Forvaltningsloven § 22 gir private parter en begrenset rett til muntlig konferanse med det forvaltningsorgan som behandler en sak om enkeltvedtak. Retten til muntlig konferanse gjelder bare dersom partene har en saklig grunn for dette, og bare i den grad en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det.

       I høringsnotatet ble det foreslått å flytte bestemmelsene i § 22 til lovens kap. 3 slik at de også får anvendelse i andre saker enn enkeltvedtak, f.eks. ved søknad om lån.

       De høringsinstansene som har uttalt seg, er stort sett positive til forslaget. Enkelte mener imidlertid at reglene ikke bør få anvendelse ved utarbeidelse av forskrifter.

       Departementet følger opp forslaget i proposisjonen. Forslaget vil kunne påføre enkelte forvaltningsorganer noe ekstraarbeid, men retten til muntlig konferanse vil fortsatt bare gjelde i den grad en forsvarlig utøvelse av tjenesten tillater det. Departementet går ikke inn for å fjerne denne reservasjonen slik Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har foreslått. Retten til muntlig konferanse tilkommer bare den som er part i saken. I saker om forskrifter vil normalt ingen enkeltperson kunne karakteriseres som part, og bestemmelsen vil derfor ikke gjelde i disse tilfellene. Rett til muntlig konferanse gjelder bare der forvaltningsorganet behandler en konkret sak og ønsket om konferanse knytter seg til denne.

Komiteens merknader

       Komiteen ser det som positivt at det nå blir foreslått at retten til muntlig konferanse også skal gjelde i andre saker enn enkeltvedtak, eksempelvis ved søknad om lån.

       Komiteen konstaterer at retten til muntlig konferanse ikke gjelder ubegrenset, men bare i den grad en forsvarlig utøvelse av tjenesten tillater det, og har merket seg Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets synspunkt som går ut på at dersom en part har saklig grunn for å be om muntlig konferanse bør vedkommende få anledning til dette uten at forespørselen kan avvises under henvisning til arbeidspress e.l. Komiteen har stor forståelse for dette synspunktet, men innser at en absolutt lovfestet rett til muntlig konferanse vil kunne vanskeliggjøre forvaltningens arbeid i betydelig grad. Komiteen vil derfor ikke støtte forslaget fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, men forutsetter en betydelig imøtekommenhet fra forvaltningen i forbindelse med forespørsler om muntlig konferanse. Dersom adgangen til å si nei på grunn av stort arbeidspress synes å bli misbrukt bør Stortinget komme tilbake til spørsmålet.