1. Innledning

       Til Odelstinget.

       Regjeringen legger i proposisjonen fram betydelige systematiske og substansielle endringer i åndsverkloven 2., 3. og 5. kapittel.

       Det foreslås også redaksjonelle endringer for å gjøre loven mer brukervennlig. Det er lagt vekt på i størst mulig grad å oppnå den samme oppbygning av de nordiske lover på området.

       Et vesentlig formål med lovforslaget er å tilpasse opphavsrettslovgivningen til den nyere teknologiske utvikling og til samfunnsutviklingen for øvrig.

       Det norske opphavsrettsutvalget har arbeidet parallelt med tilsvarende utvalg i de øvrige nordiske land og har avgitt følgende delinnstillinger: NOU-1983-35 endringer i åndsverkloven m.v, NOU 1985:6 arbeidstakers opphavsrett, NOU 1986:18 opphavsrett og edb, NOU 1987:16 fotografiretten, NOU 1987:28 billedkunst m.v., og NOU 1988:22 endringer i åndsverkloven. Opphavsrettsutvalgets forslag har vært behandlet i Ot.prp. nr. 34 (1987-1988) , Ot.prp. nr. 33 (1989-1990) og Ot.prp. nr. 65 (1992-1993) . I denne proposisjonen behandles i hovedsak de gjenstående forslag fra NOU 1983:35 og forslagene i NOU 1985:6 .

       De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg om høringsutkastet som helhet har sluttet seg til forslaget om en ny åndsverklov. (I høringsutkastet hadde departementet som målsetting å fremme forslag om en ny åndsverklov.) I sitt videre arbeid med loven kom imidlertid departementet til at man i denne omgang ikke vil fremme forslag om en ny åndsverklov, men foreta en omfattende revisjon av den gjeldende loven. Foruten de forslag som følger av EØS-avtalen, er det i hovedsak kapitlene 2 og 3 som nå blir gjennomgått og foreslått endret. Det at man nå foretar en revisjon betyr at det i denne omgangen ikke foretas en inkorporering av fotografiloven i åndsverkloven. Den midlertidige lov om fotokopiering oppheves når den reviderte åndsverkloven trer i kraft.

       Departementet har påbegynt et arbeid med tanke på å utrede og eventuelt foreslå endringer i åndsverkloven som følge av de spørsmål som mulighetene for elektronisk lagring og overføring i digital form av verk og prestasjoner reiser. Enkelte av disse problemstillingene er drøftet i denne proposisjonen. Departementet har under utarbeidelse en oversikt over aktuelle problemstillinger, og opplyser at det vil bli utarbeidet lovforslag, eventuelt forskrifter, som vil bli sendt på høring på vanlig måte.

2. Hovedpunkter i proposisjonen

Bestemmelser om fribruk

Tvangslisensbestemmelser som foreslås opphevet

Tvangslisensbestemmelser foreslås innført

Avtalelisenser

Bestemmelser om spredning

       Det fastsettes videre regler om konsumpsjon av (opphør av) eneretten til spredning for eksemplar som med rettighetshaverens samtykke er solgt eller på annen måte overdratt til eier innenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. Eneretten til utleie beholdes også for solgte eller overdratte eksemplarer.

3. EØS-avtalen og ef-direktiver

       EU-kommisjonen har siden 1989 utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, med en rekke direktivforslag for å realisere det indre marked. Med utgangspunkt i målet om å hindre konkurransevridninger og fremme opprettelsen av det indre marked, har Kommisjonens harmoniseringsarbeid innen opphavsretten gått i retning av et høyt beskyttelsesnivå for rettighetshaverne. Gjennom EØS-avtalen og tilleggsavtalen til denne er vi forpliktet til å innpasse vår opphavsrettslovgivning til flere EF-direktiver. Det vises for øvrig til pkt. 2.2 i proposisjonen.

4. Nærmere om lovforslaget

Opphavsmannens enerett

       Etter åndsverkloven har opphavsmannen enerett til å fremstille eksemplar (eksemplarfremstillingsrett) av sitt åndsverk og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Verket gjøres tilgjengelig når det framføres (framføringsrett) utenfor det private området, eller eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor det private område (spredningsrett). (Spredningsretten omtales senere.)

       Eneretten til eksemplarframstilling er i utgangspunktet absolutt, dvs. den gjelder uten hensyn til hvordan eksemplaret skal brukes. Som fremstilling av eksemplar av et verk regnes også at det gjøres opptak av verket på en innretning som kan gjengi det, f.eks. på et fonogram eller et videogram.

       Opphavsmannens enerett er imidlertid avgrenset ved flere bestemmelser i åndsverklovens kap. 2, som gir allmennheten rett til uten opphavsmannens samtykke å utnytte verk på nærmere bestemte måte. Dette kalles lånebestemmelser. Noen av disse lånebestemmelsene kan enhver gjøre bruk av, mens andre tilgodeser bestemte former for bruk, som f.eks. undervisning, forskning, presse eller kringkasting.

       Etter noen av lånebestemmelsene kan bruken skje vederlagsfritt, dvs. bestemmelser om fri bruk, etter tvangslisensbestemmelser kan bruken bare skje mot betaling av vederlag til opphavsmannen og etter avtalelisensbestemmelser kan bruken kun skje mot vederlag og etter avtale med en representativ norsk opphavsmanns organisasjon.

Eksemplarfremstilling

       Etter gjeldende rett er en vesentlig del av eksemplarframstillingen som skjer i institusjonell sammenheng betinget av samtykke fra rettighetshaverne. Opphavsretten er en subjektiv enerett som i utgangspunktet forvaltes av den enkelte opphavsmann eller den han overlater rettigheter til. I noen utstrekning forvaltes rettighetene kollektivt gjennom forvaltningsorganisasjoner, som f.eks. Tono, som forvalter komponistenes framføringsrettigheter.

       En sentral problemstilling ved revisjonen av opphavsrettslovgivningen siden 1970 har vært i hvilken utstrekning det som følge av den teknologiske utvikling bør foretas endringer i bestemmelsene i åndsverklovens § 11 om framstilling av eksemplar til privat bruk, og hvilke bestemmelser som ellers skal gjelde for framstilling av eksemplar for bruk innenfor undervisningsvirksomheter og andre institusjoner og virksomheter m.v. Etter gjeldende rett er det bare en liten del av denne eksemplarframstillingen som kan skje fritt med hjemmel i lov.

       Spørsmålet er på den ene side i hvilken utstrekning man kan (og bør) foreta avgrensninger av opphavsmannens enerett av hensyn til nettopp utnyttelsen av verk innenfor virksomheter, og på den annen side om bestemmelsen om fri eksemplarframstilling til privat bruk med dagens teknologi muliggjør eksemplarframstilling i en så vid utstrekning at bestemmelsens rekkevidde må innskrenkes.

       I Opphavsrettsutvalget har det vært alminnelig enighet om at Bernkonvensjonen (artikkel 9 pkt. 2) skal forstås slik at den gir større rom for eksemplarframstilling uten samtykke når det betales vederlag, enn når eksemplarframstillingen kan skje fritt. Med andre ord kan en tvangslisens være tillatt hvor det ikke er tillatt å gi bestemmelser om adgang til fri bruk.

       Den teknologiske utvikling har i løpet av det siste tiåret gitt oss teknisk utstyr som gjør det enkelt og rimelig å fremstille eksemplar av verk. Vanlig kopi- og opptaksutstyr gir i dag mulighet for opptak av en kvalitet som ligger meget nær opp til gjengivelsen av de sendinger eller originaler som det gjøres opptak/kopier fra.

       For lovgiver er spørsmålet om og i tilfelle hvordan man gjennom lovgivningen skal tilrettelegge for utnyttelse av teknologien samtidig som man tar tilbørlig hensyn til rettighetshavernes interesser. Fra samfunnets side er det sterk interesse knyttet til at grunnlaget for produksjon av nye verk ikke svekkes samtidig som allmennhetens tilgang til eksisterende verk ikke svekkes.

Modeller for avgrensning av eneretten - fri bruk, avtalelisens og tvangslisens

       Når det er spørsmål om lovgivningsmessige tiltak i denne forbindelse, er det vesentlig tale om utformingen av lånebestemmelser som innebærer en avgrensning av opphavsmannens enerett. Utformingen av slike lånebestemmelser - om det skal være bestemmelser om fri bruk, om tvangslisens eller om avtalelisens - er et spørsmål av vesentlig betydning i denne forbindelse.

       For den enkelte individuelle rettighetshaver er det ikke praktisk gjennomførbart effektivt å forvalte og håndheve sine rettigheter i forhold til den type utnyttelse av teknologien man står overfor: Utnyttelsen/bruken ved hjelp av moderne teknologi skjer spredt, har ofte begrensete omfang og er lite synbar fordi den ofte skjer innenfor institusjoner og virksomheter og eksemplarene ikke spres utenfor denne.

       Ved vurderingen av hva slags lovbestemmelse som skal velges på løsning av avgrensningsspørsmålene, må det tillegges vekt at rettighetshaverne har utviklet felles forvaltningssystemer som også er tilpasset forhold hvor mange verkskategorier utnyttes samtidig og i stort omfang. Her benyttes også avregning som ikke er basert på at bruken av enkeltverk og prestasjoner blir registrert, men hvor man i stedet avregner på grunnlag av statistiske undersøkelser. Erfaringene viser at slik felles forvaltning av enerettigheter er et nødvendig virkemiddel for å kunne håndheve enerettighetene i forhold til den masseutnyttelse av verk som en står overfor ved eksemplarframstilling innenfor institusjoner, sammenslutninger og næringsliv.

       Vedlegg 1 bak gjengir en skisse over departementets forslag når det gjelder hva som etter åndsverkloven skal være gjenstand for fri bruk, hva som er gjenstand for tvangslisens og hva som er gjenstand for avtalelisens.

Avtalelisens, jf. §§ 36-38a

       En avtalelisensbestemmelse er en lovbestemmelse som gir den som har avtale med en organisasjon som representerer rettighetshavere på et område, rett til å utnytte rettighetshaveres verk eller prestasjoner av den art avtalen gjelder, forutsatt at bruken skjer på det området og på den måten avtalen tillater. Den retten til å bruke verket, som etter loven utløses av avtalen, kalles en avtalelisens.

       Avtalelisensbestemmelsene i forslaget binder også utenforstående rettighetshavere. Dette innebærer at bruk av deres verk uten deres samtykke kan skje på de vilkår som avtalen fastsetter. Det legges til grunn at innkreving av vederlaget skal kunne skje gjennom organisasjonen, og at vederlaget skal kunne fordeles kollektivt.

       Bestemmelsene om vilkårene for å oppnå slik avtalelisens og andre bestemmelser som er felles for disse, er samlet i lovutkastet §§ 36-38 a som fellesbestemmelser for avtalelisens. De aktuelle avtalelisensene er de som omfattes av utkastets § 13 om eksemplarframstilling for bruk i undervisningsvirksomhet, § 14 om fotokopiering innenfor institusjoner og ervervsvirksomheter, og § 34 om videresending av kringkastingssendinger, samt av forskriftshjemmelen for utferdigelse av avtalelisensbestemmelse om opptak for bruk for funksjonshemmede i utkastets § 17 fjerde ledd.

       Dersom avtale om lisensbruk ikke inngås legger departementet til grunn at grensene for eksemplarframstilling etter § 11 forblir som etter gjeldende rett. Dette gjelder også i tilfelle hvor avtale tidligere har blitt inngått, men hvor avtalen utløper uten at det blir enighet om innholdet i en ny avtale. Lovendringen vil derfor ikke forandre styrkeforholdet i tilfelle konflikt.

Tvangslisens, jf. § 35

       Tvangslisens vil si at tillatelsen til bruk følger direkte av lov, men slik at det skal betales vederlag for bruken.

       Bestemmelsen om tvangslisens er tatt inn i lovutkastets § 35 og gjelder fastsettelse av vederlag for nærmere bestemte tilfeller av bruk av verk og prestasjoner, som har det til felles at det i åndsverkloven er fastsatt er det skal betales vederlag for bruken.

       Den gjelder for det første for tvangslisensbestemmelsene i utkastets § 17 tredje ledd, eksemplarframstilling for funksjonshemmede, § 18 samleverk til bruk i undervisning, § 23 gjengivelse av kunstverk og § 45b om bruk av lydopptak i kringkasting.

       Oppnås det ikke enighet mellom partene om vederlagets størrelse, kan hver av partene kreve at vederlaget fastsettes etter regler gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.

5. Nærmere om lovens kap. 2 avgrensninger

Eksemplarframstilling til privat bruk, ny § 12

       Departementet foreslår ikke nye generelle begrensninger i lovens alminnelige bestemmelse om framstilling av eksemplar til privat bruk, men innfører noen nye begrensninger i adgangen til slik eksemplarframstilling.

       Paragrafens første ledd inneholder den alminnelige bestemmelse om adgang til å framstille eksemplar av vernede verk til privat bruk. Som privat bruk regnes først og fremst personlig bruk på det private området innenfor familie- og vennekretsen. Det legges til grunn at bruk også innenfor andre lukkede private kretser er å anse som privat bruk når det er personlige tilknytningspunkter mellom deltakerne, f.eks. at de hører til samme omgangskrets.

       Paragrafens annet ledd bokstavene a, b og c og tredje ledd angir begrensningene i den alminnelige bestemmelsen om eksemplarframstilling til privat bruk: bokstav a setter forbud mot å ettergjøre bygningskunst gjennom oppføring av byggverket, bokstav b forbyr framstilling av maskinlesbare eksemplarer av datamaskinprogrammer og bokstav c unntar framstilling av eksemplar av kunstverk ved bruk av tekniske framgangsmåter som har det til felles at de gir en rent mekanisk reproduksjon av kunstverket. (Bokstav c er ny.)

       I tredje ledd er de begrensninger samlet som gjelder med hensyn til bruk av fremmed hjelp ved eksemplarframstilling til privat bruk. Som fremmed hjelp regnes det når den som lar eksemplaret framstille får hjelp til selve eksemplarframstillingen av noen som befinner seg utenfor vedkommendes familie eller vennekrets. Dersom denne hjelpen gis mot betaling eller den som yter hjelpen på annen måte har ervervsmessig fordel av å medvirke til eksemplarframstillingen, anses medvirkningen å skje i ervervsøyemed.

       Bestemmelsens anvendelsesområde begrenses dog som følge av innføringen av nye særbestemmelser om eksemplarframstilling i institusjonell sammenheng, jf. § 13, om eksemplarframstilling i undervisningsvirksomhet, § 14 om fotokopiering i institusjoner, ervervsvirksomhet m.v., og § 15 om opptak innen helseinstitusjoner m.v.

Eksemplarframstilling i undervisningsvirksomhet, § 13

       I henhold til gjeldende rett kan man, i undervisningsvirksomhet, framstille eksemplar av utgitte verk og fotografier ved fotokopiering og gjøre opptak av kringkastingssending som gjengir undervisningsprogram. For fotokopieringen gjelder en avtalelisensordning, mens opptak av kringkastingssending kan gjøres vederlagsfritt ved den enkelte undervisningsinstitusjon eller mot vederlag ved godkjent opptakssentral som betjener undervisningsinstitusjoner. (Bestemmelsene om fotokopiering finnes i fotokopieringsloven.)

       Departementet foreslår nå at bestemmelsene om framstilling av eksemplar av åndsverk for bruk i undervisningsvirksomhet samles i en paragraf. § 13 gir rett til, mot vederlag, å fotokopiere fra utgitte verk og til å gjøre opptak av kringkastingssendinger som gjengir verk. (Her reguleres hvilke rettigheter man har etter en avtalelisens, hvilke organisasjoner som kan inngå en avtalelisens, og på vegne av hvem man kan inngå lisensen.)

       Eksemplar som framstilles med hjemmel i avtalelisensbestemmelsen skal bare kunne benyttes i framstillerens egen undervisningsvirksomhet.

       Eksemplarframstilling kan iht. lovteksten skje « ved fotokopiering eller lignende fremgangsmåte ». Det ligger ifølge departementet ingen begrensning til bestemte reprografiske teknikker eller metoder. Hva slags metoder som kan benyttes blir fastsatt i kopieringsavtalene. Loven tillater også at man, for å nå fram til et eksemplar som nevnt, tar i bruk andre teknikker enn de som er basert på fotografi, som f.eks. xerografiske metoder eller bruk av kopieringsmaskiner som benytter seg av digital teknologi. Kopieringsgrunnlaget må imidlertid ha et grafisk uttrykk som i en bok, et tidsskrift e.l.

       For en mer detaljert fremstilling av hva departementet mener at uttrykket « fotokopiering eller lignende fremgangsmåter » skal inneholde vises det til proposisjonen s. 111 og s. 112.

       Avtalelisensbestemmelsen ved opptak av kringkastingssendinger til bruk i undervisningsvirksomhet er ny. Den foreslås gitt anvendelse på alle typer kringkastingsprogram. Også utenlandske kringkastingssendinger, uansett programtype, omfattes. Når det gjelder andre typer kringkastingsprogram enn undervisningsprogrammer, innebærer bestemmelsen begrensning av opphavsmannens enerett sammenholdt med gjeldende rett. Opptak av denne type programmer var tidligere ikke tillatt.

       Når det gjelder kopiering for annen bruk innenfor virksomheten gjelder § 14 som omtales på s. 6. De to paragrafene er sammenfallende med hensyn til hva som kan fotokopieres. Departementet forutsetter at dagens praksis videreføres, slik at Kopinor fortsatt inngår en avtale som dekker institusjonens fotokopiering såvel for bruk i undervisningen som for annen bruk innenfor virksomheten.

Begrensninger

Utgitte verk

       Avtalelisensbestemmelsen vedrørende fotokopiering er, på samme måte som etter fotokopieringsloven, begrenset til å gjelde kopiering fra utgitt verk. (Åndsverkloven § 8 andre ledd angir når et verk er å anse som utgitt.)

Originaleksemplar av billedkunst

       Begrensningen fra fotokopieringsloven om at det ikke kan kopieres fra « originaleksemplar av billedkunst », videreføres, slik at billedkunst bare kan fotokopieres fra gjengivelse i bok, tidsskrift, avis eller lignende trykksak. Valget av denne løsning for fotokopiering i undervisningsvirksomhet er vesentlig begrunnet med at det er ønskelig å ha sammenfallende begrensningsbestemmelse i de avtalelisensbestemmelser som gjelder for fotokopiering i undervisningsvirksomhet, og det som gjelder for fotokopiering innenfor annen virksomhet.

       I hvilket omfang verket skal kunne fotokopieres fastsettes gjennom avtalen med rettighetshaverorganisasjonen.

Opptak av film, første ledd tredje punktum

       I gjeldende § 16 andre ledd, tredje punktum fastsettes det at det ikke kan gjøres opptak av « filmverk som også er bestemt til framvisning på annen måte enn ved fjernsyn ».

       Departementet anser at når opptaksadgangen for undervisningsformål blir utvidet til å gjelde også andre program enn undervisningsprogram, og også fra utenlandske kringkastingssendinger, er det ønskelig å opprettholde unntaket for filmverk. En særlig grunn til å fastholde en begrensning er bl.a. at Bernkonvensjonen gir filmverk et særlig sterkt vern, jf. Bernkonvensjonens artikkel 14.

       Departementet har også vurdert om det er behov for å gjøre unntak i avtalelisensbestemmelsen når det gjelder opptak fra kringkastingsprogram som vesentlig består av framføring av fonogram (dvs. f.eks. framføringer fra plate, CD, lydbånd etc.). Man finner imidlertid ikke at det er nødvendig idet opptakene bare skal benyttes i undervisningsvirksomhet og at opptaksadgangen kan begrenses i avtalen som medfører avtalelisensen.

Opptakssentraler, andre ledd

       Opptakssentraler som er godkjent av departementet, gis anledning til å gjøre opptak av kringkastingssendinger til bruk i undervisningsvirksomhet, når de oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd.

       Departementet nevner at det særlig av hensyn til opptakssentralene kan være behov for å fastsette nærmere i forskrifter hvilke undervisningsvirksomheter som skal kunne gjøre bruk av opptak som er gjort i medhold av avtalelisensbestemmelsen. Opptakssentralene vil på denne måten få oversikt over hvilke institusjoner de kan betjene. Opptakssentralene kan ikke forventes å påta seg kontroll med at de som bestiller opptak hos dem bare bruker opptakene i undervisningsvirksomhet og ikke i annen sammenheng.

       Angående det nåværende forbud mot å gjøre opptak til bruk i danseskole, nevner departementet at dette er begrunnet med at danseskolene ikke skal kunne fylle sitt behov for musikkakkompagnement gjennom å gjøre opptak fra kringkastingssending av musikkverk. I denne henseende bør det etter departementets syn fortsatt gjelde en begrensning, uansett hvilken danseform det undervises i. Med bruk av opptak til akkompagnement, bør benyttes fonogram som er omfattet av en utgivelse eller som på annet særskilt grunnlag lovlig er framstilt for formålet.

       Når det gjelder kontrollbehovet med bruk av opptak, gir departementet uttrykk for at dette er betydelig og at departementet vil kunne fastsette forskrifter om kontroll med hvilke opptak som er i undervisningsinstitusjonsbesittelse, og som gjelder uavhengig av om institusjonen selv er part i eller omfattet av avtale om rett til å gjøre opptak.

       Hjemmelen til å fastsette regler om oppbevaring og bruk av opptak gir også rom for regler om i hvilken utstrekning det kan lages kopi av opptak som er gjort med hjemmel i avtalelisensbestemmelsen. Det vil særlig være aktuelt for opptakssentralene.

       Departementet vil ha adgang til å fastsette bestemmelser om lengste oppbevaringstid. Departementet er oppmerksom på at det fra rettighetshaversiden ikke er vist særlig interesse for å sette maksimumsgrense for oppbevaringstid så lenge det betales vederlag for beholdningen eller bruken av opptakene.

Oppbevaring av bruk av opptak, tidsforskutt bruk, fjerde ledd

       § 13 fjerde ledd hjemler forskrifter om oppbevaring og bruk av opptak av kringkastingssendinger. Den hjemler også tillatelse til opptak av kringkastingssendinger for tidsforskutt bruk. Visse undervisningsinstitusjoner kan ha behov for å gjøre opptak på kort varsel av nyhets- og aktualitetsprogram hvor temaet ofte ikke er kjent før umiddelbart før programmet skal gå på luften. Institusjonen gis da rett til, uten avtale med rettighetshaverorganisasjon og kringkastingsforetak, å gjøre opptak av slike kringkastingssendinger for såkalt tidsforskutt bruk i undervisningen.

Adgang til å gjøre opptak av egen framføring av verk, femte ledd

       Siste ledd i § 13 gir anledning for lærere og elever til å gjøre opptak av sin egen framføring av verk når dette skal brukes i undervisningen. Departementet presiserer at opptaket kan ha to forskjellig funksjoner i undervisningsøyemed: som hjelpemiddel for undervisning som gjelder framføring av verk, og som hjelpemiddel ved undervisning i bruken av opptak som et medium. Forutsetningen er at det bare er lærere og elever som medvirker.

Fotokopiering innenfor institusjoner og virksomheter, § 14

       Dette er en ny bestemmelse. Bestemmelsen, som har form av en avtalelisensbestemmelse, tar sikte på å imøtekomme behov for lovlig å kunne foreta eksemplarframstilling for bruk innenfor forskningsinstitusjoner, offentlig forvaltning, offentlige eller privateide bedrifter og foretak, organisasjoner m.v. Avtalelisensbestemmelsen er skåret over samme lest som avtalelisensbestemmelsen i § 13.

       Opphavsrettslovgivningen inneholder i dag ingen særlige bestemmelser som tillater slik eksemplarframstilling. Det er slik at et stort antall institusjoner og bedrifter har inngått avtale med Kopinor om fotokopiering innenfor deres virksomhet. Avtalene hjemler kopiering av verk som er skapt av opphavsmenn som er representert gjennom Kopinors medlemsorganisasjoner, og publikasjoner utgitt av utgiverne som er representert på samme måte. Statistiske undersøkelser foretatt etter avtalene har gitt grunnlag for beregning av vederlagspliktig andel av den totale kopiering innenfor statsadministrasjonen i henholdsvis kommuner og fylkeskommuner, og har dessuten gitt grunnlag for fordeling av vederlag mellom rettighetshaverkategorier.

       Opphavsrettsutvalgets forslag til avtalelisensbestemmelser omfattet en særbestemmelse hvoretter « dagsaktuelle artikler, notiser o.l. i avis eller tidsskrift », skal kunne kopieres og « spres til mottakere som de har en særskilt interesse for ».

       Departementet har funnet ikke å ville foreslå en avtalelisensbestemmelse som dekker presseklippbyråenes virksomhet. Departementet fremholder at presseklippbyråenes virksomhet i prinsippet er en form for « dokumentasjonstjeneste » rettet til allmennheten. Det er grunn til å regne med at den digitale teknologi vil føre til at denne type virksomhet endrer karakter fra å være en ren videreføring, ved hjelp av fotokopieringsteknologien, av den tradisjonelle presseklippbyråvirksomheten som blir utført ved hjelp av saks og stifter, til å utgjøre en dokumentasjonstjeneste av langt videre rekkevidde.

       Spørsmålet om evt. avtalelisensbestemmelser som omfatter « presseklipptjenester » bør derfor etter departementets oppfatning drøftes i sammenheng med en mer generell vurdering av de opphavsrettslige spørsmål knyttet til digital teknologi. Spørsmålet bør dessuten sees i sammenheng med spørsmål vedrørende elektroniske databaser. Et forslag til direktiv om slike databaser er for tiden under utarbeidelse i EU.

       Kopinor har inngått avtale med flere presseklippbyråer, hvorved Kopinor på vegne av sine medlemsorganisasjoners rettighetshavere har gitt tillatelse til kopiering for dette formål. Departementet finner at presseklippbyråenes behov pr. i dag må antas å være tilfredsstillende ivaretatt gjennom de avtaler som er inngått med Kopinor.

Opptak innen helseinstitusjoner m.v., § 15

       Denne paragrafen er ny og vil gi helseinstitusjoner og visse andre institusjoner rett til å gjøre opptak av kringkastingsprogram for senere fremvisning for sine klienter, slik at disse, selv om de for en periode befinner seg på en døgninstitusjon og må tilpasse seg nødvendige rutiner ved denne, skal kunne ha noenlunde samme tilgang til kringkastingsprogram som de normalt har i sine hjem.

Eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek og museer, § 16

       Denne bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om at arkiv, bibliotek og museer kan fremstille eksemplarer av verk for konserverings- og sikringsformål og andre særskilte formål.

       Ifølge departementet bør forskriftshjemmelen fortsatt være vid slik at det om nødvendig raskt kan gis regler som ivaretar de behov som utviklingen fører med seg. Ved at hjemmelen nevner « andre særskilte formål » gjøres det klart at forsknings- og studieformål, som i dag, vil være dekket av bestemmelsen. Det vil også være mulig å ivareta formål som ikke kan overskues i dag, men som bør likestilles med de formål som i dag dekkes.

       Det er en klar forutsetning for § 16 at den ikke skal gi hjemmel for å benytte de fremstilte eksemplar i datamaskinbaserte informasjonssystemer. Den gir selvfølgelig heller ikke adgang til å åpne for kopiering av datamaskinprogrammer, jf. de uttømmende regler om slik kopiering i § 39h og § 39i.

       Når det gjelder spørsmålet om det bør etableres avtalelisens for bibliotekskopiering til utlevering for forsknings- og studieformål, uttaler departementet at man ikke ser bort fra at den digitale utvikling kan medføre at spørsmålet om avtalelisens på dette området bør vurderes på nytt om ikke lenge.

6. Spredningsretten - konsumpsjonsbestemmelser, jf. ny § 19 jf. § 42 annet og tredje ledd og § 45 første ledd

       Etter gjeldende rett, har opphavsmannen eneretten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten ved å selge, leie ut, låne ut eller på annen måte spre eksemplar av verket utenfor det private området. Dette betegnes som opphavsmannens spredningsrett. Spredningsretten er i gjeldende rett avgrenset ved bestemmelser i lovens § 21 og § 23 første ledd som fastsetter at retten uttømmes for eksemplar som på nærmere bestemte måter er brakt i markedet med opphavsmannens samtykke.

       Bestemmelser som fastsetter når spredningsretten opphører, betegnes som konsumpsjonsbestemmelser.

       Som hovedregel er avgrensningen av opphavsmannens enerett til spredning av eksemplar, etter gjeldende rett, knyttet til at eksemplarene er omfattet av en utgivelse. Et verk er utgitt når et rimelig antall eksemplar med opphavsmannens samtykke er brakt i handelen eller på annen måte er spredt blant allmennheten, jf. åndsverkloven § 8 andre ledd. Dette kan typisk skje ved salg, gratisutdeling, utleie osv.

       Det gjelder imidlertid ikke alltid at spredningsretten konsumeres ved utgivelse.

       For litterære og vitenskapelige verk gjelder at når verket er utgitt, vil eksemplar som omfattes av utgivelsen uten samtykke av opphavsmannen kunne spres fritt blant allmennheten ved salg, utleie, utlån eller på annen måte.

       For datamaskinprogrammer, som etter åndsverkloven regnes som litterære verk, gjelder særregler: Bare eksemplar som med opphavsmannens samtykke er solgt, vil kunne selges eller overdras utenfor det private området, med de kan ikke leies ut eller lånes ut til allmennheten.

       For musikkverk gjelder samme regler som for litterære og vitenskapelige verk, men med den forskjell at utleie av eksemplar av musikkverk er betinget av samtykke fra opphavsmannen, selv om eksemplaret er omfattet av en utgivelse. Denne regelen har sammenheng med at utleie er en vanlig utnyttelsesform når det gjelder musikkverk, særlig gjennom utleie av noter.

       Bestemmelsen i § 19 i forslaget erstatter tidligere § 21 og § 23 om begrensning i eller konsumpsjon av spredningsretten. Etter § 19 vil eksemplar som med opphavsmannens samtykke er solgt, fritt kunne spres videre blant allmennheten.

       Når et eksemplar slik er solgt, er opphavsmannens enerett « konsumert ».

       § 19 andre ledd bestemmer dog at opphavsmannens enerett til utleie består. Dette gjelder for alle kategorier verk. Her er gjort unntak for byggverk og bruksgjenstander, jf. EFs utleiedirektiv som omtales nærmere i proposisjonen.

Utøvende kunstneres rettigheter, § 42

       I henhold til gjeldende rett er eneretten til spredning av eksemplar forbeholdt opphavsmannen. Det foreslås nå i § 42 andre ledd å gi utøvende kunstnere enerett til spredning av lydopptak og film som gjengir deres framføring av verk. Bestemmelsen er utformet slik at den svarer til bestemmelsen i § 19. Spredningsretten skal være av samme varighet som eksemplarfremstillingsretten, dvs. 50 år.

       I paragrafens tredje ledd reguleres begrensningen i spredningsretten, dvs. bestemmelsen om konsumpsjon. Ved eksemplar lovlig solgt innenfor EØS-området, opphører den utøvende kunstners enerett til spredning. Denne begrensning er nærmere omtalt nedenfor.

Fonogram- og filmtilvirkeres enerett, § 45

       For fonogram og filmtilvirkere foreslås spredningsretten innarbeidet § 45 første ledd, og tilsvarende konsumpsjonsbestemmelse som for utøvende kunstnere er tatt inn som nytt andre ledd i paragrafen. Bestemmelsen i § 45 vil også gjelde for tilvirkere av opptak av kringkastingsendinger, dvs. kringkastingsforetaket som den som har eneretten til å gjøre slike opptak, jf. § 45 a.

Begrensning i spredningsretten som følge av EØS-avtalen, § 42 og § 45 annet ledd og § 54 bokstav e

       Bestemmelsene her gjelder spredning og konsumpsjon innen EØS-området. Er et eksemplar solgt med tilvirkerens samtykke i ett EØS-land, kan det fritt selges i et annet land innenfor EØS-området. Eneretten til utleie består imidlertid. Dette vil si at dersom et eksemplar er lovlig brakt i handel i ett land innenfor EØS-området, kan eksemplarer selges over hele området uten ny tillatelse.

       Da Norge tiltrådte EØS-avtalen, ble det utformet en forskrift til gjeldende rett § 54 bokstav e. I henhold til bestemmelsen i bokstaven kunne det nedlegges forbud mot parallellimport. Forskriften om import av fonogrammer bestemmer at § 54 bokstav e ikke gjelder innførsel av eksemplar av opptak som lovlig er brakt i handelen i og innføres fra en stat tilsluttet EØS-avtalen.

       Bestemmelsene følger av EUs utleiedirektiv, artikkel 9, punkt 2. For nærmere omtale av utleiedirektivet, se s. 81-82 i proposisjonen.

7. Gjengivelse av kunstverk § 23 og § 24

       Gjengivelse og avbildning av kunstverk er regulert i gjeldende lov § 13, § 14 og § 23. Det foreslås i proposisjonen at disse samles i § 23 og § 24.

       Etter gjeldende rett, er det tillatt å gjengi offentliggjorte kunstverk i tilslutning til teksten i kritiske eller vitenskapelige framstillinger. Dersom mer enn ett kunstverk har samme opphavsmann skal det betales vederlag.

       I ny § 23 første ledd foreslår departementet å begrense denne adgangen til framstillinger som ikke er av allmennopplysende karakter. (Overgangsbestemmelse om dette er tatt inn i kap. III punkt 3 bokstav f.)

       I annet ledd videreføres gjeldende rett om at bilder av offentliggjorte kunstverk, når verket ikke er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser og tidsskrifter, tas inn i aviser og tidsskrifter ved omtale av en dagshending. Departementet foreslår at bestemmelsen utvides til også å gjelde til fordel for fjernsyn, idet de samme hensyn som gjelder for aviser og tidsskrifter også gjør seg gjeldende ved omtale av dagshendinger i fjernsyn.

       I annet ledd siste punktum foreslås innført en bestemmelse om tvangslisens ved at det slås fast at opphavsmannen har krav på vederlag for slik gjengivelse og omtale som nevnes i første punktum.

       Departementets forslag om at den låneretten pressen har etter gjeldende rett omgjøres til en tvangslisens slik at det skal betales vederlag for bruken, er begrunnet i behovet for å bedre billedkunstneres vern etter åndsverkloven. Det opplyses at tilsvarende utvidelse ikke er tatt opp i tilsvarende danske og svenske bestemmelser.

       Departementet kan ikke se at det foreligger noen reell begrunnelse for at denne gjengivelse av kunstverk i presse og tidsskrifter skal kunne skje vederlagsfritt. Begrunnelsen for bestemmelsen er pressens behov for å kunne gjengi kunstverk på kort varsel, noe som gjør innhentelse av forhåndssamtykke upraktisk. Denne begrunnelse rekker ikke til å omfatte vederlagsfriheten, idet det etter tvangslisensbestemmelsen i åndsverkloven ikke er et krav at opphavsmannen varsles eller at vederlaget betales til ham før gjengivelsen finner sted. Departementet minner om den tilsvarende bestemmelse i fotografilovens § 8 andre ledd, som hviler på samme reale hensyn og omfatter en vederlagsplikt.

       Etter gjeldende rett kan kunstverk, dersom det er utgitt eller opphavsmannen har overdratt eksemplar av verket, medtas ved innspilling og framføring av film eller fjernsynsprogram. Forutsetningen er at kunstverket utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i forhold til det som er hovedinnholdet i filmen eller programmet. Regelen gjelder både for film som framstilles for offentlig framføring og film som framstilles for spredning av eksemplar til allmennheten. Departementet foreslår i § 23 tredje ledd å videreføre dette og utvide det til også å gjelde til fordel for aviser og tidsskrifter.

Kunstverk som inngår i en samling m.v. (§ 24)

       Etter gjeldende rett kan kunstverk som inngår i en samling som utstilles eller utbys til salg, avbildes i katalog over samling og i meddelelse om utstillingen eller salget. Gjeldende rett gir også anledning til å avbilde kunstverk når det varig er satt opp på eller ved en offentlig plass eller ferdselsvei, likevel slik at opphavsmannen har krav på vederlag dersom kunstverket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig, med mindre det dreier seg om gjengivelse i avis eller tidsskrift eller i kringkasting. Byggverk kan fritt avbildes.

       Departementet foreslår i § 24 å videreføre gjeldende rett, men med den forskjell at den nåværende tvangslisensen i § 23 tredje ledd andre punktum sløyfes til fordel for en tilsvarende utvidelse av opphavsmannens enerett. Dvs. at departementet foreslår at kunstverk ikke kan avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei dersom verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.

8. Bestemmelser om kringkasting m.v.

       Da åndsverkloven ble vedtatt i 1961 ble det innført en avtalelisensbestemmelse til fordel for Norsk Rikskringkasting (jf. § 20 andre ledd i gjeldende lov).

       Departementet foreslår nå at bestemmelsen om avtalelisens for Norsk Rikskringkasting utvides til også å gjelde for andre kringkastingsforetak på den måten at Kongen særskilt skal godkjenne de kringkastingsforetak som skal kunne oppnå avtalelisens ved å inngå avtale med representativ opphavsmannsorganisasjon om kringkasting av verk.

       Departementet foreslår også at avtalelisensbestemmelsen utvides til å omfatte visning av eksemplar av offentliggjorte kunstverk ved fjernsynssending. Gjeldende avtalelisensbestemmelser er begrenset til bruk av utgitte verk.

       Videre foreslår departementet, på bakgrunn av EFs satelittdirektiv, en bestemmelse om at også satelittkringkasting kan omfattes av avtalelisensbestemmelsen, og slik at vilkårene for avtalelisens blir felles for satelittkringkasting og ordinær jordbundet eterkringkasting. Departementet finner det mest hensiktsmessig generelt å unnta filmverk fra avtalelisensbestemmelsen.

       Når det gjelder hvem som skal gis tillatelse til å benytte avtalelisensordningen, må det ved vurderingen av kringkastingsforetaket stilles strenge krav til regnskaps- og registreringsmessig organisasjon, selskapets alminnelige ordentlighet i forretningen og dets kredittverdighet.

       For nærmere omtale av bestemmelsene om kringkasting vises til proposisjonen.

9. Offentlige dokumenter og forhandlinger m.v. (§ 9)

       Åndsverklovens § 9 unntar lover, administrative forskrifter, rettsavgjørelser og andre offentlige saksdokumenter fra det opphavsrettslige vern. Felles for disse dokumentene er at de er utferdiget av det offentlige under utøvelse av offentlig myndighet.

       Det foreslås at lovteksten gjøres klarere ved at någjeldende ordlyd i offentlige saksdokumenter erstattes med « andre vedtak av offentlig myndighet ». Med andre vedtak menes både generelle vedtak, som f.eks. Stortingets skattevedtak og instrukser og vedtak i enkeltsaker, både stortingsvedtak og forvaltningsavgjørelser.

       Offentlig myndighet dekker ikke bare forvaltningsorganene, jf. forvaltningsloven § 1, men også Stortinget og offentlige organer som har til oppgave å avgi uttalelser vedrørende offentlig myndighetsutøvelse, som f.eks. Stortingets ombudsmann for forvaltningen og likestillingsombudet.

       Begrepet offentlig myndighet må således forstås vidt, og skal også forstås slik at private organer som utøver offentlig myndighet, som f.eks. en del fiskeriorganisasjoner, omfattes. Derimot omfattes ikke dokumenter som utarbeides i forbindelse med tjenester som ytes av offentlig myndighet eller offentlige institusjoner.

       Når åndsverk ellers etter avtale med opphavsmannen gjengis i et dokument som nevnt, vil det følge av bestemmelsens første ledd at åndsverket ikke lenger er vernet etter loven.

       Bestemmelsen i § 9 andre ledd andre punktum fastsetter at lyrikk, musikkverk og verk av billedkunst som gjengis i dokumentet som omfattes av bestemmelsens første ledd skal bevare sitt vern, selv om verkene er gjengitt i de nevnte dokumenter.

       Før nærmere redegjørelse vises til proposisjonen.

10. Komiteens merknader

       Komiteen mener det er av avgjørende betydning for norsk kultur og kunst at opphavsretthaverne og andre rettighetshavere sikres et fortsatt sterkt vern for sine produkter, og at dette vernet må stå sterkt i forhold til teknologiske og internasjonale endringer.

       Komiteen vil påpeke at det er viktig å ha en løpende vurdering av åndsverkloven i framtida fordi den teknologiske utvikling går raskt, og kan gi uante konsekvenser for rettighetshavere.

       Komiteen er glad for at også brukerinteressene er satt i fokus ved denne revideringen, og at man forsøker å lage en mer oversiktlig og brukervennlig åndsverklov uten at det går på bekostning av rettighetshaverne.

       Med bakgrunn i at det uansett vil være behov for senere revidering av åndsverkloven, både når det gjelder vernetidsbestemmelsene og forholdet til database og åndsverk, mener komiteen det er ikke er riktig å foreslå en helt ny åndsverklov nå, men isteden revidere nåværende lovgivning.

       Komiteen vil peke på den betydelige kulturspredning og det kulturarbeidet som de frivillige organisasjonene står for. Komiteen ser klart at en på dette området kan komme til konflikter mellom de kulturpolitiske målsetninger om et aktivt kulturliv i Norge og det kulturpolitiske som ligger i at en skal sikre rettighetene til skapere av kultur.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Geir Thoresen, mener ikke det er riktig å gå inn på ordninger hvor organisasjoner fritas for å betale vederlag gjennom loven, men at det blir vurdert tiltak for å stimulere til kulturaktiviteter i organisasjonene.

       Komiteen mener at det arbeidet som er gjort for å få en mest mulig samkjørt lovgivning på dette området i Norden og på det europeiske nivået er riktig og viktig.

       Komiteen har merket seg at man i denne omgang ikke inkorporerer fotografiloven i åndsverkloven, men at den isteden tas opp i forbindelse med vernetidsdirektivet, og en senere revidering.

       Komiteen er enig i at midlertidig lov om avtalelisens for kopiering til bruk i undervisningsvirksomhet oppheves og innarbeides i åndsverkloven.

       Komiteen er også enig i at det innføres et eget avsnitt med fellesbestemmelser om avtalelisens.

Kap. 1 - Opphavsrettens gjenstand og innhold

       Komiteen har merket seg at det ikke foreslås noen endringer i 1. kapittel utover de presiseringer som gjøres i § 9. Komiteen er enig i dette.

Kap. 2 - Avgrensninger av opphavsretten

       Komiteen støtter forslag til ny § 12, tidligere § 11, hvor det vises til at den teknologiske utvikling gjør det enklere å foreta kopiering av forskjellige typer åndsverk for privatpersoner.

       Komiteen ønsker ikke å gjøre det vanskeligere å kopiere til privat bruk, men ser også problemet med å etablere kontrollrutiner.

       De presiseringer som departementet foreslår i loven er etter komiteens mening tilfredsstillende både for forbruker og rettighetshaver.

       Komiteen har merket seg at departementet ønsker å arbeide videre med spørsmålet om et eventuelt forbud mot kopiering fra analog til digital form, og at de vil komme tilbake til dette spørsmålet ved en senere revidering av loven.

       Komiteen er enig i at det innføres en avtalelisens for fotokopiering innenfor ervervsvirksomheter og andre institusjoner. Dette gjør at det blir enklere å forholde seg til lovverket, noe som i dag ofte har preg av tilfeldigheter.

       Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og representanten Geir Thoresen, har merket seg at tvangslisensbestemmelsene når det gjelder gjengivelse av kunstverk i fremstillinger av allmennopplysende karakter (§ 23 første ledd) oppheves og gjøres om til enerett. Dette flertallet legger vekt på at det gjennom denne endringen gis større rettigheter til kunstnerne. I tillegg til opprettelsen av BONO bør det være mulig å innarbeide rasjonelle ordninger for de som ønsker å bruke kunstverk i slike fremstillinger.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Geir Thoresen, er enig i at man innfører tvangslisens for gjengivelse av offentliggjort kunstverk i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending, jf. § 23 annet ledd.

       Flertallet har notert seg at det i den offentlige debatten har kommet frem kritiske synspunkter fra pressehold bl.a. når det gjelder denne endringen.

       Flertallet er av den oppfatning at slik lovteksten er utformet på dette området er det rom for usikkerhet i tolkningen av loven. Flertallet mener at det ikke er rimelig at det skal betales vederlag for gjengivelse av kunstverk ved omtale av dagshendinger knyttet til kunstverket, uansett om dette er i forbindelse med tyveri, skadeverk, kunstanmeldelse eller kunstutstilling. Det samme gjelder formidling av begivenheter der kunstverket ikke er hovedsak, men f.eks. har kommet med som og utgjør en del av bakgrunnen, jf. § 23 tredje ledd. Som eksempel på sistnevnte forhold kan nevnes at skulpturer fra f.eks. Frognerparken vises når personer intervjues i parken.

       Flertallet forslår derfor en tilføyning til § 23 andre ledd siste punktum (tilføyningen er kursivert):

       « Offentliggjort kunstverk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det kunstverk som gjengis. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre går mot forslaget om å omgjøre dagens tvangslisensbestemmelser når det gjelder gjengivelse av kunstverk i fremstillinger av allmennopplysende karakter til enerett. Disse medlemmer går inn for at ordningen med tvangslisens opprettholdes. Dette innebærer at opphavsmannen får vederlag for bruk, men ikke får anledning til å motsette seg bruk av et kunstverk, f.eks. i en sammenheng som måtte være kritisk overfor kunstneren, eller dersom rettighetshaver vil blokkere eller sette til side materiale som er av historisk og pedagogisk interesse osv.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 23 første ledd skal lyde:

       Offentliggjort kunstverk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig framstilling. Ved gjengivelse av kunstverk i kritisk eller vitenskapelig framstilling av allmennopplysende karakter, har opphavsmannen krav på vederlag. »

       Komiteens medlem Geir Thoresen kan ikke støtte en utvidelse av åndsverksloven relatert til forslag om å betale vederlag for gjengivelse av kunstverk. Dette medlem mener kunstverk ikke kan sammenlignes med musikk eller litteratur i denne sammenheng. Den enkelte kunstner lager et produkt han ønsker å selge. Etter at dette salget er gjennomført er eiendomsretten flyttet til den som har betalt for kunstverket. En kunstner må således forvente å finansiere sin virksomhet gjennom salg av sine produkter, ikke ved at en TV-stasjon eller en avis avbilder kunstverket. Dette medlem er også av den oppfatning at et slikt krav om vederlag kan redusere omtale og « reklame » rundt kunstverk, og således ha en negativ effekt for kunstnerne. Ved krav om vederlag kan man redusere sine egne muligheter til å markedsføre sine verk, og således legge hindringer i veien for omsetning av disse. Det må også i denne sammenheng reises et spørsmål om dette vederlagskravet ikke er i strid med ytringsfriheten. Dette medlem vil således gå imot ny § 23 i loven.

       Komiteen støtter at det gis hjemmel for sykehus, aldershjem, fengsler o.l. til å gjøre opptak av kringkastingssendinger for tidsforskutt bruk i institusjonen (§ 15).

       Komiteen er enig i at man nå i § 17 har innarbeidet mulighetene for å ta i bruk nye teknikker for å fremstille eksemplarer til blinde og svaksynte, og utvider retten til bruk av verk til kunnskapsformidling.

       Komiteen har merket seg at man har innarbeidet EFs utleiedirektiv hva gjelder enerett til utleie for opphavsmenn (§ 19).

Eksemplarfremstilling i undervisningsvirksomhet § 13

       Komiteens medlem Geir Thoresen mener prinsipielt at det ikke skal betales vederlag for kopiering av litteratur som delvis er finansiert av statlige midler. Det synes urimelig at staten først gjennom for eksempel kjøpsavtaler delvis finansierer et verk, for deretter å måtte betale for kopiering av det samme verket til undervisningsformål. En slik grenseoppgang mellom litteratur fremstilt med og uten offentlig støtte ville imidlertid være svært vanskelig, arbeidskrevende og derved kostbar å administrere. Dette medlem vil således ikke foreslå en slik løsning, men heller arbeide for å fjerne de statlige støtteavtaler som i dag finnes.

Spredning av eksemplar § 19

       Komiteens medlem Geir Thoresen mener rett til utleie følger en naturlig eiendomsrett. Det synes derfor unaturlig å skille utleierett og eiendomsrett slik det er foreslått i loven. Dersom en selger ønsker å ha separat rett til utleie av et verk må dette i så fall avtales mellom kjøper og selger. Dette medlem vil således gå imot § 19 annet ledd.

Felles bestemmelser om tvangslisens, avtalelisens, nemnd m.v. § 35

       Komiteen har merket seg at det foreslås å videreføre gjeldende tvisteløsningssystem for fastsetting av vederlag etter åndsverklovens § 35. Etter dagens ordning bringes tvister inn for nemnd som ved forvaltningsvedtak fastsetter vederlagets størrelse. Komiteen er i tvil om dette er den mest hensiktsmessige måten for behandling av slike tvister. Departementet bes om å gjennomgå ordningen og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av denne.

       Komiteens medlem Geir Thoresen mener den nemndløsning som er valgt kan ha uheldige virkninger. Nemnden oppnevnes av Justitiarius i Oslo byrett for 5 år av gangen og dens avgjørelser kan ikke overprøves, slik at et vedtak fattet av denne nemnda ikke er gjenstand for klage etter forvaltningslovens bestemmelser. En slik nemnd vil raskt fatte vedtak som naturlig vil skape presedens for senere vedtak i samme nemnd. En nemnd vil således være enerådende i 5 år når det gjelder fastsettelse av meget store vederlag. En slik modell synes prinsipielt betenkelig. Dette medlem vil således foreslå å endre dagens modell med fast oppnevnt nemnd, til en voldgiftsmodell, hvor voldgiftsretten sammensettes med 3 medlemmer, én oppnevnt av hver av partene, og en formann oppnevnt av herreds- eller byretten. En slik voldgiftsdom vil ha samme rettsvirkning som nemndas avgjørelse, men vil i langt større grad ivareta viktige rettsstatsprinsipper som eksempelvis uhildede domstoler.

Felles bestemmelser om tvangslisens, avtalelisens, nemnd m.v. § 36 og 37

       Komiteens medlem Geir Thoresen mener det er prinsipielt betenkelig å innføre en ordning hvor rettighetshavere som ikke er medlem av en organisasjon/nemnd blir tvunget til å akseptere denne organisasjonens krav og regler. Dersom en rettighetshaver har valgt å være uorganisert er det opp til denne selv om vederlag skal kreves. Dette medlem vil således gå imot § 37.

Kap. 3 - Opphavsrettens overgang

       Komiteen har merket seg at departementet har valgt å opprettholde bestemmelsene om forlagsavtaler og støtter dette.

       Komiteen har videre merket seg at bestemmelsen om avtaler om filmatisering utvider produsentenes adgang til å fremstille og spre eksemplarer. Komiteen er enig i dette, og mener rettighetshavernes rettigheter blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Kap. 4 - Opphavsrettens vernetid

       Komiteen har merket seg at departementet ikke i denne omgang drøfter vernetidsbestemmelsene. Videre har komiteen merket seg at EFs vernetidsdirektiv vil føre til en behandling av dette spørsmålet ved en senere anledning for Stortinget, og vil da komme tilbake til de spørsmålene som knytter seg til dette.

Kap. 5 - Andre rettigheter

       Komiteen har merket seg at departementet i sitt forslag har tatt hensyn til at Norge gjennom EØS har tilsluttet seg EFs utleiedirektiv, og har ingen merknader til de foreslåtte endringer under dette kapittelet som kommer som en følge av dette direktivet.

       Komiteen er enig i utvidelsene av vederlagsretten for utøvende kunstnere og produsenter for bruk av lydopptak i kringkasting også utvides til å gjelde den som videresender slik kringkastingssending.

Kap. 6 - Forskjellige bestemmelser

       Komiteen har ingen merknader.

Kap. 7 - Straff, erstatning og inndragning

       Komiteen har merket seg at departementet ikke foretar noen endringer i § 54 e vedrørende forbudet mot parallellimport.

       Komiteen har merket seg departementets oppfatning av at prinsippene om regional konsumpsjon og fri flyt medfører at et verk lovlig solgt innenfor EØS-området kan selges fritt i Norge.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Thoresen, vil uttrykke bekymring for de problemene som oppstår ved regional konsumpsjon og mulighetene for å misbruke dette med hensyn til transittproblematikken og når det gjelder kontroll med innførsel av piratkopier og såkalte « bootleg ».

       Flertallet regner med at departementet vurderer det rettslige grunnlag nøye og i samarbeid med organisasjonene finner frem til ordninger som ivaretar norske kunstneres interesser i så måte.

       Komiteens medlem Geir Thoresen mener det innførte forbud mot parallellimport må avvikles. Forbudet har en innebygd prisdrivende effekt. I tillegg er det tvil om forbudets verdi etter at EØS-avtalen er trådt i kraft. EØS-avtalen medfører at et verk lovlig solgt innenfor EØS-området fritt kan selges i Norge, slik at man nå med enkle midler kan omgå loven. Dette medlem vil således foreslå at § 54 punkt e) utgår.

Kap. 8 - Lovens rekkevidde

       Komiteen har ingen merknader.

Kap. 9 - Lovens ikrafttreden og endringer i andre lover

Fotografiloven

       Komiteen har ingen merknad til endringer i fotografiloven da det kommer som følge av revidering av åndsverkloven.

Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

       Departementet har i overgangsbestemmelsenes pkt. f) foreslått en overgangsperiode frem til 1. januar 1998 for gjengivelse av kunstverk i nye opplag. Komiteen mener at denne overgangsperioden bør være noe lenger, og foreslår at den skal vare til 1. januar 1999.

11. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre:

Forslag 1

I lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven) skal § 23 første ledd lyde:

       Offentliggjort kunstverk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig framstilling. Ved gjengivelse av kunstverk i kritisk eller vitenskapelig framstilling av allmennopplysende karakter, har opphavsmannen krav på vederlag.

Forslag fra komiteens medlem Geir Thoresen:

Forslag 2

I lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven) skal § 54 første ledd bokstav e utgå.

12. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. gjøres følgende endringer:

Lovens tittel skal lyde:

       Lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven).

§ 8 første ledd skal lyde:

       Et åndsverk er offentliggjort når det med samtykke av opphavsmannen er gjort tilgjengelig for allmennheten. Et kunstverk er offentliggjort også når opphavsmannen har overdratt eksemplar av verket og dette er gjort tilgjengelig for allmennheten i medhold av § 19, § 20, § 23 og § 24.

§ 9 skal lyde:

       Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Likeledes er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne lov.

       Åndsverk som ikke er frembrakt særskilt til bruk i dokumenter som nevnt i første ledd, og som det siteres fra eller som gjengis i særskilt vedlegg, omfattes ikke av denne bestemmelse. Første ledd gjelder heller ikke lyrikk, musikkverk eller kunstverk.

Kapittel 2 skal lyde:

§ 11.

       Bestemmelsene i dette kapittel gjør ingen videre innskrenkning i opphavsmannens rett etter § 3 enn den som følger av § 29.

       Når et verk gjengis offentlig i medhold av bestemmelsene i dette kapittel, kan det skje i den størrelse og skikkelse øyemedet krever, men verkets karakter må ikke derved forandres eller forringes. Ved gjengivelse som nevnt, må kilden alltid angis slik som god skikk tilsier.

§ 12.

       Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kan enkelte eksemplar av et offentliggjort verk fremstilles til privat bruk. Slike eksemplar må ikke utnyttes i annet øyemed.

       Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til å

§ 13.

       Enhver kan til bruk i egen undervisningsvirksomhet ved fotokopiering eller lignende fremgangsmåte fremstille eksemplar av utgitt verk samt gjøre opptak av verk som inngår i kringkastingssending, når han oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd. Billedkunst kan bare fotokopieres fra gjengivelse i bok, tidsskrift, avis eller lignende trykksak. Bestemmelsen gir heller ikke rett til å gjøre opptak av filmverk som må oppfattes som også bestemt til annen bruk enn fremføring gjennom fjernsyn, med mindre det i sendingen bare er benyttet mindre deler av verket.

       Opptakssentral som er godkjent av departementet, kan til bruk i undervisningsvirksomhet gjøre opptak som nevnt i første ledd, når den oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd.

       Eksemplar fremstilt med hjemmel i første og andre ledd kan bare benyttes innenfor den undervisningsvirksomhet som omfattes av avtalen etter § 36.

       Kongen gir forskrifter om oppbevaring og bruk av opptak. Kongen kan bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak for tidsforskutt bruk.

       Lærere og elever kan for bruk i undervisningen gjøre opptak av sin egen fremføring av verk. Opptak som nevnt må ikke utnyttes i annet øyemed.

§ 14.

       Offentlige og private institusjoner, organisasjoner og ervervsvirksomheter kan til bruk innenfor sin virksomhet fremstille eksemplar av utgitt verk ved fotokopiering eller lignende fremgangsmåte, når de oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd. Slike eksemplar kan bare utnyttes innenfor den virksomhet som omfattes av avtalen etter § 36. Billedkunst kan bare kopieres fra gjengivelse i bok, tidsskrift, avis eller lignende trykksak.

§ 15.

       Helseinstitusjoner, aldershjem, fengsler og lignende institusjoner kan gjøre opptak av verk som inngår i kringkastingssending, til fremføring innen kort tid i institusjonen.

       Kongen fastsetter hvilke institusjoner som skal ha rett til å gjøre opptak som nevnt i første ledd, og gir forskrift om bruk og sletting av opptakene.

§ 16.

       Kongen kan gi regler om rett for arkiv, bibliotek og museer til å fremstille eksemplar av verk for konserverings- og sikringsformål og andre særskilte formål.

§ 17.

       Av utgitt litterært eller vitenskapelig verk eller musikkverk kan det i annen form enn lydopptak fremstilles eksemplar bestemt til bruk for blinde og svaksynte. Utgitt litterært eller vitenskapelig verk kan gjengis på film, med eller uten lyd, bestemt til bruk for hørsels- eller talehemmede.

       Bestemmelsene i første ledd gir ikke rett til kopiering av eksemplar som andre har fremstilt med særlig henblikk på bruk som der nevnt.

       Kongen kan bestemme at nærmere angitt organisasjon og bibliotek for vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede skal ha rett til på nærmere fastsatte vilkår å fremstille eksemplar av utgitt litterært eller vitenskapelig verk gjennom opptak på innretning som kan gjengi det. I tilslutning til teksten kan offentliggjort kunstverk gjengis på opptaket. Opphavsmannen har krav på vederlag som utredes av staten.

       Kongen kan gi forskrifter om rett til å gjøre opptak av utgitt film eller bilde, med eller uten lyd, og av utsendt kringkastingsprogram, som ikke vesentlig inneholder musikkverk. Forskriftene kan bare gjelde slik bruk som nevnt i tredje ledd, og bare komme til anvendelse når den som gjør opptaket oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd.

§ 18.

       I samleverk, bestemt til bruk ved gudstjeneste eller undervisning, sammenstilt av verk fra et større antall opphavsmenn, kan det gjengis mindre deler av litterære eller vitenskapelige verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang, når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble utgitt. I tilslutning til teksten kan også kunstverk gjengis når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble offentliggjort. Verk som er utarbeidet til bruk ved undervisning, må ikke gjengis i et samleverk med samme formål.

       Av utgitt verk kan det fremstilles eksemplar til bruk ved offentlig eksamen.

       Opphavsmannen har krav på vederlag.

§ 19.

       Er et eksemplar av et verk solgt med opphavsmannens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten. Det samme gjelder eksemplar av offentliggjort verk, og ethvert eksemplar av kunstverk, som opphavsmannen på annen måte har overdratt.

       Bestemmelsen i første ledd gir, med unntak for byggverk og bruksgjenstander, ikke adgang til utleie. Heller ikke gir bestemmelsen adgang til utlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogram. Likestilt med leie er bytte som drives som organisert virksomhet.

§ 20.

       Er et verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk, kan eksemplarene vises offentlig. Denne bestemmelse gir ikke rett til å vise eksemplar av kunstverk ved film eller i kringkasting.

§ 21.

       Et utgitt verk kan fremføres offentlig ved gudstjeneste og undervisning.

       Også ellers kan utgitt verk fremføres offentlig:

       Denne paragraf gjelder ikke for filmverk eller scenisk fremføring av sceneverk. Paragrafen gir heller ikke rett til fremføring ved kringkasting. Adgangen til fremføring ved undervisning gjelder ikke fremføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.

§ 22.

       Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

§ 23.

       Offentliggjort kunstverk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

       Offentliggjort kunstverk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det kunstverket som gjengis.

       Er et kunstverk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av kunstverket, kan verket medtas i aviser, tidsskrifter, ved film og i kringkasting, såfremt verket utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen.

§ 24.

       Kunstverk som inngår i en samling eller som utstilles eller utbys til salg, kan avbildes i katalog over samlingen og i meddelelse om utstillingen eller salget.

       Kunstverk kan også avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.

       Byggverk kan fritt avbildes.

§ 25.

       Når fremføring eller visning av et verk inngår som ledd i dagshending og denne kringkastes eller gjengis ved film, kan korte avsnitt av verket, eller hele verket hvis det er av lite omfang, tas med ved gjengivelsen. Når fremføringen eller visningen av verket bare utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en underordnet rolle i forhold til hovedemnet for reportasjen, kan hele verket gjengis.

§ 26.

       Forhandlinger i offentlige forsamlinger, styrer, råd og lignende, i møter av valgte offentlige myndigheter, i rettssaker og på åpne møter som holdes for å behandle allmenne spørsmål, kan, med de begrensninger som følger av § 28, enhver gjøre tilgjengelig for allmennheten uten samtykke av opphavsmannen. En opphavsmann har likevel enerett til å utgi samlinger av sine egne innlegg.

§ 27.

       Vern etter denne lov er ikke til hinder for dokumentinnsyn etter forvaltningsloven og offentlighetsloven eller annen lovgivning.

       Loven er heller ikke til hinder for at verk brukes i forbindelse med etterlysning, i etterforskning eller som bevismiddel.

§ 28.

       Retten til videre gjengivelse av dokumenter påberopt som bevis eller som sakkyndig uttalelse e.l. i forhandlinger som nevnt i § 26, og av dokumenter det er gitt innsyn i etter lovgivning som nevnt i § 27, beror på ellers gjeldende regler. Likevel kan det siteres fra slike dokumenter i samsvar med god skikk og i den utstrekning det er nødvendig for omtale av forhandlingene eller av sak dokumentet er av betydning for, selv om verket ikke har vært offentliggjort.

§ 29.

       Byggverk og bruksgjenstander kan endres uten opphavsmannens samtykke når det skjer av tekniske grunner eller av hensyn til utnyttelsen.

§ 30.

       Norsk rikskringkasting og etter Kongens bestemmelse andre kringkastingsforetak har rett til mot vederlag å kringkaste et utgitt verk, hvis foretaket etter avtale med organisasjon som representerer en vesentlig del av norske opphavsmenn på området, ellers har rett til å kringkaste verk av den art avtalen gjelder. Tilsvarende gjelder for offentliggjort kunstverk.

       Er avtalepartene enige om det, kan tvist om tolkning av avtalen avgjøres etter reglene gitt med hjemmel i § 35 første ledd.

       Ved satellittkringkasting får bestemmelsene i første ledd ikke anvendelse med mindre sendingen av samme kringkastingsforetak samtidig kringkastes her i riket over jordbundet nett.

       Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke sending ved tråd. Den gjelder ikke for sceneverk og filmverk, og heller ikke for andre verk dersom opphavsmannen overfor foretaket har nedlagt forbud mot kringkasting, eller det ellers er særlig grunn til å anta at han motsetter seg at verket kringkastes.

§ 31.

       Norsk rikskringkasting og andre som har bevilling til å drive kringkastingsvirksomhet kan, ved egne hjelpemidler og til bruk ved egne sendinger, ta opp verk på innretninger som kan gjengi dem når de for øvrig har rett til å ta verket med i sine sendinger. Retten til å gjøre slik opptatt verk tilgjengelig for allmennheten avhenger av de ellers gjeldende regler. Kongen gir nærmere forskrifter om bruk og oppbevaring av disse opptak.

       Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til å sammenstille film og lyd ved å overføre lydopptak til filmen med mindre fremføring ved opptaket inngår i filmen.

§ 32.

       Ordskifteprogram som kringkastes og hvor allmenne spørsmål blir drøftet, kan enhver gjengi offentlig uten samtykke av opphavsmannen. En opphavsmann har likevel enerett til å utgi samlinger av sine egne innlegg.

§ 33.

       Kongen kan gi forskrift om rett til å gjøre opptak av utsendt kringkastingssending til bruk for en opphavsmann eller en utøvende kunstner når det i sendingen er gjort bruk av hans verk eller prestasjoner. Tilsvarende bestemmelser kan gis til fordel for andre som har et særlig behov for opptak.

       Opptak etter første ledd kan bare brukes for det formål som var grunnlag for at opptaket ble gjort. Det kan i forskriften gis nærmere bestemmelser om bruk og om oppbevaring av slike opptak.

§ 34.

       Verk som lovlig inngår i kringkastingssending, kan ved samtidig og uendret videresending gjøres tilgjengelig for allmennheten når den som videresender oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd, eller videresender etter tillatelse gitt av nemnd etter bestemmelsene i § 36 andre ledd.

       Opphavsmannens enerett til videresending kan bare utøves gjennom organisasjon som er godkjent etter § 38 a.

       Videresending av verk som opprinnelig sendes ved tråd, omfattes ikke av denne paragraf.

§ 35.

       Vederlag etter § 17 tredje ledd, § 18, § 23 andre ledd, § 30 og § 45 b kan enhver av partene kreve fastsatt på bindende måte etter regler som Kongen gir. Kongen fastsetter regler om at vederlagspliktige som unnlater å betale vederlag, etter begjæring fra den berettigede part, med bindende virkning kan forbys fortsatt bruk.

       Kongen gir regler om nemnd som nevnt i § 34 og § 45 a fjerde ledd.

§ 36.

       Når det foreligger avtale med organisasjon som nevnt i § 38 a som tillater slik bruk av verk som nevnt i § 13, § 14, § 17 fjerde ledd og § 34, har bruker som omfattes av avtalen, overfor rettighetshaver som ikke er omfattet, rett til på samme område og på samme måte å utnytte verk av samme art som dem avtalen gjelder (avtalelisens). Bestemmelsen gjelder bare for bruk som skjer i samsvar med det avtalen fastsetter. Bestemmelsen gjelder ikke i forhold til kringkastingsforetaks rettigheter i sine sendinger.

       For videresending av verk etter § 34 gjelder at dersom forhandlinger om avtale som nevnt i første ledd første og andre punktum, eller forhandlinger med kringkastingsforetaket om avtale, nektes eller avtale ikke er inngått innen seks måneder etter at forhandlingene er innledet, kan hver av partene kreve at tillatelse til og vilkår for videresending fastsettes på bindende måte av nemnda etter § 35 andre ledd. Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende i disse tilfelle.

§ 37.

       Ved bruk av verk etter § 36 er det som avtalen, nemnda eller den organisasjon som mottar vederlaget for bruken, bestemmer om innkreving og fordeling av vederlaget, bindende også for rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen. Utenforstående rettighetshavere skal ha samme rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra eller som vesentlig er bekostet av vederlaget.

       Uansett bestemmelsen i første ledd kan en utenforstående rettighetshaver som sannsynliggjør at hans verk er brukt etter § 36, kreve at vederlag for dette skal utbetales til ham. Kravet kan bare rettes mot den organisasjonen som i medhold av § 36 har innkrevd vederlag. Vederlagets størrelse kan hver av partene kreve fastsatt etter regler som Kongen gir.

§ 38.

       Kommer avtale etter § 13, § 14 og § 17 fjerde ledd ikke i stand, kan hver av partene kreve megling etter regler som Kongen gir. Er partene enige om det, kan tillatelse til og vilkår for eksemplarfremstillingen fastsettes etter reglene gitt med hjemmel i § 35 første ledd. Fastsettelsen får samme virkning som avtale etter § 36 første ledd.

       Er partene i avtaler etter § 13, § 14 og § 17 fjerde ledd enige om det, kan tvist om tolkingen av avtalen på bindende måte avgjøres etter reglene gitt med hjemmel i § 35 første ledd.

       Kommer avtale med kringkastingsforetak om adgang til å gjøre opptak av foretakets sendinger for slik bruk som omfattes av § 13 eller § 17 fjerde ledd, ikke i stand, gjelder bestemmelsen i første ledd første og andre punktum tilsvarende. Ved tvist om tolking av slik avtale får bestemmelsen i andre ledd tilsvarende anvendelse.

       Er de berørte parter enige om det, kan tvist om tolking av avtale om slik videresending som nevnt i § 34 på bindende måte avgjøres av den nemnd som er omtalt i § 35 andre ledd.

§ 38 a.

       Avtale som skal ha virkning som nevnt i § 36 første ledd, må inngås av organisasjon som representerer en vesentlig del av norske opphavsmenn på området, og som er godkjent av departementet. For bruk på nærmere angitte områder kan Kongen bestemme at den organisasjon som godkjennes, må være en felles organisasjon for de berørte rettighetshavere.

       Kongen kan gi nærmere bestemmelser om kontroll med organisasjoner og fond som mottar vederlag til videre fordeling.

§ 38 b.

       Organisasjon som nevnt i § 38 a kan, så lenge rettighetshaveren ikke har motsatt seg det, kreve at det overfor bruker som ikke har inngått avtale som nevnt i § 36, ved dom nedlegges forbud mot ulovlig utnyttelse av verk på en måte som omfattes av bestemmelsene i § 13, § 14, § 17 fjerde ledd eller § 34. Det samme gjelder overfor bruker som er part i en avtale som nevnt og som unnlater å betale det avtalte vederlag.

       Organisasjon som nevnt i § 38 a kan, så lenge rettighetshaveren ikke har motsatt seg det, likeledes reise krav etter denne lovs § 55 og § 56 overfor den som har foretatt ulovlig bruk som nevnt i første ledd. Har den som ulovlig har utnyttet et verk innfridd organisasjonens krav, kan rettighetshaverens krav i anledning samme utnyttelse bare rettes mot organisasjonen, som da plikter å erlegge hva rettighetshaveren har krav på.

Kapittel 3 skal lyde:

§ 39.

       Opphavsmannen kan med den begrensning som følger av § 3 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.

       Overdragelse av eksemplar innbefatter ikke overdragelse av opphavsretten eller noen del av denne, selv om det er et originaleksemplar som overdras. Overdragelse av opphavsrett innbefatter ikke eiendomsrett til det manuskript eller annet eksemplar som utleveres i tilknytning til overdragelsen.

§ 39 a.

       Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.

§ 39 b.

       Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.

       Retten kan heller ikke overdras videre uten samtykke med mindre den går inn i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne. Overdrageren vedblir å være ansvarlig for at avtalen med opphavsmannen blir oppfylt.

§ 39 c.

       Avhenger opphavsmannens vederlag av erververens omsetning, salgstall e.l., kan opphavsmannen kreve at det skjer avregning minst én gang i året. Opphavsmannen kan likeledes kreve at hver avregning følges av fyldestgjørende opplysninger om de forhold som har ligget til grunn for vederlagsberegningen.

       Opphavsmannen kan kreve at erververens regnskaper, bokføring og lagerbeholdning, samt attestasjoner fra den som har utnyttet verket, stilles til rådighet for en av opphavsmannen oppnevnt statsautorisert eller registrert revisor. Revisoren skal opplyse opphavsmannen om riktigheten av den avregningen som er foretatt, og om eventuelle uregelmessigheter ved den, men for øvrig har han taushetsplikt om alle andre forhold som han blir kjent med ved gjennomgangen.

       Bestemmelsene i denne paragraf kan ikke fravikes til skade for opphavsmannen.

§ 39 d.

       Overdragelse av rett til å fremføre et verk for allmennheten gir ikke erververen enerett, med mindre dette er avtalt. Er ikke annet bestemt, gjelder overdragelsen for tre år.

       Selv om enerett er overdratt, kan opphavsmannen, om det ikke er truffet annen avtale, selv fremføre verket eller overdra fremføringsrett til andre, hvis erververen i tre år på rad har unnlatt å gjøre bruk av retten.

       Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for filmverk.

§ 39 e.

       Ved en forlagsavtale overdrar opphavsmannen rett til å mangfoldiggjøre et verk gjennom trykk eller lignende fremgangsmåte, og til å utgi verket i denne form.

       I den utstrekning en forlagsavtale gir enerett, plikter forleggeren å utgi verket innen rimelig tid og sørge for utbredelsen på sedvanlig måte. Hvis forleggeren etter at verket er utgitt ikke sørger for at eksemplar av verket er tilgjengelig for allmennheten innen rimelig tid etter at dette ble krevd av opphavsmannen, kan opphavsmannen si opp avtalen og beholde mottatt honorar.

       Er ikke annet avtalt, har forleggeren rett til å utgi inntil 3000 eksemplar av verket, men når utgivelsen omfatter bare musikkverk, ikke mer enn 1000 eksemplar, og når utgivelsen omfatter bare verk av billedkunst, ikke mer enn 200 eksemplar.

       Når det er gått mer enn ett år etter at forleggeren utga verket, eller det er gått mer enn ett år siden opphavsmannen sist foretok endringer i verket, skal opphavsmannen dersom ytterligere eksemplar skal fremstilles, gis rett til å foreta endringer som ikke volder uforholdsmessige omkostninger eller endrer verkets karakter.

       Når det er gått 15 år etter utløpet av det år da forleggeren først utga verket, har opphavsmannen rett til å ta verket med i en utgave av sine samlede eller utvalgte litterære verk. En slik utgave skal først tilbys forleggeren eller, hvis opphavsmannens verk er utkommet hos forskjellige forleggere, den som kan anses som hovedforlegger.

       Opphavsmannen kan kreve erstatning for skade som følge av mislighold. Dette gjelder likevel ikke i den grad det godtgjøres at skaden skyldes en hindring som er utenfor forleggerens kontroll, og som forleggeren ikke med rimelighet kunne forventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av. Ligger årsaken til skaden hos tredjemann som forleggeren har gitt i oppdrag å utføre handlinger til oppfyllelse av avtalen, er forleggeren fri for ansvar bare dersom også tredjemann ville ha vært fritatt for ansvar etter bestemmelsene i dette ledd.

       Blir forleggerens forpliktelser etter forlagsavtalen vesentlig misligholdt, kan opphavsmannen heve avtalen, beholde mottatt honorar og kreve erstatning etter reglene i sjette ledd for skade som ikke dekkes av honoraret.

       Avtale som til skade for opphavsmannen vesentlig avviker fra det som er bestemt i andre, sjette og sjuende ledd kan ikke gjøres gjeldende. Sin rett etter fjerde ledd kan opphavsmannen ikke fraskrive seg.

       Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke avtaler om bidrag til aviser eller tidsskrifter, eller avtaler om bidrag som skal brukes som illustrasjon til verk som utgis. Bestemmelsene i andre og tredje ledd gjelder ikke for avtaler om bidrag til samleverk. Bestemmelsene i andre ledd gjelder ikke for avtaler om oversettelser.

§ 39 f.

       Har opphavsmannen overdratt rett til å utnytte et verk for film, er erververen, hvis ikke annet er avtalt, pliktig til innen rimelig tid å innspille filmverket og sørge for at det blir gjort tilgjengelig for allmennheten. Blir erververens forpliktelser vesentlig misligholdt, kan opphavsmannen heve avtalen, beholde mottatt honorar og etter bestemmelsene i § 39e kreve erstatning for skade som ikke dekkes av honoraret.

       Er ikke annet avtalt, omfatter overdragelsen av rett til innspilling av et verk for film rett til å

§ 45 a fjerde og femte ledd skal lyde:

       Dersom forhandlinger om tillatelse til samtidig og uendret videresending til allmennheten ved tråd av opprinnelig trådløs kringkastingssending nektes eller avtale ikke er inngått innen seks måneder etter at forhandlinger er innledet, kan hver av partene kreve at tillatelse til og vilkårene for videresending fastsettes av en nemnd etter bestemmelsene i § 35 andre ledd.

       Bestemmelsene i §§ 7, 8, 12, 15, 16, 18, 21 første ledd, 22, 25, 27, 28, 31, 32, 35 og 38 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 45 b skal lyde:

       Når lydopptak av utøvende kunstneres prestasjoner gjøres tilgjengelig for allmennheten gjennom kringkastingssending eller videresending av kringkastingssending før det er gått 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted, har såvel tilvirkeren av opptaket som de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis, krav på vederlag. Har to eller flere kunstnere samvirket ved fremføringen, må de gjøre vederlagskravet gjeldende i fellesskap.

       Overfor de vederlagspliktige må vederlagskravet gjøres gjeldende gjennom oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av vedkommende departement. Kongen kan gi nærmere regler om oppkreving og fordeling av vederlag.

       Bestemmelsene i § 3, § 22 og § 25, jf. § 11, og § 39 j fjerde ledd, har tilsvarende anvendelse.

       Det som er bestemt i denne paragraf gjelder ikke for lydfilm.

§ 49 første ledd oppheves. Nåværende andre og tredje ledd blir nye første og andre ledd. Nåværende fjerde ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:

       Sak som nevnt i andre ledd kan bare reises av opphavsmannen personlig med samtykke av vedkommende departement.

§ 51 oppheves.

§ 54 første ledd bokstav a skal lyde:

§ 54 sjette ledd skal lyde:

       Overtredelse av tredje ledd jf fjerde ledd påtales av det offentlige. Overtredelse av de øvrige bestemmelser i paragrafen her påtales ikke av det offentlige med mindre det begjæres av fornærmede eller en organisasjon jf sjuende ledd, eller finnes påkrevd av allmenne hensyn.

§ 54 nytt sjuende ledd skal lyde:

       Er denne lov overtrådt ved at et verk er brukt på en måte som er nevnt i § 13, § 14 og § 17 tredje ledd, kan påtale begjæres også av den organisasjon som kan inngå avtale etter § 36, så lenge fornærmede ikke motsetter seg det.

§ 55 første ledd skal lyde:

       Skade som voldes ved overtredelse som nevnt i § 54 eller ved overtredelse av § 49 første ledd, kan kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler. Er en opphavsmanns eller en utøvende kunstners rett krenket forsettlig eller grovt uaktsomt, kan retten dessuten tilkjenne ham et pengebeløp som oppreisning for skade av ikke-økonomisk art.

§ 58 skal lyde:

       Bestemmelsene i 5. kapittel gjelder, med unntak av § 43 og den i § 42 og § 45 nevnte spredningsrett, til fordel for arbeid som er frembrakt av:

       Bestemmelsene i § 42 og i § 45 a gjelder dessuten også for fremføringer og kringkastingssendinger som finner sted i Norge. Bestemmelsen om spredningsrett i § 42 og § 45 gjelder for lyd- og filmopptak gjort i Norge. Bestemmelsen i § 45 om rett til eksemplarfremstilling gjelder til fordel for ethvert lyd- og filmopptak. Bestemmelsen i § 43 gjelder for arbeid som er utgitt i Norge.

Ny § 58 a skal lyde:

       Når verk eller prestasjoner kringkastes over satellitt fra et land utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, kommer denne lov til anvendelse dersom satellitten mottar signalene fra Norge eller kringkastingssendingen foretas etter oppdrag fra et kringkastingsforetak som har sitt hovedsete her i riket. Denne bestemmelse gjelder bare dersom senderlandets regler om retten til kringkasting av verk og prestasjoner ikke gir tilsvarende vern som etter denne lov.

§ 60 andre ledd skal lyde:

       Eksemplar som er lovlig ervervet før lovens ikrafttreden, kan fremdeles spres eller vises utenfor det private område, likevel slik at bestemmelsene om utleie i § 19, § 42 og § 45 og bestemmelsene i § 19 om utlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogram får anvendelse også i disse tilfelle.

II.

I lov av 17. juni 1960 nr. 1 om rett til fotografi gjøres følgende endringer:

§ 5 annet ledd skal lyde:

       Reglane i § 15, § 17 tredje leden, § 18, § 27, § 28 og § 33 i åndsverklova gjeld tilsvarande.

Ny § 5 a skal lyde:

       Til bruk i eiga undervisningsverksemd kan det utan samtykke av fotografen lagast eksemplar av utgitt fotografisk bilete ved fotokopiering eller liknande framgangsmåte, og gjerast opptak av kringkastingssending hvor fotografisk bilete inngår, når avtale som tillet slik bruk er gjort med organisasjon som representerar ein vesentleg del av norske fotografar, og som er godkjend av departementet. Eksemplar kan berre lagast på dei vilkår og dei måtar som avtalen tillet. Retten til å laga eksemplar ved fotokopiering eller liknande gjeld berre kopiering frå attgjeving i bok, tidsskrift, avis eller liknande.

       Reglane i første leden gjeld tilsvarande for offentlege og private institusjonar, organisasjonar og ervervsverksemder som ved fotokopiering eller liknande framgangsmåte lagar eksemplar av utgitt fotografisk bilete for bruk innafor verksemda.

       Reglane i åndsverklova § 17 fjerde leden gjeld tilsvarande.

       For slik framstilling av fotografisk bilete som nemnt i paragrafen her gjeld reglane i § 36 til § 38 b i åndsverklova tilsvarande.

§ 6 skal lyde:

       Kongen kan fastsetja at arkiv, bibliotek og museum på nærare fastsette vilkår skal ha rett til å laga eksemplar av fotografisk bilete når dei har bruk for det i verksemda si.

§ 8 fjerde ledd skal lyde:

       Fotografisk bilete som lovleg går inn i biletkringkastingsprogram, kan ved samtidig og uendra vidaresending av programmet gjerast tilgjengeleg for ålmenta. I dei høva vidaresendinga ikkje er vederlagsfri etter reglane elles i denne lova, vert vederlaget for vidaresendinga fastsett etter forhandlingar og kan utbetalast samla til ein organisasjon som representerar fotografar og som er godkjend av departementet. Fotografen sin einerett til slik vidaresending kan berre utøvast gjennom organisasjonen. Reglane i åndsverklova § 36 til § 38 b gjeld tilsvarande. Reglane i andre til fjerde punktum i denne leden gjeld berre for vidaresending av opphaveleg trådlaus kringkastingssending.

III.