1.1. Generelt

       Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny jordlov og oppheving av gjeldende jordlov. Det foreslås også endringer i bo- og driveplikten i lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten og lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon. Det foreslås mindre endringer i lov av 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte og oppheving av lov av 18. mars 1949 om vern mot jordøydelegging.

       Det legges til grunn at jordloven skal tjene som en lov for disponering av landbruksareal og sette regler for bruk og vern av arealressursene til gagn for samfunnet og de som har yrket sitt i landbruket. Siktemålet med loven er en målrettet styrking av bruksenhetene, men virkemidlene i loven skal også tilpasses hensynet til bosetting og næringsutvikling i distriktene og fremme vern om natur- og kulturmiljøet.

       Landbruksdepartementet har som siktemål å samordne landbrukslovgivningen, og regner med å gjennomføre lovarbeidet i en 3-5 års periode. Når jordleiespørsmålet skal gjennomgås, er det samtidig aktuelt å vurdere om jordloven bør nyttes som en samordnende lov innen landbrukslovgivningen. Det er lagt vekt på å utforme lovforslaget slik at en samordning med den øvrige landbrukslovgivningen kan skje på et seinere tidspunkt.

       Gjeldende jordlov har til formål å legge forholdene til rette for at jordviddene med skog, fjell og øvrige arealressurser kan brukes på en måte som er mest mulig til gagn for samfunnet og dem som har yrket sitt i landbruket. Det er lagt opp til et konkret inntektsmål for bruksenhetene, og staten har en aktiv rolle i å bygge ut bruk. Loven har bestemmelse om at all dyrket jord skal holdes i hevd.

       Landbruksdepartementet mener at prinsippene i jordloven må tilpasses situasjonen i dag, og at landbruksnæringen og landbruksforvaltningen må tilpasse seg den økonomiske situasjonen med krav til omstilling og nytenkning. Med endringene i samfunnsforholdene blir hensynet til rasjonelle driftsenheter og bedre utnyttelse av driftsapparatet mer sentralt.

       Departementet foreslår at en rekke av de vurderingsmomenter som i dag tolkes inn gjennom praktisering av lovverket, blir tatt inn i lovteksten.

       Departementet mener at en så langt råd er, skal legge til rette for å ta hensyn til naturen, kulturminner, landskapsbildet og friluftsopplevelser i arealbruken, og foreslår tatt inn i jordloven at det skal tas hensyn til kulturlandskapet. Det foreslås videre hjemmel for kontroll og regulering av landbruksdriften av hensyn til miljøet, f.eks. lagring og spredning av husdyrgjødsel og bruk av kunstgjødsel.

       Stortinget avviste i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 8 (1992-1993) og St.meld. nr. 43 (1992-1993) lovhjemmel for forpliktende grunneiersamarbeid i forbindelse med reiselivsformål. Departementet peker på at fellesløsninger trolig er ønskelige i forbindelse med større tiltak i landbrukstilknyttet reiselivsarbeid. Det foreslås regler om fellestiltak etter jordskifteloven slik at grunneierne kan få hjelp til slike løsninger.

       Arealbruken i landbruket er styrt etter forskjellige lover, som plan- og bygningsloven, jordloven, skogbruksloven, konsesjonsloven og odelsloven, men også gjennom økonomiske virkemidler, bl.a. tilskuddsordningene. Departementet mener virkemidlene fortsatt er aktuelle styringsredskaper.

       Sentralt for tilrettelegging av arealbruken i landbruket, er landbrukseiendommen. Departementet har valgt ikke å foreslå arealgrense for landbrukseiendom ut fra de forskjellige former for landbruksvirksomhet, som tradisjonelt jord- og skogbruk, utmarksnæringer, turisme og andre tilleggsnæringer.

       Departementet mener det er viktig å se ulike næringer i distriktene i sammenheng. Jordloven skal være en lov som imøtekommer samfunnshensyn. Interessene til dem som har yrket sitt i landbruket er en del av disse hensynene. Det foreslås en endring i formålsparagrafen slik at flerbrukshensynene blir mer fremtredende. Inntektsmålet foreslås fjernet. Det er lite presist og gir liten rettledning for praktisering av lovverket.

       Departementet legger til grunn at det bør være et hovedmål med jordloven å legge til rette for en styrking av bruksenhetene. I framtida skal det bygges på den varierte bruksstrukturen her i landet, men samtidig skal styringsvirkemidlene brukes slik at enhetene tilpasses de ønsker en har ut fra sysselsetting og bosetting. Det er et mål å styrke brukene for å gi enhetene bedre mulighet for å gi inntekt for brukeren uavhengig av at rammevilkårene i landbruket endrer seg, og legge til rette for en tjenlig variert bruksstruktur som er tilpasset samfunnsutviklingen i området.

       Departementet mener at en i større grad enn før må vurdere lønnsomhet og kostnader i landbruket. Sammenheng mellom eiendomsutforming, rasjonell drift og kostnadsnivå gjør at en ved praktisering av jordloven må kunne ta hensyn til at eiendomsutformingen gir driftsmessig gode løsninger. Departementet mener dette er så viktig at det må gå fram av formålsparagrafen og knyttes til målet for bruksstruktur.

       Departementet legger vekt på at det er viktig både for økonomien i jordbruket og for norsk matproduksjon og miljø å holde drivverdig jordbruksareal i hevd og drift. Vanhevdsregelen foreslås gitt et mer realistisk innhold ved at den blir knyttet til areal som kan gi grunnlag for lønnsom drift. Landbruksmyndighetene har plikt til å vurdere om det skal settes stopp for vanhevd. En registrering av vanhevdet og unyttet dyrket jord er viktig for å vurdere areal og hva slags tiltak som er nødvendige. Departementet mener det i en del tilfeller ikke er grunnlag for å gi pålegg med sikte på å få unyttet dyrket jord tilbake i drift. Det kan være riktig å gi pålegg om skogplanting eller kulturlandskapstiltak for å verne om produksjonsevnen eller andre verdier ved arealet.

       Det er et nasjonalt mål å opprettholde produksjonspotensialet på de avgrensede produktive arealressursene, men samtidig gi rom for utvikling av byer og tettsteder. Både i gjeldende lov og i forslaget er det forbud mot å bruke dyrket jord til annet enn jordbruksproduksjon. Departementet har funnet at det ikke er grunnlag for å utvide forbudet til å gjelde også areal som ikke kan dyrkes. Det grunnleggende formålet med jordvernet er å sikre matproduserende areal.

       Ved søknad om tillatelse til omdisponering skal det tas hensyn til om arealet kan føres tilbake til landbruksproduksjon. I tettbygde områder mener departementet det må legges vekt på reguleringsplanen som eget moment ved vurdering av omdisponering.

       Departementet foreslår at hensynet til miljøet tas inn i bestemmelsene om drift av jordbruksareal. Det er fortsatt viktig å knytte bruken av økonomiske virkemidler til driftsmåter som kan gi særlig miljøgevinst, og departementet ønsker å gjøre næringens sektoransvar for miljøet synlig i jordloven. Det foreslås hjemmel for å gi forskrifter om drift, nydyrking og bygging av driftsveier, men forskrifter skal ikke utformes slik at de fører til detaljstyring av driften på den enkelte gård.

       Det legges vekt på at brukene skal styrkes, og det må hindres at de blir svekket gjennom fradeling. Det foreslås at eiendom ikke kan deles uten samtykke fra departementet. Forbudet gjelder også fradeling av areal til bruk for tilleggsnæringer i landbruket. Uten et slikt forbud ville ikke tilleggsnæringene styrke landbruket.

       Med delingsforbudet søker en å verne om de inntektsmulighetene eiendommen har. Målet er å hindre deling som kan skade forsvarlig drift av eiendommen i framtida.

       Kravet til en god og rasjonell driftsenhet vil variere over tid og med skiftende driftsmåter. Departementet ønsker ikke forbud mot enhver fradeling, og er det forsvarlig ut fra hensynet til den avkastning eiendommen kan gi, bør det kunne gjøres unntak.

       Ekspropriasjon har vært lite brukt for å nå målene i jordloven. Departementet mener det fortsatt er bruk for en ekspropriasjonshjemmel, da det har vært et særlig behov for tilleggsjord i de tilfeller der bestemmelsen er brukt. Ut fra oversikt over bruksstørrelser mener departementet at langt de fleste grunneiere har behov for tilleggsjord. Etter departementets syn må det ikke være tvil om at søkeren har et særlig behov, og at dette veier tyngre enn hensynet til eieren, for at det skal være aktuelt å ekspropriere.

       Det foreslås hjemmel for å ilegge tvangsgebyr for å få gjennomført bestemmelsene om bl.a. vanhevd, omdisponering, drift, nydyrking og forbudet mot deling.

       Bo- og driveplikten ble tatt opp i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Departementet foreslo at driveplikten skulle være oppfylt gjennom langsiktig bortleie, og slik unngå kostnadskrevende oppbygging av driftsapparat på bruk som eieren ikke ønsker å drive selv. Boplikten er et grunnleggende prinsipp for sikring av bosetting, og bør styrkes.

       Stortingets flertall sluttet seg til forslaget om endring av driveplikten, og det var også politisk enighet om at boplikten skal stå fast.

       Det er bl.a. ut fra dette forslag om endringer i § 6 første ledd nr. 1 i lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og § 27 i lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten, slik at driveplikten er oppfylt om det inngås avtale om bortleie av jorda i minimum 10 år. Det er ikke forslag om endringer når det gjelder boplikten. Departementet mener at det i mange tilfeller er grunn til å løse på bindingen mellom bo- og driveplikten. Å styrke driftsgrunnlaget på de landbrukseiendommene som er i drift, er et ledd i å skape et robust og selvstendig landbruk. Det må legges til rette for å få gode og stabile driftsenheter og forsøke å redusere unødvendige kostnader.

       Departementet mener hensynet til å sikre aktive brukere jord slik at de kan få tjenlige driftsmessige løsninger, er et formål som reglene om driveplikt må innpasses i. Så lenge boplikten ligger fast, mener departementet at endringene vil være i samsvar med formålet med konsesjonsloven. Departementet legger til grunn at det vil bli lettere å etablere eller opprettholde rasjonelle driftsordninger og få bedre utnyttelse av driftsapparatet om innholdet i driveplikten endres. Ved å holde fast ved boplikten vil en hindre at landbrukseiendommer blir fritidseiendommer. Når det gjelder odelsloven, mener departementet at ikke bare hensynet til drift av gården, men også hensynet til bosettingen i området må tas med i vurdering når det gjelder søknader om unntak fra boplikten.

       Forslaget til endring gjelder bare driveplikten for jordbruksareal. Muligheten for unntak fra driveplikten skal ikke gjelde når en eiendom blir løst på odel.

       Hensynet til leierens investeringer i eiendommen tilsier lang bindingstid, mens hensynet til eieren tilsier at leietiden bør være kort. Departementet mener at en leietid på minst 10 år tilfredsstiller begge hensynene.

       Eieren selv skal ha rett til å vurdere hva som er driftsmessig gode løsninger, og ha rett til å bestemme hvem han skal leie bort eiendommen til. Imidlertid legges det opp til at myndighetene kan gripe inn dersom leieavtalen fører til driftsmessig uheldige løsninger.

       Det foreslås endringer i lov av 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte, bl.a. slik at jernbanekryssing kommer inn under alltidvarende bruksretter som kan avløses. Likeså foreslås det en oppretting av en feil som kom inn i jordskifteloven § 5 fjerde ledd ved endring av lov av 15. mai 1992 om laksefisk. Det skal være en henvisning til § 25 i stedet for § 27.

       Det foreslås overgangsbestemmelser slik at lovendringene får virkning for søknader som ikke er avgjort når loven trer i kraft. Ved avtaler om bortleie som er inngått før lovendringen, har odelsrettshavere løsningsrett etter § 40 tredje ledd. Det foreslås en overgangsordning, slik at odelsrettshavere får løsningsrett i inntil to år. Departementet mener dette gir dem tilstrekkelig tid til å fremme sine krav.

       Departementet mener at lovforslaget ikke vil føre til særlige administrative og økonomiske konsekvenser, bortsett fra dem som følger av at landbruket skal ta sektoransvar for miljøet. Disse oppgavene vil trolig bli fordelt på kommune- og fylkesnivå.

1.2. De enkelte lover

1.2.1. Jordloven

§ 1

       Paragrafen gjelder formålet med loven. Det er innført et nytt samlebegrep, arealressurser, knyttet til lovens virkefelt. Det skal legges hovedvekt på hensynet til bosetting, arbeid og driftsmessig gode løsninger, men kan også legges vekt på andre hensyn.

       Departementet peker på at en med uttrykket « tjenlig, variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklingen i området », må bygge på den bruksstrukturen vi har i landet vårt. Men samfunnsutviklingen innebærer at det enkelte bruk må bli mer robust, og særlig i kornområdene må det arbeides for at driftsenhetene blir større.

       Etter departementets syn innebærer driftsmessig gode løsninger at det dyrkete arealet på driftsenhetene er mest mulig samlet med korte driftsveier. Det vil også være en driftsmessig god løsning dersom utvidelse av driftsenheten fører til at bygningsmassen og driftsapparatet på bruket blir bedre utnyttet. Departementet mener det kan bli tale om i økende grad å sette vilkår om avståelse i forbindelse med søknad om konsesjon.

       Oppbygging til større bruk vil vanligvis føre til reduksjon i driftskostnadene. Departementet mener dette er et moment som må trekkes inn når det gjelder vurdering av hva som er driftsmessig god løsning. Det kan bli aktuelt å bruke forkjøpsrett til fordel for en bruker som fra før har en ressursrik eiendom, dersom det er klart at tillegget vil gi en bedre driftsmessig løsning enn det frivillige kjøpet.

       Påbudet om miljømessig forsvarlig forvaltning gjelder både eieren, brukeren og det offentlige. Arealet skal holdes i landbruksfaglig og miljømessig stand slik at det er egnet til produksjon i framtida. Vernet gjelder ikke bare dyrket jord, men alle arealressurser. Vernet av areal knyttes til at det er nødvendig å ta vare på nok produktivt areal av hensyn til matvaresikkerheten.

§ 8

       Departementet mener en skal ta utgangspunkt i definisjonen i Økonomisk kartverk når en skal vurdere om et areal er « dyrket jord ». Dyrket jord som kan gi grunnlag for økonomisk drift, skal holdes i hevd. For at driften skal være lønnsom, må brukeren få et rimelig vederlag for arbeidsinnsatsen. Derimot er det ikke krav om at eieren skal ha et økonomisk utbytte.

       Departementet kan gi pålegg om tiltak når det gjelder dyrket jord som er i vanhevd eller som ligger unyttet. Det innebærer ikke at det i ethvert tilfelle skal gis pålegg.

§ 9

       Dyrket jord skal ikke brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord kan f.eks. nyttes til produksjon av pyntegrønt og juletrær. Det foreslås å legge definisjonene i Økonomisk kartverk til grunn ved vurdering av om et areal er dyrket eller dyrkbart.

§ 12

       Ved vurdering av om det skal gis tillatelse til deling av eiendom, må det etter departementets mening legges avgjørende vekt på eiendommens drift i framtida. Det skal ikke legges særlig vekt på hva som er privatøkonomisk lønnsomt for eieren i øyeblikket, men forhindres at deling fører til at inntektsmulighetene for bruket blir redusert. Det skal også tas hensyn til om fradeling vil føre til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området.

1.2.2. Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon

§ 6

       Departementet viser til at forslaget om at driveplikten oppfylles ved å leie bort eiendommen i minst 10 år, gir erververen et valg. Velges det å leie bort eiendommen, skal dette ikke få konsekvenser for boplikten. Om erververen mener at bortleie fjerner det næringsmessige grunnlaget for bosetting, er dette et forhold som skulle vært vurdert før eiendommen ble leid bort.

       Bortleie skal føre til en driftsmessig god løsning. Spørsmålet kan legges fram for landbruksmyndighetene i kommunen før avtale om bortleie blir inngått.

1.2.3. Lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten

§ 27a

       Ved avgjørelse av søknad om fritak fra boplikten skal det tas hensyn til å styrke og opprettholde bosetningen i området der eiendommen ligger. Slike hensyn kan tas også i dag, men det er uklart hvor stor vekt det skal legges på det. Når bestemmelsen tas inn i loven, gjøres det klart at det er et viktig hensyn som i enkelte tilfeller kan føre til avslag på en søknad om fritak fra boplikten.