1. Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen fremmes hovedsakelig forslag til endringer i forvaltningsloven.

       Det foreslås bl.a. en bestemmelse om at forvaltningens saker skal forberedes uten ugrunnet opphold, og en ny regel om at det skal gis foreløpig svar dersom en henvendelse ikke kan behandles i løpet av en måned. Det organ som har truffet et vedtak skal ha plikt til å sørge for rask underretning til partene. Videre foreslås det å utvide en parts rett til å kreve etterfølgende begrunnelse der forvaltningsorganet ikke har gitt begrunnelse samtidig med vedtaket. Rett til muntlig konferanse foreslås også i saker som ikke gjelder enkeltvedtak. De viktigste reglene i gjeldende forskrifter om forvaltningsorganenes veiledningsplikt foreslås tatt inn i loven. Departementet har videre fulgt opp en del forslag med sikte på å klargjøre forvaltningslovens bestemmelser uten at dette tilsikter realitetsendringer.

       Bakgrunnen for lovforslaget er et høringsnotat som ble sendt ut i 1990 med sikte på å foreta en etterkontroll av hvordan viktige sider av loven virker i praksis.

2. Forvaltningslovens anvendelse på private rettssubjekters virksomhet

       Forvaltningsloven gjelder etter § 1 den virksomhet som drives av forvaltningsorganer. Private instanser faller i utgangspunktet utenfor loven. Enkelte private organisasjoner/instanser er imidlertid gitt kompetanse til å utøve offentlig myndighet, og disse regnes som forvaltningsorgan når de « på vegne av stat eller kommune treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift », men ikke ellers. Offentlighetsloven er avgrenset på samme måte.

       I høringsnotatet ble det ikke foreslått realitetsendringer av grensene for de to lovenes anvendelsesområde i forhold til private. Det ble imidlertid foreslått enkelte språklige endringer i lovenes innledende bestemmelser for å unngå misforståelser om deres rekkevidde. Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslagene. Departementet foreslår etter dette bl.a. at ordene « på vegne av stat eller kommune » tas ut i forvaltningslovens § 1 fordi dette uttrykket ikke har selvstendig betydning, og dermed er unødvendig. Videre foreslås en språklig justering i § 10 om habilitetsreglene.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig med departementet i at forslaget til endring i forvaltningslovens § 1 tredje punktum innebærer en forenkling uten å endre realiteter, og har for øvrig ingen kommentarer.

3. Forvaltningslovens anvendelse i ansettelsessaker

       Saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak gjelder i utgangspunktet også i ansettelsessaker. Vedtak om ansettelse er imidlertid etter § 3 annet ledd unntatt fra reglene om plikten til begrunnelse og fra reglene i kap. VI om bl.a. klageadgang og omgjøring.

       I høringsnotatet foreslo Justisdepartementet å presisere § 3 i samsvar med gjeldende tolkningspraksis. Bestemmelsen skulle etter dette gjelde uavhengig av om det faktisk skjer en ansettelse eller ikke, og reglene om dekning av sakskostnader i kap. VI skulle komme til anvendelse også ved ansettelsesvedtak. Det ble videre foreslått en klargjøring av når et ansettelsesvedtak skulle kunne omgjøres av forvaltningen. I utgangspunktet gjelder omgjøringsadgangen etter § 35, men det ble foreslått unntak for rett til å omgjøre et ansettelsesvedtak til skade for en part, jf. § 35 tredje ledd. Denne adgangen er så nært knyttet til systemet i klagereglene at bestemmelsen ikke bør kunne nyttes i ansettelsessaker.

       Høringsinstansene er positive til forslagene. Regjeringsadvokaten mener imidlertid at omgjøringsadgangen etter § 35 bør gjelde fullt ut. Norsk Kommuneforbund foreslår at det gis adgang til å påklage vedtak i slike saker.

       Departementet følger opp forslaget om å presisere lovteksten slik at alle ansettelsessaker omfattes av unntaksbestemmelsen i § 3 andre ledd andre punktum. Forslaget innebærer ingen realitetsendring. Departementet mener at vedtak i ansettelsessaker fortsatt bør være unntatt fra reglene om begrunnelse og om klage.

       Det er etter gjeldende rett uklart i hvilken grad et overordnet forvaltningsorgan av eget tiltak kan omgjøre et vedtak i en ansettelsessak. I høringsomgangen er det ikke kommet innvendinger til at også disse vedtak skal kunne omgjøres. Departementet har derfor ført dette forslaget videre, med unntak for omgjøring til skade for parten etter § 35 tredje ledd. De fleste høringsinstansene er enige i at sistnevnte regel ikke skal gjelde i ansettelsessaker.

       Det er etter dagens praksis antatt at reglene om dekning av saksomkostninger i § 36 kommer til anvendelse også ved endring av ansettelsesvedtak. Dette foreslås presisert i § 3.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig med departementet i at vedtak i ansettelsessaker skal være unntatt fra reglene om begrunnelse i §§ 24-25, reglene om klage i §§ 28-34 og reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd, med mindre vedkommende forvaltningsorgan bestemmer noe annet. Den foreslåtte lovendring i § 3 andre punktum gjør det klart at forvaltningsorganet har adgang til å omgjøre et vedtak i en ansettelsessak så fremt ikke de spesielle forhold som er nevnt i § 35 tredje ledd foreligger. Det gjøres også klart at en eventuell omgjøring kan utløse krav om saksomkostninger fra den omgjøringen tilgodeser. Komiteen finner en slik presisering av omgjørelsesadgangen nyttig, og er enig i at bestemmelsen i § 35 tredje ledd om overordnet myndighets adgang til å omgjøre til skade for en part, også der vilkårene i § 35 første ledd bokstav b og c ikke er til stede, er så nær knyttet til systemet i klagereglene at bestemmelsen ikke bør kunne benyttes i ansettelsessaker.

4. Forvaltningslovens anvendelse på domstolenes forvaltningsvirksomhet

       Forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav a fastsetter at loven ikke gjelder domstolenes virksomhet. § 4 første ledd bokstav b gir dessuten unntak for saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene. Unntaket i bokstav a omfatter rene forvaltningssaker som f.eks. tinglysing og registrering. I høringsnotatet ble det foreslått å oppheve dette unntaket, slik at forvaltningsloven gis anvendelse på domstolenes forvaltningsmessige virksomhet. Forslaget er i liten grad kommentert av høringsinstansene. Den norske Dommerforening er uenig i endringsforslaget, og anfører bl.a. prinsipielle betraktninger, spesielt dommernes uavhengighet i utførelsen av deres gjerninger.

       Etter departementets oppfatning er det behov for klare saksbehandlingsregler også i tilknytning til domstolenes forvaltningsvirksomhet, og departementet mener at det ikke er grunnlag for avgjørende prinsipielle innvendinger mot forslaget. Enkelte høringsinstanser har pekt på at det kan være grunn til å gjennomgå eksisterende særregulering i lover og forskrifter for å vurdere om forvaltningslovens normalordning vil være tilstrekkelig. Departementet er enig i at det kan være grunn til å se nærmere på slike spørsmål, og vil derfor ikke fremme noe forslag nå, men kommer tilbake til spørsmålet i en senere sammenheng.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at prinsippet om domstolenes uavhengighet er grunnleggende for en rettsstat. Komiteen er enig i at lovendringer som ville rokke ved dette prinsippet må unngås. Når domstolene i tillegg til den dømmende myndighet også er tillagt forvaltningsoppgaver, oppstår på den annen side spørsmål om borgerne ikke skal ha de samme rettigheter i en slik sammenheng som overfor andre forvaltningsmyndigheter.

       Komiteen konstaterer at departementet i proposisjonen ikke fremmer noe forslag som berører domstolenes forvaltningspraksis. Komiteen har imidlertid merket seg at det etter departementets oppfatning er behov for klare saksbehandlingsregler også for denne virksomhet, og at departementet vil komme tilbake til spørsmålet i en senere sammenheng.

5. Forvaltningens behandling av saker etter rettspleielovene m.v.

       Unntaket i § 4 første ledd bokstav b for saker som behandles etter rettspleielovene gjelder generelt, uavhengig av om det er en domstol som avgjør saken. Bakgrunnen for unntaket er at disse lovene selv inneholder utførlige saksbehandlingsregler. I forhold til ordinære forvaltningsorganer kan rekkevidden av unntaksregelen i noen grad være uklar. Det er antatt at unntaket ikke omfatter tilfeller der forvaltningsorganet bare har en mer avledet tilknytning til saken, f.eks. som part eller fornærmet. Konsekvensene er at forvaltningsloven gjelder når forvaltningsorganet tar skritt i slike tilfeller.

       Offentlighetsloven § 1 har en tilsvarende bestemmelse, men gjelder også saker der forvaltningsorganet har en avledet tilknytning til saken. Konsekvensen er at publikum ikke har noe lovfestet krav på innsyn i disse tilfellene. I høringsnotatet ble det antatt at forskjellene mellom de to lovene på dette punkt bør opprettholdes. Høringsinstansene har jevnt over ikke hatt innvendinger til dette, men enkelte mener at det bør skje en samordning mellom forvaltningsloven og offentlighetsloven på dette punkt.

       Departementet mener gjeldende rett er tilfredsstillende, og finner ikke grunnlag for å foreslå realitetsendringer. Departementet går likevel inn for å justere ordlyden i forvaltningsloven § 4 noe, dels for å markere forskjellen til offentlighetsloven § 1 og dels for å klargjøre hvilke saker som er unntatt fra forvaltningsloven.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i den klargjøring av unntak fra forvaltningsloven som er foreslått i § 4 første ledd bokstav b og har for øvrig ingen kommentarer.

6. Inhabilitet

       De sentrale lovregler om inhabilitet i offentlig forvaltning finnes i forvaltningsloven kap. II. En tjenestemann er automatisk inhabil dersom han selv er part i saken eller har en nærmere angitt tilknytning til en part. Det er også gitt en skjønnsmessig regel om inhabilitet når det foreligger « andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet ».

       I høringsnotatet tok departementet opp sammenhengen mellom habilitetsreglene og økonomiske misligheter i det offentlige. Departementet fant ikke grunn til å foreslå endringer i habilitetsreglene. I høringsbrevet ble avdekkingen av økonomiske misligheter i Oslo kommune omtalt spesielt. Høringsinstansene er gjennomgående enige i at det ikke bør foretas noen endringer i habilitetsreglene i denne omgang. Enkelte instanser mener imidlertid at det er behov for en gjennomgang av reglene, og det er kommet enkelte forslag til endringer. Sivilombudsmannen påpeker problemet med såkalte vervkombinasjoner og Kommunaldepartementet mener at den skjønnsmessige inhabilitetsregelen bør presiseres nærmere.

       Departementet fremhever at de tilfeller av mislighet som er avdekket i Oslo kommune vanskelig kunne vært avverget gjennom skjerping eller klargjøring av habilitetsreglene. Departementet legger til grunn at habilitetsreglene i hovedsak er tilfredsstillende, men at det på enkelte punkter kan være behov for endringer.

       I proposisjonen peker departementet på noen aktuelle spørsmål. Det gjelder bl.a. reglene om at en tjenestemann er inhabil til å delta i behandlingen av en sak der en part er et selskap m.v. hvor vedkommende har en ledende stilling eller er medlem av styret. Unntak gjelder der selskapet helt ut eies av stat eller kommune. Kommunelovutvalget foreslo at unntaket også skulle omfatte tilfeller der oppnevning til styret eller bedriftsforsamling var foretatt av statlig eller kommunalt organ, eller etter forslag fra slikt organ. Dette forslaget vakte sterk motstand i høringsomgangen. Et annet spørsmål gjelder situasjoner der en tjenestemann deltar i behandlingen av samme forvaltningssak i ulike organer uten å være inhabil (vervkombinasjoner). Inhabilitet vil kunne inntre etter den skjønnsmessige regelen, men det skal mye til. Andre aktuelle spørsmål gjelder krav om protokollasjon av inhabilitetsgrunnlag i kollegiale organer og straff for brudd på habilitetsreglene. Departementet er innstilt på å vurdere disse forslagene nærmere.

Komiteens merknader

       Komiteen konstaterer at høringsinstansene gjennomgående er enige i at det ikke bør foretas noen endringer i habilitetsreglene i denne omgang, og at departementet heller ikke foreslår noen endringer. Komiteen har merket seg at Sivilombudsmannen peker på problemene med såkalt vervkombinasjon, der en tjenestemann deltar i behandlingen av samme forvaltningssak i ulike organ uten å være inhabil. Komiteen mener at dette kan være et problem som bør vurderes nærmere, og konstaterer at departementet er av samme oppfatning.

7. Veiledningsplikt

       Etter forvaltningsloven § 11 har forvaltningsorganene en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt område. Departementet har gitt forskrifter om veiledningsplikten. Forskriften gjengis i proposisjonen. I høringsnotatet foreslo departementet at deler av forskriften skulle tas inn i forvaltningsloven for å gjøre reglene lettere tilgjengelige.

       Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget, og det er enighet om at bare et utvalg av bestemmelsene bør tas inn i loven. Mange instanser gir også sin tilslutning til det utvalget departementet har foreslått i høringsbrevet. Noen høringsinstanser bemerker at dette utvalget av bestemmelser kan gi et fortegnet bilde av forvaltningens plikter, og at også begrensningene i veiledningsplikten bør tas med.

       Departementet viderefører forslaget om at de mest sentrale reglene i forskriften om veiledningsplikt tas inn i forvaltningsloven. Lovutkastet tar utgangspunkt i det utvalg av bestemmelser som ble foreslått i høringsnotatet. Dette gjelder bl.a. reglene i forskriftene § 2 om veiledning overfor partene i en sak. Videre gjelder det reglene om veiledning ved underretning om enkeltvedtak i § 3, reglene i § 6 om henvendelser til urette myndighet og § 7 om retting av feil. I tillegg foreslår departementet en utvidelse på bakgrunn av høringsuttalelsene. Dette gjelder forskriften § 1 andre ledd om formålet med veiledningen, og § 1 tredje ledd om at veiledningen skal tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet. Det samme gjelder regelen i § 2 om at veiledning skal gis til enhver som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham selv om vedkommende ikke er part.

       Forslag fra Finansdepartementet om å utelate bestemmelsen om at forvaltningsorgan av eget tiltak skal vurdere partenes behov for veiledning, følges ikke opp.

       Enkelte høringsinstanser har foreslått at forskriften § 5 bør tas inn i loven. Departementet støtter ikke dette, og peker på at bestemmelsen ikke er rettet mot publikum, men presiserer forvaltningsorganets plikt til å sette opp søknad m.v.

Komiteens merknader

       Komiteen ser det som en fordel at lovens § 11 om veiledningsplikt blir supplert med regler som i dag bare finnes i forskriftene til loven. Det er større muligheter for at den enkelte blir klar over sin rett til veiledning dersom denne rett fremgår av selve lovteksten. Komiteen er særlig tilfreds med at forslaget i § 11 annet ledd innebærer at loven pålegger forvaltningen av eget tiltak å vurdere partenes behov for veiledning, slik at veiledningsplikten ikke er avhengig av at den enkelte part henvender seg til forvaltningen og ber om veiledning. Komiteen er glad for at departementet ikke har tatt hensyn til Finansdepartementets forslag om å utelate denne bestemmelsen.

8. Saksbehandling og foreløpig svar

       Forvaltningsloven inneholder ikke alminnelige bestemmelser om frister for saksbehandlingen. § 11 a inneholder imidlertid et par regler som gjelder fremdriften av saker. Etter disse reglene skal det treffes avgjørelse i en forvaltningssak uten ugrunnet opphold når saken er ferdig forberedt. Etter uskrevne normer for god forvaltningsskikk foreligger det også en plikt til å påbegynne og gjennomføre saksbehandlingen uten ugrunnet opphold. Etter § 11 a skal forvaltningen videre gi et foreløpig svar dersom det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares. Det skal angis hvorfor henvendelsen foreløpig ikke kan besvares og når endelig svar kan ventes. Som et veiledende utgangspunkt er det i rundskriv fra departementet angitt at foreløpig svar bør gis dersom en kurant henvendelse ikke kan besvares innen 14 dager. Søker avsenderen om løyve eller tillatelse, bør foreløpig svar gis dersom saken ikke kan påregnes avgjort innen en måned.

       I høringsnotatet foreslo departementet at § 11 a skulle endres slik at det sies uttrykkelig at saken både skal avgjøres og forberedes uten ugrunnet opphold. Videre ble det foreslått å lovfeste en regel om at det skal gis foreløpig svar dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned.

       Høringsinstansene har stort sett ikke berørt spørsmålet om å innføre generelle saksbehandlingsfrister. Det ble heller ikke fremmet forslag om det i høringsnotatet. Næringsdepartementet uttaler imidlertid at det er et overordnet mål å sette frister for forvaltningens saksbehandling. De fleste høringsinstanser støtter forslaget om å lovfeste uttrykkelig at en sak både skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Det ser også ut til å være enighet om prinsippet om at det skal gis foreløpig svar når en sak tar uforholdsmessig lang tid. Flere høringsinstanser er imidlertid uenige i å lovfeste en absolutt frist for foreløpig svar. Det uttales bl.a. at forslaget ikke tar hensyn til variasjonene mellom de ulike saksområder. En rekke instanser støtter også forslaget. Det er stort sett enighet blant høringsinstansene om at en eventuell generell frist for foreløpig varsel bør settes til 1 måned.

       På bakgrunn av høringsuttalelsene foreslås en regel i § 11 a om at saker både skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Forslaget innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende ulovfestede regler. Departementet peker på at Næringslovutvalget har kommet til at det på en rekke områder bør fastsettes bestemmelser om saksbehandlingsfrister, og at utvalget har foreslått at det gis en forskriftshjemmel som gir mulighet til å fastsette slike frister. Næringslovutvalgets rapport ble sendt på høring i 1992. Det er stor spredning i høringsinstansenes standpunkter, og svært få har kommet med konkrete forslag om nye fristbestemmelser på egne områder. Flere instanser peker på at andre virkemidler kan være mer hensiktsmessige for å få ned saksbehandlingstiden. Det nevnes bl.a. ressursstyring, virksomhetsplanlegging og regelforenkling. Før Regjeringen tar stilling til hvilke virkemidler som er mest hensiktsmessige, vil det bli foretatt en kartlegging av saksområder der saksbehandlingstiden er for lang.

       Det fremgår av høringsuttalelsene at en frist for å gi foreløpig svar innen 1 måned vil kunne medføre en ikke uvesentlig økning i arbeidsmengden for mange forvaltningsorganer. Departementet legger imidlertid vesentlig vekt på de hensyn som taler for en gjennomføring av forslaget, bl.a. hensynet til publikums tillit til forvaltningen. Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsene likevel kommet til at fristbestemmelsen bare bør omfatte enkeltvedtak. Det foreslås videre en bestemmelse om at foreløpig svar kan unnlates dersom dette anses åpenbart unødvendig.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at plikten til å gi foreløpig svar innskjerpes, og at det skal gis foreløpig svar innen en måned etter at henvendelsen er mottatt, når det gjelder saker vedrørende enkeltvedtak, jf. § 11 a tredje ledd i forslaget. Komiteen viser for øvrig til sine merknader til Dok.nr.8:14 (1993-1994) - forslag fra stortingsrepresentantene Anders Talleraas, Svein Ludvigsen, Gunnar Fatland og Kjellaug Nakken om innføring av frister for forvaltningens saksbehandling - i Innst.S.nr.8 (1994-1995).

9. Retten til muntlig konferanse

       Forvaltningsloven § 22 gir private parter en begrenset rett til muntlig konferanse med det forvaltningsorgan som behandler en sak om enkeltvedtak. Retten til muntlig konferanse gjelder bare dersom partene har en saklig grunn for dette, og bare i den grad en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det.

       I høringsnotatet ble det foreslått å flytte bestemmelsene i § 22 til lovens kap. 3 slik at de også får anvendelse i andre saker enn enkeltvedtak, f.eks. ved søknad om lån.

       De høringsinstansene som har uttalt seg, er stort sett positive til forslaget. Enkelte mener imidlertid at reglene ikke bør få anvendelse ved utarbeidelse av forskrifter.

       Departementet følger opp forslaget i proposisjonen. Forslaget vil kunne påføre enkelte forvaltningsorganer noe ekstraarbeid, men retten til muntlig konferanse vil fortsatt bare gjelde i den grad en forsvarlig utøvelse av tjenesten tillater det. Departementet går ikke inn for å fjerne denne reservasjonen slik Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har foreslått. Retten til muntlig konferanse tilkommer bare den som er part i saken. I saker om forskrifter vil normalt ingen enkeltperson kunne karakteriseres som part, og bestemmelsen vil derfor ikke gjelde i disse tilfellene. Rett til muntlig konferanse gjelder bare der forvaltningsorganet behandler en konkret sak og ønsket om konferanse knytter seg til denne.

Komiteens merknader

       Komiteen ser det som positivt at det nå blir foreslått at retten til muntlig konferanse også skal gjelde i andre saker enn enkeltvedtak, eksempelvis ved søknad om lån.

       Komiteen konstaterer at retten til muntlig konferanse ikke gjelder ubegrenset, men bare i den grad en forsvarlig utøvelse av tjenesten tillater det, og har merket seg Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets synspunkt som går ut på at dersom en part har saklig grunn for å be om muntlig konferanse bør vedkommende få anledning til dette uten at forespørselen kan avvises under henvisning til arbeidspress e.l. Komiteen har stor forståelse for dette synspunktet, men innser at en absolutt lovfestet rett til muntlig konferanse vil kunne vanskeliggjøre forvaltningens arbeid i betydelig grad. Komiteen vil derfor ikke støtte forslaget fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, men forutsetter en betydelig imøtekommenhet fra forvaltningen i forbindelse med forespørsler om muntlig konferanse. Dersom adgangen til å si nei på grunn av stort arbeidspress synes å bli misbrukt bør Stortinget komme tilbake til spørsmålet.

10. Varsel om befaring

       Forvaltningsloven inneholder ikke generelle regler om i hvilken utstrekning forvaltningsorganene plikter å gjennomføre befaringer i forbindelse med sin saksbehandling. En slik plikt kan likevel følge av reglene i § 17 som sier at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

       I høringsnotatet vurderte departementet om det bør gis regler om befaringer i forvaltningsloven på bakgrunn av et forslag fra Sivilombudsmannen. Departementet sa seg enig i at det kan være behov for slike regler, men mente at en nærmere lovregulering kunne by på problemer, særlig fordi det er vanskelig å avgrense begrepet befaring. Departementet var i tvil om det burde tas inn generelle regler i forvaltningsloven om fremgangsmåten ved befaring, eller om slike regler i stedet burde tas inn i særlovgivningen, og foreslo eventuelt en regel om varslingsplikt overfor partene.

       Blant høringsinstansene er det ingen som går inn for at forvaltningsloven bør ha mer omfattende saksbehandlingsregler for befaringer. Forslaget om å innføre varslingsplikt har imidlertid fått støtte fra en rekke høringsinstanser, men oppfatningen av forslagets rekkevidde varierer. Enkelte høringsinstanser påpeker at en varslingsplikt vil medføre økt arbeidsmengde. Også instanser som støtter forslaget understreker at man ønsker å unngå at regelen blir for vidtfavnende. Regjeringsadvokaten mener eventuelle regler om befaring bør gis i særlovgivningen.

       Departementet bemerker at de fleste høringsinstanser har gått inn for å avgrense begrepet befaring mot ulike former for besiktigelser, men at de legger nokså forskjellig innhold i disse begrepene. En for omfattende varslingsplikt vil ellers kunne medføre at forvaltningsorganene i mindre utstrekning vil foreta undersøkelser utover dokumentene i saken. Departementet er på denne bakgrunn kommet til at forslaget om varslingsplikt ikke bør føres videre gjennom generelle regler i forvaltningsloven, men eventuelt tas inn i særlovgivningen.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig med de fleste høringsinstansene i at det bør innføres en ordning med varslingsplikt i forbindelse med befaringer, og er fornøyd med at departementet vil vurdere å ta slike regler inn i særlovgivningen.

11. Gebyr for kopiering m.v.

       Forvaltningsloven § 20 sikrer parter i forvaltningssaker rett til å kreve kopier av saksdokumenter som de har innsyn i. Forvaltningsorganet kan ta gebyr for slike kopier hvis det er hjemlet i forskrifter, men kopier skal gis vederlagsfritt i rimelig utstrekning. Offentlighetsloven § 8 har en tilsvarende bestemmelse, men gir ikke en ubegrenset rett til kopier slik forvaltningsloven gjør.

       Departementet foreslo i høringsnotatet enkelte språklige endringer i de to bestemmelsene. Hensikten var å få klarere frem lovens utgangspunkt om at kopier skal gis vederlagsfritt, og at gebyr bare kan kreves når dette har hjemmel i forskrift fastsatt av Kongen. Videre ble det foreslått at slike forskrifter bare skal kunne gis når særlige grunner foreligger. Det forutsettes således at forskriftshjemmelen skal benyttes med forsiktighet.

       Det er bred enighet blant høringsinstansene om at de rent språklige endringene som foreslås er ønskelige for å klargjøre bestemmelsenes hovedprinsipper. Flere høringsinstanser peker på at det kan være behov for gebyrordninger på noen områder, og enkelte mener det er behov for forskriftshjemler om dette i forvaltningsloven og i offentlighetsloven. Finansdepartementet går imot forslaget, og mener det er en skjerpelse av adgangen til å ta gebyr.

       Departementet går inn for å klargjøre prinsippet i gjeldende regler om at avskrifter og kopier i utgangspunktet skal gis vederlagsfritt. Det synes imidlertid ikke å være noe stort behov for å la forutsetningen om at gebyradgangen skal benyttes med forsiktighet komme til uttrykk i lovtekstene. Høringsuttalelsene viser at forslaget om at særlige grunner må foreligge, vil kunne misforstås i retning av at endringen begrenser adgangen til å gi forskrifter om gebyr. Departementet har derfor ikke fulgt opp dette i lovutkastet. Departementet finner heller ikke grunnlag for å foreslå andre begrensninger i gebyradgangen. Om det skal innføres gebyr, må fortsatt avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering, der hensynet til innsynsretten alltid vil måtte tas i betraktning. Departementet går ikke inn for at det gis regler i forvaltningsloven som hjemler gebyr, og foreslår heller ikke generelle forskrifter om dette.

Komiteens merknader

       Komiteen ser det som positivt at departementet ønsker å klargjøre prinsippet i gjeldende regler om at avskrifter og kopier i utgangspunktet skal gis vederlagsfritt.

12. Samtidig og etterfølgende begrunnelse

       Etter forvaltningsloven § 24 skal enkeltvedtak begrunnes samtidig med at vedtak treffes, men det er gitt enkelte unntak. I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse der det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. Videre gjelder unntak der saken gjelder fordeling av tillatelser eller andre forhold mellom flere parter. I begge tilfeller kan imidlertid parten kreve etterfølgende begrunnelse, med mindre vedtaket er i samsvar med bestemte krav eller ønsker som parten har formulert.

       I høringsnotatet vurderte departementet om reglene kunne forenkles, og foreslo at en sløyfer forbeholdet når det gjelder etterfølgende begrunnelse, slik at en part alltid skal kunne kreve etterfølgende begrunnelse i tilfeller hvor forvaltningsorganet ikke har plikt til å gi samtidig begrunnelse.

       Det er kommet få innvendinger mot forslaget. Enkelte instanser er imidlertid uenige, og anfører bl.a. at det er tvilsomt om en part har behov for å kreve etterfølgende begrunnelse der vedtaket helt ut er i samsvar med vedkommendes egne ønsker.

       Departementet viderefører forslaget om at en part alltid skal kunne kreve etterfølgende begrunnelse av enkeltvedtak der forvaltningsorganet kan unnlate å gi samtidig begrunnelse.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i departementets forslag om at en part alltid skal kunne kreve etterfølgende begrunnelse av enkeltvedtak der forvaltningsorganet kan unnlate å gi samtidig begrunnelse.

13. Begrunnelsens innhold

       Forvaltningsloven § 25 inneholder krav til innholdet i den begrunnelsen forvaltningsorganene skal gi. Begrunnelsen skal bl.a. kort nevne de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Der parten selv har beskrevet faktum, er det tilstrekkelig å vise til en tidligere fremstilling. Det samme gjelder der forvaltningsorganet selv har redegjort for faktum i et tidligere dokument som er kjent for parten.

       I høringsnotatet ble det foreslått å endre ordlyden i § 25 for å få klarere fram at redegjørelsen ikke nødvendigvis kan eller skal være kort. Videre ble det foreslått å avskjære adgangen til å vise til en tidligere fremstilling av saksforholdet.

       Flere høringsinstanser var kritiske til å utvide begrunnelsesplikten. De fleste går imot å oppheve bestemmelsen om at man skal kunne henvise til tidligere fremstilling av de faktiske forhold. Enkelte høringsinstanser går også imot forslaget om å fjerne ordet « kort » i § 25 andre ledd første punktum. Regjeringsadvokaten frykter at forslagene kan medvirke til ubegrunnede og mer omfattende søksmål mot det offentlige. En rekke høringsinstanser støtter imidlertid forslagene.

       Departementet legger til grunn at en skjerping av plikten til å redegjøre for de faktiske forhold vil medføre en betydelig større merbelastning enn det som ble forutsatt i høringsnotatet. Siktemålet med forslagene har ikke vært å endre begrunnelsespliktens innhold, men å få fram at redegjørelse for fakta hverken kan eller bør være kort i alle saker. Denne delen av forslaget videreføres, men departementet understreker at forslaget ikke tilsikter noen realitetsendring. Forslaget om å avskjære adgangen til å henvise til en tidligere fremstilling videreføres ikke, da dette vil føre til et vesentlig merarbeid, og denne delen av forslaget har møtt sterk motstand blant høringsinstansene.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at « kort nevnes » erstattes av « nevnes » i § 25 første punktum. Den nye formuleringen inviterer ikke i samme grad til at begrunnelsen blir gjort kortere enn vedkommende part har behov for.

       Komiteen har merket seg at departementet har unnlatt å foreslå at unntakene i § 25 annet ledd annet punktum oppheves, til tross for at et slikt forslag var med i departementets høringsnotat.

       Komiteen ønsker ikke å avskjære adgangen til å vise til en tidligere framstilling av saksforholdet, og har merket seg at høringsinstansene har gitt uttrykk for at et påbud om å skrive et referat av saken medfører et vesentlig merarbeid for forvaltningen, uten at rettssikkerheten nødvendigvis styrkes. Det sentrale hensyn må være å lette den faktiske tilgjengeligheten av tidligere dokumenter. Komiteen mener at dette kan løses på en enkel måte ved at forvaltningsorganet pålegges å vedlegge en kopi av tidligere dokumenter i saken. I de tilfeller der det vil bidra positivt til å lette leserens forståelse, regner komiteen likevel med at det vil bli gitt en sammenfatning av tidligere dokumenter.

       Komiteen fremmer følgende forslag til nytt tredje punktum i forvaltningsloven § 25 annet ledd:

       « I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen. »

14. Underretning om vedtak

       Forvaltningsloven § 27 inneholder regler om underretning om vedtak. Etter første ledd er hovedregelen at parten skal gis skriftlig underretning om vedtaket. Bestemmelsen gjelder også i klagesaker, men gir ikke regler om hvem som skal sørge for underretningen. Klageinstansen kan dermed overlate underretningen til underinstansen. Slik indirekte underretning vil ofte være mer tidkrevende enn direkte underretning.

       I høringsnotatet gikk departementet inn for å lovfeste regler som kan bidra til at partene gis rask underretning. Det ble skissert tre alternative løsninger: En generell regel om at partene skal underrettes om vedtaket så snart som mulig, en regel om at underretning skal gis av vedtaksorganet og en regel om at klageinstansen skal underrette partene direkte. Videre ble det foreslått at det i underretningen skal gis opplysninger om hvilket forvaltningsorgan som er klageinstans.

       Blant høringsinstansene synes det å være bred enighet om at det bør gis regler som understreker plikten til å gi partene snarlig underretning. Det er imidlertid delte meninger om hvor langt man bør gå i retning av å regulere spørsmålet, og hvilken instans som skal gi underretningen. Ingen har innvendinger til at det i underretningen skal opplyses hvilket organ som er klageorgan.

       Departementet foreslår at det lovfestes en regel om at partene skal underrettes om vedtaket så snart som mulig. De alternative forslag om en plikt for klageinstansen eller vedtaksorganet til selv å underrette parten, videreføres ikke. Disse forslagene har møtt motstand i høringsrunden, og vil kunne virke lite hensiktsmessige. Departementet er imidlertid kommet til at prinsippet om direkte underretning bør fremstå som lovens hovedregel, men slik at det åpnes adgang til indirekte underretning i tilfeller hvor særlige grunner taler for dette, jf. lovutkastet § 27. Vedtaksorganet vil, slik regelen er utformet, ha en selvstendig plikt til å påse at et annet organ som skal forestå underretningen, gjennomfører dette. I underretningen skal det opplyses hvem som er klageorgan.

Komiteens merknader

       Komiteen ser positivt på at departementet ønsker å lovfeste regler som kan bidra til at partene gis rask underretning, og er enig med departementet i at direkte underretning bør fremstå som lovens hovedregel. Komiteen har ingen innvendinger til at det likevel åpnes adgang til indirekte underretning så fremt vedtaksorganet har en selvstendig plikt til å påse at underretningen utføres.

15. Spørsmål knyttet til avgifter og gebyrer m.v.

       Det offentlige innkrever en rekke avgifter og gebyrer fra private, f.eks. ved behandling av søknader om bevillinger. Forvaltningsloven § 27 a gir her Kongen adgang til å gi forskrifter om betaling. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven omfatter bare ileggelse av avgifter og gebyrer hvis vedtaket kan karakteriseres som et enkeltvedtak i lovens forstand. Dette vil igjen avhenge av utformingen av den enkelte gebyrordning. Avgrensningen byr ofte på problemer i praksis.

       I høringsnotatet ble det vurdert om man bør avklare enkelte spørsmål knyttet til innkreving av gebyr m.v. gjennom lovendringer, bl.a. gjaldt dette spørsmålet om i hvilke tilfeller slik innkreving skal regnes som enkeltvedtak. Departementet kom imidlertid til at det ikke vil være praktisk mulig å oppnå den ønskede klarhet gjennom lovendringer. Det ble heller ikke fremmet forslag om generelle lovregler med sikte på avgifts- og gebyrinnkreving.

       Høringsinstansene er stort sett enige i at det ikke er praktisk mulig å avklare gjennom lovendring i hvilke tilfeller ileggelse av gebyr bør regnes som enkeltvedtak. Flere høringsinstanser understreker betydningen av at saksbehandlingsgebyr ikke kan settes høyere enn de faktiske kostnadene. Det er enighet om at det ikke bør innføres generelle begrensninger i adgangen til å fastsette gebyr gjennom forskrifter. Enkelte høringsinstanser er skeptiske til gebyrer for behandling av søknader om bevilling m.v.

       Departementet foreslår etter dette ikke nærmere regler om i hvilke tilfeller ileggelse av gebyr skal regnes som enkeltvedtak. En nærmere regulering av slike spørsmål bør gjennomføres i særlovgivningen, eventuelt ved forskrifter med hjemmel i forvaltningsloven. Departementet mener for øvrig at begrensningen om at saksbehandlingsgebyr ikke kan settes høyere enn de faktiske kostnadene ved behandlingen, ligger i bestemmelsen slik den nå lyder.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i prinsippet om at den som påfører det offentlige arbeid selv bør betale de utgifter dette påfører det offentlige.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil påpeke at når det gjelder bevillingsordninger, autorisasjoner etc., er disse ofte ikke innført i søkerens, men i allmennhetens interesse. Flertallet er enig med Forbrukerrådet i at det i slike tilfeller ikke er rimelig å belaste søkeren med utgifter til behandlingen av en søknad av denne typen. Flertallet finner det også rimelig at eventuelle gebyrer ikke overstiger de utgifter saksbehandlingen påfører det offentlige, og at dette framgår av lov eller forskrift.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at proposisjonen ikke inneholder forslag under dette punktet. Det er i proposisjonen påpekt at forvaltningsloven § 27a inneholder en bestemmelse som gir Kongen uttrykkelig adgang til å fastsette gebyr i slike saker.

16. Klageinstansens kompetanse

       Klageinstansen har rett, men ikke plikt, til å prøve alle sider av saken, både saksbehandlingen, rettsanvendelse, faktum og den skjønnsmessige vurdering. Klageinstansen er ikke bundet av de grunner partene anfører, og kan gå inn på forhold som ikke er påberopt. Klageinstansen er heller ikke bundet av den påstand partene har lagt ned. Det er imidlertid visse begrensninger i adgangen til å endre vedtak til skade for en part.

       I høringsnotatet ble det ikke foreslått endringer i reglene om klageinstansens rett og plikt til å gå utenfor de grunner partene hadde påberopt. Det ble imidlertid foreslått en presisering av adgangen til å endre vedtaket til skade for en klager i tilfeller hvor to motparter sender inn hver sin klage. I disse tilfeller bør klageorganet stå fritt til å endre vedtaket, selv om endringen er til skade for en av partene.

       Blant høringsinstansene er det bred enighet om at det ikke bør innføres noen begrensninger i klageinstansens plikt til å overprøve vedtak. Det har ikke kommet innvendinger mot forslaget om å presisere at klageinstansen står fritt til å endre et vedtak dersom det er påklaget av to motparter, og departementet fremmer forslag om dette.

Komiteens merknader

       Komiteen konstaterer at det ikke er kommet innvendinger mot forslaget om å presisere at klageinstansen står fritt til å endre et vedtak dersom det er påklaget av to motparter, og har ingen innvendinger til departementets forslag.

17. Retten til å få dekket sakskostnader

       Forvaltningsloven § 36 gjelder partenes rett til å få dekket sakskostnader av det offentlige dersom et enkeltvedtak blir endret ved klage eller omgjøring. Hovedregelen i første ledd gjelder bare ved endring av ugyldige enkeltvedtak. Reglene gjelder også opphevelse av et vedtak, men ikke hvis opphevelsen ikke medfører noen endring av rettstilstanden i klagerens favør.

       I høringsnotatet ble det vurdert om retten til dekning av sakskostnader burde utvides. Departementet kom til at lovens regler i hovedsak bør stå uendret. Det ble imidlertid foreslått at hovedregelen skal gjelde i alle tilfeller hvor et enkeltvedtak oppheves til gunst for en part p.g.a. ugyldighet. Spørsmålet om det bør innføres en generell rett til dekning av sakskostnader når vedtak endres til gunst for en part, ble tatt opp av Advokatforeningen. Departementet var skeptisk til en slik utvidelse av loven, og viste til at endringen kan skyldes partens eget forhold eller forhold som ligger utenfor både partens og forvaltningens kontroll.

       I høringsnotatet ble det ikke foreslått at sakskostnadsreglene skal gjelde andre typer vedtak enn enkeltvedtak. For andre typer vedtak vil partene eventuelt kunne kreve sine utgifter dekket etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

       De fleste høringsinstanser går imot forslaget fra Advokatforeningen om å la sakskostnadsreglene i § 36 omfatte annet enn ugyldighetstilfellene. Advokatforeningen selv foreslår en noe moderert versjon av sitt opprinnelige forslag, der det offentlige ikke forutsettes å dekke omkostninger når endringen av et vedtak skyldes forhold utenfor både partenes og det offentliges kontroll. Derimot bør omkostningene dekkes der skjønnsutøvelsen overprøves og endres til gunst for parten. Flere instanser støtter forslaget om at det skal kunne ytes erstatning når et ugyldig vedtak oppheves til gunst for en part. Finansdepartementet går imot forslaget under henvisning til at det i slike tilfeller kan tilkjennes erstatning etter regelen i § 36 annet ledd. Denne regelen åpner for erstatning i særlige tilfeller etter en rimelighetsvurdering.

       Departementet mener at selv om et vedtak endres pga. en endret skjønnsutøvelse, er det ikke uten videre gitt at parten bør innrømmes en rett til å få dekket sine sakskostnader. Det vises til at behovet for rettshjelp i forvaltningssaker først og fremst må bygge på de generelle regler om fritt rettsråd, og at bestemmelsene i § 36 ikke har hatt som siktemål å etablere en alminnelig rettshjelpsordning. Departementet mener at retten til dekning av sakskostnader som hovedregel fortsatt bør knyttes til tilfeller der endringen skyldes en ugyldighetsgrunn, men viderefører ikke forslaget i høringsbrevet om at reglene skal gjelde alle tilfeller der et ugyldig vedtak oppheves til gunst for parten. Det hersker usikkerhet omkring de økonomiske konsekvensene av forslaget, og § 36 andre ledd gir allerede en viss adgang til å dekke sakskostnader i de tilfeller som ellers ikke omfattes av hovedregelen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, finner det rimelig at parten tilkjennes dekning for vesentlige omkostninger som har vært nødvendige for å få endret vedtaket når et vedtak blir endret til gunst for en part, med mindre andre særlige forhold taler mot det.

       Flertallet er oppmerksom på at bakgrunnen for en endring av et forvaltningsvedtak til gunst for en part kan være forskjellig, og at det kan skyldes partens egne forhold. Det kan også skyldes endrede forhold som ligger utenfor både forvaltningens og partens kontroll. I slike tilfeller er det ikke uten videre rimelig at parten skal ha erstattet sine saksomkostninger.

       Flertallet foreslår derfor at någjeldende § 36 første og andre ledd erstattes med følgende første ledd:

       « Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. »

       Som en konsekvens av forslaget foreslås også enkelte endringer av teknisk karakter i de øvrige ledd i § 36; og i tinglysningsloven, rettshjelpsloven og i rettsgebyrloven § 5b.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er betenkt over forslaget som komiteens flertall fremmer. Forslaget er langt på vei sammenfallende med forslaget som er gjengitt i proposisjonen fra Advokatforeningen, og som de aller fleste andre høringsinstansene har gått imot.

       Disse medlemmer viser til at forslaget går ut på at man i § 36 første ledd fjerner vilkåret om at endringen må skje « på grunn av feil ved saksbehandlingen, avgjørsgrunnlaget, lovanvendelsen eller annen ugyldighetsgrunn ». Forslaget innebærer at man i utgangspunktet innfører en alminnelig rett til å få dekket sakskostnader også i tilfeller hvor endringen av et vedtak skyldes overprøving av den skjønnsmessige vurderingen av hva vedtaket bør gå ut på.

       Disse medlemmer mener at forslaget vil innebære en særpreget rettshjelpsordning som går langt utenfor de rammer som følger av ordningen med fritt rettsråd. Rimelighetshensyn kan ikke tilsi at en rett til dekning av sakskostnader innføres i tilfeller hvor forvaltningen ikke har begått feil. Forslaget vil også ha omfattende økonomiske konsekvenser som vi pr. i dag ikke vet omfanget av.

       Disse medlemmer frykter også at forslaget vil kunne ha som praktisk konsekvens at forvaltningsorganet blir mer tilbakeholdende med å omgjøre sine vedtak. Disse medlemmer kan vanskelig se at en slik utvikling vil være tjenlig for parten.

       Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget om endringer i § 36, og forslag om endringer i tinglysningsloven, rettshjelpsloven og i rettsgebyrloven § 5b.

18. Utsatt iverksetting av vedtak

       Som hovedregel kan enkeltvedtak iverksettes straks de er truffet. Når vilkårene for omgjøring er tilstede, kan forvaltningen utsette iverksettelsen inntil det er bestemt om omgjøring skal skje. Det er også adgang til å utsette iverksettelsen i forbindelse med klage og søksmål.

       I høringsnotatet foreslo departementet at det åpnes adgang til å utsette iverksettelsen av enkeltvedtak i forbindelse med klager til Sivilombudsmannen. Utsettelsesadgangen skal gjelde enten det er en part eller en annen med rettslig klageinteresse som reiser søksmål eller klager til Sivilombudsmannen. Det ble også foreslått en bestemmelse om at anmodninger om utsatt iverksetting skal avgjøres snarest mulig.

       De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter forslagene. Likestillingsombudet foreslår en tilsvarende bestemmelse for klager til Likestillingsombudet. Enkelte høringsinstanser peker på at forslaget kan åpne mulighet for å trenere saker.

       Departementet opprettholder forslagene i høringsbrevet. Forslaget om adgang til utsatt iverksetting ved klager til Sivilombudsmannen gir ingen plikt til utsatt iverksettelse, og det kan settes vilkår for utsettelsen for å hindre trenering. Departementet følger ikke opp forslaget til Likestillingsombudet om utsatt iverksetting ved klage dit. Det pekes på at de ulike ombudsmannsordninger har en noe ulik funksjon.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at det bør åpnes adgang til å utsette iverksettelsen av enkeltvedtak i forbindelse med klager til Sivilombudsmannen, og mener at spørsmålet om en slik utsettelse skal være en plikt bør vurderes nærmere.

19. Lovforslagets administrative og økonomiske konsekvenser

       Lovfesting av veiledningsplikten som i dag bare fremgår av forskrifter innebærer ingen realitetsendring, men vil trolig medføre at veiledning gis noe hyppigere. De administrative og økonomiske konsekvenser av dette lar seg imidlertid vanskelig anslå. Forslaget om at det skal gis foreløpig svar på henvendelser innen en måned, vil kunne medføre en ikke uvesentlig økning av arbeidsmengden for mange forvaltningsorganer. Høringsuttalelsene gir ikke grunnlag for noen nærmere tallfesting av dette merarbeidet. Endringen av reglene for begrunnelsens innhold vil kunne medføre en viss administrativ merbelastning. De administrative konsekvenser av forslagene som gjelder en utvidelse av forvaltningens adgang til utsatt iverksetting vil variere, men forslagene kan føre til økning i antall klager og anmodninger om utsatte iverksettinger. Heller ikke her kan det sies noe presist om omfanget av de administrative konsekvenser. Øvrige forslag i proposisjonen antas ikke å få nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser.

20. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

I lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjøres følgende endringer:

§ 1 tredje punktum skal lyde:

       Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

§ 3 andre ledd andre punktum skal lyde:

       Vedtak i ansettelsessaker er i alle tilfelle unntatt fra reglene om begrunnelse i §§ 24-25, reglene om klage i §§ 28-34 og reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd, om ikke vedkommende forvaltningsorgan bestemmer noe annet.

§ 4 første ledd skal lyde:

       Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder loven ikke

§ 10  første punktum skal lyde:

       Foruten for offentlige tjenestemenn gjelder bestemmelsene i kapitlet her tilsvarende for enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan.

§ 11 skal lyde:

       Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.

       Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter, skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om:

       a) gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende sakområde, og

       b) regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet.

       Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annet ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham.

       Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.

       Kongen kan gi nærmere bestemmelse om utstrekningen av veiledningsplikten og om den måten veiledningen skal ytes på.

§ 11 a skal lyde:

       Forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.

       Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig.

       I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis foreløpig svar etter annet ledd dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt.

Ny § 11 c skal lyde:

§ 20 andre ledd første punktum skal lyde:

       På anmodning skal en part gis avskrift, utskrift eller kopi av dokument.

§ 20 fjerde ledd første punktum skal lyde:

       Avskrifter, utskrifter og kopier skal gis vederlagsfritt.

§ 22 oppheves.

§ 24 andre ledd skal lyde:

       I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. Det samme gjelder i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter. En part kan likevel kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet. Krav om begrunnelse må framsettes i løpet av klagefristen eller - om ingen klagefrist løper - senest 3 uker etter at parten mottok underretning om vedtaket. Bestemmelsene i §§ 29, 30 og 31 gjelder tilsvarende.

§ 25 andre ledd første punktum skal lyde:

       I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på.

§ 25 andre ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen.

§ 27 første ledd skal lyde:

       Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. Underretning skal gis av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, hvis ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. I regelen gis underretning skriftlig. Er det særlig byrdefullt for forvaltningsorganet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte. I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part.

§ 27 tredje ledd første punktum skal lyde:

       I underretningen skal videre gis opplysning om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter § 18, jfr § 19 til å se sakens dokumenter.

§ 27 nytt fjerde ledd skal lyde:

       I tillegg til veiledningen etter tredje ledd skal underretningen om enkeltvedtak til sakens parter opplyse om følgende når forholdene gir grunn til det:

       a)  adgangen til å søke fritt rettsråd,

       b)  forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter § 11 og forskrifter gitt i medhold av den, og

       c)  adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter § 36.

§ 34 andre ledd nytt femte punktum skal lyde:

       Begrensningene i tredje og fjerde punktum gjelder likevel ikke når vedtaket også er påklaget av en annen klager, og dennes klage finnes begrunnet.

§ 36 første ledd skal lyde:

       Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.

§ 36 andre ledd oppheves.

§ 36 nåværende tredje, fjerde og femte ledd blir nye andre, tredje og fjerde ledd.

§ 36 tredje ledd andre punktum skal lyde:

       Det organ som treffer avgjørelsen, er ansvarlig for at det offentliges utgifter etter første ledd blir dekket, men har kostnadsansvaret sitt grunnlag i mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen, kan fastsettes at ansvaret helt eller delvis skal ligge hos det eller de avgjørsorganer som var ansvarlig for mangelen.

§ 36 tredje ledd siste punktum skal lyde:

       Sakskostnader som er tilkjent en part etter reglene i annet ledd, kan tvangsinndrives etter reglene for dommer.

§ 42 første ledd skal lyde:

       Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få vedtaket prøvd ved domstol, kan organ som nevnt utsette iverksettingen til det foreligger endelig dom. Det samme gjelder når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å bringe eller har brakt en sak inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Anmodninger om utsetting skal avgjøres snarest mulig. For øvrig gjelder det som er bestemt i annen lovgivning om utsettende virkning av klage, søksmål m.m.

II.

I lov av 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing gjøres følgende endring:

§ 10 fjerde ledd skal lyde:

       Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

III.

I lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen gjøres følgende endringer:

§ 1 første ledd tredje punktum skal lyde:

       Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

§ 8 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Avskrifter, utskrifter og kopier skal gis vederlagsfritt.

IV.

I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende endring:

§ 28 a sjette ledd skal lyde:

       Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

V.

I lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres følgende endringer:

§ 5 b fjerde ledd skal lyde:

       Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

§ 27 første punktum skal lyde:

       Avskrifter, utskrifter og kopier av dokument i andre rettsforretninger enn nevnt i § 23, skal gis gebyrfritt.

VI.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.