Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

vedtak til lov om endringer i forvaltningsloven m.v.

I.

I lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjøres følgende endringer:

§ 1 tredje punktum skal lyde:

       Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

§ 3 andre ledd andre punktum skal lyde:

       Vedtak i ansettelsessaker er i alle tilfelle unntatt fra reglene om begrunnelse i §§ 24-25, reglene om klage i §§ 28-34 og reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd, om ikke vedkommende forvaltningsorgan bestemmer noe annet.

§ 4 første ledd skal lyde:

       Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder loven ikke

a)	domstolenes virksomhet, derunder registrerings- og notarialforretninger og lignende som utføres ved et dommerkontor,

b)

saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene (straffeprosesslovene, domstolloven, tvistemålsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven) eller lover som knytter seg til disse lovene (konkursloven, skifteloven og gjeldsordningsloven), eller jordskifteloven eller rettsgebyrloven.

§ 10  første punktum skal lyde:

       Foruten for offentlige tjenestemenn gjelder bestemmelsene i kapitlet her tilsvarende for enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan.

§ 11 skal lyde:

§ 11 (veiledningsplikt).

       Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.

       Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter, skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om:

       a) gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende sakområde, og

       b) regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet.

       Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annet ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham.

       Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.

       Kongen kan gi nærmere bestemmelse om utstrekningen av veiledningsplikten og om den måten veiledningen skal ytes på.

§ 11 a skal lyde:

§ 11 a (saksbehandlingstid, foreløpig svar).

       Forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.

       Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig.

       I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis foreløpig svar etter annet ledd dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt.

Ny § 11 c skal lyde:

§ 11 c (muntlige konferanser og nedtegning av opplysninger).

       I den utstrekning en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det, skal en part som har saklig grunn for det, gis adgang til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken.

       Blir det ved muntlige forhandlinger, konferanser eller telefonsamtaler av en part gitt nye opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen av saken, skal de såvidt mulig nedtegnes eller protokolleres. Det samme gjelder iakttakelser tjenestemannen gjør ved befaring m.m.

§ 20 andre ledd første punktum skal lyde:

       På anmodning skal en part gis avskrift, utskrift eller kopi av dokument.

§ 20 fjerde ledd første punktum skal lyde:

       Avskrifter, utskrifter og kopier skal gis vederlagsfritt.

§ 22 oppheves.

§ 24 andre ledd skal lyde:

       I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. Det samme gjelder i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter. En part kan likevel kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet. Krav om begrunnelse må framsettes i løpet av klagefristen eller - om ingen klagefrist løper - senest 3 uker etter at parten mottok underretning om vedtaket. Bestemmelsene i §§ 29, 30 og 31 gjelder tilsvarende.

§ 25 andre ledd første punktum skal lyde:

       I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på.

§ 25 andre ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen.

§ 27 første ledd skal lyde:

       Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. Underretning skal gis av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, hvis ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. I regelen gis underretning skriftlig. Er det særlig byrdefullt for forvaltningsorganet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte. I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part.

§ 27 tredje ledd første punktum skal lyde:

       I underretningen skal videre gis opplysning om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter § 18, jfr § 19 til å se sakens dokumenter.

§ 27 nytt fjerde ledd skal lyde:

       I tillegg til veiledningen etter tredje ledd skal underretningen om enkeltvedtak til sakens parter opplyse om følgende når forholdene gir grunn til det:

       a)  adgangen til å søke fritt rettsråd,

       b)  forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter § 11 og forskrifter gitt i medhold av den, og

       c)  adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter § 36.

§ 34 andre ledd nytt femte punktum skal lyde:

       Begrensningene i tredje og fjerde punktum gjelder likevel ikke når vedtaket også er påklaget av en annen klager, og dennes klage finnes begrunnet.

§ 36 første ledd skal lyde:

       Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.

§ 36 andre ledd oppheves.

§ 36 nåværende tredje, fjerde og femte ledd blir nye andre, tredje og fjerde ledd.

§ 36 tredje ledd andre punktum skal lyde:

       Det organ som treffer avgjørelsen, er ansvarlig for at det offentliges utgifter etter første ledd blir dekket, men har kostnadsansvaret sitt grunnlag i mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen, kan fastsettes at ansvaret helt eller delvis skal ligge hos det eller de avgjørsorganer som var ansvarlig for mangelen.

§ 36 tredje ledd siste punktum skal lyde:

       Sakskostnader som er tilkjent en part etter reglene i annet ledd, kan tvangsinndrives etter reglene for dommer.

§ 42 første ledd skal lyde:

       Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få vedtaket prøvd ved domstol, kan organ som nevnt utsette iverksettingen til det foreligger endelig dom. Det samme gjelder når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å bringe eller har brakt en sak inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Anmodninger om utsetting skal avgjøres snarest mulig. For øvrig gjelder det som er bestemt i annen lovgivning om utsettende virkning av klage, søksmål m.m.

II.

I lov av 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing gjøres følgende endring:

§ 10 fjerde ledd skal lyde:

       Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

III.

I lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen gjøres følgende endringer:

§ 1 første ledd tredje punktum skal lyde:

       Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

§ 8 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Avskrifter, utskrifter og kopier skal gis vederlagsfritt.

IV.

I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende endring:

§ 28 a sjette ledd skal lyde:

       Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

V.

I lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres følgende endringer:

§ 5 b fjerde ledd skal lyde:

       Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

§ 27 første punktum skal lyde:

       Avskrifter, utskrifter og kopier av dokument i andre rettsforretninger enn nevnt i § 23, skal gis gebyrfritt.

VI.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.

Oslo, i justiskomiteen, den 14. oktober 1994.

Lisbeth Holand,	Jan Simonsen,	Olav Akselsen,
leder.	ordfører.	sekretær.