1. Proposisjonens hovedinnhold
1.1 Sammendrag
Som følge av den bedrede situasjonen i norsk økonomi og i banknæringen bør oppgavene til Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) og Statens Banksikringsfond (Sikringsfondet) endres. Som varslet i St.meld. nr. 39 (1993-1994) legges det opp til at Investeringsfondets formål skal være å forvalte og selge statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker. Herunder legges det opp til at Investeringsfondet kan overta ansvaret for forvaltningen av eiendeler som tilhører, og nå forvaltes av, Sikringsfondet. Sikringsfondet vil etter dette i hovedsak få en beredskapsfunksjon.
Det vises ellers til omtalen av dette i Nasjonalbudsjettet 1995, avsnitt 5.4.1 og Salderingsproposisjonen for 1995, avsnitt 1.2.8 og tilhørende innstillinger fra Stortinget.
Departementet foreslår endringer i lov om Statens Bankinvesteringsfond og i lov om Statens Banksikringsfond med sikte på å tilpasse lovgivningen til de oppgaver som de to fondene etter dette skal ha. Det foreslås en ny formålsbestemmelse for Investeringsfondet. Reglene om Investeringsfondets virksomhet foreslås tilpasset det nye formålet. Foreleggelsesplikten for Investeringsfondet ved anvendelse av midler og avhendelse av aktiva foreslås innskrenket, og antall styremedlemmer foreslås utvidet fra tre til fem. I tillegg foreslås det regler for både Investeringsfondet og Sikringsfondet som presiserer at Investeringsfondet og Sikringsfondet kan overta ansvaret for forvaltningen av aktiva som tilhører Sikringsfondet.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for bakgrunnen for lovforslaget. Et høringsnotat ble 16. desember 1994 sendt til Den norske Bankforening, Sparebankforeningen i Norge, Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond, Kredittilsynet og Norges Bank. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringsuttalelsene og departementets vurderinger.
1.2 Komiteens merknader
1.2.1 Generelt til lovforslaget
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, og fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, viser til at en hovedsak i proposisjonen er å tilpasse oppgavene for Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond til den bedrede situasjonen i norsk økonomi og i banknæringen. Etter flertallets syn er det nå både riktig og nødvendig å tilpasse fondene slik at de får en bedre lovmessig forankring i forhold til sin forvaltningsoppgave. Dette bør innebære at det statlige eierskapet i forretningsbankene i større grad konsentreres gjennom Statens Bankinvesteringsfond. Statens Banksikringsfond vil da få en rolle av mer beredskapsmessig art, men bør fortsatt i en overgangsperiode være en del av det samlede sikkerhetsnett for banknæringen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, og Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til Innst.S.nr.213 (1993-1994), hvor dette flertallet uttaler:
| « Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at statens eierinteresser skal forvaltes av Statens Bankinvesteringsfond og ser at det er hensiktsmessig at Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond gradvis tilpasser sine porteføljer til de oppgaver de skal ivareta i framtiden. » |
Flertallet har registrert at dette fanges opp gjennom forslaget om at Statens Bankinvesteringsfond kan overta forvaltningsansvaret for aktiva som tilhører Sikringsfondet.Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, Kristelig Folkeparti, Venstre, Lars Sponheim, og representanten Stephen Bråthen vil gå inn for at lovbestemmelsene for den statlige forvaltning av statens eierinteresser i bankene utformes med sikte på en avvikling av det statlige eierskapet, for å gjenopprette og utvide det brede private eierskap som ble avviklet under bankkrisen.
Disse medlemmer ser det som ønskelig snarest på nytt å etablere et bredt eierskap til de tre største bankene. Hensynet til norsk økonomi, kapitaltilgangen til norske bedrifter, den langsiktige sparingen i samfunnet og den positive verdi det har at flest mulig har et medeierskap som bygger på direkte eiendomsrett tilsier en snarlig privatisering. Et bredt nasjonalt eierskap er også det beste middel for å sikre norske eierinteresser uten de mange uheldige virkninger av statlig eierskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til den konkurransevridning som omfattende statlige kapitalinnskudd og eierskap i de største bankene innebærer. Disse medlemmer vil advare mot at dette eierskap benyttes som grunnlag for ytterligere ekspansjon og konsentrasjon gjennom oppkjøp av andre finansinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen konstaterer at Regjeringens forslag er et nytt skritt i retning av å beholde et omfattende statlig eierskap i norske banker på permanent basis. Disse medlemmer viser til at Statens Bankinvesteringsfond ble opprettet som et midlertidig tiltak for å sikre kapitaltilgang til banker i en spesiell situasjon, mens Regjeringen nå foreslår at dette fondet uten noen som helst begrensning skal ha til oppgave å eie og forvalte statlige eierandeler i norske banker. Disse medlemmer viser til sine forslag og merknader i forbindelse med behandlingen av den siste bankmeldingen, Innst.S.nr.213 (1993-1994) og B.innst.S.nr.I og B.innst.S.nr.II (1994-1995).
Disse medlemmer mener at utviklingen de siste månedene, bl.a. striden om størrelsen på utbyttet, har understreket de prinsipielle og praktiske innvendingene mot et omfattende statlig eierskap i bankene. Disse medlemmer har merket seg at også departementet i proposisjonen retter søkelyset mot de rollekonflikter som ligger innebygget i det statlige eierskapet:
| « Staten har flere roller i forhold til bankvesenet, og det kan tenkes at det kan oppstå motsetning mellom rollene. » |
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen finner det lite betryggende at departementet mener at enkelte av disse rollekonfliktene kan anses løst ved at Kredittilsynet og Norges Bank har ganske selvstendige roller. Disse medlemmer vil bemerke at Regjeringen og Finansdepartementet spiller en nøkkelrolle på en rekke politiske og andre områder som bestemmer rammevilkårene for finansnæringene, og at også de nevnte særorganer er underlagt Regjeringens instruksjons- og ansettelsesmyndighet.
Disse medlemmer vil vise til at de rollekonfliktene som oppstår med staten som en stor bankeier gjør seg gjeldende på en rekke områder som kan medføre betydelige habilitets- og interessekonflikter. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til en del av de roller staten har i forhold til finansinstitusjonene og som kan komme i konflikt med eierrollen. Staten er lovgiver og regulerings- og konsesjonsmyndighet; tilsynsmyndighet; långiver via Norges Bank; stor låntager i finansmarkedene; stor kjøper av betalingstjenester i bankene; eier av en rekke konkurrerende statsbanker; eier av bedrifter som er store leverandører av post og teletjenester til bankene; og myndighet for utforming og gjennomføring av den økonomiske politikken som har så stor betydning for finansnæringene, herunder penge- og kredittpolitikken.
Disse medlemmer mener statens aksjer i de tre store statsbankene bør selges så snart dette anses som hensiktsmessig ut fra en markedsmessig vurdering. På denne bakgrunn kan disse medlemmer heller ikke se noen grunn til å utvide rammene for Bankinvesteringsfondet. Disse medlemmer viser til sin motstand mot opprettelsen av Statens Bankinvesteringsfond. Denne motstand skyldtes et ønske om å begrense den statlige eierrolle i bankene til håndteringen av den aktuelle bankkrisen gjennom den institusjon som ble etablert med dette formål, nemlig Statens Banksikringsfond. Disse medlemmer mener det er naturlig at Banksikringsfondet også har ansvaret for avviklingen av det statlige eierskapet i bankene.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at det statlige eierskapet av forretningsbankene er oppstått som følge av en unntakssituasjon. Nå er det på tide å komme tilbake til en normalsituasjon. Derfor bør den statlige eierandelen i Den norske Bank og Kreditkassen nå reduseres. Målet må være å redusere den statlige eierandelen i disse bankene til under en tredjedel av aksjene, og selge seg helt ut av Fokus Bank snarest mulig. Det er en viktig målsetting å opprettholde norsk eierskap og eierkontroll i de store forretningsbankene. Det prinsipielt riktige vil være at det skjer gjennom private eiere. Det må være viktig å stimulere til et sterkere nasjonalt eiermiljø for forretningsbankene, der de institusjonelle investorene spiller en større rolle som eiere enn de gjorde før bankkrisen. Dette medlem mener et statlig del-eierskap, der staten eier inntil en tredjedel av aksjene i de to store forretningsbankene, i en overgangsfase kan være et positivt og stabiliserende element for å nå disse målsetningene. Det langsiktige målet må være avvikling av det statlige eierskapet i forretningsbankene. Dette medlem ser ikke forvaltningen av disse eierinteressene som prinsipielt annerledes enn statlige eierinteresser i andre selskaper, som bl.a. Folketrygdfondet administrerer. Dette medlem ser derfor ikke behov for et eget Statens Bankinvesteringsfond for å forvalte statens eierskap. I en overgangsperiode er det naturlig at Statens Banksikringsfond har ansvar for å selge ut statlige bankaksjer. Videre forvaltning av statlige eierinteresser bør deretter overlates til Folketrygdfondet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til merknader ovenfor og fremmer følgende forslag:
« Lov av 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond m.v. oppheves. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Innst.S.nr.213 (1993-1994) side 23 hvor det går fram at disse medlemmer går inn for at det statlige medeierskapet i Fokus Bank skal videreføres og at staten skal beholde eierandeler på over 50 % i Den norske Bank og Kreditkassen.
Disse medlemmer viser videre til sin særmerknad i nevnte innstilling side 24 hvor det heter:
| « Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det ikke finnes noe i Senterpartiets ideologi eller program som skulle tilsi statlig eierskap i norske forretningsbanker. Disse medlemmer mener imidlertid det er særlig viktig å sikre aksjemajoriteten i våre finansinstitusjoner på norske hender. Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen medfører at finansieringsvirksomhetsloven ikke lenger kan sette noen maksimalgrense for samlet utenlands eierskap etter 1. januar 1995. Målsettingen om nasjonalt eierskap kan dermed ikke lenger ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen. Disse medlemmer mener at staten er den eneste som kan sikre tilstrekkelig, varig norsk eierskap i våre finansinstitusjoner. Disse medlemmer går derfor inn for at staten fortsatt skal ha aksjemajoriteten i våre tre største forretningsbanker. » |
Disse medlemmer legger altså avgjørende vekt på et viktig samfunnshensyn, nemlig å sikre nasjonalt eierskap for våre tre største forretningsbanker, i sin stillingtaken til spørsmålet om framtidig eierstruktur i norske banker. Disse medlemmer mener derfor at forvaltningen av statens beholdning av aksjer i de største forretningsbankene ikke kan skje utelukkende på grunnlag av forretningsmessige vurderinger, slik Regjeringen foreslår, men at også samfunnsmessige vurderinger må trekkes inn i bildet i tråd med Stortingets retningslinjer bl.a. om statens framtidige eierandeler i våre største forretningsbanker. Disse medlemmer viser til at den pågående prosessen om oppkjøp av forsikringsselskapet Vital understreker betydningen av en sterk aksjeeier som kan og vil ta samfunnsmessige hensyn for å avverge utenlandsk oppkjøp av viktige norske finansinstitusjoner. Vitalsaken viser at private eiere ikke klarer å motstå fete tilbud fra utenlandske oppkjøpere.
Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under pkt. 1.2.2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil framheve at de foreslåtte lovmessige tilpasninger for Statens Bankinvesteringsfond først og fremst tar sikte på å legge til rette for et betydelig salg av statens eierinteresser i bankvesenet. Denne privatisering skjer med utgangspunkt i Innst.S.nr.213 (1993-1994) hvor det bl.a. heter:
| « Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til at det ikke legges opp til en videreføring av et statlig eierskap i Fokus Bank. » |
Foruten at staten skal selge samtlige aksjeposter i Fokus Bank, ble det i Innst.S.nr.213 (1993-1994) gitt politisk tilslutning til å redusere den statlige eierandel i Den norske Bank og Kreditkassen ned mot 50 %. I denne forbindelsen vises til følgende merknad:« Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, slutter seg til at det i inneværende stortingsperiode tas sikte på å beholde en statlig eierandel på over 50 % i Den norske Bank og Kreditkassen. »
Disse medlemmer opprettholder sitt standpunkt fra Innst.S.nr.213 (1993-1994) om å beholde det nåværende nivå for samfunnsmessig eierskap.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.213 (1993-1994) der det heter:
| « Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at det sterke statlige medeierskapet i Den norske Bank og Kreditkassen ble etablert som følge av bankkrisen og de behov som oppsto for å sikre nødvendig stabilitet og tillit i bankvesenet. Disse medlemmer vil peke på at Høyre og Kristelig Folkeparti la som forutsetning at det statlige eierskapet gjennom Statens banksikringsfond skulle avvikles etter hvert som bankene kom i normal funksjon og at statens andeler da skulle legges ut for salg til private eiere. Disse medlemmer mener det er prinsipielt uheldig at staten opprettholder en dominerende eierrolle og styring med det private bankvesen i en situasjon der bankenes egenkapital og inntjeningsevne er tilfredsstillende. » |
Disse medlemmer vil understreke at Kristelig Folkeparti ikke har endret syn i dette spørsmål.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, legger til grunn at framtidige kriser i enkeltbanker bør håndteres etter banklovgivningens ordinære system.
1.2.2 Nærmere om forutsetningen for og gjennomføringen av salg av statlige aksjer
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at de tre største forretningsbankene til sammen hadde 168.000 aksjonærer før staten gjennom en særlov overtok bankene. Disse medlemmer viser videre til disse medlemmers ulike forslag om å gi de tidligere aksjonærer mulighet til å kjøpe aksjer ved en forkjøpsrett på gunstige vilkår. Disse medlemmer bemerker at disse forslag er nedstemt, men har merket seg at også flertallet står fast ved løftet om å gi de tidligere aksjonærer i Fokus Bank en forkjøpsrett til å overta inntil 25 % av statens eierinteresser i banken.
Disse medlemmer mener at en overføring av disse eierinteresser fra staten direkte til den enkelte norske borger vil være fordelaktig for både Norge, den enkelte innbygger og for bankene. Disse medlemmer mener derfor at staten som et ledd i privatiseringen av de tre største bankene bør tilby alle norske statsborgere en lik andel av tegningsrettigheter til redusert pris. For å stimulere til at så mange som mulig benytter dette tilbud for å styrke det langsiktige, private eierskap til norske banker kan det være riktig å utforme visse vilkår for å benytte en slik forkjøpsrett, f.eks. en frist på tre år før videresalg kan finne sted.
Disse medlemmer vil samtidig understreke at salgsinntektene ved et slikt omfattende spredningssalg av statens bankaksjer bør gi grunnlag for en oppbygging av midler på det såkalte oljefondet eller eventuelt Folketrygdfondet, og på den måten bl.a. til å sikre statens langsiktige pensjonsforpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser for øvrig til den usikkerhet som råder om adgangen til å opprettholde en permanent, diskriminerende særlov som gir staten rett til å ha større eierandeler i den enkelte bank enn de 10 % som er lovens hovedregel for alle andre. Disse medlemmer vil bemerke at 10-prosentregelen anses som viktig for å sikre eier- og maktspredning i finansinstitusjonene. Disse medlemmer finner det uheldig at staten ved å forbeholde seg diskriminerende særrettigheter i strid med denne regelen bidrar til å skape usikkerhet om sin vilje til å håndheve regelen konsekvent.
Disse medlemmer vil foreslå at staten i stedet for å opprettholde store statlige eierandeler i bankene foretar en privatisering av de tre bankene som forsterker den eier- og maktspredning som 10-prosentregelen bygger på. Det kan etter disse medlemmers syn f.eks. skje ved å knytte vetorett mot avgjørende vedtektsendringer til en spesialaksje (Golden Share), kombinert med stemme- og eierbegrensningsregler i vedtektene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utarbeide en plan for snarlig salg av de statlige eierandeler i bankene på en måte som bidrar til et bredt nasjonalt eierskap og med gunstig fortrinnsrett for samtlige norske statsborgere. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det er ulike syn i komiteen på spørsmålet om privatisering av de tre store forretningsbankene som staten nå eier, og om hvor langt staten bør gå i å selge statens aksjer. Disse medlemmer konstaterer at et flertall har gått inn for at staten i sin helhet skal selge seg ut av Fokus Bank og at det skal skje en betydelig reduksjon av statens eierandeler i Den norske Bank og Kreditkassen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse gikk i Innst.S.nr.213 (1993-1994) inn for å opprettholde det statlige eierskapet i Fokus Bank for derved å sikre nasjonalt eierskap og å opprettholde banken som en viktig regional bank. Disse medlemmer konstaterer at stortingsflertallet gikk inn for å selge statens aksjer i Fokus Bank. For å begrense skadevirkningen, vil disse medlemmer nå gå inn for at det snarest, og før aksjer i banken blir solgt, vedtektsfestes en stemmeretts- og eierbegrensning i Fokus Bank.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at det tas inn i vedtektene for Fokus Bank regler om stemmeretts- og eierbegrensning. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil dessuten be om at departementet vurderer om staten skal forbeholdes en spesialaksje (Golden Share) med rett til å nekte vedtektsendring på dette punkt. Disse medlemmer forutsetter at en slik vurdering forelegges Stortinget før statens salg av aksjer i Fokus Bank innledes.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber departementet foreta en vurdering av ordningen med en spesialaksje (Golden Share) som gir staten rett til å blokkere vedtektsendringer. Denne vurdering forutsettes framlagt og behandlet i Stortinget før det statlige aksjesalg i Fokus Bank innledes. »
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil be om at staten før salg av aksjer i de tre største forretningsbankene gjennomføres bidrar til at en regel om eierbegrensning på 10 % inntas i vedtektene for alle tre bankene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil videre be om at det utredes alternative eier- og organisasjonsmodeller for forretningsbankene, som kan sikre nasjonal styring og en bredere representasjon i de styrende organer i forretningsbankene. Dette bør kunne skje ved oppretting av selveiende forretningsbanker etter mønster av den opphevede lov om selveiende forretningsbanker av 26. mai 1978, og den modellen en har for sparebanker. Det bør utredes hvilke lovendringer som er nødvendige for å kunne gjennomføre dette og hvilke tiltak, herunder skattemessige tiltak, som kan gjennomføres for å sikre tilstrekkelig egenkapital til bankene med en endret eier- og organisasjonsmodell. Disse medlemmer peker på at EØS-avtalen og bankkrisen med den statlige overtakelse av de store forretningsbankene, har skapt en ny situasjon som bør føre til en nyvurdering av hvilken organisasjonsmodell som er mest hensiktsmessig for bankene. Dette bør skje før en fra statens side foretar videre avhendelse av aksjer til private interessenter i et omfang som kan avgrense den politiske handlefriheten.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede alternative eier- og organisasjonsmodeller for forretningsbankene, som kan sikre nasjonal styring og en bredere representasjon i de styrende organer i forretningsbankene. Dette bør kunne skje ved oppretting av selveiende forretningsbanker etter mønster av den opphevede lov om selveiende forretningsbanker av 26. mai 1978, og den modellen en har for sparebanker. Det bør utredes hvilke lovendringer som er nødvendige for å kunne gjennomføre dette og hvilke tiltak, herunder skattemessige tiltak, som kan gjennomføres for å sikre tilstrekkelig egenkapital til bankene med en endret eier- og organisasjonsmodell. Før utredningen er forelagt og ferdig behandlet i Stortinget, skal det ikke skje salg av statens aksjer i de tre forretningsbankene. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at EØS-avtalen med fri omsettelighet av aksjer i norske banker og forsikringsselskaper, uten en lovmessig fastsatt grense for utenlandsk eierandel, innebærer et historisk systemskifte. Fra flere hold er det uttrykt bekymring overfor et eventuelt omfattende oppkjøp fra utenlandske finanskonserner. Disse medlemmer vil påpeke at i motsetning til aksjeselskaper kan ikke gjensidige selskaper, stiftelser og sparebanker bli gjenstand for eierovertakelse. I tillegg til et samfunnsmessig eierskap kan finansinstitusjonenes organisasjonsform sikre at det nasjonale eierskap sikres. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet har vedtatt at Fokus Bank skal privatiseres innen 1997. På denne bakgrunn vil disse medlemmer be om at departementet foretar en bred vurdering av hvordan et norsk eierskap kan videreføres for Fokus Bank.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til egne merknader i Innst.S.nr.213 (1993-1994) der det fremgår at partiet mener at staten så snart råd er, bør selge ut sine andeler slik at majoriteten igjen er på private hender. Disse medlemmer støtter intensjonene i Høyres forslag ovenfor som går ut på en reprivatisering samtidig med at staten sikrer seg muligheten til å motsette seg uheldige vedtektsendringer. Det norske finansmarkedet er nå i ferd med å normaliseres og videre skjer det mange endringer mht. internasjonale regler bl.a. innen EØS og EU. Disse medlemmer vil derfor ikke på det nåværende tidspunkt binde seg til en bestemt løsning for å ivareta de nasjonale interesser knyttet til de store forretningsbankene. Disse medlemmer viser til merknader sammen med Høyre i Innst.S.nr.213 (1993-1994) s. 23 der det fremgår at Kristelig Folkeparti ønsket å gi en viss fortrinnsrett til de tidligere aksjonærene når nytegning av aksjekapital skulle skje.
Disse medlemmer viser til sine merknader om reprivatisering og begrensning av det statlige eierskap i de store forretningsbankene. Disse medlemmer har merket seg at striden om den statlige utbyttepolitikken overfor de store forretningsbankene nok kan ha svekket interessen hos private for kjøp av aksjer som legges ut. Disse medlemmer ønsker at Fokus Bank kan fortsette å fungere som en regionbank for Midt-Norge, og mener en majoritetsandel permanent på statens hånd vil være i strid med privat aksjetegning og samarbeid med andre finansinstitusjoner som har et utgangspunkt i finansmiljøet i denne regionen.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil bemerke at nasjonalt eierskap i norske finansinstitusjoner ikke kan være et altoverskyggende mål - noe nær hellig og bevaringsverdig. En politisk målsetting om dette vil på noen sikt virke kontraproduktivt, i den forstand at norske finansinstitusjoner forblir pygmeer i et marked som i økende grad preges av internasjonale konserner. Krav om nasjonalt eierskap vil lett føre til at norske finansinstitusjoners konkurranseevne i alminnelighet, samt den innenlandske konkurransen om finansielle tjenester, gradvis svekkes. Dette medlem er av den oppfatning at bank-, finans- og forsikringsbransjen i Norge allerede idag er for « norske ». Av hensyn til kundene, og på sikt institusjonene selv, vil det være en fordel at flere av disse inngikk tette og forpliktende allianser, evt. fusjonerte med en større utenlandsk partner. På den måten kan den internasjonale konkurranseevnen bedre ivaretas. Norske løsninger, eksempelvis Kreditkassen - Fokus Bank, DnB - Vital, må unngås, da dette i for stor grad svekker den innenlandske konkurransen. Innavl har, uansett sammenheng, historisk sett brakt lite godt med seg.
Dette medlem ser med bakgrunn i dette syn meget positivt på at f.eks. Vital overtas av nederlandske Aegon. Likeså ville det være positivt om DnB, Kreditkassen eller Fokus Bank fikk en tilsvarende partner.
Dette medlem ser på den tradisjonelle norske frykten for utenlandsk kapital og eierskap i norske selskaper som kortsiktig og naiv - som et utslag av et skadelig mindreverdighetskompleks. Nordmenn, og norske beslutningstagere i særdeleshet, må erkjenne at den teknologiske utviklingen på en helt annen måte enn tidligere gjør hele verden til en markedsplass med sterkt konkurransepress. Den som ikke følger med - den som ikke kjenner sin besøkelsestid - blir akterutseilt. Blant de akterutseilte kan mange norske selskaper være om norske politikere, de som former rammevilkårene for virksomheten, fortsetter å leve i den villfarelse at primæroppgaven, eksempelvis for en norsk finansinstitusjon, for all fremtid er å være nærbank for Ola på Toten, punktum.
Komiteen viser for øvrig til komiteens og de respektive fraksjoners merknader om banknæringen i Innst.S.nr.213 (1993-1994) og B.innst.S.nr.I (1994-1995) og B.innst.S.nr.II (1994-1995).