Det offentlige innkrever en rekke avgifter og gebyrer fra private, f.eks. ved behandling av søknader om bevillinger. Forvaltningsloven § 27 a gir her Kongen adgang til å gi forskrifter om betaling. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven omfatter bare ileggelse av avgifter og gebyrer hvis vedtaket kan karakteriseres som et enkeltvedtak i lovens forstand. Dette vil igjen avhenge av utformingen av den enkelte gebyrordning. Avgrensningen byr ofte på problemer i praksis.

       I høringsnotatet ble det vurdert om man bør avklare enkelte spørsmål knyttet til innkreving av gebyr m.v. gjennom lovendringer, bl.a. gjaldt dette spørsmålet om i hvilke tilfeller slik innkreving skal regnes som enkeltvedtak. Departementet kom imidlertid til at det ikke vil være praktisk mulig å oppnå den ønskede klarhet gjennom lovendringer. Det ble heller ikke fremmet forslag om generelle lovregler med sikte på avgifts- og gebyrinnkreving.

       Høringsinstansene er stort sett enige i at det ikke er praktisk mulig å avklare gjennom lovendring i hvilke tilfeller ileggelse av gebyr bør regnes som enkeltvedtak. Flere høringsinstanser understreker betydningen av at saksbehandlingsgebyr ikke kan settes høyere enn de faktiske kostnadene. Det er enighet om at det ikke bør innføres generelle begrensninger i adgangen til å fastsette gebyr gjennom forskrifter. Enkelte høringsinstanser er skeptiske til gebyrer for behandling av søknader om bevilling m.v.

       Departementet foreslår etter dette ikke nærmere regler om i hvilke tilfeller ileggelse av gebyr skal regnes som enkeltvedtak. En nærmere regulering av slike spørsmål bør gjennomføres i særlovgivningen, eventuelt ved forskrifter med hjemmel i forvaltningsloven. Departementet mener for øvrig at begrensningen om at saksbehandlingsgebyr ikke kan settes høyere enn de faktiske kostnadene ved behandlingen, ligger i bestemmelsen slik den nå lyder.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i prinsippet om at den som påfører det offentlige arbeid selv bør betale de utgifter dette påfører det offentlige.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil påpeke at når det gjelder bevillingsordninger, autorisasjoner etc., er disse ofte ikke innført i søkerens, men i allmennhetens interesse. Flertallet er enig med Forbrukerrådet i at det i slike tilfeller ikke er rimelig å belaste søkeren med utgifter til behandlingen av en søknad av denne typen. Flertallet finner det også rimelig at eventuelle gebyrer ikke overstiger de utgifter saksbehandlingen påfører det offentlige, og at dette framgår av lov eller forskrift.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at proposisjonen ikke inneholder forslag under dette punktet. Det er i proposisjonen påpekt at forvaltningsloven § 27a inneholder en bestemmelse som gir Kongen uttrykkelig adgang til å fastsette gebyr i slike saker.