1. Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Sammendrag

       Som følge av den bedrede situasjonen i norsk økonomi og i banknæringen bør oppgavene til Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) og Statens Banksikringsfond (Sikringsfondet) endres. Som varslet i St.meld. nr. 39 (1993-1994) legges det opp til at Investeringsfondets formål skal være å forvalte og selge statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker. Herunder legges det opp til at Investeringsfondet kan overta ansvaret for forvaltningen av eiendeler som tilhører, og nå forvaltes av, Sikringsfondet. Sikringsfondet vil etter dette i hovedsak få en beredskapsfunksjon.

       Det vises ellers til omtalen av dette i Nasjonalbudsjettet 1995, avsnitt 5.4.1 og Salderingsproposisjonen for 1995, avsnitt 1.2.8 og tilhørende innstillinger fra Stortinget.

       Departementet foreslår endringer i lov om Statens Bankinvesteringsfond og i lov om Statens Banksikringsfond med sikte på å tilpasse lovgivningen til de oppgaver som de to fondene etter dette skal ha. Det foreslås en ny formålsbestemmelse for Investeringsfondet. Reglene om Investeringsfondets virksomhet foreslås tilpasset det nye formålet. Foreleggelsesplikten for Investeringsfondet ved anvendelse av midler og avhendelse av aktiva foreslås innskrenket, og antall styremedlemmer foreslås utvidet fra tre til fem. I tillegg foreslås det regler for både Investeringsfondet og Sikringsfondet som presiserer at Investeringsfondet og Sikringsfondet kan overta ansvaret for forvaltningen av aktiva som tilhører Sikringsfondet.

       Det er i proposisjonen redegjort nærmere for bakgrunnen for lovforslaget. Et høringsnotat ble 16. desember 1994 sendt til Den norske Bankforening, Sparebankforeningen i Norge, Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond, Kredittilsynet og Norges Bank. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringsuttalelsene og departementets vurderinger.

1.2 Komiteens merknader

1.2.1 Generelt til lovforslaget

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, og fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, viser til at en hovedsak i proposisjonen er å tilpasse oppgavene for Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond til den bedrede situasjonen i norsk økonomi og i banknæringen. Etter flertallets syn er det nå både riktig og nødvendig å tilpasse fondene slik at de får en bedre lovmessig forankring i forhold til sin forvaltningsoppgave. Dette bør innebære at det statlige eierskapet i forretningsbankene i større grad konsentreres gjennom Statens Bankinvesteringsfond. Statens Banksikringsfond vil da få en rolle av mer beredskapsmessig art, men bør fortsatt i en overgangsperiode være en del av det samlede sikkerhetsnett for banknæringen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, og Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til Innst.S.nr.213 (1993-1994), hvor dette flertallet uttaler:

       Flertallet har registrert at dette fanges opp gjennom forslaget om at Statens Bankinvesteringsfond kan overta forvaltningsansvaret for aktiva som tilhører Sikringsfondet.Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, Kristelig Folkeparti, Venstre, Lars Sponheim, og representanten Stephen Bråthen vil gå inn for at lovbestemmelsene for den statlige forvaltning av statens eierinteresser i bankene utformes med sikte på en avvikling av det statlige eierskapet, for å gjenopprette og utvide det brede private eierskap som ble avviklet under bankkrisen.

       Disse medlemmer ser det som ønskelig snarest på nytt å etablere et bredt eierskap til de tre største bankene. Hensynet til norsk økonomi, kapitaltilgangen til norske bedrifter, den langsiktige sparingen i samfunnet og den positive verdi det har at flest mulig har et medeierskap som bygger på direkte eiendomsrett tilsier en snarlig privatisering. Et bredt nasjonalt eierskap er også det beste middel for å sikre norske eierinteresser uten de mange uheldige virkninger av statlig eierskap.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til den konkurransevridning som omfattende statlige kapitalinnskudd og eierskap i de største bankene innebærer. Disse medlemmer vil advare mot at dette eierskap benyttes som grunnlag for ytterligere ekspansjon og konsentrasjon gjennom oppkjøp av andre finansinstitusjoner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen konstaterer at Regjeringens forslag er et nytt skritt i retning av å beholde et omfattende statlig eierskap i norske banker på permanent basis. Disse medlemmer viser til at Statens Bankinvesteringsfond ble opprettet som et midlertidig tiltak for å sikre kapitaltilgang til banker i en spesiell situasjon, mens Regjeringen nå foreslår at dette fondet uten noen som helst begrensning skal ha til oppgave å eie og forvalte statlige eierandeler i norske banker. Disse medlemmer viser til sine forslag og merknader i forbindelse med behandlingen av den siste bankmeldingen, Innst.S.nr.213 (1993-1994) og B.innst.S.nr.I og B.innst.S.nr.II (1994-1995).

       Disse medlemmer mener at utviklingen de siste månedene, bl.a. striden om størrelsen på utbyttet, har understreket de prinsipielle og praktiske innvendingene mot et omfattende statlig eierskap i bankene. Disse medlemmer har merket seg at også departementet i proposisjonen retter søkelyset mot de rollekonflikter som ligger innebygget i det statlige eierskapet:

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen finner det lite betryggende at departementet mener at enkelte av disse rollekonfliktene kan anses løst ved at Kredittilsynet og Norges Bank har ganske selvstendige roller. Disse medlemmer vil bemerke at Regjeringen og Finansdepartementet spiller en nøkkelrolle på en rekke politiske og andre områder som bestemmer rammevilkårene for finansnæringene, og at også de nevnte særorganer er underlagt Regjeringens instruksjons- og ansettelsesmyndighet.

       Disse medlemmer vil vise til at de rollekonfliktene som oppstår med staten som en stor bankeier gjør seg gjeldende på en rekke områder som kan medføre betydelige habilitets- og interessekonflikter. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til en del av de roller staten har i forhold til finansinstitusjonene og som kan komme i konflikt med eierrollen. Staten er lovgiver og regulerings- og konsesjonsmyndighet; tilsynsmyndighet; långiver via Norges Bank; stor låntager i finansmarkedene; stor kjøper av betalingstjenester i bankene; eier av en rekke konkurrerende statsbanker; eier av bedrifter som er store leverandører av post og teletjenester til bankene; og myndighet for utforming og gjennomføring av den økonomiske politikken som har så stor betydning for finansnæringene, herunder penge- og kredittpolitikken.

       Disse medlemmer mener statens aksjer i de tre store statsbankene bør selges så snart dette anses som hensiktsmessig ut fra en markedsmessig vurdering. På denne bakgrunn kan disse medlemmer heller ikke se noen grunn til å utvide rammene for Bankinvesteringsfondet. Disse medlemmer viser til sin motstand mot opprettelsen av Statens Bankinvesteringsfond. Denne motstand skyldtes et ønske om å begrense den statlige eierrolle i bankene til håndteringen av den aktuelle bankkrisen gjennom den institusjon som ble etablert med dette formål, nemlig Statens Banksikringsfond. Disse medlemmer mener det er naturlig at Banksikringsfondet også har ansvaret for avviklingen av det statlige eierskapet i bankene.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at det statlige eierskapet av forretningsbankene er oppstått som følge av en unntakssituasjon. Nå er det på tide å komme tilbake til en normalsituasjon. Derfor bør den statlige eierandelen i Den norske Bank og Kreditkassen nå reduseres. Målet må være å redusere den statlige eierandelen i disse bankene til under en tredjedel av aksjene, og selge seg helt ut av Fokus Bank snarest mulig. Det er en viktig målsetting å opprettholde norsk eierskap og eierkontroll i de store forretningsbankene. Det prinsipielt riktige vil være at det skjer gjennom private eiere. Det må være viktig å stimulere til et sterkere nasjonalt eiermiljø for forretningsbankene, der de institusjonelle investorene spiller en større rolle som eiere enn de gjorde før bankkrisen. Dette medlem mener et statlig del-eierskap, der staten eier inntil en tredjedel av aksjene i de to store forretningsbankene, i en overgangsfase kan være et positivt og stabiliserende element for å nå disse målsetningene. Det langsiktige målet må være avvikling av det statlige eierskapet i forretningsbankene. Dette medlem ser ikke forvaltningen av disse eierinteressene som prinsipielt annerledes enn statlige eierinteresser i andre selskaper, som bl.a. Folketrygdfondet administrerer. Dette medlem ser derfor ikke behov for et eget Statens Bankinvesteringsfond for å forvalte statens eierskap. I en overgangsperiode er det naturlig at Statens Banksikringsfond har ansvar for å selge ut statlige bankaksjer. Videre forvaltning av statlige eierinteresser bør deretter overlates til Folketrygdfondet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til merknader ovenfor og fremmer følgende forslag:

       « Lov av 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond m.v. oppheves. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Innst.S.nr.213 (1993-1994) side 23 hvor det går fram at disse medlemmer går inn for at det statlige medeierskapet i Fokus Bank skal videreføres og at staten skal beholde eierandeler på over 50 % i Den norske Bank og Kreditkassen.

       Disse medlemmer viser videre til sin særmerknad i nevnte innstilling side 24 hvor det heter:

       Disse medlemmer legger altså avgjørende vekt på et viktig samfunnshensyn, nemlig å sikre nasjonalt eierskap for våre tre største forretningsbanker, i sin stillingtaken til spørsmålet om framtidig eierstruktur i norske banker. Disse medlemmer mener derfor at forvaltningen av statens beholdning av aksjer i de største forretningsbankene ikke kan skje utelukkende på grunnlag av forretningsmessige vurderinger, slik Regjeringen foreslår, men at også samfunnsmessige vurderinger må trekkes inn i bildet i tråd med Stortingets retningslinjer bl.a. om statens framtidige eierandeler i våre største forretningsbanker. Disse medlemmer viser til at den pågående prosessen om oppkjøp av forsikringsselskapet Vital understreker betydningen av en sterk aksjeeier som kan og vil ta samfunnsmessige hensyn for å avverge utenlandsk oppkjøp av viktige norske finansinstitusjoner. Vitalsaken viser at private eiere ikke klarer å motstå fete tilbud fra utenlandske oppkjøpere.

       Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under pkt. 1.2.2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil framheve at de foreslåtte lovmessige tilpasninger for Statens Bankinvesteringsfond først og fremst tar sikte på å legge til rette for et betydelig salg av statens eierinteresser i bankvesenet. Denne privatisering skjer med utgangspunkt i Innst.S.nr.213 (1993-1994) hvor det bl.a. heter:

       Foruten at staten skal selge samtlige aksjeposter i Fokus Bank, ble det i Innst.S.nr.213 (1993-1994) gitt politisk tilslutning til å redusere den statlige eierandel i Den norske Bank og Kreditkassen ned mot 50 %. I denne forbindelsen vises til følgende merknad:« Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, slutter seg til at det i inneværende stortingsperiode tas sikte på å beholde en statlig eierandel på over 50 % i Den norske Bank og Kreditkassen. »

       Disse medlemmer opprettholder sitt standpunkt fra Innst.S.nr.213 (1993-1994) om å beholde det nåværende nivå for samfunnsmessig eierskap.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.213 (1993-1994) der det heter:

       Disse medlemmer vil understreke at Kristelig Folkeparti ikke har endret syn i dette spørsmål.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, legger til grunn at framtidige kriser i enkeltbanker bør håndteres etter banklovgivningens ordinære system.

1.2.2 Nærmere om forutsetningen for og gjennomføringen av salg av statlige aksjer

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at de tre største forretningsbankene til sammen hadde 168.000 aksjonærer før staten gjennom en særlov overtok bankene. Disse medlemmer viser videre til disse medlemmers ulike forslag om å gi de tidligere aksjonærer mulighet til å kjøpe aksjer ved en forkjøpsrett på gunstige vilkår. Disse medlemmer bemerker at disse forslag er nedstemt, men har merket seg at også flertallet står fast ved løftet om å gi de tidligere aksjonærer i Fokus Bank en forkjøpsrett til å overta inntil 25 % av statens eierinteresser i banken.

       Disse medlemmer mener at en overføring av disse eierinteresser fra staten direkte til den enkelte norske borger vil være fordelaktig for både Norge, den enkelte innbygger og for bankene. Disse medlemmer mener derfor at staten som et ledd i privatiseringen av de tre største bankene bør tilby alle norske statsborgere en lik andel av tegningsrettigheter til redusert pris. For å stimulere til at så mange som mulig benytter dette tilbud for å styrke det langsiktige, private eierskap til norske banker kan det være riktig å utforme visse vilkår for å benytte en slik forkjøpsrett, f.eks. en frist på tre år før videresalg kan finne sted.

       Disse medlemmer vil samtidig understreke at salgsinntektene ved et slikt omfattende spredningssalg av statens bankaksjer bør gi grunnlag for en oppbygging av midler på det såkalte oljefondet eller eventuelt Folketrygdfondet, og på den måten bl.a. til å sikre statens langsiktige pensjonsforpliktelser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser for øvrig til den usikkerhet som råder om adgangen til å opprettholde en permanent, diskriminerende særlov som gir staten rett til å ha større eierandeler i den enkelte bank enn de 10 % som er lovens hovedregel for alle andre. Disse medlemmer vil bemerke at 10-prosentregelen anses som viktig for å sikre eier- og maktspredning i finansinstitusjonene. Disse medlemmer finner det uheldig at staten ved å forbeholde seg diskriminerende særrettigheter i strid med denne regelen bidrar til å skape usikkerhet om sin vilje til å håndheve regelen konsekvent.

       Disse medlemmer vil foreslå at staten i stedet for å opprettholde store statlige eierandeler i bankene foretar en privatisering av de tre bankene som forsterker den eier- og maktspredning som 10-prosentregelen bygger på. Det kan etter disse medlemmers syn f.eks. skje ved å knytte vetorett mot avgjørende vedtektsendringer til en spesialaksje (Golden Share), kombinert med stemme- og eierbegrensningsregler i vedtektene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en plan for snarlig salg av de statlige eierandeler i bankene på en måte som bidrar til et bredt nasjonalt eierskap og med gunstig fortrinnsrett for samtlige norske statsborgere. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det er ulike syn i komiteen på spørsmålet om privatisering av de tre store forretningsbankene som staten nå eier, og om hvor langt staten bør gå i å selge statens aksjer. Disse medlemmer konstaterer at et flertall har gått inn for at staten i sin helhet skal selge seg ut av Fokus Bank og at det skal skje en betydelig reduksjon av statens eierandeler i Den norske Bank og Kreditkassen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse gikk i Innst.S.nr.213 (1993-1994) inn for å opprettholde det statlige eierskapet i Fokus Bank for derved å sikre nasjonalt eierskap og å opprettholde banken som en viktig regional bank. Disse medlemmer konstaterer at stortingsflertallet gikk inn for å selge statens aksjer i Fokus Bank. For å begrense skadevirkningen, vil disse medlemmer nå gå inn for at det snarest, og før aksjer i banken blir solgt, vedtektsfestes en stemmeretts- og eierbegrensning i Fokus Bank.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at det tas inn i vedtektene for Fokus Bank regler om stemmeretts- og eierbegrensning. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil dessuten be om at departementet vurderer om staten skal forbeholdes en spesialaksje (Golden Share) med rett til å nekte vedtektsendring på dette punkt. Disse medlemmer forutsetter at en slik vurdering forelegges Stortinget før statens salg av aksjer i Fokus Bank innledes.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber departementet foreta en vurdering av ordningen med en spesialaksje (Golden Share) som gir staten rett til å blokkere vedtektsendringer. Denne vurdering forutsettes framlagt og behandlet i Stortinget før det statlige aksjesalg i Fokus Bank innledes. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil be om at staten før salg av aksjer i de tre største forretningsbankene gjennomføres bidrar til at en regel om eierbegrensning på 10 % inntas i vedtektene for alle tre bankene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil videre be om at det utredes alternative eier- og organisasjonsmodeller for forretningsbankene, som kan sikre nasjonal styring og en bredere representasjon i de styrende organer i forretningsbankene. Dette bør kunne skje ved oppretting av selveiende forretningsbanker etter mønster av den opphevede lov om selveiende forretningsbanker av 26. mai 1978, og den modellen en har for sparebanker. Det bør utredes hvilke lovendringer som er nødvendige for å kunne gjennomføre dette og hvilke tiltak, herunder skattemessige tiltak, som kan gjennomføres for å sikre tilstrekkelig egenkapital til bankene med en endret eier- og organisasjonsmodell. Disse medlemmer peker på at EØS-avtalen og bankkrisen med den statlige overtakelse av de store forretningsbankene, har skapt en ny situasjon som bør føre til en nyvurdering av hvilken organisasjonsmodell som er mest hensiktsmessig for bankene. Dette bør skje før en fra statens side foretar videre avhendelse av aksjer til private interessenter i et omfang som kan avgrense den politiske handlefriheten.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede alternative eier- og organisasjonsmodeller for forretningsbankene, som kan sikre nasjonal styring og en bredere representasjon i de styrende organer i forretningsbankene. Dette bør kunne skje ved oppretting av selveiende forretningsbanker etter mønster av den opphevede lov om selveiende forretningsbanker av 26. mai 1978, og den modellen en har for sparebanker. Det bør utredes hvilke lovendringer som er nødvendige for å kunne gjennomføre dette og hvilke tiltak, herunder skattemessige tiltak, som kan gjennomføres for å sikre tilstrekkelig egenkapital til bankene med en endret eier- og organisasjonsmodell. Før utredningen er forelagt og ferdig behandlet i Stortinget, skal det ikke skje salg av statens aksjer i de tre forretningsbankene. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at EØS-avtalen med fri omsettelighet av aksjer i norske banker og forsikringsselskaper, uten en lovmessig fastsatt grense for utenlandsk eierandel, innebærer et historisk systemskifte. Fra flere hold er det uttrykt bekymring overfor et eventuelt omfattende oppkjøp fra utenlandske finanskonserner. Disse medlemmer vil påpeke at i motsetning til aksjeselskaper kan ikke gjensidige selskaper, stiftelser og sparebanker bli gjenstand for eierovertakelse. I tillegg til et samfunnsmessig eierskap kan finansinstitusjonenes organisasjonsform sikre at det nasjonale eierskap sikres. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet har vedtatt at Fokus Bank skal privatiseres innen 1997. På denne bakgrunn vil disse medlemmer be om at departementet foretar en bred vurdering av hvordan et norsk eierskap kan videreføres for Fokus Bank.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til egne merknader i Innst.S.nr.213 (1993-1994) der det fremgår at partiet mener at staten så snart råd er, bør selge ut sine andeler slik at majoriteten igjen er på private hender. Disse medlemmer støtter intensjonene i Høyres forslag ovenfor som går ut på en reprivatisering samtidig med at staten sikrer seg muligheten til å motsette seg uheldige vedtektsendringer. Det norske finansmarkedet er nå i ferd med å normaliseres og videre skjer det mange endringer mht. internasjonale regler bl.a. innen EØS og EU. Disse medlemmer vil derfor ikke på det nåværende tidspunkt binde seg til en bestemt løsning for å ivareta de nasjonale interesser knyttet til de store forretningsbankene. Disse medlemmer viser til merknader sammen med Høyre i Innst.S.nr.213 (1993-1994) s. 23 der det fremgår at Kristelig Folkeparti ønsket å gi en viss fortrinnsrett til de tidligere aksjonærene når nytegning av aksjekapital skulle skje.

       Disse medlemmer viser til sine merknader om reprivatisering og begrensning av det statlige eierskap i de store forretningsbankene. Disse medlemmer har merket seg at striden om den statlige utbyttepolitikken overfor de store forretningsbankene nok kan ha svekket interessen hos private for kjøp av aksjer som legges ut. Disse medlemmer ønsker at Fokus Bank kan fortsette å fungere som en regionbank for Midt-Norge, og mener en majoritetsandel permanent på statens hånd vil være i strid med privat aksjetegning og samarbeid med andre finansinstitusjoner som har et utgangspunkt i finansmiljøet i denne regionen.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil bemerke at nasjonalt eierskap i norske finansinstitusjoner ikke kan være et altoverskyggende mål - noe nær hellig og bevaringsverdig. En politisk målsetting om dette vil på noen sikt virke kontraproduktivt, i den forstand at norske finansinstitusjoner forblir pygmeer i et marked som i økende grad preges av internasjonale konserner. Krav om nasjonalt eierskap vil lett føre til at norske finansinstitusjoners konkurranseevne i alminnelighet, samt den innenlandske konkurransen om finansielle tjenester, gradvis svekkes. Dette medlem er av den oppfatning at bank-, finans- og forsikringsbransjen i Norge allerede idag er for « norske ». Av hensyn til kundene, og på sikt institusjonene selv, vil det være en fordel at flere av disse inngikk tette og forpliktende allianser, evt. fusjonerte med en større utenlandsk partner. På den måten kan den internasjonale konkurranseevnen bedre ivaretas. Norske løsninger, eksempelvis Kreditkassen - Fokus Bank, DnB - Vital, må unngås, da dette i for stor grad svekker den innenlandske konkurransen. Innavl har, uansett sammenheng, historisk sett brakt lite godt med seg.

       Dette medlem ser med bakgrunn i dette syn meget positivt på at f.eks. Vital overtas av nederlandske Aegon. Likeså ville det være positivt om DnB, Kreditkassen eller Fokus Bank fikk en tilsvarende partner.

       Dette medlem ser på den tradisjonelle norske frykten for utenlandsk kapital og eierskap i norske selskaper som kortsiktig og naiv - som et utslag av et skadelig mindreverdighetskompleks. Nordmenn, og norske beslutningstagere i særdeleshet, må erkjenne at den teknologiske utviklingen på en helt annen måte enn tidligere gjør hele verden til en markedsplass med sterkt konkurransepress. Den som ikke følger med - den som ikke kjenner sin besøkelsestid - blir akterutseilt. Blant de akterutseilte kan mange norske selskaper være om norske politikere, de som former rammevilkårene for virksomheten, fortsetter å leve i den villfarelse at primæroppgaven, eksempelvis for en norsk finansinstitusjon, for all fremtid er å være nærbank for Ola på Toten, punktum.

       Komiteen viser for øvrig til komiteens og de respektive fraksjoners merknader om banknæringen i Innst.S.nr.213 (1993-1994) og B.innst.S.nr.I (1994-1995) og B.innst.S.nr.II (1994-1995).

2. Nærmere om lovforslaget

2.1 Endring av formålsbestemmelsen og virksomhetsbestemmelsen

2.1.1 Sammendrag

       Etter den nåværende bestemmelsen i § 1 skal Investeringsfondet bidra med ansvarlig kapital til norske banker, som hovedregel med utgangspunkt i forretningsmessige vurderinger. Investeringsfondet kan etter bestemmelsen også erverve aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital fra Sikringsfondet uten at forretningsmessige vurderinger legges til grunn for ervervet.

       Investeringsfondet skal imidlertid etter forslaget til bestemmelse i § 1 heretter forvalte og selge de aktuelle eierandeler etter de retningslinjer som er trukket opp. Det foreslås derfor for det første at Investeringsfondets formål endres for å bidra med ansvarlig kapital, til etter visse retningslinjer å forvalte og selge statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker.

       Det forhold at virksomheten skal skje etter forretningsmessige vurderinger er forsterket i lovteksten. Det fastsettes at fondets virksomhet ikke bare skal ha forretningsmessige vurderinger som utgangspunkt (som nå), men at virksomheten skal skje på et forretningsmessig grunnlag. Av dette følger bl.a. at investeringsfondloven § 1 annet punktum, om et unntak fra de forretningsmessige vurderinger, oppheves.

       Investeringsfondet vil utøve sine eierfunksjoner i generalforsamlingen, herunder medvirke ved valg til de styrende organer. Fondet skal som medeier søke å bidra til at bankene driver bankdrift som er forretningsmessig fundert, og slik at statlig og privat eierkapital kan få en forretningsmessig avkastning. Herunder skal fondet ta stilling til at kapitaltransaksjoner som berører aksjonærene, så som kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse og utbytte, også er i samsvar med eiernes interesser. Ved eventuelle kapitalutvidelser i markedet skal Investeringsfondet ivareta statens eierinteresser, slik at den statlige eierandel utvikles som forutsatt i St.meld. nr. 39 (1993-1994). Staten legger videre til grunn at bankene har en så god kapitaldekning at deres soliditet ikke kan trekkes i tvil. Fondet skal ikke gripe inn i forhold til den løpende bankdrift. Fondet skal derfor etter dette opplegg heller ikke være direkte representert i bankenes styre. Opplegget bygger på at eiernes interesser reflekteres på en tilfredsstillende måte, i første rekke i styrets beslutninger. Dette gjelder særlig krav til lønnsom drift og avkastning på investert kapital.

       De nevnte hensyn gjør seg likevel gjeldende i forhold til representantskapet, især ut fra dette organs kompetanse etter loven. Også behovet for å kunne medvirke på en passende måte ved valg til styrene i bankene tilsier at Investeringsfondet bør være direkte representert i representantskapet samt i generalforsamlingens og representantskapets valgkomiteer.

       Som nevnt under punkt 2 foran tilsier fondets fremtidige oppgave som forvalter av det statlige medeierskapet at fondet gradvis forestår salg av eksisterende beholdninger av aksjer, grunnfondsbevis m.v. innenfor de fastlagte rammer for de statlige eierandelene. Sparebankforeningen i Norge har i sin høringsuttalelse understreket at Statens Bankinvesteringsfond bør prioritere arbeidet med avhending av aksjer og grunnfondsbevis utstedt av andre banker enn Den norske Bank og Kreditkassen, og ber departementet sette tidsfrister for når et slikt salg skal være gjennomført. Etter departementets syn er det imidlertid uheldig å forplikte seg til salg til bestemte tider etter en tidsplan, da dette på en uheldig måte kan påvirke markedets prising av disse papirene. Investeringsfondet må legge en avgjørende vekt på de forretningsmessige vurderinger. Gjennomføringen av salgene skal imidlertid ikke dra unødig ut i tid, men gjennomføres slik at de opptrukne retningslinjene for utviklingen av de statlige eierandeler følges.

       I investeringsfondloven § 5 er det oppregnet hvilke måter fondets midler kan anvendes på. Oppregningen omfatter erverv av nyemitterte aksjer utstedt av norske forretningsbanker (bokstav a), nyemitterte grunnfondsbevis utstedt av norske sparebanker (bokstav b), og lån som kan regnes som ansvarlig kapital til norske forretnings- og sparebanker (bokstav c). I samsvar med endringen av formålet for Investeringsfondet vil det bare unntaksvis bli aktuelt med slik bruk av fondets midler. Bokstav a foreslås likevel videreført, slik at fondet har mulighet til å delta i eventuelle kapitalutvidelser i DnB og Kreditkassen. Ved en slik kapitalutvidelse bør Investeringsfondet bare delta dersom dette er nødvendig for at fondet skal kunne opprettholde en minste eierandel, eller dersom en kommersiell vurdering sterkt taler for dette. Reglene i bokstav b) og c) som tillater erverv av grunnfondsbevis og ansvarlig lån foreslås derimot opphevet.

       Reglene om at midler som ikke er anvendt til investeringer skal plasseres som rentebærende kontolån til staten (bokstav d), og at midler kan anvendes til betaling av avkastning til staten (bokstav e), opprettholdes.

       Etter bestemmelsens bokstaver f) og g) kan Investeringsfondet erverve aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital fra Statens Banksikringsfond. Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å endre denne bestemmelse, under henvisning til at det her utelukkende gjelder transaksjoner mellom de to statlige fond.

       Regelen i § 5 annet ledd som begrenser adgangen til å pådra fondet forpliktelser foreslås heller ikke endret.

2.1.2 Komiteens merknader

Til § 1

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti tar opp Regjeringens forslag til endring av § 1 i lov om Statens Bankinvesteringsfond.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 1 i lov 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) har til formål å eie og å forvalte, herunder å selge, statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker, på grunnlag av forretningsmessige vurderinger. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader og forslag under pkt. 1.2. Disse medlemmer har i merknadene foran redegjort for og begrunnet sin motstand mot Statens Bankinvesteringsfond og et dominerende statlig eierskap i de største forretningsbankene.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag forsterker fondets og statens rolle som en permanent dominerende eier i norsk bankvesen, selv om forslaget også trekker opp de rettslige rammer for salg av deler av disse eierinteressene. Disse medlemmer er enig i at forretningsmessige vurderinger må være viktige ved salg av statens aksjer, men er uenig i at dette skal være det eneste kriterium. Disse medlemmer mener at et viktig formål må være å gjennomføre privatisering på en måte som bidrar til å gjenopprette og utvide det brede private eierskap som gikk tapt ved statens håndtering av bankkrisen. Disse medlemmer viser til den nærmere redegjørelse foran om hvordan dette bør gjøres.

       Disse medlemmer vil subsidiært fremme følgende forslag til formålsparagraf, som foreslås inntatt i lov om Statens Bankinvesteringsfond:

« § 1 i lov om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond har til formål å forvalte og selge statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis, og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker, på en måte som bidrar til å gjenopprette og utvide det brede eierskapet i bankene med utgangspunkt i forretningsmessige vurderinger. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sin særmerknad foran under pkt. 1.2 og fremmer følgende forslag:

« § 1 i lov om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) har til formål å eie og å forvalte, herunder å selge statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker på grunnlag av forretningsmessige og samfunnsmessige vurderinger. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti går mot den foreslåtte endring av formålsbestemmelsen i lov om Statens Bankinvesteringsfond. I denne forbindelse vises til at hovedbegrunnelsen for denne lovendring er å privatisere aksjeposter som i dag er under samfunnsmessig eierskap. Disse medlemmer gikk i Innst.S.nr.213 (1993-1994) både imot at staten skal selge samtlige aksjer i Fokus Bank og dessuten realisere aksjeposter i Den norske Bank og Kreditkassen for å redusere den statlige eierandel ned til 50 % innen 1997. Disse medlemmer viser til prinsipiell merknad om statlig eierskap bl.a. i Innst.O.nr.14 (1991-1992) hvor følgende ble anført i forbindelse med oppretting av Statens Bankinvesteringsfond:

       Disse medlemmer vil trekke fram at i henhold til Ot.prp. nr. 33 (1994-1995) skal Bankinvesteringsfondets virksomhet utelukkende baseres på forretningsmessige vurderinger. Det framgår av proposisjonen at unntak fra forretningsmessige vurderinger oppheves.

       Disse medlemmer er enig i at Bankinvesteringsfondet skal forvalte statens eierinteresser. Den statlige eierposisjon og styringsrett må reflekteres gjennom representasjon i bankenes styrende organer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil fremme følgende forslag til § 1 vedrørende formål for Investeringsfondet:

« § 1 i lov om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) har til formål å bidra med ansvarlig kapital til norske banker, og eie og forvalte statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som regnes som ansvarlig kapital i norske banker, på grunnlag av forretningsmessige og samfunnsmessige vurderinger. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot den foreslåtte endring av formålsbestemmelsen i lov om Statens Bankinvesteringsfond. Dette medlem vil støtte Sosialistisk Venstrepartis forslag om tillegg til nåværende § 1. Dette medlem mener at det i sin tid var et misbruk av statlige midler å bruke milliardbeløp til redningsaksjonen for private forretningsbanker. Men når dette først er gjort, bør i hvert fall ikke eierskapet overføres til privat kapital på nytt etter at redningsaksjonen er fullført. Dette medlem har ikke noen illusjoner om at statlig eierskap med dagens maktforhold på noen måte kan sikre at bankene blir drevet ut fra samfunnsmessige interesser. Men statlig eierskap gjør det i hvert fall tydeligere at storbankenes funksjon er et viktig politisk spørsmål, og det gir et bedre utgangspunkt for seinere å oppnå en faktisk samfunnsmessig kontroll.

Til § 5

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til endring av § 5 i lov om Statens Bankinvesteringsfond.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet foreslår innskrenkning i Bankinvesteringsfondets virksomhetsområde i § 5, ved at reglene i bokstav b og c om grunnfondsbevis og ansvarlige lån skal oppheves. Disse medlemmer vil opprettholde de eksisterende anvendelsesmåter for Bankinvesteringsfondets midler, og vil stemme imot Regjeringens forslag om opphevelse av § 5 første ledd bokstav b og c.

2.2 Forvaltning for Statens Banksikringsfond

2.2.1 Sammendrag

       Det legges opp til at Investeringsfondet, med enkelte unntak, skal ha forvaltningsansvaret for begge fondenes aksjeinnehav m.v. Dette kan reguleres ved en forvaltningsavtale mellom de to fondene. Siktemålet med en forvaltningsavtale er at Investeringsfondets administrasjon og styre skal overta det praktiske og det formelle ansvaret for utøvelsen av eierskapet. Dette innebærer således at Sikringsfondets styre blir avlastet ansvar i det omfang som fastsettes i forvaltningsavtalen. De nærmere praktiske omstendigheter ved denne overføringen av ansvar og oppgaver må avklares gjennom forvaltningsavtalen. I første omgang er det avtalt en samordning av sekretariatsfunksjonene for fondene i administrasjonen for Investeringsfondet.

       Det foreslås lovendringer både i investeringsfondloven og i sikringsfondloven som presiserer at Investeringsfondet kan overta det fulle ansvaret for forvaltningen av nærmere spesifiserte aktiva som tilhører Sikringsfondet. Med dette kan Investeringsfondets styre gis i oppgave å forvalte portefølje som eies av Sikringsfondet slik at Sikringsfondets styre fullt ut avlastes for sitt ansvar for så vidt gjelder forvaltning av eierskapet i de banker som omfattes av avtalen. Samtidig foreslås det lovfestet i investeringsfondloven at avtale om å forvalte aktiva som tilhører Statens Banksikringsfond, skal forelegges departementet. For Sikringsfondet er inngåelse av en slik avtale og eventuelle endringer i den, et vedtak av særlig viktighet som etter de gjeldende regler på forhånd skal forelegges departementet.

2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4 første ledd nytt annet og tredje punktum i lov om Statens Bankinvesteringsfond og § 3 tredje ledd nytt annet punktum i lov om Statens Banksikringsfond.

2.3 Innskrenking av foreleggelsesplikten

2.3.1 Sammendrag

       Etter § 4 i lov om Statens Bankinvesteringsfond skal vedtak om anvendelse av midler og avhendelse av aktiva skriftlig forelegges departementet. Med den innsnevring av formålsbestemmelsen som er foreslått ser departementet ikke behov for å opprettholde en så generelt utformet foreleggelsesplikt. Samtidig vil det være ønskelig med en viss avstand mellom fondsstyrets arbeid og departementets arbeid vis-à-vis de bankene Investeringsfondet forvalter eierinteresser i.

       Det er etter gjeldende rett noe forskjell i omfanget av hhv. Sikringsfondets og Investeringsfondets foreleggelsesplikt. Lovforslaget tar sikte på at foreleggelsesplikten for Investeringsfondet skal være den samme som for Sikringsfondet. Dette vil medføre en ordning hvor begge fondene skriftlig og på forhånd skal forelegge vedtak av særlig viktighet for departementet. Departementet antar i denne sammenheng eksempelvis bl.a. at Investeringsfondet bør kunne erverve aksjer i Den norske Bank fra Statens Banksikringfond til markedspris uten at spørsmålet forelegges. Salg fra Investeringsfondets eller Sikringsfondets portefølje av børsnoterte verdipapirer over børs bør også kunne finne sted uten foreleggelse. Det ligger imidlertid ikke i disse praktiske eksempler at alle andre transaksjoner skal forelegges. Spørsmålet om foreleggelse må vurderes ut fra sakens viktighet. For Investeringsfondet betyr dette en viktig innskrenkning av foreleggelsesplikten for så vidt angår anvendelse av midler og avhendelse av aktiva.

       For de aktiva hvor Investeringsfondet etter avtale har overtatt ansvaret for forvaltningen, men hvor Sikringsfondet fortsatt er eier, vil det være tilstrekkelig at Investeringsfondet følger de foreleggelsesregler som gjelder for dette fondet. Departementet mener således at særskilt foreleggelse fra Investeringsfondets styre, etter reglene for Sikringsfondet, ikke vil være nødvendig i slike tilfelle, jf. ellers at forvaltningsavtalen mellom de to fondene skal forelegges departementet.

2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til endring av § 4 første ledd fjerde punktum i lov om Statens Bankinvesteringsfond vedrørende innskrenkning av foreleggelsesplikten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot departementets forslag om å innskrenke den lovbestemte foreleggelsesplikten. Som det framgår av proposisjonen er hensikten å øke avstanden mellom fondsstyrets arbeid og departementets politiske vurderinger. Disse medlemmer betrakter også denne lovendring i et politisk styringsperspektiv, med større fullmakter til Bankinvesteringsfondets styre og ensidig målsetting knyttet til rent forretningsmessige kriterier. Disse medlemmer vil gå imot Regjeringens forslag til endring av § 4 første ledd fjerde punktum i lov om Statens Bankinvesteringsfond.

2.4 Utvidelse av styret

2.4.1 Sammendrag

       Regelen om styret i Investeringsfondet foreslås endret slik at det blir mulig å utvide styret fra tre til fem medlemmer. Dette har sammenheng med de endringer som er foreslått mht. fondets virksomhet. Investeringsfondet skal forestå forvaltningen av såvel Investeringsfondets som Sikringsfondets aksjeeie m.v. etter en forvaltningsavtale. Dette begrenser Sikringsfondets ansvar. Det kan da være naturlig å åpne for en noe bredere sammensetning av Investeringsfondets styre. Departementet mener at et styre på fem medlemmer kan være passende.

2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av § 3 annet ledd første punktum i lov om Statens Bankinvesteringsfond.

2.5 Iverksettelse

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til vedtak vedrørende iverksettelse av loven.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       § 1 i lov 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) har til formål å eie og å forvalte, herunder å selge, statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker, på grunnlag av forretningsmessige vurderinger.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at det tas inn i vedtektene for Fokus Bank regler om stemmeretts- og eierbegrensning.

Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en plan for snarlig salg av de statlige eierandeler i bankene på en måte som bidrar til et bredt nasjonalt eierskap og med gunstig fortrinnsrett for samtlige norske statsborgere.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 4

       Stortinget ber departementet foreta en vurdering av ordningen med en spesialaksje (Golden Share) som gir staten rett til å blokkere vedtektsendringer. Denne vurdering forutsettes framlagt og behandlet i Stortinget før det statlige aksjesalg i Fokus Bank innledes.

Forslag fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 5

       Lov av 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond m.v. oppheves.

Forslag 6

       § 1 i lov om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond har til formål å forvalte og selge statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis, og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker, på en måte som bidrar til å gjenopprette og utvide det brede eierskapet i bankene med utgangspunkt i forretningsmessige vurderinger.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 7

       § 1 i lov om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) har til formål å eie og å forvalte, herunder å selge statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker på grunnlag av forretningsmessige og samfunnsmessige vurderinger.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen utrede alternative eier- og organisasjonsmodeller for forretningsbankene, som kan sikre nasjonal styring og en bredere representasjon i de styrende organer i forretningsbankene. Dette bør kunne skje ved oppretting av selveiende forretningsbanker etter mønster av den opphevede lov om selveiende forretningsbanker av 26. mai 1978, og den modellen en har for sparebanker. Det bør utredes hvilke lovendringer som er nødvendige for å kunne gjennomføre dette og hvilke tiltak, herunder skattemessige tiltak, som kan gjennomføres for å sikre tilstrekkelig egenkapital til bankene med en endret eier- og organisasjonsmodell. Før utredningen er forelagt og ferdig behandlet i Stortinget, skal det ikke skje salg av statens aksjer i de tre forretningsbankene.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 9

       § 1 i lov om Statens Bankinvesteringsfond skal lyde:

Formål

       Statens Bankinvesteringsfond (Investeringsfondet) har til formål å bidra med ansvarlig kapital til norske banker, og eie og forvalte statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som regnes som ansvarlig kapital i norske banker, på grunnlag av forretningsmessige og samfunnsmessige vurderinger.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond gjøres følgende endringer:

§ 3 annet ledd første punktum skal lyde:

       Investeringsfondet ledes av et styre med fem medlemmer.

§ 4 første ledd nytt annet og tredje punktum skal lyde:

       Styret kan etter avtale også forvalte eiendeler som tilhører Statens Banksikringsfond. Avtale om dette skal forelegges departementet.

§ 4 første ledd fjerde punktum skal lyde:

       Før styret treffer vedtak av særlig viktighet skal saken skriftlig forelegges departementet.

§ 5 første ledd bokstav b og c oppheves. Nåværende bokstav d, e, f og g blir bokstav b, c, d og e.

II.

I lov av 15. mars 1991 nr. 2 om Statens Banksikringsfond gjøres følgende endringer:

§ 3 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

       Styret kan overlate sitt ansvar for forvaltning av hele eller deler av Fondets eiendeler til Statens Bankinvesteringsfond.

Nåværende annet, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende punktum blir tredje, fjerde, femte, sjette, syvende og åttende punktum.

III.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte deler av loven kan settes i kraft til forskjellig tid.

       Departementet kan gi nærmere overgangsregler.