Fotografi

Sondringen mellom fotografisk verk og fotografisk bilde

       Gjeldende fotografilov opererer kun med en kategori fotografier, det fotografiske bildet. For de kunstneriske fotografiers del har dette blitt hevdet å være utilstrekkelig da fotografilovens vern ikke er like godt som det vern åndsverkloven gir åndsverkene, herunder kunstverkene. Foreliggende lovutkast tar hensyn til at enkelte fotografier utvilsomt oppfyller de alminnelige krav til et åndsverk. Det foreslås å etablere kategorien « fotografiske verk » i tillegg til at en opprettholder kategorien det fotografiske bildet som eget rettsobjekt for beskyttelse. Et fotografi vil følgelig kunne vernes som et fotografisk verk eller som et fotografisk bilde. Fotografiske verk nevnes i lovutkastets § 1, som for ordens skyld også opplyser at fotografiske bilder som ikke er åndsverk vernes etter § 43 a. « Fotografiske verk » er et snevrere uttrykk enn « fotografisk bilde ». Et fotografisk verk er følgelig alltid et fotografisk bilde, men ikke omvendt.

       Departementet antar at rettstilstanden med to typer fotografier sjelden vil avstedkomme sondringsproblemer da vernets innhold langt på vei er identisk for begge kategorier. Det er først og fremst vernetidens lengde som vil avspeile forskjellen i vernet av de to kategorier fotografier.

Forskjellen på vernet av fotografiske verk og fotografiske bilder

       For det første vil vernetiden for fotografiske verk være lengre og beregnes på en annen måte enn for fotografiske bilder etter lovutkastets § 40 og § 43 a.

       Departementet antar at spørsmålet om sondringen mellom fotografiske verk og fotografiske bilder først og fremst vil aktualiseres når en nærmer seg vernetidens utløp beregnet etter reglene for de fotografiske bilder, dvs. minst 50 år etter at bildet ble laget. De bilder som det etter så lang tid vil være ønskelig å verne, vil antakeligvis være bilder av historisk/dokumentarisk verdi, portretter samt de kunstneriske fotografier. Hva gjelder de førstnevnte vil deres betydning nettopp som dokumentasjon tilsi at de bør kunne brukes uten at det knytter seg eksklusive rettigheter til dem. I den grad portretter innehar verkshøyde, bør disse fotografiene ha vern i 70 år. Dersom de ikke er fotografiske verk, men det fremdeles er knyttet personlige interesser og affeksjonsverdi til portrettet, antar departementet at bruken av disse bilder vil begrenses tilstrekkelig av den alminnelige eiendomsrett samt lovutkastets § 45 c.

       For det andre vil plagiatvernet kunne være forskjellig for fotografiske verk og fotografiske bilder. Fotografiske verk vil heretter ha samme ettergjøringsvern som andre åndsverk. For fotografiske bilder vil omfanget av vernet mot ettergjøring være det samme som etter gjeldende fotografilov.

Bestillingsregelen

       Departementet finner det naturlig å stille spørsmål ved bestillingsregelen når man ellers i lovforslaget legger til grunn at den som har frembragt et fotografisk verk prinsipielt bør ha samme vern for sitt verk som den som har frembragt et kunstverk.

       Fotografilovens § 10 lyder:

« Fotografisk bilete som er laga etter tinging, har tingaren eineretten til når inkje anna er avtala med reine ord. Til reklame kan fotografen stilla ut biletet på vanleg måte, såframt tingaren ikke forbyd det.

Har fotografen halde att eineretten, kan tingaren likevel gjeva lov til at biletet vert teke inn i aviser, tidsskrift og skrift med biografisk innhald, såframt ikkje fotografen har teke særleg atterhald mot slikt. »

       Departementet peker på at den usikkerhet som bestillerregelen i første rekke var ment å avhjelpe, var knyttet til private. En stor del av privates bestilling gjelder portrettfotografering hvor departementet nå (som § 39 j) foreslår en regel om at opphavsmannen som hovedregel ikke kan utøve sin opphavsrett ved et bestilt portrett uten samtykke fra bestilleren. I dag utgjør bestillerne først og fremst aviser, forleggere, reklamebyråer o.l. Bestilleren generelt sett har derfor neppe lenger det samme behov for vern i forhold til fotografen. En privatpersons bestilling vil for øvrig vanligvis avdekke formålet slik at bestilleren gjennom bestillingsavtalen får de rettigheter han har behov for.

       Departementet er etter dette kommet til at regelen i fotografilovens § 10 om at bestilleren har eneretten til fotografisk bilde laget etter bestilling med mindre annet er avtalt, ikke bør overføres til åndsverkloven verken for de bilder som vil fylle kravene til åndsverk eller de bilder som etter forslaget skal vernes etter den nye bestemmelsen i utkastets § 43 a. Når det gjelder bestilte portretter vises til utkastets § 39 j og merknadene til denne.

Retten til eget bilde - personvern - § 45 c

       Gjeldende fotografilovs § 15 lyder:

« Jamvel om nokon etter denne lova har einerett til bilete av folk, må ikkje eit slikt bilete verta attgjeve, framsynt offentleg eller gjort tilgjengeleg for ålmenta på annan måte utan samtykkje frå den som biletet er av. Fotografen kan likevel stilla ut biletet til reklame for verksemda si når den biletet er av, ikkje forbyd det.

Eit fotografi kan gjevast att og visast fram offentleg utan samtykkje av den biletet er av:

1.	når biletet har aktuell og ålmenn interesse,

2.	når biletet av personen er mindre viktug etter hovudinnhaldet i biletet,

3.	når biletet syner møtelydar, folketog i friluft eller tilhøve og hendingar som har ålmenn interesse. »

       Fotografilovens § 15 gir et vern for den avbildede, og er således ikke en immaterialrettslig bestemmelse. Den favner vesentlig bredere enn regelen for kunstverk i åndsverklovens § 2 fjerde ledd:

« Ved bestilt gjengivelse av en annen person, kan opphavsmannen ikke gjøre bruk av sin rett efter denne paragraf, med mindre både den avbildede og bestilleren har samtykket i det. »

       Departementet foreslår å videreføre fotografilovens § 15. Departementet mener det er grunn til å understreke personvernet ved på denne måten å ha en lovregel om dette plassert i den lov som regulerer rettighetsforholdene til åndsverk og nærstående rettigheter.

       Departementet slutter seg til forslaget fra Det sakkyndige råd for åndsverker om at bestemmelsen også bør omfatte den portretterte, jf. gjeldende åndsverklov § 2 fjerde ledd, slik at den avbildede person gis et vern uansett om vedkommende er avbildet på et fotografi eller på annen måte. Departementet mener imidlertid at fotografier og andre personavbildninger bør behandles noe forskjellig ved at forslagets § 45 c for andre avbildninger enn fotografi kun gjøres gjeldende for bestilte portretter, jf. § 39 j tredje ledd. Dvs. at det således ikke skjer noen endringer i forhold til det som gjelder for avbildede etter § 2 fjerde ledd.

       Departementet kan derimot ikke slutte seg til rådets forslag om å begrense regelen til nålevende personer. Departementet antar, som Justisdepartementet, at fotografilovens § 15 også gjelder når den avbildede er død. Avbildedes nærmeste etterlatte vil ofte ha like stort behov for et slikt vern som avbildede selv, selv om behovet for vern svekkes jo lengre tid det går etter den avbildedes død, jf. omtalen av dette under merknadene til § 45 c.