Opphavsmannens enerett

       Etter åndsverkloven har opphavsmannen enerett til å fremstille eksemplar (eksemplarfremstillingsrett) av sitt åndsverk og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Verket gjøres tilgjengelig når det framføres (framføringsrett) utenfor det private området, eller eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor det private område (spredningsrett). (Spredningsretten omtales senere.)

       Eneretten til eksemplarframstilling er i utgangspunktet absolutt, dvs. den gjelder uten hensyn til hvordan eksemplaret skal brukes. Som fremstilling av eksemplar av et verk regnes også at det gjøres opptak av verket på en innretning som kan gjengi det, f.eks. på et fonogram eller et videogram.

       Opphavsmannens enerett er imidlertid avgrenset ved flere bestemmelser i åndsverklovens kap. 2, som gir allmennheten rett til uten opphavsmannens samtykke å utnytte verk på nærmere bestemte måte. Dette kalles lånebestemmelser. Noen av disse lånebestemmelsene kan enhver gjøre bruk av, mens andre tilgodeser bestemte former for bruk, som f.eks. undervisning, forskning, presse eller kringkasting.

       Etter noen av lånebestemmelsene kan bruken skje vederlagsfritt, dvs. bestemmelser om fri bruk, etter tvangslisensbestemmelser kan bruken bare skje mot betaling av vederlag til opphavsmannen og etter avtalelisensbestemmelser kan bruken kun skje mot vederlag og etter avtale med en representativ norsk opphavsmanns organisasjon.

Eksemplarfremstilling

       Etter gjeldende rett er en vesentlig del av eksemplarframstillingen som skjer i institusjonell sammenheng betinget av samtykke fra rettighetshaverne. Opphavsretten er en subjektiv enerett som i utgangspunktet forvaltes av den enkelte opphavsmann eller den han overlater rettigheter til. I noen utstrekning forvaltes rettighetene kollektivt gjennom forvaltningsorganisasjoner, som f.eks. Tono, som forvalter komponistenes framføringsrettigheter.

       En sentral problemstilling ved revisjonen av opphavsrettslovgivningen siden 1970 har vært i hvilken utstrekning det som følge av den teknologiske utvikling bør foretas endringer i bestemmelsene i åndsverklovens § 11 om framstilling av eksemplar til privat bruk, og hvilke bestemmelser som ellers skal gjelde for framstilling av eksemplar for bruk innenfor undervisningsvirksomheter og andre institusjoner og virksomheter m.v. Etter gjeldende rett er det bare en liten del av denne eksemplarframstillingen som kan skje fritt med hjemmel i lov.

       Spørsmålet er på den ene side i hvilken utstrekning man kan (og bør) foreta avgrensninger av opphavsmannens enerett av hensyn til nettopp utnyttelsen av verk innenfor virksomheter, og på den annen side om bestemmelsen om fri eksemplarframstilling til privat bruk med dagens teknologi muliggjør eksemplarframstilling i en så vid utstrekning at bestemmelsens rekkevidde må innskrenkes.

       I Opphavsrettsutvalget har det vært alminnelig enighet om at Bernkonvensjonen (artikkel 9 pkt. 2) skal forstås slik at den gir større rom for eksemplarframstilling uten samtykke når det betales vederlag, enn når eksemplarframstillingen kan skje fritt. Med andre ord kan en tvangslisens være tillatt hvor det ikke er tillatt å gi bestemmelser om adgang til fri bruk.

       Den teknologiske utvikling har i løpet av det siste tiåret gitt oss teknisk utstyr som gjør det enkelt og rimelig å fremstille eksemplar av verk. Vanlig kopi- og opptaksutstyr gir i dag mulighet for opptak av en kvalitet som ligger meget nær opp til gjengivelsen av de sendinger eller originaler som det gjøres opptak/kopier fra.

       For lovgiver er spørsmålet om og i tilfelle hvordan man gjennom lovgivningen skal tilrettelegge for utnyttelse av teknologien samtidig som man tar tilbørlig hensyn til rettighetshavernes interesser. Fra samfunnets side er det sterk interesse knyttet til at grunnlaget for produksjon av nye verk ikke svekkes samtidig som allmennhetens tilgang til eksisterende verk ikke svekkes.

Modeller for avgrensning av eneretten - fri bruk, avtalelisens og tvangslisens

       Når det er spørsmål om lovgivningsmessige tiltak i denne forbindelse, er det vesentlig tale om utformingen av lånebestemmelser som innebærer en avgrensning av opphavsmannens enerett. Utformingen av slike lånebestemmelser - om det skal være bestemmelser om fri bruk, om tvangslisens eller om avtalelisens - er et spørsmål av vesentlig betydning i denne forbindelse.

       For den enkelte individuelle rettighetshaver er det ikke praktisk gjennomførbart effektivt å forvalte og håndheve sine rettigheter i forhold til den type utnyttelse av teknologien man står overfor: Utnyttelsen/bruken ved hjelp av moderne teknologi skjer spredt, har ofte begrensete omfang og er lite synbar fordi den ofte skjer innenfor institusjoner og virksomheter og eksemplarene ikke spres utenfor denne.

       Ved vurderingen av hva slags lovbestemmelse som skal velges på løsning av avgrensningsspørsmålene, må det tillegges vekt at rettighetshaverne har utviklet felles forvaltningssystemer som også er tilpasset forhold hvor mange verkskategorier utnyttes samtidig og i stort omfang. Her benyttes også avregning som ikke er basert på at bruken av enkeltverk og prestasjoner blir registrert, men hvor man i stedet avregner på grunnlag av statistiske undersøkelser. Erfaringene viser at slik felles forvaltning av enerettigheter er et nødvendig virkemiddel for å kunne håndheve enerettighetene i forhold til den masseutnyttelse av verk som en står overfor ved eksemplarframstilling innenfor institusjoner, sammenslutninger og næringsliv.

       Vedlegg 1 bak gjengir en skisse over departementets forslag når det gjelder hva som etter åndsverkloven skal være gjenstand for fri bruk, hva som er gjenstand for tvangslisens og hva som er gjenstand for avtalelisens.

Avtalelisens, jf. §§ 36-38a

       En avtalelisensbestemmelse er en lovbestemmelse som gir den som har avtale med en organisasjon som representerer rettighetshavere på et område, rett til å utnytte rettighetshaveres verk eller prestasjoner av den art avtalen gjelder, forutsatt at bruken skjer på det området og på den måten avtalen tillater. Den retten til å bruke verket, som etter loven utløses av avtalen, kalles en avtalelisens.

       Avtalelisensbestemmelsene i forslaget binder også utenforstående rettighetshavere. Dette innebærer at bruk av deres verk uten deres samtykke kan skje på de vilkår som avtalen fastsetter. Det legges til grunn at innkreving av vederlaget skal kunne skje gjennom organisasjonen, og at vederlaget skal kunne fordeles kollektivt.

       Bestemmelsene om vilkårene for å oppnå slik avtalelisens og andre bestemmelser som er felles for disse, er samlet i lovutkastet §§ 36-38 a som fellesbestemmelser for avtalelisens. De aktuelle avtalelisensene er de som omfattes av utkastets § 13 om eksemplarframstilling for bruk i undervisningsvirksomhet, § 14 om fotokopiering innenfor institusjoner og ervervsvirksomheter, og § 34 om videresending av kringkastingssendinger, samt av forskriftshjemmelen for utferdigelse av avtalelisensbestemmelse om opptak for bruk for funksjonshemmede i utkastets § 17 fjerde ledd.

       Dersom avtale om lisensbruk ikke inngås legger departementet til grunn at grensene for eksemplarframstilling etter § 11 forblir som etter gjeldende rett. Dette gjelder også i tilfelle hvor avtale tidligere har blitt inngått, men hvor avtalen utløper uten at det blir enighet om innholdet i en ny avtale. Lovendringen vil derfor ikke forandre styrkeforholdet i tilfelle konflikt.

Tvangslisens, jf. § 35

       Tvangslisens vil si at tillatelsen til bruk følger direkte av lov, men slik at det skal betales vederlag for bruken.

       Bestemmelsen om tvangslisens er tatt inn i lovutkastets § 35 og gjelder fastsettelse av vederlag for nærmere bestemte tilfeller av bruk av verk og prestasjoner, som har det til felles at det i åndsverkloven er fastsatt er det skal betales vederlag for bruken.

       Den gjelder for det første for tvangslisensbestemmelsene i utkastets § 17 tredje ledd, eksemplarframstilling for funksjonshemmede, § 18 samleverk til bruk i undervisning, § 23 gjengivelse av kunstverk og § 45b om bruk av lydopptak i kringkasting.

       Oppnås det ikke enighet mellom partene om vederlagets størrelse, kan hver av partene kreve at vederlaget fastsettes etter regler gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.