Departementets forslag gir et felles lovgrunnlag for de fire statlige universitetene og de seks vitenskapelige høgskolene som er nevnt i gjeldende universitetslov, og de 26 statlige høgskolene som ble opprettet ved sammenslåinger i 1994. Lovforslaget regulerer forholdet mellom de sentrale myndigheter og institusjonene og gir et felles rammeverk for institusjonenes interne styring og organisering.

       Bakgrunnen for lovforslaget er Innst.S.nr.230 (1990-1991), jf. St.meld. nr. 40 (1990-1991) og NOU 1988:28 . Lovforslaget bygger på Bernt-utvalgets innstilling NOU 1993:24 Lov om universiteter og høgskoler. Både utvalgsinnstillingen og departementets lovutkast har vært gjenstand for omfattende høringer.

       Når det gjelder administrative og økonomiske konsekvenser, mener departementet at forslaget over tid vil kunne gi bedre ressursutnyttelse. Enkeltbestemmelser som isolert sett kan medføre økte utgifter på noen institusjonsbudsjetter, forutsettes dekket innenfor tildelte bevilgninger.

       Komiteen viser til sin begrunnelse for å be departementet legge fram forslag til felles lov for høyere utdanning i Innst.S.nr.230 (1990-1991):

« Komiteen vil legge vekt på at Norgesnettet gir studentene større mulighet til å flytte fra en institusjon til en annen og til å kombinere fag fra flere læresteder. En forutsetning må være at eksamener, fag og grader fra en høyskole lettere lar seg innpasse og blir godkjent som likeverdig med tilsvarende utdanning ved annen høyskole eller universitet. Omorganiseringen i et Norgesnett innebærer at all høyere utdanning inngår i et samlet hele. På denne bakgrunn går komiteen inn for en felles lov om høyere utdanning, og ber departementet legge fram forslag om dette. »

       Komiteen mener at med framlegget til en lov som omfatter alle høgre utdanning, er en viktig del av reformarbeidet innenfor høgre utdanning falt på plass. Sammen med utviklingen av Norgesnettet danner lovforslaget et godt grunnlag for å opprettholde, befeste og utvikle et høyt faglig nivå såvel ved de statlige høgskolene som ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene.

       Komiteen vil bemerke at lovframlegget har imøtekommet mange av de innsigelser som er kommet fram i høringsprosessene, og mener proposisjonen danner et godt grunnlag for Stortingets lovbehandling.

       Komiteen vil understreke at det innenfor rammen av et felles lovverk er viktig at institusjonene gis mulighet for fleksible tilpasninger og utvikling ut fra institusjonenes tradisjoner, pålagte oppgaver, størrelse og egenart. Flertallet ønsker at institusjonene innenfor de rammer som loven setter og de oppgaver de blir pålagt å løse, skal ha størst mulig frihet og selvstendighet innenfor de økonomiske rammer som tildeles.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, finner at lovforslaget gir mulighet til å ivareta de forutsetninger Stortinget ga i Innst.S.nr.230 (1990-1991), jf. St.meld. nr. 40 (1990-1991) Om høgre utdanning, gjennom å gi et felles rammeverk for universitetene, de vitenskapelige høgskolene og de statlige høgskolene både hva gjelder institusjonenes interne organisering og styring, forhold som gjelder studentene, og forholdet mellom de sentrale myndigheter og institusjonene.

       Flertallet ser at lovforslaget ivaretar den faglige konsentrasjon og arbeidsdeling som forutsettes i Norgesnettet, legger forholdene til rette for økt studentmobilitet og ivaretar nødvendig nasjonal styring av den faglige utbygning og dimensjonering innen høgre utdanning.

       Samtidig mener flertallet at det i Norgesnettet må gis rom for faglig utvikling og vekst også ved de institusjoner som i dag ikke er tildelt nasjonale ansvarsfelt. Flertallet vil i denne sammenheng uttrykke støtte til prinsippet om at alle institusjonene i Norgesnettet skal kunne gis knutepunktfunksjoner på områder hvor de besitter særlig kompetanse. Prinsippet uttrykker rom for faglig utvikling.

       Flertallet vil slå fast at prinsippene i Norgesnettet, og herunder viktigheten av at utdanningspolitikken styres på nasjonalt nivå, danner fundamentet for den videre utvikling.

       Det vil være avgjørende for utdanningsinstitusjonenes mulighet til å videreutvikle sin faglige styrke og profil at en nasjonal arbeidsdeling står fast. Dette vil også legge forholdene til rette for at den enkelte institusjon kan nyttegjøre seg andre institusjoners særlige kompetanse.

       I arbeidsdelingen i Norgesnettet ligger at universitetene og de vitenskapelige høgskolene gis et særlig ansvar for grunnforskningen og forskerutdanningen. Dette innebærer at disse institusjonene skal ha hovedansvar for hovedfags- og doktorgradsstudier.

       Flertallet er innforstått med at forskerutdanning på høyt internasjonalt nivå krever brede fagmiljøer og nødvendig spisskompetanse, og at slike faglige krav også i fremtiden må danne grunnlaget for gradsfordeling og forskningsansvar i Norgesnettet.

       Flertallet mener likevel at det er viktig at utviklingen skjer i en form som sikrer at også fremtidig arbeidsdeling reflekteres i nasjonale behov og er i tråd med de overordnede prinsipper som ligger til grunn for Norgesnettet.

       Flertallet vil vise til komiteens samlede uttalelse i Innst.S.nr.230 (1990-1991), jf. St.meld. nr. 40 (1990-1991) Om høgre utdanning:

« Komiteen vil med dette understreke at faglig tyngde, kvalitet og kompetanse må være avgjørende for tildeling av oppgaver, ansvar og ressurser i Norgesnettet. Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har fått hovedansvar for hovedfags- og forskerutdanningen. Komiteen mener at høyt kompetente forskningsmiljøer med tilstrekkelig tyngde i det regionale høgskolesystemet også må spille en viktig rolle, noe som kan sikres gjennom et godt organisert samarbeid mellom universiteter og regionale høgskolesentra. »

       Flertallet vil uttrykke tilfredshet med at denne merknaden følges opp av departementet gjennom oppretting av flere hovedfagsstudier på høgskoler som samarbeidsprosjekter med et universitet eller en vitenskapelig høgskole.

       Flertallet er opptatt av at Norgesnettet skal tilrettelegge for mobilitet, noe som forutsetter at studentene kan bygge opp graden på grunnlag av utdanninger på flere steder. Dette betinger en ens oppbygging av gradssystemet.

       Flertallet er også opptatt av at utdanninger med likt innhold og grad skal oppfattes som likeverdige og gi de samme muligheter for studenter og ansatte uavhengig av studiested. Studenter og ansatte på samme nivå og innenfor tilsvarende utdanninger må derfor ha likeverdige forhold hva gjelder innhold i arbeidet, titler og grader uavhengig av hvilken institusjon de er tilknyttet.

       Flertallet forutsetter at utdanninger med likt innhold ansees som likeverdige både for videre studier og som inngangsbillett til arbeidslivet.

       Flertallet er kjent med at departementet har tatt initiativ til å få nedsatt et utvalg for å gjennomgå gradsbetegnelsene på tvers av universitets- og høgskolesektoren, og antar at dette arbeidet gis høy prioritet.

       Flertallet vil peke på betydningen av Norgesnettet som et samlet hele og med et felles samlet ansvar for høyere utdanning i Norge. Flertallet vil også understreke betydningen av at alle institusjoner som omfattes av loven, gis mulighet til dynamisk utvikling innen Norgesnettets rammer. Flertallet ser det som viktig i et samfunn i stadig forandring, at organisering av utdanningsinstitusjoner ikke blir for statisk, men gir mulighet for fleksibilitet og utvikling. Flertallet vil understreke at en felles lov samtidig må gi mulighet til en stadig vurdering og utvikling av institusjonene som inngår i Norgesnettet. Flertallet viser også til merknader under § 2.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener at høyere utdanning i Norge burde organiseres og finansieres på en helt annen måte enn i dag. Dagens modell fører til feil ressursdisponering. Dette medlem ønsker at utdanningstilbudet skal markedstilpasses ved å gjøre universiteter og høgskoler direkte økonomisk avhengige av antall studenter som får en fullført utdannelse. Dette medlem ønsker derfor et finansieringssystem basert på en stykkpris pr. student. Dette medlem ser for seg en ordning hvor det fastsettes en bestemt stykkpris på hver enkelt type utdanning, slik at de mer kapitalkrevende studiene får en høyere stykkpris. I tillegg er dette medlem beredt til å gi direkte statstilskudd til de enkelte typer forskningsvirksomhet. Det må videre være full likebehandling av offentlige og private institusjoner når det gjelder rett til å motta stykkpris for sine studenter.

       Dette medlem ønsker innenfor en slik finansieringsmodell at de enkelte universiteter og høgskoler skal gis full frihet så vel akademisk som økonomisk og organisasjonsmessig. Dette medlem mener videre at den enkelte institusjon skal stå fritt til å velge sin organisasjonsform og ledelsesstruktur og ønsker at alle høyere utdanningsinstitusjoner blir organisert som frittstående stiftelser. Det bør videre innføres fullt selvstyre hva angår hvilket studietilbud institusjonen vil satse på, så fremt disse studiene har et slikt kvalitativt nivå at de oppfyller de krav som settes. Dette medlem mener også at de krav de enkelte institusjoner setter til studenter som søker adgang, er en så viktig del av deres markedsposisjonering, at det vil være helt uhensiktsmessig å påtvinge dem en samordnet eller sentralbestemt opptaksprosess.

       Departementets oppgave skal i dette systemet være å godkjenne hvilke studier som skal gi utbetaling i form av stykkpris og som skal gi rettigheter i forhold til Lånekassen.

       Når det gjelder godkjenning av læresteder og studier ønsker dette medlem at dette skal skje på to forskjellige plan. Dette medlem ønsker en offentlig godkjenning av studier som skal være stipend- og låneberettiget, samt en godkjenning av studienes kvalitet for å bli inkludert i vekttallsystemet og for å kunne være grunnlag for tildeling av titler og grader basert på den kunnskap som rent faktisk tilføres studentene. Den offentlige godkjenningen skal altså være en minimumsgodkjenning. Når det gjelder kvalitetskrav utover denne minimumsstandarden, tror dette medlem at institusjonene i ren egeninteresse vil organisere seg slik - eksempelvis gjennom bransjeorganisasjoner - at det stilles strenge krav til medlemmenes faglige kvalitet. Dette medlem mener videre at en konkurranse institusjonene imellom både vil føre til at studentene settes mer i sentrum, og at lærestedene blir meget opptatt av å verne om sitt faglige renommé gjennom stadige kvalitetsforbedringer. Dette medlem er overbevist om at en slik modell for høyere utdanning vil gi et bedre, billigere og riktigere utdanningstilbud enn hva tilfellet er i dag.

       Dette medlem erkjenner at det ikke er et flertall for en slik omorganisering i Stortinget. Dette medlem har derfor i sitt arbeid med loven konsentrert seg om å fremme forslag til endringer som ligger innenfor det vedtatte systemet og de føringene som ligger til grunn for Norgesnettet, og slutter seg dermed subsidiært til hovedtankene i merknadene fra komiteens flertall.

       Dette medlem mener det er viktig å opprettholde skillet mellom vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler. Dette betyr imidlertid ikke at den delingen som er fastslått i § 1 skal opprettholdes for all fremtid. Dette medlem mener det må åpnes for muligheten for statlige høgskoler til å bli en vitenskapelig høgskole dersom det skulle bli utviklet et særskilt miljø innen spesielle områder. Dette medlem vil understreke at dette standpunktet knytter seg til muligheten til å utvikle seg i « høyden » og ikke i « bredden », og vil i denne sammenheng slå fast at dette medlem mener det ikke skal opprettes flere offentlige universiteter.

       Komiteen mener at vektlegging av kvalitet og faglig jevnbyrdighet innebærer at private høgskoler deltar i Norgesnettet på de områder hvor de har sterk faglig kompetanse og etter de retningslinjer som Stortinget tidligere har trukket opp. En slik mulighet for deltakelse i Norgesnettet bør også innebære en adgang til å gi utdanningstilbud på høyt nivå innen disse områdene. Komiteen viser for øvrig til at de private høgskolenes virksomhet er hjemlet i lov om private høgskoler.