Departementet gir i proposisjonen en framstilling av de økonomiske og administrative konsekvensene for privat sektor, herunder bransjene og tiltakshavere, for kommunene og offentlig sektor ellers. Den foreslåtte sentrale godkjenningsordningen omtales også i denne sammenheng.

       Departementet viser til at bygge- og anleggsnæringen har en årlig omsetning på i underkant av 100 mrd. kroner. For de ulike bransjene innen næringen kan virkningene av endringsforslagene som helhet bli betydelige, men bør ikke gi vesentlige merkostnader i forhold til hva som må regnes som normal kvalitetsutvikling.

       Innføring av dokumentert egenkontroll vil kunne medføre noen kostnader for firmaene. Slik kvalitetssikring vil etter hvert bli nødvendig både for nasjonal og internasjonal godkjenning og konkurranse. Samtidig vil egenkontroll gi mindre utgifter til bruk av offentlig eller uavhengig kontroll.

       Godkjenningsordningen for utøvere med ansvarsrett vil medføre en utgift for de som ønsker å delta, i form av en årlig avgift. Ordningen vil for de fleste grupper være en videreføring av dagens ordninger, og bør ikke bli vesentlig dyrere enn i dag.

       En høyere sikkerhet for gjennomføring av kvalitetskravene kan i utgangspunktet gi noe høyere kostnader i prosjekterings- og byggefasen, men vil etter departementets oppfatning redusere kostnadene totalt i løpet av byggets levetid.

       Forslaget om profesjonell ansvarlig søker/prosjekterende vil i noen saker kunne medføre kostnader for tiltakshaver, mens det økte ansvaret som foreslås tillagt ansvarlig utførende antas å ville føre til besparelser for tiltakshaver.

       Departementet redegjør videre for hvilke virkninger de klarere ansvarsforholdene som lovendringen tar sikte på, vil få både for den som selv skal stå for bygging av enklere byggverk og for de profesjonelle tiltakshavere, entreprenører m.v. Det nye systemet med forhåndskonferanse m.v. vil bidra til bedre forhåndsavklaring, og kunne spare enkelte for unødig planlegging og prosjektering.

       Med hensyn til kommunale gebyrer for behandling av byggesøknader, anfører departementet at det ikke er mulig nå å fastslå hva den nye behandlingen vil koste. Men det understrekes at selvkost er det som maksimalt kan kreves for behandling av de enkelte typer saker.

       Departementet viser til at økonomiske og administrative konsekvenser for den sentrale godkjenningsordningen, som foreslås opprettet i medhold av § 98a, vil bli vurdert i forbindelse med forskriftsarbeidet med sikte på den nærmere utforming av ordningen. Departementet gir i proposisjonen en foreløpig vurdering av ordningen med hensyn til omfang, kostnader for den enkelte entreprenør, og inntekter/utgifter for det offentlige. Ordningen foreslås gjort selvfinansierende. Departementet peker på at den største innsparing som ordningen kan gi gjelder reduksjon av byggeskadene gjennom skjerpede krav til aktørene i byggeprosessen.

       For kommunene medfører forslagene til endringer delvis andre arbeidsformer, men sannsynligvis ikke større arbeidsmengde. Kommunenes rolle som tilsynsorganer blir klarere, og det blir lagt større vekt på gjennomgang av dokumentasjon både når det gjelder søknadsbehandling, kontroll og kvalifikasjonskrav. Departementet peker på at disse oppgavene er der i utgangspunktet også etter dagens regler, men vil bli tillagt større vekt på bekostning av den detaljerte bygningskontroll som en del kommuner utfører i dag. Den pliktmessige delen av kommunenes søknadsgjennomgang (plangrunnlag m.v.) vil stort sett være uendret, og kommunenes ansvar blir omtrent det samme som i dag.

       Nærings- og energidepartementets ansvar for entreprenørloven foreslås overført til Kommmunal- og arbeidsdepartementet, og gjeldende regelverk oppheves og innarbeides i plan- og bygningsloven. Det samme gjelder Justisdepartementets ansvar for brønnlov med forskrifter.

       Fylkesmannsembetene har ansvar for klagebehandlingen i plan- og byggesaker. På grunn av de foreslåtte strengere krav i forberedelsesfasen av en byggesak, antas antall klagesaker å kunne reduseres. Men nye påleggshjemler vil kunne gi grunnlag for flere klager. Arbeidet med innhenting og videresending av opplysninger om oppfyllelse av annet regelverk antas å ville medføre noe merarbeid.

       Departementet viser til at det vil være behov for offentlig initiativ for å få i stand utdannings-/ opplæringstilbud, både om regelverket generelt, og fordi forslagene stiller krav om kunnskap om regelverk og saksbehandling i forbindelse med godkjenning av utøvere med ansvarsrett.

2.1 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at bakgrunnen for lovendringsforslagene er at dårlig byggkvalitet koster mye i ettertid. En rapport fra Norges Byggforskningsinstitutt viser at utbedring av byggskadene i Norge koster ca 2,4 mrd. kroner årlig. I tillegg kommer byggskader som blir utbedret før overlevering, og skader som skyldes andre forhold som orkaner, brann m.v., men som blir ekstraordinært store pga. byggefeil. Uoversiktlige ansvarsforhold, dårlig kontroll og utstrakt bruk av uprofesjonelle foretak er medvirkende faktorer. Mange tiltakshavere må dekke reparasjonskostnadene selv. Erfaringene viser at kommunene i slike tilfeller kvier seg for å gi pålegg om utbedring, fordi de vet at det er den uprofesjonelle tiltakshaver som blir sittende med regningen.

       Flertallet viser til at man må skille mellom forskjellige typer av kostnader:

1.	De « merkostnader » for tiltakshaverne som skyldes at kvaliteten er dårlig fra før, og at det dermed koster å få kvaliteten opp på det nivået den egentlig skal ligge.

2.	Kostnader ved kontrollen, som egentlig skulle vært utført etter dagens lovgivning, og hvor nye regler stiller klarere krav.

3.	De kostnader som kommer i tillegg for tiltakshaverne ved at dokumentasjonskravene blir sterkere og at det må brukes kvalifiserte utøvere.

4.	Bransjenes kostnader ved at de må innføre kvalitetssystemer som også må kunne imøtekomme offentlige krav.

       Flertallet mener at av disse kostnadene er det egentlig bare nr. 3 som på kort sikt kan sies å være merkostnader ved innføring av nye regler. Over tid vil imidlertid forbedrede dokumentasjonskrav etter flertallets mening legge forholdene til rette for betydelige besparelser. Dette støttes også av de beregninger som er foretatt av Rådgivende Ingeniørers Forening. At det brukes ressurser til kvalitetssikring, kan neppe sies å være merkostnader som følge av forslaget. Flertallet er kjent med at man fra byggebransjenes side allerede er godt i gang med kvalitetsutviklingen, og utviklingen av de offentlige kontrollkravene tar i stor grad utgangspunkt i dette.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er store forskjeller i kommunenes bruk av gebyrer. Dette flertallet mener første skritt må være å få til en saksbehandling som er mest mulig lik i hele landet. Typebestemmelse, tidsfrister og gebyrer er derfor beskrevet som oppfordringer til kommunene, uten forslag om bindinger. Dette flertallet viser til at lovforslaget forutsetter at sakene er forberedt og dokumentert før kommunen starter behandlingen.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er av den oppfatning at prinsippet om selvkost må ligge til grunn, og at det er den enkelte kommune som skal fastsette gebyrets størrelse ut i fra det arbeid det offentlige utfører. Kommunene anbefales å bruke lavere gebyrer som ledd i premiering av god saksforberedelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er bekymret over at gebyrutgiftene kan bli store for forholdsvis enkle behandlinger i kommunale organ. Disse medlemmer mener departementet bør gi retningslinjer for nivået på ulike gebyrtakster.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer for nivået på gebyrtakster for byggesaksbehandlingen i kommunene. »

       Komiteen vil peke på de komplikasjoner som tiltakshaver kan komme opp i, når han i en byggesak må forholde seg til flere offentlige organer, etater eller departementer i forbindelse med sin søknad. Slike forhold vil etter komiteens oppfatning kreve både innsikt og ressurser som tiltakshaveren ikke nødvendigvis alltid har. I mange tilfeller vil komiteen anta at tiltakshaver i tillegg til sin kontakt med lokale myndigheter også må forholde seg til andre myndigheter som f.eks. vegmyndigheter.

       Komiteen mener det ville være en fordel dersom myndighetene la forholdene til rette for tiltakshaver slik at denne hadde én lokal offentlig person med nødvendige fullmakter å forholde seg til.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunen både etter gjeldende lov og nye regler, jf. § 95 nr. 2, skal samordne saken i forhold til andre offentlige myndigheter og vil understreke viktigheten av at dette blir fulgt opp. Flertallet viser også til forslaget om forhåndskonferanse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at den lovrevisjon som Regjeringen nå foreslår innebærer enkelte forenklinger av et komplisert lovverk, men at forholdet til publikum ikke er ofret tilstrekkelig oppmerksomhet.

       Flertallet vil påpeke at dokumentasjon vedrørende kostnader ved byggskader er noe mangelfull. Departementet nevner eksempler på skader eller mangler som oppstår etter lang tid, f.eks. ved ekstreme værforhold eller brann. Likeledes nevnes utilstrekkelig isolering som fører til høyere energiforbruk. Departementet peker selv på hvor vanskelig det er å trekke grenser mellom kostnader relatert til feil som skyldes brudd på regelverket og normale vedlikeholdskostnader.

       Flertallet er enig i at dette er vanskelige vurderinger som vil være svært sentrale når økonomiske anslag over byggskader skal gjøres. Flertallet vil understreke at vurdering av forhold f.eks. med utilstrekkelig isolering ikke må gi det resultat at gamle byggemetoder med lange tradisjoner gjøres umulige gjennom forskrifter, kfr. den oppståtte tvil om hvorvidt laftede hus skal være tillatt.

       Orkanen på Nord-Vestlandet i 1991/92 synliggjorde at forskrifter ikke løser alle spørsmål. Det var de moderne bygg det gikk hardest utover. Bygg satt opp før forskriftenes tid fikk minst skader.

       Departementet hevder at det foreligger klare indikasjoner på at det bør være en viktig samfunnsmålsetting å bedre den tekniske standard på det som bygges slik at de krav som settes til byggverk ut fra andre overordnede målsettinger blir fulgt. Flertallet er enig i at alle parter bør ha felles interesse av høynet kvalitet og mer ordnede forhold i byggebransjen. Flertallet vil likevel ikke unnlate å nevne hensynet til tiltakshaver/forbruker som til slutt skal betale regningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at bakgrunnen for forslaget er at dårlig byggekvalitet koster mye i ettertid. Sterkere kontroll vil kunne medføre besparelse av betydelige beløp. Erfaringene viser at kommunene med rette kvier seg for å gi ulike pålegg fordi de vet at det er den uprofesjonelle tiltakshaver som blir sittende med regningen.

       Når det gjelder kostnadene ved departementets forslag, vil en etter disse medlemmers mening kunne skille mellom forskjellige typer av kostnader.

1.	Kostnader ved kontrollen som egentlig skulle vært utført etter dagens lovgivning, men hvor nye regler stiller klarere krav.

2.	De kostnader som kommer i tillegg for tiltakshaverne ved at dokumentasjonsbehovene blir sterkere og at det må brukes kvalifiserte utøvere.

3.	Bransjens kostnader ved at de må innføre kvalitetssystemer som også må kunne imøtekomme offentlige krav.

       Disse medlemmer vil understreke at kommunenes bruk av gebyrer varierer kraftig. Disse medlemmer ønsker imidlertid at dette fortsatt skal være opp til kommunene selv å fastsette. Hensynet til den kommunale selvråderett må her gå foran hensynet til likhet.