Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, tolker § 5-10 i lov om sosiale tjenester m.v. slik at formålet var å kunne kreve tilbake sosialhjelp som det egentlig ikke var nødvendig å yte. Refusjonsadgangen skulle gjelde for sosialhjelp som var gitt som lån eller bidrag. Dette skulle vurderes innenfor det enkelte år.

       Det første året loven ble praktisert, var ved skatteavregningen for 1994. Det er i ettertid reist en del problemstillinger om praktiseringen stemmer overens med det som var formålet med loven.

       I forarbeidene til bestemmelsen var det forutsatt at det skulle være årsakssammenheng mellom for høyt skattetrekk og behovet for sosialhjelp. Dette kommer også til uttrykk i Rundskriv I-1/93 til sosialtjenesteloven. Sosialtjenesteloven gir imidlertid en vid adgang til å kreve refusjon i tilbakebetalt skatt. Bestemmelsen fastsetter kun ett vilkår for at refusjonsadgangen skal kunne brukes, nemlig at søknaden må være ytt i samme skatteåret som det overskytende skattebeløp gjelder for.

       Komiteen mener at det i praksis vanskelig lar seg gjøre å henføre det overskytende skattebeløp til ulike skattepliktige fordeler og fradragsberettigede utgifter. Det vil ofte være vanskelig å tilbakeføre skatten til bestemte tidsperioder innenfor det aktuelle skatteåret, i og med at skatten utlignes for hele året under ett. Komiteen mener derfor at det er nesten umulig å fastslå om det er årsakssammenheng mellom stønadsbehov og for høyt skattetrekk.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at kommunene gjennom loven har fått en rett til å kreve refusjon, men ingen plikt. Det er opp til den enkelte kommune å benytte seg at denne retten. Flertallet er kjent med at etter de erfaringer som er gjort i 1994, er det stor forskjell i praktiseringen fra kommune til kommune. Dette kan bero på at det var en ny bestemmelse, og at kommunene var usikre på hvorledes bestemmelsen skulle praktiseres. Det er likevel grunn til å tro at bestemmelsen vil bli praktisert ulikt fra kommune til kommune. Dette mener flertallet er uheldig.

       I henhold til forvaltningsloven skal det i slike saker fattes enkeltvedtak. En individuell vurdering vil si at hver sak blir vurdert ut fra den enkeltes situasjon i henhold til gjeldende regelverk. På grunn av den korte tidsfristen sosialkontoret har på seg fra skatteavregningen blir lagt fram til vedtak må treffes, mener flertallet at det vanskelig lar seg gjøre å fatte individuelle vedtak og samtidig oppfylle forvaltningslovens krav til riktig saksbehandling.

       Flertallet er kjent med at dersom loven oppheves, kan det i noen tilfeller forekomme skatteplanlegging. Å avskjære enhver form for skatteplanlegging i slike saker er neppe mulig. Personer som har fått sosialhjelp og som senere på året finner ut at de har innbetalt for mye skatt, har også full rett, som alle andre, til å gå på ligningskontoret for å få utstedt skattekort med lavere trekkprosent resten av året. En del sosialkontor sjekker med ligningskontoret at skattetrekket er i forhold til antatt inntekt før sosialhjelp gis. Dette mener flertallet, etter opphevelse av § 5-10, alle sosialkontor bør gjøre.

       Flertallet mener at slik saksbehandling i forkant av sosialhjelputbetaling vil være en bedre ordning for alle parter. Økonomisk sosialhjelp skal være en subsidiær ytelse. Sosialhjelpsøkeren skal, dersom han/hun får tilbakebetalt skatt ved skatteoppgjøret, gjøre sosialkontoret oppmerksom på dette. Kommunen kan i slike tilfeller ta dette med i beregningen ved fastsettelsen av den videre økonomiske sosialhjelpen.

       Etter en samlet vurdering mener flertallet at § 5-10 i lov om sosiale tjenester vanskelig kan praktiseres slik loven var ment når det gjelder årsakssammenheng mellom for høyt skattetrekk og sosialstønad, krav til individuell behandling og forvaltningslovens saksbehandlingsregler.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig i at praktiseringen av loven kan ha medført utilsiktede konsekvenser for enkelte sosialhjelpmottakere som har mottatt sosialhjelp i en begrenset periode. Det har også vært uheldig at det ikke har vært gitt informasjon om slik refusjon når sosialhjelpen ble utbetalt. På den annen side har bestemmelsen bare vært praktisert siden 1994, og det vil være mulig å endre praktiseringen slik at loven ikke får slike uheldige følger.

       Disse medlemmer vil vise til brev til sosialkomiteen fra sosialministeren av 13. mars 1995 der det opplyses at det nå vil bli fastsatt forskrifter som presiserer informasjonsplikten, og at det ikke skal tas full refusjon for personer som bare mottar sosialhjelp en begrenset periode av året. Sosialministeren går på denne bakgrunn imot å oppheve § 5 -10.

       Disse medlemmer er enig med sosialministeren i at lovparagrafen ikke bør oppheves. Konsekvensen av å oppheve bestemmelsene vil kunne bli at personer som har mottatt betydelige summer i sosialstønad, ikke vil bli pålagt refusjon til tross for at sosialhjelpen kan ha vært gitt på gale premisser. Disse medlemmer vil derfor beholde lovparagrafen, som gir uttrykk for det viktige prinsipp at sosialhjelp kun skal utbetales etter at andre inntektsmuligheter er prøvet. Den enkelte sosialhjelpsøker må selv være ansvarlig for at skattetrekket så langt mulig er korrekt.

       Disse medlemmer vil vise til at loven gir kommunene en rett, men ikke plikt til å søke refusjon. Dette vil nødvendigvis medføre at loven kan praktiseres ulikt. Sosialhjelp er imidlertid ikke en standardisert ytelse som den enkelte har ubetinget rett på, men en ytelse som først og fremst gis for å hjelpe den enkelte i en vanskelig livssituasjon. Et krav om lik praktisering vil bryte med hensynet til individuell behandling og muligheter til å gi hjelp som er tilpasset den enkelte families situasjon.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå mot forslaget om å oppheve lovparagrafen.