Det påpekes i proposisjonen at legemiddelmarkedet i Norge er underlagt omfattende offentlige reguleringer samtidig som konkurransen mellom aktørene i markedet i dag er begrenset og på enkelte områder helt fraværende. Sistnevnte forhold fører til at prisen på viktige legemiddelgrupper er unødvendig høy i Norge. Veksten i statens utgifter til legemiddelkjøp og Norges internasjonale forpliktelser etter EØS-avtalen har nødvendiggjort en gjennomgang av pris- og avansesystemet for legemidler.

       I St.meld. nr. 2 (1993-1994) Revidert nasjonalbudsjett 1994 presenterte Regjeringen en rekke tiltak på legemiddelområdet. Hovedformålet med tiltakene var å oppnå en bedre utnyttelse av samfunnets samlede ressurser som medgår til bruk av legemidler og å inkorporere de endringer som følger av EØS-avtalen.

       Et sentralt forslag var at sykehusene skal kunne kjøpe visse legemidler som disse er storforbrukere av direkte fra godkjent grossist. Dette vil gjøre det enklere for sykehusene å praktisere dagens anbudsbestemmelser, samt legge forholdene til rette for en mer rasjonell legemiddelhåndtering til sykehus. I henhold til EØS-avtalen er det påbudt å innhente anbud der et varekjøp utgjør mer enn 1,6 mill. kroner.

       Ved behandling av St.meld. nr. 2 (1993-1994) Revidert nasjonalbudsjett 1994 jf. B.innst.S.nr.IV (1993-1994), gikk Stortingets flertall inn for Regjeringens forslag, og uttalte følgende:

« Flertallet har imidlertid merket seg forslaget om at sykehus selv kan foreta legemiddelinnkjøp. Flertallet vil anta at en slik ordning i første rekke vil være nyttig for de sykehus som ikke har eget apotek. Sykehusene vil på denne måten styrke egen økonomi. En slik ordning vil også, etter flertallets oppfatning, være gunstig for pasientene. Det vil være mulig for sykehusene å innhente anbud ved innkjøp av legemidler, som igjen vil bidra til lavere priser. »

       Lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. § 14 , slår fast at legemidler som hovedregel bare kan selges av apotek og godkjente grossister. Vedrørende grossisters adgang til videresalg av legemidler er denne begrenset til nærmere angitte kjøpere som nevnt i legemiddelloven § 17 første ledd nr. 1-4. Bestemmelsen omfatter ikke sykehus. Bestemmelsen i § 17 første ledd lest i sammenheng med § 14 innebærer at apotek har enerett til å selge legemidler til sykehus.

       Etter departementets oppfatning kan det, på bakgrunn av lovens forarbeider og etablert praksis, reises tvil om § 17 annet ledd gir hjemmel for direktesalg av legemidler fra grossist til sykehus ut fra økonomiske hensyn. En åpning for direktehandel med legemidler som sykehusene er storforbrukere av, vil kunne innebære en ikke uvesentlig endring av dagens praksis og den anvisning som lovens forarbeider gir. Departementet foreslår på denne bakgrunn at loven endres, slik at hjemmelen for å kunne legge økonomiske vurderinger til grunn blir klar.

       Endringen foreslås foretatt slik at grossister/produsenter gis adgang til å selge visse grupper av legemidler fastsatt i forskrift til sykehus. Dette vil omfatte både legemidler som sykehusene er storforbrukere av, legemidler som har kort holdbarhetstid eller som av andre grunner bør selges direkte til sykehus.

       Sosial- og helsedepartementet understreker at forslaget ikke må oppfattes som et påbud om at legemidler skal leveres utenom apotek, men at sykehuseier gis nye valgmuligheter og handlefrihet til å utforme rasjonelle former for legemiddelhåndtering.

       Videre framholdes det at det er av vesentlig betydning at den faglige standard knyttet til håndtering av legemidler ikke svekkes. Det legges derfor ikke opp til endringer i dagens bestemmelser om at en farmasøyt skal være ansvarlig for håndtering av legemidler på sykehus.

       Det foreslås at departementet gis fullmakt til i forskrift å fastsette nærmere vilkår for direktesalg fra grossist/produsent til sykehus.

       Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 1995.

       Med hensyn til økonomiske og administrative konsekvenser anføres det at forslaget vil gjøre det enklere for sykehusene å praktisere anbud ved innkjøp av legemidler. I tillegg vil en oppnå reduserte legemiddelkostnader ved at omsetningsordningen forenkles gjennom bortfall av apotekenes avansepåslag. Samlet sett vil dette kunne gi fylkeskommunene som eier av sykehusene lavere legemiddelutgifter. I St.prp. nr. 50 Om kommuneøkonomien 1995 m.v. ble det anslått at fylkeskommunene kan spare om lag 40 mill. kroner ved omleggingen, og at det ved fastsettelse av rammen for fylkeskommunenes inntekter i 1995 ville bli tatt hensyn til dette.

       Private apotek som i dag har vesentlig innslag av sykehusleveranser, vil gå glipp av inntekter fra denne virksomheten. Apotekdekningen på landsbasis vil imidlertid bli sikret opprettholdt gjennom dagens tilskuddsordning overfor det private apotekvesen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag om at grossister/produsenter gis adgang til å selge visse grupper av legemidler fastsatt i forskrift til sykehus. Dette vil omfatte både legemidler som sykehusene er storforbrukere av, legemidler som har kort holdbarhetstid, eller hvor det av andre grunner ikke er hensiktsmessig at omsetningen går via apotek.

       Flertallet mener det er av vesentlig betydning at den faglige standard knyttet til håndtering av legemidler ikke svekkes. Flertallet merker seg at det vil være opp til fylkeskommunene og staten for sine to sykehus med apotek, å avgjøre om ordningen med anbud og direktekjøp skal medføre noen endring for sykehusapotekenes drift. Flertallet legger vekt på at forslaget vil gjøre det enklere for sykehusene å praktisere anbud ved innkjøp av legemidler, og at en kan oppnå kostnadsreduksjoner som igjen vil styrke sykehusenes økonomi.

       Flertallet merker seg departementets vurdering om at apotekdekningen på landsbasis vil bli sikret opprettholdt gjennom dagens tilskuddsordning overfor det private apotekvesen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at EØS-avtalen medfører en liberalisering av legemiddelmarkedet. Disse medlemmer mener dette øker informasjonsbehovet både hos helsepersonell og andre brukere. Apotekene med sin fagkunnskap må derfor spille en sentral rolle i fremtiden.

       Disse medlemmer understreker apotekenes rolle både ved salg av legemidler og som ansvarlig for informasjon. Disse medlemmer mener følgene av å tillate sykehusene direkte innkjøp utenom apotek må veies opp mot merkostnadene sykehusene får med å etablere egne ansvarssystem på området.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen viser til kostnadsinnsparing for sykehusene, dersom apotekenes innkjøpsmonopol blir brutt. Disse medlemmer vil peke på at det i dag alt foregår direkte innkjøp til sykehusene over visse terskelverdier og for sentrale massekvantaprodukter.

       Disse medlemmer viser til at sykehusapotekene gjennomgående drives uten særlig stor fortjeneste. Disse medlemmer viser videre til at et eventuelt overskudd går til dem som eier apotekene, dvs. sykehuset, staten eller fylkeskommunen. Disse medlemmer vil peke på at innkjøp gjort av organ eller avdelinger med lavere spesialkompetanse innen farmasi, medisinering, kvoteringer etc., like gjerne vil kunne føre til dyrere innkjøp. En slik utvikling vil i så fall overføre overskuddet fra sykehusene og fellesskapet til den farmasøytiske industrien.

       Disse medlemmer viser til gjeldende regler om synonympreparater, der billigste alternativ skal velges dersom det er flere likeverdige preparater. Et apotek vil, pga. kompetanse og oversyn over legemiddel, kunne hjelpe sykehusene i valg av preparater.

       Ut fra hva en samlet finanskomité har gitt uttrykk for i B.innst.S.nr.IV (1993-1994), mener disse medlemmer det er naturlig at dette nå følges opp med en egen melding for Stortinget.

       Disse medlemmer vil stemme imot det framlagte lovforslaget.