Skattepliktige som driver utvinning, behandling og rørledningstransport av petroleum, skal av inntekt ved slik virksomhet betale en særskatt til staten i tillegg til vanlig selskapsskatt. Etter petroleumsskatteloven § 5 annet ledd utlignes særskatt på den inntekt av virksomheten som ligger til grunn for utligning av alminnelig inntektsskatt (men korrigert for friinntekt, landunderskudd m.v.). Det innebærer at finansielle poster (renteinntekter, rentekostnader, valutatap og valutagevinster m.v.) inngår i særskattegrunnlaget i tillegg til inntekter og utgifter knyttet til selve utvinningsvirksomheten.

       Ved lånefinansiering av utvinningsvirksomheten får særskattepliktige selskaper fradrag for gjeldsrentene både i alminnelig inntekt og i særskattegrunnlaget. På långivers hånd vil derimot renteinntektene normalt skattlegges etter en langt lavere skattesats (28 % for norsk långiver og satsen i hjemlandet for utenlandsk långiver). På den annen side vil finansinntekter som oljeselskapet har i virksomheten i Norge i stor utstrekning kunne komme til særbeskatning slik at samlet skattebelastning blir 78 %. Denne skjevheten gjør at selskapene og deres aksjonærer vil ha en sterk økonomisk interesse i å finansiere virksomheten med lån fremfor egenkapital. Ledig finanskapital vil det være mest lønnsomt for selskapets eiere å ta ut av virksomheten slik at renteavkastningen faller utenfor petroleumsskattelovens virkeområde.

       Gjeldende regler for skattemessig behandling av finansielle poster i petroleumsbeskatningen gir dermed et sterkt incitament til å ha en kapitalstruktur med høy gjeldsgrad i sokkelvirksomheten i Norge. I proposisjonen har departementet redegjort for at selskapenes mulighet til å lånefinansiere virksomheten likevel kan være undergitt begrensninger av forskjellig slag.

       Under arbeidet med petroleumsskatteomleggingen 1992 (jf. Ot.prp. nr. 12 (1991-1992) og Innst.O.nr.40 (1991-1992)) ble det lagt til grunn at oljeselskapene på norsk sokkel ikke i avgjørende grad ville endre sin kapitalstruktur som følge av de nye skattereglene. Det har vist seg at oljeselskapene har økt gjeldsgraden vesentlig i forhold til det en bygget på under utarbeidelsen av Ot.prp. nr. 12 (1991-1992) . Dette skyldes i stor grad den etterfølgende regnskapsreformen, jf. nærmere redegjørelse i proposisjonen under pkt. 1.2.

       I Ot.prp. nr. 12 (1994-1995) er det redegjort for hvordan en vesentlig økning av oljeselskapenes gjeldsgrad vil ha konsekvenser for forventet proveny fra petroleumssektoren samt for hvordan skattesystemet virker på lønnsomheten av investeringer. Det er i proposisjonen også redegjort for departementets arbeid med saken, herunder forlag som har vært sendt på høring.

Merknader frå komiteen

       Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, frå Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, frå Høgre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, frå Kristeleg Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, frå Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, frå Venstre, Lars Sponheim, frå Raud Valallianse, Mai Gythfeldt, og representanten Stephen Bråthen, viser til at særskattepliktige selskap ved lånefinansiering av utvinningsverksemda får frådrag for gjeldsrentene både i alminneleg inntekt og i særskattegrunnlaget. På långjevars hand vil derimot renteinntektene normalt bli skattlagde etter ein langt lågare skattesats. Etter komiteen si vurdering fører denne manglande nøytraliteten i skattlegginga til at selskapa og deira aksjonærar vil ha sterke økonomiske interesser i å finansiere verksemda med lån framfor eigenkapital. Ledig finanskapital vil det vere mest lønsamt for eigaren av selskapet å ta ut av verksemda slik at renteavkastninga fell utanfor verkeområdet til petroleumsskattelova.

       Komiteen viser til at dei utanlandske oljeselskapa har svært høge gjeldsdelar. Komiteen viser vidare til at det har vore ein markert oppgang i gjeldsgraden til fleire selskap frå 1991 til 1992, men at det òg har vore ein ytterlegare auke i gjeldsgraden til dei fleste utanlandske oljeselskapa frå 1992 til 1993. Etter komiteen si vurdering kan dette vere eit teikn på at selskapa har utnytta dei sjansane og incentiva rekneskapsreforma og skattereforma har gjeve til høg grad av lånefinansiering.

       Komiteen vil understreke at dei norske oljeselskapa ikkje har hatt den same utviklinga i kapitalstrukturen. For desse selskapa har gjeldsdelen vore rimeleg stabil i perioden 1990-93.

       Komiteen vil peike på at ein vesentleg auke i oljeselskapa sin gjeldsgrad vil ha konsekvensar for forventa inntekt frå petroleumssektoren. Komiteen viser til at Regjeringa på grunnlag av ekstraordinære kapitaloverføringar frå selskapa i 1992 og 1993, på usikkert grunnlag har vurdert det årlege inntektstapet til 300-600 mill. kroner. Komiteen viser vidare til at samla eigenkapital i dei utanlandske selskapa var vel 22 mrd. kroner ved utgangen av 1993, og at ein stor del av eigenkapitalen etter gjeldande reglar kan bli utbetalt til eigar eller morselskap. I tillegg vil selskapa kunne auke den rekneskapsmessige eigenkapitalen (gjennom oppskrivingar) og erstatte denne med lån slik at rentefrådraget vert endå høgare. Komiteen har merka seg at dette kan føre til eit ytterlegare framtidig inntektstap på opp mot 1 mrd. kroner årleg.

       Komiteen viser til at under det noverande skattesystemet er den marginale skattesatsen for investeringar bl.a. avhengig av på kva måte investeringane er finansierte. Lånefinansiering av ei investering gjev opphav til ein såkalla « finansiell meirverdi » i forhold til eigenkapitalfinansiering fordi renteutbetalingar reduserer særskattegrunnlaget. Komiteen viser på denne bakgrunnen til at den marginale verdien av frådraget for investeringskostnader kan bli monaleg høgare enn den marginale skattesatsen for inntekter og frådraget for driftskostnader. Etter komiteen si vurdering inneber dette at staten gjennom skattesystemet ber ein større del av kostnadene enn staten tek av inntektene. Dette kan òg føre til at investeringar som er ulønsame før skatt, blir lønsame etter skatt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil påpeke at ifølge Ot.prp. nr. 12 (1994-1995) har oljeselskapene foretatt ekstraordinære kapitaloverføringer i størrelsesorden 10-12 mrd. kroner i løpet av 1992-93. Som det fremgår av proposisjonen har regnskapslovendringene « gitt selskapene mulighet for ekstraordinære utbyttebetalinger i stort omfang ».

       På usikkert grunnlag anslår departementet at staten derved er påført et skattetap på om lag 1,2 mrd. kroner i nevnte tidsrom.

       Gjennom endringene av skatte- og regnskapslovgivningen oppsto en mulighet for selskaper i oljevirksomheten til å foreta betydelige tilpasninger av kapitalstrukturen med sikte på å oppnå en lavere skattlegging. Selskapenes egenkapital er i stort omfang tilbakebetalt til eierne, og erstattet med lånekapital. Denne økning av oljeselskapenes gjeldsgrad har redusert skattegrunnlaget og derved statens oljeinntekter.

       Disse medlemmer forholder seg kritisk til at departementet har brukt to år fra oljeselskapenes skattemessige tilpasninger ble kjent og offentlig omtalt, før skattelovendring ble fremmet for behandling i Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti reiste spørsmålet om oljeselskapenes skattetilpasning ved å omgjøre reservefond til aksjekapital og deretter foreta tilbakebetaling til aksjonærer, i brev til departementet den 19. oktober 1992.

       I svarbrev fra departementet datert 28. oktober 1992 opplyses følgende:

« Som det fremgår av Ot.prp. nr. 1 (1992-1993) vurderer departementet tiltak med sikte på å motvirke en slik reduksjon av statens skatteinntekter fra petroleumsvirksomheten. Departementet tar sikte på å komme tilbake med tiltak som vil får virkning fra og med inntektsåret 1992. »

       Disse medlemmer konstaterer at denne erklæring ikke ble fulgt opp. Den 29. januar 1993 nedsatte Finansdepartementet en arbeidsgruppe som skulle motvirke tap av skatteinntekter fra petroleumssektoren. Arbeidsgruppens rapport ble lagt fram i september 1993. Som svar på fornyet henvendelse fra disse medlemmer skriver departementet den 10. desember 1993 følgende:

« Arbeidsgruppen har anslått at ekstraordinære overføringer av kapital fra de utenlandske selskapene i løpet av 1992 som følge av endrede skatte- og regnskapsregler kan beløpe seg til minst 7 mrd. kroner, og at dette innebærer reduserte petroleumsskatteinntekter på 400-500 mill. kroner pr. år. »

       Disse medlemmer må konstatere at til tross for henvendelser og budsjettmerknader om betydelige skattetilpasninger i oljeselskapene både i 1992 og 1993 ble det ikke fremmet et konkret forslag til skattelovendring før 25. november 1994.

       Disse medlemmer ville ha foretrukket at det opprinnelige innstrammingsforslag om å fjerne de finansielle poster fra særskattegrunnlaget ble iverksatt. I denne forbindelse viser disse medlemmer til B.innst.S.nr.I (1994-1995) vedrørende avskrivningsvilkår for investeringer i oljesektoren.

       På bakgrunn av disse omstendigheter og konsekvensene av den forsinkede politiske reaksjon i forhold til en utilsiktet skattelettelse, vil disse medlemmer støtte forslaget til ny § 3 h i petroleumsskatteloven.