelmessige understøttelser og lignende utredelser som nevnt i § 44 første ledd e, samt renter av gjeld i Statens lånekasse for utdanning, henføres i alminnelighet til det tidspunkt da utgiftene utredes.

       Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 1995.

5. Skattemessig handsaming av utgifter til muting m.v.

5.1 Samandrag

5.1.1 Bakgrunn

       Spørsmålet om eller i kva grad norsk skattelovgjeving gir rett til frådrag for muting eller andre urettkomne ytingar i forretningstilhøve har vore reist i samband med einskilde oppslag i media. Finansministeren gjorde i svarbrev dagsett 2. mai 1994 på spørsmål frå Sosialistisk Venstreparti si stortingsgruppe greie for stoda, jf. punkt 5.1 i proposisjonen.

       Saka blei påny tatt opp i Stortinget sin spørretime den 15. mars 1995 av Raud Valallianse, og i brev av 3. april 1995 til Raud Valallianse si stortingsgruppe svara finansministeren jf. punkt 5.1 i proposisjonen.

5.1.2 Departementet si vurdering

       Omgrepa korrupsjon, muting (bestikkelse) og smørjing brukast om kritikkverdige betalingar for å oppnå ein urettmessig føremon. Kjenneteiknet på mutingsomgrepet m.v. er som regel ein freistnad frå betalaren på å påverke mottakaren til å gjere ei serskild og illojal favorisering av betalaren eller den han handlar for. Betalinga kan kome før eller etter den ønskte favoriseringa. Mutingsomgrepet m.v. har ikkje noko klårt definert innhald, korkje i strafferetten eller i skatteretten. Det finnast ein glidande overgang frå klårt ulovlege og straffbare betalingar via tvilsame betalingar til aksepterte former for påverknad med økonomiske middel. Døme på det siste er sponsing av konkurransepremiar med reklameeffekt, eller at ein annan arbeidsgivar byr høgare lønn for å få tak i ein dyktig fagmann tilsett hos ein konkurrent.

       Mange slike betalingar, kanskje dei fleste, skjer for å fremje næringsinteresser. Såleis vil dei ålmenne vilkåra for frådragsrett for betalinga ofte kunne vere til stades etter skattelova § 44 første ledd. Det skatterettslege problem er då å avgjere kva for avgrensing av frådragsretten som følgjer av eit eventuelt mutingsmotiv m.v. Det skattepolitiske og lovtekniske problem er å avgjere kor grensa bør gå mellom akseptable og ikkje akseptable næringsutgifter som frådragspostar i likninga, og korleis skattelova bør uttrykke dette. Problemet er størst når det gjeld utgifter på ulike internasjonale marknader etter spelereglane der.

       Nettopp av di mutingsomgrepet m.v. berre er ein karakteristikk av visse, uønskte betalingshøve, kan ein ikkje bruke omgrepet direkte i ein skatterettsleg samanhang. Ein må seie noko om dei kjenneteikna som skal avgjere om betalinga er akseptabel eller ikkje.

       I visse, klåre høve kan ein slå fast at betalinga blir ulovleg og straffbar som eit brotsverk etter norske reglar, på grunn av samanhangen med den illojale påverkinga. Utgifter til å gjere brotsverk gir ikkje frådragsrett i næring etter skattelova, sjølv om brotsverket kunne vere til føremon for næringa. Likningsmaktene skal i slike høve nekte frådrag. Om det ikkje er blitt politisak enno, bør dei også normalt melde brotsverk til politiet. Etter reglane om taushetsplikt i likningslova § 3-13 har likningsmaktene høve til å gjere slike meldingar til politiet.

       Utanfor området for klåre brotsverk er frådragssituasjonen meir usikker. Dette heng saman med at skattelova ikkje skil mellom ønskte og uønskte næringsutgifter. Det er heller ikkje heimel for frådragsavskjering på reint moralsk grunnlag. Ein særskilt regel i skattelova vil gi eit rettsleg betre grunnlag for avskjering av frådrag.

       Departementet viser også til at medlemsstatane i OECD i mai 1994 samla seg om ein rekommandasjon om kamp mot muting m.v. Eit hovudpunkt i rekommandasjonen er at skattesystemet i dei einskilde statane bør ha klåre reglar om avskjering av frådrag i mutingshøve m.v. Det er eit mål at også ikkjemedlemsstatar skal ta del i denne breie kampen mot internasjonal muting m.v.

       Departementet har difor arbeidd med eit framlegg til ein slik særkilt lovregel om frådragsavskjering. Eit viktig omsyn i arbeidet er å syte for at norsk næringsliv framleis får frådrag for akseptable utgifter, særleg i den internasjonale konkurransen. Samstundes må ein slik ny regel kunne handhevast av likningsmaktene.

       Det er sterkt ønskjeleg å få råd både frå næringslivet og frå skatteetaten om denne avgrensinga av næringsfrådrag. Departementet vil difor sende ut eit lovutkast på høyring. Endeleg lovframlegg for Stortinget vil då kome til hausten.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets redegjørelse om at man vil utarbeide lovregler på dette området til etterretning. Komiteen vil ta stilling til saken når den blir fremlagt for Stortinget til høsten.

6. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 44 syttende ledd nr. 4 skal lyde:

       Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette ledd, og herunder avskjære fradrag for nærmere angitte grupper.

       Endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 1995.

7. Tilråding fra komiteen

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).

       I lov av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 41 syvende ledd fjerde punktum skal lyde:

       Arbeidsinntekter, pensjonsinntekter, underholdningsbidrag o.l. som består i pengebeløp eller annen ytelse samt inntekt ved salg av egenproduserte kunstverk som nevnt i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 5 nr. 1 bokstav a), anses oppebåret når beløpet virkelig erlegges, eller i tilfelle ved det tidligere tidspunkt da det oppstår adgang for vedkommende til å få beløpet utbetalt eller ytelsen erlagt.

§ 41 tiende ledd tredje punktum skal lyde:

       Utgifter knyttet til erverv av inntekter som nevnt i § 41 syvende ledd fjerde punktum og som ikke omfattes av § 44 første ledd b, unntatt utgifter til regelmessige understøttelser og lignende utredelser som nevnt i § 44 første ledd e, samt renter av gjeld i Statens lånekasse for utdanning, henføres i alminnelighet til det tidspunkt da utgiftene utredes.

       Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 1995.

B.

om endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven).

       I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:

§ 6-13 nytt nr. 4 skal lyde:

       Etter forskrift som departementet gir skal Trygdeetatens Innkrevingssentral og Statens Innkrevingssentral gi oppgave til ligningsmyndighetene over pliktig underholdsbidrag mottatt fra bidragspliktige. De plikter også å gi opplysning om de bidragspliktiges gjeld og andre mellomværender med innkrevingssentralen.

§ 6-16 bokstav c skal lyde:

       i forskrift bestemme at de i denne paragraf spesifiserte oppgavene; lønnsoppgaver m.v. etter § 6-2, saldo- og renteoppgaver ved årsskifte eller ved oppgjør av konti i løpet av det siste inntektsår etter § 6-4 og § 6-13 nr. 2 d, kontrolloppgaver fra Verdipapirsentralen etter § 6-5, livsforsikringspremie, spare- og fondsinnskudd, tilskudd til forskningsinstitutter m.v. og betaling for pass og stell av barn m.v. etter § 6-6, utbetalinger m.v. fra forsikringsselskap etter § 6-7, aksjonæroppgaver etter § 6-11, oppgaver fra Trygdeetatens Innkrevingssentral og Statens Innkrevingssentral etter § 6-13 nr. 4, fordelingsoppgaver over inntekter, utgifter og formue i boligselskap etter skattelovens § 51 sjette ledd og i boligsameier etter forskrift gitt i medhold av skatteloven § 42 b nr. 9, skal overleveres i maskinlesbar form.

       Endringene under I trer i kraft straks.

C.

om endringer i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven).

       I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 1-1 nr. 1 siste punktum skal lyde:

       Reglene gjelder også for foretak etter lov av 30. august 1991 nr. 71 om statsforetak, og for bank som eies av staten ved Postverket, så langt reglene passer.

       Endringene under I trer i kraft straks.