7. Nye elementer i saksbehandlingen
Departementet påpeker at et mål ved revisjonen av plan- og bygningsloven er å rydde opp i uoversiktlige regler for å få et mer enhetlig saksbehandlingssystem, og ellers rette opp mangler ved dagens system.
Departementet foreslår ett søknadssystem som felles utgangspunkt for alle saker, og med muligheter for behandling tilpasset etter sakens art. § 93 foreslås endret slik at den gir en omfattende ramme for hvilke tiltak som må underlegges saksbehandling etter plan- og bygningsloven.
Søknaden vil danne grunnlag for en forhåndskonferanse, der tiltakshaver og kommunen gjensidig kan informere hverandre og klarlegge premissene for tiltaket og saksbehandlingen. Dette er samtidig et viktig i element for kvalitetssikring. Departementet foreslår ingen lovfesting av at det skal være en forhåndskonferanse før søknad sendes, men både tiltakshaver og plan- og bygningsmyndighetene kan kreve forhåndskonferanse. Den typebestemte saksbehandlingen som det legges opp til innebærer mulighet for etterfølgende tilpasning av kravene ut fra saksforholdet i den enkelte sak.
Trinnvis saksbehandling er særlig aktuelt for større og mer kompliserte tiltak. Departementet foreslår en ny § 95 a som skal regulere dette. Innføring av trinnvis behandling gir grunnlag for å slippe å prosjektere hele arbeidet før det er avklart om prosjektet kan aksepteres. Fase 1 avklarer om tiltaket kan realiseres, og eventuelt rammene for det, detaljprosjektering m.v. gjennomføres i fase 2.
Departementet foreslår adgang til i forskrift å gjøre unntak for søknadsbehandlingen for en del tiltak, særlig mindre tiltak og tiltak som er undergitt konsesjonsbehandling eller annen saksbehandling etter særlovgivning eller andre regler i forbindelse med planlegging og gjennomføring av tiltaket. Slik saksbehandling ivaretar de samme hensyn som plan- og bygningsloven ivaretar.
Departementet foreslår at « enkle tiltak » skal skilles ut til separat behandling for ikke å bli liggende i påvente av behandlingen av mer kompliserte saker. Bestemmelsen om dette foreslås tilføyd i ny § 95 a. Enkle tiltak foreslås undergitt en frist på 4 ukers behandling etter at fullstendig søknad er mottatt. Det foreslås også at kommunen skal sette frist for andre myndigheters saksbehandling. Det foreslås ingen rettsvirkninger ved oversittelse av slike frister, men fristene vil i seg selv kunne ha en oppdragende og drivende effekt.
Hovedregelen i gjeldende lov er at det skal søkes om byggetillatelse for oppføring, endring og riving av bygning og om bruksendring. I en del saker kan det sendes en melding til kommunene. Noen av meldingene krever samtykke før igangsettelse, andre ikke. På grunnlag av meldingen kan kommunen og naboer i noen tilfeller kreve søknad likevel. I andre kreves det samtykke til tiltaket, uten at søknad eller melding er nevnt. Departementet påpeker at dette er et uoversiktlig og lite sammenhengende system, med mange muligheter for feil valg av saksbehandling. En av årsakene til at det er blitt slik er at en del av reglene er blitt innført i flere omganger, løsrevet fra mer generelle revisjoner av loven.
7.1 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om forhåndskonferanse. Det kan være vanskelig for en tiltakshaver både å få oversikt over alle krav og regler som gjelder, og å forholde seg til flere offentlige organer, ofte både kommunale og statlige, i forbindelse med sin søknad. Selv om kommunen skal samordne saken i forhold til visse offentlige myndigheter etter gjeldende og nye regler, jf. § 95 nr. 2 annet ledd, vil forhåndskonferansen bedre mulighetene for at søker kan få all relevant informasjon på ett sted i kommunen ved forberedelse av søknaden. Flertallet vil be departementet legge vekt på dette ved den informasjon som skal gis i forbindelse med nye regler. Det vises her til de gode erfaringer som er gjort ved forsøk og ved f.eks. etablering av kundetorg i en del kommuner i landet de siste årene, og ved å delegere avgjørelsesmyndighet til administrasjonen der det er grunnlag for det på basis av vedtatte planer m.v.
Flertallet vil understreke at ved mottakelse av søknaden skal tiltakshaveren mest mulig omgående få beskjed om eventuelle mangler ved søknaden slik at 4-ukersfristen kan overholdes. Tillatelse kan bli gitt på få dager der forholdet tilsier det, noe som alt er vist i praksis i dag. En del mindre og/eller enkle tiltak vil bli helt unntatt fra saksbehandling i forskrift til ny § 93 annet ledd. Dette vil bl.a. kunne gjelde en del tiltak som omfattes av melding etter dagens §§ 81, 84, 85, 86 a og av søknad etter § 93. En del større tiltak som behandles etter annen lovgivning eller plan- og bygningslovens planbestemmelser forutsettes også unntatt. Derved blir det mindre dobbeltbehandling og klarere avgrensing enn i dag, med muligheter for færre konflikter.
Disse medlemmer vil ellers vise til at i dag blir 80-95 % av byggesakene behandlet på administrativt nivå i de aller fleste kommunene. Allikevel kjenner disse medlemmer til at de fleste plan- og byggesaksbehandlende folkevalgte organer i kommunene mener de er sterkt belastet. Dersom administrative råd og veiledning gitt gjennom forhåndskonferanse alltid kan kreves fremlagt for politisk behandling, vil det etter disse medlemmers mening føre til enda flere saker på politisk nivå, med påfølgende forsinkelse av sakene. Disse medlemmer mener det er det etterfølgende vedtaket i saken som skal kunne påklages etter vanlige regler. Disse medlemmer ser heller ikke at det vil gi bedre rettssikkerhet hvis de administrative råd og veiledninger alltid skal kunne kreves framlagt for politisk behandling, den er likevel ivaretatt via klageordningen. Denne klageordningen fører klagen via det folkevalgte organ som behandler slike saker i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at prøveprosjekter som er gjennomført synes å ha bekreftet at tidlig og løpende kontakt mellom tiltakshaver og bygningsmyndighetene klart øker sjansene for at den senere, formelle byggesaksbehandling forløper raskt og uten store problemer og at selve byggesaken holder kvalitativt mål.
Disse medlemmer slutter seg til forslaget om innføring av forhåndskonferanse og trinnvis saksbehandling, og vil samtidig understreke det positive som ligger i en tidligst mulig kontakt og dialog mellom tiltakshaver, utøver og bygningsmyndighetene.
Disse medlemmer kjenner godt til at uformelle forhåndskonferanser gjennomføres mange steder og med godt resultat i enkelte kommuner allerede i dag. Disse medlemmer vil imidlertid peke på den fare som ligger i departementets forslag vedrørende forhåndskonferanser ved at den enkelte tiltakshaver i mindre grad vil få sin sak vurdert av folkevalgte. Heri ligger en risiko for redusert rettssikkerhet. Etter disse medlemmers mening vil det være viktig at forskriftene gir administrasjonen plikt til å opplyse om at de administrative råd alltid kan kreves fremlagt til politisk behandling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig for en rasjonell saksbehandling at det offentlige og tiltakshaver har et generelt ansvar for de opplysninger som gis i forbindelse med forhåndskonferansen.
Disse medlemmer foreslår følgende:
« § 93 a skal lyde:
For nærmere avklaring av rammer og innhold i tiltaket kan det holdes forhåndskonferanse om tiltakshaver, kommunen og andre berørte parter og organer. Forhåndskonferanse kan kreves av tiltakshaver eller plan- og bygningsmyndighetene. Det skal føres referat fra forhåndskonferanse. Referatet skal dokumentere de forutsetninger som er lagt til grunn og danner grunnlag for videre behandling i saken. »
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har merket seg at departementet påpeker at det finnes grenser for hvor langt man kan gå i forenkling og reduksjon av saksbehandlingstiden uten at det går ut over kvaliteten. Disse medlemmer er enig i dette, men vil samtidig påpeke at det fremdeles finnes flere områder med muligheter for rasjonalisering og forenkling. Disse medlemmer er av den oppfatning at det i noen grad er slik at mer kompliserte planarbeider og byggesaker i kraft av sin kompleksitet ikke må gå for raskt. I dag kan en byggherre oppleve at større saker blir liggende « til modning », uten at reell saksbehandling iverksettes. Ved ankesaker er dette desverre altfor utbredt. Disse medlemmer er av den oppfatning at tidsfrister for saksbehandling kan gjøre plan- og byggeprosesser mer effektive.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at det i lovutkastet § 95 og § 95 b er fastsatt tidsfrister for saksbehandlingen uten at det er knyttet sanksjoner til en oversittelse. Disse medlemmer viser til at Holt-utvalget i NOU 1987:33 foreslo regler om tidsfrister knyttet til 4 sakstyper. En forutsetning var at det ble knyttet sanksjoner til en oversittelse. Videre viser disse medlemmer i Innst.S.nr.8 (1994-1995) hvor en erstatningsplikt for forvaltningen, knyttet til ekstra kostnader søkeren har hatt ved for sent behandlede søknader, bes vurdert.
På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag der Holt-utvalgets forslag om tidsfrister er innarbeidet i loven. »