Uttrykket kanalisering innebærer at bare de større kollegiale herreds- og byretter skal behandle de jurysakene som etter reformen overføres fra lagmannsrettene. Departementet uttalte i høringsnotatet at en ordning med full kanalisering vil bryte for sterkt med hovedregelen i straffeprosessloven om at saken skal behandles der den straffbare handling antas foretatt, og at ordningen vil stride mot prinsippet om at domstolene skal ha en generell kompetanse. Departementet anbefalte derfor ikke en slik løsning, og de fleste høringsinstansene sluttet seg til departementets syn. Et alternativ til kanalisering kunne være å gi påtalemyndigheten videre kompetanse til å velge verneting. I høringsnotatet uttalte departementet at påtalemyndigheten allerede har en ikke ubetydelig adgang til å fravike hovedregelen om verneting. Høringsinstansene var enige i at utvidelse av påtalemyndighetens kompetanse her ikke var veien å gå.

       Ved en lovendring i 1993 ble det åpnet for at en domstol av eget tiltak kan beslutte at en sak skal overføres til en annen domstol dersom den ser at saken vil tjene på det. Dersom den domstol som skulle overta saken motsetter seg dette, avgjøres spørsmålet av overordnet domstol. Departementet mener at denne hjemmelen er velegnet også i tilfeller der overføring begrunnes med kapasitetsproblemer.

       Etter domstolloven § 10 har lagmannsretten adgang til å tilkalle dommere fra førsteinstansdomstolene til tjeneste ved lagmannsretten. Ordningen har i det vesentlige vært benyttet i straffesaker. Det er i dag ingen alminnelig hjemmel i domstolloven for å kunne tilkalle dommere fra en sideordnet domstol. I forbindelse med to-instansreformen ble det i straffeprosessloven § 276 innført en regel om forsterket rett i herreds- og byrettene i de største straffesakene. Forsterket rett innebærer at retten kan settes med to fagdommere, og for mindre domstoler vil det da kunne være hensiktsmessig å tilkalle en dommer fra et annet embete. Departementet foreslår å gi hjemmel for adgangen til å tilkalle dommere fra domstoler av samme orden. De fleste høringsinstanser er enige om at tilkallingsadgangen bør utvides.

       Departementet understreker at tilkallingsordningen skal ha en begrenset anvendelse. Ordningen er i første rekke tenkt brukt i straffesaker, men vil gjelde generelt. Den alminnelige tilkallingsadgang vil omfatte dommerfullmektiger, mens tilkalling til forsterket rett etter § 276 fortsatt er begrenset til dommere. Departementet har også fulgt opp forslag fra høringsinstansene om å klargjøre bestemmelsen om at lagmannsretten kan beslutte tvungen innkalling, men presiserer at det så langt som råd er bør bygges på frivillighet.

       Etter domstolloven § 44 kan dommerhandlinger foretas utenfor embetskretsen av den domstol som har saken. Etter ordlyden kan det være uklart om hoved- og ankeforhandling omfattes, eller om regelen er begrenset til bevisopptak o.l. Departementet mener at også hovedforhandling omfattes av regelen og foreslår dette presisert i loven. Det er ikke kommet vesentlige innvendinger til forslaget.

       I høringsnotatet foreslo departementet videre en klargjøring av adgangen for lagmannsretten til å sette rett utenfor lagsognet. Dette gjøres noe i dag og behovet blir større etter reformen. Lagmannsrettene sluttet seg til forslaget, mens Advokatforeningen mente at den begrensning i lagmannsrettens reisevirksomhet som lå til grunn for forslaget, måtte skje på bekostning av andre aktører i saken. Departementet framhever at endringen vil medføre at lagmannsretten kan behandle flere saker på kontorstedet. Bestemmelsen er ikke til hinder for at legdommere trekkes fra utvalget der rett settes. Det er også den mest praktiske og rimeligste løsning.

Komiteens merknader

       Komiteen konstaterer at de lovendringene som foreslås har til hensikt å effektivisere og rasjonalisere domstolene etter innføringen av to-instansreformen. Komiteen støtter departementets forslag. Når det gjelder spørsmålet om lagmannsrettenes adgang til å sette rett utenfor lagsoknet, har komiteen merket seg innvendingene fra Advokatforeningen. Begrunnelsen for forslaget er ønsket om å begrense lagmannsrettens reisevirksomhet. Det vil nødvendigvis bety økt reisevirksomhet for andre aktører som f.eks. enkelte vitner eller tiltalte. Komiteen er enig med Advokatforeningen i at ordningen kan være til ugunst for tiltalte i forbindelse med behandling av straffeutmålingsanker hvor han har rett, men ikke plikt, til å være til stede, og mener at tiltalte i slike tilfeller bør få dekket sine reise- og oppholdsutgifter.

       Komiteen har merket seg at departementet også har drøftet enkelte mulige endringer i lovverket som vil medføre økt kapasitetsutnyttelse, men som ikke er anbefalt fulgt opp. Departementet mener eksempelvis at en ordning med full kanalisering, som innebærer at bare de større kollegiale herreds- og byretter skal behandle de jurysaker som etter reformen overføres fra lagmannsrettene, ikke bør gjennomføres. Komiteen legger vekt på at viktige høringsinstanser som Den Norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening og Oslo politikammer er enig med departementet. Komiteen ser flere fordeler ved en slik ordning. De største domstolene vil ha best fleksibilitet med hensyn til personell og lokaler, og dommeren her vil ofte ha den bredeste strafferettslige erfaringsbakgrunnen. Komiteen legger likevel mest vekt på ulempene. En ordning med full kanalisering vil bryte med prinsippet om at saken skal behandles der den straffbare handlingen er foretatt, og med prinsippet om at domstolene skal ha generell kompetanse og kunne behandle alle typer saker.

       Komiteen har merket seg at departementet heller ikke har funnet det hensiktsmessig å utvide adgangen for påtalemyndigheten til å velge verneting, og har ingen innvendinger mot det.