1. Sammendrag

       Regjeringen ber i proposisjonen om Stortingets samtykke til at Norge ratifiserer protokollene fra 1992 som endrer Den internasjonale konvensjonen om erstatningsansvar for oljesølskade 1969 og Den internasjonale konvensjonen om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade 1971. I proposisjonen fremmes det også forslag om endringer i kapittel 10 i sjøloven for gjennomføring av 1992-protokollene til norsk rett.

       Det vises i proposisjonen til at regler for ansvar og erstatning for skader som skyldes oljeutslipp fra skip finnes i to internasjonale konvensjoner; Brusselkonvensjonen 29. november 1969 om erstatningsansvar for oljesølskade (ansvarskonvensjonen eller 1969-ansvarskonvensjonen) og Brusselkonvensjonen 18. desember 1971 om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade (fondskonvensjonen eller 1971-fondskonvensjonen). Konvensjonene har tilslutning av henholdsvis 81 og 57 stater (desember 1993).

       Allerede da ansvarskonvensjonen ble vedtatt, var man klar over at den ikke ville gi de skadelidte ved oljesøl tilstrekkelig økonomisk kompensasjon i alle tilfeller, enten fordi begrensningsbeløpet i visse tilfeller ville være for lavt, eller fordi konvensjonens unntak fra det objektive ansvaret ville kunne påberopes. På denne bakgrunn begynte den internasjonale skipsfartsorganisasjonen til FN (IMO - International Maritime Organization) allerede i 1980 et arbeid med å revidere de to konvensjonene. Arbeidet førte frem til en diplomatkonferanse i London i 1984, hvor endringsprotokoller til ansvarskonvensjonen og fondskonvensjonen ble vedtatt. De viktigste endringene var knyttet til en økning i ansvars- og skadebotbeløpene.

       Det fremgår av proposisjonen at Norge stemte for begge protokollene i 1985, med reservasjon om ratifikasjon. Men 1984-protokollene til ansvars- og fondskonvensjonen har aldri trådt i kraft. Det ble således holdt en ny diplomatkonferanse i London 23.-27. november 1992. Formålet var å vedta nye protokoller til erstatning for 1984-protokollene. Konferansen vedtok to nye protokoller som skal erstatte 1969- og 1971-konvensjonene. Norge undertegnet protokollene 27. september 1993 med reservasjon om ratifikasjon. Begrensningsbeløpene både for eierens og fondets ansvar heves betraktelig ved 1992-protokollene.

       I dag er eierens ansvar for en og samme ulykke begrenset til 133 SDR (I proposisjonen er 1 SDR oppgitt til ca kr 10,37) pr. tonn av skipets drektighet, likevel ikke i noe tilfelle mer enn 14 mill. SDR (ca 145,2 mill. kroner). 1992-protokollen til ansvarskonvensjonen artikkel 6 nr. 1 medfører at beløpet heves til 3 mill. SDR for skip som ikke er større enn 5.000 tonn. Deretter økes ansvaret med 420 SDR pr. tonn opp til et maksimalansvar på 59,7 mill. SDR (ca 619 mill. kroner).

       Fondets erstatningsplikt er i dag begrenset slik at den sammenlagte utbetaling etter ansvars- og 1971-fondskonvensjonen maksimalt kan være 60 mill. SDR (ca 622 mill. kroner). Artikkel 6 nr. 3 i 1992-protokollen øker dette beløpet til 135 mill. SDR (ca 1,4 mrd. kroner).

2. Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at de foreliggende internasjonale konvensjonene om regler om ansvar og erstatning for skader som skyldes oljeutslipp fra skip ikke gir de skadelidte ved oljesøl tilstrekkelig økonomisk kompensasjon.

       Komiteen ser det som viktig at Norge som en stor sjøfartsnasjon følger opp internasjonale forpliktelser på det maritime området. Komiteen støtter således ratifiseringen av protokollene fra 1992 som endrer den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade 1969 og Den internasjonale konvensjon om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade 1971.

       Komiteen har merket seg at de viktigste endringene i det nye lovforslaget innebærer at ansvars- og skadebotbeløpene økes. Dette gjelder både ansvaret til skipets eier og ansvaret til oljesølfondet. Komiteen ser det som viktig at lovforslaget innebærer en sterkere vektlegging av ansvaret til den som er registrert som eier av skipet.

       Komiteen registrerer at det ikke er kommet innvendinger mot lovforslaget fra noen av høringsinstansene.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen har videre ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) vert det gjort fylgjande endringar:

§ 173 nr. 2 skal lyde:

Kapittel 10 skal lyde:

KAPITTEL 10  ANSVAR FOR SKADE VED OLJESØL

I.  Ansvar og erstatning etter reglene i ansvarskonvensjonen 1992 og fondskonvensjonen 1992 m v

§ 191. Objektivt ansvar for skipets eier, m m

       Eieren av et skip er uansett skyld ansvarlig for forurensningsskade.

       Med forurensningsskade forstås:

       Med eier forstås for registrert skip den som står oppført i skipsregisteret som eier. Eies et skip av en stat, men brukes av et selskap som i denne stat er registrert som skipets bruker, anses selskapet som skipets eier.

       Voldes forurensningsskade ved en serie hendelser med samme opphav, påhviler ansvaret den som er eier ved den første hendelsen.

       Med 1992-ansvarskonvensjonen forstås i dette kapittelet Den internasjonale konvensjon 27. november 1992 om erstatningsansvar for oljesølskade.

       Med 1992-fondskonvensjonen forstås i dette kapittelet Den internasjonale konvensjon 27. november 1992 om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade.

§ 192. Ansvarsfritak

       Eieren er fri for ansvar dersom det godtgjøres at skaden:

       Godtgjør eieren at skadelidte forsettlig eller uaktsomt har medvirket til skaden, kan ansvaret lempes etter alminnelige erstatningsregler.

§ 193. Kanalisering av ansvar, m.m

       Erstatningskrav mot skipets eier for forurensningsskade kan bare fremsettes etter reglene i dette kapittelet.

       Erstatningskrav for forurensningsskade kan ikke gjøres gjeldende mot:

       Regressansvar for forurensningsskade kan ikke gjøres gjeldende mot noen som omfattes av reglene i andre ledd bokstav a, b, d, e eller f, med mindre vedkommende har voldt skaden forsettlig eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå. For regress ellers gjelder alminnelige rettsregler.

§ 194. Ansvarsbegrensning

       Eierens ansvar etter § 191 er begrenset til 3 millioner SDR for skip med tonnasje som ikke overstiger 5000 tonn. For skip med tonnasje på mer enn 5000 tonn økes ansvarsgrensen med 420 SDR pr tonn over 5000 tonn. Ansvarsgrensen kan likevel ikke i noe tilfelle overstige 59,7 millioner SDR.

       Begrensningen gjelder alt forurensningsansvar i anledning samme hendelse, eller serie av hendelser med samme opphav. For renter og sakskostnader hefter eieren uten begrensning.

       Retten til begrensning av ansvaret gjelder ikke dersom det godtgjøres at eieren selv har voldt forurensningsskaden forsettlig eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå.

       Med SDR menes den regneenhet som er nevnt i § 505. Med skipets tonnasje menes bruttotonnasjen beregnet etter reglene for måling av tonnasje i vedlegg I til Den internasjonale skipsmålingskonvensjonen 1969.

§ 195.  Begrensningsfond og begrensningssøksmål

       Eier som vil begrense sitt ansvar i samsvar med § 194, må opprette et begrensningsfond ved den domstol hvor sak om erstatning etter § 191 er reist eller i tilfelle kan reises. Når fondet er opprettet, kan eieren eller en skadelidt reise begrensningssøksmål for å få fastslått ansvaret og få fordelt ansvarsbeløpet.

       Fondet skal fordeles forholdsmessig på alle fordringer oppstått ved samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. § 176 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

       Krav som gjelder rimelige utgifter til tiltak som eieren frivillig har foretatt etter en hendelse for å avverge eller begrense forurensningsskade, er likestilt med andre krav ved fordeling av fondet.

       Nærmere regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål er gitt i kapittel 12.

       Har eieren opprettet begrensningsfond i samsvar med 1992-ansvarskonvensjonen i en fremmed stat som har sluttet seg til 1992-ansvarskonvensjonen, har det samme virkning for eierens rett til ansvarsbegrensning som opprettelse av fond ved norsk domstol.

§ 196.  Oppheving av arrest m m

       Når eieren har rett til å begrense sitt ansvar etter § 194 og har opprettet et fond i samsvar med § 195, kan det for krav som kan gjøres gjeldende i fondet, ikke søkes dekning i skip eller annen eiendom som tilhører eieren. Er skip eller annen eiendom som tilhører eieren blitt arrestert for slikt krav, eller har eieren stilt sikkerhet for å unngå arrest, skal i tilfelle som nevnt arresten oppheves eller sikkerheten frigis.

       Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende når eieren har opprettet begrensningsfond i samsvar med 1992-ansvarskonvensjonen i en fremmed stat som har sluttet seg til konvensjonen, forutsatt at kravshaveren har adgang til den domstol eller annen myndighet som forvalter fondet, og dette faktisk er tilgjengelig for kravshaveren.

§ 197.  Forsikringsplikt, sertifikat

       Eier av norsk skip som har om bord mer enn 2.000 tonn olje som last i bulk, plikter å ha godkjent forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar som nevnt i § 191 opp til de grenser som er nevnt i § 194. Det skal utstedes sertifikat som bekrefter at det foreligger slik forsikring eller sikkerhet. Uten gyldig sertifikat må skipet ikke seile under norsk flagg.

       Bestemmelsen i første ledd første punktum gjelder tilsvarende for utenlandsk skip som anløper eller forlater havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen. Er skipet registrert i en stat som har sluttet seg til 1992-ansvarskonvensjonen, skal det ha sertifikat etter konvensjonen som viser at det foreligger forsikring eller annen sikkerhet.

       Med de unntak som følger av § 206 tredje ledd, gjelder reglene i første og annet ledd også for skip som eies av den norske stat eller av en annen stat, likevel slik at skipet istedenfor forsikring, sikkerhet eller sertifikat som påbudt i første og annet ledd, kan ha et sertifikat, utstedt av vedkommende myndighet i staten, som bekrefter at skipet eies av staten og at ansvaret er dekket innen begrensningsbeløpet.

§ 198.  Forskrifter

       Kongen gir nærmere forskrifter om forsikring og sikkerhetsstillelse, herunder om hvilke vilkår forsikringen eller sikkerheten må oppfylle for å kunne godkjennes, samt om sertifikater og deres form, innhold, utstedelse og gyldighet.

§ 199.  Sanksjoner mot forsømt forsikringsplikt m m

       Dersom et skip ikke har påbudt forsikring eller annen sikkerhet eller påbudt sertifikat, jf §§ 197 og 198, kan Sjøfartsdirektoratet nekte skipet adgang til eller forby det å forlate havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen, eller påby at det blir losset eller flyttet.

§ 200.  Krav mot forsikringsgiveren

       Erstatningskrav for forurensningsskade kan reises direkte mot den som har ytet forsikring eller stilt sikkerhet for eierens erstatningsansvar (forsikringsgiveren). Forsikringsgiveren kan påberope begrensning av ansvaret etter § 194 selv om eieren ikke har rett til ansvarsbegrensning. Forsikringsgiveren kan også gjøre gjeldende de fritaksgrunner som eieren selv kunne ha gjort gjeldende. Derimot kan forsikringsgiveren i forhold til fordringshaverne ikke gjøre gjeldende innsigelser som forsikringsgiveren kan gjøre gjeldende overfor eieren, unntatt den innsigelse at skaden skyldes forsettlig feil av eieren selv.

       Forsikringsgiveren kan opprette begrensningsfond etter § 195 med samme virkning som om det var opprettet av eieren. Et slikt fond kan opprettes selv om eieren ikke har rett til ansvarsbegrensning, men opprettelsen begrenser da ikke fordringshavernes krav mot eieren.

§ 201.  Det internasjonale erstatningsfond (1992)

       I tillegg til den erstatning skadelidte kan få etter §§ 191 til 196 og § 200, har skadelidte rett til erstatning etter reglene i 1992-fondskonvensjonen. 1992-fondskonvensjonen gjelder som lov.

       For fondets regresskrav mot andre enn skipets eier og dennes forsikringsgiver gjelder § 193 tredje ledd tilsvarende.

§ 202.  Avgifter til Det internasjonale erstatningsfond (1992)

       Den som på norsk territorium i kalenderåret mottar mer enn til sammen 150.000 tonn råolje eller tunge fyringsoljer eller tunge destillater som definert i 1992-fondskonvensjonen artikkel 1 paragraf 3, skal betale slike avgifter til Det internasjonale erstatningsfond (1992) som fondets organer gyldig fastsetter, og stille slik sikkerhet for avgifter som måtte bli bestemt. Departementet avgjør om noen som står i nært interessefellesskap med annen mottaker her i riket, er avgiftspliktig etter 1992-fondskonvensjonen artikkel 10 paragraf 2. Det kvantum olje som er nevnt i første punktum, omfatter olje som sjøveis transporteres i eller til Norge, og olje som kommer til Norge på annen måte, men har vært transportert sjøveis til en stat som ikke har sluttet seg til 1992-fondskonvensjonen, og derfra transporteres til Norge uten omlasting i mottaksanlegg i en annen stat som har sluttet seg til 1992-fondskonvensjonen.

       Den som på norsk territorium mottar olje som nevnt i første ledd, plikter å gi opplysninger om mottatt kvantum etter forskrifter fastsatt av departementet.

       Med de begrensninger som følger av gjøremål etter loven, skal alle bevare taushet om det de får kunnskap om i medhold av denne paragraf, for så vidt angår opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår.

§ 203.  Norske domstolers kompetanse

       Søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om ansvar for forurensningsskade hører under norsk domstol dersom forurensningsskaden er oppstått her i riket eller i norsk økonomisk sone eller tiltak er foretatt for å avverge eller begrense forurensningsskade i riket eller i den økonomiske sonen.

       Domstol som er kompetent etter første ledd kan pådømme alle krav vedrørende samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. Dette gjelder også krav i anledning av forurensningsskade utenfor riket.

       Søksmål om fordelingen av begrensningsfond som nevnt i § 195 kan bare reises i riket når fondet er opprettet ved norsk domstol. Søksmålet reises ved den domstol hvor begrensningsfondet er opprettet.

§ 204.  Søksmål m.m vedrørende Det internasjonale erstatningsfond (1992)

       Krav om erstatning etter 1992-fondskonvensjonen kan reises ved norsk domstol bare i tilfelle som nevnt i § 203 første ledd, og bare dersom søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver i anledning av samme skade ikke tidligere er reist i stat tilsluttet 1992-fondskonvensjonen.

       Er søksmål etter § 203 første ledd reist mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver, kan søksmål mot Det internasjonale erstatningsfond (1992) i anledning av samme skade bare reises ved samme domstol. For øvrig kan søksmål mot fondet bare reises ved domstol hvor søksmål etter § 203 første ledd kunne ha vært reist.

       Det internasjonale erstatningsfond (1992) kan intervenere som part i enhver sak mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om erstatning etter dette kapittelet og blir ved slik intervensjon bundet av dommen.

       Når erstatningssak er reist mot eieren eller dennes forsikringsgiver, kan hver av sakens parter ved brev varsle Det internasjonale erstatningsfond (1992) om saken. Brevet besørges sendt av retten som rekommandert brev til fondets direktør. Har fondet fått slikt varsel i så god tid at det effektivt har kunnet vareta sine interesser, blir det bundet av en rettskraftig dom i saken.

§ 205.  Anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandsk dom

       Rettskraftig dom mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver har bindende virkning her i riket og kan fullbyrdes her når den er tvangskraftig, såfremt dommen er avsagt i stat som er tilsluttet 1992-ansvarskonvensjonen og av domstol som er kompetent til å avgjøre saken etter 1992-ansvarskonvensjonen artikkel IX.

       Tilsvarende gjelder dom mot Det internasjonale erstatningsfond (1992) avsagt i stat som står tilsluttet 1992-fondskonvensjonen eller hvor fondet har sitt sete, forutsatt at domstolen er kompetent etter 1992-fondskonvensjonen artikkel 7 nr 1 eller 3.

§ 206.  Virkeområdet for reglene i 1992-ansvarskonvensjonen

       Reglene i §§ 191 til 196 og § 200 om ansvar for forurensningsskade gjelder:

§ 207.  Ikke konvensjonsbestemt oljesølansvar

       Dersom et skip volder forurensningsskade som nevnt i § 191 på den del av norsk kontinentalsokkel som ligger utenfor norsk økonomisk sone eller, for så vidt norsk erstatningsrett får anvendelse, for øvrig på det åpne hav, eller det treffes tiltak for å avverge eller begrense slik skade, gjelder reglene i §§ 191 og 192 tilsvarende. For skip som nevnt i § 206 annet ledd gjelder det samme også for skade her i riket eller i norsk økonomisk sone.

       Ansvar etter første ledd er begrenset til 167.000 SDR, men slik at ansvarsgrensen for skip på mer enn 500 tonn forhøyes etter reglene i § 175 nr 3. Kreves ansvarsbegrensning, gjelder følgende:

       Gjøres ansvar gjeldende ved norsk domstol i anledning av at skip har voldt forurensningsskade i annen stat enn konvensjonsstat eller på det åpne hav, eller at det er truffet tiltak for å avverge eller begrense slik skade, er ansvaret begrenset til 3 millioner SDR for skip med tonnasje som ikke overstiger 5000 tonn. For skip med tonnasje på mer enn 5000 tonn økes ansvarsgrensen med 420 SDR pr tonn over 5000 tonn. Ansvarsgrensen kan likevel ikke i noe tilfelle overstige 59,7 millioner SDR. For øvrig gjelder bestemmelsene i annet ledd og i § 194 fjerde ledd tilsvarende.

§ 208.  Oljesølansvar undergitt globalbegrensning

       Oppstår det her i riket eller på den norske del av kontinentalsokkelen forurensningsskade voldt av olje som unnslipper eller uttømmes fra annet skip, boreplattform eller liknende flyttbar innretning enn nevnt i § 191 tredje ledd, gjelder reglene i §§ 191 og 192 tilsvarende. Det samme gjelder når det er truffet tiltak for å avverge eller begrense slik skade.

       Det som er bestemt i første ledd, gjelder også for forurensningsskade på det åpne hav utenfor den norske del av kontinentalsokkelen for så vidt norsk erstatningsrett kommer til anvendelse.

       Ansvaret etter første og annet ledd er undergitt begrensning etter reglene i kapittel 9, jf også § 507.

       Reglene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for annen bestandig olje enn nevnt i § 191 fjerde ledd, ikke-bestandig olje og oljeholdig blanding, uten hensyn til om skipet eller innretningen omfattes av definisjonen i § 191 tredje ledd.

§ 209.  Begrensninger av hensyn til andre lover og konvensjoner

       Reglene i § 191 til § 208 medfører ingen innskrenkning i en rettighetshavers eller operatørs ansvar etter reglene i petroleumsloven kapittel V for krav i anledning av forurensningsskade som følge av utstrømming eller utslipp av petroleum.

       Er rettighetshaveren eller operatøren ansvarlig for skaden etter petroleumsloven kapittel V, kan krav etter §§ 207 og 208 bare gjøres gjeldende med de begrensninger som følger av reglene i petroleumsloven §§ 40 og 41.

       Reglene i § 191 til § 208 gjelder ikke i den utstrekning de skulle komme i strid med Norges konvensjonsforpliktelser overfor stater som ikke har sluttet seg til 1992-ansvarskonvensjonen.

II.  Ansvar og erstatning etter reglene i ansvarskonvensjonen 1969 og fondskonvensjonen 1971 m v

§ 210.  Objektivt ansvar for skipets eier, m m

       Eieren av et skip er uansett skyld ansvarlig for skade eller tap som oppstår utenfor skipet og skyldes forurensing voldt av olje, herunder bunkersolje, som unnslipper eller tømmes fra skipet mens det transporterer olje som last i bulk. Ansvaret dekker også utgifter, skade eller tap som følge av rimelige tiltak truffet etter vedkommende hendelse for å avverge eller begrense skade eller tap som nevnt. Som skip regnes også annen flytende innretning for transport av olje i bulk.

       Når ikke annet er sagt, jf § 227 fjerde ledd, forstås med olje i § 210 til § 228 enhver bestandig olje, så som råolje, fyringsolje, tung dieselolje, smøreolje og hvalolje.

       Med eier forstås for registrert skips vedkommende den som står oppført i skipsregisteret som eier. Eies et skip av en stat, men brukes av et selskap som i denne stat er registrert som skipets bruker, anses selskapet som skipets eier.

       Voldes skade, tap eller utgifter som nevnt i første ledd ved en serie hendelser med samme opphav, påhviler ansvaret den som er eier ved den første hendelsen.

       Med 1969-ansvarskonvensjonen forstås i dette kapittelet Brusselkonvensjonen 29. november 1969 om erstatningsansvar for oljesølskade eller konvensjonen slik den er endret ved protokoll utferdiget i London 19. november 1976.

       Med 1971-fondskonvensjonen forstås i dette kapittelet Brusselkonvensjonen 18. desember 1971 om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade eller konvensjonen slik den er endret ved protokoll utferdiget i London 19. november 1976.

§ 211.  Ansvarsfritak

       Eieren er fri for ansvar dersom det godtgjøres at skaden:

       Godtgjør eieren at skadelidte forsettlig eller uaktsomt har medvirket til skaden, kan ansvaret lempes etter alminnelige erstatningsregler.

§ 212.  Kanalisering av ansvar, m m

       Erstatningskrav mot skipets eier for skade, tap eller utgifter som nevnt i § 210 kan bare fremsettes etter reglene i dette kapittelet.

       Erstatningsansvar for skade, tap eller utgifter som nevnt kan ikke gjøres gjeldende mot:

       Dersom olje unnslipper eller tømmes under berging av skipet eller dets last, gjelder reglene i annet ledd tilsvarende for bergeren. Reglene gjelder også for den som foretar tiltak som nevnt i § 210 for å avverge eller begrense skade eller tap. Ansvar kan likevel gjøres gjeldende dersom bergingen eller tiltaket utføres i strid med forbud nedlagt av offentlig myndighet, eller utføres av annen enn offentlig myndighet trass i uttrykkelig og berettiget forbud av skipets eller lastens eier.

       Erstatningsansvar for skade, tap eller utgifter som nevnt i § 210 kan heller ikke gjøres gjeldende mot den som er ansatt hos skipets eier eller hos noen som er nevnt i annet eller tredje ledd, eller mot skipets los.

       Regressansvar for skade, tap eller utgifter som nevnt kan ikke gjøres gjeldende mot noen som er beskyttet av reglene i tredje eller fjerde ledd, med mindre vedkommende har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. For regress ellers gjelder alminnelige rettsregler.

§ 213.  Ansvarsbegrensning

       Eierens ansvar etter § 210 er begrenset til 133 SDR pr tonn av skipets drektighet, likevel ikke i noe tilfelle mer enn 14 millioner SDR. Begrensningen gjelder alt ansvar i anledning samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav.

       For renter og sakskostnader hefter eieren uten begrensning.

       Retten til begrensning av ansvaret gjelder ikke ansvar som grunner seg på feil eller forsømmelse av eieren selv, med mindre eieren har begått feilen i egenskap av skipets fører eller medlem av mannskapet.

       Med SDR menes den regneenhet som er nevnt i § 505. Med skipets drektighet menes nettodrektigheten, for maskindrevet skip med tillegg av det rom for maskineriet som er trukket fra bruttotonnasjen ved beregning av nettotonnasjen. Kan en innretning ikke måles etter vanlige måleregler, regnes drektigheten å være 40 prosent av vekten i tonn av den olje innretningen kan laste.

§ 214.  Begrensningsfond og begrensningssøksmål

       Eier som vil begrense sitt ansvar i samsvar med § 213, må opprette et begrensningsfond ved den domstol hvor sak om erstatning etter § 210 er reist. Når fondet er opprettet, kan eieren eller en skadelidt reise begrensningssøksmål for å få fastslått ansvaret og få fordelt ansvarsbeløpet.

       Fondet skal fordeles forholdsmessig på alle fordringer oppstått ved samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. § 176 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

       Krav som gjelder rimelige utgifter til tiltak eller oppofrelser som eieren frivillig har foretatt etter vedkommende hendelse for å avverge eller begrense skade eller tap som nevnt i § 210, er likestilt med andre krav ved fordeling av fondet.

       Nærmere regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål er gitt i kapittel 12.

       Har eieren opprettet begrensningsfond i samsvar med 1969-ansvarskonvensjonen i en fremmed stat som har sluttet seg til 1969-ansvarskonvensjonen, har det samme virkning for eierens rett til ansvarsbegrensning som opprettelse av fond ved norsk domstol.

§ 215.  Oppheving av arrest m m

       Når eieren har rett til å begrense sitt ansvar etter § 213 og har opprettet et fond i samsvar med § 214, kan det for krav som kan gjøres gjeldende i fondet, ikke søkes dekning i skip eller annen eiendom som tilhører eieren. Er skip eller annen eiendom som tilhører eieren blitt arrestert for slikt krav, eller har eieren stilt sikkerhet for å unngå arrest, skal i tilfelle som nevnt arresten oppheves eller sikkerheten frigis.

       Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende når eieren har opprettet begrensningsfond i samsvar med 1969-ansvarskonvensjonen i en fremmed stat som har sluttet seg til 1969-ansvarskonvensjonen, forutsatt at kravshaveren har adgang til den domstol eller annen myndighet som forvalter fondet, og dette faktisk er tilgjengelig for kravshaveren.

§ 216.  Forsikringsplikt, sertifikat

       Eier av norsk skip som har om bord mer enn 2.000 tonn olje som last i bulk, plikter å ha godkjent forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar av den art som er nevnt i § 210 jf § 211, opp til de grenser som er nevnt i § 213. Det skal utstedes sertifikat som bekrefter at det foreligger slik forsikring eller sikkerhet. Uten gyldig sertifikat må skipet ikke seile under norsk flagg.

       Bestemmelsen i første ledd første punktum gjelder tilsvarende for utenlandsk skip som anløper eller forlater havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen. Er skipet registrert i en stat som har sluttet seg til 1969-ansvarskonvensjonen, skal det ha sertifikat som fastsatt i konvensjonen, som viser at det foreligger forsikring eller annen sikkerhet.

       Med de unntak som følger av § 225, gjelder reglene i første og annet ledd også for skip som eies av den norske stat eller av en annen stat, likevel slik at skipet istedenfor forsikring, sikkerhet eller sertifikat som påbudt i første og annet ledd, kan ha et sertifikat, utstedt av vedkommende myndighet i staten, som bekrefter at skipet eies av staten og at ansvaret er dekket innen begrensningsbeløpet.

§ 217.  Forskrifter

       Kongen gir nærmere forskrifter om forsikring og sikkerhetsstillelse, herunder om hvilke vilkår forsikringen eller sikkerheten må oppfylle for å kunne godkjennes, samt om sertifikater og deres form, innhold, utstedelse og gyldighet.

§ 218.  Sanksjoner mot forsømt forsikringsplikt m m

       Dersom et skip ikke har påbudt forsikring eller annen sikkerhet eller påbudt sertifikat, jf §§ 216 og 217, kan Sjøfartsdirektoratet nekte skipet adgang til eller forby det å forlate havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen, eller påby at det blir losset eller flyttet.

§ 219.  Krav mot forsikringsgiveren

       Erstatningskrav for skade, tap eller utgifter som nevnt i § 210 kan reises direkte mot den som har ytet forsikring eller stilt sikkerhet for eierens erstatningsansvar (forsikringsgiveren). Forsikringsgiveren kan påberope begrensning av ansvaret etter § 213, selv om eieren har utvist feil eller forsømmelse. Forsikringsgiveren kan også gjøre gjeldende de fritaksgrunner som eieren selv kunne ha gjort gjeldende, og den innsigelse at skaden skyldes forsettlig feil av eieren selv. Derimot kan forsikringsgiveren ikke gjøre gjeldende andre innsigelser som denne kan gjøre gjeldende overfor eieren.

       Forsikringsgiveren kan opprette begrensningsfond etter § 214 med samme virkning som om det var opprettet av eieren. Et slikt fond kan opprettes selv om skaden skyldes eierens egen feil eller forsømmelse, men opprettelsen begrenser da ikke fordringshavernes krav mot eieren.

§ 220.  Det internasjonale erstatningsfond (1971)

       I tillegg til den erstatning skadelidte kan få etter §§ 210 til 219, har skadelidte rett til erstatning etter reglene i 1971-fondskonvensjonen. 1971-fondskonvensjonen gjelder som lov.

       Skipets eier og dennes forsikringsgiver har etter nærmere regler i 1971-fondskonvensjonen rett til refusjon fra fondet for erstatning utbetalt til skadelidte.

       For fondets regresskrav mot andre enn skipets eier og dennes forsikringsgiver gjelder § 212 femte ledd tilsvarende.

§ 221.  Avgifter til Det internasjonale erstatningsfond (1971)

       Den som på norsk territorium i kalenderåret mottar mer enn til sammen 150.000 tonn råolje eller tunge fyringsoljer eller tunge destillater som definert i 1971-fondskonvensjonen artikkel 1 paragraf 3, skal betale slike avgifter til Det internasjonale erstatningsfond som fondets organer gyldig fastsetter, og stille slik sikkerhet for avgifter som måtte bli bestemt. Departementet avgjør om noen som står i nært interessefellesskap med annen mottaker her i riket, er avgiftspliktig etter konvensjonen artikkel 10 paragraf 2. Det kvantum olje som er nevnt i første punktum, omfatter olje som sjøveis transporteres i eller til Norge, og olje som kommer til Norge på annen måte, men har vært transportert sjøveis til en stat som ikke har sluttet seg til 1971-fondskonvensjonen, og derfra transporteres til Norge uten omlasting i mottaksanlegg i en annen stat som har sluttet seg til 1971-fondskonvensjonen.

       Den som på norsk territorium mottar olje som nevnt i første ledd, plikter å gi opplysninger om mottatt kvantum etter forskrifter fastsatt av departementet.

       Med de begrensninger som følger av gjøremål etter loven, skal alle bevare taushet om det de får kunnskap om i medhold av denne paragraf, for så vidt angår opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår.

§ 222.  Norske domstolers kompetanse

       Søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om ansvar for skade, tap eller utgifter som nevnt i § 210 hører under norsk domstol dersom skade eller tap er oppstått her i riket eller tiltak er foretatt for å avverge eller begrense skade eller tap i riket.

       Domstol som er kompetent etter første ledd kan pådømme alle krav vedrørende samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. Dette gjelder også krav i anledning av skade eller tap utenfor riket.

       Søksmål om fordelingen av begrensningsfond som nevnt i § 214 kan bare reises i riket når fondet er opprettet ved norsk domstol. Søksmålet reises ved den domstol hvor begrensningsfondet er opprettet.

§ 223.  Søksmål m m vedrørende Det internasjonale erstatningsfond (1971)

       Krav om erstatning eller refusjon etter 1971-fondskonvensjonen kan reises ved norsk domstol bare i tilfelle som nevnt i § 222 første ledd, og bare dersom søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver i anledning av samme skade ikke tidligere er reist i stat tilsluttet 1971-fondskonvensjonen.

       Er søksmål etter § 222 første ledd reist mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver, kan søksmål mot Det internasjonale erstatningsfond (1971) i anledning av samme skade bare reises ved samme domstol. For øvrig kan søksmål mot fondet bare reises ved domstol hvor søksmål etter § 222 første ledd kunne ha vært reist.

       Det internasjonale erstatningsfond kan intervenere som part i enhver sak mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om erstatning etter dette kapittel og blir ved slik intervensjon bundet av dommen.

       Når erstatningssak er reist mot eieren eller dennes forsikringsgiver, kan hver av sakens parter ved brev varsle Det internasjonale erstatningsfond (1971) om saken. Brevet besørges sendt av retten som rekommandert brev til fondets direktør. Har fondet fått slikt varsel i så god tid at det effektivt har kunnet vareta sine interesser, blir det bundet av en rettskraftig dom i saken.

§ 224.  Anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandsk dom

       Rettskraftig dom mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver har bindende virkning her i riket og kan fullbyrdes her når den er tvangskraftig, såfremt dommen er avsagt i stat som er tilsluttet 1969-ansvarskonvensjonen og av domstol som er kompetent til å avgjøre saken etter 1969-ansvarskonvensjonen artikkel IX.

       Tilsvarende gjelder dom mot Det internasjonale erstatningsfond (1971) avsagt i stat som står tilsluttet 1971-fondskonvensjonen eller hvor fondet har sitt sete, forutsatt at domstolen er kompetent etter 1971-fondskonvensjonen artikkel 7 nr 1 eller 3.

§ 225.  Virkeområdet for reglene i 1969-ansvarskonvensjonen

       Reglene i §§ 210 til 215 og § 219 om ansvar for skade, tap eller utgifter av den art som er nevnt i § 210, gjelder skade eller tap oppstått her i riket eller i en annen stat som har sluttet seg til 1969-ansvarskonvensjonen, og på utgifter ved tiltak for å avverge eller begrense skade eller tap som nevnt, uansett hvor tiltaket er truffet.

       Reglene i §§ 210 til 224 gjelder ikke for krigsskip eller andre skip som eies eller brukes av en stat og som på det tidspunkt da olje unnslipper eller tømmes fra skipet, utelukkende nyttes i statlig, ikke-kommersielt øyemed, jf likevel § 226.

§ 226.  Ikke konvensjonsbestemt oljesølansvar

       Dersom skip som transporterer olje som last i bulk, volder tap eller skade som nevnt i § 210 på den norske del av kontinentalsokkelen eller, for så vidt norsk erstatningsrett får anvendelse, for øvrig på det åpne hav, eller det treffes tiltak for å avverge eller begrense slik skade eller tap, gjelder reglene i §§ 210 og 211 tilsvarende. For skip som nevnt i § 225 annet ledd gjelder det samme også for så vidt angår skade eller tap her i riket.

       Ansvar etter første ledd er begrenset til 167.000 SDR, men slik at ansvarsgrensen for skip på mer enn 500 tonn forhøyes etter reglene i § 175 nr 3. Kreves ansvarsbegrensning, gjelder følgende:

       Gjøres ansvar gjeldende ved norsk domstol i anledning av at skip som transporterer olje som last i bulk har voldt skade eller tap som nevnt i § 210 i annen stat enn konvensjonsstat eller på det åpne hav, eller at det er truffet tiltak for å avverge eller begrense slik skade eller tap, er ansvaret begrenset til 133 SDR pr tonn av skipets drektighet, likevel ikke mer enn 14 millioner SDR. For øvrig gjelder bestemmelsene i annet ledd og i § 213 fjerde ledd tilsvarende.

§ 227.  Oljesølansvar undergitt globalbegrensning

       Oppstår det her i riket eller på den norske del av kontinentalsokkelen skade eller tap ved forurensning voldt av olje som unnslipper eller uttømmes fra skip, boreplattform eller liknende flyttbar innretning som ikke transporterer olje som last i bulk, gjelder reglene i §§ 210 og 211 tilsvarende. Det samme gjelder når det er truffet tiltak for å avverge eller begrense slik skade eller tap.

       Det som er bestemt i første ledd, gjelder også for skade eller tap på det åpne hav utenfor den norske del av kontinentalsokkelen for så vidt norsk erstatningsrett kommer til anvendelse.

       Ansvaret etter første og annet ledd er undergitt begrensning etter reglene i kapittel 9, jf også § 507.

       Reglene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt angår ikke-bestandig olje og oljeholdig blanding, uten hensyn til om skipet eller innretningen transporterer oljen som last i bulk.

§ 228.  Begrensninger av hensyn til andre lover og konvensjoner

       Reglene i § 210 til § 227 medfører ingen innskrenkning i en rettighetshavers eller operatørs ansvar etter reglene i petroleumsloven kapittel V for krav i anledning av forurensningsskade som følge av utstrømming eller utslipp av petroleum.

       Er rettighetshaveren eller operatøren ansvarlig for skaden etter petroleumsloven kapitel V, kan krav etter §§ 226 og 227 bare gjøres gjeldende med de begrensninger som følger av reglene i petroleumsloven §§ 40 og 41.

       Reglene i § 210 til § 227 gjelder ikke i den utstrekning de skulle komme i strid med Norges konvensjonsforpliktelser overfor stater som ikke har sluttet seg til 1969-ansvarskonvensjonen.

III.  Virkeområdet for reglene i avsnitt I og avsnitt II

§ 229.  Virkeområdet for ansvarsreglene

       For norsk skip og skip som er registrert i en annen stat som har sluttet seg til både 1992-ansvarskonvensjonen og 1969-ansvarskonvensjonen, gjelder ansvarsreglene både i avsnitt I og i avsnitt II på følgende måte:

§ 230.  Virkeområdet for fondsreglene

       Fondsreglene i avsnitt I gjelder side om side med fondsreglene i avsnitt II. Hvis en hendelse har ført til forurensningsskade som nevnt i § 191, skal Det internasjonale erstatningsfondet (1992) likevel bare betale erstatning til skadelidte etter § 201 for så vidt skadelidte ikke har kunnet få full erstatning for skaden etter ansvars- og fondsreglene i avsnitt II, og ansvarsreglene i avsnitt I.

       Med fondsreglene menes her §§ 201, 202 og 204 og § 205 annet ledd i avsnitt I og §§ 220, 221 og 223 og § 224 annet ledd i avsnitt II.

§ 231 første ledd skal lyde:

       Reglene i dette kapittel gjelder begrensningsfond som opprettes etter § 177 (globalfond), § 195 (oljeskadefond etter 1992-ansvarskonvensjonen) eller § 214 (oljeskadefond etter 1969-ansvarskonvensjonen), samt etterfølgende begrensningssøksmål. Som globalfond regnes også fond opprettet etter §§ 207 og 226.

§ 232 annet og tredje ledd skal lyde:

       Fond som opprettes etter § 207 skal tilsvare det fulle ansvarsbeløp etter § 207 annet eller tredje ledd. Fond som opprettes etter § 226 skal tilsvare det fulle ansvarsbeløp etter § 226 annet eller tredje ledd.

       Oljeskadefondet etter 1992-ansvarskonvensjonen skal tilsvare ansvarsbeløpet etter § 194, med fradrag som nevnt i § 229 nr 1 bokstav b. Oljeskadefond etter 1969-ansvarskonvensjonen skal tilsvare ansvarsbeløpet etter § 213.

§ 240 andre punktum skal lyde:

       Søksmål kan reises av person som nevnt i § 177 tredje ledd første punktum, § 195 første ledd annet punktum eller § 214 første ledd annet punktum.

§ 244 første ledd skal lyde:

       Når samtlige tvister er avgjort, skal retten ved dom fordele fondet etter reglene i §§ 176, 195 eller 214.

§ 503 skal lyde:

       Foreldelse etter kapittel 10

       Krav om erstatning for forurensningsskade som nevnt i §§ 191, 207 eller 208, eller om erstatning fra Det internasjonale erstatningsfond (1992) faller bort dersom ikke søksmål er reist innen 3 år fra den dag skaden, tapet eller utgiftene oppsto. Det samme gjelder for krav om erstatning for skade, tap eller utgifter som er nevnt i §§ 210, 226 og 227 eller om erstatning eller refusjon fra Det internasjonale erstatningsfond (1971). Krav kan ikke i noe tilfelle reises når det er gått 6 år fra den ansvarsbetingende hendelsen. Er skaden, tapet eller utgiftene oppstått ved en serie av hendelser med samme opphav, regnes 6-årsfristen fra den første hendelsen.

       Foreldelse av krav mot Det internasjonale erstatningsfond (1992) kan foruten ved søksmål også avbrytes ved prosessvarsel til fondet i samsvar med § 204 fjerde ledd. Foreldelse av krav mot Det internasjonale erstatningsfond (1971) kan foruten ved søksmål også avbrytes ved prosessvarsel til fondet i samsvar med § 223 fjerde ledd.

       Skipets eier og dennes forsikringsgiver kan uten hensyn til reglene i første ledd søke refusjon fra Det internasjonale erstatningsfond (1971) innen 6 måneder etter den dag vedkommende får kjennskap til søksmål mot seg om ansvar for skade, tap eller utgifter som nevnt i § 210.

II.

       Stortinget samtykkjer i ratifikasjon av Protokoll 1992 om endring av Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade, 1969 og Protokoll 1992 om endring av Den internasjonale konvensjon om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskader, 1971.

III.

       1.  Avsnitt I tek til å gjelde frå den tid Kongen fastset. Kongen kan fastette at somme av endringane i avsnitt I skal ta til å gjelde frå eit seinare tidspunkt enn andre.

       2.  Avsnitt II tek til å gjelde straks.