2. Utviklingen av regelverket på teleområdet
Innledning
Dagens lovgivning er i utpreget grad en fullmaktslovgivning og gir svært store fullmakter til forvaltningen uten at reguleringshjemler er spesifisert.
Særlig med hjemmel i lovens § 1 (lov av 29. april 1899) er det opp gjennom årene fastsatt en lang rekke forskrifter på det tekniske området og forskrifter som regulerer teletjenester. Departementet mener at hensynet til telesektorens dynamiske karakter tilsier at man fortsatt bør ha et system med en overordnet fullmaktslov på dette området, men slik at reguleringsfullmaktene kommer tydeligere til uttrykk i selve loven enn det som er tilfellet i någjeldende lovgivning. På denne bakgrunn ser departementet det slik at det regulatoriske rammeverk under loven fortsatt i stor grad bør trekkes opp ved bruk av forskrifter.
Hovedtrekk i utviklingen det siste tiåret er at teknologiske endringer og muligheter for effektiv konkurranse mellom flere tilbydere førte til etablering av markedskonkurranse på en rekke områder som egner seg for dette.
Parallelt med dette ble det foretatt en betydelig regulering av telesektoren, særlig i form av nye forskrifter/forskriftsendringer. Det ble etablert et omfattende regelverk som skal sikre myndighetsinnsyn, forbrukerinnsyn og reell konkurranse. Kryssubsidiering og annen konkurransevridning søkes bl.a. forhindret ved krav om at konkurransevirksomhet enten skilles ut i egne selskaper eller regnskapsmessig skilles ut fra Telenor AS' basisvirksomhet.
Telenor AS har fortsatt enerett på generell nettinfrastruktur og på offentlig svitsjet taletelefoni i det faste nettet. Den offentlige telekstjenesten hører også inn under eneretten. Den teknologiske utvikling vil endre dette.
Innføringen av et skille mellom regulatør og operatør har vært et annet viktig element i politikken. Statens teleforvaltning (STF) ble etablert 1. januar 1987 og er ansvarlig norsk forvaltningsmyndighet på teleområdet.
Utviklingen innen televirksomheten er i stor grad teknologisk drevet og sterkt internasjonal i sin karakter. En gjennomgåelse av den regulatoriske utviklingen på området gjenspeiler således de teknologiske nyvinninger og internasjonalt samarbeid som har funnet sted.
Utviklingen på teleområdet
Utviklingen i mikroelektronikk og digitaliseringsteknologi har fjernet skillet mellom overføring av tale, data og bilder. Dette innebærer at overføring av signalene kan skje i samme nett samtidig. Tale (telefonitjenester) kan overføres i datanettet, TV-programmer kan overføres i telefonnettet osv.
Sannsynligvis vil en se en utvikling hvor en større andel av markedet for terminalutstyr og systemer benytter trådløs kommunikasjon. Trådløs kommunikasjon (radiolinje og satellitter) kan erstatte jordbundne/kabelnett for overføring av tale, data og bilde.
Utviklingen både i Norge og internasjonalt drives i stor grad fram av de teknologiske endringer og kjennetegnes ved økt antall tilbydere og utvikling av nye tjenester hvor telekommunikasjon (transmisjon) inngår som ett element.
Markedsstrukturen endres bl.a. ved at:
| - | Utstyrs- og serviceselskaper tilbyr teletjenester, herunder verdiøkende tjenester og nettjenester. |
| - | Teleselskaper går utover sine hjemmemarkeder og tilbyr tjenester i andre land. |
| - | Integreringen av tale, data og bilde medfører at selskaper i telesektoren etablerer datavirksomhet. |
| - | Konsern, kommuner m.v. etablerer egne bedriftsinterne/private nett som er basert på leide linjer fra Telenor AS. |
Inntil nylig var det klare skiller mellom telefon/telekommunikasjon og kringkasting. Tjenestene var kanalisert gjennom separate nett og tjenestene var tilbudt av separate selskaper.
Åpning av nye markeder som en følge av deregulering og handel med teletjenester over landegrenser, har medført konkurranse mellom tjenesteleverandører og mellom nettoperatører. Graden av deregulering i telesektoren innen OECD-området går fram av tabell side 10 i proposisjonen.
Regelverket på teleområdet i EUs medlemsland er forskjellig. EUs Unionsråd har vedtatt en deregulering av taletelefoni og infrastruktur fra 1. januar 1998 innen EU-området, gitt at regelverket som bl.a. skal sikre grunnleggende teletjenester til alle er utarbeidet. Det er forutsatt at regelverket skal være på plass i 1996. Gjennom EØS-avtalen vil Norge i utgangspunktet være forpliktet til å følge EUs regelverk på området.
Når det gjelder konsekvenser for Norge, vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med redegjørelse og nødvendige forslag.
Forhandlinger om handel med teletjenester på verdensbasis pågår innenfor rammene av GATT/WHO.
Behovet for videre utvikling av telepolitikken
Telesektoren utgjør en av grunnsteinene for realiseringen av informasjonssamfunnet.
Den teknologiske og markedsmessige utvikling legger føringer for valget av hensiktsmessige reguleringer av telemarkedet. Samferdselsdepartementet har vurdert ønskeligheten og hensiktsmessigheten av nåværende regulering og virkemiddelbruk i styringen av sektoren, herunder behovet for og hensikten med å opprettholde eneretten på offentlig svitsjet taletelefoni og generell infrastruktur. Hovedmålsettingene ved vurderingen er:
| - | Å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester til like vilkår, lavest mulig pris og av høy kvalitet. |
| - | Effektiv utnyttelse av de ressurser som settes inn på sektoren og størst mulig verdiskapning. |
Dersom en ønsker å utnytte mulighetene for vekst innen tele- og IT-industrien, og fortsatt opprettholde en politisk styring på teleområdet, er det flere forhold som taler for en endring når det gjelder behovet for og hensiktsmessigheten av å opprettholde enerett på teletjenester inkludert taletelefoni og infrastruktur:
| - | Håndheving av eneretten har etterhvert blitt meget vanskelig fordi det ikke er forskjell på transmisjonen av tale, data og bilde i digital form og signalene kan overføres i samme nett. Omgåelse av eneretten er således i økende grad muliggjort. Lavbanesatellitter med direkte kontakt til mobilterminal vil komme i drift i løpet av få år. Den teknologiske utviklingen medfører at det i tiden framover ikke praktisk eller teknisk vil være mulig å kontrollere trafikken i hverken de faste eller de radiobaserte telenettene. |
| - | Opprettholdelse av et i voksende grad kunstig skille mellom overføring av tale, data og bilde i separate nett med separate nett- og tjenesteoperatører er uønsket fordi det hindrer samvirkegevinster og hemmer framveksten av nye tjenester. Det er økende muligheter for leverandører fra forskjellige sektorer til å utvikle og markedsføre tjenester som kombinerer tale, data og bilde. |
| - | Konkurransen bidrar til høy tjenesteutviklingstakt, reduserte priser og utvikling av nye teletjenester. Dette vil ha positive innvirkninger for distriktene og legge grunnlaget for høyere vekst og sysselsetting. |
| - | En omlegging til styring gjennom konsesjoner og annen lovgivning vil gjøre det mulig å opprettholde et godt tjenestetilbud i hele landet. |
| - | En reregulering gir mulighet for å regulere og føre kontroll med aktører som etablerer seg i grensen mellom eneretts- og konkurranseområdet. |
| - | Et ulikt regulatorisk regime i Norge i forhold til EU/OECD-land vil kunne gi en konkurranseulempe for norske bedrifter i utlandet. |
Telenor AS vil også i årene framover være en dominerende aktør i det norske markedet. Selskapet har en landsdekkende infrastruktur av høy kvalitet, god tjenestekvalitet og god teknologisk kompetanse.
Det antas at eiere av etablert infrastruktur vil ha større konkurranseevne enn andre nyetablerere i markedet.
Elementer i et regelverk for et marked med konkurranse
Økende konkurranse på telesektoren vil medføre et mer omfattende regelverk enn tidligere (reregulering). Hovedprinsippene og -elementene i et regelverk som legger til rette for et åpent konkurransemarked og som også EU for tiden arbeider med, er beskrevet i kap. 2.5 i proposisjonen:
| - | Konsesjoner (lisenser). Det legges opp til et system hvor teleoperatører og eventuelt tjenesteleverandører må søke om konsesjon. |
| - | Universelle tjenester. Et av de grunnleggende målene i telepolitikken er å sikre alle personer og bedrifter i hele landet alminnelige (grunnleggende) teletjenester på like vilkår og av høy kvalitet. |
| - | Tilknytning og sammenknytning. Åpen adgang til offentlige telenett (infrastruktur) er et viktig prinsipp for at alle skal ha mulighet for et rikt utvalg av tjenester som leveres via nettet. |
Video på bestilling
Video på bestilling levert i telenettet er en verdiøkende tjeneste som ikke krever konsesjon. Regjeringen er innstilt på at kringkastingsnett (kabelfjernsynsnett) også skal få mulighet til levering av denne tjenesten. Spørsmålet om kringkasting i telenettet vil Regjeringen komme tilbake til.
Komiteens merknader (til pkt. 1 og 2)
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ragnhild Barland, Aud Blattmann, Johan M. Nyland, Ola Røtvei, Magnar Sætre og Solveig Torsvik, fra Senterpartiet, lederen, Johanne Gaup og Terje Sandkjær, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad, viser til at televirksomheten er meget internasjonal i sin karakter. Dette sammen med teknologiutviklingen gjør det vanskelig å føre en politikk som avviker vesentlig fra den internasjonale utviklingen.
Det er etter flertallets oppfatning svært positivt at distrikts-Norge tar del i teknologiutviklingen, da en rekke teletjenester er med på å forkorte avstander mellom distrikt og sentrale deler av vårt land og over landegrenser. Det er derfor viktig at hele landet er et marked for teletjenester og at det tas hensyn til dette i lover og forskrifter. Teletjenestene er blitt billigere for husholdninger og næringsliv, og det er blitt tilgang på en rekke nye samfunnsnyttige tjenester. For distriktene er det av spesiell betydning at de avstandsavhengige telekostnader både er og blir sterkt redusert.
Flertallet vil bemerke at effektivisering av telesektoren og utviklingen av nye tjenester har skapt nye arbeidsplasser, men har også ført til overtallighet i stillinger. Det er etter flertallets oppfatning viktig at utvikling av nye teletjenester også kommer sysselsettingen i distriktene til gode.
Flertallet viser til at nasjonale og industripolitiske hensyn, bl.a. behovet for samfunnsmessig styring med infrastrukturen som telesektoren representerer, tilsier at vi også i framtiden bør opprettholde en sterk og konkurransekraftig norsk teleoperatør. Behovene for samfunnsmessig/politisk styring knytter seg til Telenors betydning som konkurransefaktor for næringsliv og offentlig virksomhet, for å sikre best mulig utnyttelse og verdiskaping av de ressurser som settes inn. Videre må en sikre fordelingspolitiske mål som likeverdig tilbud og lik pris i hele landet, og sikre og evt. skape nye arbeidsplasser i distriktene.
Flertallet viser til at det nå er mange nye aktører i markedet, både store internasjonale og mindre regionale. Dagens lovverk gir for dårlige muligheter til å styre deler av markedet.
Flertallet vil derfor understreke behovet for å regulere selskaper som i dag bare går i de attraktive markedssegmenter.
Flertallet mener at en ny telelov er nødvendig for å sikre samfunnsmessig styring på teleområdet og vekst innen tele- og IT-industrien.
Flertallet mener det er viktig at alle husstander og bedrifter over hele landet skal være sikret et grunnleggende tilbud av teletjenester av høg kvalitet og til like vilkår. Dagens landsdekkende tilbud skal omfatte taletelefoni, ulike dataoverføringstjenester og leide samband. Teknologisk utvikling vil kunne føre til at flere tilbud kan bli landsdekkende.
Flertallet vil streke under at Telenor AS har enerett på den generelle nettinfrastruktur og svitsjet taletelefoni. Dette innebærer etter flertallets oppfatning at Telenor AS også har plikt til å yte tjenester i henhold til telepolitiske målsettinger. Innenfor konkurransesektoren må konkurrerende selskap som får konsesjon til å drive televirksomhet, på samme måte som Telenor forpliktes til å sikre likeverdige tilbud i hele landet. Dette kan enten skje ved at selskapene forpliktes til å bygge ut et landsdekkende tilbud eller ved at de gjennom konsesjonen forpliktes til å delta i finansieringen av et slikt tilbud.
Flertallet vil streke under at saker av større politisk eller prinsipiell betydning fortsatt skal legges fram for Stortinget, f.eks. endring av monopolsituasjonen.Flertallet viser til at dagens lovgivning er en fullmaktslovgivning med vide fullmakter uten at reguleringshjemlene er spesifisert. Flertallet anser som positivt den innstramming en får ved at reguleringshjemlene nå får en mer spesifisert og uttrykkelig form.
Flertallet mener at forskriftshjemlene kan være nødvendige for å oppnå en nødvendig fleksibilitet i lovverket samtidig som mulighetene for styring av utviklingen sikres.
Flertallet har merket seg at lovforslaget betyr at en vil få klarere og mer spesifiserte hjemler til å regulere televirksomheten. En slik regulering, f.eks. gjennom konsesjonsvilkår for virksomhet på telesektoren, er nødvendig for å styre utviklingen i tråd med de overordnede politiske mål for telepolitikken.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at forslaget til ny lov skal ivareta de krav som EØS-avtalen medfører og vil bemerke at Rådsresolusjon nr. 379/04/94 om videre utvikling av Fellesskapets politikk for satellittkommunikasjon og Rådsresolusjon nr. 94/ C 379/03 av 22. november om prinsippene og timeplanen for liberalisering av telekommunikasjonsinfrastruktur er ikke rettslig bindende. Disse medlemmene tar avstand fra at det i lovforslaget innarbeides regler som skal oppfylle EU-resolusjoner som ikke er bindende for Norge etter EØS-avtalen.
Disse medlemmene har merket seg at Regjeringen med lovforslaget ikke mener å legge opp til liberalisering av markedet for taletelefoni. Disse medlemmene kan imidlertid ikke se at det er noe i loven som hindrer slik liberalisering ved at Regjeringen gir konsesjon til andre. Disse medlemmene vil på denne bakgrunn presisere at en går imot liberalisering av denne tjenesten. En vil da understreke at Norge ikke er rettslig forpliktet til å liberalisere taletelefoni etter EØS-avtalen. Disse medlemmene forutsetter at liberalisering av denne tjenesten ikke vil skje uten at saken er lagt fram for Stortinget.
Disse medlemmene ser det som spesielt uheldig at Regjeringen har sluttet seg til EUs framtidige telepolitikk der hovedtrekkene er at alle telemonopoler skal falle innen 1. januar 1998, at private selskaper da skal kunne konkurrere på alle områder og at Telenor må åpne sitt nett for konkurrerende selskaper. Disse medlemmene mener Regjeringen burde ha reservert seg fra denne utviklingen, og lagt opp til et lovverk som også i framtiden sikrer enerett på basistjenestene.
Disse medlemmene vil peke på at Regjeringen har gitt uklare og motstridende signaler på dette området. I informasjonsbladet « Nytt om EØS og samferdsel » fra august 1994 het det:
| « EØS-avtalens bestemmelser om teletjenester er i all hovedsak i samsvar med det som allerede er regelverk og praksis på telesektoren i Norge.....EØS-avtalen endrer ikke på Televerkets enerett til drift av selve telenettet og den offentlige telefontjenesten. Med en slik enerett kan man best oppnå et landsdekkende tjenestetilbud til samme vilkår for alle landsdeler. » |
På denne bakgrunn synes disse medlemmene det er underlig at Regjeringen varsler en omlegging av telepolitikken der Telenors enerett forsvinner, og det åpnes for konkurranse.
Disse medlemmene vil også peke på at Regjeringen har endret kurs i telepolitikken på kort tid. I St.meld. nr. 8 (1991-1992) Om televirksomheten i Norge uttalte Regjeringen følgende:
| « Med vår geografi og befolkningsstørrelse samt bosettingsmønster ser Samferdselsdepartementet per i dag det som mest hensiktsmessig å opprettholde den enerett Televerket har på selve nettene og den offentlige telefontjenesten, hvor en også ivaretar viktige distrikts- og sosialpolitiske mål. Fortsatt monopol på nettet og telefontjenestene anses nødvendig for å kunne oppnå landsdekkende tjenester til lik pris over hele landet. » |
Disse medlemmene slutter seg til denne vurderingen, men registrerer at Regjeringen ikke lenger står ved disse uttalelsene. Disse medlemmene kan ikke se hvilke vesentlige forhold som skulle tilsi at en kursendring er nødvendig. Disse medlemmene mener det blir meget vanskelig å ivareta målet om et landsdekkende tjenestetilbud til lik pris hvis Norge skal tilpasse seg til EUs regelverk på dette området.
Disse medlemmene vil understreke at konkurranse innenfor kjerneområdene på telesektoren vil gjøre det meget vanskelig å stille krav om like priser på landsbasis, og at nye aktører utvilsomt vil se mulighetene for å konkurrere i de sentrale områdene som mest interessant. Det betyr etter disse medlemmenes mening at viktige samfunnshensyn, som tradisjonelt er blitt ivaretatt av et nasjonalt televerk, blir betydelig svekket.
Disse medlemmene mener det er fullt mulig å opprettholde et ulikt regulatorisk regime i forhold til EU-land, og at dette ikke trenger å være noen konkurranseulempe. Tvert imot er det mye som tyder på at Telenors spesielle stilling har bidratt til å holde Norge i forkant av den teknologiske utviklingen på teleområdet. Telenor har vist seg konkurransedyktig, og har en solid inntjening.
Disse medlemmene mener at Norge ikke bør innføre regler som oppfyller rettslig ikke-bindende EU-resolusjoner uten at det kan sies å være til nytte for samfunnsutviklingen i Norge.
Disse medlemmene mener at dersom det kan komme direktiv som innebærer plikt for Norge til endring av politikken på teleområdet, så må disse behandles i Stortinget. Disse medlemmene vil understreke at når det gjelder direktiver, har vi anledning til å nedlegge veto i denne forbindelse.
Disse medlemmene viser til at når det gjelder behovet for videre utvikling av telepolitikken, er hovedmålsettingen: å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester til like vilkår, lavest mulig pris og av høy kvalitet.
Disse medlemmene vil vise til Innst.S.nr.115 (1991-1992) hvor det står følgende:
| « Komiteen vil presisere at målet er eit landsdekkande tenestetilbod til lik pris og lågast mulig kostnad. » |
Etter disse medlemmenes mening står målet om lik pris fortsatt fast, og disse medlemmene støtter ikke en utvikling mot kostnadsbaserte priser.
Disse medlemmene er ikke enige i beskrivelsen når det gjelder problemer med håndheving av eneretten, da det heller er et spørsmål om ønske om politisk styring enn å gi markedet styring over de områder som i dag har enerett. Etter disse medlemmenes oppfatning bærer saksframlegget preg av at Regjeringen ikke har noe politisk ønske om enerett på noen teletjenester i framtiden.
Disse medlemmene er enige i at en ordning med konsesjoner vil være mest hensiktsmessig både for områder med enerett og de områder som er åpnet for konkurranse. Konkrete konsesjonsvilkår gir bedre kontroll med televirksomheten også med fortsatt enerett på taletelefoni, men ikke minst innenfor det åpne marked.
Etter disse medlemmenes syn vil konsesjon gi bedre kontroll med at de grunnleggende målsettingene i norsk telepolitikk følges, spesielt når det gjelder å sikre alle grunnleggende teletjenester på like vilkår og at høy kvalitet, herunder takstkontroll og tilgang til service på tjenestene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at lovforslaget gir mulighet til å innføre registrerings- og godkjenningsplikt for video- og multimedialeveranser gjennom telenettet.
Flertallet vil streke under samfunnets behov for kontroll med disse tjenestene.
Flertallet vil derfor støtte forslaget om at kontrollen knyttes til leverandører og distributører av slike tjenester.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti forutsetter at kontrolltiltakene når det gjelder video på bestilling er i samsvar med de regler som loven om film og videogram gir om løyveplikt, forhåndskontroll og aldersgrenser.
Disse medlemmene vil foreslå:
« Stortinget ber Regjeringen utrede opprettelse av kontrollordninger for å kontrollere innhold i videoer på bestilling, dataspill og dataprogrammer som overføres i telenettet. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med at en nå får en ny telelov, da den gamle loven gir svært vide fullmakter og er lite hensiktsmessig i forhold til utviklinga på teletjenestene. Disse medlemmene vil likevel bemerke at utkastet er for lite konkret på enkelte områder hvor lovforslaget gir store fullmakter. Dette gjelder spesielt hensynet til brukerne og lik rett til tjenester, service og et lavt prisnivå over hele landet.
Disse medlemmene mener at loven må konkretiseres, slik at den blir et godt styringsredskap for både politiske myndigheter, myndighetsforvaltere, telesektoren og for brukere av teletjenester, og viser til forslag til lovendringer i § 1-3 og § 3-5.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Ole Johs. Brunæs, Oddvard Nilsen og Leif J. Sevland, mener allmenn tilgang til rimelige og gode teletjenester i videste forstand bidrar til en rekke positive virkninger for samfunnet. Når nye kunder kobles til nettverket, øker bruksmulighetene og dermed nytten også for de eksisterende kundene. Landsdekkende tjenesteyting bidrar ellers positivt til ytringsfriheten, kunnskapsnivået og kontakten mellom mennesker. Det er en hovedmålsetting med norsk telepolitikk at den skal bidra til mer effektive tjenester og lavere kostnader i alle deler av landet.
Disse medlemmene vil peke på at investeringer i telekommunikasjon fører til mer vidtrekkende og dynamiske nyttevirkninger for samfunnet, noe som blant annet kan forklares med at teletjenester gir opphav til lavere produksjonskostnader for næringslivet, mindre ulemper ved geografisk avstand og økt konkurranse i økonomien.
Disse medlemmene mener det kan oppnås betydelige effektivitetsgevinster for samfunnet som helhet ved en overgang til kostnadsbaserte priser. Dette reiser imidlertid særskilte distriktspolitiske problemstillinger. Disse medlemmene mener man fordomsfritt må søke løsninger som kombinerer hensynet til større effektivitet og målsettingen om likeverdige teletjenester i hele landet. Lavere priser på teletjenester bidrar etter disse medlemmenes mening sterkt til å redusere ulempene ved geografisk avstand, og er derfor en viktig faktor for å utvikle bosetting og næringsvirksomhet i distriktene. I praksis vil derfor overføringer til distriktene gjennom subsidierte teletjenester, trolig være et forholdsvis effektivt virkemiddel i distriktspolitisk forstand, også sammenlignet med generelle pengeoverføringer. Det vises i denne sammenheng til SNF-rapport 09/95 « En landsdekkende tjenesteyting i telesektoren ».
Disse medlemmene har merket seg at nøkkelbestemmelser i lovfremlegget gir vide fullmakter til Regjeringen. Disse medlemmene vil vise til at stortingsflertallet tidligere har motsatt seg en slik fullmaktslovgivning. Disse medlemmene viser i denne sammenheng til merknadene fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i Innst.O.nr.37 (1994-1995) om lov om endringer i plan- og bygningsloven. Hensynet til forutsigelighet samt hensynet til Stortingets rolle som lovgiver tilsier at vilkår og betingelser i størst mulig grad fremgår direkte av loven.
Disse medlemmene har merket seg at « elektroniske motorveier » er et begrep som ofte benyttes for å beskrive en ny infrastruktur for telekommunikasjon basert på digital bredbåndsteknologi. Etablering av slike « elektroniske motorveier » for informasjonsutveksling vil i løpet av de neste 15-20 årene kunne medføre like gjennomgripende samfunnsendringer som etableringen av et moderne veisystem for biler har gjort tidligere i dette hundreåret.
Disse medlemmene har videre merket seg at spørsmålet om etablering av « elektroniske motorveier » er høyt oppe på den politiske dagsorden i USA, Japan og medlemslandene i Den europeiske union.
For at Norge skal utvikle seg i takt med andre industriland må disse spørsmålene nå tas opp til bred debatt med sikte på en raskest mulig avklaring.
På denne bakgrunn mener disse medlemmene at Norge nå - som resten av Europa og en rekke andre industriland - må innføre konkurranse på alle telekommunikasjonstjenester, inklusive tjenester over egne nett fordi dette tjener forbrukernes og næringslivets interesser.
Det er avgjørende viktig at Norge, som et høyteknologiavhengig land, til enhver tid befinner seg i fremste rekke av den teknologiske utvikling. Fravær av reell konkurranse innenfor området telekommunikasjonstjenester vil medføre at norske forbrukere og norske bedrifter vil bli henvist til annenklasses vilkår og unødvendig høye priser.
Det viktigste enkelttiltak i arbeidet med å legge til rette for en fremtidsrettet telekommunikasjonspolitikk er etter disse medlemmenes oppfatning å tillate at også andre enn Telenor AS får tilby sin sambandskapasitet i markedet, dvs. øke valgfriheten gjennom å åpne for alternative nett. Det må i denne sammenheng stilles klare krav til dekningsgrad uten at det antas å være nødvendig at den enkelte aktør behøver å dekke hele landet. Både energiselskapene, NSB og Forsvaret eier nett med ledig sambandskapasitet. Det er særdeles dårlig samfunnsøkonomi at denne ledige kapasitet i dag ikke tilbys i markedet, som et alternativ - og i en sunn konkurranse med Telenor. Dette gjelder særlig sett i lys av at Telenors høye priser på leide samband utgjør et alvorlig handikap for norsk næringsliv. Disse medlemmene vil i denne sammenheng peke på at slike tjenester tilbys til vesentlig lavere priser i Sverige. Som eksempel vil disse medlemmene peke på at leie av 2MB høyhastighetsnett på strekningen Oslo-Trondheim koster 950.000 kroner. På den tilsvarende strekning i Sverige, Stockholm-Østersund, er leien 336.000 kroner. Dette utgjør en snau tredjepart av prisen og illustrerer særlig to forhold:
| 1. | Urovekkende kostbare linjepriser i Norge. |
| 2. | En konkurranseulempe for distriktsbedrifter. |
Det er imidlertid ikke nok å fjerne bestemmelser som hindrer norske organisasjoner å delta i ett av de viktigste vekstmarkedene i den vestlige verden. Myndighetene har også et ansvar for at konkurransen skjer på like og rettferdige vilkår.
Stortinget har tidligere bestemt at konkurranse innen telesektoren i Norge skal skje på like vilkår. Som medlem av EØS må Norge også rette seg etter konkurranselovgivningen og teleforskriftene som er etablert innen Den europeiske union. Denne stiller en rekke strenge krav til ikke-diskriminering.
Regelverket skulle således være etablert, i alle fall hva hovedprinsippene angår. Disse medlemmene kan ikke se at Norge har trukket konsekvensene av dette i dag.
Disse medlemmene mener at Norge trenger en sterk, effektiv og uavhengig telemyndighet som blant sine hovedoppgaver må sørge for at konkurransevilkårene overholdes.
Telenors tilknytningsform ble fastlagt av Stortinget i 1994. Disse medlemmene mener spørsmålet om en styrking og avklaring av kontrollorganet på teleområdet og spørsmålet om å tillate bruk av det alternative nettet bør få en avklaring i Stortinget før eller samtidig med at forslaget til ny telelov behandles.
Disse medlemmene mener dette vil bidra til å etablere forutsetningene for et mer konkurransedyktig næringsliv, flere, bedre og billigere teletjenester til brukerne og like konkurransevilkår mellom operatørene. Dette vil komme alle deler av landet til gode.
Disse medlemmene vil peke på at telekommunikasjonssektoren i dag er midt inne i en rivende teknologisk, markedsmessig og politisk utvikling. For å utnytte alle de mulighetene som dette gir til beste for landets innbyggere, må de politiske tiltakene tilpasses den virkelighet som omgir oss.
Disse medlemmene vil i særlig grad peke på følgende fordeler ved etablering av fri konkurranse på telesektoren:
| - | Lavere priser. |
| - | Et utvidet spekter av moderne tjenester. |
| - | Valgmuligheter og tidsbesparelser for brukerne. |
| - | Høyere effektivitet og service. |
| - | Flere jobber i en ny vekstbransje. |
| - | Større konkurransedyktighet for norsk næringsliv. |
En klar fordel at nye aktører får tilby sambandskapasitet i konkurranse med Televerket.
Disse medlemmene (komiteens medlemmer fra Høyre) vil vise til at alle andre aktører i telemarkedet enn Telenor i dag er forhindret fra sambandstilknytning etter eget behov.
Dette reduserer konkurransemulighetene på en uheldig og dramatisk måte.
Det vil være vanskelig å unngå:
| - | enten å åpne for konkurranse også på samband |
| - | eller å skille ut telenettet i et eget selskap. |
Disse medlemmene mener hensynet til forbrukerne, nye arbeidsplasser og reduserte kostnader i distrikts-Norge tilsier at samfunnsinstitusjoner som Forsvaret, NSB og energiverkene, som alle besitter stor sambandskapasitet, bør kunne selge eller leie ut samband i konkurranse med Televerket.
Mobiltelefoni
Disse medlemmene (komiteens medlemmer fra Høyre) viser til at det ble bestemt ved tildeling av GSM-konsesjonen at mobiloperatørene inntil videre må leie faste samband av Televerket.
I dag opplever vi at:
| - | utviklingen i Europa har gått klart i retning av å åpne for konkurranse også på samband |
| - | en privat aktør som forhandler med Telenor AS om samband har brakt i erfaring at Telenors priser er langt fra å være kostnadsbasert. |
Disse medlemmene vil peke på at begge disse forhold tilsier at en friere og sunnere konkurranse bør være et mål i Norge.
Disse medlemmene er kjent med at prisene på samband i Norge fremdeles er høye i forhold til alle våre naboland og flere land ellers i Europa. I internasjonal sammenheng vil dette medføre at norske operatører sliter med et økonomisk handikap. Med et internasjonalt marked som i stor grad er liberalisert, kan dette få store negative konsekvenser for norske operatørens markedsmessige utvikling i Europa. Det kan også føre til at norske teleabonnenter ser seg tjent med å finne løsninger som undergraver den norske operatørens økonomiske grunnlag. Disse medlemmene mener det er av avgjørende viktighet at slike konsekvenser unngås.
Disse medlemmene mener at Norge i dag allerede besitter kapasitet i alternative nettverk som vil kunne bidra til den allmenne økonomiske utviklingen dersom de reguleringsmessige beskrankningene ble fjernet.
Disse medlemmene mener følgende oppstilling er egnet til å illustrere Norges stilling:
| Infrastruktur | Internasjonal erfaring | Situasjonen i Norge |
| Private operatører | I USA er det minst 8 | Monopol for Telenor. |
| operatører som konkurrerer | ||
| på rikstelefon med over | ||
| 1,5 millioner talekanaler | ||
| i fiberoptiske nett. | ||
| Jernbane | I Sverige har et | NSB har installert |
| alternativt | optiske fibre for eget | |
| telekommunikasjonsnett | bruk, men får ikke | |
| blitt etablert langs | utnytte dem kommersielt | |
| jernbanetraseene med | som et alternativ til | |
| satellitter og | Televerkets tilbud. En . | |
| og internasjonale kabler. | intensjonsavtale er på | |
| denne bakgrunn inngått | ||
| med Telenor. | ||
| Energiskaper | I Storbritannia har | Norske energiselskaper, |
| Energis Communications | inklusive Oslo Energi | |
| Ltd., et selskap etablert | og Statnett, har | |
| av et britisk | omfattende telenett til | |
| energiselskap, fått lisens | eget bruk, men er | |
| for å drive det tredje | forhindret fra å tilby | |
| teleselskap (etter BT og | det til andre aktører | |
| Mercury) med fullt tilbud | - hvilket ville gitt | |
| om private og | lavere priser på | |
| kommersielle kunder. | teletjenester i Norge. | |
| Kabel-TV-selskaper | Kabel-TV-telefoni er i | Det er tillatt å |
| ferd med å bli en | anlegge kabel-TV-nett | |
| realitet i Storbritannia. | i fri konkurranse, men | |
| Man regner med å nå 2 | operatørene har ikke | |
| millioner private | lov å anvende nettene | |
| abonnenter og 1/2 million | til | |
| forretningsabonnenter i | telekommunikasjonsformål | |
| løpet av en femårs | - noe som ville gitt | |
| periode. Mange av | lavere priser på | |
| abonnentene har ikke hatt | teletjenester. | |
| telefon tidligere. | ||
| Forsvaret | I Øst-Europa og tidligere | Forsvaret har betydelig |
| Sovjet er de militære | overskuddskapasitet i | |
| nettverkene, etter | sine nett, men er | |
| demilitariseringen, | forhindret fra å | |
| anvendt til sivile og | utnytte disse til | |
| kommersielle formål. | formål. | |
I EU anses satellittkommunikasjon for å være i fri konkurranse, og det arbeides med egne direktiver som vil sette krav til medlemslandene. Som medlem av EØS vil også Norge bli berørt av slike pålegg. EUs direktiver er således en klar fordel for norske forbrukere. Disse medlemmene er kjent med at flere land, spesielt Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland, av denne grunn har liberalisert satellittjenester allerede uten å vente på pålegg fra EU.
Disse medlemmene må konstatere at Norge har kommet på etterskudd i forhold til avanserte land i Europa når det gjelder telepolitikk. Det er spesielt skuffende at Regjeringen ikke benytter fremlegget av ny telelov til å foreslå endringer på dette området.
Disse medlemmene mener kostnadsriktige priser først kan oppnås hvis også andre leverandører får tilby samband.
Energiselskapene, NSB og Forsvaret besitter sambandsnett som ikke utnytter sin kapasitet. Dette er som tidligere fastslått svært dårlig utnyttelse av samfunnsmessige ressurser. Disse medlemmene mener disse etablerte ressursene nå må tas i bruk for å senke prisene og dermed bedre tilbudet til enkelte forbrukere og bedrifter.
De mulige leverandører, - Forsvaret, NSB og energiverkene - bør gis anledning til å styrke sitt inntektsgrunnlag gjennom salg av sambandskapasitetet, også for å avlaste offentlige budsjetter bevilgningsmessig.
Disse medlemmene mener tiden nå er inne til at departementet vurderer en slik løsning som her er antydet: at Forsvaret, energiforsyningen og NSB får tilby sin sambandskapasitet i konkurranse med Telenor AS.
Disse medlemmene vil fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å legge frem for Stortinget en detaljert fremdriftsplan for avmonopolisering av telesektoren i Norge. »
« Stortinget ber Regjeringen legge frem et forslag til hvilke tjenester som skal inngå i definisjonen « basistjenester » og gi en vurdering av hvordan disse kan bibeholdes i et avmonopolisert marked. »
« Stortinget ber Regjeringen om å medvirke til en upartisk gjennomgang av kostnadsnivået ved de ulike teletjenestene i Norge. »