Forvaltningsloven § 36 gjelder partenes rett til å få dekket sakskostnader av det offentlige dersom et enkeltvedtak blir endret ved klage eller omgjøring. Hovedregelen i første ledd gjelder bare ved endring av ugyldige enkeltvedtak. Reglene gjelder også opphevelse av et vedtak, men ikke hvis opphevelsen ikke medfører noen endring av rettstilstanden i klagerens favør.

       I høringsnotatet ble det vurdert om retten til dekning av sakskostnader burde utvides. Departementet kom til at lovens regler i hovedsak bør stå uendret. Det ble imidlertid foreslått at hovedregelen skal gjelde i alle tilfeller hvor et enkeltvedtak oppheves til gunst for en part p.g.a. ugyldighet. Spørsmålet om det bør innføres en generell rett til dekning av sakskostnader når vedtak endres til gunst for en part, ble tatt opp av Advokatforeningen. Departementet var skeptisk til en slik utvidelse av loven, og viste til at endringen kan skyldes partens eget forhold eller forhold som ligger utenfor både partens og forvaltningens kontroll.

       I høringsnotatet ble det ikke foreslått at sakskostnadsreglene skal gjelde andre typer vedtak enn enkeltvedtak. For andre typer vedtak vil partene eventuelt kunne kreve sine utgifter dekket etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

       De fleste høringsinstanser går imot forslaget fra Advokatforeningen om å la sakskostnadsreglene i § 36 omfatte annet enn ugyldighetstilfellene. Advokatforeningen selv foreslår en noe moderert versjon av sitt opprinnelige forslag, der det offentlige ikke forutsettes å dekke omkostninger når endringen av et vedtak skyldes forhold utenfor både partenes og det offentliges kontroll. Derimot bør omkostningene dekkes der skjønnsutøvelsen overprøves og endres til gunst for parten. Flere instanser støtter forslaget om at det skal kunne ytes erstatning når et ugyldig vedtak oppheves til gunst for en part. Finansdepartementet går imot forslaget under henvisning til at det i slike tilfeller kan tilkjennes erstatning etter regelen i § 36 annet ledd. Denne regelen åpner for erstatning i særlige tilfeller etter en rimelighetsvurdering.

       Departementet mener at selv om et vedtak endres pga. en endret skjønnsutøvelse, er det ikke uten videre gitt at parten bør innrømmes en rett til å få dekket sine sakskostnader. Det vises til at behovet for rettshjelp i forvaltningssaker først og fremst må bygge på de generelle regler om fritt rettsråd, og at bestemmelsene i § 36 ikke har hatt som siktemål å etablere en alminnelig rettshjelpsordning. Departementet mener at retten til dekning av sakskostnader som hovedregel fortsatt bør knyttes til tilfeller der endringen skyldes en ugyldighetsgrunn, men viderefører ikke forslaget i høringsbrevet om at reglene skal gjelde alle tilfeller der et ugyldig vedtak oppheves til gunst for parten. Det hersker usikkerhet omkring de økonomiske konsekvensene av forslaget, og § 36 andre ledd gir allerede en viss adgang til å dekke sakskostnader i de tilfeller som ellers ikke omfattes av hovedregelen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, finner det rimelig at parten tilkjennes dekning for vesentlige omkostninger som har vært nødvendige for å få endret vedtaket når et vedtak blir endret til gunst for en part, med mindre andre særlige forhold taler mot det.

       Flertallet er oppmerksom på at bakgrunnen for en endring av et forvaltningsvedtak til gunst for en part kan være forskjellig, og at det kan skyldes partens egne forhold. Det kan også skyldes endrede forhold som ligger utenfor både forvaltningens og partens kontroll. I slike tilfeller er det ikke uten videre rimelig at parten skal ha erstattet sine saksomkostninger.

       Flertallet foreslår derfor at någjeldende § 36 første og andre ledd erstattes med følgende første ledd:

       « Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. »

       Som en konsekvens av forslaget foreslås også enkelte endringer av teknisk karakter i de øvrige ledd i § 36; og i tinglysningsloven, rettshjelpsloven og i rettsgebyrloven § 5b.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er betenkt over forslaget som komiteens flertall fremmer. Forslaget er langt på vei sammenfallende med forslaget som er gjengitt i proposisjonen fra Advokatforeningen, og som de aller fleste andre høringsinstansene har gått imot.

       Disse medlemmer viser til at forslaget går ut på at man i § 36 første ledd fjerner vilkåret om at endringen må skje « på grunn av feil ved saksbehandlingen, avgjørsgrunnlaget, lovanvendelsen eller annen ugyldighetsgrunn ». Forslaget innebærer at man i utgangspunktet innfører en alminnelig rett til å få dekket sakskostnader også i tilfeller hvor endringen av et vedtak skyldes overprøving av den skjønnsmessige vurderingen av hva vedtaket bør gå ut på.

       Disse medlemmer mener at forslaget vil innebære en særpreget rettshjelpsordning som går langt utenfor de rammer som følger av ordningen med fritt rettsråd. Rimelighetshensyn kan ikke tilsi at en rett til dekning av sakskostnader innføres i tilfeller hvor forvaltningen ikke har begått feil. Forslaget vil også ha omfattende økonomiske konsekvenser som vi pr. i dag ikke vet omfanget av.

       Disse medlemmer frykter også at forslaget vil kunne ha som praktisk konsekvens at forvaltningsorganet blir mer tilbakeholdende med å omgjøre sine vedtak. Disse medlemmer kan vanskelig se at en slik utvikling vil være tjenlig for parten.

       Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget om endringer i § 36, og forslag om endringer i tinglysningsloven, rettshjelpsloven og i rettsgebyrloven § 5b.