1. Innledning

       Til Odelstinget.

       Som følge av at Norge ved EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre reglene i EUs direktiv om vernetid for åndsverk og nærstående rettigheter for utøvende kunstnere, produsenter av lydopptak/film og kringkastingsforetak innen 1. juli 1995, foreslår Regjeringen endringer av vernetidsbestemmelsene i åndsverkloven. Samtidig foreslås opphevelse av fotografiloven av 1960 og innarbeidelse av reglene om vern av fotografier i åndsverkloven.

       Det foreslås også nødvendige følgeendringer i sanksjonsreglene og reglene om lovens rekkevidde. Dessuten foreslås det overgangsregler for å kunne ta nødvendig hensyn til de forskjellige interesser som regelendringene har betydning for.

       Forslaget legger til grunn de endringer i åndsverkloven som foreslås i Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) tilpasset de endringer i forhold til dette som fremgår av Innst.O.nr.46 (1994-1995).

2. Hovedtrekk i forslaget

Vern av fotografier

       Vern av fotografier innføres i åndsverkloven og fotografier som er resultat av en selvstendig skapende innsats betegnes som fotografiske verk og vernes på linje med andre åndsverk. Andre fotografier betegnes som fotografiske bilder og gis vern i åndsverklovens kap. 5 om « Andre rettigheter ».

       Regelen i fotografilovens § 10 om at bestilleren har enerett til fotografier som er laget etter bestilling, videreføres ikke, men det foreslås en regel i åndsverkloven om at opphavsmannen ikke kan utøve sine rettigheter til et bestilt portrettbilde uten samtykke fra bestilleren.

       Det foreslås å videreføre personvernregelen fra fotografilovens § 15 om at den som har eneretten til et bilde av personer ikke kan gjengi bildet eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten uten samtykke fra den avbildede. Regelen foreslås utvidet til også å gjelde andre portrettbilder enn fotografier, og åndsverklovens § 2 fjerde ledd om « bestilte gjengivelser av annens person » foreslås opphevet.

       Etter gjeldende rett utløper vernetiden for fotografier 15 år etter fotografens død, men likevel ikke før det har gått 25 år fra bildet ble tatt. Etter vernetidsdirektivet skal fotografiske verk heretter vernes i 70 år. Direktivet stiller det enkelte medlemsland fritt mht. vern og vernetid for fotografiske bilder. Departementet foreslår at fotografiske bilder heretter vernes i 50 år fra bildet ble tatt, slik at vernetiden for fotografiske bilder blir tilnærmet den samme som for de øvrige « nærstående rettigheter ». Dette er i samsvar med det som er gjennomført eller foreslått i de øvrige nordiske land. Men fordi endringene ikke bør medføre at noen får dårligere vern enn etter dagens regler, foreslår departementet i tillegg at gjeldende regel opprettholdes slik at vernet for fotografiske bilder uansett ikke opphører før 15 år etter utløpet av fotografens dødsår.

Endring av vernetidens lengde

       I EUs direktiv (rådsdirektiv 93/98 EØF) er det vist til at ulikheter i de nasjonale lovgivninger vedrørende vernetiden for opphavsrett og nærstående rettigheter kan hindre fritt varebytte, adgangen til å yte tjenester og føre til en vridning av konkurransen på det felles marked. Direktivet fastsetter at vernetiden skal harmoniseres slik at den bli den samme i hele Fellesskapet.

       Direktivet fastsetter at vernetiden for opphavsrett for åndsverk skal være 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. For de fleste land, deriblant Norge, innebærer dette en forlengelse av den generelle vernetiden med 20 år i forhold til gjeldende regler. (For mange verk gjelder i Norge et tillegg på 6 år pga krigsårene.) For nærstående rettigheter fastsetter direktivet vernetiden til 50 år, noe som allerede gjelder i Norge. I tillegg fastsetter direktivet en regel om at den som offentliggjør eller utgir et tidligere ikke-publisert verk som ikke lenger er vernet, skal ha enerett til verket i 25 år for å beskytte de investeringer som vedkommende foretar. En bestemmelse om dette er foreslått tatt inn i ny § 41 a.

       Departementet foreslår at den nye vernetiden gjøres gjeldende også for eksisterende verk og arbeider som etter gjeldende regler ikke langer er vernet. Fordi en rekke verk og arbeider derved vil få vern på ny, snakker vi om en såkalt gjenoppliving av rettigheter. For å unngå at vi i Norge må gi 70-årig vern til en omfattende del av andre EØS-lands verk, mens norske verk bare skulle gis 50 (eventuelt 56) år i de samme land, er det etter nordisk samordning, foreslått å sette lovendringen i kraft 30. juni 1995. På grunn av direktivets regel om at alle EØS-land plikter å gi vern til alle verk og arbeider som er vernet i minst ett EØS-land pr. 1 juli 1995 medfører dette at norske verk gis 70-årig vern i hele EØS-området.

Overgangsregler

       Som følge av den omfattende gjenoppliving av rettigheter som forslaget vil medføre, foreslås særskilte overgangsbestemmelser. Disse vil særlig gjelde den som i tillit til gjeldende lovgivning har utført handlinger med sikte på utnytting av de verk eller arbeider som etter gjeldende regler ikke lenger er vernet.

       Kulturdepartementet har, bl.a. på bakgrunn av høringsuttalelser, kommet til at forholdene i fonogrambransjen er så vidt spesielle at overgangsregelen ikke bør gjelde for fremstilling av eksemplar ved ettergjøring (kopiering) av fonogrammer. Det er bl.a. rimelighetshensyn i forhold til de utøvende kunstnere som ligger til grunn for departementets standpunkt. Kopiering av fonogrammer kan skje raskt og effektivt med liten kostnadskrevende innsats. Fonogrambransjen er den sektor hvor eventuelle overgangsregler antas å kunne gi rom for misbruk fordi bruk av ikke-vernet materiale er satt i system internasjonalt.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       I og med at vernetiden forlenges vil dette medføre økonomiske og administrative konsekvenser for de som bruker åndsverk og arbeider, avhengig av omfanget av bruken. Da forslaget er en følge av våre forpliktelser etter EØS-avtalen gis det på de fleste punkter ikke særlig rom for alternativer. Ved utformingen av overgangsbestemmelser står vi mer fritt, og her er det som nevnt tatt hensyn til at de som har pådratt seg vesentlige utgifter ved å ha planlagt eller startet utnyttelse basert på at verket/arbeidet ikke var vernet, skal gis rimelig anledning til å fullføre den planlagte utnyttelsen etter gjeldende regler.

3. Nærmere om enkelte endringsforslag

Fotografi

Sondringen mellom fotografisk verk og fotografisk bilde

       Gjeldende fotografilov opererer kun med en kategori fotografier, det fotografiske bildet. For de kunstneriske fotografiers del har dette blitt hevdet å være utilstrekkelig da fotografilovens vern ikke er like godt som det vern åndsverkloven gir åndsverkene, herunder kunstverkene. Foreliggende lovutkast tar hensyn til at enkelte fotografier utvilsomt oppfyller de alminnelige krav til et åndsverk. Det foreslås å etablere kategorien « fotografiske verk » i tillegg til at en opprettholder kategorien det fotografiske bildet som eget rettsobjekt for beskyttelse. Et fotografi vil følgelig kunne vernes som et fotografisk verk eller som et fotografisk bilde. Fotografiske verk nevnes i lovutkastets § 1, som for ordens skyld også opplyser at fotografiske bilder som ikke er åndsverk vernes etter § 43 a. « Fotografiske verk » er et snevrere uttrykk enn « fotografisk bilde ». Et fotografisk verk er følgelig alltid et fotografisk bilde, men ikke omvendt.

       Departementet antar at rettstilstanden med to typer fotografier sjelden vil avstedkomme sondringsproblemer da vernets innhold langt på vei er identisk for begge kategorier. Det er først og fremst vernetidens lengde som vil avspeile forskjellen i vernet av de to kategorier fotografier.

Forskjellen på vernet av fotografiske verk og fotografiske bilder

       For det første vil vernetiden for fotografiske verk være lengre og beregnes på en annen måte enn for fotografiske bilder etter lovutkastets § 40 og § 43 a.

       Departementet antar at spørsmålet om sondringen mellom fotografiske verk og fotografiske bilder først og fremst vil aktualiseres når en nærmer seg vernetidens utløp beregnet etter reglene for de fotografiske bilder, dvs. minst 50 år etter at bildet ble laget. De bilder som det etter så lang tid vil være ønskelig å verne, vil antakeligvis være bilder av historisk/dokumentarisk verdi, portretter samt de kunstneriske fotografier. Hva gjelder de førstnevnte vil deres betydning nettopp som dokumentasjon tilsi at de bør kunne brukes uten at det knytter seg eksklusive rettigheter til dem. I den grad portretter innehar verkshøyde, bør disse fotografiene ha vern i 70 år. Dersom de ikke er fotografiske verk, men det fremdeles er knyttet personlige interesser og affeksjonsverdi til portrettet, antar departementet at bruken av disse bilder vil begrenses tilstrekkelig av den alminnelige eiendomsrett samt lovutkastets § 45 c.

       For det andre vil plagiatvernet kunne være forskjellig for fotografiske verk og fotografiske bilder. Fotografiske verk vil heretter ha samme ettergjøringsvern som andre åndsverk. For fotografiske bilder vil omfanget av vernet mot ettergjøring være det samme som etter gjeldende fotografilov.

Bestillingsregelen

       Departementet finner det naturlig å stille spørsmål ved bestillingsregelen når man ellers i lovforslaget legger til grunn at den som har frembragt et fotografisk verk prinsipielt bør ha samme vern for sitt verk som den som har frembragt et kunstverk.

       Fotografilovens § 10 lyder:

       Departementet peker på at den usikkerhet som bestillerregelen i første rekke var ment å avhjelpe, var knyttet til private. En stor del av privates bestilling gjelder portrettfotografering hvor departementet nå (som § 39 j) foreslår en regel om at opphavsmannen som hovedregel ikke kan utøve sin opphavsrett ved et bestilt portrett uten samtykke fra bestilleren. I dag utgjør bestillerne først og fremst aviser, forleggere, reklamebyråer o.l. Bestilleren generelt sett har derfor neppe lenger det samme behov for vern i forhold til fotografen. En privatpersons bestilling vil for øvrig vanligvis avdekke formålet slik at bestilleren gjennom bestillingsavtalen får de rettigheter han har behov for.

       Departementet er etter dette kommet til at regelen i fotografilovens § 10 om at bestilleren har eneretten til fotografisk bilde laget etter bestilling med mindre annet er avtalt, ikke bør overføres til åndsverkloven verken for de bilder som vil fylle kravene til åndsverk eller de bilder som etter forslaget skal vernes etter den nye bestemmelsen i utkastets § 43 a. Når det gjelder bestilte portretter vises til utkastets § 39 j og merknadene til denne.

Retten til eget bilde - personvern - § 45 c

       Gjeldende fotografilovs § 15 lyder:

       Fotografilovens § 15 gir et vern for den avbildede, og er således ikke en immaterialrettslig bestemmelse. Den favner vesentlig bredere enn regelen for kunstverk i åndsverklovens § 2 fjerde ledd:

       Departementet foreslår å videreføre fotografilovens § 15. Departementet mener det er grunn til å understreke personvernet ved på denne måten å ha en lovregel om dette plassert i den lov som regulerer rettighetsforholdene til åndsverk og nærstående rettigheter.

       Departementet slutter seg til forslaget fra Det sakkyndige råd for åndsverker om at bestemmelsen også bør omfatte den portretterte, jf. gjeldende åndsverklov § 2 fjerde ledd, slik at den avbildede person gis et vern uansett om vedkommende er avbildet på et fotografi eller på annen måte. Departementet mener imidlertid at fotografier og andre personavbildninger bør behandles noe forskjellig ved at forslagets § 45 c for andre avbildninger enn fotografi kun gjøres gjeldende for bestilte portretter, jf. § 39 j tredje ledd. Dvs. at det således ikke skjer noen endringer i forhold til det som gjelder for avbildede etter § 2 fjerde ledd.

       Departementet kan derimot ikke slutte seg til rådets forslag om å begrense regelen til nålevende personer. Departementet antar, som Justisdepartementet, at fotografilovens § 15 også gjelder når den avbildede er død. Avbildedes nærmeste etterlatte vil ofte ha like stort behov for et slikt vern som avbildede selv, selv om behovet for vern svekkes jo lengre tid det går etter den avbildedes død, jf. omtalen av dette under merknadene til § 45 c.

4. Vernetid for opphavsrett og nærstående rettigheter

Vernetidsdirektivet

       Direktivets artikkel 1 omhandler den alminnelige vernetiden for verk, vernetiden og dens utgangspunkt for pseudonyme verk og for fellesverk, beregningen for verk som utgis i deler og beregningen for verk som ikke offentliggjøres. Disse har betydning for våre bestemmelser om vernetid i åndsverklovens 4. kapittel §§ 40 og 41. Artikkel 1 har også bestemmelser om kollektive verk, verk av juridiske personer etc. som imidlertid ikke vil berøre oss.

       Artikkel 2 bestemmer at utgangspunktet for beregningen av vernetiden for filmverk skal være dødsåret til den siste av fire uttrykkelig nevnte opphavsmannskategorier (regissør, manusforfatter, dialogforfatter og komponist for filmmusikken). Videre bestemmes at regissøren alltid skal anses som opphavsmannen til et filmverk, mens det står medlemslandene fritt til å gi opphavsrettigheter til andre bidragsytere.

       Artikkel 3 omhandler vernetiden for de nærstående rettigheter. For fremføringer og lyd- og bildeopptak skal denne være 50 år fra fremføring/fiksering, men hvis opptaket utgis eller offentliggjøres skal vernetiden beregnes fra den første av disse to hendelser. For kringkastingssendinger skal utsendelsestidspunktet være utgangspunktet for beregningen av vernetiden for kringkastingsselskapenes signalrett.

       Artikkel 4 er en i nordisk rett ny konstruksjon. Den gir 25 års vern (tilsvarende økonomiske opphavsrettigheter) for den som først publiserer/gjør tilgjengelig for allmennheten et verk som ikke lenger er vernet og som ikke tidligere har vært publisert. Bestemmelsen vil i hovedsak, ved å gi en enerett, gi et vern for de økonomiske investeringer en person har ved å gjøre et slikt verk tilgjengelig for allmennheten.

       Artikkel 5 gir medlemslandene adgang til å gi en særlig beskyttelse for visse kritiske/vitenskapelige publikasjoner av verk, men er ikke aktuell hos oss.

       Artikkel 6 forplikter medlemslandene (EØS-landene) til å gi et opphavsrettslig vern for fotografier med verkshøyde. En stilles fritt mht. å lovgi beskyttelse for fotografier som ikke er verk.

       Artikkel 7 regulerer spørsmålet om avkorting av vernetiden for verk med hjemland utenfor EØS og eventuell avkorting av vernetiden overfor nærstående rettighetshavere fra et land utenfor EØS, jf. proposisjonens i punkt 3.2.2.2 og 3.3.3.1 om bl.a. avkorting.

       Artikkel 8 gir uttrykk for vårt allerede gjeldende utgangspunkt for beregning av vernetid, nemlig at den skal regnes fra utløpet av det år den relevante hendelse inntraff.

       Artikkel 9 angir at nasjonal lovgivning om moralske rettigheter ikke skal berøres av direktivet.

       Artikkel 10 gir overgangsbestemmelser. I henhold til artikkel 10.1 vil direktivet ikke forkorte en allerede løpende vernetid som er lengre enn direktivets. Etter artikkel 10.2 skal 70 års vernetid for verk og 50 års vernetid for nærstående rettigheter gjelde for alle verk og prestasjoner/opptak hvis de var beskyttet i minst ett medlemsland pr. 1. juli 1995. Det samme gjelder for den 25-årige beskyttelse for tidligere ikke-publiserte verk (artikkel 4).

       Artikkel 12 gir en notifiseringsforpliktelse for medlemslandene til Kommisjonen ved etablering av nye nærstående rettigheter.

       Artikkel 13 setter gjennomføringsfristen til 1. juli 1995.

Phil Collins-dommen

       EF-domstolen avsa 20. oktober 1993 en dom som også er kalt Phil Collins-dommen og som omhandler Romatraktatens diskrimineringsforbud (artikkel 7.1, Maastricht-traktatens artikkel 6) og dens anvendelse på opphavsretten og de nærstående rettigheter. Phil Collins ga en konsert i USA i 1983 som ble tatt opp og eksemplar av opptaket ble spredt i Tyskland uten hans samtykke. Romakonvensjonen av 1961 gir utøvende kunstnere vern mot opptak av deres fremføringer. En rekke land har ratifisert denne konvensjonen (bl.a. både Tyskland og Norge), men ikke USA. Tyskland ga i sin nasjonale lovgivning vern til utøvende kunstner uansett i hvilket land det ble gjort opptak av hans fremføring dersom kunstneren var tysk statsborger. For utøvere av andre nasjonaliteter ga den tyske loven ikke vern hvis opptaket var gjort utenfor Romakonvensjonsområdet. Ettersom opptaket var gjort i USA, fikk derfor Phil Collins ikke vern i tysk lov mot spredning (salg) i Tyskland av opptak av hans konsert i USA. Dette mente Phil Collins var en diskriminering på grunnlag av nasjonalitet som ikke var tillatt etter Romatraktaten.

       Domstolen kom til at også opphavsretten og de nærstående rettigheter er omtalt av prinsippet om likebehandling. Dette betyr at i den grad nasjonal lovgivning gir visse rettigheter til egne borgere, skal disse også gis borgere i andre medlemsland (EØS-land) på like vilkår.

       Phil Collins-dommen får gjennom EØS-avtalen også virkning for norsk lovgivning på området og foranlediger visse endringer i bestemmelsene om rekkevidden av beskyttelsen som gis opphavsmenn til verk og nærstående rettighetshavere, jf. åndsverklovens 8. kapittel.

       Dommen har også betydning for gjennomføringen av vernetidsdirektivet. Effekten av Phil Collins-dommen kan være en omfattende « gjenoppliving » av rettigheter med utgangspunkt i prinsippet i direktivets artikkel 10.2 om at vern i ett land pr. 1. juli 1995 skal gi vern i alle medlemsland. Dette blir nærmere redegjort for under pkt. 3.3.3.1 i proposisjonen.

Vernetid for opphavsrett

Hovedregelen - § 40

       For åndsverk innebærer forslaget at vernetiden varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av det år han døde, jf. direktivets artikkel 1.1. For såkalte fellesverk (§ 6), som er verk med flere opphavsmenn, vil vernetiden på 70 år bli å regne fra utløpet av det år den lengstlevende av medopphavsmennene døde, jf. direktivets artikkel 1.2. Det foreslås en særlig regel om beregning av vernetidens lengde for filmverk. Filmverk vil typisk være et fellesverk, der flere opphavsmenn har rettigheter. Det foreslås, i tråd med direktivets artikkel 2.2, at vernetiden for slike verk skal regnes fra utløpet av det år lengstlevende av filmregissøren, filmmanusforfatteren, dialogforfatteren eller komponisten av filmmusikken døde. Dette betyr til forandring fra gjeldende rett at andre eventuelle opphavsmenn til filmverket, som f.eks. dør mye senere enn noen av de førstnevnte, ikke har relevans for beregningen av vernetiden for filmverket. Bestemmelsen har kun betydning for selve vernetidsberegningen, ikke for hvilke medvirkende som skal anses om opphavsmenn til et filmverk. Her vil hovedregelen fremdeles være at den som yter et selvstendig, skapende bidrag til verket, også regnes som en av dets opphavsmenn.

Anonyme og pseudonyme verk - § 41

       For verk der opphavsmannens identitet er ukjent, innebærer forslaget at vernetiden skal være 70 år regnet fra utløpet av det året da verket første gang ble offentliggjort, det vil si første gang det med opphavsmannens samtykke ble gjort tilgjengelig for allmennheten, jf. forslaget til § 41. Dersom et verk kommer ut i deler, vil forslaget i bestemmelsens andre punktum i motsetning til gjeldende rett innebære at beregningen av de 70 årene skal skje atskilt for hver enkelt del som kommer ut.

Vernetid for verk som ikke tidligere er gjort tilgjengelig for allmennheten - § 41 a

       Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 4 om vern under visse betingelser for verk hvis ordinære vernetid er utløpt. Gjeldende rett gir ingen beskyttelse for de økonomiske rettigheter til et verk hvor vernetiden er utløpt, og det er derfor en ny type vern som her gis.

       Det er en betingelse for beskyttelse at vedkommende rettmessig gjør verket tilgjengelig for allmennheten. Dette betyr at den som f.eks. rettsstridig har skaffet seg tilgang til det aktuelle veket, ikke kan påberope seg dette vernet. I høringsutkastet anså departementet det ikke som nødvendig å inkludere i lovteksten denne betingelsen, ettersom en ulovlig besittelse ikke kan gi noen rett. Som enkelte høringsinstanser har påpekt, kan imidlertid situasjonen være den at besittelsen ikke nødvendigvis er ulovlig, men at verkets tilgjengeliggjøring for allmennheten f.eks. bryter med de avtaler som måtte være inngått mellom verkets kilde og den som er gitt tilgang til det.

       Beskyttelsen varer etter forslaget i 25 år etter utløpet av det år verket på denne måten gjøres tilgjengelig for allmennheten, jf. også direktivets artikkel 8 om utgangspunktet for beregning av vernetid.

       Departementet mener de alminnelige sanksjonsbestemmelser må være å anvende for eventuelle overtredelser av § 41 a som for øvrige bestemmelser i loven satt til vern om opphavsretten og de nærstående rettigheter. Det vil etter departementets oppfatning være en fordel at det i § 54 uttrykkelig henvises til § 41 a, slik at det ikke kan oppstå tvil på dette punkt.

Vernetid for nærstående rettigheter

Utøvende kunstnere

       Den utøvende kunstner har et vern mot bl.a. at det gjøres opptak fra hans fremføring av et verk uten samtykke.

       Direktivets artikkel 3.1 gjør fremføringstidspunktet til utgangspunkt for beregning av den 50-årige beskyttelse. Departementet foreslår derfor å endre vårt nåværende kriterium, som er innspillingstidspunktet.

       Det er første gangs offentliggjøring som vil være avgjørende for beregning av vernetiden. Hvis opptaket f.eks. fremføres i radio og først flere år etter utgis, skal vernetiden for de nærstående rettighetshaverne beregnes fra fremføringen i radio, ikke fra det senere utgivelsestidspunkt.

       I forhold til gjeldende rett, vil forslaget innebære at vernetiden for den utøvende kunstner og produsenten utvides dersom første offentliggjøring skjer året etter at fremføringen fant sted, eller senere.

Fotografiske bilder

       Departementet foreslo i høringsutkastet av november 1993 at fotografiske bilder skal gis vern i 50 år etter at bildet ble tatt. Dette er i tråd med Opphavsrettsutvalgets forslag i NOU 1987:16 og hva som også er foreslått i de øvrige nordiske land.

       Departementet har etter en nærmere vurdering funnet at verken hensynet til likestilling med de øvrige nærstående rettigheter eller hensynet til nordisk rettsenhet tilsier at en bør endre bestemmelsene om vernets utstrekning til ugunst for rettighetshaverne på et såvidt viktig punkt. Det foreslås derfor at den norske særregel om vernetiden for fotografiske bilder videreføres, slik at beskyttelsen varer i 15 år etter fotografens dødsår, men likevel ikke bortfaller før det er gått 50 år etter at bildet ble laget. Som en naturlig konsekvens videreføres regelen for beregning av vernetiden når flere har eneretten sammen.

Tilvirkere av lyd- og bildeopptak

       Hovedregelen etter direktivets artikkel 3.2 samsvarer med vår gjeldende § 45, det vil si 50 års vernetid fra tidspunktet for innspillingen fant sted. Direktivet opererer imidlertid, som ved vernet for fremføringer, med alternativt utgangspunkt for beregningen dersom opptaket lovlig gjøres tilgjengelig for allmennheten innen 50 år etter innspillingen fant sted. Beregningen av vernetiden vil her være parallell med den som foreslås for utøvende kunstneres vern.

Kringkastingsselskaper - § 45 a

       Direktivets artikkel 3.4 bestemmer at kringkastingssendinger skal vernes mot opptak og ettergjøring i 50 år fra utløpet av det år sendingen første gang finner sted.

       Varigheten av vernet etter gjeldende § 45 a er som i direktivet, 50 år. Beregningen skjer etter gjeldende rett imidlertid fra det tidspunkt det ble gjort opptak av sendingen, ikke fra det tidspunkt selve utsendelsen først fant sted. Departementet foreslår derfor en endring i bestemmelsens andre ledd for å samsvare med direktivets krav om at vernetiden skal beregnes fra første utsendelse.

Lovens rekkevidde

Opphavsrett - § 57

       Lovens § 57 gjør bestemmelsene om opphavsrett anvendelig på verk som er skapt av norsk statsborger, utgitt i Norge (eller samtidig her og i et annet land), for film- og fjernsynsverk også dersom produsenten er bosatt i Norge eller har hovedsete her, og for byggverk som er oppført her i Norge.

       Lovens § 59 gir hjemmel for å gi forskrifter om lovens anvendelse på verk med tilknytning til fremmed stat, under forutsetning av gjensidighet.

       Der vernetidsdirektivet statuerer beskyttelse for verk som ikke er omfattet av Bernkonvensjonen (dette gjelder vernetidsdirektivets artikkel 4, jf. forslaget til § 41 a), er vi ikke forpliktet til å gi slik beskyttelse til alle « Bernunions-verk ». Dette får betydning for utformingen av bestemmelsen i § 57 om hvem som skal gis vern for verk som tidligere ikke er offentliggjort, jf. § 41 a.

Nærstående rettigheter - § 58

       Lovens § 58 omhandler anvendelsen av kapittel 5-rettighetene - vernet for utøvende kunstnere, produsenter av lyd- og bildeopptak, kringkastingsselskaper, katalogfremstillere og for pressemeldinger. Hovedregelen er knyttet til nasjonalitet - vern gis for arbeid som er frembrakt av norske statsborgere/personer bosatt her eller av selskap som har norsk styre og sete her. Dessuten vil åndsverkloven gjelde for fremføringer og kringkastingssendinger som finner sted i Norge. For lyd- og filmopptak gjelder ettergjøringsvernet som produsenten har etter § 45 uansett opptakets eller produsentens opprinnelse. Norske katalogfremstillere har hittil vært vernet etter § 43 uansett utgivelsessted. Dessuten er katalogvernet gitt kataloger som utgis i Norge. Ved Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) er § 58 for så vidt gjelder kataloger foreslått endret slik at vernet alene skal være betinget av at katalogen er utgitt her. Endringen er foranlediget av Phil Collins-dommen. For pressemeldinger gjelder at de vernes på mottakerens hånd dersom mottakeren er norsk statsborger eller er et selskap med norsk styre og sete her (jf. hovedregelen).

       Departementet vil foreslå en endring i rekkevidden av vernet for pressemeldinger som er mottatt her i Norge.

Lovens rekkevidde i tid - § 60

Lovens anvendelse på verk og arbeider fra før lovens ikrafttredelse

       Da gjeldende åndsverklov ble vedtatt i 1961, ble det blant annet videreført en bestemmelse fra den gamle lovens § 32, som innebar at også åndsverk fra før lovens ikrafttreden skulle være vernet etter den nye loven. I loven av 1961 er bestemmelsen plassert i § 60 første ledd. Fordi loven av 1961 også innførte et vern for nærstående rettigheter, fikk bestemmelsen et innhold som innebar at ikke bare åndsverk, men også andre arbeider fra før lovens ikrafttreden skulle vernes ved den nye loven. Arbeider er i denne forstand alle de ulike arbeider som er vernet i 5. kapittel (utøvende kunstneres prestasjoner, lyd- og filmopptak, kringkastingssendinger, kataloger og pressemeldinger). Bestemmelsen i § 60 første ledd fungerer som en alminnelig overgangsbestemmelse som også er gitt virkning i forholdet mellom åndsverkloven og senere endringslover. Endringer som er gjort i åndsverkloven siden 1961, er i medhold av bestemmelsen gjort gjeldende også for verk og arbeider fra før de respektive endringslover trådte i kraft.

       Departementet foreslår at den alminnelige bestemmelse i § 60 første ledd skal gjelde ved endringene som nå foreslås for gjennomføring av vernetidsdirektivet og inkorporering av fotografiretten i åndsverkloven. Det vil si at de nye vernetider skal gjelde ikke bare verk og arbeider som før loven ennå var vernet etter gjeldende regler, men at vernet også skal omfatte de verk og arbeider som måtte være falt i det fri etter gjeldende rett.

       For det særlige vernet i § 41 a samt beskyttelsen for fotografiske bilder i forslagets § 43 a, foreslås det imidlertid særlige overgangsbestemmelser som innebærer at det nye vernet ikke automatisk skal gjelde for verk eller fotografier fra før endringslovens ikrafttredelse.

Eksemplar fremstilt med hjemmel i eldre bestemmelser

       Det fremgår av lovens § 60 andre ledd at eksemplar som er lovlig fremstilt før lovens ikrafttreden fremdeles skal kunne spres og vises utenfor det private område.

       Bestemmelsen i § 60 andre ledd gjelder også i forhold til senere endringslover til åndsverkloven. Dersom det for eksempel er fremstilt eksemplar av et verk som etter dagjeldende bestemmelser var undergitt tvangslisens og ikke enerett, vil disse eksemplarene kunne spres videre ved salg selv om nye bestemmelser gjør eksemplarfremstilling av det samme verk betinget av et samtykke (enerett). Bestemmelsen inneholder den begrensning i forhold til spredningsadgangen at bestemmelsene i § 21 om utleie av musikkverk og filmverk (undergitt opphavsmannens enerett) også skal gjelde for eksemplarer som er fremstilt i medhold av tidligere regelverk.

Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

       Direktivet om vernetiden fastsetter en frist for gjennomføring i nasjonal lovgivning før 1. juli 1995. Dette tidspunkt er også skjæringspunkt for hvilke verk og arbeider direktivet forplikter medlemslandene til å verne i henhold til de nye vernetider. Departementet foreslår at dato for ikrafttredelse av loven fastsettes av Kongen. Etter departementets oppfatning er det gode grunner til at ikraftsettelsesdatoen bør være 30. juni 1995, slik som det er foreslått i Sverige, Danmark og Finland. Vernetidsdirektivets artikkel 10.2 fastslår som nevnt at dersom et verk eller arbeid er vernet i minst ett medlemsland (les EØS-land) pr. 1. juli 1995, skal verket eller arbeidet gis det nye forlengede vern i alle lands lovgivning. Alle verk og arbeider vil derfor være vernet i Norge, Sverige, Finland og Danmark pr. 1. juli 1995. Dette vil ha som konsekvens at alle verk og arbeider også må vernes i de øvrige EØS-land fra samme dato. På denne måten unngår man en usikker rettstilstand med hensyn til hvilke verk, opptak, kringkastingssendinger etc. som er vernet etter de nye bestemmelser.

       Den til dels omfattende gjenoppliving av rettigheter som dette lovforslaget vil avstedkomme, medfører en rekke overgangsproblemer. Verk og arbeider som har falt i det fri, har det vært fri adgang til å utnytte. Det nærmere innholdet av overgangsbestemmelsene er overlatt nasjonal lovgivning å regulere. Departementet er kjent med innholdet i flere av de øvrige EØS-landenes høringsforslag til gjennomføring av vernetidsdirektivet. Disse inneholder alle overgangsbestemmelser, av varierende innhold og omfang.

       Departementet anser det som nødvendig å fastsette særskilte overgangsbestemmelser. Disse bestemmelser bør utformes slik at de i tillegg til å beskytte allerede utførte opphavsrettslig relevante handlinger som etter eldre regler var rettmessige, også under visse omstendigheter gir adgang til å fullføre igangsatte forberedelser i form av arbeid og investeringer.

       Departementet har samtidig ved utarbeidelsen av overgangsbestemmelser lagt vekt på at de nye vernetider ikke i realiteten gjøres illusoriske ved overgangsordninger som gir for vid og langvarig utnyttingsadgang.

       Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å lovregulere overgangsproblemer knyttet til tolkningen av kontrakter.

       Departementet har vært noe i tvil i dette spørsmål, men er blitt stående ved ikke nærmere å regulere særlige problemer forbundet med tolkning av eksisterende avtaler, hva enten problemet er knyttet til det faktum at rettigheter gjenopplives eller at de gis en vesentlig lengre vernetid enn forutsatt. Å regulere adgangen til å si opp og reforhandle en eksisterende avtale, vil etter departementets syn være problematisk i forhold til spørsmålet om lovers tilbakevirkende kraft. Det vises også til det samme standpunktet som ble tatt da vernetiden for nærstående rettigheter ved lovendring 1. januar 1989 (jf. Ot.prp. nr. 34 (1987-1988) ) ble utvidet fra 25 til 50 år. Det er for øvrig også allmenn nordisk enighet på dette punktet.

       Etter departementets syn bør adgangen til fremstilling av eksemplar i en overgangsperiode så langt som mulig gjennomføres ved en generell regel som gjelder for alle former for utnytting.

       Det gis en rett til å fremstille eksemplar innenfor den ramme som er planlagt før lovens ikrafttreden dersom utnyttingen allerede er igangsatt før dette tidspunkt eller det er truffet vesentlige forberedelser til å igangsette slik eksemplarfremstilling. Det settes en begrensning for hvilke rammer som kan hevdes planlagt, ettersom det ikke kan fremstilles eksemplar ut over det som er nødvendig og sedvanlig for å avslutte den planlagte utnyttelse. Videre er det satt en siste frist til 1. januar 2000 der utnyttelsen under de nevnte betingelser allikevel kan tenkes over flere år.

       Rekkevidden vil variere etter hvilken bransje det gjelder.

       I høringsforslaget var det ikke foreslått noen særlig regel for fremstilling av eksemplar av fonogrammer, i det dette etter forslaget var ment å skulle følge den generelle overgangsregel.

       Flere høringsinstanser peker på at det innenfor fonogramsektoren er særlige forhold som tilsier at det for denne bør gjøres unntak fra den generelle overgangsbestemmelse innenfor denne bransjen.

       Departementet har forståelse for de synspunkter som er fremkommet. Etter en helhetsvurdering, er departementet derfor kommet til at det er tungtveiende grunner til at eksemplarfremstilling ved ettergjøring av lydopptak unntas fra den generelle overgangsregel. I forslaget legges det opp til at ettergjøring av fonogrammer ikke skal følge overgangsregelen for eksemplarfremstilling, men være undergitt de begrensninger som følger av endringsloven og dens gjenoppliving av vern for både opphavsmenn, artister og produsenter.

       Departementet har vurdert de argumenter som er fremkommet fra høringsinstansene, men fastholder at det ikke bør gis en særlig overgangsregel som gir bearbeideren adgang til uten hinder av de nye vernetider å utnytte opphavsmannens verk. For en rekke musikkverk ville det i så fall innebære en uthuling av det forsterkede vern som nå foreslås ved endringsloven. Det vil etter departementets oppfatning fremstå som urimelig at rettighetshaveren til det verk som gjenopplives og er blitt bearbeidet, ikke skal ha sitt besyv med når verket i bearbeidet form fremføres og f.eks. kringkastes.

       Det foreslås en særlig overgangsbestemmelse for å ivareta kringkastingsselskapenes og filmprodusentenes legitime behov. Bestemmelsen tar sikte på å avhjelpe de praktiske vanskeligheter som vil være forbundet med kringkastingsselskapenes og filmprodusentenes klarering av rettigheter på grunn av nye vernetider for eldre produksjoner som er gjort på et tidspunkt da de aktuelle verk eller arbeider som er inkorporert i opptaket ikke var vernet.

       Når det er gjort et film- eller lydopptak med særlig sikte på kringkastingsbruk, enten av kringkastingsselskapet selv eller eventuelt et annet produksjonsselskap, som inneholder verk eller arbeider som nevnt i 5. kapittel som ikke lenger var vernet da opptaket ble gjort, vil det være adgang til å fremføre disse opptak ved kringkastingssending også etter lovens ikrafttredelse uten å måtte innhente samtykke fra de rettighetshavere hvis vernetid er gjenopplivet. Bestemmelsen vil også gjelde overfor f.eks. fotografiske verk, som før endringsloven ikke nøt opphavsrettslig beskyttelse som åndsverk. Det vil ellers kunne by på til dels store vanskeligheter å innhente samtykke fra rettighetshavere kringkastingsselskapene ikke hadde noen foranledning til å registrere da opptakene ble gjort.

       Departementet mener det foreligger et legitimt behov for en særordning for å vidt gjelder bruk av opptak som er gjort av kringkastingsselskap og filmprodusent på et tidspunkt det ikke var foranledning til å klarere de gjenopplivede rettigheter. Noen generell adgang til utnytting i en overgangsperiode gjennom fremføring bør det ikke være. Det vises til åndsverklovens § 60 andre ledd, som gir en adgang til spredning av fremstilte eksemplar, og som ved vedtagelsen i 1961 opphevet den til da gjeldende rett til fortsatt fremføring uten hinder av nye bestemmelser. Fremføringsretten følger de til enhver tid gjeldende bestemmelser. Det er ikke på samme måte som ved eksemplarfremstilling mulig å begrense en eventuell fremføringsadgang i utstrekning. De særlige behov som er ivaretatt gjennom den fremføringsadgang som er gitt kringkastingsselskapet/filmprodusenten, er særskilt begrunnet og gjelder kun for opptak som nevnt i bestemmelsen.

       Det er satt en absolutt grense i tid for retten til fremføring etter denne bestemmelse. Etter 1. januar 2000 må rettigheter klareres for anvendelse av de opptak det gjelder, selv om de praktiske vanskeligheter ikke nødvendigvis skulle være avhjulpet.

       I overgangsbestemmelsene foreslås det også visse særregler vedrørende anvendelsen av bestemmelsen i § 41 a (ikke-offentliggjorte verk) og bestemmelsen i § 43 a om fotografiske bilder. For § 41 a er det i pkt. 2 f) foreslått en særlig overgangsbestemmelse som innebærer at det ikke skjer en automatisk gjenoppliving av rettigheter til verk som er gjort tilgjengelig for allmennheten på de vilkår som nevnt i § 41 a, i tid før endringsloven trer i kraft. Et eventuelt tilbakevirkende vern vil bare gis dersom det kan konstateres at tilgjengeliggjøringen allerede den 1. juli 1995 var vernet i ett av EØS-landene. For fotografiske bilder er en ikke bundet av direktivforpliktelser, verken med hensyn til vernets omfang eller varighet. Den norske Forleggerforening mener det er viktig at fotografiske bilder som nå gis en vernetid på 50 år ikke bør gjenopplives. I motsatt fall vil det føre til store problemer ved eksisterende verk som trykkes i nye opplag. Norsk Journalistlag mener det ikke bør gjøres forskjell på fotografiske bilder og fotografiske verk. Sistnevnte kategori gis en omfattende gjenoppliving.

       En gjenoppliving av rettigheter til fotografiske bilder kan etter departementets oppfatning føre til store praktiske problemer. Det er dessuten lagt avgjørende vekt på nordisk rettsenhet på dette punkt.

       Det er videre foreslått en bestemmelse som skal sikre at allerede løpende vernetider ikke blir redusert som følge av de nye bestemmelser. Bl.a. kan dette ha betydning for gjeldende vernetidsbestemmelser for filmverk, hvor det ikke gjøres noen begrensninger i hvilke opphavsmenn til filmverket vernetiden skal beregnes ut fra.

5. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at departementet i denne proposisjonen har innarbeidet EUs direktiv som harmoniserer den såkalte ventetiden for opphavsrett og nærstående rettigheter i vår åndsverkslovgivning. Direktivet er en del av tilleggspakken til EØS-avtalen.

       Komiteen konstaterer at departementet har valgt å oppheve fotografiloven av 1960 og innarbeide denne som en del av åndsverkloven.

       Komiteen er enig i at vi bør ha en mest mulig internasjonal samordnet lovgivning på dette området. Spesielt ser komiteen positivt på det arbeidet som er gjort for å samordne åndsverklovgivningen på nordisk nivå. Det er viktig at norske kunstnere og skapere av åndsverk innehar de samme rettigheter som kunstnere fra andre land.

       Komiteen har blitt oppmerksom på at det ved en inkurie ikke har kommet med henvisning til §§ 39 j og 45 c i lovutkastets § 54. Komiteen har i samråd med departementet rettet opp dette slik at § 54 første ledd bokstav a) og b) nå blir lydende:

       I § 23 andre ledd siste punktum har komiteen dessuten rettet ordet «kunstverket» til «verket» i det dette skal peke tilbake både på kunstverk og fotografiske verk i første punktum. Videre er henvisningen til § 23 (§ 45 c bokstav e) rettet til § 23 første ledd tredje punktum.

Vern av fotografier

       Komiteen har merket seg at departementet ved innarbeidelse av vern av fotografier i åndsverkloven har valgt å foreslå å skille fotografiske verk og fotografiske bilder. Komiteen mener det er riktig at fotografier som er et resultat av selvstendig skapende innsats vernes på linje med andre åndsverk.

       Videre er komiteen enig i at man utvider vernetiden for fotografiske bilder til å gjelde i 50 år fra bilde er tatt, og i at en skal bibeholde gjeldende prinsipp om at det fotografiske bilde er vernet i 15 år etter fotografens død.

       Komiteen er enig i at man ikke beholder reglen i gjeldende fotografilov om at bestilleren har enerett til fotografier som er laget etter bestilling. Komiteen understreker at dette må sees i sammenheng med at det innføres en regel i åndsverkloven om at fotografen ikke kan utøve sine rettigheter til et bestilt portrettbilde uten samtykke fra bestilleren, samt at regelen om personvern videreføres slik at den som har enerett til et bilde av personer, ikke kan gjengi bildet eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten uten samtykke fra avbildede.

Endring av vernetidens lengde

       Komiteen konstaterer at vi gjennom vårt medlemskap i EØS er forpliktet til å gjennomføre endringer i vernetidens lengde i vår åndsverklovgivning, slik at disse reglene blir harmonisert i hele EØS området.

       Komiteen mener at det er riktig å gi norske kunstnere og rettighetshavere de samme rettigheter som i andre EØS-land, og mener det ville være galt å gå på tvers av de endringene som ligger i direktivet.

       Komiteen konstaterer at en med bakgrunn i det samme direktivet nå vil innføre en regel om at den som offentliggjør eller utgir et tidligere ikke offentliggjort verk som ikke lenger er vernet, skal ha enerett til verket i 25 år. Komiteen mener dette er riktig å innføre for å beskytte de investeringer som vedkommende foretar.

Gjenoppliving

       Komiteen har merket seg at departementet foreslår at den nye vernetiden gjøres gjeldende også for eksisterende verk og arbeider som etter gjeldende regler ikke lenger er vernet. Komiteen har merket seg at for å få verk vernet i hele EØS-området så må det være vernet innen 1. juli 1995.

       Hvis en ikke foretar en generell gjenoppliving, vil vi komme i den situasjon at mange lands rettighetshavere, bl.a. tyske, vil ha lengre vernetid enn norske rettighetshavere vil ha, både i Norge og innenfor EØS.

       Komiteen legger vekt på at norske rettighetshavere skal ha et like godt vern som utenlandske, og støtter derfor departementets forslag om gjenoppliving.

       Videre er komiteen gjort kjent med den effekten et nordisk felles vedtak om gjenoppliving før 1. juli 1995 vil ha for praksisen i hele EØS-området. Komiteen er enig i at departementet har fullmakt i samarbeid med de andre nordiske landene til å gjøre et felles samordnet vedtak om gjenoppliving.

Overgangsregler

       Komiteen mener at det er riktig med særskilte overgangsregler som følge av den omfattende gjenoppliving av rettigheter som forslaget medfører.

       Særlig viktig er det å imøtekomme dem som har utført handlinger med sikte på utnytting av de verk eller arbeider som etter gjeldende regler ikke lenger er vernet, og som har gjort dette i tillit til gjeldende lovgiving.

       Komiteen er gjort kjent med at det fra flere hold er stilt spørsmålstegn ved tidsfristen i overgangsregelen. Komiteen har registrert at denne kritikken går i begge retninger, og at platebransjen er i denne sammenheng såvidt spesiell at det ikke er riktig å foreslå egne overgangsregler for den.

       Komiteen er enig om at overgangsregelen bør løpe frem til 1. januar år 2000.

6. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

I lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. gjøres følgende endringer:

§ 1 skal lyde:

       Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.

       Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som

       For fotografiske bilder som ikke er åndsverk gjelder § 43 a.

§ 2 fjerde ledd oppheves.

§ 10 andre ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir nytt andre ledd.

§ 13 første ledd skal lyde:

       Enhver kan til bruk i egen undervisningsvirksomhet ved fotokopiering eller lignende fremgangsmåte fremstille eksemplar av utgitt verk samt gjøre opptak av verk som inngår i kringkastingssending, når han oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd. Verk av billedkunst og fotografi kan bare fotokopieres fra gjengivelse i bok, tidsskrift, avis eller lignende trykksak. Bestemmelsen gir heller ikke rett til å gjøre opptak av filmverk som må oppfattes som også bestemt til annen bruk enn fremføring gjennom fjernsyn, med mindre det i sendingen bare er benyttet mindre deler av verket.

§ 14 skal lyde:

       Offentlige og private institusjoner, organisasjoner og ervervsvirksomheter kan til bruk innenfor sin virksomhet fremstille eksemplar av utgitt verk ved fotokopiering eller lignende fremgangsmåte, når de oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd. Slike eksemplar kan bare utnyttes innenfor den virksomhet som omfattes av avtalen etter § 36. Verk av billedkunst og fotografi kan bare kopieres fra gjengivelse i bok, tidsskrift, avis eller lignende trykksak.

§ 17 tredje ledd skal lyde:

       Kongen kan bestemme at nærmere angitt organisasjon og bibliotek for vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede skal ha rett til på nærmere fastsatte vilkår å fremstille eksemplar av utgitt litterært eller vitenskapelig verk gjennom opptak på innretning som kan gjengi det. I tilslutning til teksten kan offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk gjengis på opptaket.

§ 18 første ledd skal lyde:

       I samleverk, bestemt til bruk ved gudstjeneste eller undervisning, sammenstilt av verk fra et større antall opphavsmenn, kan det gjengis mindre deler av litterære eller vitenskapelige verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang, når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble utgitt. I tilslutning til teksten kan også kunstverk og fotografisk verk gjengis når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble offentliggjort. Verk som er utarbeidet til bruk ved undervisning, må ikke gjengis i et samleverk med samme formål.

§ 19 første ledd skal lyde:

       Er et eksemplar av et verk solgt med opphavsmannens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten. Det samme gjelder eksemplar av offentliggjort verk, og ethvert eksemplar av kunstverk eller fotografisk verk, som opphavsmannen på annen måte har overdratt.

§ 20 skal lyde:

       Er et verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller et fotografisk verk, kan eksemplarene vises offentlig. Eksemplar av offentliggjort kunstverk og av offentliggjort fotografisk verk kan vises offentlig i forbindelse med undervisning. Denne bestemmelse gir ikke rett til å vise eksemplar av kunstverk eller av fotografisk verk ved film eller i kringkasting.

§ 23 skal lyde:

       Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. Med samme begrensning kan offentliggjort fotografisk verk mot vederlag gjengis også i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og til klargjøring av teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring. Offentliggjort personbilde kan gjengis i skrift av biografisk innhold.

       Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

       Er et kunstverk eller et fotografisk verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av verk som nevnt, kan verket medtas i aviser, tidsskrifter, ved film og i kringkasting, såfremt verket utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen.

§ 24 skal lyde:

       Kunstverk og fotografisk verk som inngår i en samling eller som utstilles eller utbys til salg, kan avbildes i katalog over samlingen og i meddelelse om utstillingen eller salget.

       Kunstverk og fotografisk verk kan også avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.

       Byggverk kan fritt avbildes.

§ 30 første ledd skal lyde:

       Norsk rikskringkasting og etter Kongens bestemmelse andre kringkastingsforetak har rett til mot vederlag å kringkaste et utgitt verk, hvis foretaket etter avtale med organisasjon som representerer en vesentlig del av norske opphavsmenn på området, ellers har rett til å kringkaste verk av den art avtalen gjelder. Tilsvarende gjelder for offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk.

§ 35 første ledd første punktum skal lyde:

       Vederlag etter §§ 17 tredje ledd, 18, 23, 30 og 45 b kan enhver av partene kreve fastsatt på bindende måte etter regler som Kongen gir.

Ny § 39 j med tilhørende overskrift skal lyde:

       § 39 j. Opphavsmannen kan ikke utøve sine rettigheter til et bestilt portrettbilde uten samtykke fra bestilleren.

       Er portrettet et fotografisk verk, kan eksemplar av det på vanlig måte vises som reklame for opphavsmannens fotografivirksomhet såfremt bestilleren ikke nedlegger forbud.

       Om vern for den avbildede gjelder bestemmelsene i § 45 c selv om portrettet ikke er fotografisk.

§ 39 j og § 39 k blir nye § 39 k og § 39 l.

§ 40 skal lyde:

       Opphavsretten varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. For de verk som er nevnt i § 6, regnes de 70 år fra utløpet av den lengstlevende opphavsmanns dødsår. For filmverk løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen.

§ 41 første ledd skal lyde:

       Når et verk er offentliggjort uten opphavsmannens navn, allment kjente dekknavn eller merke, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av det år da verket først ble offentliggjort. Består verket av flere deler, regnes vernetiden særskilt for hver enkelt del. Opphavsretten til verk av ukjent opphavsmann varer i 70 år etter utløpet av det år verket ble skapt, dersom ikke verket offentliggjøres i løpet av dette tidsrom.

Ny § 41a skal lyde:

       Den som første gang rettmessig gjør tilgjengelig for allmennheten et åndsverk som ikke er blitt offentliggjort innen utløpet av vernetiden etter § 40 og § 41, tilkommer samme rett som en opphavsmann etter § 2. Denne rett varer i 25 år etter utløpet av det år verket første gang ble gjort tilgjengelig for allmennheten.

§ 42 andre ledd skal lyde:

       Er en utøvende kunstners fremføring tatt opp som nevnt i første ledd bokstav a), må det ikke uten kunstnerens samtykke fremstilles eksemplar av den, og den må heller ikke ved spredning av eksemplar gjøres tilgjengelig for allmennheten, før 50 år er gått etter utløpet av det år fremføringen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.

Ny § 43a skal lyde:

       Den som lager et fotografisk bilde, har enerett til å fremstille eksemplar av det, enten det skjer ved fotografering, trykk, tegning eller på annen måte, og gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

       Eneretten til et fotografisk bilde varer i fotografens levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget. Har to eller flere eneretten sammen, løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende.

       Bestemmelsen i §§ 2 andre og tredje ledd, 3, 6 til 9, 11 til 21, 23 til 28, 30, 31, 33 til 39 f og 39 j til 39 l, gjelder tilsvarende for fotografiske bilder i samme utstrekning som de gjelder for fotografiske verk.

       Er et fotografi gjenstand for opphavsrett, kan også denne gjøres gjeldende.

§ 45 første ledd skal lyde:

       Lydopptak og film må ikke før det er gått 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted, uten samtykke av tilvirkeren gjøres tilgjengelig for allmennheten ved spredning av eksemplar av lydopptaket eller filmen. Heller ikke må det før dette tidspunkt uten samtykke av tilvirkeren fremstilles eksemplar av lydopptaket eller filmen. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.

§ 45 a andre ledd skal lyde:

       Er en utsendelse tatt opp på innretning som nevnt i første ledd, må den ikke uten kringkastingsforetakets samtykke overføres til en annen innretning før 50 år er gått etter utløpet av det år den første utsendelsen fant sted.

§ 45 b første ledd skal lyde:

       Når lydopptak av utøvende kunstneres prestasjoner innenfor det i § 45 nevnte tidsrom gjøres tilgjengelig for allmennheten gjennom kringkastingssending eller videresending av kringkastingssending, har såvel tilvirkeren av opptaket som de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis, krav på vederlag. Har to eller flere kunstnere samvirket ved fremføringen, må de gjøre vederlagskravet gjeldende i fellesskap.

Ny § 45 c plassert først i gjeldende 6. kapittel skal lyde:

       Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når

§ 54 første ledd skal lyde:

       Med bøter eller fengsel inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt bryter denne lov ved:

§ 57 skal lyde:

       Denne lovs bestemmelser om opphavsrett får anvendelse på:

       Samtidig utgivelse som nevnt i første ledd bokstav b, anses å ha funnet sted når verket utgis her i riket innen 30 dager etter første utgivelse.

       Som produsent etter bestemmelsen i første ledd bokstav c anses når ikke annet er opplyst, den hvis navn på vanlig måte er angitt på eksemplar av filmverket.

       Bestemmelsene i §§ 46 til 48 gjelder uten de i de foregående ledd fastsatte innskrenkninger.

       Bestemmelsen i § 41 a får anvendelse på åndsverk som er gjort tilgjengelig for allmennheten av norsk statsborger eller person som er bosatt her i riket, eller av selskap som har norsk styre og sete her i riket.

§ 58 skal lyde:

       Bestemmelsene i 5. kapittel gjelder, med unntak av §§ 43, 43 a og 44 og den i §§ 42 og 45 nevnte spredningsrett, til fordel for arbeid som er frembrakt av:

       Bestemmelsene i § 42 og i § 45 a gjelder dessuten også for fremføringer og kringkastingssendinger som finner sted i Norge. Bestemmelsen om spredningsrett i §§ 42 og 45 gjelder for lyd- og filmopptak gjort i Norge. Bestemmelsen i § 45 om rett til eksemplarfremstilling gjelder til fordel for ethvert lyd- og filmopptak. Bestemmelsen i § 43 gjelder for arbeid som er utgitt i Norge. Bestemmelsen i § 44 gjelder for pressemeldinger som er mottatt i Norge. Bestemmelsen i § 43 a gjelder for fotografiske bilder som første gang er utgitt her i riket eller som er laget av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har sete i et land innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Det samme gjelder for fotografier innføyd i bygninger eller faste anlegg i et land innenfor nevnte område.

       Bestemmelsen i § 45 c gjelder avbildninger av person som er eller har vært bosatt her i riket.

§ 60 andre ledd skal lyde:

       Eksemplar som er lovlig fremstilt før lovens ikrafttreden, kan fremdeles spres eller vises utenfor det private område, likevel slik at bestemmelsene om utleie i §§ 19, 42 og 45 og bestemmelsene i § 19 om utlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogram får anvendelse også i disse tilfelle.

II.