Vernetidsdirektivet

       Direktivets artikkel 1 omhandler den alminnelige vernetiden for verk, vernetiden og dens utgangspunkt for pseudonyme verk og for fellesverk, beregningen for verk som utgis i deler og beregningen for verk som ikke offentliggjøres. Disse har betydning for våre bestemmelser om vernetid i åndsverklovens 4. kapittel §§ 40 og 41. Artikkel 1 har også bestemmelser om kollektive verk, verk av juridiske personer etc. som imidlertid ikke vil berøre oss.

       Artikkel 2 bestemmer at utgangspunktet for beregningen av vernetiden for filmverk skal være dødsåret til den siste av fire uttrykkelig nevnte opphavsmannskategorier (regissør, manusforfatter, dialogforfatter og komponist for filmmusikken). Videre bestemmes at regissøren alltid skal anses som opphavsmannen til et filmverk, mens det står medlemslandene fritt til å gi opphavsrettigheter til andre bidragsytere.

       Artikkel 3 omhandler vernetiden for de nærstående rettigheter. For fremføringer og lyd- og bildeopptak skal denne være 50 år fra fremføring/fiksering, men hvis opptaket utgis eller offentliggjøres skal vernetiden beregnes fra den første av disse to hendelser. For kringkastingssendinger skal utsendelsestidspunktet være utgangspunktet for beregningen av vernetiden for kringkastingsselskapenes signalrett.

       Artikkel 4 er en i nordisk rett ny konstruksjon. Den gir 25 års vern (tilsvarende økonomiske opphavsrettigheter) for den som først publiserer/gjør tilgjengelig for allmennheten et verk som ikke lenger er vernet og som ikke tidligere har vært publisert. Bestemmelsen vil i hovedsak, ved å gi en enerett, gi et vern for de økonomiske investeringer en person har ved å gjøre et slikt verk tilgjengelig for allmennheten.

       Artikkel 5 gir medlemslandene adgang til å gi en særlig beskyttelse for visse kritiske/vitenskapelige publikasjoner av verk, men er ikke aktuell hos oss.

       Artikkel 6 forplikter medlemslandene (EØS-landene) til å gi et opphavsrettslig vern for fotografier med verkshøyde. En stilles fritt mht. å lovgi beskyttelse for fotografier som ikke er verk.

       Artikkel 7 regulerer spørsmålet om avkorting av vernetiden for verk med hjemland utenfor EØS og eventuell avkorting av vernetiden overfor nærstående rettighetshavere fra et land utenfor EØS, jf. proposisjonens i punkt 3.2.2.2 og 3.3.3.1 om bl.a. avkorting.

       Artikkel 8 gir uttrykk for vårt allerede gjeldende utgangspunkt for beregning av vernetid, nemlig at den skal regnes fra utløpet av det år den relevante hendelse inntraff.

       Artikkel 9 angir at nasjonal lovgivning om moralske rettigheter ikke skal berøres av direktivet.

       Artikkel 10 gir overgangsbestemmelser. I henhold til artikkel 10.1 vil direktivet ikke forkorte en allerede løpende vernetid som er lengre enn direktivets. Etter artikkel 10.2 skal 70 års vernetid for verk og 50 års vernetid for nærstående rettigheter gjelde for alle verk og prestasjoner/opptak hvis de var beskyttet i minst ett medlemsland pr. 1. juli 1995. Det samme gjelder for den 25-årige beskyttelse for tidligere ikke-publiserte verk (artikkel 4).

       Artikkel 12 gir en notifiseringsforpliktelse for medlemslandene til Kommisjonen ved etablering av nye nærstående rettigheter.

       Artikkel 13 setter gjennomføringsfristen til 1. juli 1995.

Phil Collins-dommen

       EF-domstolen avsa 20. oktober 1993 en dom som også er kalt Phil Collins-dommen og som omhandler Romatraktatens diskrimineringsforbud (artikkel 7.1, Maastricht-traktatens artikkel 6) og dens anvendelse på opphavsretten og de nærstående rettigheter. Phil Collins ga en konsert i USA i 1983 som ble tatt opp og eksemplar av opptaket ble spredt i Tyskland uten hans samtykke. Romakonvensjonen av 1961 gir utøvende kunstnere vern mot opptak av deres fremføringer. En rekke land har ratifisert denne konvensjonen (bl.a. både Tyskland og Norge), men ikke USA. Tyskland ga i sin nasjonale lovgivning vern til utøvende kunstner uansett i hvilket land det ble gjort opptak av hans fremføring dersom kunstneren var tysk statsborger. For utøvere av andre nasjonaliteter ga den tyske loven ikke vern hvis opptaket var gjort utenfor Romakonvensjonsområdet. Ettersom opptaket var gjort i USA, fikk derfor Phil Collins ikke vern i tysk lov mot spredning (salg) i Tyskland av opptak av hans konsert i USA. Dette mente Phil Collins var en diskriminering på grunnlag av nasjonalitet som ikke var tillatt etter Romatraktaten.

       Domstolen kom til at også opphavsretten og de nærstående rettigheter er omtalt av prinsippet om likebehandling. Dette betyr at i den grad nasjonal lovgivning gir visse rettigheter til egne borgere, skal disse også gis borgere i andre medlemsland (EØS-land) på like vilkår.

       Phil Collins-dommen får gjennom EØS-avtalen også virkning for norsk lovgivning på området og foranlediger visse endringer i bestemmelsene om rekkevidden av beskyttelsen som gis opphavsmenn til verk og nærstående rettighetshavere, jf. åndsverklovens 8. kapittel.

       Dommen har også betydning for gjennomføringen av vernetidsdirektivet. Effekten av Phil Collins-dommen kan være en omfattende « gjenoppliving » av rettigheter med utgangspunkt i prinsippet i direktivets artikkel 10.2 om at vern i ett land pr. 1. juli 1995 skal gi vern i alle medlemsland. Dette blir nærmere redegjort for under pkt. 3.3.3.1 i proposisjonen.

Vernetid for opphavsrett

Hovedregelen - § 40

       For åndsverk innebærer forslaget at vernetiden varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av det år han døde, jf. direktivets artikkel 1.1. For såkalte fellesverk (§ 6), som er verk med flere opphavsmenn, vil vernetiden på 70 år bli å regne fra utløpet av det år den lengstlevende av medopphavsmennene døde, jf. direktivets artikkel 1.2. Det foreslås en særlig regel om beregning av vernetidens lengde for filmverk. Filmverk vil typisk være et fellesverk, der flere opphavsmenn har rettigheter. Det foreslås, i tråd med direktivets artikkel 2.2, at vernetiden for slike verk skal regnes fra utløpet av det år lengstlevende av filmregissøren, filmmanusforfatteren, dialogforfatteren eller komponisten av filmmusikken døde. Dette betyr til forandring fra gjeldende rett at andre eventuelle opphavsmenn til filmverket, som f.eks. dør mye senere enn noen av de førstnevnte, ikke har relevans for beregningen av vernetiden for filmverket. Bestemmelsen har kun betydning for selve vernetidsberegningen, ikke for hvilke medvirkende som skal anses om opphavsmenn til et filmverk. Her vil hovedregelen fremdeles være at den som yter et selvstendig, skapende bidrag til verket, også regnes som en av dets opphavsmenn.

Anonyme og pseudonyme verk - § 41

       For verk der opphavsmannens identitet er ukjent, innebærer forslaget at vernetiden skal være 70 år regnet fra utløpet av det året da verket første gang ble offentliggjort, det vil si første gang det med opphavsmannens samtykke ble gjort tilgjengelig for allmennheten, jf. forslaget til § 41. Dersom et verk kommer ut i deler, vil forslaget i bestemmelsens andre punktum i motsetning til gjeldende rett innebære at beregningen av de 70 årene skal skje atskilt for hver enkelt del som kommer ut.

Vernetid for verk som ikke tidligere er gjort tilgjengelig for allmennheten - § 41 a

       Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 4 om vern under visse betingelser for verk hvis ordinære vernetid er utløpt. Gjeldende rett gir ingen beskyttelse for de økonomiske rettigheter til et verk hvor vernetiden er utløpt, og det er derfor en ny type vern som her gis.

       Det er en betingelse for beskyttelse at vedkommende rettmessig gjør verket tilgjengelig for allmennheten. Dette betyr at den som f.eks. rettsstridig har skaffet seg tilgang til det aktuelle veket, ikke kan påberope seg dette vernet. I høringsutkastet anså departementet det ikke som nødvendig å inkludere i lovteksten denne betingelsen, ettersom en ulovlig besittelse ikke kan gi noen rett. Som enkelte høringsinstanser har påpekt, kan imidlertid situasjonen være den at besittelsen ikke nødvendigvis er ulovlig, men at verkets tilgjengeliggjøring for allmennheten f.eks. bryter med de avtaler som måtte være inngått mellom verkets kilde og den som er gitt tilgang til det.

       Beskyttelsen varer etter forslaget i 25 år etter utløpet av det år verket på denne måten gjøres tilgjengelig for allmennheten, jf. også direktivets artikkel 8 om utgangspunktet for beregning av vernetid.

       Departementet mener de alminnelige sanksjonsbestemmelser må være å anvende for eventuelle overtredelser av § 41 a som for øvrige bestemmelser i loven satt til vern om opphavsretten og de nærstående rettigheter. Det vil etter departementets oppfatning være en fordel at det i § 54 uttrykkelig henvises til § 41 a, slik at det ikke kan oppstå tvil på dette punkt.

Vernetid for nærstående rettigheter

Utøvende kunstnere

       Den utøvende kunstner har et vern mot bl.a. at det gjøres opptak fra hans fremføring av et verk uten samtykke.

       Direktivets artikkel 3.1 gjør fremføringstidspunktet til utgangspunkt for beregning av den 50-årige beskyttelse. Departementet foreslår derfor å endre vårt nåværende kriterium, som er innspillingstidspunktet.

       Det er første gangs offentliggjøring som vil være avgjørende for beregning av vernetiden. Hvis opptaket f.eks. fremføres i radio og først flere år etter utgis, skal vernetiden for de nærstående rettighetshaverne beregnes fra fremføringen i radio, ikke fra det senere utgivelsestidspunkt.

       I forhold til gjeldende rett, vil forslaget innebære at vernetiden for den utøvende kunstner og produsenten utvides dersom første offentliggjøring skjer året etter at fremføringen fant sted, eller senere.

Fotografiske bilder

       Departementet foreslo i høringsutkastet av november 1993 at fotografiske bilder skal gis vern i 50 år etter at bildet ble tatt. Dette er i tråd med Opphavsrettsutvalgets forslag i NOU 1987:16 og hva som også er foreslått i de øvrige nordiske land.

       Departementet har etter en nærmere vurdering funnet at verken hensynet til likestilling med de øvrige nærstående rettigheter eller hensynet til nordisk rettsenhet tilsier at en bør endre bestemmelsene om vernets utstrekning til ugunst for rettighetshaverne på et såvidt viktig punkt. Det foreslås derfor at den norske særregel om vernetiden for fotografiske bilder videreføres, slik at beskyttelsen varer i 15 år etter fotografens dødsår, men likevel ikke bortfaller før det er gått 50 år etter at bildet ble laget. Som en naturlig konsekvens videreføres regelen for beregning av vernetiden når flere har eneretten sammen.

Tilvirkere av lyd- og bildeopptak

       Hovedregelen etter direktivets artikkel 3.2 samsvarer med vår gjeldende § 45, det vil si 50 års vernetid fra tidspunktet for innspillingen fant sted. Direktivet opererer imidlertid, som ved vernet for fremføringer, med alternativt utgangspunkt for beregningen dersom opptaket lovlig gjøres tilgjengelig for allmennheten innen 50 år etter innspillingen fant sted. Beregningen av vernetiden vil her være parallell med den som foreslås for utøvende kunstneres vern.

Kringkastingsselskaper - § 45 a

       Direktivets artikkel 3.4 bestemmer at kringkastingssendinger skal vernes mot opptak og ettergjøring i 50 år fra utløpet av det år sendingen første gang finner sted.

       Varigheten av vernet etter gjeldende § 45 a er som i direktivet, 50 år. Beregningen skjer etter gjeldende rett imidlertid fra det tidspunkt det ble gjort opptak av sendingen, ikke fra det tidspunkt selve utsendelsen først fant sted. Departementet foreslår derfor en endring i bestemmelsens andre ledd for å samsvare med direktivets krav om at vernetiden skal beregnes fra første utsendelse.

Lovens rekkevidde

Opphavsrett - § 57

       Lovens § 57 gjør bestemmelsene om opphavsrett anvendelig på verk som er skapt av norsk statsborger, utgitt i Norge (eller samtidig her og i et annet land), for film- og fjernsynsverk også dersom produsenten er bosatt i Norge eller har hovedsete her, og for byggverk som er oppført her i Norge.

       Lovens § 59 gir hjemmel for å gi forskrifter om lovens anvendelse på verk med tilknytning til fremmed stat, under forutsetning av gjensidighet.

       Der vernetidsdirektivet statuerer beskyttelse for verk som ikke er omfattet av Bernkonvensjonen (dette gjelder vernetidsdirektivets artikkel 4, jf. forslaget til § 41 a), er vi ikke forpliktet til å gi slik beskyttelse til alle « Bernunions-verk ». Dette får betydning for utformingen av bestemmelsen i § 57 om hvem som skal gis vern for verk som tidligere ikke er offentliggjort, jf. § 41 a.

Nærstående rettigheter - § 58

       Lovens § 58 omhandler anvendelsen av kapittel 5-rettighetene - vernet for utøvende kunstnere, produsenter av lyd- og bildeopptak, kringkastingsselskaper, katalogfremstillere og for pressemeldinger. Hovedregelen er knyttet til nasjonalitet - vern gis for arbeid som er frembrakt av norske statsborgere/personer bosatt her eller av selskap som har norsk styre og sete her. Dessuten vil åndsverkloven gjelde for fremføringer og kringkastingssendinger som finner sted i Norge. For lyd- og filmopptak gjelder ettergjøringsvernet som produsenten har etter § 45 uansett opptakets eller produsentens opprinnelse. Norske katalogfremstillere har hittil vært vernet etter § 43 uansett utgivelsessted. Dessuten er katalogvernet gitt kataloger som utgis i Norge. Ved Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) er § 58 for så vidt gjelder kataloger foreslått endret slik at vernet alene skal være betinget av at katalogen er utgitt her. Endringen er foranlediget av Phil Collins-dommen. For pressemeldinger gjelder at de vernes på mottakerens hånd dersom mottakeren er norsk statsborger eller er et selskap med norsk styre og sete her (jf. hovedregelen).

       Departementet vil foreslå en endring i rekkevidden av vernet for pressemeldinger som er mottatt her i Norge.

Lovens rekkevidde i tid - § 60

Lovens anvendelse på verk og arbeider fra før lovens ikrafttredelse

       Da gjeldende åndsverklov ble vedtatt i 1961, ble det blant annet videreført en bestemmelse fra den gamle lovens § 32, som innebar at også åndsverk fra før lovens ikrafttreden skulle være vernet etter den nye loven. I loven av 1961 er bestemmelsen plassert i § 60 første ledd. Fordi loven av 1961 også innførte et vern for nærstående rettigheter, fikk bestemmelsen et innhold som innebar at ikke bare åndsverk, men også andre arbeider fra før lovens ikrafttreden skulle vernes ved den nye loven. Arbeider er i denne forstand alle de ulike arbeider som er vernet i 5. kapittel (utøvende kunstneres prestasjoner, lyd- og filmopptak, kringkastingssendinger, kataloger og pressemeldinger). Bestemmelsen i § 60 første ledd fungerer som en alminnelig overgangsbestemmelse som også er gitt virkning i forholdet mellom åndsverkloven og senere endringslover. Endringer som er gjort i åndsverkloven siden 1961, er i medhold av bestemmelsen gjort gjeldende også for verk og arbeider fra før de respektive endringslover trådte i kraft.

       Departementet foreslår at den alminnelige bestemmelse i § 60 første ledd skal gjelde ved endringene som nå foreslås for gjennomføring av vernetidsdirektivet og inkorporering av fotografiretten i åndsverkloven. Det vil si at de nye vernetider skal gjelde ikke bare verk og arbeider som før loven ennå var vernet etter gjeldende regler, men at vernet også skal omfatte de verk og arbeider som måtte være falt i det fri etter gjeldende rett.

       For det særlige vernet i § 41 a samt beskyttelsen for fotografiske bilder i forslagets § 43 a, foreslås det imidlertid særlige overgangsbestemmelser som innebærer at det nye vernet ikke automatisk skal gjelde for verk eller fotografier fra før endringslovens ikrafttredelse.

Eksemplar fremstilt med hjemmel i eldre bestemmelser

       Det fremgår av lovens § 60 andre ledd at eksemplar som er lovlig fremstilt før lovens ikrafttreden fremdeles skal kunne spres og vises utenfor det private område.

       Bestemmelsen i § 60 andre ledd gjelder også i forhold til senere endringslover til åndsverkloven. Dersom det for eksempel er fremstilt eksemplar av et verk som etter dagjeldende bestemmelser var undergitt tvangslisens og ikke enerett, vil disse eksemplarene kunne spres videre ved salg selv om nye bestemmelser gjør eksemplarfremstilling av det samme verk betinget av et samtykke (enerett). Bestemmelsen inneholder den begrensning i forhold til spredningsadgangen at bestemmelsene i § 21 om utleie av musikkverk og filmverk (undergitt opphavsmannens enerett) også skal gjelde for eksemplarer som er fremstilt i medhold av tidligere regelverk.

Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

       Direktivet om vernetiden fastsetter en frist for gjennomføring i nasjonal lovgivning før 1. juli 1995. Dette tidspunkt er også skjæringspunkt for hvilke verk og arbeider direktivet forplikter medlemslandene til å verne i henhold til de nye vernetider. Departementet foreslår at dato for ikrafttredelse av loven fastsettes av Kongen. Etter departementets oppfatning er det gode grunner til at ikraftsettelsesdatoen bør være 30. juni 1995, slik som det er foreslått i Sverige, Danmark og Finland. Vernetidsdirektivets artikkel 10.2 fastslår som nevnt at dersom et verk eller arbeid er vernet i minst ett medlemsland (les EØS-land) pr. 1. juli 1995, skal verket eller arbeidet gis det nye forlengede vern i alle lands lovgivning. Alle verk og arbeider vil derfor være vernet i Norge, Sverige, Finland og Danmark pr. 1. juli 1995. Dette vil ha som konsekvens at alle verk og arbeider også må vernes i de øvrige EØS-land fra samme dato. På denne måten unngår man en usikker rettstilstand med hensyn til hvilke verk, opptak, kringkastingssendinger etc. som er vernet etter de nye bestemmelser.

       Den til dels omfattende gjenoppliving av rettigheter som dette lovforslaget vil avstedkomme, medfører en rekke overgangsproblemer. Verk og arbeider som har falt i det fri, har det vært fri adgang til å utnytte. Det nærmere innholdet av overgangsbestemmelsene er overlatt nasjonal lovgivning å regulere. Departementet er kjent med innholdet i flere av de øvrige EØS-landenes høringsforslag til gjennomføring av vernetidsdirektivet. Disse inneholder alle overgangsbestemmelser, av varierende innhold og omfang.

       Departementet anser det som nødvendig å fastsette særskilte overgangsbestemmelser. Disse bestemmelser bør utformes slik at de i tillegg til å beskytte allerede utførte opphavsrettslig relevante handlinger som etter eldre regler var rettmessige, også under visse omstendigheter gir adgang til å fullføre igangsatte forberedelser i form av arbeid og investeringer.

       Departementet har samtidig ved utarbeidelsen av overgangsbestemmelser lagt vekt på at de nye vernetider ikke i realiteten gjøres illusoriske ved overgangsordninger som gir for vid og langvarig utnyttingsadgang.

       Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å lovregulere overgangsproblemer knyttet til tolkningen av kontrakter.

       Departementet har vært noe i tvil i dette spørsmål, men er blitt stående ved ikke nærmere å regulere særlige problemer forbundet med tolkning av eksisterende avtaler, hva enten problemet er knyttet til det faktum at rettigheter gjenopplives eller at de gis en vesentlig lengre vernetid enn forutsatt. Å regulere adgangen til å si opp og reforhandle en eksisterende avtale, vil etter departementets syn være problematisk i forhold til spørsmålet om lovers tilbakevirkende kraft. Det vises også til det samme standpunktet som ble tatt da vernetiden for nærstående rettigheter ved lovendring 1. januar 1989 (jf. Ot.prp. nr. 34 (1987-1988) ) ble utvidet fra 25 til 50 år. Det er for øvrig også allmenn nordisk enighet på dette punktet.

       Etter departementets syn bør adgangen til fremstilling av eksemplar i en overgangsperiode så langt som mulig gjennomføres ved en generell regel som gjelder for alle former for utnytting.

       Det gis en rett til å fremstille eksemplar innenfor den ramme som er planlagt før lovens ikrafttreden dersom utnyttingen allerede er igangsatt før dette tidspunkt eller det er truffet vesentlige forberedelser til å igangsette slik eksemplarfremstilling. Det settes en begrensning for hvilke rammer som kan hevdes planlagt, ettersom det ikke kan fremstilles eksemplar ut over det som er nødvendig og sedvanlig for å avslutte den planlagte utnyttelse. Videre er det satt en siste frist til 1. januar 2000 der utnyttelsen under de nevnte betingelser allikevel kan tenkes over flere år.

       Rekkevidden vil variere etter hvilken bransje det gjelder.

       I høringsforslaget var det ikke foreslått noen særlig regel for fremstilling av eksemplar av fonogrammer, i det dette etter forslaget var ment å skulle følge den generelle overgangsregel.

       Flere høringsinstanser peker på at det innenfor fonogramsektoren er særlige forhold som tilsier at det for denne bør gjøres unntak fra den generelle overgangsbestemmelse innenfor denne bransjen.

       Departementet har forståelse for de synspunkter som er fremkommet. Etter en helhetsvurdering, er departementet derfor kommet til at det er tungtveiende grunner til at eksemplarfremstilling ved ettergjøring av lydopptak unntas fra den generelle overgangsregel. I forslaget legges det opp til at ettergjøring av fonogrammer ikke skal følge overgangsregelen for eksemplarfremstilling, men være undergitt de begrensninger som følger av endringsloven og dens gjenoppliving av vern for både opphavsmenn, artister og produsenter.

       Departementet har vurdert de argumenter som er fremkommet fra høringsinstansene, men fastholder at det ikke bør gis en særlig overgangsregel som gir bearbeideren adgang til uten hinder av de nye vernetider å utnytte opphavsmannens verk. For en rekke musikkverk ville det i så fall innebære en uthuling av det forsterkede vern som nå foreslås ved endringsloven. Det vil etter departementets oppfatning fremstå som urimelig at rettighetshaveren til det verk som gjenopplives og er blitt bearbeidet, ikke skal ha sitt besyv med når verket i bearbeidet form fremføres og f.eks. kringkastes.

       Det foreslås en særlig overgangsbestemmelse for å ivareta kringkastingsselskapenes og filmprodusentenes legitime behov. Bestemmelsen tar sikte på å avhjelpe de praktiske vanskeligheter som vil være forbundet med kringkastingsselskapenes og filmprodusentenes klarering av rettigheter på grunn av nye vernetider for eldre produksjoner som er gjort på et tidspunkt da de aktuelle verk eller arbeider som er inkorporert i opptaket ikke var vernet.

       Når det er gjort et film- eller lydopptak med særlig sikte på kringkastingsbruk, enten av kringkastingsselskapet selv eller eventuelt et annet produksjonsselskap, som inneholder verk eller arbeider som nevnt i 5. kapittel som ikke lenger var vernet da opptaket ble gjort, vil det være adgang til å fremføre disse opptak ved kringkastingssending også etter lovens ikrafttredelse uten å måtte innhente samtykke fra de rettighetshavere hvis vernetid er gjenopplivet. Bestemmelsen vil også gjelde overfor f.eks. fotografiske verk, som før endringsloven ikke nøt opphavsrettslig beskyttelse som åndsverk. Det vil ellers kunne by på til dels store vanskeligheter å innhente samtykke fra rettighetshavere kringkastingsselskapene ikke hadde noen foranledning til å registrere da opptakene ble gjort.

       Departementet mener det foreligger et legitimt behov for en særordning for å vidt gjelder bruk av opptak som er gjort av kringkastingsselskap og filmprodusent på et tidspunkt det ikke var foranledning til å klarere de gjenopplivede rettigheter. Noen generell adgang til utnytting i en overgangsperiode gjennom fremføring bør det ikke være. Det vises til åndsverklovens § 60 andre ledd, som gir en adgang til spredning av fremstilte eksemplar, og som ved vedtagelsen i 1961 opphevet den til da gjeldende rett til fortsatt fremføring uten hinder av nye bestemmelser. Fremføringsretten følger de til enhver tid gjeldende bestemmelser. Det er ikke på samme måte som ved eksemplarfremstilling mulig å begrense en eventuell fremføringsadgang i utstrekning. De særlige behov som er ivaretatt gjennom den fremføringsadgang som er gitt kringkastingsselskapet/filmprodusenten, er særskilt begrunnet og gjelder kun for opptak som nevnt i bestemmelsen.

       Det er satt en absolutt grense i tid for retten til fremføring etter denne bestemmelse. Etter 1. januar 2000 må rettigheter klareres for anvendelse av de opptak det gjelder, selv om de praktiske vanskeligheter ikke nødvendigvis skulle være avhjulpet.

       I overgangsbestemmelsene foreslås det også visse særregler vedrørende anvendelsen av bestemmelsen i § 41 a (ikke-offentliggjorte verk) og bestemmelsen i § 43 a om fotografiske bilder. For § 41 a er det i pkt. 2 f) foreslått en særlig overgangsbestemmelse som innebærer at det ikke skjer en automatisk gjenoppliving av rettigheter til verk som er gjort tilgjengelig for allmennheten på de vilkår som nevnt i § 41 a, i tid før endringsloven trer i kraft. Et eventuelt tilbakevirkende vern vil bare gis dersom det kan konstateres at tilgjengeliggjøringen allerede den 1. juli 1995 var vernet i ett av EØS-landene. For fotografiske bilder er en ikke bundet av direktivforpliktelser, verken med hensyn til vernets omfang eller varighet. Den norske Forleggerforening mener det er viktig at fotografiske bilder som nå gis en vernetid på 50 år ikke bør gjenopplives. I motsatt fall vil det føre til store problemer ved eksisterende verk som trykkes i nye opplag. Norsk Journalistlag mener det ikke bør gjøres forskjell på fotografiske bilder og fotografiske verk. Sistnevnte kategori gis en omfattende gjenoppliving.

       En gjenoppliving av rettigheter til fotografiske bilder kan etter departementets oppfatning føre til store praktiske problemer. Det er dessuten lagt avgjørende vekt på nordisk rettsenhet på dette punkt.

       Det er videre foreslått en bestemmelse som skal sikre at allerede løpende vernetider ikke blir redusert som følge av de nye bestemmelser. Bl.a. kan dette ha betydning for gjeldende vernetidsbestemmelser for filmverk, hvor det ikke gjøres noen begrensninger i hvilke opphavsmenn til filmverket vernetiden skal beregnes ut fra.