Departementet understreker at utdanningspolitikken mht. adgang til studier og eksamen må samordnes på nasjonalt nivå for å hindre ubegrunnede ulikheter. Generell studiekompetanse ved én institusjon gir adgang til åpne studier ved de øvrige. Departementet kan fastsette opptaksgrunnlaget, gi retningslinjer for vektlegging av yrkespraksis og bestemmelser om nasjonal samordning av opptakene.

       Etter forslag fra styret kan departementet unnta enkelte fag fra kravene til generell studiekompetanse eller sette spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør det nødvendig. Styret kan fastsette særlige minstekrav ved opptak til høyere grads studier.

       Departementet kan regulere adgangen til hele eller deler av studier når kapasitetshensyn krever det eller ut fra en helhetsvurdering av utdanningen i landet, og gi regler om rangeringen av søkerne til slike studier. Fri eksamensrett skal fortsatt gjelde, etter forslaget også innenfor den statlige høgskolesektoren. Merutgiftene ved dette kan dekkes ved eksamensgebyr. Studentene skal ha taushetsplikt tilsvarende profesjonelle yrkesutøvere. Falsk vitnemål kan rapporteres til andre institusjoner.

       Styret gis mulighet til å vise bort eller utestenge en student på nærmere angitt grunnlag. Styrets vedtak, som treffes med 2/3 flertall, kan påklages. Studentens utgifter til advokatbistand dekkes av institusjonen, likeledes alle utgifter ved domstolsprøvning.

       Bortvisning i inntil ett år og etter skriftlig advarsel er en ny og mildere reaksjonsform som kan begrenses til de områder eller sammenhenger hvor problemene oppstår, f.eks. laboratorier, i den hensikt å beskytte tilsatte og medstudenter. Utestegning i inntil tre år kan være aktuelt dersom en student skaper fare for liv eller helse under klinisk undervisning eller praksisopplæring. Det samme gjelder grove brudd på taushetsplikten eller grovt usømmelig opptreden. Hensikten er å sikre at pasienter, klienter, barnehagebarn og elever har samme vern mot overtredelser som de har i forhold til profesjonelle yrkesutøvere. Studenten beholder eksamensretten.

       For visse straffbare handlinger som er foretatt utenfor selve studiesituasjonen, men som kommer fram under yrkesutdanning, kan det bli aktuelt med utestegning i inntil tre år, inntil endelig dom er falt eller for alltid dersom forholdet gjør studenten varig uskikket til yrket. Bestemmelsen gjelder bare studenter som i praktisk opplæring har å gjøre med pasienter, klienter, barnehagebarn og elever. Hensikten er å stille samme krav til studenter i slike yrkesutdanninger som til utøvere av yrket.

       Den frie eksamensretten har lange tradisjoner i Norge. Komiteen mener det er viktig å ta vare på adgangen til å gå opp til eksamen for å få prøvd sin realkompetanse som er skaffet på annen måte enn gjennom de vanlige studietilbudene. Komiteen er derfor tilfreds med at denne retten er foreslått videreført og utvidet til også å gjelde de statlige høgskolene, jf. § 40 nr. 1.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til at de merutgifter privatistordningen vil medføre, må kunne kompenseres ved at institusjonene får anledning til å kreve eksamensavgifter for privatister.

       Dersom en institusjon av kapasitetshensyn ikke kan avvikle eksamen for alle oppmeldte, mener et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, at de registrerte studenter gis forrang.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, konstaterer at privatistbegrepet har fått et annet innhold enn hva som var vanlig tidligere. Mange studenter skaffer seg kunnskaper ved nettopp å følge de frie forelesningene ved universitetene. Dette kan skape kapasitetsproblemer i forhold til lesesaler, veiledning m.m. og kan gi universitetene uforutsett ekstraarbeid. Men privatister er imidlertid pålagt å betale semesteravgift til studentsamskipnaden for å kunne melde seg opp til eksamen.

       For inneværende år har også privatister rett til stipend og lån fra Statens lånekasse for utdanning på lik linje med vanlige studenter. Flertallet ser behovet for en grundigere gjennomgang av alle sider ved privatistordningen og ber departementet komme tilbake til Stortinget med dette som egen sak.

       I påvente av dette ber flertallet om at følgende blir lagt til grunn for privatistordningen: Retten til utdanningsstøtte bør fortsatt gjelde. All støtte gis i utgangspunktet i form av lån. Ved avlagt eksamen omgjøres en del av lånet til stipend etter gjeldende satser for stipend. Flertallet vil anbefale at det inngås en kontrakt med privatister der det framgår hvilke eksamener privatisten har til hensikt å gå opp i. Forutsetningen for å få deler av lån omgjort til stipend må være avlagt eksamen tilsvarende 15 vekttall innen 1 år. Flertallet mener videre at dersom eksamen ikke avlegges, skal lånet rentebæres fra den dag det ble opptatt, med mindre helt spesielle grunner som f.eks. sykdom, fødsel o.l. kan dokumenteres som årsak.

       Flertallet vil foreslå vedtak i samsvar med dette:

« 1.	Stortinget ber Regjeringen inntil videre praktisere en ordning med utdanningsstøtte til privatister i henhold til merknader i Innst.O.nr.40 (1994-1995).

2.	Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om privatister i høyere utdanning.»

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener videre at det må innføres adgang for institusjonene til i noen grad å kreve egenbetaling fra studenter som tar høyere grads utdanning eksempelvis på masternivå, i tråd med det som er vanlig i flere av våre naboland. Disse medlemmer vil fremme forslag om dette:

       «Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om innføring av egenbetaling for studier på masternivå. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen ser ikke på høyere utdanning som en rettighet som alle skal ha dersom de oppfyller det minimum som i dag ligger i begrepet « generell studiekompetanse ». Det å avslutte den videregående skolen med laveste ståkarakter er etter dette medlems syn ikke nok til å ansees som kvalifisert til å starte på en høyere utdanning. Dette medlem mener studiekompetanse i større grad bør differensieres slik at kravene som stilles varierer fra utdanning til utdanning. De krav som stilles for opptak til de forskjellige utdanningene kan enten fastsettes av departementet eller av de enkelte institusjoner. I tillegg til slike basiskrav bør det i større grad innføres opptaksprøver knyttet opp mot den utdanningen studenten søker. Dette medlem vil fremme forslag om at departementet fremmer forslag om en omlegging til en slik ordning med differensiert studiekompetanse:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning med differensiert studiekompetanse, slik at det fastsettes faglige minstekrav for opptak til de enkelte studier innen høyere utdanning i Norge. »

       Dette medlem mener det er galt å kreve at privatister betaler semesteravgift til studentsamskipnadene for å få avlagt eksamen og vil understreke at det ikke finnes noen logisk sammenheng i dette kravet. Dette medlem vil fremme forslag om å endre denne praksisen. Dette medlem har imidlertid ikke noen motforestillinger mot å innføre en ordning hvor privatister må betale kostnaden ved det å gå opp til eksamen.

       Dette medlem vil vise til tidligere merknader og konklusjon om at alle studier i utgangspunktet bør være lukkede. Dette medlem mener videre at det ikke uten videre er en naturlig sammenheng mellom retten til å ta eksamen og retten til å motta studiefinansiering. Dette medlem mener således at retten til å motta lån og stipend fra Lånekassen bør kobles opp mot studieplass. Dette medlem erkjenner at det kan være mange grunner for at noen velger å ta en utdanning som privatist selv om vedkommende i utgangspunktet ville fått studieplass dersom vedkommende søkte om dette, og at det selvsagt bør være opp til den enkelte student selv å velge hvordan vedkommende vil ta sin utdanning. Imidlertid ser ikke dette medlem noen grunn til at det å ta eksamener umiddelbart skal utløse subsidier fra staten og vil minne om at det er vedkommende selv som nyter godt av det å få formalisert sin kompetanse. Dette medlem vil konkludere med at rett til studiefinansiering bør knyttes opp mot det å være student i snever forstand, og vil derfor gå imot at privatister skal ha rettigheter i Lånekassen.

§ 37. Utdanningskrav for opptak til høgre utdanning og § 38 Studentopptaket

       Elever fra Steinerskolene har hatt en spesiell ordning med hensyn til opptak til høyere utdanning. Komiteen forutsetter at denne ordningen fortsetter og at dette er hjemlet i lovens § 37 nr. 1 siste setning: « Departementet kan fastsette at også annen høvelig utdanning skal være generelt opptaksgrunnlag. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ser at lovforslaget ikke representerer noe nytt i forhold til tidligere lovgivning og praksis.

       Foruten for universitetsloven av 1989 ble det med hjemmel i lov av 19. juni 1970 om eksamen og grader ved universiteter og høgskoler (eksamensloven) fastsatt en rekke bestemmelser som inneholdt tilsvarende bestemmelser. For alle universitetene gjaldt eksamensregler for visse studier som enten ga bestemte karakterkrav for opptak, eller som hjemlet for styret å sette minstekrav til karakteren for den eksamen som dannet grunnlaget for hovedfaget.

       I universitetsloven av 1989 ble det presisert at forslag om adgangsregulering til hovedfag måtte begrunnes ut fra kapasitets- og ressurshensyn.

       Flertallet viser til hva komiteens flertall uttalte i Innst.S.nr.230 (1990-1991):

« Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, vil gå imot at adgangen til å gå videre fra cand.mag. til hovedfag kvotereguleres. Flertallet mener dagens ordning med karaktergrense gir en bredere rekruttering. Etter flertallets syn må kvoter kun tas i bruk dersom karaktergrense gir for få hovedfagsstudenter. »

       Flertallet peker på at det har vært presisert at karakterkrav til hovedfag skal være en fast nedre grense som garanterer opptak, men som ikke nødvendigvis er den endelige opptaksgrense. Hensikten har vært å unngå at sterkt skiftende opptakskrav til hovedfag gjør det vanskelig for studentene å planlegge studieløpet.

       Flertallet er allikevel bekymret for at en fast nedre karaktergrense for opptak ikke får den tilsiktede forutsigbare effekt for studentene slik situasjonen har vært de siste årene med for få hovedfagsplasser i forhold til det faktiske behovet. Å fjerne slike flaskehalser må derfor være en prioritert oppgave for såvel institusjonene som for departementet og Stortinget for å hindre at studenter som kvalifiserer for opptak blir forsinket i sin studieprogresjon.

       Flertallet slutter seg til utkastet til § 37.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det vil ha flere uheldige virkninger at den enkelte institusjon kan fastsette egne faglige krav ved opptak til høgre grads studier. Dette kan lett føre med seg at likeverdigheten mellom studiestedene blir svekket. Det kan også ha som virkning at vi får et uheldig karakterjag og økt antall nye prøver som vil være lite hensiktsmessig og kostnadskrevende for både studenter og institusjoner. Begrensninger i opptak bør derfor bare skje gjennom kapasitetsmessige sperrer. Disse medlemmer er derfor ikke enig i § 37 nr. 5 i forslaget der det heter at styret kan fastsette særlige faglige minstekrav ved opptak til høgre grads studier. Disse medlemmer foreslår at dette punktet sløyfes:

« § 37 nr. 5 utgår.

       Nr. 6 blir nytt nr. 5. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener at opptakskrav bør fastsettes av den enkelte institusjon. Dette medlem vil imidlertid understreke at institusjonene bør fastsette opptakskrav som gjør det mulig for unge mennesker å planlegge, og ikke endre kravene fra ett år til et annet. Den enkelte institusjon må også ha adgang til å bruke andre former for vurdering av søkerne enn det som er vanlig i dag. Dette medlem vil spesielt peke på at det bør være mulig for en institusjon å innføre opptaksprøver til bestemte studier eller på generell basis, og fremmer forslag om dette. I tråd med ovennevnte støtter dette medlem at institusjonene skal ha adgang til å fastsette særlige faglige minstekrav ved opptak av høyere grads studier. Dette medlem mener imidlertid at et slikt faglig minstekrav må settes ut fra faglig begrunnelse, og vil anta at dette vil ligge lavere enn det som i dag ut fra kapasitetsmessige hensyn er fastsatt. Dette medlem ser derfor at en ordning med faglig minstekrav ikke vil få noen særlig betydning så lenge det er så stor søking til høyere nivå.

       Dette medlem fremmer følgende forslag til endringer i § 37:

« § 37 nr. 1 skal lyde:

       Det generelle grunnlag for opptak som student er fullført og bestått norsk videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter. Institusjonene selv har adgang til å fastsette tilleggskrav.

Nr. 3 skal lyde:

       Institusjonene kan selv innføre opptaksprøver til bestemte studier eller på generell basis.

Nr. 4 og nr. 6 utgår. »

       Dette medlem vil når det gjelder forslaget til § 38 nr. 2, støtte forslaget om mulighet for nasjonalt opptak under den forutsetning at dette kun baseres på en praktisk gjennomføring ved at informasjon, søknadsfrister og den praktiske gjennomføringen samordnes.Komiteen slutter seg til utkastet til § 38.

§ 39. Opptaksregulering

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, mener at hovedregelen bør være at studietilbudene skal være åpne for utdanningssøkende med studiekompetanse. Unntak fra denne hovedregelen gjøres for tradisjonelt lukkede studier innen lengre profesjonsutdanninger og etter en samlet vurdering av utdanningen i landet. Åpne studietilbud vil best kunne ivareta studentenes behov for å kunne velge fag.

       Imidlertid viser det seg i praksis vanskelig å gjennomføre slike ordninger bl.a. ut fra plasshensyn. I dagens regelverk er det departementet som fatter vedtak om adgangsregulering.

       Et flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at departementet for framtiden bør legge slike saker fram for Stortinget.

       Dette flertallet viser i den forbindelse til Innst.O.nr.6 (1986-1987), jf Ot.prp. nr. 1 (1986-1987) , og Stortingets enstemmige vedtak om å overføre slik myndighet fra Stortinget til departementet. Dette flertallet har registrert at sterk økning i søkertallet til høyere utdanning de senere årene har ført til at de fleste tradisjonelt åpne universitetsstudiene har vært adgangsbegrenset i flere år og fortsatt er adgangsbegrenset. Dette flertallet regner med at med en utflating av ungdomskullene vil det være mulig å oppheve adgangsbegrensningen. Dette flertallet ønsker derfor igjen å tilbakeføre myndigheten til å beslutte adgangsbegrensning fra departementet til Stortinget. Dette flertallet vil foreslå endring av § 39 nr. 1 i samsvar med dette og forutsetter at endringen trer i kraft med virkning fra studieåret 1996/97:

« § 39 nr. 1 første punktum skal lyde:

       Når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan Kongen med samtykke av Stortinget, og etter forslag fra styret, regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at studier bør være åpne i så stor grad som mulig, og ser på adgangsbegrensning som et tiltak som bare må nyttes når situasjonen absolutt krever det.

       Fram til at ny universitetslov trådte i kraft 16. juni 1989, var det Stortinget som gjorde vedtak om adgangsbegrensning første gang, mens departementet hadde fullmakt til å foreta den årlige reguleringen av opptakstallene etter forslag fra institusjonene.

       For høgskolene har det hele tiden vært de regionale høgskolestyrene eller departementet som har fastsatt studenttallene som inngår i budsjettforslagene.

       Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 66 (1984-1985) om høyere utdanning der det heter:

« Etter departementets vurdering må det primært være opp til universitetene å vurdere når studier bør adgangsreguleres. Departementet mener at man ved vurderingen av slike saker må legge en helhetsvurdering til grunn. Man bør etter departementets vurdering være innstilt på å godta adgangsregulering på et så tidlig tidspunkt at det ikke oppstår situasjoner som grenser til det uforsvarlige. »

       Videre heter det:

« Departementet mener det vil være mest tjenlig at også adgangen til å regulere de gjenværende åpne studiene legges til departementet. »

       I Innst.O.nr.6 (1986-1987) endret en samlet komité § 38 i samsvar med dette. Departementet kan etter denne paragraf avgrense adgangen til de enkelte studiene etter tilrådning fra kollegier når « plasshensyn eller andre særlige grunner gjør det nødvendig ».

       Disse medlemmer mener at den nåværende bestemmelse er nødvendig ut fra praktiske forhold med store studenttall, store søknadsmengder og tidspress i forhold til avgjørelser som oftest må tas om sommeren. Disse medlemmer mener også at det er riktig at departementet har denne avgjørelsesmyndighet, og at dette er bedre i samsvar med nåværende arbeidsdeling mellom Storting og Regjering.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 39 nr. 1 første punktum skal lyde:

       Når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan departementet, etter forslag fra styret, regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det. »

       I tråd med Bernt-utvalgets innstilling (NOU) mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Christiansen, at vedtak om adgangsregulering skal fattes for ett år av gangen. Hvis ikke vil treghet i systemet føre til at det settes adgangsbegrensninger som blir stående uten at det er kapasitetsmessig grunnlag for det. På dette grunnlag foreslår flertallet:

« § 39 nr. 1 nytt annet punktum skal lyde:

       Slik regulering kan bare gjelde for et år av gangen. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sin modell for finansiering av universiteter og høgskoler som innebærer at institusjonene får tilført midler basert på antall uteksaminerte studenter. Dette medlem mener derfor prinsipielt at det må være opp til den enkelte institusjon å fastsette antall studenter. Dette medlem erkjenner imidlertid at det ikke er flertall for en slik finansiering, og vil derfor støtte forslaget til § 39 med unntak av nr. 3. Dette medlem vil stryke dette siste punktet under henvisning til oppfatningen om at institusjonene selv må kunne fastsette slike regler:

« § 39 nr. 3 utgår. »

§ 42. Bortvisning. Utestengning

       Komiteen mener at bestemmelsene om bortvisning og utestenging reiser en rekke spørsmål bl.a. i forhold til rettssikkerhet og styrets kompetanse. § 42 nr. 1 gir styret anledning til å bortvise studenter som opptrer grovt forstyrrende for andre studenter eller institusjonen for øvrig. Hvis bortvisningen ikke respekteres, kan styret vedta å utestenge vedkommende fra institusjonen for inntil ett år. Proposisjonen drøfter ikke om dette innebærer at vedkommende også fratas eksamensretten. Komiteen mener en rimelig tolkning av § 42 nr. 1 er at eksamensretten ikke blir fratatt studenten, selv om vedkommende er utestengt fra institusjonen.

       § 42 nr. 2 omfatter forhold som vil kunne omfattes av straffeprosessloven § 222, selv om sanksjonene i utdanningsloven er sterkere enn tilsvarende i straffeprosessloven. Komiteen mener likevel at institusjonens styre skal ha adgang til å utestenge studenter som har opptrådt grovt klanderverdig med fare for liv eller helse, alvorlige brudd på taushetsplikt eller grovt usømmelig opptreden.

       Komiteen mener imidlertid at bestemmelsen i § 42 nr. 3 går ut over det som er styrets kompetanseområde, og innebærer brudd med det rettsvern personer bør ha. Komiteen ber departementet komme tilbake med forslag til endringer i loven som ivaretar intensjonene med utkastet til § 42 nr. 3.

       Komiteen vil derfor foreslå følgende:

       « § 42 nr. 3 utgår.

       Nr. 4, 5 og 6 blir hhv. nytt nr. 3, 4 og 5. »