Regjeringen ber i proposisjonen om Stortingets samtykke til at Norge ratifiserer protokollene fra 1992 som endrer Den internasjonale konvensjonen om erstatningsansvar for oljesølskade 1969 og Den internasjonale konvensjonen om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade 1971. I proposisjonen fremmes det også forslag om endringer i kapittel 10 i sjøloven for gjennomføring av 1992-protokollene til norsk rett.

       Det vises i proposisjonen til at regler for ansvar og erstatning for skader som skyldes oljeutslipp fra skip finnes i to internasjonale konvensjoner; Brusselkonvensjonen 29. november 1969 om erstatningsansvar for oljesølskade (ansvarskonvensjonen eller 1969-ansvarskonvensjonen) og Brusselkonvensjonen 18. desember 1971 om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade (fondskonvensjonen eller 1971-fondskonvensjonen). Konvensjonene har tilslutning av henholdsvis 81 og 57 stater (desember 1993).

       Allerede da ansvarskonvensjonen ble vedtatt, var man klar over at den ikke ville gi de skadelidte ved oljesøl tilstrekkelig økonomisk kompensasjon i alle tilfeller, enten fordi begrensningsbeløpet i visse tilfeller ville være for lavt, eller fordi konvensjonens unntak fra det objektive ansvaret ville kunne påberopes. På denne bakgrunn begynte den internasjonale skipsfartsorganisasjonen til FN (IMO - International Maritime Organization) allerede i 1980 et arbeid med å revidere de to konvensjonene. Arbeidet førte frem til en diplomatkonferanse i London i 1984, hvor endringsprotokoller til ansvarskonvensjonen og fondskonvensjonen ble vedtatt. De viktigste endringene var knyttet til en økning i ansvars- og skadebotbeløpene.

       Det fremgår av proposisjonen at Norge stemte for begge protokollene i 1985, med reservasjon om ratifikasjon. Men 1984-protokollene til ansvars- og fondskonvensjonen har aldri trådt i kraft. Det ble således holdt en ny diplomatkonferanse i London 23.-27. november 1992. Formålet var å vedta nye protokoller til erstatning for 1984-protokollene. Konferansen vedtok to nye protokoller som skal erstatte 1969- og 1971-konvensjonene. Norge undertegnet protokollene 27. september 1993 med reservasjon om ratifikasjon. Begrensningsbeløpene både for eierens og fondets ansvar heves betraktelig ved 1992-protokollene.

       I dag er eierens ansvar for en og samme ulykke begrenset til 133 SDR (I proposisjonen er 1 SDR oppgitt til ca kr 10,37) pr. tonn av skipets drektighet, likevel ikke i noe tilfelle mer enn 14 mill. SDR (ca 145,2 mill. kroner). 1992-protokollen til ansvarskonvensjonen artikkel 6 nr. 1 medfører at beløpet heves til 3 mill. SDR for skip som ikke er større enn 5.000 tonn. Deretter økes ansvaret med 420 SDR pr. tonn opp til et maksimalansvar på 59,7 mill. SDR (ca 619 mill. kroner).

       Fondets erstatningsplikt er i dag begrenset slik at den sammenlagte utbetaling etter ansvars- og 1971-fondskonvensjonen maksimalt kan være 60 mill. SDR (ca 622 mill. kroner). Artikkel 6 nr. 3 i 1992-protokollen øker dette beløpet til 135 mill. SDR (ca 1,4 mrd. kroner).