Kommunal- og arbeidsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag om at enkelte arbeidstvister i offentlig sektor i forbindelse med tariffrevisjonen pr. 1. mai 1995 skal avgjøres av Rikslønnsnemnda. Departementet fremmer samtidig forslag om at det blir forbudt å iverksette eller opprettholde arbeidskamp for å løse tvistene.

       I proposisjonen omtales først tvisten mellom Akademikernes Fellesorganisasjon - seksjon kommune (AF-K) og Kommunenes Sentralforbund (KS). Deretter omtales tvisten mellom AF-K seksjon Oslo kommune og Oslo kommune. Den siste tvisten som omtales er tvisten mellom AF og staten ved Administrasjonsdepartementet.

       Det opplyses at alle tre tvistene oppsto i forbindelse med tariffrevisjonen pr. 1. mai 1995. I proposisjonen redegjøres det for forhandlingene som ble ført mellom partene, og som endte med at AF-organisasjonene brøt forhandlingene med arbeidsgiversiden 29. april. Varsel om brudd i forhandlingene innkom til riksmeklingsmannen 2. mai 1995.

       Departementet redegjør nærmere for de meklinger som ble gjennomført uten at partene kom fram til enighet innen meklingsfristen. AF-K, AF-K seksjon Oslo kommune og AF iverksatte den varslede streiken 31. mai 1995.

       Det framgår av proposisjonen hvilke steder streiken ble iverksatt og antall arbeidstakere i streik, samt tilsvarende opplysninger vedrørende utvidelsen av konflikten fra 7. juni, som ble varslet av AF-organisasjonene 2. juni.

       Da det etter møte mellom samtlige parter 6. juni hos Riksmeklingsmannen ikke viste seg å være grunnlag for ny mekling, ble partene innkalt til møte hos kommunal- og arbeidsministeren. Proposisjonen redegjør nærmere for dette møtet. Statsråden meddelte at Regjeringen 8. juni ville fremme forslag for Stortinget om at konflikten løses med tvungen lønnsnemnd. Statsråden henstilte til AF-organisasjonene om å gjenoppta arbeidet så snart som mulig. AF-K, AF-K seksjon Oslo og AF meddelte senere samme dag at de hadde avblåst streiken og ville gjenoppta arbeidet fra arbeidstidens begynnelse den 7. juni.

       Departementet omtaler i proposisjonen omfang og virkninger av konfliktene på KS-området, i Oslo kommune og i statssektoren. Det vises til at arbeidsnedleggelsene har rammet store deler av det norske samfunn. Med de varslede opptrappinger ville skadevirkningene blitt svært omfattende.

       Departementet konkluderer i proposisjonen med at en etter en helhetsvurdering er kommet fram til at vesentlige samfunnsmessige hensyn taler for at konfliktene løses uten ytterligere arbeidskamp. På grunn av den fastlåste situasjonen mellom partene i alle tre konfliktene, er det utsikt til en langvarig konflikt.

       Departementet viser til at streiken ville fått store konsekvenser for helsesektoren, ved at store deler av driften ved de berørte sykehusene ville blitt lammet, i tillegg til at bl.a. hjemmesykepleien og sykehjemsdriften ville fått alvorlige problemer med å opprettholde virksomheten flere steder. Fra arbeidstakersiden ble det gitt mange dispensasjoner fra streiken. Men departementet peker på at det flere steder oppsto uklarheter m.h.t. dispensasjonsbehandlingen. Situasjonen var uoversiktlig, og skapte betydelig usikkerhet. Departementet viser til at det ville være uansvarlig å avvente situasjonen for å se de reelle virkninger av utvidelsen. Streiken ville videre ha lammet så godt som all flytrafikk både innenlands og til og fra Norge.

       Departementet redegjør for det rettslige grunnlaget for å gjøre inngrep i streikeretten. Det vises til de aktuelle ILO-konvensjonene og tolkningen av disse, samt Sosialpakten under Europarådet.

       Departementet er av den oppfatning at vedtak om bruk av tvungen lønnsnemd i de omhandlede arbeidskonfliktene trolig er innenfor rammene av konvensjonene. Departementet mener at det uansett ville ha vært uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.