1. Innledning

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i:

       Lovendringene som foreslås i kapitlene 2, 3 og 4 har budsjettmessige konsekvenser for 1995. De øvrige endringene er justeringer og forenklinger av mindre betydning. Forslagene gjelder:

       Kap. 2 - Arbeidstakere gis rett til sykepenger også ved barnepassers sykdom. Derved blir det samsvar mellom arbeidsmiljølovens bestemmelser om rett til permisjon ved barns og barnepassers sykdom og folketrygdlovens bestemmelser om sykepenger.

       Kap. 3 - Krigspensjonister (innsats- og overgrepspersoner) med laveste pensjonsgrunnlag, føres opp i en høyere inntektsgruppe slik at laveste grunnlag faller bort. Etter dette vil 3/4 av pensjonistene ha likt grunnlag, mens 1/4 av pensjonistene fortsatt har et noe høyre grunnlag.

       Kap. 4 - Endring av finansieringsordningen for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt m.v. Det foreslås at fylkeskommunene skal kunne inngå avtaler med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt om kjøp av laboratorie- og radiologitjenester. Folketrygden vil etter forslaget fortsatt bidra til finansieringen av disse tjenestene, men etter lavere takster enn i dag.

       Kap. 5 - Legemiddelloven endres slik at det gis adgang for grossister til å selge visse grupper legemidler direkte til sykehus. Dette kan være legemidler som sykehusene er storforbrukere av eller legemidler som har forholdsvis kort holdbarhetstid.

       Kap. 6 - Justeringer i lov om pensjonstrygd for sjømenn som vil gi bedre samsvar mellom reglene for beregning av pensjonsavgift og pensjon, og som vil forenkle arbeidet med avgiftsoppgavene for rederiene og Pensjonstrygden for sjømenn.

       Kap. 7 - I lov om pensjonstrygd for fiskere foreslås fritak fra trygdeplikt for fiskere over 46 år som ikke vil kunne oppnå pensjon. Videre foreslås at retten til fiskerpensjon utsettes fra den måned fiskeren fyller 60 år til måneden etter. Dette for å få samsvar med Pensjonstrygden for sjømenn som ofte har samtidige utbetalinger.

       Kap. 8 - Oppretting av lovtekst. Gjelder lovhenvisninger som er blitt feil pga. lovendringer.

2. Sykepenger ved barnepassers sykdom. Folketrygdloven § 3-22. Ferieloven § 10 nr. 4

       Etter arbeidsmiljøloven § 33 A nr. 2 har en arbeidstaker i dag rett til permisjon både ved barns og barnepassers sykdom i et visst antall dager. Arbeidsmiljøloven sikrer imidlertid ikke rett til lønn under slik permisjon.

       Permisjonsretten i arbeidsmiljøloven er fulgt opp i folketrygdloven med rett til sykepenger ved barns sykdom, men ikke ved barnepassers sykdom. Ved barnpassers sykdom har følgelig en arbeidstaker rett til permisjon fra arbeidet, men ikke økonomisk kompensasjon.

       Arbeidstaker med omsorg for barn under 12 år har i henhold til folketrygdloven § 3-22 rett til sykepenger i inntil 10 dager ved nødvendig tilsyn med barnet når det er sykt, og i inntil 15 dager dersom vedkommende har omsorg for flere enn to barn. Er barnet under 16 år og kronisk sykt eller funksjonshemmet, ytes sykepenger i inntil 20 dager. Enslige forsørgere har rett til sykepenger i dobbelt dagantall.

       Det påpekes i proposisjonen at skillet mellom permisjon med rett til sykepenger når barnet er sykt og permisjon uten rett til sykepenger ved barnepassers sykdom, virker lite forståelig for mange.

       Sosial- og helsedepartementet er av den oppfatning at gjeldende ordning er uheldig bl.a. for familier med en hjemmearbeidende omsorgsperson. Blir omsorgspersonen, vanligvis mor, så syk at hun ikke kan passe barnet, har far bare rett til permisjon uten lønn.

       Også foreldre som begge er yrkesaktive og som har en barnepasser som blir syk, vil kunne ha behov for å være hjemme.

       Forslaget til lovendring har vært forelagt berørte instanser til høring, og hovedsynspunkter fra høringsrunden refereres i proposisjonen.

       Departementet viser til at mange arbeidtakergrupper allerede etter sine arbeids- og tariffavtaler har rett til sykepenger ved barnepassers sykdom.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at det i folketrygdloven § 3-22 gis adgang til å yte sykepenger også ved barnepassers sykdom, tilsvarende retten til permisjon i henhold til arbeidsmiljøloven. Det foreslås ikke noen utvidelse av dagantallet.

       Sykepenger ved barns sykdom etter folketrygdloven § 3-22 inngår i beregningsgrunnlaget for feriepenger. For inntil 10 dager betaler arbeidsgiver feriepenger, mens trygden betaler feriepenger for sykepenger ved barns sykdom ut over 10 dager, jf. ferieloven § 10 nr. 4. Som følge av forslaget om å utvide retten til sykepenger etter § 3-22 foreslås at sykepenger ved barnepassers sykdom også inngår i feriepengegrunnlaget.

       Det foreslås at endringene trer i kraft 1. januar 1995.

       Merutgiftene vil i hovedsak belastes arbeidsgiverne, men antas å bli lave idet dagantallet ikke utvides (anslått til maksimalt 5 mill. kroner). Merutgiften for folketrygden antas å bli maksimalt 500.000 kroner.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, mener at tap av inntekt som følge av barnepassers sykdom kan være en stor økonomisk belastning for mange foreldre. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om å utvide sykepengerettighetene til også å gjelde ved barnepassers sykdom. Komiteen merker seg at ordningen skal omfatte familier med hjemmearbeidende omsorgsperson, der både mor og far er yrkesaktive og enslige forsørgere. Komiteen registrerer at det ikke tas sikte på å utvide antallet dager med rett til sykepenger, som fortsatt blir 10 dager etter hovedregelen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ser det som positivt at ordningen med rett til fravær med sykepenger utvides til også å gjelde ved barnepassers sykdom. Disse medlemmer vil be departementet vurdere hvordan ordningen fungerer i forhold til antall dager en familie har til slikt fravær. Det bør vurderes om antall dager bør utvides ved en senere anledning.

3. Øking av laveste pensjonsgrunnlag i krigspensjoneringen. Lover om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr. 21 og 22 og midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 nr. 34

       Hovedlovene om krigspensjonering er av 13. desember 1946 - en for militærpersoner (militærloven) og en for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). Lovene omfatter også etterlatte.

       Ved tilleggslov av 22. mars 1968 ble krigspensjoneringen betydelig utvidet. Tilleggsloven omfatter visse innsatsgrupper som har vært utsatt for usedvanlig hard påkjenning under tjenesten.

       Krigspensjon er en invalidepensjon som skal dekke tapt arbeidsinntekt på grunn av krigsskade.

       Etter forslag fra Krigsskadekomiteen, bygger disse lover på et inntektsgradert pensjonsgrunnlag.

       Etter gjeldende bestemmelser fastsettes pensjonsgrunnlaget for innsats- og overgrepspersoner skjønnmessig i forhold til den årsinntekten som den skadde eller avdøde antas å kunne ha hatt pr. 1. juli 1946 hvis skaden eller ulykken ikke hadde inntruffet.

       Det påpekes i proposisjonen at denne gruppeinndelingen har vært omdiskutert opp gjennom årene, og de laveste grunnlagene er etter hvert blitt fjernet. Det gjenstår nå tre grunnlag.

       Krigsinvalideforbundet har ved flere anledninger anmodet om at de laveste grunnlag avvikles.

       Departementet framholder at det er forståelig at krigspensjonistene nå 50 år etter krigens slutt - og etter at de fleste er kommet i vanlig pensjonsalder - ønsker mer likt pensjonsgrunnlag.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at laveste pensjonsgrunnlag økes til 9.000 kroner. Det vil da bare bli igjen de to høyeste pensjonsgrunnlag for innsats- og overgrepspersoner.

       Forslaget innebærer en årlig pensjonsøkning på kr 3.768 for pensjonister som i dag er i laveste gruppe.

       Etter forslaget blir det samlet en hovedgruppe på vel 7.000 invalider og vel 5.000 enker som får likt grunnlag. Rundt 2.000 invalider og 2.000 enker, dvs. ca 1/4 av pensjonistene har fortsatt et noe høyere grunnlag.

       Det foreslås at endringene skal tre i kraft 1. mai 1995.

       Øking av laveste pensjonsgrunnlag for innsats- og overgrepspersoner til grunnlag 9.000 kroner fører til merutgifter for krigspensjoneringen med ca 25 mill. kroner i året. En endring fra 1. mai 1995 innebærer merutgifter i 1995 på 17 mill. kroner.

       Endringene anses ikke å føre til merarbeid av betydning.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at laveste pensjonsgrunnlag øker til 9.000 kroner, som innebærer en årlig pensjonsøkning på kr 3.768 for pensjonister som i dag er i laveste gruppe. Komiteen har merket seg at Krigsinvalideforbundet ved flere anledninger har anmodet om et mer likt grunnlag. Komiteen merker seg at endringen vil gi 3/4 av krigspensjonistene likt grunnlag, mens 1/4 fortsatt har et noe høyere grunnbeløp.

4. Endret finansieringsordning for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt m.v. Lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. § 12

       I Ot.prp. nr. 97 (1992-1993) om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v., ble det foreslått at fylkeskommunene skal kunne inngå avtaler med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt om kjøp av laboratorie- og radiologitjenester.

       Sosialkomiteen vedtok i Innst.O.nr.130 (1992-1993) å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen for ny framleggelse når ordningen var sett i en større sammenheng, f.eks. i en stortingsmelding.

       På bakgrunn av Regjeringens budsjettforslag for 1995 og av at St.meld. nr. 50 (1993-1994) nå foreligger, fremmer departementet forslaget på nytt.

       Departementet anfører at det er stort behov for at fylkeskommunene får kontroll med sine utgifter til private laboratorier og røntgeninstitutter. Dagens mangel på kontroll kan ta ressurser unødig fra andre høyt prioriterte formål, slik som oppfyllelse av ventetidsgarantien og psykisk helsevern. Fylkeskommunene har likeledes stort behov for å kunne planlegge virksomheten i egne sykehus og private laboratorier og røntgeninstitutter i en totalsammenheng.

       Fylkeskommunene har ansvaret for de medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. Fylkeskommunene fikk dette ansvaret etter at sykehusloven ble endret med virkning fra 1. april 1994.

       Når det gjelder finansieringen, er ansvaret delt mellom fylkeskommunene og folketrygden/staten. Dagens finansieringsordning innebærer at fylkeskommunene og folketrygden/staten yter refusjon for utførte analyser etter et takstsystem.

       Det redegjøres i proposisjonen for gjeldende forskrifter og refusjonsregler.

       Det gis videre en kort historikk med vekt på utviklingen etter at spesialisttjenestereformen trådte i kraft 1. april 1984. Det vises bl.a. til at de private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt i hovedsak er konsentrert til Oslo og Østlandet for øvrig.

       Folketrygdens utgifter til private laboratorier og røntgeninstitutt er økt fra 127 mill. kroner i 1986 til 257 mill. kroner i 1993, dvs. med 102 %. Inkludert fylkeskommunal betaling var utgiftene i 1993 over 400 mill. kroner. De statlige refusjonene til offentlig laboratorie- og røntgenvirksomhet økte fra 292 mill. kroner i 1986 til 614 mill. kroner i 1993, dvs. med 110 %.

       I forslaget til statsbudsjettet for 1995, jf. St.prp. nr. 1 (1994-1995) Folketrygdens utgifter og inntekter, er det uttalt:

       Videre orienteres det om de relevante avtaler mellom Den norske lægeforening, Kommunenes Sentralforbund og staten, og om spesielle forhold ved finansieringen av henholdsvis laboratorievirksomhet og radiologi.

       Om fylkeskommunenes stilling i dagens ordning heter det bl.a. at de finner dagens finansieringsordning urimelig, siden en verken har styringsmuligheter eller innsyn i de private virksomheter det gjelder. Dagens ordning innebærer at fylkeskommunene uten begrensninger plikter å betale refusjon til laboratorier og røntgeninstitutt for utførte analyser.

       Med unntak av fylkeskommunenes egne legespesialister kan fylkeskommunen ikke innenfor dagens system bestemme hvilke laboratorier de enkelte leger skal benytte ved prøveanalyser, eller hvilke laboratorier og røntgeninstitutt fylkeskommunen skal yte refusjon til.

       Departementet har innhentet opplysninger fra fylkeskommunene og deres refusjonsutgifter til private laboratorier og røntgeninstitutt de siste tre år, og bedt om en beskrivelse vedrørende bruken av private i forhold til offentlige laboratorier, samt bedt om opplysninger om eventuell ledig kapasitet ved sykehuslaboratoriene.

       Det gjengis i proposisjonen en oversikt der det bl.a. framgår at utgiftene til private laboratorier og røntgeninstitutt er høyest og har hatt størst vekst i østlandsfylkene. Det framholdes at dette må ses i sammenheng med at det er der de fleste private institusjonene befinner seg. Mange av de øvrige fylkene har hatt en til dels betydelig reduksjon i utgiftene fra 1990 til 1992.

       Flertallet av fylkeskommunene er av den oppfatning at det er ledig kapasitet ved fylkeskommunenes egne medisinske laboratorier og røntgeninstitutt, eller at de ved beskjedne investeringer kan skaffe seg økt kapasitet, slik at de har mulighet til å overta en del av den virksomheten som i dag skjer privat.

       I redegjørelsen for erfaringer med dagens ordning framholder departementet at denne ikke gjør det mulig ved direkte tiltak å begrense veksten i antall røntgen- og laboratorieundersøkelser, og dermed også direkte styre veksten i fylkeskommunens og trygdens utgifter til laboratorie- og røntgenvirksomhet.

       Det påpekes at for de private institusjonene gir dagens takster ofte et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for en utvidelse av kapasiteten. Overskuddene fra aktiviteten ved de private laboratorier kan anvendes til en ytterligere økning av tilbudet, mens tilsvarende merinntekter ved de offentlige laboratorier tilfaller sykehuset som sådan. Disponeringen av disse midlene må konkurrere med andre prioriterte formål. Denne organisatoriske ulikheten fører bl.a. til at de private laboratoriene lettere kan øke sin prøvekapasitet og derved befeste sin posisjon i markedet. Ulikhetene medvirker også til at de private enhetene lettere kan gi bedre tilbud enn de offentlige laboratorier når det gjelder service. Departementet finner grunn til å anta at større offentlige laboratorier i egenskap av regionsykehus-laboratorier også utfører mer kompliserte og ressurskrevende analyser enn de private laboratoriene.

       Det kan ifølge proposisjonen ikke være tvil om at det i dag samlet sett forekommer en overrekvirering av laboratorie- og røntgentjenester.

       Departementet foreslår følgende omlegging av finansieringsordningen for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt:

       Etter departementets forslag til lovendring vil fylkeskommunene få anledning til å inngå avtale med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt når det gjelder hvilke undersøkelser og analyser de ønsker utført, og omfang og pris for dette. Fylkeskommunen bestemmer derved hvor legene skal sende prøvene for at fylkeskommunen skal (del)finansiere analysene. Fylkeskommunen plikter å opplyse om hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. Legene står imidlertid i prinsippet fritt til å sende prøver til ethvert godkjent medisinsk laboratorium eller røntgeninstitutt, men de kan ikke være sikre på at prøven vil bli mottatt hos et laboratorium/røntgeninstitutt uten avtale med vedkommende fylkeskommune. Institusjonene vil i disse tilfellene bare få trygderefusjon for analysene.

       Forslaget innebærer også en overgangsordning, slik at alle medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som fyller oppstilte krav, skal være sikret avtale med fylkeskommunen i 3 år etter at lovendringen har trådt i kraft.

       Forslaget vil ifølge departementet gi fylkeskommunene langt bedre kontroll med utgiftene til medisinske laboratorier og røntgeninstitutt enn slik forholdene er i dag. Departementet ser på dette som en klar fordel for fylkeskommunene.

       Folketrygdens stilling vil ikke endres som følge av forslaget til endring i sykehusloven. De laboratorier og røntgeninstitutt som har rett til trygderefusjon, vil fortsatt kunne sende regning til trygden for alle utførte undersøkelser og analyser, uavhengig av om disse faller inn under avtaler inngått med fylkeskommuner eller ikke. Trygderefusjonene vil imidlertid bli redusert med 1/3, fra 60 % til 40 %. Både utgiftsnivået og utgiftsveksten vil dermed bli dempet. Det samme gjelder statens utgifter til de offentlige institusjonene.

       I statsbudsjettet for 1995 er det forutsatt at den nye finansieringsordningen skal tre i kraft 1. juli 1995, samtidig med den nye avtaleperioden for privatpraktiserende leger.

       Det foreslås at endringen av sykehusloven § 12 første ledd og de medfølgende endringene i takstsystemet gjennomføres pr. 1. juli 1995. Innen 1. mai 1995 må fylkeskommunene inngå alle nødvendige avtaler med laboratorier og røntgeninstitutt.

       Departementet mener at det vil være hensiktsmessig å løsrive takstene for radiologi og laboratorievirksomhet fra de årlige forhandlingene om normaltariffer som i hovedsak angår allmennleger og kliniske spesialister. Departementet vil ta dette opp i forbindelse med forhandlingene i 1995.

       Det anføres at etter gjennomføring av forslaget vil fylkeskommunen få en bedre kontroll med hvor produksjonen skjer, og med utgiftene til medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. Fylkeskommunen vil i større grad enn i dag kunne forutsi utgiftene til denne tjenesten pr. år.

       Endringen vil medføre at fylkeskommunen inngår nødvendige avtaler med medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. Det forutsettes at forhandlinger og utforming av slike avtaler inngår som en del av arbeidet i fylkesadministrasjonen, og at det ikke vil bli behov for å lage noe eget organ for dette.

       Etter forslaget antar departementet at sykehusenes egne laboratorier mange steder i større grad vil bli benyttet til prøvetaking og analysering.

       Det ventes en økt konkurranse på det private markedet. De private bedriftene blir likevel ikke fullstendig prisgitt fylkeskommunene, fordi trygden fortsatt opprettholder en viss delfinansiering.

       Redusert trygderefusjonsandel vil begrense laboratorienes og røntgeninstituttenes muligheter til å ta imot prøver utenom avtalene med fylkeskommunene. Slik får fylkeskommunene større styringsmuligheter.

       Forslaget innebærer ingen endring for pasientenes vedkommende når det gjelder betaling for tjenester utført ved medisinske laboratorier og røntgeninstitutt.

       De samlede offentlige utgiftene til private institusjoner utgjør om lag 430 mill. kroner på årsbasis. Det anses realistisk å regne med at den foreslåtte omleggingen kan gi innsparinger på 50 mill. kroner.

       Folketrygden vil få reduserte utgifter og redusert utgiftsvekst etter forslaget. I utgangspunktet anslås reduksjonen i takstene å gi en innsparing for folketrygden på ca 85 mill. kroner. Det trygden sparer inn, vil delvis bli veltet over på fylkeskommunene som økte utgifter. Dette må kompenseres gjennom økning i rammetilskuddet. Med de presenterte forutsetningene antas det at en økning i rammetilskuddet på 35 mill. kroner vil gi tilstrekkelig kompensasjon til fylkeskommunene.

       Utgiftene til offentlig laboratorie- og røntgenvirksomhet har økt kraftig i perioden 1991-93. Det tas sikte på å redusere takstene til offentlig virksomhet til samme nivå som trygdefusjonene til private institusjoner. Fordi disse takstene i dag ligger noe lavere enn takstene i Normaltariffen, blir reduksjonen prosentvis noe mindre. Det antas at reduksjonen blir ca 20 %, og at omlag 120 mill. kroner vil bli overført fra refusjonsposten for offentlige poliklinikker til rammetilskudd til fylkeskommunene.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at spørsmålet om endret finansieringsordning for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt skal drøftes i St.meld. nr. 50 (1993-1994) Om Samarbeid og styring - Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste.

       Flertallet viser også til sine merknader i B.innst.S.nr.I og B.innst.S.nr.11 (1994-1995). Det signaliseres her at flertallet vil komme tilbake til saken ved behandlingen av nevnte stortingsmelding. Flertallet fremmer følgende forslag:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag om å endre finansieringsordningen for private laboratorie- og røntgeninstitutt som vil innebære at fylkeskommunenes ansvar for finansieringen løsrives fra faste refusjonstakster og erstattes av oppgjør som baseres på avtaler mellom fylkeskommunene og den enkelte laboratorie- og røntgeninstitusjon.

       Disse medlemmer har merket seg at eksisterende ordning verken gir fylkeskommunene eller trygdeetaten mulighet til å styre utgiftene, som har økt sterkt de seneste årene. Videre har disse medlemmer merket seg at fylkeskommunenes egne sykehuslaboratorier har kapasitet til å ta større deler av prøvene enn det som gjøres i dag.

       Disse medlemmer legger vekt på den kostnadsbesparelse og utgiftskontroll forslaget vil medføre. Endringene bidrar for øvrig til en økt kapasitetsutnyttelse i den fylkeskommunale helsetjenesten. Disse medlemmer vil understreke at Kommunenes Sentralforbund og de fylkeskommuner som har uttalt seg direkte, sterkt støtter den foreslåtte finansieringsordning for private laboratorier og røntgeninstitutt. Disse medlemmer merker seg ellers at laboratorier og røntgeninstitutt som fylkeskommunene i dag betaler refusjon til over et fastsatt minimum, vil ha rett til en avtale med fylkeskommunene i en overgangsperiode på 3 år.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

VII.

       « I lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres følgende endringer:

§ 12 første ledd skal lyde:

       Fylkeskommunen dekker utgiftene til drift av de institusjoner og tjenester som inngår i plan etter § 2 og ved private forpleiningssteder som er knyttet til sykehus, jf. § 5. Utgifter til spesialistpraksis som drives etter avtale med fylkeskommunen, skal delvis dekkes av fylkeskommunen etter nærmere avtale mellom den privatpraktiserende spesialist og fylkeskommunen. Fylkeskommunen kan inngå avtale med medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som nevnt i § 1 første ledd og som inngår i plan etter § 2, når det gjelder prøve- eller analysespekter, omfang og pris på tjenestene. For at utgifter til laboratorie- og røntgentjenester skal dekkes av pasientens bostedsfylke, må bostedsfylket ha inngått avtale med medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt. Medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt som nevnt i denne paragrafs tredje punktum, har krav på avtale med fylkeskommunen i inntil 3 år etter at denne lovendring trer i kraft, dersom laboratoriet eller røntgeninstituttet har utført årlige tjenester for fylkeskommunen over et minimum fastsatt av departementet. Fylkeskommunen plikter å bekjentgjøre hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. »

« X. Ikrafttredelse

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet kjenner til at dagens ordning innebærer at legene fritt kan rekvirere det antall prøver de ønsker, og bestemme hvilket laboratorium som skal ta seg av analysen av prøvene. Ettersom det er faste refusjonstakster, er det heller ikke konkurranse på pris. Disse ordningene medfører at verken fylkeskommunen eller trygdeetat har mulighet til å styre utgiftene, noe som har ført til en stor utgiftsøkning de seneste årene.

5. Direktesalg av legemidler til sykehus. Lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. § 17

       Det påpekes i proposisjonen at legemiddelmarkedet i Norge er underlagt omfattende offentlige reguleringer samtidig som konkurransen mellom aktørene i markedet i dag er begrenset og på enkelte områder helt fraværende. Sistnevnte forhold fører til at prisen på viktige legemiddelgrupper er unødvendig høy i Norge. Veksten i statens utgifter til legemiddelkjøp og Norges internasjonale forpliktelser etter EØS-avtalen har nødvendiggjort en gjennomgang av pris- og avansesystemet for legemidler.

       I St.meld. nr. 2 (1993-1994) Revidert nasjonalbudsjett 1994 presenterte Regjeringen en rekke tiltak på legemiddelområdet. Hovedformålet med tiltakene var å oppnå en bedre utnyttelse av samfunnets samlede ressurser som medgår til bruk av legemidler og å inkorporere de endringer som følger av EØS-avtalen.

       Et sentralt forslag var at sykehusene skal kunne kjøpe visse legemidler som disse er storforbrukere av direkte fra godkjent grossist. Dette vil gjøre det enklere for sykehusene å praktisere dagens anbudsbestemmelser, samt legge forholdene til rette for en mer rasjonell legemiddelhåndtering til sykehus. I henhold til EØS-avtalen er det påbudt å innhente anbud der et varekjøp utgjør mer enn 1,6 mill. kroner.

       Ved behandling av St.meld. nr. 2 (1993-1994) Revidert nasjonalbudsjett 1994 jf. B.innst.S.nr.IV (1993-1994), gikk Stortingets flertall inn for Regjeringens forslag, og uttalte følgende:

       Lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. § 14 , slår fast at legemidler som hovedregel bare kan selges av apotek og godkjente grossister. Vedrørende grossisters adgang til videresalg av legemidler er denne begrenset til nærmere angitte kjøpere som nevnt i legemiddelloven § 17 første ledd nr. 1-4. Bestemmelsen omfatter ikke sykehus. Bestemmelsen i § 17 første ledd lest i sammenheng med § 14 innebærer at apotek har enerett til å selge legemidler til sykehus.

       Etter departementets oppfatning kan det, på bakgrunn av lovens forarbeider og etablert praksis, reises tvil om § 17 annet ledd gir hjemmel for direktesalg av legemidler fra grossist til sykehus ut fra økonomiske hensyn. En åpning for direktehandel med legemidler som sykehusene er storforbrukere av, vil kunne innebære en ikke uvesentlig endring av dagens praksis og den anvisning som lovens forarbeider gir. Departementet foreslår på denne bakgrunn at loven endres, slik at hjemmelen for å kunne legge økonomiske vurderinger til grunn blir klar.

       Endringen foreslås foretatt slik at grossister/produsenter gis adgang til å selge visse grupper av legemidler fastsatt i forskrift til sykehus. Dette vil omfatte både legemidler som sykehusene er storforbrukere av, legemidler som har kort holdbarhetstid eller som av andre grunner bør selges direkte til sykehus.

       Sosial- og helsedepartementet understreker at forslaget ikke må oppfattes som et påbud om at legemidler skal leveres utenom apotek, men at sykehuseier gis nye valgmuligheter og handlefrihet til å utforme rasjonelle former for legemiddelhåndtering.

       Videre framholdes det at det er av vesentlig betydning at den faglige standard knyttet til håndtering av legemidler ikke svekkes. Det legges derfor ikke opp til endringer i dagens bestemmelser om at en farmasøyt skal være ansvarlig for håndtering av legemidler på sykehus.

       Det foreslås at departementet gis fullmakt til i forskrift å fastsette nærmere vilkår for direktesalg fra grossist/produsent til sykehus.

       Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 1995.

       Med hensyn til økonomiske og administrative konsekvenser anføres det at forslaget vil gjøre det enklere for sykehusene å praktisere anbud ved innkjøp av legemidler. I tillegg vil en oppnå reduserte legemiddelkostnader ved at omsetningsordningen forenkles gjennom bortfall av apotekenes avansepåslag. Samlet sett vil dette kunne gi fylkeskommunene som eier av sykehusene lavere legemiddelutgifter. I St.prp. nr. 50 Om kommuneøkonomien 1995 m.v. ble det anslått at fylkeskommunene kan spare om lag 40 mill. kroner ved omleggingen, og at det ved fastsettelse av rammen for fylkeskommunenes inntekter i 1995 ville bli tatt hensyn til dette.

       Private apotek som i dag har vesentlig innslag av sykehusleveranser, vil gå glipp av inntekter fra denne virksomheten. Apotekdekningen på landsbasis vil imidlertid bli sikret opprettholdt gjennom dagens tilskuddsordning overfor det private apotekvesen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag om at grossister/produsenter gis adgang til å selge visse grupper av legemidler fastsatt i forskrift til sykehus. Dette vil omfatte både legemidler som sykehusene er storforbrukere av, legemidler som har kort holdbarhetstid, eller hvor det av andre grunner ikke er hensiktsmessig at omsetningen går via apotek.

       Flertallet mener det er av vesentlig betydning at den faglige standard knyttet til håndtering av legemidler ikke svekkes. Flertallet merker seg at det vil være opp til fylkeskommunene og staten for sine to sykehus med apotek, å avgjøre om ordningen med anbud og direktekjøp skal medføre noen endring for sykehusapotekenes drift. Flertallet legger vekt på at forslaget vil gjøre det enklere for sykehusene å praktisere anbud ved innkjøp av legemidler, og at en kan oppnå kostnadsreduksjoner som igjen vil styrke sykehusenes økonomi.

       Flertallet merker seg departementets vurdering om at apotekdekningen på landsbasis vil bli sikret opprettholdt gjennom dagens tilskuddsordning overfor det private apotekvesen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at EØS-avtalen medfører en liberalisering av legemiddelmarkedet. Disse medlemmer mener dette øker informasjonsbehovet både hos helsepersonell og andre brukere. Apotekene med sin fagkunnskap må derfor spille en sentral rolle i fremtiden.

       Disse medlemmer understreker apotekenes rolle både ved salg av legemidler og som ansvarlig for informasjon. Disse medlemmer mener følgene av å tillate sykehusene direkte innkjøp utenom apotek må veies opp mot merkostnadene sykehusene får med å etablere egne ansvarssystem på området.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen viser til kostnadsinnsparing for sykehusene, dersom apotekenes innkjøpsmonopol blir brutt. Disse medlemmer vil peke på at det i dag alt foregår direkte innkjøp til sykehusene over visse terskelverdier og for sentrale massekvantaprodukter.

       Disse medlemmer viser til at sykehusapotekene gjennomgående drives uten særlig stor fortjeneste. Disse medlemmer viser videre til at et eventuelt overskudd går til dem som eier apotekene, dvs. sykehuset, staten eller fylkeskommunen. Disse medlemmer vil peke på at innkjøp gjort av organ eller avdelinger med lavere spesialkompetanse innen farmasi, medisinering, kvoteringer etc., like gjerne vil kunne føre til dyrere innkjøp. En slik utvikling vil i så fall overføre overskuddet fra sykehusene og fellesskapet til den farmasøytiske industrien.

       Disse medlemmer viser til gjeldende regler om synonympreparater, der billigste alternativ skal velges dersom det er flere likeverdige preparater. Et apotek vil, pga. kompetanse og oversyn over legemiddel, kunne hjelpe sykehusene i valg av preparater.

       Ut fra hva en samlet finanskomité har gitt uttrykk for i B.innst.S.nr.IV (1993-1994), mener disse medlemmer det er naturlig at dette nå følges opp med en egen melding for Stortinget.

       Disse medlemmer vil stemme imot det framlagte lovforslaget.

6. Justeringer i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn § 3 , 27 , 28 og 29

6.1 Beregning av pensjonsgivende fartstid og arbeidstakeravgift for del av kalendermåned

       Etter lov om pensjonstrygd for sjømenn § 3 nr. 4 regnes del av kalendermåned som en halv fartsmåned ved beregning av pensjonsgivende fartstid. Etter lovens § 27 nr. 2 svares arbeidstakeravgift med månedlige beløp. Varer tjenesteforholdet 15 dager eller mindre i en kalendermåned, svares ingen avgift, ellers svares full månedsavgift, jf. § 27 nr. 3.

       Det er således ikke samsvar mellom reglene for godskriving av fartstid og avgiftsbetaling for del av en kalendermåned. Dette innebærer at det godskrives pensjonsgivende fartstid for tjeneste det ikke er betalt arbeidstakeravgift for.

       I samråd med pensjonstrygdens styre foreslår departementet at det innføres halv arbeidstakeravgift når tjenestetiden i en kalendermåned er 15 dager eller mindre. Ved lengre tjenestetid svares hel avgift.

       Forslagene vil gi en mer korrekt avgiftsberegning og vil være enklere å praktisere enn dagens regler.

6.2 Beregning av arbeidstakeravgift i forbindelse med sykepenger fra Folketrygden

       Etter pensjonstrygdloven § 1 nr. 3 bokstav b omfattes arbeidstakere av trygden også mens vedkommende mottar sykepenger etter kapittel 3 i lov om folketrygd for sykdom inntruffet i tid som er pensjonsgivende. Det skal da svares arbeidstakeravgift av sykepengene, jf. lovens § 28.

       Etter § 28 annet ledd er det den som utbetaler sykepenger, som er ansvarlig for trekk av arbeidstakeravgiften.

       Trygdekontorenes arbeid med beregning av sykepenger - som ytes etter dagsatser - er i stor grad automatisert. Trygdekontorene har hatt vanskelig for å innpasse beregning av arbeidstakeravgift ved full månedsavgift eller ingen avgift i sine rutiner. Det er avdekket feil som har medført atskillig ekstraarbeid både for Pensjonstrygden og for trygdekontorene.

       På denne bakgrunn foreslås at det benyttes dagsatser for beregning av arbeidstakeravgift i sykepengetilfellene.

       Samtidig korrigeres en henvisning i § 28 andre ledd fra § 1 nr. 8 til § 1 nr. 3, som ble forsømt ved lovrevisjon av 29. januar 1993.

6.3 Beregning av rederavgift

       Etter pensjonstrygdloven § 29 nr. 1 første ledd utgjør rederavgiften ordinært 3,3 % av arbeidstakerens bruttoinntekt om bord m.v.

       Arbeidstakeravgiften utgjør et fast månedsbeløp for henholdsvis overordnet og underordnet mannskap, jf. § 27 nr. 2.

       For arbeidstaker som driver fiske og fangst, er rederavgiften 150 % av arbeidstakerens avgift, jf. § 29 nr. 1 første ledd. Dette skyldes at avlønningsformen gjerne helt eller delvis består i lott. Derved blir rederavgiften for disse et fast månedsbeløp.

       Rederavgift som beregnes etter lovens hovedregel i prosent av inntekten, svares vanligvis med høyere beløp enn for arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer med faste månedlige beløp.

       Pensjonstrygden for sjømenn opplyser at det i en del tilfelle oppgis svært lav bruttoinntekt som grunnlag for beregning av rederavgift, slik at avgiftsbeløpet blir uvanlig lavt. Ofte gjelder det reder/partreder eller annen selvstendig næringsdrivende som tjenestegjør om bord, men som tar ut liten inntekt for dette arbeidet.

       Pensjonstrygdens styre finner det lite rimelig at det svares unormalt lav avgift for enkelte som tjenestegjør om bord, når det tjenes opp like pensjonsrettigheter.

       På denne bakgrunn foreslås at pensjonstrygdens styre gis adgang til å fastsette en minste rederavgift tilsvarende avgiften som gjelder på fiske- og fangstfartøyer.

       Etter pensjonstrygdloven § 29 nr. 2 kan Kongen etter forslag fra styret bestemme at rederavgift helt eller delvis skal fastsettes på annen måte enn etter nr. 1. Bestemmelsen anvendes ikke i praksis. I samråd med pensjonstrygdens styre foreslås derfor § 29 nr. 2 opphevet.

6.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Det foreslås at endringene i lov om pensjonstrygd for sjømenn trer i kraft 1. mars 1995.

       Endringene ville innebære merinntekter for trygden på anslagsvis 1,5 mill. kroner.

       Administrativt medfører endringene en viss forenkling.

       Komiteen har ingen merknader til forslagene under kap. 6.

7. Justeringer i lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere § 2 og 8

7.1 Fritak for pliktig medlemskap for personer over 46 år som ikke kan oppnå pensjon

       Medlemskap i pensjonstrygden for fiskere er med visse unntak pliktig for fiskere som står på blad B i fiskermanntallet.

       Etter fiskerpensjonsloven § 2 nr. 2 kan den som er over 46 år på det tidspunkt han første gang fyller vilkårene for pliktig medlemskap etter § 1, kreve seg unntatt fra trygden. Krav settes fram overfor trygdekontoret straks vilkårene for trygdeplikt foreligger.

       Fra 1. januar 1981 gikk man over fra å innbetale ukepremie til forskuddsvis innbetaling av årspremie, og samtidig bortfalt trygdeetatens tidligere adgang til å tvangsinndrive premien ved utpanting.

       Etter dette ble medlemskap i pensjonstrygden i praksis frivillig i årene 1971-93.

       Ved lovendring av 11. juni 1993 ble det et vilkår for å stå på blad B i fiskermanntallet at skyldig premie til pensjonstrygden for foregående og inneværende år er betalt. Opptak på blad B sikrer fiskeren rett til visse sosiale ordninger og andre fordeler.

       Personer som har unnlatt å betale pliktig premie før 1994 og som er over 46 år, vil imidlertid ikke kunne oppnå minstekravet på 750 uker for å få fiskerpensjon. Disse oppfatter det som urimelig å måtte betale premie til pensjonstrygden for å stå på blad B.

       Etter anmodning fra Norges Fiskarlag foreslår departementet at fritaket fra trygdeplikt i fiskerpensjonsloven § 2 nr. utvides til også å gjelde fiskere over 46 år pr. 1. januar 1994 som ikke kan oppnå pensjon.

7.2 Forskyving av første utbetalingsmåned for fiskerpensjon

       Etter fiskerpensjonsloven § 8 første ledd, skal fiskerpensjonen utbetales fra og med den kalendermåned fiskeren fyller 60 år.

       Etter lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn § 41 skal pensjonen utbetales etter den måned sjømannen fyller 60 år. Bestemmelsen ble endret ved endringslov av 29. januar 1993 nr. 27. I Ot.prp. nr. 47 (1991-1992) ble det vist til at virkningstidspunktet for tilståelse av pensjon fra Folketrygden er kalendermåneden etter den måned vedkommende fyller vilkår for rett til ytelsen.

       Mange fiskere får utbetalt pensjoner både fra pensjonstrygden for sjømenn og fra pensjonstrygden for fiskere som samordnes.

       Departementet foreslår at fiskerpensjonsloven endres, slik at også fiskerpensjonen først utbetales fra og med kalendermåneden etter at fiskere fyller 60 år.

7.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar 1995.

       Forslagene vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

       Komiteen har ingen merknader til forslagene under kap. 7.

8. Oppretting av lovtekst

8.1 Folketrygdloven § 14-5

       Folketrygdloven § 14-5 nr. 1 regulerer hvilke krav trygdekontorene kan avgjøre.

       Ved lov av 11. juni 1993 nr. 84 (ikrafttreden 1. januar 1994) ble avgjørelsesmyndigheten når det gjelder krav om rehabiliteringspenger og foreløpig uførestønad, regulert i paragrafens nr. 1 bokstav c. Avgjørelsesmyndigheten når det gjelder krav om attføringspenger under yrkesrettet attføring, ble regulert i bokstav d.

       Ved en inkurie ble det oversett at bestemmelsens punkt c (lov av 11. januar 1993 nr. 25) allerede var endret. Avgjørelsesmyndigheten når det gjelder krav om stønad ved fødsel og adopsjon, var blitt regulert i et nytt punkt c.

       Den oppståtte redaksjonelle feil i folketrygdloven § 14-5 foreslås nå rettet opp. Samtidig foreslås at nummereringen i bestemmelsen tas ut, da nr. 2 ble opphevet ved lov av 14. juni 1991 nr. 31.

8.2 Lov av 19. juni 1960 nr. 57 om sykehus m.v. § 1 fjerde ledd

       Det redegjøres i proposisjonen for visse endringer som ble foretatt i sykehusloven i 1992. Ved en ren inkurie ble det ved siste endring av § 1 fjerde ledd gjort en feil ved at henvisning til § 18 a falt ut av førstnevnte bestemmelse. Som en følge av dette vil meldeplikten til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen, ikke gjelde for institusjoner som omfattes av lov om psykisk helsevern.

       Denne utilsiktede endringen av sykehuslovens § 1 fjerde ledd foreslås rettet opp ved at det tas inn en henvisning til § 18 a i førstnevnte bestemmelse. Den foreslåtte endringen vil ikke få konsekvenser idet den kun medfører at gjeldende lovgivning opprettholdes på dette området.

8.3 Lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie - § 10 nr. 4 annet ledd

       Ferieloven § 10 nr. 4 annet ledd bokstav b og bokstav c viser henholdsvis til folketrygdloven § 3-21 nr. 1-5 og § 3-21 A nr. 1-4. Etter at fødselspengeordningen ble skilt ut fra sykepengeordningen, er lovhenvisningene i ferieloven feil. Henvisningene i ferieloven § 10 nr. 4 annet ledd bokstav b og bokstav c skal begge være til folketrygdloven § 3A-15.

       Komiteen har ingen merknader til forslagene under kap. 8.

9. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

       I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres følgende endringer:

§ 12 første ledd skal lyde:

       Fylkeskommunen dekker utgiftene til drift av de institusjoner og tjenester som inngår i plan etter § 2 og ved private forpleiningssteder som er knyttet til sykehus, jf. § 5. Utgifter til spesialistpraksis som drives etter avtale med fylkeskommunen, skal delvis dekkes av fylkeskommunen etter nærmere avtale mellom den privatpraktiserende spesialist og fylkeskommunen. Fylkeskommunen kan inngå avtale med medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som nevnt i § 1 første ledd og som inngår i plan etter § 2, når det gjelder prøve- eller analysespekter, omfang og pris på tjenestene. For at utgifter til laboratorie- og røntgentjenester skal dekkes av pasientens bostedsfylke, må bostedsfylket ha inngått avtale med medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt. Medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt som nevnt i denne paragrafs tredje punktum, har krav på avtale med fylkeskommunen i inntil 3 år etter at denne lovendring trer i kraft, dersom laboratoriet- eller røntgeninstituttet har utført årlige tjenester for fylkeskommunen over et minimum fastsatt av departementet. Fylkeskommunen plikter å bekjentgjøre hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med.

Ikrafttredelse

10. Komiteens tilrådning

       Komiteen har ellers ingen merknader og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endringer:

Overskriften i § 3-22 skal lyde:

       Sykepenger ved barns eller barnepassers sykdom.

§ 3-22 nr. 1 nytt annet ledd skal lyde:

       Arbeidstaker har tilsvarende rett til sykepenger for nødvendig tilsyn med barn under 12 år, henholdsvis 16 år, når den som har det daglige barnetilsynet er syk.

§ 3-22 nr. 2 første ledd første punktum skal lyde:

       2.  Den enkelte arbeidstaker har rett til sykepenger etter nr. 1 første og annet ledd i til sammen inntil 10 dager pr. kalenderår, men i inntil 15 dager dersom vedkommende har omsorg for mer enn to barn.

§ 3-22 nr. 3 fjerde punktum skal lyde:

       Av sykepenger ved barns eller barnepassers sykdom som arbeidsgiver får refundert fra trygden, yter trygden feriepenger med 10,2 %.

§ 14-5 skal lyde:

       Trygdekontoret avgjør krav om

II.

I lov av 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner gjøres følgende endring:

§ 17 første ledd skal lyde:

       Pensjonsgrunnlaget fastsettes skjønnsmessig under hensyn til den arbeidsinntekt den skadede eller avdøde måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt påført skaden eller sykdommen, dog slik at grunnlaget skal være minst kr 9.000 og ikke overstige kr 10.000.

III.

I lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner gjøres følgende endringer:

§ 21 nr. 1 første ledd skal lyde:

       Pensjonsgrunnlaget for personer i gruppe 1 a fastsettes skjønnsmessig under hensyn til den arbeidsinntekt den skadede eller avdøde måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt påført skaden eller sykdommen, dog slik at grunnlaget skal være minst kr 9.000 og ikke overstige kr 10.000.

§ 21 nr. 2 første ledd skal lyde:

       I gruppe 1 b skal pensjonsgrunnlaget være minst kr 9.000 og ikke overstige kr 10.000 for personer som omfattes av 1. klasse og kr 9.000 for personer som omfattes av 2. klasse i lov om ulykkestrygd for sjømenn § 13. For loser som ikke går inn under ulykkestrygdloven skal pensjonsgrunnlaget være minst kr 9.000 og ikke overstige kr 10.000. For losgutter og postfunksjonærer på skip er pensjonsgrunnlaget kr 9.000.

IV.

I lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn gjøres følgende endringer:

§ 3 nr. 4 skal lyde:

       Del av kalendermåned regnes som halv fartsmåned dersom det er opptjent 15 dager eller mindre, og ellers som hel fartsmåned.

§ 27 nr. 2 første ledd skal lyde:

       Arbeidstaker i gruppe 2 betaler en avgift som pr. måned utgjør 1,20 ganger den pensjonssats som er fastsatt i medhold av § 5 nr. 1 bokstav a første ledd.

§ 27 nr. 3 skal lyde:

       Avgiften regnes pr. kalendermåned. Omfattes arbeidstakeren av trygden i 15 dager eller mindre i en kalendermåned, svares halv avgift. Ellers svares full månedsavgift. Avgiftsbeløpene avrundes til nærmeste hele krone.

       Arbeidstakeravgift av sykepenger som nevnt i § 1 nr. 3 kan beregnes etter dagsatser.

       Styret kan gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene i første og annet ledd.

I § 28 annet ledd erstattes « § 1 nr. 8 » med « § 1 nr. 3 ».

§ 29 nr. 1 annet ledd skal lyde:

       Pensjonstrygdens styre kan gi nærmere regler om gjennomføringen og kan herunder bestemme at avgiften skal beregnes etter første ledd andre punktum også i andre tilfelle.

§ 29 nr. 2 oppheves.

V.

I midlertidig lov av 29. juni 1951 nr. 34

om tillegg til lover av 13. desember 1946 om 1) Krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner og 2) Krigspensjonering for militærpersoner skal kap. III nr. 1 første ledd lyde:

       For alle som er eller blir tilstått pensjon etter bestemmelsene i lovene om krigspensjonering for militærpersoner og for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946, skal full invalidepensjon etter de forskjellige pensjonsgrunnlag svare til full invalidepensjon i Statens pensjonskasse etter lønnen i de nedenfor oppførte lønnstrinn i statens lønnsregulativ pr. 30. april 1986:

Militærpersoner:

Pensjonsgrunnlag Lønnstrinn i statens

VI.

I lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere gjøres følgende endringer:

§ 2 nr. 2 nytt annet ledd skal lyde:

       Det samme gjelder den som er over 46 år pr. 1. januar 1994, og ikke har tidligere opptjeningstid i pensjonstrygden.

§ 8 første ledd skal lyde:

       Alderspensjon ytes fra og med kalendermåneden etter den måned pensjonisten fyller 60 år, dog ikke for lengre tid tilbake enn de siste tre år før den måned hvori krav som nevnt i § 24 er mottatt av trygdekontoret.

VII.

I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres følgende endring:

§ 1 fjerde ledd skal lyde:

       Med unntak av bestemmelsene i § 8, § 9a, § 13, § 14, § 16, § 17, § 18, § 18a og § 18b gjelder loven ikke for helseinstitusjoner som går inn under lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern.

VIII.

I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie gjøres følgende endringer:

§ 10 nr. 4 første ledd annet punktum skal lyde:

       Tilsvarende gjelder sykepenger for inntil 10 dager som er betalt av arbeidsgiver ved barns eller barnepassers sykdom, jf folketrygdloven § 3-22.

§ 10 nr. 4 annet ledd bokstav a) annet punktum skal lyde:

       I tillegg betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioder etter folketrygdloven § 3-7 første ledd eller for fravær ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 3-22 nr. 3.

I § 10 nr. 4 annet ledd bokstav b) erstattes « § 3-21 nr. 1-5 » med « § 3A-15 ».

I § 10 nr. 4 annet ledd bokstav c) erstattes « § 3-21A nr. 1-4 » med « § 3A-15 ».

IX.

       I lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. gjøres fklgende endringer:

§ 17 første ledd ny nr. 4 skal lyde:

       Sykehus for visse legemidler. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere vilkår for slikt salg, herunder hvilke grupper legemidler det skal omfatte.

§ 17 første ledd nr. 4 blir ny nr. 5.

Annet ledd skal lyde:

       Departementet kan i forskrift gi godkjente grossister tillatelse til å selge visse legemidler direkte til andre helseinstitusjoner og andre angitte brukere.

X. Ikrafttredelse