1. Sammendrag

1.1. Generelt

       Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny jordlov og oppheving av gjeldende jordlov. Det foreslås også endringer i bo- og driveplikten i lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten og lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon. Det foreslås mindre endringer i lov av 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte og oppheving av lov av 18. mars 1949 om vern mot jordøydelegging.

       Det legges til grunn at jordloven skal tjene som en lov for disponering av landbruksareal og sette regler for bruk og vern av arealressursene til gagn for samfunnet og de som har yrket sitt i landbruket. Siktemålet med loven er en målrettet styrking av bruksenhetene, men virkemidlene i loven skal også tilpasses hensynet til bosetting og næringsutvikling i distriktene og fremme vern om natur- og kulturmiljøet.

       Landbruksdepartementet har som siktemål å samordne landbrukslovgivningen, og regner med å gjennomføre lovarbeidet i en 3-5 års periode. Når jordleiespørsmålet skal gjennomgås, er det samtidig aktuelt å vurdere om jordloven bør nyttes som en samordnende lov innen landbrukslovgivningen. Det er lagt vekt på å utforme lovforslaget slik at en samordning med den øvrige landbrukslovgivningen kan skje på et seinere tidspunkt.

       Gjeldende jordlov har til formål å legge forholdene til rette for at jordviddene med skog, fjell og øvrige arealressurser kan brukes på en måte som er mest mulig til gagn for samfunnet og dem som har yrket sitt i landbruket. Det er lagt opp til et konkret inntektsmål for bruksenhetene, og staten har en aktiv rolle i å bygge ut bruk. Loven har bestemmelse om at all dyrket jord skal holdes i hevd.

       Landbruksdepartementet mener at prinsippene i jordloven må tilpasses situasjonen i dag, og at landbruksnæringen og landbruksforvaltningen må tilpasse seg den økonomiske situasjonen med krav til omstilling og nytenkning. Med endringene i samfunnsforholdene blir hensynet til rasjonelle driftsenheter og bedre utnyttelse av driftsapparatet mer sentralt.

       Departementet foreslår at en rekke av de vurderingsmomenter som i dag tolkes inn gjennom praktisering av lovverket, blir tatt inn i lovteksten.

       Departementet mener at en så langt råd er, skal legge til rette for å ta hensyn til naturen, kulturminner, landskapsbildet og friluftsopplevelser i arealbruken, og foreslår tatt inn i jordloven at det skal tas hensyn til kulturlandskapet. Det foreslås videre hjemmel for kontroll og regulering av landbruksdriften av hensyn til miljøet, f.eks. lagring og spredning av husdyrgjødsel og bruk av kunstgjødsel.

       Stortinget avviste i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 8 (1992-1993) og St.meld. nr. 43 (1992-1993) lovhjemmel for forpliktende grunneiersamarbeid i forbindelse med reiselivsformål. Departementet peker på at fellesløsninger trolig er ønskelige i forbindelse med større tiltak i landbrukstilknyttet reiselivsarbeid. Det foreslås regler om fellestiltak etter jordskifteloven slik at grunneierne kan få hjelp til slike løsninger.

       Arealbruken i landbruket er styrt etter forskjellige lover, som plan- og bygningsloven, jordloven, skogbruksloven, konsesjonsloven og odelsloven, men også gjennom økonomiske virkemidler, bl.a. tilskuddsordningene. Departementet mener virkemidlene fortsatt er aktuelle styringsredskaper.

       Sentralt for tilrettelegging av arealbruken i landbruket, er landbrukseiendommen. Departementet har valgt ikke å foreslå arealgrense for landbrukseiendom ut fra de forskjellige former for landbruksvirksomhet, som tradisjonelt jord- og skogbruk, utmarksnæringer, turisme og andre tilleggsnæringer.

       Departementet mener det er viktig å se ulike næringer i distriktene i sammenheng. Jordloven skal være en lov som imøtekommer samfunnshensyn. Interessene til dem som har yrket sitt i landbruket er en del av disse hensynene. Det foreslås en endring i formålsparagrafen slik at flerbrukshensynene blir mer fremtredende. Inntektsmålet foreslås fjernet. Det er lite presist og gir liten rettledning for praktisering av lovverket.

       Departementet legger til grunn at det bør være et hovedmål med jordloven å legge til rette for en styrking av bruksenhetene. I framtida skal det bygges på den varierte bruksstrukturen her i landet, men samtidig skal styringsvirkemidlene brukes slik at enhetene tilpasses de ønsker en har ut fra sysselsetting og bosetting. Det er et mål å styrke brukene for å gi enhetene bedre mulighet for å gi inntekt for brukeren uavhengig av at rammevilkårene i landbruket endrer seg, og legge til rette for en tjenlig variert bruksstruktur som er tilpasset samfunnsutviklingen i området.

       Departementet mener at en i større grad enn før må vurdere lønnsomhet og kostnader i landbruket. Sammenheng mellom eiendomsutforming, rasjonell drift og kostnadsnivå gjør at en ved praktisering av jordloven må kunne ta hensyn til at eiendomsutformingen gir driftsmessig gode løsninger. Departementet mener dette er så viktig at det må gå fram av formålsparagrafen og knyttes til målet for bruksstruktur.

       Departementet legger vekt på at det er viktig både for økonomien i jordbruket og for norsk matproduksjon og miljø å holde drivverdig jordbruksareal i hevd og drift. Vanhevdsregelen foreslås gitt et mer realistisk innhold ved at den blir knyttet til areal som kan gi grunnlag for lønnsom drift. Landbruksmyndighetene har plikt til å vurdere om det skal settes stopp for vanhevd. En registrering av vanhevdet og unyttet dyrket jord er viktig for å vurdere areal og hva slags tiltak som er nødvendige. Departementet mener det i en del tilfeller ikke er grunnlag for å gi pålegg med sikte på å få unyttet dyrket jord tilbake i drift. Det kan være riktig å gi pålegg om skogplanting eller kulturlandskapstiltak for å verne om produksjonsevnen eller andre verdier ved arealet.

       Det er et nasjonalt mål å opprettholde produksjonspotensialet på de avgrensede produktive arealressursene, men samtidig gi rom for utvikling av byer og tettsteder. Både i gjeldende lov og i forslaget er det forbud mot å bruke dyrket jord til annet enn jordbruksproduksjon. Departementet har funnet at det ikke er grunnlag for å utvide forbudet til å gjelde også areal som ikke kan dyrkes. Det grunnleggende formålet med jordvernet er å sikre matproduserende areal.

       Ved søknad om tillatelse til omdisponering skal det tas hensyn til om arealet kan føres tilbake til landbruksproduksjon. I tettbygde områder mener departementet det må legges vekt på reguleringsplanen som eget moment ved vurdering av omdisponering.

       Departementet foreslår at hensynet til miljøet tas inn i bestemmelsene om drift av jordbruksareal. Det er fortsatt viktig å knytte bruken av økonomiske virkemidler til driftsmåter som kan gi særlig miljøgevinst, og departementet ønsker å gjøre næringens sektoransvar for miljøet synlig i jordloven. Det foreslås hjemmel for å gi forskrifter om drift, nydyrking og bygging av driftsveier, men forskrifter skal ikke utformes slik at de fører til detaljstyring av driften på den enkelte gård.

       Det legges vekt på at brukene skal styrkes, og det må hindres at de blir svekket gjennom fradeling. Det foreslås at eiendom ikke kan deles uten samtykke fra departementet. Forbudet gjelder også fradeling av areal til bruk for tilleggsnæringer i landbruket. Uten et slikt forbud ville ikke tilleggsnæringene styrke landbruket.

       Med delingsforbudet søker en å verne om de inntektsmulighetene eiendommen har. Målet er å hindre deling som kan skade forsvarlig drift av eiendommen i framtida.

       Kravet til en god og rasjonell driftsenhet vil variere over tid og med skiftende driftsmåter. Departementet ønsker ikke forbud mot enhver fradeling, og er det forsvarlig ut fra hensynet til den avkastning eiendommen kan gi, bør det kunne gjøres unntak.

       Ekspropriasjon har vært lite brukt for å nå målene i jordloven. Departementet mener det fortsatt er bruk for en ekspropriasjonshjemmel, da det har vært et særlig behov for tilleggsjord i de tilfeller der bestemmelsen er brukt. Ut fra oversikt over bruksstørrelser mener departementet at langt de fleste grunneiere har behov for tilleggsjord. Etter departementets syn må det ikke være tvil om at søkeren har et særlig behov, og at dette veier tyngre enn hensynet til eieren, for at det skal være aktuelt å ekspropriere.

       Det foreslås hjemmel for å ilegge tvangsgebyr for å få gjennomført bestemmelsene om bl.a. vanhevd, omdisponering, drift, nydyrking og forbudet mot deling.

       Bo- og driveplikten ble tatt opp i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Departementet foreslo at driveplikten skulle være oppfylt gjennom langsiktig bortleie, og slik unngå kostnadskrevende oppbygging av driftsapparat på bruk som eieren ikke ønsker å drive selv. Boplikten er et grunnleggende prinsipp for sikring av bosetting, og bør styrkes.

       Stortingets flertall sluttet seg til forslaget om endring av driveplikten, og det var også politisk enighet om at boplikten skal stå fast.

       Det er bl.a. ut fra dette forslag om endringer i § 6 første ledd nr. 1 i lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og § 27 i lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten, slik at driveplikten er oppfylt om det inngås avtale om bortleie av jorda i minimum 10 år. Det er ikke forslag om endringer når det gjelder boplikten. Departementet mener at det i mange tilfeller er grunn til å løse på bindingen mellom bo- og driveplikten. Å styrke driftsgrunnlaget på de landbrukseiendommene som er i drift, er et ledd i å skape et robust og selvstendig landbruk. Det må legges til rette for å få gode og stabile driftsenheter og forsøke å redusere unødvendige kostnader.

       Departementet mener hensynet til å sikre aktive brukere jord slik at de kan få tjenlige driftsmessige løsninger, er et formål som reglene om driveplikt må innpasses i. Så lenge boplikten ligger fast, mener departementet at endringene vil være i samsvar med formålet med konsesjonsloven. Departementet legger til grunn at det vil bli lettere å etablere eller opprettholde rasjonelle driftsordninger og få bedre utnyttelse av driftsapparatet om innholdet i driveplikten endres. Ved å holde fast ved boplikten vil en hindre at landbrukseiendommer blir fritidseiendommer. Når det gjelder odelsloven, mener departementet at ikke bare hensynet til drift av gården, men også hensynet til bosettingen i området må tas med i vurdering når det gjelder søknader om unntak fra boplikten.

       Forslaget til endring gjelder bare driveplikten for jordbruksareal. Muligheten for unntak fra driveplikten skal ikke gjelde når en eiendom blir løst på odel.

       Hensynet til leierens investeringer i eiendommen tilsier lang bindingstid, mens hensynet til eieren tilsier at leietiden bør være kort. Departementet mener at en leietid på minst 10 år tilfredsstiller begge hensynene.

       Eieren selv skal ha rett til å vurdere hva som er driftsmessig gode løsninger, og ha rett til å bestemme hvem han skal leie bort eiendommen til. Imidlertid legges det opp til at myndighetene kan gripe inn dersom leieavtalen fører til driftsmessig uheldige løsninger.

       Det foreslås endringer i lov av 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte, bl.a. slik at jernbanekryssing kommer inn under alltidvarende bruksretter som kan avløses. Likeså foreslås det en oppretting av en feil som kom inn i jordskifteloven § 5 fjerde ledd ved endring av lov av 15. mai 1992 om laksefisk. Det skal være en henvisning til § 25 i stedet for § 27.

       Det foreslås overgangsbestemmelser slik at lovendringene får virkning for søknader som ikke er avgjort når loven trer i kraft. Ved avtaler om bortleie som er inngått før lovendringen, har odelsrettshavere løsningsrett etter § 40 tredje ledd. Det foreslås en overgangsordning, slik at odelsrettshavere får løsningsrett i inntil to år. Departementet mener dette gir dem tilstrekkelig tid til å fremme sine krav.

       Departementet mener at lovforslaget ikke vil føre til særlige administrative og økonomiske konsekvenser, bortsett fra dem som følger av at landbruket skal ta sektoransvar for miljøet. Disse oppgavene vil trolig bli fordelt på kommune- og fylkesnivå.

1.2. De enkelte lover

1.2.1. Jordloven

§ 1

       Paragrafen gjelder formålet med loven. Det er innført et nytt samlebegrep, arealressurser, knyttet til lovens virkefelt. Det skal legges hovedvekt på hensynet til bosetting, arbeid og driftsmessig gode løsninger, men kan også legges vekt på andre hensyn.

       Departementet peker på at en med uttrykket « tjenlig, variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklingen i området », må bygge på den bruksstrukturen vi har i landet vårt. Men samfunnsutviklingen innebærer at det enkelte bruk må bli mer robust, og særlig i kornområdene må det arbeides for at driftsenhetene blir større.

       Etter departementets syn innebærer driftsmessig gode løsninger at det dyrkete arealet på driftsenhetene er mest mulig samlet med korte driftsveier. Det vil også være en driftsmessig god løsning dersom utvidelse av driftsenheten fører til at bygningsmassen og driftsapparatet på bruket blir bedre utnyttet. Departementet mener det kan bli tale om i økende grad å sette vilkår om avståelse i forbindelse med søknad om konsesjon.

       Oppbygging til større bruk vil vanligvis føre til reduksjon i driftskostnadene. Departementet mener dette er et moment som må trekkes inn når det gjelder vurdering av hva som er driftsmessig god løsning. Det kan bli aktuelt å bruke forkjøpsrett til fordel for en bruker som fra før har en ressursrik eiendom, dersom det er klart at tillegget vil gi en bedre driftsmessig løsning enn det frivillige kjøpet.

       Påbudet om miljømessig forsvarlig forvaltning gjelder både eieren, brukeren og det offentlige. Arealet skal holdes i landbruksfaglig og miljømessig stand slik at det er egnet til produksjon i framtida. Vernet gjelder ikke bare dyrket jord, men alle arealressurser. Vernet av areal knyttes til at det er nødvendig å ta vare på nok produktivt areal av hensyn til matvaresikkerheten.

§ 8

       Departementet mener en skal ta utgangspunkt i definisjonen i Økonomisk kartverk når en skal vurdere om et areal er « dyrket jord ». Dyrket jord som kan gi grunnlag for økonomisk drift, skal holdes i hevd. For at driften skal være lønnsom, må brukeren få et rimelig vederlag for arbeidsinnsatsen. Derimot er det ikke krav om at eieren skal ha et økonomisk utbytte.

       Departementet kan gi pålegg om tiltak når det gjelder dyrket jord som er i vanhevd eller som ligger unyttet. Det innebærer ikke at det i ethvert tilfelle skal gis pålegg.

§ 9

       Dyrket jord skal ikke brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord kan f.eks. nyttes til produksjon av pyntegrønt og juletrær. Det foreslås å legge definisjonene i Økonomisk kartverk til grunn ved vurdering av om et areal er dyrket eller dyrkbart.

§ 12

       Ved vurdering av om det skal gis tillatelse til deling av eiendom, må det etter departementets mening legges avgjørende vekt på eiendommens drift i framtida. Det skal ikke legges særlig vekt på hva som er privatøkonomisk lønnsomt for eieren i øyeblikket, men forhindres at deling fører til at inntektsmulighetene for bruket blir redusert. Det skal også tas hensyn til om fradeling vil føre til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området.

1.2.2. Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon

§ 6

       Departementet viser til at forslaget om at driveplikten oppfylles ved å leie bort eiendommen i minst 10 år, gir erververen et valg. Velges det å leie bort eiendommen, skal dette ikke få konsekvenser for boplikten. Om erververen mener at bortleie fjerner det næringsmessige grunnlaget for bosetting, er dette et forhold som skulle vært vurdert før eiendommen ble leid bort.

       Bortleie skal føre til en driftsmessig god løsning. Spørsmålet kan legges fram for landbruksmyndighetene i kommunen før avtale om bortleie blir inngått.

1.2.3. Lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten

§ 27a

       Ved avgjørelse av søknad om fritak fra boplikten skal det tas hensyn til å styrke og opprettholde bosetningen i området der eiendommen ligger. Slike hensyn kan tas også i dag, men det er uklart hvor stor vekt det skal legges på det. Når bestemmelsen tas inn i loven, gjøres det klart at det er et viktig hensyn som i enkelte tilfeller kan føre til avslag på en søknad om fritak fra boplikten.

2. Komiteens merknader

2.1. Generelt

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, fra Høyre, lederen, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie, og fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, har registrert at Landbruksdepartementet tar sikte på å samordne landbrukslovgivningen, og at lovforslaget er utformet med tanke på en slik samordning seinere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen av at departementet har vektlagt miljøhensyn og betydningen av å unngå skade på natur og kulturlandskapet i den nye formålsparagrafen om drift av jordbruksareal, nydyrking og driftsveger.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i endringene i § 1 i jordlova, som bl.a. innebærer at ønskelig bruksstruktur skal bygge på det som er tjenlig ut fra samfunnsutviklinga i området. Flertallet er videre enig i at moment som bosetting, sysselsetting og vern er inntatt i formålsparagrafen.

       Flertallet slutter seg til målsettinga om at all dyrket jord som kan gi grunnlag for lønnsom drift skal holdes i hevd, og viser for øvrig til at vi har ca 10 mill. daa dyrket mark i Norge i dag. Flertallet har ellers ingen merknader til at Landbruksdepartementet kan gi eieren av dyrket jord som er vanhevdet eller ubrukt, pålegg om tiltak for å holde jorda i hevd, eventuelt ved bortleie. En forutsetning for å gi pålegg bør være at lønnsom drift kan oppnås.

       Flertallet slutter seg til formålsparagrafen om bruk av dyrket og dyrkbar jord, og er enig i at man ved behandlingen av dispensasjonssøknader også skal kunne legge vekt på godkjente planer etter plan- og bygningsloven og hensynet til kulturlandskapet.

       Flertallet ser det som viktig at lovendringa innebærer at dyrket jord kan bli nyttet til for eksempel produksjon av pyntegrønt og juletrær. Landbruksmyndighetene bør kunne stille krav om at arealene blir satt i stand, slik at jordbruksproduksjon er mulig når eieren eventuelt slutter sin produksjon av f.eks. juletrær.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti er samd i at det vert lagt til rette for produksjon av juletre og pyntegrønt, men meiner at hovudprinsippet må vera at dyrka jord skal brukast til matproduksjon. I særlege tilfelle i marginale område kan det opnast for unntak, men det er ein føresetnad at landbruksstyresmaktene stiller krav om at desse areala blir sett i stand til å kunne nyttast til matproduksjon på eit seinare tidspunkt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser det som viktig at eiere som søker om alternativ anvendelse av dyrket areal, selv må få avgjøre hvor på eiendommen slik produksjon skal skje.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til proposisjonens vektlegging av å se de ulike næringer i distriktene i sammenheng. Flertallet viser til departementets forslag til « delingsparagraf », § 12, og vil bemerke viktigheten av at det når denne paragraf kommer til anvendelse, må legges vekt på en utvidelse av det tradisjonelle næringsbegrep.

       Flertallet vil i denne forbindelse vise til at Landbruksdepartementet i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og i Ot.prp. nr. 72 (1993-1994) Jordloven vektlegger at landbruksvirksomhet må vurderes ut fra et utvidet næringsbegrep.

       Flertallet vil også vise til Innst.S.nr.92 (1992-1993) om landbrukspolitikken. En samlet landbrukskomité vektla betydningen av en bedre tilrettelegging av næringsutvikling og yrkeskombinasjoner, hvor landbruksressursene i en bred sammenheng kan settes inn for å utvikle nye inntektsalternativer.

       Flertallet vil i denne sammenheng understreke betydningen av at jordloven § 12, « delingsparagrafen », anvendes på en måte som kan åpne for fradeling til hustomt eller tomt for næringsformål der denne ligger slik plassert på eiendommen at det ikke forventes å gi ulemper for fremtidig drift.

       Flertallet viser til at slike delingssaker må godkjennes av de lokale bygningsråd og inngå som akseptert eller ønskelig utvikling i forhold til kommuneplanen. Tillatelse til fradeling skal skje etter en bred helhetsvurdering. Momenter som knytter seg til eiendommens avkastningsevne og drift og allmenne samfunnshensyn, skal vektlegges.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at fradeling i tråd med dette, og godkjent av kommunale organer, etter disse medlemmenes syn ikke bør overprøves av sentrale myndigheter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener også at § 12 må praktiseres på en måte som åpner for fradeling ved tomtefeste eller leie av grunn i forbindelse med etablering av ny næringsvirksomhet. Flertallet ser det som viktig at en ved opprettelse av egne rettsobjekter kan begrense risikoen gjennom alternative eierformer.

       Flertallet vil vise til at slike egne rettsobjekter kan opprettes også ved langsiktige leieavtaler hvori inngår tilbakefallsklausuler eller forkjøpsrett til det bruk det er utgått av, når næringsvirksomheten opphører. Flertallet mener slike vilkår vil være viktige for å motvirke at fradeling skjer ut over det formål tillatelse til fradeling ble gitt for.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at også andre lover legger strenge begrensninger på eierens disposisjonsrett. Således vil plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 stå i motstrid til erklærte målsettinger om betydningen av satsing på næringsutvikling og næringskombinasjoner. Disse medlemmene viser til at Stortinget for tiden har plan- og bygningsloven til revisjon, jf. Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) .

       Disse medlemmene finner det uheldig at en unødig streng utforming og praktisering av f.eks. plan- og bygningsloven vil kunne hindre en koordinert planlegging med sikte på å utnytte de samlede ressurser bruket rår over, og i området for øvrig. Ut fra dette ser disse medlemmene det som viktig at all planlegging med sikte på utvikling av tilleggsnæringer som hovedregel bør skje i samsvar med forskrifter som følger av landbrukslovgivning.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil understreke at det er svært viktig for Noreg framleis å kunne ha ei landbruksnæring som kan gje yrkesutøvarane trygge økonomiske kår. Dette vil medverke til å trygge busettinga i distrikts-Noreg, sikre matforsyning i landet vårt og vil medverke til å nytte ressursane våre på ein forsvarleg måte.

       Desse medlemene vil også understreke at det er viktig med etablering av anna næringsverksemd i distrikts-Noreg. Slik verksemd kan medverke til styrking også av landbruket ved at m.a. infrastrukturen vert styrka. Desse medlemene meiner det ikkje er motsetnad mellom desse synspunkta og føremålsparagrafen slik desse medlemene meiner den skal utformast.

       Desse medlemene meiner lovverket må vere med på å sikre ei god forvalting av jordbruksareala som den grunnleggjande ressurs dei er, samstundes som sysselsetting og busetting vert trygga. Jord- og konsesjonslovgjevinga må framleis vere eit viktig styringsreiskap i landbrukspolitikken.

       Desse medlemene meiner det er viktig å ha eit lovverk for landbruket som sikrar grunnlaget for matproduksjon. Lovene må ha ei felles målsetjing om å sikre eit desentralisert landbruk og andre sentrale samfunnspolitiske mål.

       Desse medlemene vil peike på at jordlova har vore brukt som eit verkemiddel i strukturpolitikken frå styresmaktene si side.

       Desse medlemene meiner at eigarstrukturen i jordbruket er avgjerande, og derfor er det viktig at den som eig jorda, i størst mogleg grad skal bruke ho.

       Desse medlemene meiner det er viktig at jordlova vert utvikla til å verte eit tenleg styringsinstrument for å regulere arealbruken i Noreg. For å ivareta dette behovet, er ikkje framlegget til ny jordlov, slik det er skissert i proposisjonen, tilstrekkeleg.

       Desse medlemene meiner endringane i lova ber preg av å vere tilpassa Regjeringa sitt uttrykte ønske om å redusere brukstalet og med det auke storleiken på dei gjenverande gardane.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet meiner at privat eigedomsrett skal vera eit gode for dei mange og ikkje ein eksklusiv rett for dei få. Privat eigedomsrett bidreg til spreiing av makt, på same tid som ansvar sikrar ei best mogleg forvaltning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser de foreslåtte endringer i jordloven som nødvendige tilpasninger av lovverket til den økonomiske og samfunnsmessige utvikling.

       Skjerpede effektivitetskrav og behov for reduksjon av landbrukets kostnader tilsier at jordloven i større grad skal være et virkemiddel for en styrking av bruksenhetene.

       Etter Høyres syn må det være et mål at lovanvendelsen både ivaretar hensyn til bosetting og næringsutvikling samtidig som den skal fremme en ønsket strukturutvikling. Disse medlemmene mener at dette ikke står i motstrid til en nødvendig vektlegging av natur- og kulturlandskap.

       Disse medlemmene har merket seg Landbruksdepartementets mål om en mer samordnet landbrukslovgivning og vil støtte dette.

       Disse medlemmene viser til flertallsmerknadene til St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og imøteser at det varslede lovarbeid i løpet av de nærmeste år skal føre frem til et mer samordnet og forenklet lovverk.

       Etter disse medlemmenes syn bør dette innebære at bestemmelser om konsesjonsplikt for erverv av jord og skogbrukseiendommer og bestemmelser vedrørende jordleie tas inn i jordloven.

       Disse medlemmene ser det som positivt at vurderingsmomenter som i dag ikke inngår i gjeldende lovverk, men som legges til grunn for lovanvendelsen, tas inn i lovteksten.

       Disse medlemmene har merket seg de vurderinger som er gjort av Næringslovutvalget om fjerning av konsesjonsplikt for næringseiendommer under 50 daa innenfor regulerte områder.

       Disse medlemmene vil fremme forslag om at det gjøres endringer i konsesjonsloven i overensstemmelse med dette. Disse medlemmene ser det som viktig at en slik lovendring vil gi forenkling i konsesjonslovgivningen og jordloven, ved at en formell søknad om konsesjon erstattes av en meldeplikt ved kjøp av eiendom. Dersom myndighetene innen en angitt frist ikke varsler at kjøpet vil bli underlagt nærmere prøving, innebærer dette at eiendomsovertagelsen er godkjent.

       Disse medlemmene har merket seg proposisjonens og lovutkastets understrekning av hensynet til vern av dyrket og dyrkbar jord og sikring av arealer og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel. Disse medlemmene sier seg enig i at vektlegging av slike hensyn tilsier en offentlig styring gjennom jordlov og plan- og bygningslov m.m.

       Disse medlemmene vil imidlertid gå mot lovteksten i enkelte av de foreslåtte paragrafer der disse åpner for en detaljstyring det ikke sees behov for. Disse medlemmene vil i denne forbindelse peke på de klare sammenhenger som eksisterer mellom et gjennomregulert landbruk og omfanget av overføringer. Når overføringene skal reduseres, må den enkelte næringsutøver nå i større grad gis mulighet til å tilpasse seg endrede rammevilkår, bl.a. gjennom mer liberale bestemmelser i jordlov og konsesjonsbestemmelser.

       Etter disse medlemmenes syn er det viktig at lovendringene reelt gir den enkelte næringsutøver større adgang til å rå over driftsobjektets utvikling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet konstaterer at landbrukslovgivningen innebærer et strengt og detaljert lovverk som hindrer effektivisering, strukturendringer og tilpasninger, og som rettferdiggjør et kostbart byråkrati for myndigheter og organisasjoner.Dette medlem viser til forslaget til endringer i § 1 i jordloven som etter dette medlems mening ikke er veien å gå for å oppnå en effektiv ressursutnyttelse basert på de behov og ønsker som måtte finnes for arealer til bruk i jordbruk, skogbruk og utbyggingsgrunn.

       Dette medlem mener likevel at departementets forslag er et skritt i riktig retning fordi det fokuseres på en variert bruksstruktur med mulighet for utvikling av større og mer rasjonelle enheter.

       Dette medlem viser for øvrig til Fremskrittspartiets avvisende holdning til den restriktive lovgivning som regulerer bruken av landbrukseiendommer. Med det omfang og den praktisering dagens lovgivning har fått, representerer den en alvorlig trussel mot den enkeltes rett til fritt å eie og råde over egen eiendom.

       Dette medlem ønsker å avvikle restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer, oppheve statens forkjøpsrett samt fjerne nåværende bestemmelser vedrørende konsesjonsplikt. Videre godtar Fremskrittspartiet ekspropriasjon kun i helt spesielle tilfeller, og da med høy erstatning til den private eiendomsbesitter.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Regjeringen anmodes om å fremme forslag om avvikling av restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer.

       Regjeringen anmodes om å fremme forslag om å oppheve statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer.

       Regjeringen anmodes om å påse at det blir gitt full erstatning ved ekspropriasjon. »

       Dette medlem viser til målsettingen om at all dyrket jord som kan gi grunnlag for « lønnsom drift » skal holdes i hevd. Dette medlem vil avvikle råderettsbegrensninger på bøndenes eiendom som er begrunnet i å opprettholde « lønnsom drift ». Fremskrittspartiet mener bruksstørrelsen og utnyttelse skal avgjøres av tilbud og etterspørsel, dvs. at myndigheten ikke skal ha en bevisst politikk med inngripende reguleringer på dette området.

       Dette medlem viser til formålsparagrafen om bruk av dyrket og dyrkbar jord. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at den enkelte gardbruker selv må få bestemme utnyttelsen av egen jord og forme sine investeringer deretter. Partiet vil også minne om at den samfunnsøkonomiske kostnaden for dyrket og dyrkbar jord er verdien av arealets alternative anvendelse.

       Dette medlem vil hevde at enhver eiendomsbesitter bør stilles fritt i spørsmålet om deling av jord- eller skogeiendom. Hensynet til miljøet ivaretas ved at produksjonen finner sted innenfor rammene av naturens tåleevne. Forurenser-skal-betale-prinsippet innføres gjennom miljøavgifter som ikke kompenseres gjennom overførings- og støtteordninger.

       Dette medlem viser til forslagene om lettelser i den driveplikten som odelsberettigede og nære slektninger har etter odelsloven § 27 og konsesjonsloven § 6. Selv om Fremskrittspartiets primærstandpunkt betyr en opphevelse av bo- og driveplikten, er departementets forslag om en liberalisering av drivepliktbestemmelsene et skritt i riktig retning.

       Dette medlem mener liberaliseringen av drivepliktbestemmelsene bør få betydning for praktiseringen av boplikten fordi det er urimelig å pålegge noen å bosette seg på en eiendom hvor inntektsgrunnlaget er leid bort bl.a. fordi det ofte ikke finnes alternative arbeidsplasser i rimelig nærhet.

       Dette medlem vil påstå at myndighetenes mulighet til å sette vilkår ved kjøp av eiendom er svært uheldig. Reguleringene bidrar til å holde prisene kunstig lave på en del eiendommer.

       Dette medlem mener restriksjonene må oppheves slik at produsentene kan konkurrere uten annen innblanding fra offentlige myndigheter enn strenge helse- og miljøkrav.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Regjeringen anmodes om å fremme forslag om å fjerne nåværende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikt. »

2.2. De enkelte lover

2.2.1. Jordloven

§ 1

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti er samd i den grunntanken formålsparagrafen byggjer på, med at det er overordna at jordbruket skal vera økologisk berekraftig. Desse medlemene meiner formålsparagrafen må vera overordna, og er derfor ikkje samde i at bruken av formålsparagrafen skal tolkast ut i frå kva for samfunnsutvikling ein har i området. Formålsparagrafen i lova legg opp til ulike utviklingstrekk i landet. Ein konsekvens kan til dømes vere strukturrasjonalisering i kornområda og ei todeling av norsk jordbruk. Desse medlemene meiner også at formålsparagrafen i jordlova må seie frå om at jordbruksdrifta skal gje trygge, sosiale og økonomiske kår for yrkesutøvarane.

       Desse medlemene gjer framlegg om slik endring:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 1 andre leddet lyde:

       Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur med likevekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessige gode løysingar som kan gje trygge, sosiale og økonomiske kår for yrkesutøvarane. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 6

       Komiteens medlemmer fra Høyre går mot å gi hjemmel til at fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen og kommunen skal kunne arbeide aktivt for å utarbeide planer for hvordan jorda skal nyttes. Disse medlemmene viser til at de forhold som departementet foreslår å regulere gjennom § 6 første ledd annet og tredje punktum, er tilstrekkelig dekket i gjeldende lov om ekspropriasjon ( lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom).

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 6 første ledd annet og tredje punktum. »

§ 8

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil leggje til grunn eit sterkt vern mot nedbygging av produktivt jordbruksareal. Dette medfører at desse medlemene vil gå mot å svekke jordvernet i høve til gjeldande lovverk. Desse medlemene meiner dyrkbar og dyrka jord må haldast i hevd, sjølv om arealet ikkje gjev grunnlag for lønsam drift. Omgrepet lønsam drift er dessutan eit noko upresist omgrep og vil variere stort frå område til område.

       Desse medlemene meiner at jordlova skal byggje på langsiktig tenking. Grunnverdet i lovverket ligg i å ta i vare evna til å produsere mat. Ut frå dette meiner desse medlemene at økonomiomgrepet berre er eit av elementa som skal tilleggjast vekt.

       Desse medlemene vil streke under at det i eit lengre perspektiv er mangel på jord i verda. Derfor bør jorda takast vare på, og verte halde i hevd. Ved låg kornpris vil ikkje bare marginale grenseareal, men også andre område falle bort.

       Desse medlemene gjer på denne bakgrunnen slikt framlegg:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 8 fyrste leddet lyde:

       All dyrka jord skal haldast i hevd. »

       Desse medlemene går imot at departementet kan gje pålegg om at jord som ikkje kan gje grunnlag for økonomisk drift kan plantast til med skog.

       Desse medlemene fremmar derfor fylgjande forslag:

       « I lov om jord (jordlova) § 8 går fjerde leddet ut. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til ordlyden i § 8 som omhandler vern av dyrka og dyrkbar jord m.v.

       Disse medlemmene vil understreke betydningen av at loven på dette punkt også vektlegger hensynet til lønnsom drift. Disse medlemmene finner det viktig at kravet til økonomisk anvendelse av ressursene må stille den enkelte eier friere i disposisjonsrett over egen eiendom. Når endrede rammebetingelser gjør det vanskelig å oppnå økonomisk drift, må loven gi adgang til omdisponering ved f.eks. tilplanting med skog som på sikt kan bedre eiendommens driftsresultat.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 9

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener kravet om bruk av jord i § 9 første ledd første punktum bare må gjelde jord som kan gi grunnlag for lønnsom drift. Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 9 første ledd første punktum lyde:

       Dyrka jord som kan gi grunnlag for lønsam drift, må ikkje brukast til føremål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon. »

§ 11

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, presiserer at dersom det i forskrifter skal settes forbud mot nydyrking, må det være ut fra hensynet til natur- og kulturlandskap. Det må etter flertallets syn ikke settes noe generelt forbud mot nydyrking.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre mener at praktiseringen av § 11 må skje ut fra hensynet til negativ miljøpåvirkning. Disse medlemmene ser det som viktig at forskrifter primært skal sette krav til utslipp, og ikke til driften, på et gårdsbruk. Eier/bruker må så innrette sin drift etter de krav som stilles.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en overordnet styring av veibygging for landbruksformål, og slutter seg derfor til tredje ledd i lovtekstens § 11. Dette medlem viser til sine merknader om skogsbilveier, bl.a. i B.innst.S.nr.8 (1994-1995). Hensynet til barskogvernet og faren for erosjon betyr etter dette medlems syn at føresegner kan godtas på dette området.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 12

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, tilrår at ordet « berre » i annet ledd første punktum utgår. Flertallet mener loven med dette vil være et mer egnet redskap for nødvendig næringsutvikling og sikring av spredt bosetting der dette er et viktig samfunnsmål. Flertallet gjør endring i samsvar med dette.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti meiner det vil svekkje målsettinga med jordlova at ordet « berre » vert teke ut. Desse medlemene meiner derfor at Regjeringa sitt framlegg må oppretthaldast og gjer framlegg i samsvar med det.

       Desse medlemene gjer slikt framlegg:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 12 andre leddet fyrste punktum lyde:

       Departementet kan berre gi samtykke dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, og deling er forsvarleg ut frå omsynet til den avkasting eigedomen kan gi. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre tilrår at § 12 første ledd tredje punktum strykes. Disse medlemmene mener lovteksten på dette punkt er uklar og kommer i strid med de foreslåtte endringer i odelslovens og konsesjonslovens bestemmelser om driveplikt.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 12 første ledd tredje punktum. »

§ 13

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre viser til at partienes prinsipielle syn er at muligheten for å ekspropriere bare skal gjelde dersom det er nødvendig ut fra samfunnsmessige hensyn, f.eks. veiformål. Disse medlemmene viser til at gjeldende mulighet for ekspropriasjon har gitt uheldige utslag og blitt oppfattet som urimelige inngrep i privat disposisjonsrett. Disse medlemmene går mot at myndighetene skal kunne bruke lovverket til slike angrep på eiendomsretten. Disse medlemmene går derfor mot videreføring av denne ekspropriasjonsmuligheten.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 13 første ledd lyde:

       Dersom ein ikkje kan nå dei mål som er nemnde i § 1 ved friviljug kjøp, kan departementet gjera vedtak om oreigning av areal til offentlege føremål, jf. lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser også til sitt forslag om å oppheve konsesjonsloven § 10 og § 11 om forkjøpsrett for det offentlige.

       Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil streke under at praktiseringa av § 13 har vore lite nytta. Desse medlemene legg til grunn at slik praktisering vil halde fram.

§ 14

       Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår at § 14 annet ledd annet punktum utgår. Disse medlemmene anser de generelle regler for bo- og driveplikt som dekkende.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 14 annet ledd annet punktum. »

§ 16

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at § 16 første ledd annet punktum bør utgå, idet disse medlemmene anser at disse forhold er dekket gjennom gjeldende lov om jordskifte.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 16 første ledd annet punktum. »

§ 18

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener § 18 legger opp til at departementet får stor makt i forhold til fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd. Dette medlem vil peke på at det tidligere ble forhandlet om fordeling og vilkår. Etter dette medlems mening har denne ordningen fungert tilfredsstillende, og den bør derfor fortsette.

       Dette medlem foreslår på denne bakgrunn følgende:

       « I lov om jord (jordlova) utgår § 18 i sin helhet. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 20

       Komiteen er enig i departementets påpeking av at departementet som kan pålegge tvangsgebyr, også skal kunne ettergi gebyr dersom særlige grunner taler for det.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at dersom det er reist krav om prøving av en tvist for retten, skal ikke tvangsgebyr kunne kreves inn før saken er rettslig avgjort. Disse medlemmene viser til at en eventuell mulighet for å kunne kreve inn tvangsgebyr i tilfelle en sak er brakt inn for retten, vil kunne avholde noen fra å prøve saken.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « I lov om jord (jordlova) skal § 20 tredje ledd lyde:

       Tvangsgebyret er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom det er reist rettssak grunna tvist, skal tvangsgebyr ikkje krevjast inn før saka er rettsleg avgjort. »

2.2.2. Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil med henvisning til sine generelle merknader fremme forslag om at konsesjon ikke er nødvendig ved erverv av næringseiendom på inntil 50 daa innenfor regulert område. Overdragelse av slik eiendom skal etter disse medlemmenes syn være underlagt en generell meldeplikt til de kommunale myndigheter. Dersom myndighetene innen en angitt frist ikke gir melding om at kjøpet av allmenne hensyn bør underlegges nærmere prøving, anses eiendomsoverdragelsen godkjent.

       Disse medlemmene vil understreke at Høyre lenge har påpekt behovet for forenklinger i dagens jord- og konsesjonslovgivning. For disse medlemmene er det derfor viktig at nødvendige lovendringer kan gjøre det enklere å kjøpe og selge eiendom. For å oppnå dette må det offentliges forkjøpsrett innsnevres.

       Disse medlemmene vil som sitt prinsipielle syn understreke den klare rettslige sammenheng det bør være mellom rett til konsesjon og livsarvingers legale rettigheter. Disse medlemmene vil derfor understreke at livsarvingers rett til å overta landbrukseiendom må gå foran boplikt, forutsatt at driveplikten oppfylles. Disse medlemmene viser i den forbindelse til de foreslåtte endringer i konsesjonsloven som gir aksept for at driveplikten er oppfylt ved bortleie.

       Disse medlemmene finner det i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen nødvendig å understreke myndighetenes ansvar for å tilse at den som må avstå eiendom eller rettigheter til det offentlige, skal ha full erstatning for dette.

       Disse medlemmene vil i denne forbindelse vise til Regjeringens etter hvert mange eksempler på håndtering av saker vedrørende avståelse av eiendom eller rettigheter hvorfor det ikke kan sees ytet et vederlag som står i samsvar med de rådighetsinnskrenkninger vedtatte inngrep medfører.

       Disse medlemmene viser i denne forbindelse til regulering av privat eiendom til friluftsformål som et eksempel på forsøk på omgåelse av bl.a. grunnloven § 105.

       Disse medlemmene vil med henvisning til ovenstående fremme følgende forslag:

       « I lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon gjøres følgende endringer:

§ 2 tredje ledd utgår.

I § 3 første og tredje ledd utgår « og forkjøpsrett ».

I § 5 første ledd skal nytt nr. 4 lyde:

§ 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17 og § 18 oppheves.

§ 21 skal lyde:

       Kommunen gir uttalelse om konsesjonsspørsmålet og sender saken videre til fylkesmannen.

       Fylkesmannen avgjør spørsmålet om konsesjon etter uttalelse fra fylkeslandbruksstyret. Fylkesmannens avgjørelse kan ankes til departementet.

       Kongen kan gi nærmere forskrifter som supplerer saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og loven her, derunder om at den ordinære saksgang skal fravikes for visse typer saker og om intern arbeidsdeling i fylkeslandbruksstyret slik at styret kan overlate til administrasjonen å gi uttalelse på vegne av styret i nærmere bestemte saker.

§ 24 første ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen og fylkesmannen skal føre kontroll med at vilkår som er satt for konsesjon blir overholdt. »

§ 6

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i den foreslåtte endringen av § 6 i konsesjonsloven av 1974, nemlig at driveplikten kan oppfylles ved bortleie av jordbruksarealet som tilleggsjord til en annen landbrukseiendom når leietiden er minst 10 år. Flertallet er klar over at landbruksmyndighetene etter dagens lov kan gi dispensasjon fra driveplikten, når bl.a. eiendommens størrelse tilsier det.

       Flertallet har registrert at dispensasjonssøknadene i dag, som tidligere, kan få ulikt utfall avhengig av hvilken kommune/hvilket fylke eiendommen ligger i.

       Flertallet er enig i at driveplikten vil kunne oppfylles ved bortleie.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er for øvrig enig at boplikten er et grunnleggende prinsipp for sikring av bosetting, og slutter seg til departementets uttalelse om at boplikten bør styrkes.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under § 27 i odelslova, og fremmar med dette fylgjande forslag:

       « I lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon § 6 fyrste leddet nr. 1 går nestsiste og siste punktum ut. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

2.2.3. Lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten

§ 27

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil med hensyn til endringsforslaget av § 27 i odelsloven understreke betydningen av å føre en restriktiv praksis ved behandling av søknad om fritak fra boplikten.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at eigar og brukar av landbrukseigedomar bør vera same person. Som ein fylgje av dette heng bu- og driveplikta nøye saman. Dersom ein lettar på bindingane som er knytt til å overta landbrukseigedomar, vil dette prinsippet verte svekt. Ut i frå dette går desse medlemene imot at driveplikta kan oppfyllast ved at jordbruksareal vert leigd bort på langsiktige leigekontraktar. Desse medlemene vil understreke at heller ikkje buplikta må verte svekt.

       Desse medlemene fremmar på bakgrunn av dette fylgjande forslag:

       « Forslaget om nytt tredje ledd i § 27 i odelslova vert teke ut. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til forslaget om endringer når det gjelder bo- og driveplikten, og fremmer følgende forslag:

       « I lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten skal § 27 annet ledd lyde:

       Den som elles tek over eigdom som han har odelsrett til, har plikt til å busetje seg på eigedomen innan 1 år og bu på og drive den i 5 år. Buplikta gjeld ikkje ved overdraging til ektefelle eller born i rett nedstigande line.

§ 27 a annet ledd skal lyde:

       Ved avgjerda skal det takast omsyn mellom anna til bruksstorleiken, avkastningsevna og hustilhøva på eigedomen. Det skal òg takast omsyn til søkjars tilknyting til eigedomen. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

§ 27 a

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at regelverket for bu- og driveplikt må praktiserast strengt.

       Desse medlemene vil peike på et ein etter odelslova i dag må søkje om fritak frå bu- og driveplikta. I framlegget frå Landbruksdepartementet er det lagt opp til automatisk fritak frå driveplikta, dersom ein leiger bort areala på langsiktige kontraktar i minst 10 år. Desse medlemene meiner at eigar og brukar bør vere same person. Folk som ikkje sjølve ønskjer å drive jord, bør derfor la andre kjøpa framfor å leige ut.

       Når det gjeld søknader om å gje fritak frå bu- og driveplikta etter § 27 a, anten heilt eller for ei viss tid, meiner desse medlemene at dette i einskilde høve må kunne vurderast ut i frå praktiske tilhøve, t.d. om søkjaren er under utdanning.

       Desse medlemene fremmar på bakgrunn av dette fylgjande forslag:

       « I lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten § 27 a går tredje og fjerde leddet ut. Femte leddet vert tredje leddet. »

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti vil peike på at eit gardsbruk vanlegvis er både ein arbeidsplass og ein heim. Det vanlege bør derfor vere at dei som eig jorda også skal drive den. Denne medlemen vil særleg streke under kor viktig buplikta er for å hindre spekulasjon i kjøp av landbrukseigedomar. Denne medlemen vil derfor stø framlegget i proposisjonen om styrking av buplikta.

       Denne medlemen ser sakleg argumentasjon i høve til nogjeldande lov og praktisering når det gjeld driveplikta. Derfor kan denne medlemen slutte seg til at driveplikta vert ivareteken ved at jorda vert leigd bort på langsiktige stabile kontraktar. På den måten kan ein spare delar av investeringskostnader ved overtaking, samstundes med at jorda vert halden i hevd. Og denne medlemen ser det som positivt at garden kan halde fram med å vere ein heim for eigaren sjølv og hans familie, sjølv om eigaren i periodar ikkje sjølv kan drive garden. Ei slik ordning vil leggje betre til rette for at seinare generasjonar, om ynskjeleg, kan overta og drive eigedomen. Dette vil både ta vare på eigedomen og samstundes sikre produktiv jord for matproduksjon, og dessutan medverke til å oppretthalde busetnaden i distrikta. Denne medlemen ser det som svært viktig at ein heile tida har som målsetting å oppretthalde levande bygdesamfunn. Denne medlemen vil stø endringane i § 27 og § 27 a.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin generelle merknad.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet og Høyre:

Forslag 1

I lov om jord (jordlova) skal § 13 første ledd lyde:

       Dersom ein ikkje kan nå dei mål som er nemnde i § 1 ved friviljug kjøp, kan departementet gjera vedtak om oreigning av areal til offentlege føremål, jf. lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

I lov om jord (jordlova) skal § 1 andre leddet lyde:

       Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur med likevekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessige gode løysingar som kan gje trygge, sosiale og økonomiske kår for yrkesutøvarane.

Forslag 3

I lov om jord (jordlova) skal § 8 fyrste leddet lyde:

       All dyrka jord skal haldast i hevd.

Forslag 4

       I lov om jord (jordlova) § 8 går fjerde leddet ut.

Forslag 5

I lov om jord (jordlova) skal § 12 andre leddet fyrste punktum lyde:

       Departementet kan berre gi samtykke dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, og deling er forsvarleg ut frå omsynet til den avkasting eigedomen kan gi.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 6

       I lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon § 6 fyrste leddet nr. 1 går nestsiste og siste punktum ut.

Forslag 7

       Forslaget om nytt tredje ledd i § 27 i odelslova vert teke ut.

Forslag 8

       I lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten § 27 a går tredje og fjerde leddet ut. Femte leddet vert tredje leddet.

Forslag fra Høyre:

Forslag 9

       I lov om jord (jordlova) utgår § 6 første ledd annet og tredje punktum.

Forslag 10

I lov om jord (jordlova) skal § 9 første ledd første punktum lyde:

       Dyrka jord som kan gi grunnlag for lønsam drift, må ikkje brukast til føremål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon.

Forslag 11

       I lov om jord (jordlova) utgår § 12 første ledd tredje punktum.

Forslag 12

       I lov om jord (jordlova) utgår § 14 annet ledd annet punktum.

Forslag 13

       I lov om jord (jordlova) utgår § 16 første ledd annet punktum.

Forslag 14

I lov om jord (jordlova) skal § 20 tredje ledd lyde:

       Tvangsgebyret er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom det er reist rettssak grunna tvist, skal tvangsgebyr ikkje krevjast inn før saka er rettsleg avgjort.

Forslag 15

       I lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon gjøres følgende endringer:

§ 2 tredje ledd utgår.

I § 3 første og tredje ledd utgår « og forkjøpsrett ».

I § 5 første ledd skal nytt nr. 4 lyde:

§ 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17 og § 18 oppheves.

§ 21 skal lyde:

       Kommunen gir uttalelse om konsesjonsspørsmålet og sender saken videre til fylkesmannen.

       Fylkesmannen avgjør spørsmålet om konsesjon etter uttalelse fra fylkeslandbruksstyret. Fylkesmannens avgjørelse kan ankes til departementet.

       Kongen kan gi nærmere forskrifter som supplerer saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og loven her, derunder om at den ordinære saksgang skal fravikes for visse typer saker og om intern arbeidsdeling i fylkeslandbruksstyret slik at styret kan overlate til administrasjonen å gi uttalelse på vegne av styret i nærmere bestemte saker.

§ 24 første ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen og fylkesmannen skal føre kontroll med at vilkår som er satt for konsesjon blir overholdt.

Forslag 16

I lov av 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten skal § 27 annet ledd lyde:

       Den som elles tek over eigdom som han har odelsrett til, har plikt til å busetje seg på eigedomen innan 1 år og bu på og drive den i 5 år. Buplikta gjeld ikkje ved overdraging til ektefelle eller born i rett nedstigande line.

§ 27 a annet ledd skal lyde:

       Ved avgjerda skal det takast omsyn mellom anna til bruksstorleiken, avkastningsevna og hustilhøva på eigedomen. Det skal òg takast omsyn til søkjars tilknyting til eigedomen.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 17

I lov om jord (jordlova) utgår § 18 i sin helhet.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 18

       Regjeringen anmodes om å fremme forslag om avvikling av restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer.

Forslag 19

       Regjeringen anmodes om å fremme forslag om å oppheve statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer.

Forslag 20

       Regjeringen anmodes om å påse at det blir gitt full erstatning ved ekspropriasjon.

Forslag 21

       Regjeringen anmodes om å fremme forslag om å fjerne nåværende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikt.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ikke merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

Kap. I Føremålet med lova

§ 1.  Føremål

       Denne lova har til føremål å leggja tilhøva slik til rette at jordviddene i landet med skog og fjell og alt som høyrer til (arealressursane), kan verte brukt på den måten som er mest gagnleg for samfunnet og dei som har yrket sitt i landbruket.

       Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar.

       Ein samfunnsgagnleg bruk inneber at ein tek omsyn til at ressursane skal disponerast ut frå framtidige generasjonar sine behov. Forvaltinga av arealressursane skal vera miljøforsvarleg og mellom anna ta omsyn til vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta vare på areal og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for menneske, dyr og planter.

Kap. II Virkeområdet for lova

§ 2.  Virkeområde

       Denne lova gjeld for heile landet. Føresegnene i §§ 9 og 12 gjeld likevel ikkje for område som:

       Ved vedtak eller godkjenning av kommuneplan, reguleringsplan eller utbyggingsplan kan det gjerast vedtak av planmyndigheitene om at føresegnene i §§ 9 og 12 skal gjelde for planområda eller avgrensa deler av dei.

Kap. III  Landbruksmyndigheit i kommune og fylke

§ 3.  Handsaming av landbrukssaker

       Kommunen skal ha ansvaret for handsaminga av landbrukssaker. Departementet kan gi nærare føresegner om handsaming av statlege landbrukssaker. Departementet kan gi kommunen myndigheit til å gi fråsegner og ta avgjerd i visse saker.

       I fylket høyrer landbrukssakene under fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret. Departementet kan gi føresegner om sakshandsaminga i fylkeslandbruksstyret, mellom anna om intern arbeidsdeling slik at styret kan overlata til fylkesmannen å gi fråsegn og ta avgjerd på vegne av styret i visse saker.

§ 4.  Fagkompetanse

       I kvar kommune skal administrasjonen ha nødvendig fagkompetanse i jordbruk og skogbruk. Departementet kan gjera unntak.

       Kommunen kan bestemma at nødvendig fagkompetanse i jordbruk og skogbruk skal sikrast ved samarbeid med andre kommunar.

       Departementet skal gi føresegner om nødvendig fagkompetanse i jordbruk og skogbruk.

§ 5.  Fylkeslandbruksstyret

       I kvart fylke skal det vera eit statleg fylkeslandbruksstyre på sju medlemer med varamedlemer.

       Valet av fylkeslandbruksstyret skal vera kunngjort med ein frist på minst fire veker. Distriktslag av Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Skogeierforbund og Fellesforbundet har kvar rett til å gjera framlegg om tre medlemer med varamedlemer.

       Medlemer og varamedlemer vert valde av fylkestinget for den fylkeskommunale valperioden. I Oslo vel bystyret fylkeslandbruksstyre. Leiar og nestleiar vert valde særskild. Valet skal gå føre seg som høvetalsval om nokon medlem av fylkestinget krev det. Føresegnene i kommunelova §§ 14, 15, 36 og 37 gjeld tilsvarande.

§ 6.  Arbeidsoppgåver

       På vegne av staten skal fylkesmannen, fylkeslandbruksstyret og kommunen ta opp arbeidet med dei føremåla som er nemnde i § 1. Fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen og kommunen skal prøva å få rimelege salstilbod på eigedom, hjelpa til med å få i stand kjøp og arbeide ut planar for korleis jorda skal nyttast. Er det ikkje råd å få eigedom ved friviljug kjøp, kan retten til forkjøp etter lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) og retten til oreigning etter kap. VI i denne lova nyttast.

       Elles skal fylkesmannen, fylkeslandbruksstyret og kommunen hjelpa til med førebuing av grunnutnyttingsplanar som vedkjem landbruket etter plan- og bygningslova og gjera det arbeidet som dei vert pålagde ved lov eller ved vedtak av departementet.

§ 7.  Bygdeutvikling

       Departementet kan påleggja fylkeskommunen å avgjera søknad om pengar avsett til bygdeutvikling, og gi nærare føresegner om fylkeskommunen si skjønnsutøving i desse sakene.

       Departementet kan fastsetja at fylkesmannen skal førebu sakene, og kven som skal vera klageinstans.

Kap. IV  Vern av dyrka og dyrkbar jord m.v.

§ 8.  Vern av dyrka jord

       All dyrka jord som kan gi grunnlag for lønsam drift skal haldast i hevd.

       Kommunen og fylkesmannen kan leggja ned forbod mot tiltak som kan føra til at dyrka jord vert vanhevda. Kommunen skal gi tilråding om tiltak som bør setjast i verk dersom jord ligg vanhevda eller unytta.

       Finn departementet at dyrka jord er vanhevda eller ligg unytta, kan det gi eigaren eller leigaren pålegg om kva tiltak han skal setje i verk for at jorda etter tilhøva kan gi lønsam drift. Eigaren kan og påleggjast å leiga jorda bort for ei tid av inntil 10 år.

       For dyrka jord som ikkje kan gi grunnlag for lønsam drift, kan departementet gi pålegg om at jorda skal plantast til med skog, eller tiltak av omsyn til kulturlandskapet.

       Om pålegg ikkje er etterkome når fristen er ute, kan departementet gjera avtale om bortleige av jorda for ei tid av inntil 10 år eller treffa vedtak om oreigning av deler eller heile eigedomen for å overdra den til andre.

       Pålegg kan givast på slike vilkår som er nødvendige av omsyn til dei føremåla lova skal fremja.

§ 9.  Bruk av dyrka og dyrkbar jord

       Dyrka jord må ikkje brukast til føremål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord må ikkje disponerast slik at ho ikkje vert eigna til jordbruksproduksjon i framtida.

       Departementet kan i særlege høve gi dispensasjon dersom det etter ei samla vurdering av tilhøva finn at jordbruksinteressene bør vika. Ved avgjerd skal det mellom anna takast omsyn til godkjende planar etter plan- og bygningslova, drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området, kulturlandskapet og det samfunnsgagnet ei omdisponering vil gi. Det skal òg takast omsyn til om arealet kan førast attende til jordbruksproduksjon. Det kan krevjast lagt fram alternative løysingar.

       Samtykke til omdisponering kan givast på slike vilkår som er nødvendige av omsyn til dei føremåla lova skal fremja.

       Dispensasjonen fell bort dersom arbeid for å nytta jorda til det aktuelle føremålet ikkje er sett igang innan tre år etter at vedtaket er gjort.

       Departementet kan påby at ulovlege anlegg eller byggverk vert tekne bort.

§ 10.  Uttak av myr

       Når nokon tek ut myr til torvprodukt eller anna teknisk føremål, skal det alltid liggja att eit forsvarleg torv- eller jordlag. Myrareala skal setjast i stand att ut frå omsynet til etterbruken av arealet til landbruksføremål og naturvern. Dersom ein bruksrettshavar til torvuttak meiner føresegnene fører med seg at retten hans vert minka urimeleg mykje, kan han leggje spørsmålet om endring i brukstilhøva fram for jordskifteretten, jf. kap. 6 i jordskiftelova.

§ 11.  Drift av jordbruksareal, nydyrking og driftsvegar

       For å sikra miljøforsvarleg drift av jordbruksareal, jf. § 1 tredje ledd, kan departementet gi føresegner om drifta. Føresegnene kan mellom anna ta sikte på å hindra erosjon og regulera bruk og lagring av gjødsel og andre innsatsvarer i produksjonen.

       For å unngå skade på natur- og kulturlandskap, kan departementet gi føresegner for nydyrking. I føresegnene kan det fastsetjast forbod mot nydyrking og at nydyrking berre kan skje i samsvar med plan godkjend av departementet.

       Departementet kan gi føresegner om planlegging, godkjenning og bygging av vegar for landbruksføremål.

Kap. V  Deling av landbrukseigedom

§ 12.  Deling

       Eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller skogbruk kan ikkje delast utan samtykke frå departementet. Med eigedom meiner ein òg rettar som ligg til eigedomen og partar i sameige. Forbodet mot deling gjeld òg forpakting, tomtefeste og liknande leige eller bruksrett til del av eigedom når retten er stifta for lengre tid enn 10 år eller ikkje kan seiast opp av eigaren (utleigaren).

       Departementet kan gi samtykke dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, eller deling er forsvarleg ut frå omsynet til den avkasting eigedomen kan gi. Ved avgjerd skal det mellom anna takast omsyn til om deling kan føre til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området. Det skal òg takast omsyn til godkjende planer som ligg føre for arealbruken etter plan- og bygningslova og omsynet til kulturlandskapet.

       Samtykke til deling kan givast på slike vilkår som er nødvendige av omsyn til dei føremåla som lova skal fremja.

       Føresegnene gjeld utan omsyn til om ein eigedom har fleire registernemningar når eigedomen eller ideell del av han er på same eigarhand og etter departementet sitt skjønn må reknast som ei driftseining.

       Samtykke til deling er ikkje nødvendig når særskild registrert del av eigedom vert seld på tvangssal. Det same gjeld dersom det i samband med offentleg jordskifte er nødvendig å dela eigedom.

       Dersom deling ikkje er rekvirert innan tre år etter at samtykke til deling er gitt, fell samtykket bort.

Kap. VI Oreigning og skjønn

§ 13.  Oreigning

       Dersom ein ikkje kan nå dei mål som er nemnde i § 1 ved friviljug kjøp eller forkjøp, kan departementet gjera vedtak om oreigning av areal og rettar som tillegg til eksisterande jord- og skogbrukseigedom.

       Når jord vert oreigna, kan ein ta med jordvidder, bygningar og andre innretningar som naturleg høyrer saman med det som vert oreigna, jamvel om føremålet ikkje gjer det nødvendig at oreigninga får eit slikt omfang.

       Kjem eigaren eller rettshavaren med krav om det, kan departementet fastsetja at oreigningsinngrepet òg skal gjelda grunn, bygning, rettar og anna som kom til å missa mykje av verdet for eigaren eller rettshavaren, om inngrepet vart sett i verk. I slike høve kan det likeeins verta fastsett at oreignaren skal løysa inn heile eigedomen jamvel om han berre har gjort krav på ein bruksrett eller annan særleg rett i eigedomen.

§ 14.  Oreigning av husmannsbruk m.m.

       Utan omsyn til føremålet i § 1 kan departementet oreigna husmanns-, bygsel- eller leiglendingsbruk til føremon for leigaren, barna eller barnebarna hans. Det same gjeld bruk som no er leigd på andre vilkår, men som før har vore leigd til leigaren, foreldra eller besteforeldra hans på husmanns-, bygsel- eller leiglendingsvilkår.

       Det er eit vilkår for oreigning etter fyrste ledd at bruket anten må vere bygd eller rudd av leigaren eller slekta hans, eller brukt av dei i minst tretti år før 1. januar 1975. Vidare er det eit vilkår for oreigning at søkjaren vil drive bruket som landbruk og bu der.

§ 15.  Vilkår i oreigningssaker

       Når departementet tek avgjerd om oreigning, kan det setjast slike vilkår som er nødvendige av omsyn til den det vert oreigna frå, eller til almennytten av tiltaket.

       Dersom den som staten overdreg den oreigna eigedomen eller retten til, ikkje oppfyller vilkåra om bestemt bruk innan fastsett frist, kan departementet krevja eigedomen eller retten attende for å overdra den til ein annan som staten etter denne lova kunne ha nytta oreigningsretten til føremon for.

       Nyttar ikkje staten denne retten innan tre månader etter at fristen er ute, kan den som eigedomen eller retten er oreigna frå, krevja den attende mot å gi frå seg det vederlaget han har fått ved oreigninga med tillegg eller frådrag for verdauk eller verdmink som nemnde i neste ledd. Kravet vert sendt til departementet med dei opplysningar som trengst.

       Kjøparen som eigedomen eller retten vert teken attende frå, har i dei tilfelle som er nemnd i andre og tredje ledd krav på å få att kjøpesummen med tillegg eller frådrag for verdauk eller verdmink som han er årsak til.

       Tvist om storleiken av staten og kjøparen sitt krav vert avgjort ved skjønn.

§ 16.  Avløysing av bruksrettar m.m.

       Dersom det er nødvendig for at jord skal kunne nyttast så godt som mogleg, kan departementet krevja at bruksrettar, servituttar og andre rettar til, i eller over fast eigedom skal avløysast, leggjast på eller skipast om mot skadebot etter vanlege rettsreglar. Vidare kan departementet krevja regulering av grenser mellom bruk, og under dette oreigna jord.

§ 17.  Skjønn

       For skjønn og takstar etter dette kapittel gjeld reglane i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker.

       Skjønn etter § 13 og § 15 siste ledd, og saker etter § 16 vert halde av jordskifteretten. I desse høve er det også jordskifteretten som held takstar og tar avgjerder som elles høyrer under skjønnet. For førehavinga i jordskifteretten gjeld reglane i lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a.

Kap. VII  Ymse føresegner

§ 18.  Føresegner om tilskot

       Etter retningsliner fastsett av Stortinget, kan departementet fastsetja føresegner om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskot etter jordbruksavtalen eller liknande tilskot.

§ 19.  Tilsyn

       Kommunen og fylkesmannen fører tilsyn med at føresegnene i § 9, § 10, § 11 og § 12 vert haldne.

§ 20.  Tvangsgebyr

       For å sikre at reglane i § 8, § 9, § 10, § 11 og § 12 eller vedtak etter desse paragrafane vert gjennomført, kan departementet påleggje den ansvarlege tvangsgebyr.

       Tvangsgebyr kan fastsetjast når brot mot lova sjølv eller vedtak etter lova er oppdaga. Tvangsgebyret kan innkrevjast frå den frist departementet har sett for retting av tilhøvet. Tvangsgebyr kan og fastsetjast på førehand. Det kan fastsetjast at tvangsgebyr aukar så lenge det ulovlege tilhøvet varer ved, eller at det forfell for kvart brot.

       Tvangsgebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 21.  Straff

       Med bøter straffast den som forsettleg bryt forbodet mot omdisponering i § 9, eller påbodet om å setje i stand areala i § 10.

II.

       Frå den tida Kongen fastset, skal følgjande føresegner i andre lover endrast slik:

1.   Lov av 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern

§ 4 fjerde ledd skal lyda:

       Departementet kan gi nærmere forskrifter om fordelingen av myndighet mellom skogoppsynet og administrasjonen til å treffe avgjørelser og gi uttalelser i medhold av loven, jf. jordlova § 3, hvoretter landbrukssaker også hører under fylkesmannen.

2.   Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon

§ 5 fyrste ledd nr. 1 skal lyda:

       Konsesjon er ikke nødvendig ved erverv av:

§ 6 fyrste ledd nr. 1 skal lyda:

       Konsesjon er ikke nødvendig når erververen er:

       Når det i samband med odelsløysing eller offentleg skifte blir søkt om unntak frå kravet om bu- og driveplikt, skal retten utsetje den endelege avgjerda i saka til unntaksspørsmålet er avgjort.

4.   Lov av 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte

§ 2 fyrste ledd e skal lyda:

       skipe slike sams tiltak som er nemnde i § 34 a og lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene § 31.

§ 5 fjerde ledd skal lyda:

       I dei høve som § 2 første ledd bokstav c nemner, kan fylkesmannen krevje jordskifte som ledd i tiltak etter § 25 i lov om laksefisk og innlandsfisk m.v.

Ny § 34 a skal lyda:

       Jordskifteretten kan skipe sams tiltak i samband med utnytting og bruk av eigedom som er eller kan nyttast til jord- og skogbruk. Jordskifteretten kan òg skipe sams tiltak som gjeld tilhøva mellom reindrifta og grunneigarar eller bruksrettshavarar.

§ 36 skal lyda:

       Desse alltidvarande bruksrettane kan avløysast: rett til veg, herunder jernbanekryssing, beite, slått, brønn og vassleidning, til hogst og all anna avverking i skog, til å ta brenntorv, strøtorv, lyng, mose, mold, leire, sand og stein, tang og tare, til båtopptrekk, båt og bryggjeplass, til naust- og sjøhustomt, tørke- og opplagsplass, garn- og nothengsplass, kvernfall og vasshjul med tilhøyrande oppdemmings- og vassleidningsrettar og ferskvassfiske med unntak av lakse- og sjøaurefiske.

5.   Lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger

§ 1-2 andre ledd skal lyda:

       a. Oppdyrking, herunder dyrking av kulturbeite.

III.

       Lovendringane gjeld frå den tid Kongen fastset.

       Frå same tid held lov av 18. mars 1955 nr. 2 om tilskiping av jordbruk (jordlova), lov av 18. mars 1949 om vern mot jordøydelegging og lov av 11. mai 1984 nr. 26 om endringar i jordlova, opp å gjelda.

       Forskrifter fastsett med heimel i lov av 18. mars 1955 nr. 2 står ved lag til dei vert endra eller oppheva.

       Lovendringane får verknad for søknader som ikkje er avgjort før lova tar til å gjelde.

       Lovendringane gjeld òg brot på reglar etter lov av 18. mars 1949 og lov av 18. mars 1955 nr. 2 eller vedtak fastsett med heimel i desse lovene dersom brotet fortsetter eller oppstår etter at lova tar til å gjelde.

       Dispensasjon gitt med heimel i forbodet i § 54 i lov av 18. mars 1955 nr. 2 og delingsløyve etter same lov § 55 fell bort seinast tre år etter at lovendringane tar til å gjelde.

       Odelslova § 27 nytt tredje ledd og konsesjonslova § 6 nytt fyrste ledd nr. 1 får verknad for overdragingar som skjer etter at endringane tar til å gjelde.

       Dersom det er inngått leigeavtale i samsvar med odelslova § 27 nytt tredje ledd før endringane tar til å gjelde, har andre odelsrettshavarar ein frist på to år frå endringane tar til å gjelde til å kreve løysing av eigedomen etter odelslova § 40 tredje ledd, jf. same lov § 28.

       Jordskiftelova § 4 fjerde ledd skal gjelde for skjønn halde etter lov av 18. mars 1955 nr. 2 kapittel X.