1. Del I. Generelt om evalueringen av skattereformen
1. INNLEDNING OG BAKGRUNN
1.1 Sammendrag
Stortinget vedtok i 1991 en omfattende skattereform med virkning fra inntektsåret 1992. Et hovedformål med skattereformen var å bidra til bedre ressursbruk. Mer effektiv bruk av arbeidskraft, kapital og naturressurser styrker produksjonen og inntektsopptjeningen, og bidrar til å sikre grunnlaget for sysselsetting og velferd. I det nye skattesystemet er skattegrunnlagene bredere enn før, samtidig som skattesatsene er redusert. Dette sikrer større likebehandling av ulike inntekter og skattytere, noe som er en forutsetning for et effektivt skattesystem.
Et viktig element i skattereformen var en ny metode for å dele inntekten til personlige næringsdrivende i en personinntektsdel og en kapitalinntektsdel for skatteformål. Delingsmodellen er også gjort gjeldende for selskaper der eiere som selv arbeider i virksomheten, eller hans nærstående, eier minst to tredeler av aksjene/andelene i selskapet, eller har krav på minst to tredeler av overskuddet i selskapet.
I Innst.O.nr.80 (1990-1991) uttalte flertallet i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti:
| « Flertallet viser til at det skal gjennomføres en prøvetid for delingsmodellen for årene 1992 og 1993. Evalueringen av empiriske erfaringer fra denne perioden skal legges frem for Stortinget i 1994 for vurdering. Eventuelle justeringer knyttet til delingsmodellen, særlig relatert til fastsettelsen av kapitalinntektsgrunnlaget må da gjennomføres. Flertallet viser således til at prinsippene for verdsettelse av kapitalinntektsgrunnlaget på varig basis vil bli fastsatt på bakgrunn av vurderingen i 1994. Det vil derfor ikke bli fastsatt verdsettelsesprinsipp på mer varig basis. » |
I B.innst.S.nr.IV (1992-1993) understreker finanskomiteens flertall, alle utenom medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, betydningen av at:
| « ... de berørte næringsinteresser på en hensiktsmessig måte trekkes inn i evalueringsprosessen og at forskningen gjennomføres på en måte som på varig basis kan bedre faktagrunnlaget for nærings- og skattepolitikken overfor den delen av næringslivet som preges av privat eie. » |
Stortinget har således forutsatt at det blir gjennomført en evaluering av virkningene av de vedtatte reglene for å fastsette personinntekten for personlig næringsdrivende og aktive eiere i selskaper. I proposisjonen evalueres både de økonomiske virkningene og de administrative konsekvensene av delingsmodellen. Som grunnlag for evalueringen av delingsmodellen har Statistisk sentralbyrå samlet inn et omfattende datamateriale. Dette materialet danner grunnlag for å se nærmere på effekten av delingsmodellen. Finanskomiteens merknader om å trekke inn næringsinteressene er fulgt opp ved at Finansdepartementet har gjennomført en bred høring om delingsmodellen. En rekke høringsinstanser har uttalt seg.
I B.innst.S.nr.I (1993-1994) uttalte komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet, Venstre og Rød Valgallianse, at hovedtrekkene i skattesystemet slik det i dag er utformet skal ligge fast. Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, ba om at også andre sider ved skattereformen enn delingsmodellen ble evaluert.
I brev av 11. desember 1993 underrettet Finansdepartementet finanskomiteen om at det som et ledd i evalueringen av skattereformen 1992 ville bli foretatt en bred gjennomgang av RISK-metoden. I forbindelse med denne evalueringen ba departementet Skattedirektoratet om å vurdere RISK-reglene. Skattedirektoratets gjennomgang har inngått i departementets samlede evalueringsarbeid.
Arbeidet med en bred gjennomgang av RISK-metoden er omfattende. Det har ikke vært mulig å sluttføre dette arbeidet i tide for den proposisjonen som nå framlegges om evaluering av delingsmodellen og enkelte andre sider ved skattereformen. Departementet tar sikte på å sluttføre arbeidet i løpet av våren 1995, og deretter sende eventuelle forslag til endringer på høring.
Våren 1994 ble det varslet at departementet ville gi Stortinget en vurdering av de gjeldende regler om RISK-regulering av grunnfondsbevis høsten 1994. Senere er departementet kommet til at det er mest hensiktsmessig at denne vurderingen avgis sammen med den øvrige evalueringen av RISK-systemet i 1995.
Av hensyn til den praktiske og ligningstekniske gjennomføringen av RISK-reguleringen for inntektsårene 1994 og 1995 fremmet departementet i Ot.prp. nr. 11 (1994-1995) kapittel 2 forslag om enkelte foreløpige endringer i RISK-reglene.
1.1.1 Skattesystemet etter skattereformen
Prinsipper, mål og bakgrunn
Et hovedmål med skattereformen var å sikre en bedre utnyttelse av de ressursene vi rår over. En bedre utnyttelse av arbeidskraft, kapital og naturressurser vil styrke produksjonen og inntektsopptjeningen, og dermed sikre utviklingen i sysselsetting og velferd. Skattereformen skal også bidra til en mer rettferdig fordeling av skatten. Både mulighetene for og lønnsomheten av ulike tilpasninger av inntekten for å spare skatt er betydelig redusert.
Skattereformen 1992 omfattet både lønnstakere, trygdemottakere, selskaper og personlig næringsdrivende. Det var en vidtrekkende reform fordi den berørte størstedelen av skattyterne og fordi den medførte store endringer for mange skattytere. Reformen har gitt større skattemessig likebehandling av ulike skattytere, næringer, inntektsarter og selskapsformer. Et viktig element har vært at faktiske inntekter i større grad enn tidligere bringes fram til beskatning. Skattegrunnlagene ble utvidet ved at fradragsmulighetene og mulighetene til å utsette beskatningen ble redusert. Dette gav grunnlag for å redusere satsene uten at skatteinntektene gikk tilsvarende ned.
Følgende mål ble lagt til grunn for reformen:
| - | effektiv ressursallokering |
| - | rettferdig kapitalbeskatning |
| - | enklere skattesystem |
| - | stabilitet i skattereglene over tid. |
Disse målene skulle ivaretas ved at reformen ble bygd opp om følgende overordnede prinsipper:
| - | Nøytralitet. Det vil si at skatten i størst mulig grad skal være den samme uavhengig av skattyternes disposisjoner. Nøytralitet i beskatningen bidrar til at investeringene kanaliseres dit de gir høyest avkastning. |
| Prinsippet om nøytralitet eller likebehandling har mange dimensjoner. Det omfatter nøytralitet mellom bedrifter og personer, mellom ulike spareformer uavhengig av hvordan avkastningen anvendes, mellom ulike typer investeringer og næringer, mellom ulike eierformer, mellom ulike finansieringsformer, mellom nye og veletablerte bedrifter og mellom gevinster og annen kapitalinntekt. |
| - | Symmetri. Inntekter og tilhørende utgifter skal behandles likt. Det samme prinsipp for tidfesting (periodisering) skal legges til grunn både for skattepliktige inntekter og fradragsberettigede kostnader. Videre skal kostnader komme til fradrag med samme skattesats som tilsvarende inntekter skattlegges med. |
| - | Kontinuitet. Næringsvirksomhetens eller kapitalens skattemessige stilling skal ikke endres ved arvefall, gaveoverføring, fusjon, fisjon eller ved andre omdannelser. |
| - | Samordning. Underskudd skal kunne føres til fradrag i overskudd. |
| - | Lave skattesatser. Lave skattesatser reduserer avviket mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet av ulike disposisjoner, og reduserer motivene for skatteomgåelser og lønnsomheten ved skatteplanlegging. |
Delingsmodellen som en del av skattesystemet
En personlig næringsdrivendes inntekt fra virksomheten vil dels skyldes arbeidsinnsatsen og dels den kapitalen som er investert i virksomheten. Hvis inntekt av arbeid og av investert kapital skattlegges forskjellig, vil det være nødvendig å ha regler for å skille ut den delen av de næringsdrivendes inntekter som skal beskattes som arbeidsinntekt, dvs. på lik linje med lønn. Effektivitetshensynet tilsier at alle kapitalinntekter skattlegges med samme skattesats. Også fordelingshensyn kan tilsi dette i en situasjon hvor skattemessige fradrag, f.eks. gjeldsrenter, gjennomgående øker med økende inntekt for personer. I en slik situasjon vil de skattemessige fradragene for høyinntektstakerne ha høyere verdi dersom kapitalbeskatningen er progressiv. Omleggingen av skattesystemet la føringer på valg av delingsmodell. Den delingsmodellen som er gjort gjeldende fra og med 1992 bygger på kildeprinsippet. Dette innebærer at næringsinntekten blir delt etter antatt kilde til inntekten. Først beregnes hvor mye som skal regnes som avkastning på den investerte kapitalen, og som dermed skal beskattes med 28 % som annen kapitalinntekt. Rent teknisk settes beregnet kapitalinntekt lik verdien av kapitalen i næringen multiplisert med en fast, normert avkastningssats. Resten av næringsinntekten beskattes etter hovedregelen som personinntekt og skattlegges i hovedsak på samme måte som lønnsinntekt. Med denne delingsmodellen søker en å ivareta både hensynet til at alle kapitalinntekter skal beskattes likt, hensynet til at arbeidsinntekt skal skattlegges likt for lønnstakere og næringsdrivende, og hensynet til at næringsdrivende ikke skal ha mulighet til å trekke fra private gjeldsrenter med virkning for toppskatt og trygdeavgift ( « bruttoskattene »).
Delingsmodellen for aksjeselskaper må ses i forhold til andre endringer i selskapsbeskatningen i forbindelse med skattereformen. Selskapsoverskudd blir etter reformen skattlagt som alminnelig inntekt med en flat skattesats på 28 %. Videre er det ingen dobbeltbeskatning av aksjeutbytte og gevinster. Godtgjørelsesmetoden og RISK-metoden bidrar til dette. Hvis delingsmodellen ikke hadde vært gjort gjeldende for aksjeselskaper der aktive aksjonærer har betydelige eierinteresser, ville denne satsstrukturen gitt sterke motiver til skattemessige tilpasninger. En aktiv eneaksjonær ville f.eks. betalt vesentlig mindre skatt hvis han reduserte lønnen i selskapet og i stedet tok ut utbytte. Utbytte blir etter gjeldende regelverk skattlagt på selskapets hånd med kapitalskattesatsen på 28 %, mens den maksimale marginale skattesatsen på lønn er 49,5 %. I tillegg må selskapet betale arbeidsgiveravgift på lønnsutbetalinger. Begrunnelsen for høyere satser på arbeidsinntekter er bl.a. fordelingshensyn og fordi arbeidsinntekter gir trygderettigheter. Den effektive beskatningen av kapital vil også være noe høyere enn 28 %. De fleste kapitaltyper er formuesskattepliktige, og ved inflasjon vil den effektive beskatning av kapital bli høyere enn den formelle satsen.
Hvis delingsmodellen ikke hadde vært gjort gjeldende for aksjeselskaper med aktive eiere, ville trolig også mange lønnstakere og næringsdrivende sluttet som hhv. lønnstakere og næringsdrivende og i stedet drevet virksomhet gjennom personlig eide aksjeselskaper. En slik tilpasning kan være aktuelt innen mange bransjer, f.eks. konsulentvirksomhet, andre frie yrker, håndverks- og handelsvirksomhet, transportvirksomhet m.v. De samlede inntektene fra trygdeavgiften, arbeidsgiveravgiften og toppskatten er anslått til om lag 100 mrd. kroner i 1995. Selv om bare en svært liten del av de næringsdrivende og lønnstakerne ville ha endret organisasjonsform, kunne utslagene likevel blitt svært store. Dette understreker den viktige rollen delingsmodellen for aksjeselskaper har i det samlede skattesystemet.
En godt fungerende regel for deling er en forutsetning for å opprettholde et skattesystem med en internasjonalt sett lav skattesats på inntekt av investert kapital.
1.1.2 Nærmere om virkningene av skattereformen 1992
Selskaper
I Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) var det en vurdering av de konsekvensene skattereformen ville få for selskapenes tilpasning. Det var en drøfting av hvordan skattereformen ville påvirke blant annet investeringene, finansieringsmåten, utbyttepolitikken og valg av selskapsform.
I tillegg til å medvirke til et tilfredsstillende nivå for sparing og investering, bør skattesystemet bidra til at sparingen og investeringene får en sammensetning som gir høyest mulig avkastning for samfunnet. Private investorer legger normalt avkastningen etter skatt til grunn for avveiningen mellom ulike investeringer, mens avkastningen før skatt under visse forutsetninger avspeiler den samfunnsøkonomiske lønnsomheten. Etter reformen vil det i større grad være slik at de prosjektene som er mest lønnsomme før skatt også vil være mest lønnsomme etter skatt. Det nåværende skattesystemet vil derfor medføre at bedrifters og husholdningers atferd i større grad enn før skattereformen vil være i samsvar med det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
En måte å analysere hvordan skattesystemet påvirker lønnsomheten av ulike investeringer, er å beregne endringer i den avkastningen investeringene minst må gi før skatt (marginalt avkastningskrav før skatt), for at bedriftene skal være villige til å investere i prosjektet.
Beregninger av denne typen kan først og fremst gi informasjon om hvilke potensielle vridninger skattesystemet skaper mellom investeringer i ulike driftsmidler, selskaper m.v.
I figur 2.2.1 i proposisjonen er det illustrert at skattesystemet før skattereformen gav betydelige forskjeller i avkastningskrav mellom ulike investeringer. Disse vridningene ble imidlertid vesentlig redusert som følge av skattereformen. Reduksjonen i skattesatsen på overskudd og næringsinntekt til 28 % er den viktigste faktoren bak endringene i avkastningskravet før skatt for realinvesteringer.
Også lavere avskrivningssatser og mer konsekvent gevinstbeskatning bidro til større skattemessig likebehandling mellom real- og finansinvesteringene, og til skattemessig likestilling av ulike former for kapitalinntekter og -tap. I tillegg kom regler som medførte skattemessig nøytralitet mht. aksjeselskapenes utbyttepolitikk.
De prinsippene som lå til grunn for skattereformen er ambisiøse. I den senere debatten om skattereformen var det vist til enkelte områder hvor det kan synes å være manglende samsvar mellom resultater som kan tenkes å oppstå og prinsippene det er redegjort for foran. Dette kan reise spørsmål om hvor ambisiøs en bør være ved utformingen av reglene på enkeltområder. Det synes f.eks. klart at skattesystemet ikke vil kunne fange opp og sikre nøytralitet i alle situasjoner. Prinsipper om nøytralitet gir likevel en viktig rettesnor for utformingen av skattesystemet.
Regjeringen la til dels stor vekt på å tilpasse skattereglene for kapital til den internasjonaliseringen av kapitalmarkedene og bedriftenes investeringer som hadde funnet sted de senere årene.
Lik skatt på forskjellige typer kapitalinntekter var et grunnleggende siktemål ved utformingen av skattereformen. På den måten skulle investeringer kanaliseres dit avkastningen var størst. Dette er bakgrunnen for at beskatningen etter reformen er basert på et bredt skattegrunnlag med en flat og i prinsippet samme effektive skattesats på alle kapitalinntekter. Utvidelsen av skattegrunnlagene i bedrifts- og kapitalbeskatningen gjorde det mulig å senke skattesatsen på kapitalinntekter ned til 28 %. Dette er lavt i internasjonal sammenheng. Også for de fleste personlige skattytere er skattesatsen på alminnelig inntekt 28 %. Dette sikrer bl.a. at verdien av ulike fradrag er den samme for alle skattytere.
Beregninger av endringer i skattebelastningen for etterskuddspliktige fra 1991 til 1992 tyder på at skattereformen isolert sett bidro til betydelige skattereduksjoner for selskapene samlet. Etter skattereformen er det gitt ytterligere lettelser i bedriftsbeskatningen. Den viktigste enkeltlettelsen var at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (1992-1993) foreslo å redusere arbeidsgiveravgiften med 2,4 prosentenheter med virkning fra og med inntektsåret 1993. Stortinget sluttet seg til dette. Formålet med denne endringen var å styrke norsk næringsliv og å gi grunnlag for økte investeringer og økt sysselsetting. Den reduserte arbeidsgiveravgiften var anslått å gi en årlig kostnadsreduksjon for næringslivet på over 5 mrd. kroner i 1993. Etter skattereformen er det samlet gitt lettelse i bedriftsbeskatningen i størrelsesorden 7-8 mrd. kroner.
Lønnstakere
Tabell 2.2.2a i proposisjonen illustrerer at gjennomsnittsskatten har blitt redusert for lønnstakere i alle inntektsintervall. Minst reduksjon i skatt hadde gruppen med pensjonsgivende inntekt/personinntekt opp til 100.000 kroner. Dette er en sammensatt gruppe bl.a. studenter, deltidsarbeidende, personer med lav personinntekt og høye kapitalinntekter som i betydelig grad kan ha blitt påvirket av andre endringer enn de endringene i skattereglene som er omfattet av modellberegningene. Størst reduksjon i skatt finner en i gruppen med pensjonsgivende inntekt/personinntekt mellom 100.000 kroner og 150.000 kroner. For hele gruppen av lønnstakere har gjennomsnittsskatten blitt redusert med 1,6 prosentpoeng fra 1991 til 1992.
Lønnstakere med positiv nettoformue kan i tillegg ha fått endret skatt som følge av endringene i formuesskatten. Beregninger indikerer at endringene i formuesskattereglene i gjennomsnitt økte reduksjonen i gjennomsnittsskatten med 0,2 prosentpoeng i forhold til beregningene vist i tabell 2.2.2a. Beregningene regnet eksklusiv 80-/ 65-prosentregelen.
Både målt etter personinntekt og alminnelig inntekt er inntektsfordelingen for lønnstakere endret lite fra 1991 til 1992, jf. tabell 2.2.2b i proposisjonen. Dette betyr likevel ikke at skattyterne ikke har fått endret inntekt. Både som følge av endret faktisk lønn og utvidet definisjon av inntektsbegrepet kan skattepliktig inntekt ligge nærmere faktisk inntekt i 1992 enn i 1991. En kan imidlertid ikke trekke noen entydig konklusjon om endringer i inntektsfordelingen ut fra ovennevnte tabeller.
Pensjonister
I Nasjonalbudsjettet 1993 var det en analyse av endringene i skatt for pensjonister fra 1986 til 1992. Det ble konkludert med at gjennomsnittsskatten hadde vært om lag uendret i nesten alle inntektsintervallene. En arbeidsgruppe sammensatt av representanter fra departementene og bl.a. Norsk Pensjonistforbund, LO og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) la høsten 1993 fram en rapport som analyserte skattereformens virkninger for pensjonistene fra 1991 til 1992. Den konkluderte med at en tredel av pensjonistene hadde fått redusert inntektsskatt, en tredel hadde uendret inntektsskatt og en tredel hadde fått økt inntektsskatt.
Tabell 2.2.3 i proposisjonen viser at det er pensjonister med lav bruttoinntekt som har fått størst nedgang i skatt. Nesten halvparten av alle pensjonistene har bruttoinntekt under 100.000 kroner. Pensjonistgruppen med bruttoinntekter mellom 150.000 kroner og 200.000 kroner har fått høyere gjennomsnittsskatt, mens pensjonister i øvrige inntektsintervall i gjennomsnitt har fått redusert gjennomsnittsskatt.
Gjennomsnittsskatten for pensjonistene ble i gjennomsnitt for gruppen pensjonister redusert med 0,2 prosentpoeng fra 1991 til 1992. Reduksjonen i gjennomsnittsskatten er i gjennomsnitt således noe mindre for pensjonister enn for lønnstakere. Bortfall av spareordninger i forbindelse med skattereformen gav isolert sett betydelig effekt for mange pensjonister. Pensjonistene har, på alle inntektsnivå, både før og etter reformen lavere skatt enn lønnstakere.
Pensjonister med positiv nettoformue kan ha fått endret skatt som følge av endringene i formuesskattereglene. Beregninger indikerer at endringene i formuesskatten i gjennomsnitt kan ha gitt ytterligere reduksjoner i gjennomsnittsskatten for pensjonistene på om lag 0,3 prosentpoeng. Alle pensjonister som hadde pensjonsinntekt (og som ikke hadde andre inntekter eller formue) fikk redusert eller uendret skatt fra 1991 til 1992.
1.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse, viser til at Stortinget vedtok ei omfattande skattereform der den viktigaste målsetjinga var å etablere eit skattesystem som i større grad kunne stimulere til ein betre ressursbruk. Forholda i norsk økonomi før skattereforma gav grunn til uro bl.a. ved at avkastninga på investeringar var svært låg i forhold til handelspartnarane våre. Samanlikna med OECD var avkastninga på investeringar i Noreg om lag 6 % lågare. Ei viktig årsak til dette var at det i avveginga mellom ulike investeringar var stor forskjell mellom ein bedriftsøkonomisk og ein samfunnsøkonomisk synsvinkel. Private investorar legg normalt avkastninga etter skatt til grunn for avveginga, medan avkastninga før skatt avspeglar den samfunnsøkonomiske lønsemda. Ulike frådragsordningar, avskrivingsreglar, avsetningsordningar etc. førte til at det i visse tilfelle kunne løne seg å investere i prosjekt som hadde negativ avkastning før skatt.
Fleirtalet viser til at det etter skattereforma i større grad enn før er slik at prosjekt som er mest lønsame før skatt, også er dei som er mest lønsame etter skatt.
Eit anna fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, Raud Valallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at ein på denne måten oppnår auka samfunnsøkonomisk lønsemd ved at avkastninga på investeringar gjennomgåande vil auke, og ved at ressursane blir fordelte på ein meir effektiv måte. Ei betre ressursutnytting vil betre vekstevna i økonomien. På denne måten vil skattereforma kunne medverke til auka produksjon og dermed eit betre fundament for velferdsstaten gjennom at inntektsgrunnlaget aukar.
Eit tredje fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, Raud Valallianse og Venstre, peiker på at skattereforma òg hadde som målsetjing å medverke til ei meir nøytral skattlegging av kapital og eit enklare skattesystem.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, Raud Valallianse, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at både sjansane for og lønsemda av ulike tilpassingar av inntekta for å spare skatt er vesentleg reduserte. Reforma har gjeve større likebehandling når det gjeld skatt mellom ulike skattytarar, næringar, inntektsslag og selskapsformer. I sterkare grad enn før kjem faktiske inntekter til skattlegging. Dette har ein oppnådd ved at prinsippa om nøytralitet, symmetri mellom inntekter og tilhøyrande utgifter, samordning for skattytar og lågare skattesatsar kombinert med eit breiare skattegrunnlag er lagt til grunn. Fleirtalet vil spesielt understreke kor viktig det er at større nøytralitet i skattlegginga har ført til at skattytar i langt mindre grad enn før kan påverke utlikna skatt gjennom eigne disposisjonar. Fleirtalet vil understreke at prinsippet om nøytralitet må gjelde fleire dimensjonar. Nøytralitetsprinsippet må gjelde mellom bedrifter og personar, mellom ulike spareformer, mellom ulike typar investeringar og næringar, mellom ulike eigarformer, finansieringsformer, mellom nye og veletablerte bedrifter og mellom gevinstar og anna kapitalinntekt.
Fleirtalet viser til at utvidinga av skattegrunnlaget og innføring av ei meir konsistent skatteplikt gjorde det mogleg å redusere skattesatsane for personar, selskap og næringsdrivande. Skattereforma førte isolert sett til vesentleg skattelette for selskapa samla sett. For lønstakarane gjekk gjennomsnittsskatten ned med 1,6 prosentpoeng frå 1991 til 1992. Totalt sett har skattereforma i sterk grad medverka til å betre konkurranseevna for norsk næringsliv.
Eit anna fleirtal i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, viser til at det i Stortinget var brei tilslutning til prinsippa for skattereforma. Eit breitt fleirtal gav ved behandlinga av Innst.O.nr.80 (1990-1991) og Innst.S.nr.5 (1990-1991) tilslutning til følgjande hovudpunkt:
| - | Grunnlag og satsar for skattlegginga av bedrifter og kapital. |
| - | Grunnlag og satsar for skattlegginga av personar. |
| - | Prinsippet om deling av nærings- og selskapsinntekt i ein kapitalinntektsdel og ein personinntektsdel etter kjeldeprinsippet der kapitalinntekta blir fastsett først. |
| - | Endringar i skattlegginga av sparekapital. |
| - | Nye reglar for skattlegging av gevinst og utbytte for bl.a. å hindre dobbel skattlegging. |
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Høyre stemte for hovedstrukturen i det nye skattesystemet i forbindelse med skattereformen. På en rekke punkter avvek Høyres forslag fra det som flertallet vedtok. Den totale skatte- og avgiftslettelsen i Høyres forslag utgjorde 6,5 mrd. kroner mer enn flertallets opplegg. Hovedavvikspunktene mellom flertallet og Høyre var følgende:
| - | Høyre ønsket høyeste marginalskattesats for lønnsinntekt redusert til 45,8 %. |
| - | Skatt på alminnelig inntekt ble av Høyre foreslått til 26,5 %. |
| - | Høyre ønsket ett trinn i toppskatten, 260.000 færre skatteytere ville blitt rammet av toppskatt med Høyres opplegg. |
| - | Skatteklasse 2 ville blitt tilgodesett med høyere klassefradrag og redusert toppskatt. |
| - | Beskatningen av pensjonister ville blitt redusert i forhold til Regjeringens opplegg gjennom høyere grense for skattefri nettoinntekt, gunstigere avtrappingssats ved beregning av skatt for pensjonister med lav inntekt, lavere skattesatser samt høyere klassefradrag. |
| - | Høyre ønsket redusert formuesskatt og en målsetting om å fjerne formuesskatten i løpet av 2-3 år. |
Disse medlemmer vil peke på at den evaluering som er gjort av hovedutslagene fra skattereformen ikke er representativ for hvordan Høyres opplegg ville slått ut fordi den baserer seg på at de skattesatser som ble vedtatt av et flertall som Høyre ikke inngikk i. Disse medlemmer vil videre vise til at Høyre på en rekke områder i forbindelse med bedriftsbeskatningen hadde andre forslag både til varig regelverk og til overgangsordninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil understreke at en forutsetning for gjennomføringen av hovedtrekkene i skattereformen var en utvidelse av skattegrunnlaget og en senkning av skattene. Disse medlemmer viser til at som et ledd i å gjennomføre skattereformen ble det av flertallet gitt moderate skattelettelser, bl.a. som en konsekvens av senking av skattesatsene. Disse medlemmer konstaterer at de skattelettelser som ble gitt ved gjennomføringen av skattereformen i løpet av tre år er trukket inn igjen ved ulike skatte- og avgiftsøkninger. Disse medlemmer viser til den oversikt Finansdepartementet har gitt i svar på spørsmål fra Høyres stortingsgruppe som viser at de totale skatte- og avgiftsøkningene inklusive 1995 innebærer at skattelettelsene fra 1992 er inndradd. Disse medlemmer vil peke på at disse skatteøkningene, inkludert satsøkningen på toppskatten, bidrar til å svekke tiltroen til nye skattereformer hvor hensikten er å senke satsnivået mot å utvide skattegrunnlaget.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, Raud Valallianse, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at finanskomiteen ved behandlinga av skattereforma la stor vekt på at reforma ikkje berre kunne avgrensast til skattlegging av selskap. Fleirtalet peikte på fleire forhold som underbygde dette, jf. Innst.O.nr.5 (1991-1992) side 10-11:
| - | Personlege skattytarar er deltakarar i ulike kapitalmarknader, både som direkte deltakarar i næringsverksemd og ved finansielle plasseringar. |
| - | Forholdet mellom skattlegging av kapitalinntekt og arbeidsinntekt har mykje å seie for korleis næringslivet gjer bruk av arbeidskraft og kapital. |
| - | Personleg næringsverksemd er ei viktig organisasjonsform i næringslivet, noko som gjev direkte samband mellom skattlegging mellom bedrifter og personar. |
Fleirtalet viser til at eit fleirtal i finanskomiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, i Innst.O.nr.80 (1990-1991) føresette at det blei gjennomført ei evaluering av verknadene av delingsreglane i 1994, og at næringsinteresser på ein formålstenleg måte skulle trekkjast inn i evalueringsarbeidet. Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemmene frå Senterpartiet, Høgre, Framstegspartiet og Venstre, ba i B.innst.S.nr.I (1993-1994) om at også andre sider ved skattereforma enn delingsmodellen skulle vere med i ei slik evaluering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994), der disse medlemmer flere steder understreker at evalueringen av skattereformen må omfatte mer enn delingsmodellen. Disse medlemmer viser bl.a. til sitt forslag i kapitlet om formuesskatt i finansinnstillingen, s. 57. Disse medlemmer fremmet der forslag om at formuesskattesystemet skulle gjennomgås med sikte på å legge de reelle formuesverdier til grunn for beskatningen kombinert med en betydelig heving av bunnfradraget. Disse medlemmer gikk inn for at denne nødvendige gjennomgangen av formuesskattesystemet skulle foretas i samband med evaluering av skattereformen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at de ved behandling av B.innst.S.nr.1 (1993-1994) ønsket at evalueringen skulle omfatte mer enn selve delingsmodellen slik at også uheldige virkninger på andre områder innen skattesystemet skulle fjernes. Disse medlemmer så det som naturlig at det innsamlede datamaterialet om selvstendig næringsdrivende og andre typer selskaper som preges av personlige eiere også burde benyttes til å belyse spørsmål knyttet til egenkapitaldannelse, eierstrukturer og etableringsbetingelser i alle sammenhenger hvor privat eierskap forekommer. Disse medlemmer begrunnet sitt ønske bl.a. med at det i forbindelse med skattereformen ikke ble foretatt en konsekvensanalyse. Derfor burde Stortinget få vurdert de samlede virkninger av alle reformens deler. Enkelte bransjer og bedriftsgrupper har opplevd innstramningen som svært vidtrekkende og ute av balanse i forhold til de lempende elementer som var innarbeidet i skattereformen. Disse medlemmer ønsket spesielt å få klarlagt sammenhengen mellom skattepolitikken og næringspolitikken når det gjelder egenkapitaldannelse, nasjonalt eierskap og nyetablering. Disse medlemmer konstaterer at det ikke ble oppnådd flertall for en slik utvidet evaluering av skattereformen. Disse medlemmer mener den fremlagte evalueringen av delingsmodellen fremstår som helt løsrevet fra de politiske mål om næringsutvikling og nyetablering, om nasjonalt eierskap, fordi evalueringen kun er begrenset til en teknisk evaluering av delingsmodellens ulike effekter.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse, har merka seg at departementet vil komme tilbake med ein brei gjennomgang av RISK-reglane våren 1995 med etterfølgjande høyringsrunde, og at vurdering av gjeldande reglar for RISK-regulering av grunnfondbevis blir gjort saman med denne gjennomgangen. Fleirtalet tek til etterretning at det ikkje har vore mogleg å avslutte dette arbeidet så tidleg at gjennomgangen kunne bli ein del av den proposisjonen som blir behandla her.
Eit anna fleirtal i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, vil vidare peike på at dei ulike elementa i skattereforma må sjåast i samanheng. Større prinsipielle endringar i ein del av reforma kan òg få konsekvensar for andre delar av reforma. Dei prinsippa som er lagde til grunn, bør derfor i størst mogleg grad takast vare på ved at unnatak og særreglar blir avgrensa, og ved at innføring av nye prinsipp for skattlegging som bryt med sentrale element i reforma, må føre til ein brei gjennomgang av heile skattesystemet.
Ei stor omlegging av skattesystemet etter at skattereforma er praktisert berre sidan 1992, vil, etter dette fleirtalet si oppfatning, kunne føre til utryggleik og spekulasjon blant ulike grupper av skattytarar. Dette kan igjen resultere i tilpassingar baserte på forventningar om endringar i skattesystemet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at slik evalueringsopplegget ble lagt opp av flertallet har de umuliggjort målsetningen om å se de ulike elementer i skattesystemet i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget i 1991 vedtok en omfattende skattereform for lønnstakere, selvstendige næringsdrivende og foretak. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti stilte seg bak delingsmodellen etter kildeprinsippet for selvstendig næringsdrivende og aktive eiere.
Disse medlemmer viser i den forbindelse til at disse medlemmer gikk inn for en annen modell, uttaksmodellen. Uttaksmodellen skiller ikke primært etter hvilken produksjonsfaktor som tilskrives verdiskapningen, men etter hvordan inntekten disponeres og fordeles.
Skattesystemet før skattereformen hadde så klare skjevheter og medførte så åpenbare feildisposisjoner at et nytt skattesystem var påkrevet.
Disse medlemmer støttet en gjennomgripende sanering av skattekredittordninger og fradragsposter. Et nytt skattesystem ville både kunne sikre at investorers beslutninger kom i samsvar med samfunnsmessige virkninger, at rettferdighet og likebehandling i skatten ble gjenopprettet mellom kapitaleiere og lønnstakere og mellom ulike grupper av kapitaleiere og at fellesskapet ble sikret forutsigbare skatteinntekter som ikke kunne trues av rent skattemessig motiverte disposisjoner.
Disse medlemmer viser til at mange av endringene som er gjennomført i forbindelse med skattereformen bidrar til å redusere tidligere problemer, men understreker at resultatet etter skattereformen ikke oppfyller målene som ble satt i forbindelse med skatteformen.
Disse medlemmer mener bl.a. at skattesystemet fortsatt innbyr til skattemessig motiverte plasseringer, som gjør at det oppstår ulikhet mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Videre er ikke utfallet av skattereformen egnet til å oppnå rettferdig og lik skattebehandling mellom kapitaleiere og lønnsmottakere. Dette gjelder ikke minst fordi skattleggingen av kapitalinntekter er vesentlig lavere enn skattleggingen av lønnsinntekt. Skattereformen ga således verken rettferdighet eller nøytralitet.
Delingsproblemene skyldes stor forskjell i skattesatser opptil 24,4 %. Skattereformen har ikke resultert i reell likebehandling mellom ulike grupper av kapitaleiere. Det er disse ulikhetene som er gjenstand for evaluering i denne innstillingen. Disse medlemmer viser til at likebehandling mellom lønnsmottakere og kapitaleiere på den ene side og mellom ulike grupper av kapitaleiere på den annen side er to sider av samme sak. Årsaken til ulikhetene ligger først og fremst i det store gapet i skattesats mellom kapitalinntekt, med 28 %, og lønnsinntekt, som beskattes med opptil 49,5 % Disse medlemmer viser til at aktive eieres skatt varierer mellom et nivå på linje med passive eieres skatt og 52,4 % som et maksimum. Dette fører til ulikebehandling enten overfor passive eiere, overfor lønnsmottakere eller overfor begge grupper.
Det er større gap mellom skattesatsene for kapital- og lønnsinntekt etter enn før skattereformen. Disse medlemmer understreker derfor at målsettingen om større likebehandling mellom ulike inntektsslag ikke er oppfylt.
Disse medlemmer viser til at progresjonen i inntektsskatten er betydelig redusert i forbindelse med skattereformen. Dette er bekreftet av departementets egen empiri. Det må derfor konkluderes med at skattesystemets omfordelingsevne og prinsippet om skatt etter evne er betydelig svekket. I denne forbindelse viser disse medlemmer til tabell 1 under.
Tabell 1. Maksimale skattesatser før og etter skattereformen
| 1991 | 1994 | %-diff. |
|---|
| Lønnsmottagere | 57,6 | 49,5 | -8,1 |
| Personlig næringsdrivende | 62,7 | 52,4 | -10,3 |
Disse medlemmer viser endelig til at aktive eiere, gjennom salg av eierandeler, i stor grad kan påvirke aktivitetens skatteplikt.
Disse medlemmer mener disse konklusjonene peker på en betydelig svikt i skattereformen; nøytralitet er etterstrebet i forhold som berører ulike kapitalanvendelser, men er ikke tilstrebet eller oppnådd mellom ulike inntektsformer eller mellom eiere og ansatte.
Disse medlemmer viser til at en av de grunnleggende ideene ved skattereformen; at utvidelse av skattegrunnlaget gir rom for lavere skattesatser uten tap av skatteinntekter, ikke er etterlevd. Gjennom skattereformen er det i sum gitt store skatteletter. Disse har i all hovedsak vært gitt til kapitaleierne, men også i stor grad til de høyest lønte. Dersom skattetapet og skjevfordelingen mellom grupper skulle rettes opp, kunne en løsning være å øke formuesskatten. Dette har heller ikke skjedd. Samlet er formuesskatten senket betydelig siden før skattereformen, selv om det de siste årene har vært en liten økning.
Disse medlemmer mener derfor det er grunn til å oppsummere virkningene av skattereformen med følgende:
| - | Reformens målsetting om nøytralitet er ikke oppnådd, verken mellom grupper av kapitaleiere eller mellom lønnstakere og kapitaleiere, |
| - | Reformens grunntanke om at utvidelse av skattegrunnlaget kunne gi rom til lavere skattesatser uten tap av skatteinntekter er ikke oppfylt, ved at skattereformen har vært benyttet til å gi store skattelettelser, |
| - | Reformens intensjon om å gi større rettferdighet i skattesystemet er ikke oppfylt, ved at progresjonen i inntektsskattesystemet er kraftig redusert og ved at det er større forskjeller i beskatningen av kapital- og lønnsinntekter enn før reformen, |
| - | Reformens intensjon om å lette etablering av små og mellomstore bedrifter for derved å bidra til økt sysselsetting er ikke oppfylt, slik at skatten for nystartede virksomheter kan bli uforholdsmessig høy sammenlignet med store, veletablerte, bedrifter fordi kildeprinsippet er lagt til grunn. |
Disse medlemmer vil bruke skattesystemet som et aktivt instrument i fordelingspolitikken. I løpet av de siste år har det motsatte skjedd, en nedtrapping av direkte skattlegging, konsekvent bygd på et økonomisk evneprinsipp.
Komiteen sin medlem frå Venstre og representanten Stephen Bråthen peiker på at prinsippa som låg til grunn for Skattereforma 1992 om breiare skattegrunnlag og lågare skattesatsar var eit viktig steg i retning av eit betre skattesystem. Viktige mål for reforma var eit skattesystem som fungerer meir effektivt og rettferdig. Samstundes ville ein forenkle reglane og skape stabile rammevilkår. Desse medlemmene er einig i desse måla. På viktige område er gjennomføringa av skattereforma kome i konflikt med desse målsetjingane. Med delingsmodellen er det innført ei bedriftsskattlegging som systematisk diskriminerer etter eigarform. Aktive eigarar blir ilagt vesentleg høgare skatt enn passive aksjonærar. Dette kan ikkje karakteriserast som rettferdig. Den kompliserte framgangsmåten for å gjennomføre ei teoretisk deling av inntektene i ein del frå arbeidsinnsats og ein del frå kapitalinntekter har medført ei skatteordning som er lausrive frå dei faktiske inntektsforholda i bedriftene. Delingsmodellen har ført til meir administrativt arbeid og auka skjemavelde, i strid med målet om forenkling og meir effektive skattereglar. Det teoretiske regelverket lar seg vanskeleg praktisere utan tilpasningar og subsidiære løysingar som tar utgangspunkt i reelle inntektsforhold. Dette er med på å tvinge fram hyppige endringar og modifikasjonar av skattereglane for at dei skal kunne praktiserast. Utforminga av delingsmodellen kjem derfor i strid med målet om stabilitet i skattereglane over tid.
Desse medlemmene viser til at prinsippet om nøytralitet har vore eit sentralt omsyn for å nå dei måla som blei sett for skattereforma. Den utforminga av delingsmodellen som fleirtalet, Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, valde ved behandlinga av skattereforma bryt sterkt med prinsippet om nøytralitet mellom ulike eigarformer. Arbeidarpartiregjeringa og fleirtalet i Stortinget sette omsynet til nøytralitet i skattlegging av arbeidsinntekter mellom næringsdrivande og lønstakarar framfor omsynet til skattemessig nøytralitet mellom bedriftene. Denne prioriteringa har ført til at under elles like forhold blir bedrifter der eigaren sjølv vel å ha sitt daglege arbeid skattlagt med opp til 24 % høgare skatt enn bedrifter med passive eigarar. Dette er ikkje nøytralt. I ein fungerande marknadsøkonomi med konkurranse mellom bedriftene er det ingen som har råd til å velje ei eigarform som fører til vesentleg høgare skatt enn for konkurrentane. Delingsmodellen stimulerer derfor til avvikling av aktivt eigarskap. Den langsiktige verknaden av slike « stimulansar » som ein hovudpilar i skattesystemet vil uvilkårleg vere at dei tradisjonelle familiebedriftene forsvinn som drifts- og eigarform.
Komiteen sin medlem frå Venstre ønsker ei reform av skattesystemet som går endå lenger i retning av eit breiare skattegrunnlag og lågare skattesatsar for å få ei samla lågare skatt på inntekt enn i dag. Samtidig bør inntektene til staten oppretthaldast om lag som i dag gjennom sterkare skattlegging av energibruk og miljøskadeleg forbruk. Ein må sjå skatte- og avgiftssystemet i nær samanheng. I dag blir ikkje innsatsfaktorane arbeid, kapital og naturressursar prisa riktig gjennom det samla skatte- og avgiftssystemet. Skatten på arbeid og inntekt er for høg, medan energibruk og forbruk av naturressursar ikkje blir skattlagt i tilstrekkeleg grad. Tida er no inne for ein overgang frå « rød » til « grønn » skatt gjennom eit skatteskifte, der den største delen av inntektene til det offentlege ikkje lenger skal kome frå skattlegging av arbeidsinntekt og bruk av arbeidskraft men frå skatt og avgifter på energibruk og forbruk av naturressursar. Dette er ei omlegging i samsvar med dei forslaga Venstre har sett fram i tilknytning til dei siste statsbudsjetta om redusert arbeidsgjevaravgift og inntektsskatt, fjerning av fritaksordningar for energiavgifter og høgare avgift på utslepp av CO2.
Denne medlemmen meiner at også den framtidige utforminga av skattesystemet når det gjeld skatt på arbeids- og kapitalinntekter må vurderast i samband med arbeidet i den grønne skattekommisjonen, og viser til forslag om dette. Det er nødvendig med ei tilnærming av desse skattesatsane i samanheng med ein generell overgang til eit skattesystem som henter ein langt større del av inntektene frå avgifter og skatt på bruk av energi. Venstre går inn for ei tilnærming av skatten på arbeidsinntekter og kapitalinntekter hovudsakleg gjennom redusert toppskatt på arbeidsinntekter. På lengre sikt bør målet vere ein bruttoskatt på all inntekt, flat eller eventuelt i få trinn, med eit stort frådrag i botn.
Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse vil peike på at kapitalen sine krav om auka avkasting var eit sentralt motiv for skattereforma, og at kapitalistane sine ønske om skattelette har prega heile utforminga av reforma. Dette kravet hang saman med at Norge skulle knyttast til den indre marknaden i Europa-unionen, og at norske kapitalistar derfor ville betre konkurranseposisjonen sin. Dette kom klårt til uttrykk i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) , pkt. 1.5 « Skattereformen og internasjonale rammevilkår - Arbeidet med en EØS-avtale ». Der heitte det mellom anna (side 17, første spalte):
| « Aarbakkegruppen la stor vekt på de internasjonale forhold under arbeidet med reformskissen. Dette var noe av bakgrunnen for dens forslag vedrørende satsen for beskatning av alminnelig inntekt. Den foreslåtte reformen vil føre til at skattesatsen på bedrifts- og kapitalskatter internasjonalt sett vil bli forholdsvis lav. » |
Og vidare på side 17-18:
| « De reformene i skattesystemet som foreslås, vil således bidra til at norsk økonomi står bedre rustet til å møte utfordringene og utnytte mulighetene i en mer integrert internasjonal økonomi, enn tilfellet er med dagens skattesystem. » |
Denne medlemmen vil òg vise til St.prp. nr. 100 (1991-1992) om EØS-avtalen. Her heiter det i pkt. 10.3.4 (side 375):
| « Skattereformen i Norge følger et bredere internasjonalt mønster for endringer i skattesystemet i land både i og utenfor Europa. Det norske skattesystemet vil etter reformen derfor være rimelig tilpasset en situasjon med økt mobilitet. » |
Denne medlemmen har, som resten av komiteen, merka seg at skattereformen har ført til ein stor skattelette for selskapa samla sett. Skattereforma har ført til at skattleggjinga av kapitalinntekter har minka kraftig. Skatt på arbeidsinntekter står nå for ein mye høgare del av dei samla skatteinntektene enn før skattereforma. Raud Valallianse var ikkje representert på Stortinget da skattereforma vart vedtatt, men partiet ville utan tvil ha gått kraftig mot heile reforma.
Delingsmodellen er eit - i stor grad mislykka - forsøk på å reparere eller lappe på nokre av dei problema som er skapt av dei ulike skattesatsane for arbeidsinntekter og kapitalinntekter.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil hevde at dagens delingsmodell basert på kilde er totalt uegnet dersom formålet med denne skal være med noenlunde treffsikkerhet å fastsette verdien på en næringsdrivendes/aktiv eiers arbeidsinnsats. Som skrivebordsteori, som et eksperiment i teoretikeres søken etter det « perfekte » skattesystem med utgangspunkt i en modellvirkelighet, kan den sikkert ha noe for seg. Anvendt på « virkelige » bedrifter derimot, har den konsekvenser dette medlem finner uakseptable. Det skyldes i utgangspunktet ikke teoriene, men de uakseptabelt store satsforskjeller man har i skatt på henholdsvis kapital- og lønnsinntekt. Med mindre man er villig til å betale en ualminnelig høy pris, umuliggjør disse satsforskjellene en kompromissløs nøytralitetslinje i tråd med Finansdepartementets forslag.
Det er dokumentert at delingsmodellen, anvendt på ordinær næringsvirksomhet, kan gi til dels meget urimelige utslag. Personinntekten har en tendens til å bli overvurdert, med ekstrem skattebelastning som resultat. Det burde være åpenbart for enhver at dersom delingsmodellen eksempelvis resulterer i en beregnet « lønn » for daglig leder av en industribedrift med 50 ansatte som er dobbelt så høy som lønnen til generaldirektøren i Norsk Hydro med 32.000 ansatte, så er det sannsynligvis noe i veien med delingsmodellen.
Dette medlem viser til at Norge er det eneste landet i Europa som har lagt et kildeprinsipp til grunn for beskatning av selskaper. Delingsmodellen er en norsk konstruksjon. Sett i lys av Finansdepartementets holdning, at et mer fullendt system ikke finnes, må det innebære at resten av verden lever i uvitenhet om at de har valgt et mindreverdig skattesystem. Det er eneste mulige konklusjon, da store satsforskjeller i skatt på henholdsvis kapital- og lønnsinntekt er en del av virkeligheten også i andre europeiske land. Sannheten er sannsynligvis ikke at det norske Finansdepartement er sine europeiske kolleger overlegne, slik de later til å tro, men at sistnevnte har en betydelig høyere terskel i forhold til hva de tillater seg av skattepolitiske eksperimenter.
Dette medlem konstaterer med skuffelse at komiteens flertall reservasjonsløst slutter seg til kildeprinsippet, og at de eksplisitt setter bom for alt videre utredningsarbeid med uttak som utgangspunkt. At man fremfor å bestrebe seg på å rette opp dokumenterte skjevheter vikler seg inn i en teoretisk debatt om nøytralitet mellom næringsdrivende/aktive eiere og lønnstakere, og lar seg avspore av en debatt om hvorvidt en håndfull forretningsadvokater i Oslo betaler for lite skatt eller ikke. Sistnevnte er sikkert velegnet som næring til tradisjonell norsk misunnelse, men det bidrar ikke til at man kommer en tomme nærmere kjernen i problemene delingsmodellen skaper. Men så tyder det da heller ikke på at det er flertallets hensikt. I ett og alt har flertallet akseptert at debatten går på teoretikernes premisser. Det synes å være vanskelig å trekke tråden til noe så nært som egne næringspolitiske mål. Små og mellomstore bedrifters rolle i forhold til økt sysselsetting, vekst, og nyskapning, hører festtalene til. Når det virkelig gjelder, svikter de. De demonstrerer at makt og prestisje går foran rett.
Norske selskaper med eierstruktur som gjør at de ikke gjøres gjenstand for deling fikk med skattereformen gode vilkår. I denne gruppen finner man jo hovedvekten av selskaper med aksjonærer som, om de ikke tilbys konkurransedyktige vilkår, kan komme til å flytte kapitalen utenlands. Disse klager da heller ikke på skatteregimet. For mindre næringsdrivende og familieeide bedrifter derimot, er ikke denne trusselen like overhengende. Denne gruppen har fremstått som velegnede prøvekaniner for tidenes skattepolitiske eksperiment.
Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) , om evaluering av deler av skattereformen m.v, er intet mindre enn en provokasjon. Selv om ikke alle forslagene i denne får tilslutning, må proposisjonen og den virkelighetsoppfatning den representerer, få alarmklokkene til å ringe hos noen hver. Det er etter dette betimelig å stille spørsmål om det for Regjeringen er et mål å fjerne ethvert grunnlag for enkelte næringsdrivende, for familieeide bedrifter og for den alminnelige evne og lyst til å bedrive entreprenørskap og nyskapning i Norge. Signalene som sendes er i så måte klare nok. Delingsmodellen oppleves av de som rammes, så urimelig at den siste rest av tillit til vårt lovgivende organ er i ferd med å svinne. Og dette skjer med en gruppe oppfinnsomme og foretaksomme mennesker, de Norge trenger fler av snarere enn færre.
Dette medlem tror ikke dagens delingsmodell kan vedvare med mindre flertallet velger totalt å lukke øynene for dens konsekvenser. Til nå har mange holdt ut i tillit til at evalueringen ville medføre vesentlige forbedringer. Skatteforliket mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet imøtekommer ikke disse forventningene. Det avverger riktignok de mest urimelige forslag fremmet av Regjeringen i Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) , men inneholder ellers svært få endringer som i vesentlig grad bedrer utslagene dagens regler gir. Den nye personinntektstakmodellen skaper trolig flere problemer enn den løser.
Dette medlem er av den oppfatning at uansett hva en gjør av tillempninger og forbedringer med basis i dagens modell, vil nye problemer genereres. Dette skyldes etter dette medlems oppfatning en systemdefekt, illusjonen om at det lar seg gjøre å konstruere et perfekt, nøytralt system innenfor rammen av dagens enorme satsforskjeller på henholdsvis kapital- og lønnsinntekt. Dette medlem har hele tiden preferert en modell basert på uttak. Det erkjennes at heller ikke en slik modell er uproblematisk, men det er på det rene at en variant av uttak i større grad ville treffe og således virke mer rimelig og rettferdig.
Dette medlem erkjenner at skifte av modell pr. dags dato ikke er tema, da det på grunn av motstand i Finansdepartementet og komitéflertallet ikke finnes alternativer som er tilstrekkelig vurdert og utredet. Man er satt i en « bordet fanger »-situasjon. Dette medlem vil således under komiteens behandling av foreliggende sak innta subsidiære standpunkter basert på gjeldende kildemodell. Som hovedprinsipp vil dette medlem bidra med støtte til de forslag som letter byrdene for skattyter.