1. Bakgrunn og begrunnelse for lovforslaget

       Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag om lov om telekommunikasjon. Loven erstatter tre eldre lover om telekommunikasjon som foreslås opphevet.

       Samferdselsdepartementet har ved utarbeidelsen av lovforslaget hatt følgende hovedmålsettinger:

       Departementet ser det slik at det er behov for et lovverk som gir muligheter for at en i framtida klarer å opprettholde en sterk nasjonal teleoperatør og ha et redskap for å nå politiske mål på teleområdet.

       Der det er flere aktører er det behov for et lovverk som gjør det mulig å etablere ordninger som sikrer forpliktelsene til levering og/eller finansiering av landsdekkende grunnleggende teletjenester. Lovforslaget åpner for konsesjonsplikt for telenett og teletjenester. Dette gir også muligheter for å regulere virksomheten til aktører på teleområdet som opererer i grensen mellom eneretts- og konkurranseområdene, noe en i dag ikke har hjemmel til å regulere.

       Forskriftshjemler er særlig knyttet til markedet for interne nett, teletjenester og teleutstyr som etter behandling i Stortinget er åpnet for konkurranse. Det gjelder også telemyndighetens tilsyn, kontroll og sanksjonsmuligheter.

       Lovutkastet inneholder ikke forslag om endring i grensen mellom enerett og konkurranse. Loven gir imidlertid et nødvendig rettslig hjemmelsgrunnlag for endringer i grensedragningen når det måtte være aktuelt og etter behandling i Stortinget. Nåværende reguleringsordninger knyttet til innførsel/omsetning av teleutstyr og til levering av video på bestilling i kringkastingsnett foreslås imidlertid endret.

       Gjeldende telepolitikk er fastlagt ved behandlingen av St.meld. nr. 8 (1991-1992) Om televirksomheten i Norge, jf. Innst.S.nr.115 (1991-1992) og av de etterfølgende budsjettproposisjoner.

2. Utviklingen av regelverket på teleområdet

Innledning

       Dagens lovgivning er i utpreget grad en fullmaktslovgivning og gir svært store fullmakter til forvaltningen uten at reguleringshjemler er spesifisert.

       Særlig med hjemmel i lovens § 1 (lov av 29. april 1899) er det opp gjennom årene fastsatt en lang rekke forskrifter på det tekniske området og forskrifter som regulerer teletjenester. Departementet mener at hensynet til telesektorens dynamiske karakter tilsier at man fortsatt bør ha et system med en overordnet fullmaktslov på dette området, men slik at reguleringsfullmaktene kommer tydeligere til uttrykk i selve loven enn det som er tilfellet i någjeldende lovgivning. På denne bakgrunn ser departementet det slik at det regulatoriske rammeverk under loven fortsatt i stor grad bør trekkes opp ved bruk av forskrifter.

       Hovedtrekk i utviklingen det siste tiåret er at teknologiske endringer og muligheter for effektiv konkurranse mellom flere tilbydere førte til etablering av markedskonkurranse på en rekke områder som egner seg for dette.

       Parallelt med dette ble det foretatt en betydelig regulering av telesektoren, særlig i form av nye forskrifter/forskriftsendringer. Det ble etablert et omfattende regelverk som skal sikre myndighetsinnsyn, forbrukerinnsyn og reell konkurranse. Kryssubsidiering og annen konkurransevridning søkes bl.a. forhindret ved krav om at konkurransevirksomhet enten skilles ut i egne selskaper eller regnskapsmessig skilles ut fra Telenor AS' basisvirksomhet.

       Telenor AS har fortsatt enerett på generell nettinfrastruktur og på offentlig svitsjet taletelefoni i det faste nettet. Den offentlige telekstjenesten hører også inn under eneretten. Den teknologiske utvikling vil endre dette.

       Innføringen av et skille mellom regulatør og operatør har vært et annet viktig element i politikken. Statens teleforvaltning (STF) ble etablert 1. januar 1987 og er ansvarlig norsk forvaltningsmyndighet på teleområdet.

       Utviklingen innen televirksomheten er i stor grad teknologisk drevet og sterkt internasjonal i sin karakter. En gjennomgåelse av den regulatoriske utviklingen på området gjenspeiler således de teknologiske nyvinninger og internasjonalt samarbeid som har funnet sted.

Utviklingen på teleområdet

       Utviklingen i mikroelektronikk og digitaliseringsteknologi har fjernet skillet mellom overføring av tale, data og bilder. Dette innebærer at overføring av signalene kan skje i samme nett samtidig. Tale (telefonitjenester) kan overføres i datanettet, TV-programmer kan overføres i telefonnettet osv.

       Sannsynligvis vil en se en utvikling hvor en større andel av markedet for terminalutstyr og systemer benytter trådløs kommunikasjon. Trådløs kommunikasjon (radiolinje og satellitter) kan erstatte jordbundne/kabelnett for overføring av tale, data og bilde.

       Utviklingen både i Norge og internasjonalt drives i stor grad fram av de teknologiske endringer og kjennetegnes ved økt antall tilbydere og utvikling av nye tjenester hvor telekommunikasjon (transmisjon) inngår som ett element.

       Markedsstrukturen endres bl.a. ved at:

       Inntil nylig var det klare skiller mellom telefon/telekommunikasjon og kringkasting. Tjenestene var kanalisert gjennom separate nett og tjenestene var tilbudt av separate selskaper.

       Åpning av nye markeder som en følge av deregulering og handel med teletjenester over landegrenser, har medført konkurranse mellom tjenesteleverandører og mellom nettoperatører. Graden av deregulering i telesektoren innen OECD-området går fram av tabell side 10 i proposisjonen.

       Regelverket på teleområdet i EUs medlemsland er forskjellig. EUs Unionsråd har vedtatt en deregulering av taletelefoni og infrastruktur fra 1. januar 1998 innen EU-området, gitt at regelverket som bl.a. skal sikre grunnleggende teletjenester til alle er utarbeidet. Det er forutsatt at regelverket skal være på plass i 1996. Gjennom EØS-avtalen vil Norge i utgangspunktet være forpliktet til å følge EUs regelverk på området.

       Når det gjelder konsekvenser for Norge, vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med redegjørelse og nødvendige forslag.

       Forhandlinger om handel med teletjenester på verdensbasis pågår innenfor rammene av GATT/WHO.

Behovet for videre utvikling av telepolitikken

       Telesektoren utgjør en av grunnsteinene for realiseringen av informasjonssamfunnet.

       Den teknologiske og markedsmessige utvikling legger føringer for valget av hensiktsmessige reguleringer av telemarkedet. Samferdselsdepartementet har vurdert ønskeligheten og hensiktsmessigheten av nåværende regulering og virkemiddelbruk i styringen av sektoren, herunder behovet for og hensikten med å opprettholde eneretten på offentlig svitsjet taletelefoni og generell infrastruktur. Hovedmålsettingene ved vurderingen er:

       Dersom en ønsker å utnytte mulighetene for vekst innen tele- og IT-industrien, og fortsatt opprettholde en politisk styring på teleområdet, er det flere forhold som taler for en endring når det gjelder behovet for og hensiktsmessigheten av å opprettholde enerett på teletjenester inkludert taletelefoni og infrastruktur:

       Telenor AS vil også i årene framover være en dominerende aktør i det norske markedet. Selskapet har en landsdekkende infrastruktur av høy kvalitet, god tjenestekvalitet og god teknologisk kompetanse.

       Det antas at eiere av etablert infrastruktur vil ha større konkurranseevne enn andre nyetablerere i markedet.

Elementer i et regelverk for et marked med konkurranse

       Økende konkurranse på telesektoren vil medføre et mer omfattende regelverk enn tidligere (reregulering). Hovedprinsippene og -elementene i et regelverk som legger til rette for et åpent konkurransemarked og som også EU for tiden arbeider med, er beskrevet i kap. 2.5 i proposisjonen:

Video på bestilling

       Video på bestilling levert i telenettet er en verdiøkende tjeneste som ikke krever konsesjon. Regjeringen er innstilt på at kringkastingsnett (kabelfjernsynsnett) også skal få mulighet til levering av denne tjenesten. Spørsmålet om kringkasting i telenettet vil Regjeringen komme tilbake til.

Komiteens merknader (til pkt. 1 og 2)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ragnhild Barland, Aud Blattmann, Johan M. Nyland, Ola Røtvei, Magnar Sætre og Solveig Torsvik, fra Senterpartiet, lederen, Johanne Gaup og Terje Sandkjær, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad, viser til at televirksomheten er meget internasjonal i sin karakter. Dette sammen med teknologiutviklingen gjør det vanskelig å føre en politikk som avviker vesentlig fra den internasjonale utviklingen.

       Det er etter flertallets oppfatning svært positivt at distrikts-Norge tar del i teknologiutviklingen, da en rekke teletjenester er med på å forkorte avstander mellom distrikt og sentrale deler av vårt land og over landegrenser. Det er derfor viktig at hele landet er et marked for teletjenester og at det tas hensyn til dette i lover og forskrifter. Teletjenestene er blitt billigere for husholdninger og næringsliv, og det er blitt tilgang på en rekke nye samfunnsnyttige tjenester. For distriktene er det av spesiell betydning at de avstandsavhengige telekostnader både er og blir sterkt redusert.

       Flertallet vil bemerke at effektivisering av telesektoren og utviklingen av nye tjenester har skapt nye arbeidsplasser, men har også ført til overtallighet i stillinger. Det er etter flertallets oppfatning viktig at utvikling av nye teletjenester også kommer sysselsettingen i distriktene til gode.

       Flertallet viser til at nasjonale og industripolitiske hensyn, bl.a. behovet for samfunnsmessig styring med infrastrukturen som telesektoren representerer, tilsier at vi også i framtiden bør opprettholde en sterk og konkurransekraftig norsk teleoperatør. Behovene for samfunnsmessig/politisk styring knytter seg til Telenors betydning som konkurransefaktor for næringsliv og offentlig virksomhet, for å sikre best mulig utnyttelse og verdiskaping av de ressurser som settes inn. Videre må en sikre fordelingspolitiske mål som likeverdig tilbud og lik pris i hele landet, og sikre og evt. skape nye arbeidsplasser i distriktene.

       Flertallet viser til at det nå er mange nye aktører i markedet, både store internasjonale og mindre regionale. Dagens lovverk gir for dårlige muligheter til å styre deler av markedet.

       Flertallet vil derfor understreke behovet for å regulere selskaper som i dag bare går i de attraktive markedssegmenter.

       Flertallet mener at en ny telelov er nødvendig for å sikre samfunnsmessig styring på teleområdet og vekst innen tele- og IT-industrien.

       Flertallet mener det er viktig at alle husstander og bedrifter over hele landet skal være sikret et grunnleggende tilbud av teletjenester av høg kvalitet og til like vilkår. Dagens landsdekkende tilbud skal omfatte taletelefoni, ulike dataoverføringstjenester og leide samband. Teknologisk utvikling vil kunne føre til at flere tilbud kan bli landsdekkende.

       Flertallet vil streke under at Telenor AS har enerett på den generelle nettinfrastruktur og svitsjet taletelefoni. Dette innebærer etter flertallets oppfatning at Telenor AS også har plikt til å yte tjenester i henhold til telepolitiske målsettinger. Innenfor konkurransesektoren må konkurrerende selskap som får konsesjon til å drive televirksomhet, på samme måte som Telenor forpliktes til å sikre likeverdige tilbud i hele landet. Dette kan enten skje ved at selskapene forpliktes til å bygge ut et landsdekkende tilbud eller ved at de gjennom konsesjonen forpliktes til å delta i finansieringen av et slikt tilbud.

       Flertallet vil streke under at saker av større politisk eller prinsipiell betydning fortsatt skal legges fram for Stortinget, f.eks. endring av monopolsituasjonen.Flertallet viser til at dagens lovgivning er en fullmaktslovgivning med vide fullmakter uten at reguleringshjemlene er spesifisert. Flertallet anser som positivt den innstramming en får ved at reguleringshjemlene nå får en mer spesifisert og uttrykkelig form.

       Flertallet mener at forskriftshjemlene kan være nødvendige for å oppnå en nødvendig fleksibilitet i lovverket samtidig som mulighetene for styring av utviklingen sikres.

       Flertallet har merket seg at lovforslaget betyr at en vil få klarere og mer spesifiserte hjemler til å regulere televirksomheten. En slik regulering, f.eks. gjennom konsesjonsvilkår for virksomhet på telesektoren, er nødvendig for å styre utviklingen i tråd med de overordnede politiske mål for telepolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at forslaget til ny lov skal ivareta de krav som EØS-avtalen medfører og vil bemerke at Rådsresolusjon nr. 379/04/94 om videre utvikling av Fellesskapets politikk for satellittkommunikasjon og Rådsresolusjon nr. 94/ C 379/03 av 22. november om prinsippene og timeplanen for liberalisering av telekommunikasjonsinfrastruktur er ikke rettslig bindende. Disse medlemmene tar avstand fra at det i lovforslaget innarbeides regler som skal oppfylle EU-resolusjoner som ikke er bindende for Norge etter EØS-avtalen.

       Disse medlemmene har merket seg at Regjeringen med lovforslaget ikke mener å legge opp til liberalisering av markedet for taletelefoni. Disse medlemmene kan imidlertid ikke se at det er noe i loven som hindrer slik liberalisering ved at Regjeringen gir konsesjon til andre. Disse medlemmene vil på denne bakgrunn presisere at en går imot liberalisering av denne tjenesten. En vil da understreke at Norge ikke er rettslig forpliktet til å liberalisere taletelefoni etter EØS-avtalen. Disse medlemmene forutsetter at liberalisering av denne tjenesten ikke vil skje uten at saken er lagt fram for Stortinget.

       Disse medlemmene ser det som spesielt uheldig at Regjeringen har sluttet seg til EUs framtidige telepolitikk der hovedtrekkene er at alle telemonopoler skal falle innen 1. januar 1998, at private selskaper da skal kunne konkurrere på alle områder og at Telenor må åpne sitt nett for konkurrerende selskaper. Disse medlemmene mener Regjeringen burde ha reservert seg fra denne utviklingen, og lagt opp til et lovverk som også i framtiden sikrer enerett på basistjenestene.

       Disse medlemmene vil peke på at Regjeringen har gitt uklare og motstridende signaler på dette området. I informasjonsbladet « Nytt om EØS og samferdsel » fra august 1994 het det:

       På denne bakgrunn synes disse medlemmene det er underlig at Regjeringen varsler en omlegging av telepolitikken der Telenors enerett forsvinner, og det åpnes for konkurranse.

       Disse medlemmene vil også peke på at Regjeringen har endret kurs i telepolitikken på kort tid. I St.meld. nr. 8 (1991-1992) Om televirksomheten i Norge uttalte Regjeringen følgende:

       Disse medlemmene slutter seg til denne vurderingen, men registrerer at Regjeringen ikke lenger står ved disse uttalelsene. Disse medlemmene kan ikke se hvilke vesentlige forhold som skulle tilsi at en kursendring er nødvendig. Disse medlemmene mener det blir meget vanskelig å ivareta målet om et landsdekkende tjenestetilbud til lik pris hvis Norge skal tilpasse seg til EUs regelverk på dette området.

       Disse medlemmene vil understreke at konkurranse innenfor kjerneområdene på telesektoren vil gjøre det meget vanskelig å stille krav om like priser på landsbasis, og at nye aktører utvilsomt vil se mulighetene for å konkurrere i de sentrale områdene som mest interessant. Det betyr etter disse medlemmenes mening at viktige samfunnshensyn, som tradisjonelt er blitt ivaretatt av et nasjonalt televerk, blir betydelig svekket.

       Disse medlemmene mener det er fullt mulig å opprettholde et ulikt regulatorisk regime i forhold til EU-land, og at dette ikke trenger å være noen konkurranseulempe. Tvert imot er det mye som tyder på at Telenors spesielle stilling har bidratt til å holde Norge i forkant av den teknologiske utviklingen på teleområdet. Telenor har vist seg konkurransedyktig, og har en solid inntjening.

       Disse medlemmene mener at Norge ikke bør innføre regler som oppfyller rettslig ikke-bindende EU-resolusjoner uten at det kan sies å være til nytte for samfunnsutviklingen i Norge.

       Disse medlemmene mener at dersom det kan komme direktiv som innebærer plikt for Norge til endring av politikken på teleområdet, så må disse behandles i Stortinget. Disse medlemmene vil understreke at når det gjelder direktiver, har vi anledning til å nedlegge veto i denne forbindelse.

       Disse medlemmene viser til at når det gjelder behovet for videre utvikling av telepolitikken, er hovedmålsettingen: å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester til like vilkår, lavest mulig pris og av høy kvalitet.

       Disse medlemmene vil vise til Innst.S.nr.115 (1991-1992) hvor det står følgende:

       Etter disse medlemmenes mening står målet om lik pris fortsatt fast, og disse medlemmene støtter ikke en utvikling mot kostnadsbaserte priser.

       Disse medlemmene er ikke enige i beskrivelsen når det gjelder problemer med håndheving av eneretten, da det heller er et spørsmål om ønske om politisk styring enn å gi markedet styring over de områder som i dag har enerett. Etter disse medlemmenes oppfatning bærer saksframlegget preg av at Regjeringen ikke har noe politisk ønske om enerett på noen teletjenester i framtiden.

       Disse medlemmene er enige i at en ordning med konsesjoner vil være mest hensiktsmessig både for områder med enerett og de områder som er åpnet for konkurranse. Konkrete konsesjonsvilkår gir bedre kontroll med televirksomheten også med fortsatt enerett på taletelefoni, men ikke minst innenfor det åpne marked.

       Etter disse medlemmenes syn vil konsesjon gi bedre kontroll med at de grunnleggende målsettingene i norsk telepolitikk følges, spesielt når det gjelder å sikre alle grunnleggende teletjenester på like vilkår og at høy kvalitet, herunder takstkontroll og tilgang til service på tjenestene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at lovforslaget gir mulighet til å innføre registrerings- og godkjenningsplikt for video- og multimedialeveranser gjennom telenettet.

       Flertallet vil streke under samfunnets behov for kontroll med disse tjenestene.

       Flertallet vil derfor støtte forslaget om at kontrollen knyttes til leverandører og distributører av slike tjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti forutsetter at kontrolltiltakene når det gjelder video på bestilling er i samsvar med de regler som loven om film og videogram gir om løyveplikt, forhåndskontroll og aldersgrenser.

       Disse medlemmene vil foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede opprettelse av kontrollordninger for å kontrollere innhold i videoer på bestilling, dataspill og dataprogrammer som overføres i telenettet. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med at en nå får en ny telelov, da den gamle loven gir svært vide fullmakter og er lite hensiktsmessig i forhold til utviklinga på teletjenestene. Disse medlemmene vil likevel bemerke at utkastet er for lite konkret på enkelte områder hvor lovforslaget gir store fullmakter. Dette gjelder spesielt hensynet til brukerne og lik rett til tjenester, service og et lavt prisnivå over hele landet.

       Disse medlemmene mener at loven må konkretiseres, slik at den blir et godt styringsredskap for både politiske myndigheter, myndighetsforvaltere, telesektoren og for brukere av teletjenester, og viser til forslag til lovendringer i § 1-3 og § 3-5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Ole Johs. Brunæs, Oddvard Nilsen og Leif J. Sevland, mener allmenn tilgang til rimelige og gode teletjenester i videste forstand bidrar til en rekke positive virkninger for samfunnet. Når nye kunder kobles til nettverket, øker bruksmulighetene og dermed nytten også for de eksisterende kundene. Landsdekkende tjenesteyting bidrar ellers positivt til ytringsfriheten, kunnskapsnivået og kontakten mellom mennesker. Det er en hovedmålsetting med norsk telepolitikk at den skal bidra til mer effektive tjenester og lavere kostnader i alle deler av landet.

       Disse medlemmene vil peke på at investeringer i telekommunikasjon fører til mer vidtrekkende og dynamiske nyttevirkninger for samfunnet, noe som blant annet kan forklares med at teletjenester gir opphav til lavere produksjonskostnader for næringslivet, mindre ulemper ved geografisk avstand og økt konkurranse i økonomien.

       Disse medlemmene mener det kan oppnås betydelige effektivitetsgevinster for samfunnet som helhet ved en overgang til kostnadsbaserte priser. Dette reiser imidlertid særskilte distriktspolitiske problemstillinger. Disse medlemmene mener man fordomsfritt må søke løsninger som kombinerer hensynet til større effektivitet og målsettingen om likeverdige teletjenester i hele landet. Lavere priser på teletjenester bidrar etter disse medlemmenes mening sterkt til å redusere ulempene ved geografisk avstand, og er derfor en viktig faktor for å utvikle bosetting og næringsvirksomhet i distriktene. I praksis vil derfor overføringer til distriktene gjennom subsidierte teletjenester, trolig være et forholdsvis effektivt virkemiddel i distriktspolitisk forstand, også sammenlignet med generelle pengeoverføringer. Det vises i denne sammenheng til SNF-rapport 09/95 « En landsdekkende tjenesteyting i telesektoren ».

       Disse medlemmene har merket seg at nøkkelbestemmelser i lovfremlegget gir vide fullmakter til Regjeringen. Disse medlemmene vil vise til at stortingsflertallet tidligere har motsatt seg en slik fullmaktslovgivning. Disse medlemmene viser i denne sammenheng til merknadene fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i Innst.O.nr.37 (1994-1995) om lov om endringer i plan- og bygningsloven. Hensynet til forutsigelighet samt hensynet til Stortingets rolle som lovgiver tilsier at vilkår og betingelser i størst mulig grad fremgår direkte av loven.

       Disse medlemmene har merket seg at « elektroniske motorveier » er et begrep som ofte benyttes for å beskrive en ny infrastruktur for telekommunikasjon basert på digital bredbåndsteknologi. Etablering av slike « elektroniske motorveier » for informasjonsutveksling vil i løpet av de neste 15-20 årene kunne medføre like gjennomgripende samfunnsendringer som etableringen av et moderne veisystem for biler har gjort tidligere i dette hundreåret.

       Disse medlemmene har videre merket seg at spørsmålet om etablering av « elektroniske motorveier » er høyt oppe på den politiske dagsorden i USA, Japan og medlemslandene i Den europeiske union.

       For at Norge skal utvikle seg i takt med andre industriland må disse spørsmålene nå tas opp til bred debatt med sikte på en raskest mulig avklaring.

       På denne bakgrunn mener disse medlemmene at Norge nå - som resten av Europa og en rekke andre industriland - må innføre konkurranse på alle telekommunikasjonstjenester, inklusive tjenester over egne nett fordi dette tjener forbrukernes og næringslivets interesser.

       Det er avgjørende viktig at Norge, som et høyteknologiavhengig land, til enhver tid befinner seg i fremste rekke av den teknologiske utvikling. Fravær av reell konkurranse innenfor området telekommunikasjonstjenester vil medføre at norske forbrukere og norske bedrifter vil bli henvist til annenklasses vilkår og unødvendig høye priser.

       Det viktigste enkelttiltak i arbeidet med å legge til rette for en fremtidsrettet telekommunikasjonspolitikk er etter disse medlemmenes oppfatning å tillate at også andre enn Telenor AS får tilby sin sambandskapasitet i markedet, dvs. øke valgfriheten gjennom å åpne for alternative nett. Det må i denne sammenheng stilles klare krav til dekningsgrad uten at det antas å være nødvendig at den enkelte aktør behøver å dekke hele landet. Både energiselskapene, NSB og Forsvaret eier nett med ledig sambandskapasitet. Det er særdeles dårlig samfunnsøkonomi at denne ledige kapasitet i dag ikke tilbys i markedet, som et alternativ - og i en sunn konkurranse med Telenor. Dette gjelder særlig sett i lys av at Telenors høye priser på leide samband utgjør et alvorlig handikap for norsk næringsliv. Disse medlemmene vil i denne sammenheng peke på at slike tjenester tilbys til vesentlig lavere priser i Sverige. Som eksempel vil disse medlemmene peke på at leie av 2MB høyhastighetsnett på strekningen Oslo-Trondheim koster 950.000 kroner. På den tilsvarende strekning i Sverige, Stockholm-Østersund, er leien 336.000 kroner. Dette utgjør en snau tredjepart av prisen og illustrerer særlig to forhold:

       Det er imidlertid ikke nok å fjerne bestemmelser som hindrer norske organisasjoner å delta i ett av de viktigste vekstmarkedene i den vestlige verden. Myndighetene har også et ansvar for at konkurransen skjer på like og rettferdige vilkår.

       Stortinget har tidligere bestemt at konkurranse innen telesektoren i Norge skal skje på like vilkår. Som medlem av EØS må Norge også rette seg etter konkurranselovgivningen og teleforskriftene som er etablert innen Den europeiske union. Denne stiller en rekke strenge krav til ikke-diskriminering.

       Regelverket skulle således være etablert, i alle fall hva hovedprinsippene angår. Disse medlemmene kan ikke se at Norge har trukket konsekvensene av dette i dag.

       Disse medlemmene mener at Norge trenger en sterk, effektiv og uavhengig telemyndighet som blant sine hovedoppgaver må sørge for at konkurransevilkårene overholdes.

       Telenors tilknytningsform ble fastlagt av Stortinget i 1994. Disse medlemmene mener spørsmålet om en styrking og avklaring av kontrollorganet på teleområdet og spørsmålet om å tillate bruk av det alternative nettet bør få en avklaring i Stortinget før eller samtidig med at forslaget til ny telelov behandles.

       Disse medlemmene mener dette vil bidra til å etablere forutsetningene for et mer konkurransedyktig næringsliv, flere, bedre og billigere teletjenester til brukerne og like konkurransevilkår mellom operatørene. Dette vil komme alle deler av landet til gode.

       Disse medlemmene vil peke på at telekommunikasjonssektoren i dag er midt inne i en rivende teknologisk, markedsmessig og politisk utvikling. For å utnytte alle de mulighetene som dette gir til beste for landets innbyggere, må de politiske tiltakene tilpasses den virkelighet som omgir oss.

       Disse medlemmene vil i særlig grad peke på følgende fordeler ved etablering av fri konkurranse på telesektoren:

En klar fordel at nye aktører får tilby sambandskapasitet i konkurranse med Televerket.

       Disse medlemmene (komiteens medlemmer fra Høyre) vil vise til at alle andre aktører i telemarkedet enn Telenor i dag er forhindret fra sambandstilknytning etter eget behov.

       Dette reduserer konkurransemulighetene på en uheldig og dramatisk måte.

       Det vil være vanskelig å unngå:

       Disse medlemmene mener hensynet til forbrukerne, nye arbeidsplasser og reduserte kostnader i distrikts-Norge tilsier at samfunnsinstitusjoner som Forsvaret, NSB og energiverkene, som alle besitter stor sambandskapasitet, bør kunne selge eller leie ut samband i konkurranse med Televerket.

Mobiltelefoni

       Disse medlemmene (komiteens medlemmer fra Høyre) viser til at det ble bestemt ved tildeling av GSM-konsesjonen at mobiloperatørene inntil videre må leie faste samband av Televerket.

       I dag opplever vi at:

       Disse medlemmene vil peke på at begge disse forhold tilsier at en friere og sunnere konkurranse bør være et mål i Norge.

       Disse medlemmene er kjent med at prisene på samband i Norge fremdeles er høye i forhold til alle våre naboland og flere land ellers i Europa. I internasjonal sammenheng vil dette medføre at norske operatører sliter med et økonomisk handikap. Med et internasjonalt marked som i stor grad er liberalisert, kan dette få store negative konsekvenser for norske operatørens markedsmessige utvikling i Europa. Det kan også føre til at norske teleabonnenter ser seg tjent med å finne løsninger som undergraver den norske operatørens økonomiske grunnlag. Disse medlemmene mener det er av avgjørende viktighet at slike konsekvenser unngås.

       Disse medlemmene mener at Norge i dag allerede besitter kapasitet i alternative nettverk som vil kunne bidra til den allmenne økonomiske utviklingen dersom de reguleringsmessige beskrankningene ble fjernet.

       Disse medlemmene mener følgende oppstilling er egnet til å illustrere Norges stilling:

       I EU anses satellittkommunikasjon for å være i fri konkurranse, og det arbeides med egne direktiver som vil sette krav til medlemslandene. Som medlem av EØS vil også Norge bli berørt av slike pålegg. EUs direktiver er således en klar fordel for norske forbrukere. Disse medlemmene er kjent med at flere land, spesielt Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland, av denne grunn har liberalisert satellittjenester allerede uten å vente på pålegg fra EU.

       Disse medlemmene må konstatere at Norge har kommet på etterskudd i forhold til avanserte land i Europa når det gjelder telepolitikk. Det er spesielt skuffende at Regjeringen ikke benytter fremlegget av ny telelov til å foreslå endringer på dette området.

       Disse medlemmene mener kostnadsriktige priser først kan oppnås hvis også andre leverandører får tilby samband.

       Energiselskapene, NSB og Forsvaret besitter sambandsnett som ikke utnytter sin kapasitet. Dette er som tidligere fastslått svært dårlig utnyttelse av samfunnsmessige ressurser. Disse medlemmene mener disse etablerte ressursene nå må tas i bruk for å senke prisene og dermed bedre tilbudet til enkelte forbrukere og bedrifter.

       De mulige leverandører, - Forsvaret, NSB og energiverkene - bør gis anledning til å styrke sitt inntektsgrunnlag gjennom salg av sambandskapasitetet, også for å avlaste offentlige budsjetter bevilgningsmessig.

       Disse medlemmene mener tiden nå er inne til at departementet vurderer en slik løsning som her er antydet: at Forsvaret, energiforsyningen og NSB får tilby sin sambandskapasitet i konkurranse med Telenor AS.

       Disse medlemmene vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge frem for Stortinget en detaljert fremdriftsplan for avmonopolisering av telesektoren i Norge. »

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem et forslag til hvilke tjenester som skal inngå i definisjonen « basistjenester » og gi en vurdering av hvordan disse kan bibeholdes i et avmonopolisert marked. »

       « Stortinget ber Regjeringen om å medvirke til en upartisk gjennomgang av kostnadsnivået ved de ulike teletjenestene i Norge. »

3. Kontrolltiltakene overfor Telenor AS

Innledning

       Som en oppfølging av Innst.S.nr.4 (1994-1995) Enkelte forhold vedrørende Televerket/TBK fra kontroll- og konstitusjonskomiteen og Stortingets behandling av innstillingen, er det i kap. 3 i proposisjonen foretatt

       Kapitlet inneholder videre forslag om enkelte tiltak for å motvirke mulig ulovlig krysssubsidiering og annen uheldig forretningspraksis.

       Tiltakene er dels allerede gjennomført og dels vil de bli gjennomført i forbindelse med ikrafttredelse av lov om telekommunikasjon. Dette vil videre bli fulgt opp i meldingen om virksomheten i Telenor AS, og som det tas sikte på å legge fram høsten 1995.

Begrepet kryssubsidiering

       Ved en avgrensning av innholdet i begrepet kryssubsidiering tas det i proposisjonen utgangspunkt i EUs retningslinjer for anvendelse av konkurransereglene på telekommunikasjonsområdet. Kryssubsidiering innebærer at en virksomhet overfører utgifter fra sine aktiviteter innen et produktområde eller geografisk markedsområde til et annet produktområde eller geografisk markedsområde.

       Noen former for kryssubsidiering er tillatt. Særlig viktig i telepolitisk sammenheng er det at en kan foreta kryssubsidiering innen enerettsområdet. Det er også tillatt å krysssubsidiere mellom konkurransetjenester.

       For å kunne kontrollere at forbudt krysssubsidiering ikke finner sted, må alle konkurransetjenester organiseres i selvstendige resultatenheter med fullstendig regnskaps- og balanseoppstilling.

Kontrollorganer, kontrolltiltak m.v.

       I tråd med tidligere stortingsbehandling har kontrollorganene Statens teleforvaltning (STF) og Konkurransetilsynet vært i funksjon i forhold til forvaltningsbedriften Televerket.

       I B.innst.S.nr.14 (1993-1994) ber samferdselskomiteen om å få vurdert spørsmålet om opprettelse av « et helt uavhengig organ for konkurranseovervåking ».

       Samferdselsdepartementet har foretatt en gjennomgang av problemstillingene og konkluderer med at det ikke ses grunnlag for å gå bort fra ordningen med STF som tilsynsorgan på teleområdet.

       Kontrollorganene Statens teleforvaltning og Konkurransetilsynet er underlagt hhv. Samferdselsdepartementet og Administrasjonsdepartementet.

       Forholdet mellom underlagt organ og departementet er fastlagt bl.a. gjennom fast forvaltningsrettslig og statsrettslig praksis. Det ville innebære et markant og uønsket brudd på sedvanlig norsk politisk system om den fastlagte ordning mellom kontrollorgan som nevnt og overordnede departementer skulle bli endret, f.eks. ved at et nytt frittstående kontrollorgan ble opprettet.

       Konkurransetilsynet er en del av konkurransemyndighetene og forestår det løpende tilsyn etter konkurranseloven.

       Departementet vil medvirke til at det samarbeide som allrede er opprettet mellom STF og Konkurransetilsynet blir styrket og videreført.

       Det er etter dette Samferdselsdepartementets oppfatning at dersom oppgaven som markedstilsyn skilles fra den tekniske kontrolloppgaven, vil det oppstå behov for oppbygning av dobbeltkompetanse for å forhindre at kontrollorganene i en slik situasjon svekkes. På denne bakgrunn er det departementets syn at en må opprettholde STF som tilsynsorgan på telekommunikasjonsområdet. De oppgaver som STF nå utfører og de kontrolloppgaver som må antas å være aktuelle i tiden framover, kan etter departementets syn ikke hensiktsmessig overføres til annet eksisterende organ eller til nytt organ som opprettes for formålet.

       Ved opprettelsen i 1987 var hovedoppgavene for STF av utpreget teknisk art som konsesjonsgivning og tekniske godkjenninger knyttet til telebrukerutstyr. STFs rolle har imidlertid endret seg i retning av å utøve et markedstilsyn i takt med konkurranseutviklingen på teleområdet.

       Som følge av nye oppgaver, også knyttet til regelverksarbeid, er det i STF nå bygget opp kompetanse også på andre fagfelt enn det rent tekniske.

       STF har i dag tre områder for sitt faglige arbeid; konkurranse- /markedstilsyn på teleområdet, radiofrekvensforvaltning og teknisk/regulatorisk forvaltning knyttet til telenett og teleutstyr.

       Departementet vil legge stor vekt på at kompetanseoppbyggingsarbeidet videreføres og vil fortsatt løpende vurdere STFs kompetanse og ressursbehov i forhold til de krav som settes til forvaltningsorganet. Det vil nå bli utarbeidet en egen kompetanseoppbyggingsplan for STF.

Oppsummering

       I proposisjonen pekes det på at kontroll- og konstitusjonskomiteen tar opp en rekke viktige forhold i Innst.S.nr.4 (1994-1995), og at Regjeringen er innstilt på rettferdig konkurranse og en best mulig overvåking av denne.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at kontroll av Telenors virksomhet må organiseres på en slik måte at det ikke reises tvil om habilitet.

       Flertallet mener derfor at Regjeringen må utrede og legge fram for Stortinget snarest en konsekvensutredning ved at Telenor AS og Statens teleforvaltning legges til to forskjellige departementer.

       Flertallet vil sette fram følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram for Stortinget snarest en konsekvensutredning ved at Telenor AS og Statens teleforvaltning legges til to forskjellige departementer. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til forslaget om at Statens teleforvaltning (STF) fortsatt skal ha den primære rollen som overvåkingsorgan og regulatør av telemarkedet. Den norske løsningen hvor regulatørorganet er underordnet det samme organ som forvalter eller har eierinteresser i den nasjonale teleoperatøren er vanlig i EU-land.

       Disse medlemmene viser til at departementet i lys av endrede forhold på teleområdet vil revidere STFs instruks fra 1987.

       Disse medlemmene viser for øvrig til svar fra departementet av 16. mai 1995 i saken.

       Disse medlemmene viser til at STF som følge av nye oppgaver har bygget opp kompetanse også på andre fagfelt enn det rent tekniske. Med det myndighetsområde og de ressurser STF har og vil bli tilført, vil STF ha nødvendig mandat og bemanning. Med unntagelse av lisensiering, som en ikke har innført i Norge, er det for øvrig ikke vesentlige forskjeller på oppgaver og myndighet som tillegges OFTEL i England og Post- og Telestyrelsen i Sverige. Dette gjelder etter Regjeringens forslag til ny telelov blir vedtatt.

       Disse medlemmene vil videre peke på at det er andre forvaltningstradisjoner i England og Sverige. En kan derfor ikke uten videre trekke sammenlikninger når det gjelder OFTELs og Post- og Telestyrelsens tilknytningsformer med STFs tilknytning til departementet som forvaltningsorgan.

       Post- og Telestyrelsen i Sverige ligger under regjeringen, som i visse tilfeller er klageinstans. Budsjettmessig sorterer den under Kommunikasjonsdepartementet. Departementet styrer Post- og Telestyrelsen gjennom årlige budsjettildelingsbrev. Departementet har anledning til å oppstille mål for styrelsens virksomhet og følger opp dette. Instruks for Post- og Telestyrelsen setter detaljerte rammer for inndeling og styring av etaten.

       I det svenske kommunikasjonsdepartementet lå eierstyringen av Telia AB, i en egen eierenhet. Eierstyringen er nå ført tilbake til fagavdelingen. Tilsvarende ligger også eierstyringen av Posten AB, SJ og AB Svensk Bilprobning under vedkommende fagavdeling i departementet.

       Disse medlemmene finner for øvrig at bruken av ordet habilitet vil være misvisende i denne sammenheng. Regjeringen har et kollektivt ansvar for sine handlinger. Med evt. å flytte STF over til et annet departement gjør en bare Regjeringens arbeid mer tungvint og byråkratisk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil vise til at Senterpartiets begrunnelse for å gå imot omdanning av Televerket fra forvaltningsbedrift til statsaksjeselskap var bl.a. at Televerket allerede hadde fått stor handlefrihet og var konkurransedyktig til å møte en endret konkurransesituasjon.

       Disse medlemmene vil vise til at flertallets hovedbegrunnelse for omdanning var krav om bedre konkurransevilkår.

       Disse medlemmene viser til proposisjonen hvor følgende går fram:

       Disse medlemmene konstaterer at stortingsflertallets målsetting med omdanningen til statsaksjeselskap ikke er oppnådd ifølge proposisjonen.

       Komiteens medlemer frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti viser til at det fortsatt kan foretas kryssubsidiering innan einerettsområdet og at det også er tillatt å kryssubsidiere mellom konkurransetenester.

       Disse medlemene meiner at kryssubsidiering er viktig også i framtida for å oppretthalde hovudmåla i telepolitikken om like vilkår i heile landet, samt å oppretthalde viktige samunnsoppgåver på telesektoren.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er bekymret over at store deler av implementeringen og omorganiseringen av Televerket synes å skje uten at det i tilstrekkelig grad trekkes opp rammebetingelser og vilkår for en effektiv konkurranse. Dette kan bidra til konkurransemessige utglidninger.

       Helt sentralt i EUs teledirektiver står opprettelsen av en uavhengig telemyndighet som kan opptre som en nøytral instans i forholdet mellom telebrukere av alle kategorier og teleorganisasjonene.

       Disse medlemmene har merket seg at Norge har tatt et skritt i denne retningen ved opprettelsen av Statens teleforvaltning (STF). Men STF er først og fremst et teknisk kontrollorgan. STF i sin nåværende form har verken mandat eller bemanning til å utføre de oppgaver som er tillagt en uavhengig telemyndighet i en potensiell rolle som konkurranseorgan så lenge både STF og Televerket sorterer administrativt under den samme myndighet - nemlig Samferdselsdepartementet.

       Det er vesentlige forskjeller i mandat og myndighetsområde mellom STF og f.eks. OFTEL i Storbritannia, OFTEL, som rapporterer direkte til Parlamentet, har utstrakt myndighet til å:

       Også hvis man sammenligner STF med den nyopprettede Telestyrelsen i Sverige finner man klare forskjeller. Telestyrelsen har et klart mandat til å bidra til en fungerende konkurranse i det svenske markedet og har myndighet til å

       Telestyrelsens myndighet er støttet av en strafferamme som foruten bøter kan medføre fengselsstraff i inntil 6 måneder.

       Økende grad av liberalisering setter større krav til en uavhengig telemyndighet. Den uavhengige telemyndighet må derfor ha teknisk kompetanse og innsikt på telekommunikasjon kombinert med faglig juridisk kompetanse på konkurranserett.

       Disse medlemmene mener Regjeringen straks bør ta initiativ til et nærmere samarbeid mellom STF og Konkurransetilsynet. Innenfor en slik ramme bør det

       Disse medlemmene ber Regjeringen fremme forslag til organisering og mandat for STF med bakgrunn i de gjeldende ordninger i henholdsvis Storbritannia og Sverige.

       Disse medlemmene foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til organisering og mandat for Statens teleforvaltning med bakgrunn i de gjeldende ordninger i henholdsvis Storbritannia og Sverige. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at ulovlig krysssubsidiering innen teletjenesteområdet er definert som at utgifter påløpt for å bringe fram konkurransetjenester blir belastet monopoltjenester. Det innebærer at Telenors kryssubsidiering innenfor monopolområdet, som er et meget viktig virkemiddel for å opprettholde lik pris på teletjenestene, ikke er ulovlig. Når telemarkedet skal dereguleres blir denne muligheten svekket, og etter dette medlemmets vurdering vil det gjøre det vanskelig å opprettholde de sentrale målsettingene i norsk telepolitikk som det til nå har vært bred politisk enighet om.

       Dette medlemmet viser for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis egne og felles merknader om forretningsmetoder, kryssubsidiering etc. i Innst.S.nr.4 (1994-1995).

4. Hovedpunkter i lovforslaget

       I kap. 4 i proposisjonen er hovedpunktene i lovutkastet gjengitt. I kap. 5 er det gitt et sammendrag av høringsuttalelser og departementets merknader til disse. Kap. 6 i proposisjonen inneholder merknader til de enkelte bestemmelser i lovutkastet.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Høyre finner på bakgrunn av sine generelle merknader det nødvendig å fremme enkelte endringsforslag til Regjeringens lovfremlegg. For det første er det nødvendig å hindre at loven etablerer et forbud mot investeringer i alternativ infrastruktur. Konsesjonsbestemmelser må derfor knyttes til bruk og anvendelse av offentlig telenett, men ikke til anlegg eller eie. Slik loven i dag fremstår, åpner den for forbud mot fremtidig teoretisk bruk. Disse medlemmene mener det sentrale for lovgiver i denne sammenheng er å forhindre rettsstridig bruk. Dette kan lovgiver oppnå uten å forutsette konsesjonstilsagn for de forberedende tiltak som må skje i den nærmeste fremtid dersom forutsetningen om en friere konkurranse skal kunne tre i kraft fra 1998. Forbud mot forberedende investeringer vil ikke kunne tolkes som noe annet enn en ren trenering av en forbrukervennlig og prisreduserende konkurranse.

Til kap. 1 Virkeområde, formål, definisjoner m.v.

       Lovutkastets kap. 1 angir bl.a. lovens virkeområde, lovformålet og hva som menes med telemyndigheten etter loven. § 1-3 lovformål angir viktige telepolitiske målsettinger slik de er fastsatt ved behandlingen av ulike stortingsdokumenter og som følge av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder EØS-avtalen.

       Videre har departementet i utkastet tatt inn definisjoner av en rekke sentrale begrep og uttrykk som anvendes i loven. En annen hensikt med definisjonene er å bidra til ensartet begrepsbruk på dette området.

       Lukkede telenett er ikke konsesjonspliktige etter lovforslaget, jf. § 1-6, bokstav k. Dersom de tas i bruk kommersielt, vil de være konsesjonspliktige i henhold til § 2-1 annet ledd. Lukket telenett kan ikke være tilsluttet det offentlige telenettet.

       Loven gjelder ikke for NRKs programvirksomhet eller programvirksomhet som er konsesjonspliktig etter kringkastingsloven § 2-1, eller for videresending av kringkasting etter samme lovs kap. 4.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norges tilslutning til EØS-avtalen oppgis som en viktig årsak til at dagens telelovgivning må endres. Disse medlemmene viser til handelsminister Grete Knudsens klare utsagn i Stortinget 16. februar 1994:

       Disse medlemmene viser også til Samferdselsdepartementets informasjonsblad « Nytt om EØS » fra august 1994, som har det samme budskapet.

       Disse medlemmene viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var motstander av EØS-avtalen, blant annet ut fra en argumentasjon om at det blir vanskeligere å opprettholde selvstendig nasjonal styring over viktige samfunnsområder. Disse medlemmene mener dette lovforslaget viser at EØS-avtalen gjør det vanskelig å opprettholde en god og konkurransedyktig næringsvirksomhet i distrikts-Norge.

Til § 1-3

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at lovforslaget er for lite konkret på enkelte punkt bl.a. når det gjelder hensynet til brukerne. Disse medlemmene vil fremme forslag om en presisering av § 1-3, slik at det blir nedfelt i lovens formål at alle innbyggerne skal ha grunnleggende teletjenester til like vilkår, slik som praksis er i dag.

       Disse medlemmene vil også vise til at den svenske teleloven gir alle som ønsker det rett til grunnleggende teletjenester.

       Disse medlemmene viser også til hovedmålsettingen om å sikre alle husstander og bedrifter i hele landet grunnleggende teletjenester til like vilkår, lavest mulig pris og av høy kvalitet. Begrepet « alle husstander » er viktig, men noe begrenset fordi det bare gjelder faste installasjoner, som taletelefoni og ikke omfatter mobile teletjenester.

       Disse medlemmene foreslås derfor:

« § 1-3 bokstav b skal lyde:

       landsdekkende tilbud av grunnleggende teletjenester til alle innbyggerne til like vilkår »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at loven må også ivareta samfunnsmessige hensyn, samt vilkår og kontroll for leverandører og brukere av utstyr og teletjenester. Det er etter disse medlemmenes oppfatning spesielt viktig at kontroll over gitte konsesjonsbetingelser utføres på tilfredsstillende måte og at sanksjonsordninger er til stede.

Til § 1-5

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merka seg at telemyndighet kan overføres til andre offentlige organer eller private aktører og er skeptisk til dette. Overføring av myndighet til Telenor AS herunder Telenor Bedrift AS, kan være uheldig, da de av andre aktører kan oppfattes som inhabile på områder som er åpnet for konkurranse.

       Disse medlemmene vil streke under at overføring av myndighet må nøye vurderes i hvert enkelt tilfelle og viser til Innst.S.nr.4 (1994-1995) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen hvor det går fram at det er kommet en rekke henvendelser angående forretningspraksisen til Televerket, TBK m.v. Det vises videre til merknadene fra kontroll- og konstitusjonskomiteen:

Til § 1-6

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at definisjonene i forhold til dagens RNT-bestemmelser er endret slik at de er tilpasset et reregulert telemarked, ved at det ikke under definisjoner skilles mellom enerett og konkurranseområdet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår:

« § 1-6 bokstav g skal lyde:

       offentlig telenett og offentlig teletjeneste: telenett eller teletjeneste som benyttes av allmennheten. »

« § 1-6 bokstav j skal lyde:

       Interne telenett: telenett som er anlagt innenfor grunnmur eller avgrenset geografisk område (husstands- eller bedriftsinterne nett). »

Til kap. 2 Om teleoperatør

       Departementet foreslår i lovutkastets kap. 2 en ordning med konsesjonsplikt for telenettet og tjenestetilbud.

       Det foreslås bestemmelser som vil være hjemmelsgrunnlag for konsesjoner tilsvarende det som i någjeldende lovgivning finnes i telegrafloven § 1. Med hjemmel i denne bestemmelse er det gitt konsesjon til mobiloperatørene NetCom GSM AS (privat) og Telenor Mobil AS (heleid av Telenor AS), som begge leverer mobil taletelefoni.

       Forslagene innebærer også at Telenor AS' virksomhet på det offentlige enerettsområdet etter omdanningen av forvaltningsbedriften til statsaksjeselskap, jf. St.prp. nr. 43 (1993-1994) og Innst.S.nr.163 (1993-1994), skal bygge på en særskilt meddelt tillatelse (konsesjon).

       Forslaget om å knytte konsesjon til statsaksjeselskapets virksomhet på det offentlige enerettsområdet vil bidra til å sikre en effektiv utøvelse av overordnet telepolitikk.

       Andre som opererer i grensen mellom eneretts- og konkurransemarkedet vil komme inn under reguleringsbestemmelsene i kap. 3. I lovutkastets kap. 2 er videre inntatt bestemmelser knyttet til sentrale krav som følge av Norges tilslutning til EØS-avtalen.

Komiteens merknader

       Komiteens medlem fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det foreslås hjemmelsgrunnlag for konsesjoner tilsvarende de bestemmelsene det er gitt konsesjon til NetCom GSM AS og Telenor Mobil AS på mobiltelefoni. Disse medlemmene vil understreke at erfaringene ikke er gode når det gjelder oppfyllelse av konsesjonsvilkårene fra NetCom GSM AS' side.

       Disse medlemmene vil understreke at sammenlikning av telefonkostnader i ulike europeiske land viser at Telenor er meget konkurransedyktig både i forhold til bedriftskunder og i forhold til personkunder. Telefonkostnadene for bedriftskunder i Norge er blant de billigste av alle vesteuropeiske land, og også kostnadene for privatkunder ligger meget godt an. Også når det gjelder satsing på forskning og utvikling ligger Telenor langt fremme internasjonalt. Etter disse medlemmenes mening kan hverken kostnadsnivå, teknologisk framgang eller styringsmuligheter brukes som argumenter for at den tradisjonelle eneretten på basistjenester må fjernes.

Til § 2-1

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslår:

« § 2-1 nytt første ledd skal lyde:

       Telenor AS har enerett til generell nettinfrastruktur.

       første og andre ledd blir andre og tredje ledd. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre finner på bakgrunn av sine generelle merknader det nødvendig å fremme enkelte endringsforslag til Regjeringens lovfremlegg. For det første er det nødvendig å hindre at loven etablerer et forbud mot investeringer i alternativ infrastruktur. Konsesjonsbestemmelser må derfor knyttes til bruk og anvendelse av offentlig telenett, men ikke til anlegg eller eie. Slik loven i dag fremstår, åpner den for forbud mot fremtidig teoretisk bruk. Disse medlemmene mener det sentrale for lovgiver i denne sammenheng er å forhindre rettsstridig bruk. Dette kan lovgiver oppnå uten å forutsette konsesjonstilsagn for de forberedende tiltak som må skje i den nærmeste fremtid dersom forutsetningen om en friere konkurranse skal kunne tre i kraft fra 1998. Forbud mot forberedende investeringer vil ikke kunne tolkes som noe annet enn en ren trenering av en forbrukervennlig og prisreduserende konkurranse.

       Disse medlemmene vil foreslå:

« § 2-1 skal lyde:

       Ingen kan uten tillatelse av Kongen drive offentlig telenett.

       Ingen kan uten tillatelse av Kongen utnytte lukkede telenett og kringkastingsnett til formidling av teletjenester som er konsesjonsbelagte. Telemyndigheten kan gi forskrifter om etablering og drift av konsesjonspliktige telenett, herunder om fritak for konsesjonsplikt. »

       Disse medlemmene vil understreke at en slik endring av § 2-1 åpner adgang for å utnytte eksisterende infrastruktur til virksomhet som i dag ikke er belagt med konsesjonsplikt. Det er etter disse medlemmenes oppfatning særdeles dårlig utnyttelse av ressursene å hindre bruk av eksisterende alternativ infrastruktur til formidling av allerede konkurranseutsatte teletjenester slik flertalet legger opp til. Dette dreier seg om tjenester som datakommunikasjon, verdiøkende tjenester og mobilkommunikasjon. Disse medlemmene vil bemerke at det er avgjørende for ikke-dominerende aktører i infrastrukturmarkedet å få forberede seg på fremtiden dersom de skal kunne få en likeverdig konkurransesituasjon med de store aktører.

Til § 2-2

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslår:

« § 2-2 nytt første ledd skal lyde:

       Telenor AS har enerett til konsesjon for å drive offentlig svitsjet taletelefoni i det faste nettet.

       første, andre og tredje ledd blir andre, tredje og fjerde ledd. »

Til § 2-3

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går inn for at Samferdselsdepartementet bør være takstgodkjenningsmyndighet og kan fastsette takster på konsesjonsbelagte teletjenester og vil fremme forslag om dette.

       Disse medlemmene foreslår:

« § 2-3 nytt siste ledd skal lyde:

       Telemyndighetene er takst- og prisfastsettingsmyndighet for konsesjonsbelagte teletjenester. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre er av den oppfatning at departementets forslag til § 2-3 bokstav g ikke er begrunnet. Disse medlemmene mener en særskilt regulering av spesielle deler av infrastrukturen ikke tjener hverken forbrukerinteresser eller fair konkurranse. Disse medlemmene vil peke på at det mest sannsynlige alternativ til Telenors lokaltilknytninger er bruk av trådløs telefoni. Den generelle regulering er ivaretatt av lovutkastets øvrige bestemmelser.

       Disse medlemmene fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« § 2-3 bokstav g bortfaller i sin helhet. »

Til § 2-4

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet foreslår:

« § 2-4, første punktum skal lyde:

       Tilgangen til telenettet eller teletjeneste som en teleoperatør eller dennes representant driver, jf. § 2-1 og § 2-2, skal være åpen og ikke diskriminere noen, med unntak av de begrensninger som følge av Telenor AS' enerett, jf. § 2-1, første ledd og § 2-2, første ledd. »

Til § 2-6

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at abonnementsavtalen skal nedfelle teleoperatørenes plikt til feilretting og andre servicetjenester, samt frist for utførelse av slike tjenester.

Til kap. 3 Om tjenesteleverandører

       I lovutkastet kap. 3 foreslås inntatt hjemler for regulering også av den del av markedet for teletjenester som etter stortingsbehandling er åpnet for konkurranse. Bl.a. åpner § 3-1 adgang til å innføre regler om plikt for tjenesteleverandører til å la seg registrere. Formålet med registreringen er å legge forholdene til rette for gjennomføringen av kontroll- og tilsynsoppgaver som er tillagt telemyndigheten.

       Etter § 3-4 kan det fastsettes at tjenestetilbud skal godkjennes etter krav som fastsettes i forskrift.

       Krav til leverandør av grunnleggende teletjenester, dvs. å gjennomføre tiltak for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjoner m.v., kan fastsettes med hjemmel i § 3-5.

       Departementet har lagt vekt på en utforming av bestemmelsene som innebærer at regelverket kan utvikles over tid etter behov.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av bestemmelsene i § 3-4 og § 3-5 om at det kan pålegges tiltak for å sikre landsdekkende tjenestetilbud eller andre samfunnsinteresser, og at godkjennelsen kan trekkes tilbake dersom kravene ikke lenger er oppfylt.

       Disse medlemmene vil peke på at det i årene framover vil komme en rekke nye tele-, eller telerelaterte, tjenester som det er helt nødvendig å ha offentlig styring over. Disse medlemmene mener denne utviklingen styres best gjennom en sterk statlig teleoperatør.

Til § 3-1

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går inn for at alle tjenesteleverandører bør registreres av hensyn til gjennomføring av kontroll og tilsynsoppgaver.

Til § 3-4

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går inn for at det opprettes registre for godkjennelsespliktige teletjenester.

Til § 3-5

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil presisere lovteksten i § 3-5 og fremmer følgende forslag:

« § 3-5 skal lyde:

       Telemyndigheten kan pålegge leverandører av grunnleggende teletjenester å gjennomføre tiltak for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon, herunder plikt til å sikre alle innbyggerne landsdekkende tjenestetilbud, samt inngå i samarbeid med annen nasjonal eller utenlandsk tjenesteleverandør eller teleoperatør.

       Kongen bestemmer hva som er grunnleggende teletjeneste. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil foreslå nytt første ledd:

« § 3-5 første ledd skal lyde:

       Telenor AS har plikt til å drive offentlig svitsjet taletelefoni.

       første og andre ledd blir andre og tredje ledd. »

Til kap. 4 Om teleutstyr. Godkjennelse, innførsel, omsetning m.v.

       I lovutkastets kap. 4 fremmer departementet forslag til regulering av teleutstyr, inkludert radioutstyr. Det foreslås fastsatt regler om godkjennelse, innførsel, omsetning m.v. av utstyret.

       Departementet mener at den nye ordningen fullt ut vil ivareta kontrollbehov og forbrukerhensyn. Departementet har med hjemmel i telegrafloven § 1 nr. 5 i forskrift av 4. desember 1992 fastsatt autorisasjonsplikt for forhandlere og importører av teleutstyr. Autorisasjonsplikten avhenger av hvilke typer utstyr det er tale om, og innebærer ikke automatisk plikt for alle hovedleverandører eller forhandlere til å la seg autorisere. Til erstatning for denne plikten foreslås det i lovforslaget § 4-6 en registreringsordning. Registreringsordningen medfører at all omsetning osv. av teleutstyr utløser registreringsplikt. Forslaget innebærer på dette punkt en endring i regelverket, og har bakgrunn i de forpliktelser som følger av EØS-avtalen, særlig med hensyn til kravet om fri flyt av varer og tjenester.

       Komiteen har ingen merknader.

Til kap. 5 Om radiovirksomhet. Tillatelse til bruk av radioutstyr, frekvenstildeling m.v.

       Departementet foreslår i lovutkastets kap. 5 bestemmelser dels om at radiosendere skal godkjennes og dels som vil gi hjemmel for radiosystemkonsesjoner og konsesjoner til samvirkende radioutstyr. Bl.a. gir § 5-2 bestemmelser om frekvenstildeling og -forvaltning.

       I lovforslagets § 5-5 sammenholdt med§ 5-6 trekkes rammene for telemyndighetens tildeling av frekvenser til radiovirksomhet. Ved telemyndighetens tildeling vil hensynet til faktisk eller planlagt disponering av frekvensspekteret stå sentralt. Det samme vil kunne gjelde hensynet til samfunnsmessig behov for framtidig bruk av frekvenser.

       Frekvenser til radioformål er en sterkt begrenset ressurs. Det er derfor nødvendig med en overordnet frekvensforvaltning. Det er telemyndigheten som er nasjonal forvalter av radiofrekvenser, men det er kulturmyndighetene som eventuelt gir konsesjon til selve kringkastingsvirksomheten.

       Komiteen har ingen merknader.

Til kap. 6 Forskrifter. godkjennelser og registrering av nett og installatør m.v.

       Lovforslagets kap. 6 inneholder hjemler for telemyndigheten til å fastsette forskrifter om bl.a. markedsføring av teletjenester og teleutstyr, om tekniske krav for å sikre at de tekniske forutsetninger for gjennomføring av lovens bestemmelser er oppfylt og om den nærmere avgrensningen av interne telenett (§ 1-4 j) mot offentlige telenett og lukkede kommunikasjonsnett (§ 1-4 k), samt om etablering, drift og bruk av nettene.

       Videre inneholder kap. 6 regler om godkjennelse av overføringsnett for kringkasting og om godkjennelse og registrering av teleinstallatør.

       Komiteen har ingen merknader.

Til kap. 7 Tilsyn og kontroll. retting, stenging, sikring m.v.

       I lovforslagets kap. 7 er inntatt regler om telemyndighetens markedskontroll og om tilsyn, retting, stenging og sikring av telenett, teleutstyr m.v.

       I forbindelse med at telemyndigheten fører tilsyn med konkurranseforholdene på området, jf. § 7-1, kan teleoperatør pålegges endringer av avtalepraksis dersom de lovbestemte krav om f.eks. tilgang til åpne telenett ikke oppfylles, jf. § 7-4 annet ledd. Telemyndighetens tilsyn med avtalepraksis begrenser seg til de forhold som er underlagt lov om telekommunikasjon. Konkurransetilsynet fører tilsyn med konkurranseforholdene generelt etter lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet.

       Telemyndigheten kan ta stikkprøver og foreta målinger i forbindelse med kontroll. Det vil først og fremst være Statens teleforvaltning som skal utføre dette. STF forutsettes selvfinansiert. Omkostninger i forbindelse med stikkprøver og kontroll kan kreves dekket av den som utsettes for kontrollen, jf.§ 10-1 gebyrer og avgiftsplikt.

       Reglene i § 7-4 om retting, § 7-5 om stenging og § 7-6 om tilbaketrekning av utstyr er hjemler som bare kan anvendes når tiltakene er nødvendige på grunn av særskilte forhold tilknyttet telekommunikasjonssektoren.

       Manglende etterlevelse av påbudene kan føre til ileggelse av tvangsmulkt, jf. § 10-3.

       I § 7-3 er det inntatt en regel om internkontroll.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er stort behov for et robust regelverk i forhold til de mange nye tjenestene som har kommet, eller er på vei inn, på telesektoren. Etter disse medlemmenes vurdering er det spesielt viktig å sikre tilsyn og kontroll med områder som data og teletorgtjenester. Vi har de siste årene sett en rekke eksempler på misbruk på disse områdene. Disse medlemmene ser at det kan være vanskelig å få kontroll og styring over tjenester av denne typen. Det forhindrer imidlertid ikke at man prøver, og at man legger vekt på å innføre strenge sanksjonsmidler ved grove overtramp.

Til kap. 8 Kontroll med åpen adgang til telenett og teletjeneste. Klage

       § 8-1 til § 8-3 vil lovfeste de klageordninger som EØS-avtalen påbyr nasjonale myndigheter å etablere. Ifølge § 8-1 kan spørsmål også bringes inn for EFTAs overvåkningsorgan ESA.

       Komiteen har ingen merknader.

Til kap. 9 Opplysningsplikt, offentlighet og taushetsplikt

       I § 9-1 er inntatt hjemmel for telemyndigheten til å kreve framlagt opplysninger.

       Lovutkastets kapittel 9 inneholder regler om opplysningsplikt, offentlighet og taushet som vil være nødvendige av hensynet til arbeidet med å gjennomføre bestemmelsene i loven. Taushetsplikt hindrer ikke slik opplysningsplikt. Motstykket til opplysningsplikten går fram av § 9-2 siste ledd hvor det er bestemt at ingen kan kreve tilgang til opplysninger innhentet med hjemmel i § 9-1.

       Opplysninger om teleoperatørs avtaleforhold kan imidlertid offentliggjøres av hensyn til RNT-kravene.

       Det er visse begrensninger i adgangen til offentliggjøring. Bestemmelsene i § 9-3 om taushetsplikt innebærer i det vesentlige en videreføring av taushetsplikten nedfelt i telegrafloven. Taushetsplikten vil omfatte innhold i og bruk av telekommunikasjon.

       Komiteen har ingen merknader.

Til kap. 10 Gebyr og avgifter. Ekspropriasjon, tvangsbot og straff

       Lovutkastets kap. 10 har regler om gebyr og avgifter, ekspropriasjon, tvangsbot og straff. § 10-1 har hjemmel for gebyr for forvaltningstjenester/tillatelser. Dette vil særlig være aktuelt i forbindelse med den forvaltningsvirksomhet STF står for.

       I § 10-2 videreføres eksisterende ekspropriasjonshjemler fra de lover som oppheves. Det er tatt hensyn til at foruten Telenor AS er Telenor Mobil AS og NetCom GSM AS operatører i markedet.

       Henvisningen til straffeloven § 121 som nå går fram av telegrafloven § 6 nr. 2 er sløyfet, slik at strafferammen for krenkelse av taushetsplikt går fram direkte av straffebestemmelsen selv (§ 10-4).

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, registrerer at det legges opp til relativt strenge sanksjonsmuligheter for aktører som bryter med bestemmelsene i loven.

       Flertallet mener det er riktig at sanksjonsmulighetene er strenge, men vil understreke at de også må brukes dersom det faktisk forekommer brudd på lover eller konsesjoner.

       Flertallet har gjentatte ganger pekt på at mobiltelefonoperatører i Norge ikke har oppfylt sine konsesjonsbetingelser, med hensyn til utbyggingstakt m.v. Skal sanksjonene ha noen effekt i forhold til å virke avskrekkende eller for å bedre forholdene i markedet, må de brukes.

       Flertallet mener at sanksjonsmulighetene må brukes når det foreligger grunn til det.

Til kap. 11 Ikrafttredelse. Endring i andre lover

       Det foreslås at tre eldre lover på området; telegrafloven av 1899, telegrafanleggsloven av 1903 og tilleggsloven av 1914, oppheves.

       Videre foreslås det noen nødvendige endringer i andre lover, jf. § 11-2.

       Som ledd i forberedelse av ikrafttredelsen vil departementet foreta en gjennomgåelse av forskriftsverket med hjemmel i telegrafloven når det gjelder forskrifter m.v. som skal videreføres. Departementet har imidlertid funnet det nødvendig å foreslå en overgangsbestemmelse som sikrer at forskrifter, konsesjoner, tillatelser, autorisasjoner m.v. vedtatt med hjemmel i de lover som oppheves, jf. utkastets § 11-2, fortsatt skal gjelde. Hensikten med bestemmelsen er å unngå et tidkrevende og komplisert arbeid med omhjemling av forskrifter, konsesjoner, tillatelser, autorisasjoner m.v.

       Komiteen har ingen merknader.

5. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen utrede opprettelse av kontrollordninger for å kontrollere innhold i videoer på bestilling, dataspill og dataprogrammer som overføres i telenettet.

Forslag 2

§ 1-3 bokstav b skal lyde:

       landsdekkende tilbud av grunnleggende teletjenester til alle innbyggerne til like vilkår.

Forslag 3

§ 3-5 skal lyde:

       Telemyndigheten kan pålegge leverandører av grunnleggende teletjenester å gjennomføre tiltak for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon, herunder plikt til å sikre alle innbyggerne landsdekkende tjenestetilbud, samt inngå i samarbeid med annen nasjonal eller utenlandsk tjenesteleverandør eller teleoperatør.

       Kongen bestemmer hva som er grunnleggende teletjeneste.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 4

§ 2-1 nytt første ledd skal lyde:

       Telenor AS har enerett til generell nettinfrastruktur.

       første og andre ledd blir andre og tredje ledd.

Forslag 5

§ 2-2 nytt første ledd skal lyde:

       Telenor AS har enerett til konsesjon for å drive offentlig svitsjet taletelefoni i det faste nettet.

       første, andre og tredje ledd blir andre, tredje og fjerde ledd.

Forslag 6

§ 2-3 nytt siste ledd skal lyde:

       Telemyndighetene er takst- og prisfastsettingsmyndighet for konsesjonsbelagte teletjenester.

Forslag 7

§ 3-5 nytt første ledd skal lyde:

       Telenor AS har plikt til å drive offentlig svitsjet taletelefoni.

       første og andre ledd blir andre og tredje ledd.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 8

§ 2-4, første punktum skal lyde:

       Tilgangen til telenettet eller teletjeneste som en teleoperatør eller dennes representant driver, jf. § 2-1 og § 2-2, skal være åpen og ikke diskriminere noen, med unntak av de begrensninger som følger av Telenor AS' enerett, jf. § 2-1, første ledd og § 2-2, første ledd.

Forslag fra Høyre:

Forslag 9

§ 1-6 bokstav g skal lyde

       offentlig telenett og offentlig teletjeneste: telenett eller teletjeneste som benyttes av allmennheten.

Forslag 10

§ 1-6 bokstav j skal lyde:

       Interne telenett: telenett som er anlagt innenfor grunnmur eller avgrenset geografisk område (husstands- eller bedriftsinterne nett).

Forslag 11

§ 2-1 skal lyde:

       Ingen kan uten tillatelse av Kongen drive offentlig telenett.

       Ingen kan uten tillatelse av Kongen utnytte lukkede telenett og kringkastingsnett til formidling av teletjenester som er konsesjonsbelagte. Telemyndigheten kan gi forskrifter om etablering og drift av konsesjonspliktige telenett, herunder om fritak for konsesjonsplikt.

Forslag 12

§ 2-3 bokstav g bortfaller i sin helhet.

Forslag 13

       Stortinget ber Regjeringen om å legge frem for Stortinget en detaljert fremdriftsplan for avmonopolisering av telesektoren i Norge.

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringen legge frem et forslag til hvilke tjenester som skal inngå i definisjonen « basistjenester » og gi en vurdering av hvordan disse kan bibeholdes i et avmonopolisert marked.

Forslag 15

       Stortinget ber Regjeringen om å medvirke til en upartisk gjennomgang av kostnadsnivået ved de ulike teletjenestene i Norge.

Forslag 16

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til organisering og mandat for Statens teleforvaltning med bakgrunn i de gjeldende ordninger i henholdsvis Storbritannia og Sverige.

6. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

Kap. 1. Virkeområde, formål, definisjoner m.v.

§ 1-1. Lovens saklige virkeområde

       Loven omfatter telekommunikasjonsvirksomhet. Loven gjelder ikke for programvirksomhet i kringkasting eller videresending av program i overføringsnett for kringkasting. I tvilstilfelle kan Kongen avgjøre hva som er telekommunikasjonsvirksomhet.

§ 1-2. Lovens stedlige virkeområde

       Kongen fastsetter i hvilken utstrekning loven gjelder for Jan Mayen og bilandene, og fastsetter forøvrig de unntaks- og særregler som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til eller som er nødvendige på grunn av de stedlige forhold.

       Loven gjelder også for norskregistrert skip og luftfartøy og for anlegg og innretninger av enhver art med tilknytning til petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.

       Telemyndigheten kan i forskrift avgrense lovens stedlige virkeområde og fastsette bestemmelser om lovens anvendelse på utenlandsregistrert skip i norsk sjøterritorium og utenlandsregistrert luftfartøy i norsk luftrom.

§ 1-3. Lovformål

       Lovens formål er å fremme:

§ 1-4. Grunnleggende krav

       Grunnleggende krav etter denne lov er:

       Når sterke grunner taler for det kan telemyndigheten bestemme at andre hensyn skal føres inn under de grunnleggende krav.

§ 1-5. Telemyndigheten

       Med telemyndighet menes i denne lov Kongen, departementet, Statens teleforvaltningsråd og Statens teleforvaltning. Kongen bestemmer funksjonsfordelingen innen telemyndigheten, og kan bestemme at andre offentlige organer eller private skal utøve telemyndighet på begrensede områder.

§ 1-6. Definisjoner

       I denne lov menes med:

Kap. 2. Om teleoperatør

§ 2-1. Konsesjonspliktig telenett og bruk av telenett

       Ingen kan uten tillatelse av Kongen anlegge, inneha eller drive offentlig telenett.

       Ingen kan uten tillatelse av Kongen gjøre et lukket telenett tilgjengelig for andre, herunder tilby leid samband, eller utnytte kringkastingsnett til teletjenester. Telemyndigheten kan gi forskrifter om etablering og drift av konsesjonspliktige telenett, herunder om fritak for konsesjonsplikt.

§ 2-2. Konsesjonspliktig tjenestetilbud

       Ingen kan uten tillatelse av Kongen tilby offentlig taletelefoni eller leid samband til allmennheten.

       Kongen kan fastsette konsesjonsplikt for tilbud av andre teletjenester av betydning for oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om konsesjonspliktige teletjenester og om tjenester som en teleoperatør tilbyr i tillegg til slike tjenester, herunder om fritak for konsesjonsplikt.

§ 2-3. Konsesjonsvilkår

       Det kan knyttes vilkår til konsesjon etter § 2-1 og § 2-2. Slike vilkår kan gjelde:

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om konsesjonsvilkår, herunder om vederlaget for tilgang til nett og tjenester som nevnt under bokstav h).

§ 2-4. Åpne telenett og teletjenester

       Tilgangen til telenett eller teletjeneste som en teleoperatør eller dennes representant driver, jf § 2-1 og § 2-2, skal være åpen og skal ikke diskriminere noen. Forretningsvilkårene skal bygge på saklige kriterier og være lett tilgjengelige for allmennheten.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om åpne telenett og teletjenester.

§ 2-5. Tillatte bruksbegrensninger

       En teleoperatør kan gjennomføre bruksbegrensninger som består i helt å nekte tilgang til telenettet eller teletjenester, avbrudd eller frakopling fra nettet eller tjenesten eller begrensning av tjenestefunksjoner, når det er nødvendig av hensyn til telekommunikasjonssikkerhet eller telenettets integritet, eller fordi teleutstyr eller bruken av utstyret ikke er godkjent etter kapittel 4 eller 5. En teleoperatør kan også gjennomføre bruksbegrensninger som følge av at teletjenester eller telenett er konsesjonspliktige.

       I nødssituasjoner som innebærer alvorlige trusler mot helse, sikkerhet eller offentlig orden eller fare for sabotasje mot nett eller tjeneste skal teleoperatøren gjennomføre nødvendige bruksbegrensninger.

       Telemyndigheten kan pålegge en teleoperatør å gjennomføre bruksbegrensninger av hensyn til rikets sikkerhet, håndheving av konsesjonsplikt eller andre viktige samfunnsinteresser.

       Bruksbegrensninger skal varsles overfor dem de angår. Ved bruksbegrensning etter annet ledd skal også telemyndigheten varsles.

       Bruksbegrensninger på grunn av andre forhold enn de som er nevnt i denne paragraf skal godkjennes av telemyndigheten.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om bruksbegrensninger.

§ 2-6. Abonnementsavtalen

       En teleoperatør skal utarbeide abonnementsvilkår for offentlige teletjenester med opplysninger om frist for levering og feilretting, tjenestekvalitet og vilkår for tilgang til og bruk av tjenestene.

       Abonnementsvilkårene skal offentliggjøres.

       Teleoperatøren kan endre eller stenge offentlige teletjenester tidligst to måneder etter at det er varslet om endring eller opphør av tjenesten.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om abonnementsvilkårene.

Kap. 3. Om tjenesteleverandør

§ 3-1. Registrering av tjenesteleverandør

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om registreringsplikt for tjenesteleverandører og om registreringen.

§ 3-2. Tildeling av nummer. Bruk av nummerplaner

       Telemyndigheten kan tildele nummer eller nummerserier, herunder navn og adresser, i samsvar med nummerplaner.

       Telemyndigheten kan pålegge leverandører av offentlige teletjenester å ta i bruk nummerplaner. Telemyndigheten kan gi forskrifter om tildeling av nummer og om bruk av nummerplaner.

§ 3-3. Bruk av standarder og samvirke

       Telemyndigheten kan pålegge leverandører av offentlige teletjenester å ta i bruk standarder eller på annen måte tilpasse tjenestetilbudet med sikte på samvirke med telenett eller teletjenester.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om bruk av standarder og om samvirke.

§ 3-4. Godkjennelse av tjenestetilbud

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om at tjenestetilbud skal godkjennes i henhold til krav som fremgår av forskriftene. Det kan pålegges tiltak for å sikre landsdekkende tjenestetilbud eller andre viktige samfunnsinteresser, herunder plikt til å etablere samvirke med andre teletjenester, samt medvirke til etablering av utenlandssamband.

       Godkjennelsen kan trekkes tilbake dersom kravene ikke lenger er oppfylt.

§ 3-5. Leverandør av grunnleggende teletjeneste

       Telemyndigheten kan pålegge leverandører av grunnleggende teletjenester å gjennomføre tiltak for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon, herunder plikt til å etablere landsdekkende tjenestetilbud, samt inngå i samarbeid med annen nasjonal eller utenlandsk tjenesteleverandør eller teleoperatør.

       Kongen kan bestemme hva som er grunnleggende teletjeneste.

§ 3-6. Tjenesteleverandørens avtaleforhold

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om at åpen tilgang i henhold til § 2-4 skal gjelde for offentlige teletjenester. Det kan bestemmes at § 2-5 og § 2-6 skal gjelde tilsvarende for leverandører av offentlige teletjenester.

Kap. 4. Om teleutstyr. Godkjennelse, innførsel, omsetning m.v

§ 4-1. Virkeområde

       Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder for alt teleutstyr, jf. § 1-6 bokstav i), med mindre telemyndigheten har gjort unntak.

§ 4-2. Godkjennelse av teleutstyr

       Teleutstyr skal godkjennes av telemyndigheten med mindre det er gyldig merket i henhold til overensstemmelseserklæring, jf. § 4-3.

       Teleutstyr som skal godkjennes er:

       Teleutstyr skal likevel ikke typegodkjennes dersom det er merket med at det bare er beregnet for tilknytning til telenett som ikke er offentlige.

       Alt utstyr med samme typebetegnelse som den godkjente utstyrsenheten skal merkes slik telemyndigheten har bestemt.

       Telemyndigheten kan unnta teleutstyr fra godkjennelsesplikten på vilkår av at utstyret merkes slik telemyndigheten bestemmer. Telemyndigheten kan gi forskrifter om godkjennelsen eller merkingen av teleutstyr, og om hvem som kan søke godkjennelse, samt bestemme at dokumentasjon som er lagt til grunn for godkjennelsen på fastsatte vilkår kan nyttes også senere.

§ 4-3. Samsvarserklæring

       Erklæring om at teleutstyr i henhold til samsvarsvurderinger oppfyller regler som er gitt i internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, kan gis av organ som er utpekt av departementet. Tilvirker av teleutstyr kan gi egenerklæring på grunnlag av godkjent kvalitetssikringssystem. Alt teleutstyr med samme typebetegnelse som det som fremgår av samsvarserklæringen skal merkes slik det er bestemt.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om gjennomføringen av denne paragrafen.

§ 4-4. Nektelse av godkjennelse. Tilbakekall

       Telemyndigheten kan nekte typegodkjennelse av teleutstyr som ikke oppfyller de grunnleggende krav etter § 1-4.

       Telemyndigheten kan trekke tilbake typegodkjennelse dersom teleutstyret eller merkingen endres etter at godkjennelsen er gitt, dersom utstyret ikke lenger oppfyller de grunnleggende krav etter § 1-4 eller dersom andre vesentlige forutsetninger for godkjennelsen bortfaller.

       Tilbakekall av typegodkjennelse omfatter alt teleutstyr med samme typebetegnelse, med mindre årsaken til tilbakekallet er at utstyret eller merkingen endres etter at godkjennelse ble gitt.

§ 4-5. Forbud mot innførsel, omsetning m.v. og bruk av teleutstyr

       Det er forbudt å føre inn teleutstyr til eget bruk, å tilby, avhende eller på annen måte overlate teleutstyret til andre dersom det ikke er typegodkjent eller merket som telemyndigheten har bestemt etter § 4-2, eller gyldig merket i henhold til overensstemmelseserklæring, jf. § 4-3. Det samme gjelder tilknytning av teleutstyr til offentlig telenett, herunder samvirke med offentlig nett, samt besittelse, etablering eller bruk av radioutstyr, med mindre utstyret er unntatt fra godkjenningsplikt. Det er forbudt å knytte teleutstyr til offentlig nett når utstyret ikke er beregnet for slik bruk. Det er forbudt å overlate konsesjonspliktig radioutstyr til andre enn de som dokumenterer nødvendig tillatelse.

       Forbudet etter denne bestemmelse omfatter også utstyr som er i strid med grunnleggende sikkerhetskrav etter § 1-4.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om gjennomføringen av forbudene fastsatt i denne paragraf.

§ 4-6. Registrering av utstyrsleverandører og teleutstyr

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om at den som i næringsøyemed tilbyr, omsetter eller på annen måte overlater teleutstyr til andre skal registreres.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om at teleutstyr som markedsføres eller som omsettes i næringsøyemed eller på annen måte overlates til andre skal registreres innen en fastsatt frist.

Kap. 5. Om radiovirksomhet. Tillatelse til bruk av radioutstyr, frekvenstildeling m.v

§ 5-1. Virkeområde

       Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder for all radiovirksomhet, jf. § 1-6 bokstav m), med mindre telemyndigheten har gjort unntak.

§ 5-2. Frekvenstildeling

       Telemyndigheten tildeler frekvenser til radiovirksomhet innenfor rammen av faktisk eller planlagt bruk av frekvenser. Det kan tas hensyn til fremtidige frekvensbehov. Telemyndigheten kan gi forskrifter om frekvenstildeling.

§ 5-3. Tillatelse til bruk av radioutstyr

       Radioutstyr kan bare besittes, etableres eller brukes når telemyndigheten har gitt tillatelse. Det kan knyttes vilkår til tillatelsen, blant annet med hensyn til sendereffekt, plassering av utstyr, båndbredde, dekningsområde og tilknytning til offentlige telenett.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om etablering og bruk av radioutstyr.

§ 5-4. Tillatelse til radiosystem

       System med samvirkende radioutstyr kan bare besittes, etableres eller brukes når telemyndigheten har gitt tillatelse. Det kan knyttes vilkår til tillatelsen, blant annet kan det pålegges sikringstiltak for å hindre ulovlig bruk av systemet.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om etablering og bruk av radiosystem.

§ 5-5. Nektelse av tillatelse. Tilbakekall

       Telemyndigheten kan nekte tillatelse eller tildeling etter dette kapitlet når det følger av overordnede telepolitiske hensyn, jf. § 1-3, eller grunnleggende krav etter § 1-4, eller det ikke er innhentet tillatelse til å etablere og drive telenett eller teletjeneste. Tillatelse kan også nektes dersom radioutstyret ikke oppfyller kravene fastsatt i eller i medhold av kapittel 4.

       Tillatelse eller tildeling kan trekkes tilbake på grunnlag som nevnt i første ledd eller dersom andre vesentlige forutsetninger for tillatelse eller tildeling bortfaller. Frekvenstildeling kan også trekkes tilbake når det følger av internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til.

Kap. 6. Forskrifter. Godkjennelse og registrering av nett og installatør m.v

§ 6-1. Forskrifter om markedsføring

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om markedsføring som er nødvendige av hensyn til gjennomføringen av denne lov.

§ 6-2. Forskrifter om tekniske krav

       Telemyndigheten kan gi forskrifter for å sikre de grunnleggende krav etter § 1-4.

§ 6-3. Forskrifter om standarder

       Telemyndigheten kan i forskrifter bestemme at tekniske standarder eller felles tekniske bestemmelser på offisielt språk i henhold til internasjonale avtaler skal ha forskrifts virkning.

§ 6-4. Forskrifter om telenett

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om avgrensningen av interne og lukkede telenett, og om etablering, drift og bruk av slike nett, herunder om registrerings- eller godkjennelsesordninger.

§ 6-5. Godkjennelse av overføringsnett for kringkasting

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om at etablering, drift og bruk av overføringsnett for kringkasting skal godkjennes i henhold til krav fastsatt i forskrifter. Godkjennelsen kan trekkes tilbake dersom kravene ikke lenger er oppfylt.

§ 6-6. Godkjennelse av installatør og reparatør. Registrering

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om at den som tilbyr installasjon eller reparasjon av telenett eller teleutstyr, herunder overføringsnett for kringkasting, skal godkjennes. Det samme gjelder den som i næringsøyemed foretar installasjon eller reparasjon til eget bruk. Installatør og reparatør kan pålegges å melde seg inn i et særskilt register. Telemyndigheten kan tilbakekalle godkjennelsen dersom installatør eller reparatør i sin virksomhet ikke overholder krav fastsatt i eller i medhold av denne lov.

Kap. 7. Tilsyn og kontroll. Retting, stenging, sikring m.v

§ 7-1. Tilsyn og kontroll

       Telemyndigheten fører tilsyn med at kravene fastsatt i eller i medhold av denne lov er oppfylt, herunder tilsyn med teleoperatørens eller tjenesteleverandørens avtaler med brukerne.

       Telemyndigheten kan i forbindelse med tilsynet ta stikkprøver og besørge utført målinger og annen kontroll. Kontroll kan skje uten forhåndsvarsel.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om tilsyn og kontroll, herunder om omkostninger i forbindelse med kontroll.

§ 7-2. Plikt til å medvirke til kontroll

       Den som er utsatt for kontroll plikter å sørge for at telemyndigheten har uhindret adgang til virksomheten eller til lokaler der teleutstyr eller annen innretning som hører inn under denne loven finnes.

       Telemyndigheten kan pålegge innehaveren eller dennes representant å være til stede under kontrollen. Nødvendig dokumentasjon skal gjøres tilgjengelig for telemyndigheten.

       Manglende medvirkning til kontroll kan føre til stenging av telekommunikasjonsvirksomheten.

§ 7-3. Intern kontroll

       Telemyndigheten kan bestemme at det skal etableres interne kontrollsystem for å sikre at kravene fastsatt i eller i medhold av denne lov er oppfylt. Det skal utarbeides dokumentasjon som viser at kravene til intern kontroll er oppfylt. Dokumentasjonen skal være tilgjengelig for telemyndigheten.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om intern kontroll og om dokumentasjon.

§ 7-4. Retting og endring av avtalepraksis

       Dersom telekommunikasjonsvirksomhet ikke oppfyller kravene fastsatt i eller i medhold av loven, kan telemyndigheten påby retting innen en fastsatt frist. Dersom påbudet ikke etterleves kan tillatelse, tildeling eller annen godkjennelse som er gitt i henhold til loven trekkes tilbake. Telemyndigheten kan kreve at teleoperatører eller tjenesteleverandører endrer avtalepraksis i samsvar med kravene fastsatt i eller i medhold av loven.

§ 7-5. Stenging

       Telemyndigheten kan gjennomføre stenging av telenett, teletjeneste, teleutstyr eller radiovirksomhet når det ikke foreligger slik tillatelse, tildeling eller godkjennelse som loven påbyr, eller virksomheten kan medføre vesentlige trusler mot helse eller sikkerhet.

       I forbindelse med stenging kan det kreves at radioutstyr demonteres og forsegles. Stenging kan skje uten forhåndsvarsel.

       Når det finnes påkrevet, kan telemyndigheten kreve bistand av politiet for å gjennomføre stenging og/eller forsegling.

§ 7-6. Forbud mot markedsføring av teleutstyr. Tilbaketrekking

       Dersom bruken av teleutstyr kan medføre trusler mot de grunnleggende krav etter § 1-4, kan telemyndigheten pålegge tilvirker, importør eller forhandler straks å stanse tilbudet og omsetningen av utstyret, samt å gjennomføre tiltak for å trekke utstyret tilbake fra markedet. Telemyndigheten kan også påby at tilbud og omsetning av teleutstyr som ikke er gyldig merket etter reglene i § 4-2 straks stanses.

§ 7-7. Sikring av telenett m.v.

       Telemyndigheten kan pålegge teleoperatør, tjenesteleverandør, innehaver av radiosystem og bruker av radioutstyr, samt installatører av telenett og teleutstyr, å gjennomføre sikringstiltak av hensyn til rikets sikkerhet, personvernet, taushetsplikt eller andre viktige samfunnsinteresser og herunder formidle meldinger fra statsmyndigheter når det har vesentlig betydning. Omkostninger og tap i forbindelse med tiltakene bæres av den som gjennomfører dem. Pålegg om sikring kan gis uten forhåndsvarsel.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om sikringstiltak og om teleoperatørs virksomhet under beredskap og krig.

Kap. 8. Kontroll med åpen tilgang til nett og tjeneste. Klage

§ 8-1. Kontroll med åpen tilgang til telenett og teletjeneste

       En bruker kan bringe spørsmål om en teleoperatør eller en tjenesteleverandør har opptrådt i strid med kravene om åpen tilgang til telenett og teletjenester inn for telemyndigheten. Andre med rettslig interesse i saksforholdet kan også be om avgjørelse.

       Bruker, teleoperatør eller tjenesteleverandør som ikke har fått medhold i avgjørelse etter første ledd, kan bringe spørsmålet inn for EFTAs overvåkningsorgan. Det avskjærer ikke adgangen til søksmål for de alminnelige domstoler at saken er brakt inn for telemyndigheten. Tvistemålsloven § 437 gjelder ikke.

       Telemyndigheten kan bestemme at spørsmål i forbindelse med bruksbegrensninger som følge av betalingsmislighold kan bringes inn for telemyndigheten. Telemyndigheten kan gi forskrifter om adgangen til å bringe spørsmål inn for telemyndigheten og for EFTAs overvåkningsorgan, og om fremgangsmåten og saksbehandlingen.

§ 8-2. Klage over opphør av tjeneste

       Berørt bruker kan bringe spørsmål om endring eller opphør av tjenester inn for telemyndigheten, som kan pålegge teleoperatør eller tjenesteleverandør å utsette tidspunktet for oppsigelse av avtalen i henhold til § 2-6, jf. § 3-6.

§ 8-3. Forskrifter om klageadgang

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om klage over enkeltvedtak etter denne lov og om hvem som er klageorgan.

Kap. 9. Opplysningsplikt, offentlighet og taushetsplikt

§ 9-1. Opplysningsplikt

       Telemyndigheten kan kreve utlevert opplysninger som er nødvendige av hensyn til gjennomføringen av denne loven eller oppgaver som er pålagt telemyndigheten i forbindelse med internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, blant annet for å undersøke mulig overtredelse av denne loven eller forskrifter eller vedtak i medhold av loven.

       Opplysningene kan kreves utlevert skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist fra den enkelte eller fra grupper av ervervsdrivende, organisasjoner m.v. Dersom fristen ikke overholdes kan tillatelse, godkjennelse eller annen tildeling i henhold til loven trekkes tilbake.

       Taushetsplikt etter § 9-3 eller etter forvaltningsloven er ikke til hinder for opplysningsplikt som bestemt i denne paragraf.

       Telemyndigheten skal bevare taushet om de taushetsbelagte opplysningene.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om opplysningsplikten.

§ 9-2. Offentlighet

       Telemyndigheten kan uten hinder av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 offentliggjøre opplysninger om teleoperatørs eller tjenesteleverandørs avtaleforhold for å sikre at kravene om åpen tilgang til telenett og teletjenester er oppfylt. Det skal tas hensyn til den ervervsdrivendes berettigede interesse i å bevare forretningshemmeligheter. Det kan ikke offentliggjøres opplysninger om tekniske innretninger eller løsninger.

       Ingen har overfor telemyndigheten krav på å gjøre seg kjent med opplysninger som er innhentet i medhold av § 9-1 i forbindelse med saksbehandlingen etter § 8-1, med mindre partsinnsyn følger av første ledd eller forvaltningsloven.

§ 9-3. Taushetsplikt

       Teleoperatør, tjenesteleverandør og installatør plikter å bevare taushet om innholdet av telekommunikasjonen og om andres bruk av telekommunikasjon, herunder opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter. De plikter å gjennomføre tiltak for å hindre at andre enn de som opplysningene gjelder får anledning til selv å skaffe seg kjennskap til slike opplysninger. Heller ikke kan de nytte opplysningene i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, med mindre det dreier seg om statistiske opplysninger om nettverkstrafikk som er fullt ut anonymiserte og som ikke gir informasjon om innretninger eller tekniske løsninger.

       Taushetsplikt etter første ledd gjelder også for alle som utfører arbeid eller tjeneste for teleoperatør, tjenesteleverandør, teleinstallatør eller telemyndigheten. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om taushetsplikten. Annen lovbestemt taushetsplikt gjelder i tillegg til denne paragrafen.

Kap. 10. Gebyr og avgifter. Ekspropriasjon, tvangsbot og straff

§ 10-1. Gebyrer og avgiftsplikt

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om gebyr for konsesjoner, tillatelser, tildelinger eller andre forvaltningstjenester som gis i medhold av loven, og for registrering og vedlikehold av registre som opprettes i medhold av loven.

       Telemyndigheten kan pålegge teleoperatør eller tjenesteleverandør å betale avgift til staten.

       Telemyndigheten kan også pålegge teleoperatør eller tjenesteleverandør å betale avgift til annen teleoperatør eller tjenesteleverandør for tilslutning til nett eller teletjeneste.

       Avgiftsplikt etter annet og tredje ledd kan telemyndigheten også fastsette i forskrift.

§ 10-2. Ekspropriasjon

       Teleoperatør som Kongen utpeker er berettiget til å anbringe telenett, teleutstyr eller annen innretning til telekommunikasjonsformål på, over, gjennom eller under offentlig eller privat eiendom. Det skal ytes vederlag ifølge fjerde ledd.

       Kongen kan gjøre vedtak om eller gi samtykke til ekspropriasjon av eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom for anbringelse av telenett, teleutstyr eller annen innretning til telekommunikasjonsformål.

       For å ivareta det offentliges eller abonnentenes interesser i en hensiktsmessig utnyttelse av ressurser til telekommunikasjonsformål, kan Kongen gjøre vedtak om eller gi samtykke til ekspropriasjon av eiendomsrett eller bruksrett til telenett, teleutstyr eller andre innretninger som nyttes til telekommunikasjonsformål. I denne sammenhengen kan Kongen vedta eller gi samtykke til ekspropriasjon av eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom som nyttes i driften av telenett, teleutstyr eller annen innretning.

       Det skal ytes vederlag for den byrden ekspropriasjonsvedtaket antas å påføre eieren eller den bruksberettigede. Dette gjelder likevel ikke hvis formålet er å knytte eiendommen til offentlig telenett. Vederlagets størrelse fastsettes ved skjønn med mindre partene blir enige. Skjønnet har ikke oppsettende virkning for gjennomføringen av ekspropriasjonsvedtaket.

       Eier eller bruksberettiget kan kreve at telenett, teleutstyr eller annen innretning flyttes eller fjernes fra eiendommen, når dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Med mindre det oppnås enighet skal kravet avgjøres ved skjønn. Det samme gjelder eventuelle krav på tilbakebetaling av vederlag ifølge fjerde ledd i forbindelse med kravet om endring eller flytting.

       Telemyndigheten kan gi nærmere forskrifter om når ekspropriasjon ifølge denne paragraf kan skje og om inngrepets omfang.

       Telemyndigheten kan også gi forskrifter om når teleoperatør er berettiget etter første ledd og om rettens omfang. Bestemmelsene i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom gjelder tilsvarende så langt det passer.

       Det kreves særskilt tillatelse etter veglov 21. juni 1963 nr. 23 for å anbringe telenett eller teleutstyr over, under, langs eller nær offentlig veg, når dette er fastsatt i veglova.

§ 10-3. Tvangsbot

       For å sikre at enkeltvedtak etter denne lov overholdes kan telemyndigheten bestemme at den vedtaket retter seg mot skal betale en daglig løpende bot til staten til forholdet er rettet på.

       Vedtak om tvangsbot er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 10-4. Straff

       Brudd på bestemmelser i denne loven eller forskrifter gitt med hjemmel i loven straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder. Medvirkning straffes tilsvarende. Straffbare handlinger etter denne loven er forseelser.

       Den som forsettlig eller grovt uaktsomt krenker taushetsplikt etter § 9-3 straffes som bestemt i første ledd. Hvis hensikten med taushetsbruddet er å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller gjerningsmannen i slik hensikt på annen måte utnytter opplysninger som er belagt med taushetsplikt etter § 9-3, kan straffen forhøyes inntil 3 år.

Kap. 11. Ikrafttredelse. Endring i andre lover

§ 11-1. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det kan bestemmes at enkelte deler av loven skal tre i kraft til ulik tid.

       Enkeltvedtak og forskrifter som har hjemmel i lover som oppheves etter § 11-2 skal fortsatt gjelde.

§ 11-2. Endring i andre lover

       Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Lov 29. april 1899 om Eneret for Staten til Befordring af Meddelelse ved Hjælp af Telegraflinjer og lignende Anlæg oppheves.

2. Lov 9. juni 1903 nr. 10 om Anlæg for Telegraf, Telefon og lignende Meddelelsesmidler oppheves.

3. Lov 24. juli 1914 om tillæg til og forandring i lov av 29. april 1899 angaaende befordring av meddelelser ved hjælp av telegrafledninger og lignende anlæg og angaaende ophævelse av lov nr. 2 av 16. juli 1907 oppheves.

4. Lov 18. august 1914 nr. 3 om forsvarshemmeligheter endres slik:

§ 5 skal lyde:

       Dersom nogen træffes under omstændigheter, som kan gi grund til mistanke om at han har foretat eller agter at foreta handling, som er strafbar efter denne lov, efter straffelovens § 90 eller § 91 eller efter lov om telekommunikasjon av .... § 10-4, og han overfor en offentlig tjenestemand eller en militær befalingsmand i tjenesten negter at opgi navn, nationalitet, stilling, næring og bopæl eller gir urigtig opgave derom for sit eget eller andres vedkommende, straffes han med bøter eller med hefte eller fængsel indtil 6 maaneder, om strengere straf ikke er anvendelig paa handlingen.

§ 8 skal lyde:

       Den, som med skjellig grund mistænkes for en strafbar handling mot denne lovs § 5 eller mot lov om telekommunikasjon av ..... § 10-4, kan paagripes og sættes i varetæktsfængsel ikke bare under de betingelser som er nævnt i straffeprosessloven § 173 og § 174, jf § 184 annet ledd, men ogsaa under de betingelser som er nævnt i samme lov § 171 og § 174, jf § 184 annet ledd, uanset at straffen er mindre end der bestemt.

5. Lov 24. juni 1915 nr. 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler endres slik:

§ 1 annet ledd skal lyde:

       Utenfor krigstid kan kontrollen bare settes i verk overfor personer som mistenkes for noen overtredelse av lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914, den borgerlige straffelovs kapitler 8, 9, 12, 13 eller 14, lov om telekommunikasjon av ..... § 10-4, eller lov av 14. mai 1917 om salg og utførsel av fødevarer mv. § 5.

§ 2 skal lyde:

       De tjenestemænd eller andre ansatte som medvirker til kontrollen, pligter at bevare taushet, om hvad de derigjennem maatte erfare.

6. I lov 9. juli 1923 nr. 1 om anbringelse av signaler og merker for målearbeider skal § 1 annet ledd lyde:

       Nærværende lov gjelder ikke målearbeide som utføres i henhold til lov om telekommunikasjon av .... § 10-2. Derimot kommer den til anvendelse på målearbeider som utføres for arbeider i vassdragene, på jordskiftemålinger og på målearbeider etter veglova.

7. I lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom skal § 30 nr. 2 lyde:

       2. Lov om telekommunikasjon av .... § 10-2.

B.

       Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram for Stortinget snarest en konsekvensutredning ved at Telenor AS og Statens teleforvaltning legges til to forskjellige departementer.