1. Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen foreslås flere endringer i domstolloven. Det åpnes bl.a. for utvidet adgang til å tilkalle dommere fra en sideordnet domstol, og det fremmes forslag om å lovfeste adgangen til å avdelingsinndele herreds- og byrettene. Videre foreslås endringer som i større grad gir domstolene adgang til å sette rett utenfor rettskretsen. I straffeprosessloven foreslås at høyere retter i sine domsgrunner skal kunne henholde seg til tidligere dommer. Endringer i utskytings- og loddtrekningsreglene foreslås for å sikre en jevnere kjønnsfordeling blant lagrettemedlemmer og meddommere i jurysakene. Det foreslås videre at legdommere bare skal delta ved behandlingen av straffeutmålingsanker i saker om forbrytelser som kan medføre fengsel i mer enn seks år. For de øvrige straffeutmålingsanker foreslås retten satt med tre fagdommere. Det foreslås også adgang til å behandle saker med lavere strafferamme skriftlig dersom partene samtykker.

       I 1993 vedtok Stortinget endringer i straffeprosessloven om to-instansbehandling av straffesaker. Iverksetting er planlagt 1. august 1995. Etter reformen vil alle straffesaker starte i herreds- og byretten som første instans, også de som kan medføre fengsel i mer enn seks år og som i dag starter i lagmannsrett. Merbelastningen for herreds- og byrettene vil bli varierende og er til dels vanskelig å forutsi. For lagmannsrettene som ankeinstans vil arbeidsbyrden øke betydelig. På denne bakgrunn sendte departementet ut et høringsnotat hvor man ba om høringsinstansenes syn på flere lovendringsforslag som tok sikte på å få et mer fleksibelt regelverk. Høringsinstansene er alt overveiende positive til departementets forslag.

2. Stedlig kompetanse og dommerkapasitet

       Uttrykket kanalisering innebærer at bare de større kollegiale herreds- og byretter skal behandle de jurysakene som etter reformen overføres fra lagmannsrettene. Departementet uttalte i høringsnotatet at en ordning med full kanalisering vil bryte for sterkt med hovedregelen i straffeprosessloven om at saken skal behandles der den straffbare handling antas foretatt, og at ordningen vil stride mot prinsippet om at domstolene skal ha en generell kompetanse. Departementet anbefalte derfor ikke en slik løsning, og de fleste høringsinstansene sluttet seg til departementets syn. Et alternativ til kanalisering kunne være å gi påtalemyndigheten videre kompetanse til å velge verneting. I høringsnotatet uttalte departementet at påtalemyndigheten allerede har en ikke ubetydelig adgang til å fravike hovedregelen om verneting. Høringsinstansene var enige i at utvidelse av påtalemyndighetens kompetanse her ikke var veien å gå.

       Ved en lovendring i 1993 ble det åpnet for at en domstol av eget tiltak kan beslutte at en sak skal overføres til en annen domstol dersom den ser at saken vil tjene på det. Dersom den domstol som skulle overta saken motsetter seg dette, avgjøres spørsmålet av overordnet domstol. Departementet mener at denne hjemmelen er velegnet også i tilfeller der overføring begrunnes med kapasitetsproblemer.

       Etter domstolloven § 10 har lagmannsretten adgang til å tilkalle dommere fra førsteinstansdomstolene til tjeneste ved lagmannsretten. Ordningen har i det vesentlige vært benyttet i straffesaker. Det er i dag ingen alminnelig hjemmel i domstolloven for å kunne tilkalle dommere fra en sideordnet domstol. I forbindelse med to-instansreformen ble det i straffeprosessloven § 276 innført en regel om forsterket rett i herreds- og byrettene i de største straffesakene. Forsterket rett innebærer at retten kan settes med to fagdommere, og for mindre domstoler vil det da kunne være hensiktsmessig å tilkalle en dommer fra et annet embete. Departementet foreslår å gi hjemmel for adgangen til å tilkalle dommere fra domstoler av samme orden. De fleste høringsinstanser er enige om at tilkallingsadgangen bør utvides.

       Departementet understreker at tilkallingsordningen skal ha en begrenset anvendelse. Ordningen er i første rekke tenkt brukt i straffesaker, men vil gjelde generelt. Den alminnelige tilkallingsadgang vil omfatte dommerfullmektiger, mens tilkalling til forsterket rett etter § 276 fortsatt er begrenset til dommere. Departementet har også fulgt opp forslag fra høringsinstansene om å klargjøre bestemmelsen om at lagmannsretten kan beslutte tvungen innkalling, men presiserer at det så langt som råd er bør bygges på frivillighet.

       Etter domstolloven § 44 kan dommerhandlinger foretas utenfor embetskretsen av den domstol som har saken. Etter ordlyden kan det være uklart om hoved- og ankeforhandling omfattes, eller om regelen er begrenset til bevisopptak o.l. Departementet mener at også hovedforhandling omfattes av regelen og foreslår dette presisert i loven. Det er ikke kommet vesentlige innvendinger til forslaget.

       I høringsnotatet foreslo departementet videre en klargjøring av adgangen for lagmannsretten til å sette rett utenfor lagsognet. Dette gjøres noe i dag og behovet blir større etter reformen. Lagmannsrettene sluttet seg til forslaget, mens Advokatforeningen mente at den begrensning i lagmannsrettens reisevirksomhet som lå til grunn for forslaget, måtte skje på bekostning av andre aktører i saken. Departementet framhever at endringen vil medføre at lagmannsretten kan behandle flere saker på kontorstedet. Bestemmelsen er ikke til hinder for at legdommere trekkes fra utvalget der rett settes. Det er også den mest praktiske og rimeligste løsning.

Komiteens merknader

       Komiteen konstaterer at de lovendringene som foreslås har til hensikt å effektivisere og rasjonalisere domstolene etter innføringen av to-instansreformen. Komiteen støtter departementets forslag. Når det gjelder spørsmålet om lagmannsrettenes adgang til å sette rett utenfor lagsoknet, har komiteen merket seg innvendingene fra Advokatforeningen. Begrunnelsen for forslaget er ønsket om å begrense lagmannsrettens reisevirksomhet. Det vil nødvendigvis bety økt reisevirksomhet for andre aktører som f.eks. enkelte vitner eller tiltalte. Komiteen er enig med Advokatforeningen i at ordningen kan være til ugunst for tiltalte i forbindelse med behandling av straffeutmålingsanker hvor han har rett, men ikke plikt, til å være til stede, og mener at tiltalte i slike tilfeller bør få dekket sine reise- og oppholdsutgifter.

       Komiteen har merket seg at departementet også har drøftet enkelte mulige endringer i lovverket som vil medføre økt kapasitetsutnyttelse, men som ikke er anbefalt fulgt opp. Departementet mener eksempelvis at en ordning med full kanalisering, som innebærer at bare de større kollegiale herreds- og byretter skal behandle de jurysaker som etter reformen overføres fra lagmannsrettene, ikke bør gjennomføres. Komiteen legger vekt på at viktige høringsinstanser som Den Norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening og Oslo politikammer er enig med departementet. Komiteen ser flere fordeler ved en slik ordning. De største domstolene vil ha best fleksibilitet med hensyn til personell og lokaler, og dommeren her vil ofte ha den bredeste strafferettslige erfaringsbakgrunnen. Komiteen legger likevel mest vekt på ulempene. En ordning med full kanalisering vil bryte med prinsippet om at saken skal behandles der den straffbare handlingen er foretatt, og med prinsippet om at domstolene skal ha generell kompetanse og kunne behandle alle typer saker.

       Komiteen har merket seg at departementet heller ikke har funnet det hensiktsmessig å utvide adgangen for påtalemyndigheten til å velge verneting, og har ingen innvendinger mot det.

3. Avdelingsinndeling og delegasjon av domstolleders myndighet

       Kompetansen etter straffeprosessloven § 276 til å bestemme at herreds- og byrettene skal settes med to fagdommere og tre meddommere i alvorlige straffesaker, såkalt forsterket rett, er lagt til domstolens leder. Avgjørelsen beror på om saken er særlig omfattende eller om det foreligger andre særlige grunner. Oslo byrett har foreslått at kompetansen til å beslutte forsterket rett bør kunne legges til avdelingslederne i de domstoler som har avdelinger. Departementet uttalte i høringsnotatet at dette burde være ubetenkelig. I dag er det adgang til å delegere den myndighet domstolledere har til å fordele saker etter domstolloven § 19, men det er uklart om myndighet etter andre lovbestemmelser kan delegeres. Det ble foreslått at avdelingslederne skulle få sin myndighet direkte hjemlet i loven. I høringsbrevet drøftet man også spørsmålet om selve avdelingslederordningen burde lovfestes. Forslaget om lovfesting av avdelingsinndeling i by- og herredsrettene er positivt mottatt. Høringsinstansene sluttet seg også til forslaget om at domstolleders myndighet skulle kunne delegeres til avdelingslederne, men var kritiske til at avdelingsledernes myndighet skulle slås fast direkte i loven og foreslo i stedet en delegeringshjemmel for domstollederens vedkommende. Departementet fremmer i tråd med høringsuttalelsene forslag om lovfesting av avdelingsinndeling i by- og herredsrettene, og en delegeringshjemmel for domstolens leder.

       Økt arbeidsbyrde etter reformen kan tilsi at lagmannsrettene også vil vurdere organisasjonsmessige endringer. Alle lagmannsrettene har i dag en førstelagmann. Ordningen er imidlertid ikke gjennomført i lovverket, og departementet foreslår en teknisk opprydning slik at lagmann erstattes av førstelagmann i den sentrale prosesslovgivning. Det foreslås også en alminnelig bemyndigelse for førstelagmann til å delegere sine oppgaver til lagmennene. Høringsinstansene er stort sett enige i forslagene.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen innvendinger til at kompetansen til å beslutte forsterket rett skal kunne legges til avdelingslederne i de domstolene som har avdelinger. Komiteen konstaterer at departementets forslag om lovfesting av avdelingsinndeling i by- og herredsrettene og en delegeringshjemmel for domstolens leder er i tråd med synspunktene fra høringsinstansene, og har heller ikke noen innvendinger mot disse forslagene. Komiteen har ingen merknader til de lovtekniske opprydningene som foreslås.

4. Bruk av kapper i retten

       Bruk av kapper i retten har lange tradisjoner og beror på fast sedvane. Spørsmålet er ikke regulert i lov, men i kongelige resolusjoner. Etter gjennomføringen av to-instansreformen vil de mest alvorlige straffesaker starte i herreds- og byrettene. Departementet mener at det av hensyn til rettens verdighet bør overveies å innføre kappeplikt i disse sakene. Det arbeides med å revidere og forenkle det gamle regelverket om antrekk i retten, og det foreslås i den forbindelse innført en lovhjemmel i domstolloven som gir Kongen myndighet til å regulere spørsmålet om bruk av kapper.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen innvendinger til at det innføres en lovhjemmel som gir Kongen myndighet til å regulere spørsmålet om bruk av kapper.

5. Ankeinstansens dom

       Straffeprosessloven har ingen bestemmelse tilsvarende tvistemålsloven om at høyere retter i sine domsgrunner kan henholde seg til tidligere dommer i saken. Bestemmelsen er arbeidsbesparende og det normale er at ankedomstolen henviser til deler av underinstansens dom. Straffeprosessloven kan likevel ikke forstås slik at ankedomstolen er avskåret fra å henholde seg til underinstansens dom og begrunnelse. I Høyesterett blir dette praktisert også i straffesaker. For lagmannsretten som ankedomstol etter reformen er rettstilstanden på dette punkt ikke avklart. Departementet mener det er ønskelig å harmonisere de to prosesslovene på dette punktet. Kravene til domsgrunner ble gjennomgått og til dels skjerpet ved reformen bl.a. ut fra hensynet til ankebehandlingen. Etter departementets syn er disse reglene ikke til hinder for en henvisningsadgang. Den tidligere bestemmelse om at bare slutningen i den angrepne dom som regel skal leses opp ved fornyet behandling i lagmannsretten, ble videreført ved reformen i § 331. Departementet foreslår at man endrer § 331 slik at bestemmelsen begrenses til å gjelde jurysakene inntil lagmannsrettens kjennelse i skyldspørsmålet foreligger.

       Alle de som har uttalt seg om spørsmålet støtter forslaget om å lovfeste adgangen for overordnet instans til å henholde seg til tidligere dommer i saken. Det er også bred støtte for forslaget til endring av straffeprosessloven § 331. Advokatforeningen mener at bestemmelsen ikke bør oppheves og at man i stedet bør ta ut ordene « som regel » slik at lagretten alltid unngår å skjele hen til underinstansens premisser.

       På grunn av sammenhengen i reglene er det etter departementets syn nødvendig å foreta endringer i reglene om opplesning av dommen. Hovedregelen om forbud mot opplesning av domspremissene opprettholdes, mens videreføring av unntaket som ligger i uttrykket « som regel » åpner for at retten kan tillate opplesning også under behandlingen av skyldspørsmålet.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at alle som har uttalt seg om spørsmålet støtter forslaget om å lovfeste adgangen for overordnet instans til å henholde seg til tidligere dommer i saken, og har ingen innvendinger mot dette forslaget. Komiteen har merket seg departementets understrekning av at en slik henvisningsadgang ikke innvirker på reglene om bevisførsel og prøving i lagmannsretten, men bare innebærer en teknisk forenkling ved utskrivning av dommen. Komiteen har merket seg at departementet på grunn av sammenhengen i reglene mener at det er nødvendig å foreta en endring i reglene om opplesning av dommen, og foreslår å oppheve straffeprosesslovens § 331 femte ledd. Advokatforeningen har et avvikende syn, og ønsker en endring av paragrafen i stedet. Komiteen legger vekt på departementets vurdering av at departementets forslag ivaretar de samme intensjonene som ligger i Advokatforeningens avvikende forslag. Komiteen vil i likhet med departementet og Advokatforeningen understreke at det er et grunnleggende prinsipp at den dømmende instans bare skal bygge på det som er fremkommet eller dokumentert under forhandlingene, og ikke skjele hen til underinstansens premisser.

6. Fordelingen av kvinner og menn blant lagrettemedlemmer og meddommere i lagmannsretten

       Hvert lagsogn og domssogn har etter domstolloven to alminnelige utvalg av legdommere, ett for kvinner og ett for menn. I den enkelte sak trekkes det fra begge utvalg. I retten kan likevel den situasjon oppstå at det ene kjønn blir underrepresentert bl.a. som følge av forfall eller utskyting fra partene. Etter departementets syn bør lovverket sikre at juryen så langt som mulig består av like mange kvinner og menn. En ordning som fullt ut pålegger partene å skyte ut de overtallige etter kjønn og ikke etter person, kan reise spørsmål om for sterk innskrenking i utskytingsretten. Departementet mener det mest hensiktsmessige er å foreta mindre endringer i både utskytings- og loddtrekningsreglene. Det foreslås derfor at utskytningsretten utformes slik at partene skyter ut ett medlem etter tur i stedet for som nå det like antall på en gang. Når det bare er fem igjen av det ene kjønn, må partene skyte ut av det overtallige kjønn.

       Det er delte meninger om departementets forslag. De fleste høringsinstansene går imot forslaget på forskjellig grunnlag. Dels mener man at det ikke er behov for endring, dels er det prinsipielt uheldig å innskrenke partenes utskytingsrett og dels kan reglene bli vanskelig å praktisere.

       Departementet understreker at forslaget bare innebærer en beskjeden innskrenking i utskytningsretten, og kan ikke se at avgjørende rettssikkerhetshensyn taler mot en løsning som foreslått.

       Når lagmannsretten skal behandle straffeutmålingsspørsmålet blir fire lagrettemedlemmer trukket ut til å delta som meddommere. Det vil alltid være mulig å trekke slik at det blir to av hvert kjønn, og dette foreslås lovfestet. De fleste høringsinstanser har ikke hatt noe å bemerke til dette.

       I Dok.nr.8:11 (1992-1993) ble det fremmet forslag om å endre domstolloven slik at den nedre aldersgrensen for lagrettemedlemmer og meddommere skulle settes til 18 år. Departementet vil sende dette forslaget på høring.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det ikke er kommet frem alvorlige innvendinger fra høringsinstansene til forslaget om ny § 376e i straffeprosessloven som lovfester at det skal trekkes slik at det blir to meddommere av hvert kjønn når lagmannsretten skal behandle straffeutmålingsspørsmålet, og har ingen innvendinger mot dette forslaget.

       Komiteen viser til Dok.nr.8:11 (1992-1993) fra stortingsrepresentant Olav Akselsen om å endre domstolloven slik at den nedre aldersgrensen for lagrettemedlemmer og meddommere settes til 18 år, som blir omtalt i proposisjonen. Komiteen vil påpeke det ulogiske i at aldersgrensen for å kunne velges inn på Stortinget og fungere som lovgiver er 18 år, mens aldersgrensen for å være lagrettemedlem eller meddommer er 25 år. Komiteen er enig med departementet i at en lovendring slik som foreslått i Dok.nr.8:11 (1992-1993) sannsynligvis vil medføre en jevnere alderssammensetning og en lavere gjennomsnittsalder i utvalgene, noe som komiteen mener vil være en fordel. Komiteen vil derfor foreslå at domstolloven § 65 endres, og får følgende ordlyd:

       « Valgbar er mænd og kvinder, som har fyldt 18 aar, og som er vederheftige og valgbare ved kommunale valg. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det er en uttalt målsetting at kvinner og menn skal være likt representert i lekdommerutvalg, og i lagretten som settes i den enkelte sak. Flertallet mener at målsettingen om lik representasjon av kvinner og menn i lekdommerutvalgene har en rettssikkerhetsmessig såvel som en likestillingspolitisk side, og vil understreke viktigheten av at lik kjønnsfordeling tilstrebes i størst mulig grad. Flertallet viser til at det er bred enighet om denne målsettingen, og at den også ligger til grunn for gjeldende regler om utvalg av lagrettemedlemmer. Forslaget i proposisjonen innebærer en justering av reglene slik at man ikke bare i teorien, men også i praksis, i størst mulig grad kan gjennomføre det som er intensjonen bak ordningen med to legdommerutvalg - at lagrettene skal bestå av like mange kvinner og menn.

       Flertallet er i likhet med departementet og flere av høringsinstansene enig i at man bør være varsom med å gjøre innskrenkninger i utskytingsretten. Flertallet vil imidlertid understreke at forslaget bare innebærer en svært beskjeden begrensning i så måte. Flertallet mener derfor det er lite relevant å anføre rettssikkerhetshensyn som argument mot den foreslåtte endring. Flertallet kan heller ikke se at det er noen avgjørende innvending mot forslaget at tilfellene med en klar forfordeling av det ene kjønn forekommer sjelden.

       Flertallet vil etter dette støtte departementets forslag til endring av § 355 og § 356 i straffeprosessloven.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, konstaterer at de fleste høringsinstansene, herunder Dommerforeningen, Advokatforeningen og lagmannsrettene går imot forslaget om endringer i utskytningsreglene, delvis fordi de ikke ser behov for endringen og delvis fordi de mener det er prinsipielt uheldig å innskrenke partenes utskytningsrett. De eneste høringsinstansene som støtter forslaget er de høringsinstansene som ikke har faglig tilknytning til domstolene.

       Disse medlemmer beklager at departementet ikke har gjengitt argumentene til sentrale høringsinstanser som Advokatforeningen og Dommerforeningen i proposisjonen. Departementet har imidlertid valgt å gjengi en grundig høringsuttalelse fra Hålogaland lagmannsrett. Disse medlemmer er i hovedsak enig i den argumentasjonen som fremgår av dette høringsnotatet. Hålogaland lagmannsrett viser til at dagens loddtrekningsregler innebærer at man normalt starter med 8 kvinner og 8 menn. I teorien kan det i verste fall skje at retten settes med en fordeling 8-2 mellom kjønnene. Det skjer imidlertid så godt som aldri. Vanligvis er kjønnsfordelingen balansert. Disse medlemmer konstaterer at Hålogaland lagmannsrett ikke har registrert noen tendens til at tiltalte ved bruk av utskytningsretten legger vekt på kjønn. De helt ubetydelige problemene ved manglende kjønnsbalanse i noen ganske få tilfeller kan etter disse medlemmers oppfatning ikke rettferdiggjøre innskrenkningene i den viktige rettssikkerhetsgarantien som utskytningsretten gir, selv om de endringene som foreslås ikke er dramatiske. Disse medlemmer mener at det må langt mer tungtveiende grunner til for å innskrenke utskytningsretten, og vil stemme imot forslaget til endring av § 355 og § 356 i straffeprosessloven.

7. Meddommerdeltakelse ved straffeutmålingsanker for lagmannsretten

       Etter to-instansreformen skal alle anker som bare gjelder straffeutmålingen behandles av tre fagdommere og fire meddommere. Lovanvendelses- og saksbehandlingsanker skal behandles av tre fagdommere alene. Det antas at behandlingen av straffeutmålingsankene vil bli ressurskrevende, og det har fra flere hold vært fremholdt at det bør være tilstrekkelig å sette retten med tre fagdommere. Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på spørsmålet. Det ble skissert ulike løsninger for en eventuell lovendring.

       I proposisjonen oppsummeres en del grunner som taler for en lovendring. Det vises bl.a. til at straffeutmålingsanker etter gjeldende prosesslov ikke har vært behandlet med meddommere. Ca. halvparten av straffeutmålingsavgjørelsene tas med tiltaltes samtykke i forhørsrett uten meddommere, og det er ikke gitt at det er i tiltaltes interesse å ha meddommere i disse sakene i ankeomgangen. Rettssikkerhet i straffeutmålingen har en klar side knyttet til likebehandling, og dette er først og fremst fagdommernes styrke. En behandling med meddommere vil dessuten medføre at sakene tar lenger tid.

       Advokatforeningen går imot den foreslåtte endring, og mener at ingen av de anførte grunnene er særlig nye eller tungtveiende. Blant øvrige høringsinstanser er det et bredt ønske om endring av regelen. Riksadvokaten viser til at dette dreier seg om en fagjuridisk avgjørelse hvor legmannsdeltakelsen bør ha begrenset betydning. Agder lagmannsrett viser til at den vedtatte ordningen vil innebære deltakelse fra meddommere som ikke har vært med på å avgjøre skyldspørsmålet. Det er ellers blant dommerne noe delte oppfatninger som bl.a. har sammenheng med bevisumiddelbarhetsspørsmålet.

       Departementet fremhever at legdommerelementet har størst betydning ved behandlingen i første instans. Det legges også vekt på at en hurtig behandling av straffesaker er en viktig del av rettssikkerheten for tiltalte. Forslaget vil innebære en betydelig forenkling og en samfunnsøkonomisk gevinst. Det fremmes etter dette forslag om at meddommere bare skal delta i behandlingen ved straffeutmålingsanker som gjelder forbrytelser som etter loven vil medføre fengsel i mer enn seks år. Reglene blir dermed harmonisert med reglene om bruk av jury.

       I de sakene som etter forslaget ovenfor ikke skal behandles med meddommere er det mulig å åpne for større grad av bevismiddelbarhet. Dette kan bl.a. bety at man under en muntlig rettsforhandling i større grad forholder seg til dokumentene i saken. Høringsinstansene har vurdert forholdet noe forskjellig. Departementet er blitt stående ved at retten med partenes samtykke skal kunne beslutte skriftlig behandling i saker som ikke kan medføre fengsel i mer enn seks år. Forslaget vil bl.a. innebære at tiltalte og mulige fornærmede kan slippe belastningen ved å møte i retten på ny.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen innvendinger til at retten med partenes samtykke skal kunne beslutte skriftlig behandling i saker som ikke kan medføre fengsel i mer enn seks år, og ser det som en fordel at mulige fornærmede dermed kan slippe ekstrabelastningen ved å måtte møte i retten på ny.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, konstaterer at forslaget om at meddommere bare skal delta i behandlingen ved straffeutmålingsanker som gjelder forbrytelser som etter loven vil medføre fengsel i mer enn seks år, medfører at regelen for bruk av meddommere harmoniseres med reglene om bruk av jury. Etter flertallets oppfatning har departementet fremført en lang rekke tungtveiende argumenter for regelendringen. Meddommere i straffeutmålingen i lagmannsrettene ble først innført i 1981, og da som en følge av at meddommerne også hadde avgjort skyldspørsmålet som første og eneste instans. Flertallet er enig med departementet og med riksadvokaten i at legmannsdeltagelsen som rettssikkerhetsgaranti og korrektiv har størst betydning i førsteinstans. Når straffeutmålingen ankes skal den holdes opp mot gjeldende straffeutmålingspraksis, noe som i hovedsak er en fagjuridisk avgjørelse. Flertallet legger også vekt på at forslaget vil innebære en betydelig forenkling og samfunnsøkonomisk gevinst.

       Flertallet konstaterer at det ikke er kommet frem tunge motargumenter mot forslaget fra høringsinstansene, og støtter departementets forslag.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merka seg at to-instansutvalget enstemmig gikk inn for at lagmannsretten skal settes med meddommere ved behandling av straffeutmålingssaker. Utvalget uttaler i NOU 1992:28 :

       To-instansutvalget la også vekt på at en regel om at legdommere skal delta ved straffeutmålingsanker vil samsvare med den enstemmige oppfatning hos straffeprosesslovkomiteen, samt den gjeldende ordning i Sverige og Danmark. Dette medlem kan ikke se at det har kommet tungtveiende argumenter for å endre denne regelen. Hensynet til rettsenhet taler i retning av utelukkelse av legdommere, men dette medlem viser til at fagdommerne vil ivareta dette hensyn, og at det vanligvis vil være et betydelig spillerom for en konkret vurdering i den enkelte sak. Derfor er det viktig at lekdommerne deltar under behandlingen av straffeutmålingsankene. Dette medlem vil etter dette stemme imot forslag til endring av straffeprosessloven § 332.

8. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Den administrative virkningen av forslagene vil være at domstolene får et enklere og mer fleksibelt rammeverk å forholde seg til. Adgangen til delegering av domstolleders oppgaver vil kunne effektivisere arbeidet i domstolene noe. De økonomiske virkninger er først og fremst knyttet til begrensninger i meddommerdeltakelsen, som antas å medføre en innsparing på om lag 12 meddommerårsverk eller 4 mill. kroner pr. år. Det vil også medgå redusert tid både for dommere, påtalemyndighet og forsvarere. Departementet understreker imidlertid den store usikkerhet som foreligger med hensyn til sakstallet etter reformen.

9. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

I lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) gjøres følgende endringer:

§ 10 første ledd skal lyde:

       Lagmannsrettene skal ha en førstelagmann som leder og så mange lagmenn og lagdommere som til enhver tid er bestemt.

§ 10 tredje ledd første og annet punktum skal lyde:

       Førstelagmannen kan tilkalle dommere fra herreds- og byrettene i lagdømmet til å ta sete i retten. Når særlige grunner foreligger, kan førstelagmannen også tilkalle dommere ved herreds- og byrettene og lagmannsretten i et annet lagdømme dersom de er villige til å gjøre tjeneste.

§ 11 skal lyde:

       Førstelagmannen fordeler sakene mellom dommerne ved domstolen.

       Har førstelagmannen forfall, skal den eldste av lagmennene eller den eldste av de øvrige dommerne gjøre tjeneste som førstelagmann så lenge ikke stedfortreder er oppnevnt.

       Førstelagmannen kan bemyndige lagmennene til å utføre de forretningene som etter andre lovbestemmelser er tillagt denne.

       Hvor saksmengden gjør det påkrevet, kan lagmannsretten etter bestemmelse av Kongen deles i avdelinger. I så fall kan det utnevnes en lagmann som leder for hver avdeling. Førstelagmannen fordeler sakene mellom avdelingene og treffer bestemmelse om dommernes tjenestegjøring. Lagmannen fordeler sakene mellom dommerne i avdelingen. Annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

       Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen av sakene i lagmannsrettene.

§ 12 skal lyde:

       I den enkelte sak settes retten med tre dommere når annet ikke er bestemt ved lov. Istedenfor førstelagmannen eller en lagmann, kan en av lagdommerne gjøre tjeneste som rettens formann.

       I vidtløftige saker kan førstelagmannen bestemme at et varamedlem skal følge forhandlingene og tre inn i retten om noen får forfall.

       I saker hvor det blir gitt opplysninger som etter Sikkerhetsinstruksen bare kan gjøres kjent for personer som er særskilt autorisert, skal det alene delta dommere som er autorisert for den aktuelle beskyttelsesgrad. Høyesteretts formann eller den høyesterettsdommer denne utpeker autoriserer førstelagmannen. Førstelagmannen eller den dommer denne utpeker gir autorisasjon til de øvrige dommere. Nærmere regler om autorisasjon kan gis av Kongen.

       Utenfor hovedforhandling skal saker etter tredje ledd bare behandles av dommere som førstelagmannen på forhånd har valgt ut og autorisert for den aktuelle beskyttelsesgrad.

§ 13 skal lyde:

       Avgjørelser og andre forføyninger, som ikke gjelder de enkelte rettssaker, treffer førstelagmannen alene hvis ikke annet er bestemt.

§ 15 første ledd annet punktum skal lyde:

       Både i tvistemål og straffesaker må en dommer som etter § 12 første ledd kan gjøre tjeneste som rettens formann, alltid være med.

§ 15 annet ledd skal lyde:

       Når lagmannsretten bare er sammensatt av tre fagdommere, kan saksbehandlingen ikke fortsettes om noen av dem får forfall.

§ 18 annet ledd skal lyde:

       Når det er hensiktsmessig, kan rett settes på andre steder i lagsoknet eller i et annet lagsokn.

§ 19 skal lyde:

       Herreds- og byrettene skal ha en eller flere faste dommere. Har retten flere dommere, utnevnes en til leder av domstolen. Det kan også utnevnes en nestleder. Har lederen og nestlederen forfall, skal den eldste av de andre dommerne gjøre tjeneste, så lenge ingen annen er oppnevnt.

       Til å ta sete i retten i en eller flere bestemte saker kan domstolens leder tilkalle dommere som er villige til å gjøre tjeneste fra herreds- eller byretter i samme eller et annet lagdømme. Domstolens leder kan ellers be lagmannsretten om å foreta tilkalling av slike dommere innen lagdømmet.

       Har herreds- eller byretten flere dommere, fordeler domstolens leder forretningene mellom dem.

       Hvor saksmengden gjør det påkrevet, kan herreds- og byrettene etter bestemmelse av Kongen deles i avdelinger. I så fall kan det utnevnes en dommer som leder for hver avdeling. Domstolens leder fordeler sakene mellom avdelingene og treffer bestemmelse om dommernes tjenestegjøring. Avdelingslederen fordeler sakene mellom dommerne i avdelingene. Første ledd tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende for avdelingene. Domstolens leder kan bemyndige avdelingsledere til å utføre de oppgaver som etter andre lovbestemmelser er tillagt denne.

       Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen av sakene i herreds- og byrettene.

§ 21 første ledd skal lyde:

       I herreds- og byretten skal avgjørelser og andre forføyninger som ikke gjelder de enkelte rettssaker, treffes av domstolens leder, når ikke annet er bestemt.

§ 21 tredje ledd annet punktum skal lyde:

       Førstelagmannen i vedkommende lagdømme eller den dommer denne utpeker gir autorisasjon.

§ 21 fjerde ledd skal lyde:

       Utenfor hovedforhandling skal saker etter tredje ledd bare behandles av dommere som førstelagmannen i vedkommende lagdømme på forhånd har valgt ut og autorisert for den aktuelle beskyttelsesgrad.

§ 23 annet ledd tredje punktum skal lyde:

       Bemyndigelse gis av departementet eller av domstolens leder etter bestemmelser gitt av departementet.

§ 44 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

       Hovedforhandling kan holdes utenfor embetskretsen når særlige grunner foreligger.

§ 54 første ledd skal lyde:

       Høyesterettsdommere, førstelagmenn og lagmenn må ha fylt 30 år og ha juridisk embetseksamen med beste karakter.

§ 55 første ledd skal lyde:

       Faste dommere ved Høyesterett, lagmannsrettene og herreds- og byrettene er embetsmenn.

§ 55 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Dommerfullmektiger tilsettes av departementet eller av domstolens leder etter bestemmelser gitt av departementet.

§ 65 skal lyde:

       Valgbare er mænd og kvinder, som har fyldt 18 aar, og som er vederheftige og valgbare ved kommunale valg.

§ 70 annet ledd første punktum skal lyde:

       Etter disse regler bestemmer førstelagmannen antallet og fordeler det mellom lagsoknets kommuner etter folketallet ved siste alminnelige folketelling.

§ 85 første ledd annet punktum skal lyde:

       I saker som nevnt i straffeprosessloven § 355 annet ledd kan det trekkes ut 8 lagrettemedlemmer og ett varamedlem fra hvert utvalg.

§ 91 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Førstelagmannen i vedkommende lagdømme eller den dommer denne utpeker avgjør om det kan gis autorisasjon.

§ 97 første ledd første punktum skal lyde:

       Er antallet av de lagrettemedlemmer som møter og kan gjøre tjeneste i en sak, mindre enn 12, eller når lagretten skal settes med flere enn 10 lagrettemedlemmer, mindre enn 14, varamedlemmene iberegnet, uten at lagrettelisten i sin helhet er ugyldig, tilkaller rettens formann det nødvendige antall blant de utvalgsmedlemmer som hurtigst kan komme til stede.

§ 141 skal lyde:

       Kongen kan gi nærmere regler om bruk av kapper og annet antrekk under rettsmøter for dommere og rettens personale forøvrig, advokater og aktorer og andre representanter for påtalemyndigheten.

II.

I lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende endringer:

§ 324 annet ledd skal lyde:

       I vidtløftige saker kan førstelagmannen bestemme at et varamedlem skal overvære forhandlingene for å tiltre retten om noen av meddommerne får forfall.

§ 356 skal lyde:

       Anke til lagmannsrett kan ikke fremmes uten samtykke av førstelagmannen når anken gjelder en formuesverdi under 20.000 kroner.

§ 359 annet ledd skal lyde:

       Ansøkning om samtykke fremsettes sammen med ankeerklæringen og sendes med sakens akter til lagmannsretten eller til Kjæremålsutvalget. Før samtykke gis, skal motparten ha fått adgang til å uttale seg. Etter at søknaden er avgjort, sendes sakens dokumenter tilbake til den rett hvis avgjørelse angripes.

III.

I lov av 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker gjøres følgende endring:

§ 34 annet ledd skal lyde:

       Overskjønn over rettslig skjønn hører under lagmannsretten, som settes med en av rettens dommere hvis ikke førstelagmannen av særlige grunner finner det nødvendig at tre dommere deltar.

IV.

I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) slik den lyder etter endringer ved lov av 11. juni 1993 nr. 80 gjøres følgende endringer:

§ 41 nytt tredje ledd skal lyde:

       Høyere retter kan i sine domsgrunner henholde seg til tidligere dommer i saken.

§ 41 nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 276 annet ledd første punktum skal lyde:

       I saker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, og som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger, kan domstolens leder bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere.

§ 276 tredje ledd skal lyde:

       Når retten skal settes med to fagdommere og det bare er en fast fagdommer ved domstolen, tilkaller domstolen en dommer etter reglene i domstolloven § 19 annet ledd. Domstolens leder avgjør hvem som skal være rettens formann.

§ 331 femte ledd oppheves.

§ 332 første ledd første og nytt annet punktum skal lyde:

       Ved ankeforhandling som omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller straffutmåling for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år settes lagmannsretten med fire meddommere. § 321 tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

§ 332 første ledd nåværende annet, tredje og fjerde punktum blir nye tredje, fjerde og femte punktum.

§ 332 annet ledd oppheves.

§ 332 nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd.

§ 333 første ledd skal lyde:

       Når anke til lagmannsretten ikke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller straffutmåling for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, kan retten med partenes samtykke beslutte at saken skal behandles skriftlig. § 321 tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

§ 337 første ledd annet punktum skal lyde:

       Kjennelse etter § 336 første ledd annet punktum kan omgjøres dersom siktede gjør sannsynlig at han ikke var unnveket.

§ 355 annet ledd skal lyde:

       I vidløftige saker kan rettens formann beslutte at 11 eller 12 lagrettemedlemmer skal følge forhandlingene. Når lagretten skal avsi kjennelse og antallet av lagrettemedlemmer ikke ved forfall er gått ned til 10, trer en eller to av dem ut etter loddtrekning. Loddtrekningen skal skje på en slik måte at det så langt det er mulig blir like mange kvinner og menn tilbake. Lagrettens ordfører holdes utenfor loddtrekningen.

§ 356 annet ledd skal lyde:

       Tiltalte og deretter påtalemyndigheten kan etter tur skyte ut ett og ett medlem inntil det ønskede antall er tilbake.

§ 356 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Utskyting og loddtrekning skal skje på en slik måte at det til slutt så langt det er mulig blir like mange kvinner og menn tilbake.

§ 362 nytt tredje ledd skal lyde:

       Inntil lagrettens kjennelse foreligger, skal som regel bare slutningen av den påankede dom leses opp.

§ 376 e første ledd annet punktum skal lyde:

       Loddtrekningen skal skje på en slik måte at det medregnet ordføreren blir like mange kvinner og menn blant de lagrettemedlemmer som skal tiltre retten.

V.

       Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser