1. Sammendrag

1. Innledning

       I proposisjonene foreslår Regjeringen endringer i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven) og lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), samt opphevelse av en rekke særlover på arbeidsmiljøområdet. Ot.prp. nr. 90 er et tillegg som inneholder mindre justeringer i lovutkastet i Ot.prp. nr. 50.

       Dette er den første fullstendige gjennomgang av arbeidsmiljøloven.

2. Arbeidsmiljølovutvalget

       Ot.prp. nr. 50 bygger i hovedsak på Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle ( NOU 1992:20 ). I proposisjonen omtales utvalgets sammensetning og mandat, samt hovedpunktene i innstillingen. Denne ble avgitt i juni 1992 og sendt på en bred høring samme høst. Det redegjøres i proposisjonen utførlig for høringsinstansenes syn på de ulike vurderinger og forslag i Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling. Utredningen Bedriftshelsetjenesten i fremtiden ( NOU 1992:2 ) er også lagt til grunn for proposisjonsarbeidet.

3. Arbeidsmiljøreguleringer i Norden, EU og ILO

       Proposisjonen omtaler svensk, dansk og finsk lovgivning på arbeidsmiljøområdet. Det slås fast at de nordiske land i stor grad har hatt en sammenfallende utvikling av arbeidsmiljølovgivningen. Arbeidstidsreglene og stillingsvernreglene i de øvrige nordiske landene omtales spesielt.

       Videre gis det i proposisjonen en oversikt over arbeidsmiljøreguleringer i EU og bakgrunnen for disse. Proposisjonen viser til at EØS-avtalen også omfatter regelverket for arbeidslivet. Stortinget må gjennom tilleggsavtaler til EØS-avtalen ta stilling til direktiver vedtatt etter 31. juli 1991. Forslag til nye lovregler som følge av tilpasning til direktivene i tilleggsavtalen på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet legges fram for Stortinget i egen lovproposisjon.

       Proposisjonen omtaler ILO og bakgrunnen for organisasjonen og utformingen av internasjonale normer for arbeidslivet. I tillegg til en rekke konvensjoner som berører helse og sikkerhet på særområder, har Norge ratifisert en generell konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet, konvensjon nr. 155 (1981).

4. Tilbakeblikk og framtidsvisjoner

       I proposisjonen er det gitt en oversikt over den historiske utviklingen på arbeidervernlovgivningenes område i Norge fra slutten av 1800-tallet fram til arbeidsmiljøloven av 1977.

       Proposisjonen gjør nærmere rede for de tekniske, økonomiske og organisatoriske begrunnelser for loven. Det understrekes at arbeidsmiljøloven også har en politisk bakgrunn. Som en rettighetslov har den som et sentralt formål å utvide arbeidstakernes rettigheter til medvirkning og en meningsfylt arbeidssituasjon.

       Proposisjonen slår fast at det er vanskelig å måle betydningen og effekten av arbeidsmiljøloven fordi det er mange andre forhold enn lovgivning som virker inn på arbeidsmiljøet. Det vises til statistiske opplysninger vedrørende arbeidsulykker, yrkesrelaterte sykdommer og helsesvikt. Disse viser at det fortsatt er store utfordringer på området og mye å vinne i bedre helse, reduserte materielle tap og bedre økonomi for den enkelte arbeidstaker, bedriftene og samfunnet. Proposisjonen omtaler en analyse fra SINTEF, som på oppdrag fra Arbeidsmiljølovutvalget i 1992 prøvde å anslå de samlede økonomiske konsekvenser av skade- og ulykkesomfanget i arbeidslivet. Bl.a. anslår SINTEF summen av de kostnader som belastes det offentlige til å være 31-33 mrd. kroner, virksomhetenes kostnader til 5,6-7,2 mrd. kroner, før skatt, og individenes kostnader antas å utgjøre 3,4 mrd. kroner.

       Proposisjonen viser til en del forhold som kan forklare at mye ennå synes ugjort på arbeidsmiljøområdet, bl.a. at det forebyggende helsearbeidet i mange virksomheter er for dårlig.

       Det slås imidlertid fast at arbeidsmiljøloven likevel har hatt en betydelig bevisstgjøringseffekt, og har generelt sett gitt økt legitimitet til krav om arbeidsmiljøforbedringer. Arbeidstakerne har fått utvidete rettigheter og større ressurser i kampen mot helseskadelige arbeidsforhold. Demokrati og og medbestemmelse i arbeidslivet er utviklet ved hjelp av de etablerte reglene for strukturer for utviklings- og læringsprosesser på arbeidsplassene.

       Proposisjonen drøfter også arbeidsmiljølovens funksjon ut fra ulike økonomiske betingelser og perspektiver. Det redegjøres for del av kritikken som har vært reist mot arbeidsmiljøloven, bl.a. fra arbeidsgiverhold.

       Det pekes i proposisjonen på at 90-årenes økonomiske situasjon er til dels dramatisk forskjellig fra 70-årenes, og at de to viktigste utfordringene nå er omstilling og arbeidsledighet.

       I en situasjon med stor arbeidsledighet vil det ifølge proposisjonen kunne være en svært vanskelig balansegang å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven. Loven skal forsvare og helst forbedre rettighetsgrunnlaget for arbeidstakerne, samtidig som den må tilpasse seg eksisterende realiteter, som kan innebære at rettigheter som det ikke er økonomisk grunnlag for kan ha liten nytteverdi.

       Det understrekes imidlertid at det hersker stor enighet mellom partene i arbeidslivet om grunnprinsippene i arbeidsmiljøloven, hvilket klart framgår av Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling. Det er derfor all grunn til å fastholde lovens sentrale målsettinger og intensjoner.

       Lovrevisjonene kan deles inn i to, med en viss uunngåelig overlapping. Den ene delen har til hensikt å forenkle og funksjonsrette regelverk og tilsyn. Den andre delen dreier seg i hovedsak om å tilpasse loven til dagens økonomiske og teknologiske virkelighet, der særlig behovet for fleksibilitet ser ut til å ha økt sterkt siden midten av 70-tallet.

       Internkontroll står helt sentralt i arbeidsmiljømyndighetenes framtidige strategi for å styrke virksomhetens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Som nylig vedtatt reform, den mest omfattende på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet siden arbeidsmiljøloven trådte i kraft i 1977, vil internkontroll ikke være gjenstand for lovrevisjon. Men departementet gir likevel en orientering i proposisjonen om status, mål og strategier i internkontrollarbeidet framover.

5. Arbeidsmiljølovens virkeområde

       Arbeidsmiljøloven gjelder for de fleste arbeidstakergrupper, men det finnes fortsatt en del særlover for enkelte arbeidstakere, som hushjelploven og lov om industrielt hjemmearbeid. Det er Regjeringens siktemål at arbeidsmiljøloven skal omfatte alle arbeidstakere.

       Både hushjelploven og lov om industrielt hjemmearbeid er på mange måter foreldet og gir ikke arbeidstakerne det samme vern som arbeidsmiljøloven. Utviklingen innen bl.a. tele- og datateknologien har dessuten ført til nye hjemmearbeidsplasser, og disse kommer bare unntaksvis inn under de nåværende lover. Det foreslås i proposisjonen at hushjelploven og lov om industrielt hjemmearbeid oppheves.

       Arbeidsmiljøloven § 2 nr. 6 gir hjemmel for at Kongen kan fastsette om, og i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende i arbeidstakers hjem. Slike regler er ennå ikke gitt, og departementet vil vurdere om det nå er behov for slike regler.

       For arbeid i privat arbeidsgivers hjem foreslår departementet en ny hjemmel i arbeidsmiljøloven som gir Kongen myndighet til å fastsette ens regler for arbeidstakere som utfører husarbeid, tilsyn eller pleie. Arbeidet med utforming av slike regler er startet i departementet og opphevelsen av hushjelploven foreslås utsatt til forskriftene er ferdige.

       Videre foreslår departementet at forskriftshjemmelen i arbeidsmiljølovens § 3 nr. 2 bokstav g) utvides til å gjelde deltakere i alle typer arbeidsmarkedstiltak. Hjemmelen innebærer at Kongen kan fastsette i forskrift i hvilken utstrekning arbeidsmiljøloven skal gjelde generelt for denne gruppen tiltaksdeltakere, uavhengig av om tiltaket er i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten.

6. Arbeidsmiljølovens arbeidstakerbegrep

       Arbeidsmiljøloven § 3 nr. 1 definerer en arbeidstaker som « enhver som utfører arbeid i annens tjeneste ». I Arbeidsmiljølovutvalget ble det reist spørsmål om det er behov for en nærmere presisering av arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven.

       Departementet drøfter dette nærmere i proposisjonen. Det vises bl.a. til at arbeidstakerbegrepets innhold er utviklet gjennom retts- og forvaltningspraksis og begrepet er lagt til grunn i arbeidervern- og sosiallovgivning og i tariffretten. Avgrensningsproblemer kan oppstå, særlig ved avtaler som ligner på entreprise og som samtidig har likhetstrekk med arbeidstakerforhold. Ved å omgå arbeidstakerbegrepet kan arbeidsgivere unngå en rekke lovbestemte plikter, mens arbeidstakere i oppdragssituasjoner mister flere rettigheter både av trygderettslig og arbeidsrettslig karakter. Dersom det i slike tilfeller reises sak for domstolene, viser rettspraksis at retten vurderer de reelle forhold i saken og ser bort fra proformaordninger.

       Departementet konkluderer med å gå inn for at arbeidstakerbegrepet beholdes slik det er i dag. Hvorvidt det foreligger et arbeidstakerforhold må avgjøres etter en helhetsbedømmelse.

7. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om organisering og tilrettelegging av arbeid - § 12

       Departementet gjør rede for gjeldende rett og erfaringer på området som omfattes av arbeidsmiljølovens bestemmelser om tilrettelegging og organisering av arbeid. Til dette området hører blant annet håndteringen av mellommenneskelige forhold, herunder konflikter, mobbing og seksuell trakassering.

       Departementet foreslår en presisering av § 12 nr. 1 som tydeliggjør at arbeidsgiver er ansvarlig for at arbeidstakerne ikke utsettes for noen form for trakassering eller annen utilbørlig opptreden på arbeidsplassen verken fra andre arbeidstakere, overordnet eller arbeidsgiver.

       Når det gjelder spørsmålet om arbeidstakeres medbestemmelse vedrørende fjernsynsovervåkning av arbeidsplassen, mener departementet at de gjeldende bestemmelser bl.a. i straffeloven er tilstrekkelige til å ivareta dette hensynet. Dersom det allikevel skulle vise seg at det oppstår problemer for de ansatte med å oppnå nødvendig innflytelse, vil departementet vurdere å presisere deres rettigheter i forskrifter med hjemmel i arbeidsmiljølovens § 12.

8. Arbeidsmiljøarbeid og -opplæring i virksomhetene

       Departementet redegjør for arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet, vernetjenesten (verneombud/hovedverneombud/arbeidsmiljøutvalg), arbeidsmiljøopplæringen og bedriftshelsetjenesten i virksomhetene.

       Departementet ønsker ikke å gjennomføre endringer i selve organiseringen av vernetjenesten, men ønsker å gjennomføre endringer som kan føre til at vernearbeidet fungerer bedre. Departementet mener i likhet med Arbeidsmiljølovutvalget at arbeidsgiver bør være representert på så høyt nivå som mulig i arbeidsmiljøutvalget. Departementet foreslår en endring i § 14 f) som presiserer at arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig innsikt i vernespørsmål. Videre foreslår departementet en endring i § 29 nr. 3 som medfører at helt nødvendig arbeid som utføres i egenskap av verneombud eller medlem av arbeidsmiljøutvalg utover den ordinære arbeidstiden, skal godtgjøres som overtidsarbeid.

       Departementet foreslår at ordningen med regionale verneombud i bygge- og anleggsbransjen videreføres. For ytterligere å klargjøre ordningens formål og oppgaver blir forskrifter på området nå gjennomgått av en arbeidsgruppe. Departementet vil også utrede utvidelsen av ordningen med regionale verneombud til andre bransjer.

       Videre drøfter departementet bedriftshelsetjenestens fremtidige omfang, utbyggingstakt, organisering og faglige innretning. NOU 1992:2 Bedriftshelsetjenesten i fremtiden og høringsuttalelsene til denne danner grunnlag for departementets vurdering.

       Departementet konstaterer at bedriftshelsetjenesten er et av virksomhetenes viktigste virkemidler i det forebyggende miljøarbeidet. Departementet går inn for å endre ordlyden i arbeidsmiljølovens § 30 slik at bestemmelsen ikke inneholder konkrete eksempler på yrkeskategorier, da en ønsker å unngå at noen yrkesgrupper oppfattes som obligatoriske i bedriftshelsetjenesten.

       Utbygging av bedriftshelsetjenesten for alle vil ha store ressursmessige, økonomiske og administrative konsekvenser. Det ble derfor varslet i proposisjonen at dette spørsmålet ville bli nærmere drøftet i stortingsmeldingen om finansiering, rettigheter og prioritering i helsetjenesten som Sosial- og helsedepartementet ville legge fram våren 1994.

       Departementet vil ikke stille som et generelt krav at virksomhetene selv skal være eiere av bedriftshelsetjenesten.

9. Bedriftsintern attføring, økonomiske virkemidler m.v.

       Arbeidsmiljøloven § 13 er hovedbestemmelsen vedrørende bedriftsintern attføring. Den regulerer arbeidsgiverens plikter angående tiltak som kan muliggjøre at den enkelte yrkeshemmede kan få eller beholde et passende arbeid innenfor virksomheten. Proposisjonen redegjør nærmere for status og framtidig strategi på området. Forslag om å endre § 13 for å utvide og konkretisere arbeidsgivers plikter til bedriftsintern attføring avvises i denne omgang av departementet, under henvisning til Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling og de tiltak som er foretatt av arbeidsmarkeds- og trygdemyndighetene.

       For å understreke sammenhengen mellom bestemmelsene i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven, foreslår departementet en henvisning i arbeidsmiljøloven § 13 til bestemmelsen i folketrygdloven § 18-2 om at arbeidsgiver ved langvarige eller hyppige sykemeldinger etter krav fra trygdekontoret, må redegjøre for hvilke muligheter som foreligger med hensyn til bedriftsintern attføring.

       Videre gjennomgår og drøfter departementet ulike økonomiske virkemidler på arbeidsmiljøområdet, da disse er blitt en sentral del av arbeidsmiljøpolitikken de senere år.

       For sykelønnsordningens vedkommende foreslås ingen endring i proposisjonen. I lys av de positive resultater som er oppnådd gjennom Sykefraværsprosjektet til partene i arbeidslivet, legger Regjeringen til grunn at hovedvekten av arbeidet for å redusere sykefraværet må bestå i en videreutvikling av partenes aktive engasjement.

       Heller ikke i yrkesskadeforsikringsordningen foreslås det endringer nå. Under omtalen av ordningen i proposisjonen drøftes det hvordan den best kan videreutvikles i forebyggende retning. Premiedifferensiering på grunnlag av kunnskap om arbeidsmiljøforhold og forebyggende innsats i de enkelte virksomheter antas å være viktige forutsetninger for at ordningen skal stimulere til forebyggende arbeidsmiljøarbeid. Departementet viser til at disse spørsmålene er til vurdering både i forbindelse med den pågående evalueringen av yrkesskadeforsikringsordningen og i Standardutvalget.

       Når resultatet av evalueringen foreligger våren 1995, vil Regjeringen vurdere om yrkesskadeforsikringsordningen også bør utvides til å dekke belastningslidelser.

       Departementet gjennomgår status med hensyn til statistikkgrunnlag og dokumentasjon på arbeidsmiljøområdet. Det foreslås mindre endringer i arbeidsmiljøloven §§ 20 og 22, som regulerer registrering av og melding om arbeidsulykker og yrkessykdom.

10. Permisjonsreglene

       Departementet foreslår at alle arbeidstakere som har en lovbestemt plikt til å møte i offentlige organer sikres en ubetinget rett til permisjon fra arbeidet for å kunne utføre disse vervene. Permisjon utover møteplikten, for å ivareta evt. oppgaver som vervet ellers medfører, faller utenfor bestemmelsen. Det foreslås at bestemmelsen om rett til slik permisjon tas inn i ny § 33 C i arbeidsmiljøloven kapittel VIII.

       Departementet foreslår også en utvidet rett til permisjon ved fødsel og adopsjon, jf. arbeidsmiljøloven § 31 ny nr. 4. Forslaget innebærer at hver av foreldrene gis rett til ett års permisjon for hvert barn i tillegg til permisjon i den perioden de får stønad fra folketrygden. For arbeidstaker som er alene med omsorgen for barnet, foreslås det to års tilleggspermisjon. Slik utvidet permisjon kan ikke benyttes hvis vedkommende forelder har benyttet seg av retten til delvis permisjon etter § 31 A (tidskontoordningen). Men dersom tidskontoavtalen opphører, inntrer retten til tilleggspermisjon.

11. Arbeidstid

       Departementet redegjør for og drøfter arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler på bakgrunn av Arbeidsmiljølovutvalgets behandling, utvalgets endringsforslag, samt høringsuttalelsene.

       Departementet viser til at mye av kritikken som har vært rettet mot arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven er forårsaket av misforståelser om hvilke begrensninger disse reglene egentlig setter. Departementet vil derfor legge vekt på å klargjøre reglene og fremmer forslag som skal gi bedre sammenheng mellom dem.

       Myndigheten til å dispensere fra lovens arbeidstidsregler i særlige tilfeller foreslås overført fra departementet til Direktoratet for arbeidstilsynet. Videre foreslås at myndigheten til å godkjenne at tariffavtale om avvikende arbeidstidsordninger skal ha utvidet anvendelse, også overføres til Direktoratet for arbeidstilsynet.

       Av hensyn til tilgjengeligheten foreslås reglene om adgangen for fagforeninger med innstillingsrett (dvs. forening med minst 10.000 medlemmer) til å avtale avvikende arbeidstidsordninger, samlet i en paragraf (§ 41 nytt femte, sjette og sjuende ledd). Alle vilkår og rammer i lovens arbeidstidskapittel kan fravikes etter disse reglene, med unntak av vilkårene for overtid.

       Departementet foreslår at myndigheten til å inngå avtaler om avvikende arbeidstidsordninger i tariffbundne virksomheter, legges til de lokale partene. Arbeidsmiljøutvalget skal ikke lenger ha anledning til å vedta slike ordninger. Ikke tariffbundne virksomheter må søke Arbeidstilsynet om slike ordninger.

       Videre foreslår departementet at arbeidsmiljøutvalgets myndighet til å vedta bruk av nattarbeid overføres til partene i virksomheter som er bundet av tariffavtaler. Forslaget, som innebærer at rammen for partenes adgang til å avtale bruk av nattarbeid utvides fra tolv uker til maksimalt seks måneder i løpet av ett år, er en reell innskrenkning i muligheten til å fravike nattarbeidsforbudet på virksomhetsplan, da arbeidsmiljøutvalgets myndighet til å vedta bruk av nattarbeid gjelder for ett år.

       Vilkårene for å avtale søn- og helgedagsarbeid på virksomhetsplan foreslås samordnet med vilkårene for nattarbeid. Adgangen for partene i tariffbundne virksomheter til å avtale søn- og helgedagsarbeid foreslås utvidet fra fire til åtte dager for den enkelte virksomhet i løpet av ett år. For å sikre partene den nødvendige fleksibilitet ved utarbeidelse av arbeidsplaner ved lengre høytider, foreslår departementet en regel som gir de lokale partene adgang til å avtale gjennomsnittsberegning av det ukentlige fridøgn. Den nye bestemmelsen krever imidlertid at den enkelte arbeidstaker skal ha fri hver tredje søn- og helgedag.

       Departementet foreslår at vilkårene for å nytte overtidsarbeid utvides i enkelte tilfelle, bl.a. hvor det på grunn av mangel på arbeidstakere med spesiell kompetanse har oppstått særlig arbeidspress. Adgangen til å avtale utvidet overtid etter § 50 nr. 2 foreslås begrenset til de tilfeller hvor arbeidstakerne er villige til å arbeide overtid.

       Arbeidsmiljøutvalgets myndighet til å vedta utvidet bruk av overtidsarbeid foreslås overført til partene i tariffbundne virksomheter. Forslaget innebærer at partene lokalt gis adgang til å avtale inntil 300 timer overtid pr. år.

       Departementet foreslår en utvidelse av retten til redusert arbeidstid etter lovens § 46 A. Denne bestemmelsen gir i dag arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten særlig ulempe for virksomheten. Endringsforslaget innebærer at enhver arbeidstidsreduksjon skal tidsfastsettes, og at arbeidstaker får en ubetinget rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid etter utløpet av en avtalt periode. Videre foreslås at retten til redusert arbeidstid også kan tas ut som fri fra lønnet arbeid i enkelte perioder av året samt at bestemmelsen også skal gjøres gjeldende for ledere.

       Lov om arbeidstida i bakerier (bakerloven) foreslås opphevet og innarbeidet i arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler.

12. Reglene om adgang til trekk i lønn

       Departementet foreslår rett til lønnstrekk ved fravær, når fraværet skyldes arbeidsnedleggelse eller arbeidsstengning (§ 55 nr. 3 første ledd ny bokstav f). Det foreslås også rett til trekk i lønn for premie til kollektiv hjemforsikring dersom dette er fastsatt ved tariffavtale, hvilket antas å være i tråd med allerede etablert praksis i arbeidslivet.

13. Stillingsvernreglene

       Stillingsvernreglene hører til den delen av arbeidsmiljøloven som er mest omdiskutert. Departementet drøfter i proposisjonen utviklingen på en del sentrale felt på området og dagens oppfatninger om og erfaringer med stillingsvernreglene. Det fremmes forslag til endringer i en rekke regler.

       Departementet foreslår at prøvetidstilsatte ikke skal ha krav på å få fortsette i stillingen under behandling av tvist om oppsigelse, med mindre retten bestemmer det. Prøvetiden skal fortsatt være seks måneder, men det foreslås at de særlige oppsigelsesvernreglene i prøvetid skal gjelde når oppsigelsen gis innen utløpet av prøvetiden, og ikke dersom fratreden skjer i løpet av prøvetiden slik som nå. Videre foreslås det en regel (ny § 63 fjerde ledd) om at arbeidsgiver skriftlig skal kunne forlenge prøvetiden dersom arbeidstaker har vært fraværende, og dette ikke er forårsaket av arbeidsgiver. Dette for å gi en mer reell prøvetid, som vil kunne redusere bruken av midlertidige tilsettinger.

       Reglene om midlertidig tilsetting foreslås samlet i en ny bestemmelse (§ 58 A). Gjeldende adgang til midlertidig tilsetting foreslås utvidet til åremålstilsetting i visse lederstillinger. Videre foreslår departementet en forskriftshjemmel vedrørende midlertidig tilsetting i arbeidsmarkedstiltak, i tillegg til tiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Det foreslås at arbeidsgiver får en varslingsplikt overfor arbeidstaker en måned før fratreden, dersom den midlertidige tilsettingen har vart mer enn ett år. Departementet vil senere vurdere behovet for en eventuell forskriftshjemmel for utvidet adgang til midlertidig tilsetting ved institusjoner som har kunstnerisk personale.

       Departementet foreslår en regel om at arbeidsgiver så langt det er mulig, skal drøfte spørsmål om oppsigelse med den aktuelle arbeidstakeren og vedkommendes tillitsvalgte før oppsigelse finner sted, forutsatt at arbeidstaker ikke motsetter seg dette (§ 57 nr. 1 nytt annet ledd). Det foreslås også en del nye formkrav til oppsigelsen, samt hjemmel for å tilkjenne erstatning i de tilfellene en oppsigelse har uriktig form (§ 57 nr. 2 annet ledd og nytt fjerde ledd).

       I proposisjonen foreslås det også at adgangen til å forhåndsavtale kortere gjensidig oppsigelsesfrist enn hovedregelen om en måned, begrenses til de lokale partene i virksomhet bundet til tariffavtale.

       Ved oppsigelse på grunn av driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, skal det etter arbeidsmiljøloven § 60 nr. 2 annet punktum foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker. Departementet foreslår en presisering av regelen for oppsigelser der arbeidstaker har til hensikt å erstatte arbeidstakeren med ulike oppdragsmottakere. Etter forslaget blir hovedregelen at slike oppsigelser ikke har saklig grunn i virksomhetens behov med mindre det anses helt nødvendig for videre drift.

       Arbeidstaker har etter gjeldende regler på visse vilkår fortrinnsrett til ny tilsetting, dersom oppsigelsen er begrunnet med arbeidsmangel. Gjeldende praksis om at vikarer ikke har fortrinnsrett foreslås lovfestet. Midlertidig tilsattes varslingsplikt dersom fortrinnsrett ønskes, foreslås opphevet. Det foreslås presisert at fortrinnsretten gjelder fra oppsigelsestidspunktet og i ett år fra oppsigelsesfristens utløp. Det foreslås videre en prioritetsregel dersom flere har fortrinnsrett til samme stilling. De samme utvelgelsesreglene som ble brukt ved oppsigelsen, skal også gjelde ved valg mellom flere fortrinnsberettigede, med unntak av oppbemanning etter konkurs o.l. I tillegg foreslår departementet at dersom domstolene kommer til at arbeidsgiver har tilsidesatt fortrinnsretten, skal det avsies dom for tilsetting i den aktuelle stillingen med mindre dette anses urimelig (§ 67 ny nr. 6 andre ledd). I dag tolkes reglene slik at det bare kan avsies dom for erstatning.

       Arbeidstaker i omsorgspermisjon har et absolutt oppsigelsesvern i permisjonsperioden, i dag inntil ett år. Dette vernet foreslås begrenset til ett år på grunn av den foreslåtte utvidelsen av ulønnet omsorgspermisjon, samt innføringen av tidskontoordningen. Arbeidstaker som benytter seg av disse ordningene vil være vernet mot oppsigelse på grunn av permisjonen.

       Den største endringen som departementet foreslår vedrørende de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven er at virkeområdet for disse reglene utvides fra bare å gjelde oppsigelses- og avskjedssaker til å omfatte alle saker om innholdet av en arbeidsavtale og om hvorvidt et arbeidsforhold består. Også tvistespørsmål som står i sammenheng med eller kommer i stedet for slike spørsmål, samt tvister om midlertidig tilsetting og fortrinnsrett til ny tilsetting, foreslås omfattet av de særlige prosessreglene.

       Videre foreslås det at oppsigelses- og avskjedsvedtak vedrørende kommunalt og fylkeskommunalt tilsatte, unntas fra klagereglene i forvaltningsloven. Prosessreglene i arbeidsmiljøloven skal gjelde også for disse arbeidstakerne.

       Departementet foreslår at det gis anledning til voldgiftsavtaler med øverste leder i en virksomhet av noen størrelse, før oppsigelse av vedkommende blir aktuelt.

       Det foreslås en regel som gir rett til forlengelse av fristen for å kreve forhandlinger og reise søksmål etter oppsigelse m.v., dersom arbeidstaker er fraværende på grunn av pleie av nære pårørende som er døende.

       Lov om forbud mot at arbeider blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste m.v. foreslås opphevet og innholdet, med visse mindre justeringer, foreslås overført til arbeidsmiljøloven i en ny § 65 A.

14. De administrative reglene i arbeidsmiljøloven

       Departementet foreslår en hensiktsmessig oppdatering og omredigering av lovens administrative bestemmelser. Flere av de forhold som i dag reguleres i loven, foreslås innarbeidet i en ny og mer omfattende instruks for Arbeidstilsynet.

15. Opphevelse av lov av 24. mai 1929 nr. 3 om delvis forbud mot å bruke blyhvitt m.v. ved malerarbeide (blyhvittloven)

       Departementet foreslår at blyhvittloven oppheves fordi den er foreldet, og det materielle innholdet dels reguleres av arbeidsmiljøloven med forskrifter.

2. Komiteens merknader

Generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Morten Lund og Arild Vegger, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, har i forbindelse med behandlingen av proposisjonen hatt en rekke høringsmøter med organisasjoner i arbeids- og organisasjonslivet, samt foretatt studier av arbeidsmiljølovgivningen i de øvrige nordiske land. Komiteen har også mottatt mange skriftlige innspill til endringer i forhold til proposisjonen.

       Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven, som er den viktigste rammelov for arbeidslivet, har virket siden 1977. Arbeidsmiljølovens ideelle siktemål er å sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, samt å sikre trygge tilsettingsforhold og en meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte. Loven skal gi grunnlag for at virksomhetene selv kan løse sine arbeidsmiljøproblemer i samarbeid med arbeidslivets organisasjoner, og med kontroll og veiledning fra offentlig myndighet.

       Livskvalitet dreier seg ikke bare om offentlige velferdstilbud. En god offentlig omsorg eller god materiell levestandard er ikke nok til å sikre vår personlige livskvalitet. Deltakelse og innflytelse er viktig. Skal utviklingen påvirkes, må man ha kunnskap om de kreftene som virker inn på livet. Også dette er viktig for livskvalitet. Dessuten må det satses sterkere på forebygging av problemer. Den læringen som en utviklende arbeidssituasjon gir, styrker folks muligheter og evner til engasjement i det daglige og planmessige miljøarbeidet. Dette har også stor betydning for den enkeltes helsetilstand. Gode sosiale nettverk betyr også mye.

       For alle mennesker er det et betydelig gode å ha arbeid. Komiteen mener det likevel er avgjørende at arbeidet kan utføres under tilfredsstillende vilkår, uten fare for liv og helse og med mulighet for egenutvikling, læring og sosialt fellesskap. Godt arbeidsmiljø betyr etter komiteens mening økt velferd for den enkelte. At vi trives og føler oss trygge i arbeidssituasjonen er helt avgjørende for hvordan vi fungerer sosialt. Komiteen mener at å kunne arbeide til pensjonsalderen uten helseplager som følge av dårlig sikkerhet og arbeidsmiljø er et viktig velferdsgode.

       Vi har lange tradisjoner for arbeidsmiljøarbeid i vårt land, og mye har skjedd av forbedringer på området. Her har fagbevegelsen historisk sett vært den viktigste pådriveren.

       Et vesentlig poeng i strategien for et bedre arbeidsmiljø er etter komiteens mening at det også skaper ringvirkninger som fører til økt produktivitet. Komiteen mener at en god økonomi i samfunn og næringsliv skaper et viktig grunnlag for helse, miljø og sikkerhetsarbeid.

       Norge har en arbeidsmiljølovgivning som bidrar til trygghet og trivsel i arbeidet. Men så lenge det skjer arbeidsulykker som påviselig kunne vært unngått, mener komiteen at vi har et mål å strekke oss etter. De tradisjonelle kriteriene ulykker, yrkesbetingende skader og -sykdommer gjenspeiler viktige sider ved risiko og tilstand. I tillegg vil sykefraværsprosenten være en viktig indikator på arbeidsmiljøstandarden. Fravær skyldes ofte arbeidsmiljøfaktorer som vanskelig lar seg måle. Dette er ofte uttrykk for de mer samlede arbeidsmiljø- og sikkerhetsforhold i virksomheten, herunder ikke bare risiko og farer for helseskader, men også trivsel og positive sider ved arbeidsmiljøet.

       Komiteen konstaterer at utviklingen i sykefravær og uføretrygding nå er en annen enn på slutten av 80-tallet. Mens utgiftene mot slutten av 80-tallet vokste urovekkende, viser f.eks. både sykefraværstall og utgiftene knyttet til disse en positiv utvikling. Innenfor LO-NHO-området er det kjent at sykefraværet nå er nede på et nivå som vi må tilbake til 60-tallet for å finne maken til. Det er likevel ingen grunn til å slå seg til ro med dette. Årsakene til den positive sykefraværsutviklingen er sammensatte og det er grunn til å fastholde at arbeidsulykker og helserelaterte skader koster oss flere titalls milliarder kroner hvert år.

       Komiteen legger stor vekt på LO og NHOs felles sykefraværsarbeid. Det er viktig både for den enkelte, bedriftene og samfunnet at organisasjonenes felles innsats videreføres og at myndighetene gir sine bidrag i denne sammenheng.

       Etter komiteens mening er et godt arbeidsmiljø lønnsomt for så vel samfunnet som bedriftene.

       Komiteen viser i denne forbindelse til følgende uttalelse fra Arbeidsmiljølovutvalget:

       Komiteen slutter seg til denne vurderingen, og legger vekt på at arbeidsmiljøloven fortsatt skal være en grunnpilar i arbeidslivet til beste for alle parter.

       Etter komiteens mening ville det ideelle målet være en situasjon uten ulykker og helseskader. Realistisk regnet vil likevel ulykker og helseskader alltid være en del av virkeligheten også i arbeidslivet. Det er viktig at samfunnet kontinuerlig arbeider for å forbedre arbeidsmiljøet og søke fjernet årsakene til at skader oppstår.

       Komiteen mener at et viktig mål for arbeidsmiljøpolitikken må være å sørge for at den som er ansvarlig for virksomheten, etablerer og opprettholder et forsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidstilsynets ansvar er å påse at virksomhetene ivaretar sitt ansvar, gjennom en mest mulig effektiv bruk av myndighetenes virkemidler og ressurser.

       På samme måte som virksomhetens ledelse vurderer økonomisk risiko forbundet med viktige beslutninger, og styrer virksomheten med sikte på å unngå tap, mener komiteen det må stilles krav om at den samme ledelse viser ansvar ved å ta beslutninger som kan bedre arbeidsmiljø- og helseområdet. En understrekning av arbeidsgivers reelle, og ikke bare formelle ansvar, ble også poengtert av Arbeidsmiljølovutvalget.

       Komiteen mener at en gjennom regelverk, tilsyn, informasjon, forskning og økonomiske virkemidler kan ansvarliggjøre og profesjonalisere virksomheter og arbeidsgivere. Men komiteen mener at det også er helt vesentlig å legge til rette for et nært samarbeid mellom ansvarlige og likeverdig parter i arbeidslivet for å oppnå gode resultater. Det overordnede ansvar som arbeidsgiver har i kraft av styringsretten for virksomheten, må aldri forstås slik at det svekker den demokratiske praksis bedriftene må følge i arbeidsmiljøspørsmålet.

       Komiteen viser til at bruk av økonomiske virkemidler er blitt en sentral del av arbeidsmiljøpolitikken de siste årene. Her vil komiteen nevne sykelønnsordningen og yrkesskadeforsikringen. Komiteen mener at økonomiske virkemidler er riktig å anvende som belønning for de virksomhetene som arbeider ansvarlig og målrettet for å oppnå skadereduksjoner. Det er anslått i en SINTEF-undersøkelse at det offentlige dekker 80 % av de samlede kostnader ved sykefravær, mens den enkelte arbeidstaker betaler 10 % og virksomhetene 10 %. Dette fordelingsbildet er i ferd med å bli endret i forbindelse med innføringen av yrkesskadeforsikringen og refusjonen av folketrygdutbetalinger til yrkesskader.

       Komiteen viser til at Lov om yrkesskadeforsikring ble gjort gjeldende fra 1990. I utgangspunktet er dette en erstatningsordning for yrkesskader og visse yrkessykdommer som skal dekkes gjennom en obligatorisk arbeidsgiverforsikring. I 1991 ble det besluttet at Folketrygdens utgifter til yrkesskader skal refunderes gjennom en tilsvarende obligatorisk arbeidsgiverforsikring. Komiteen mener det er viktig med et større økonomisk medansvar for arbeidsgiverne når det gjelder yrkesskader, slik loven legger opp til. Komiteen regner med at endringene vil motivere til større innsats for bedre helsemiljø og sikkerhet i arbeidslivet. Komiteen forutsetter at forsikringsbransjen gjennom bl.a. premiedifferensiering gir incentiver som ytterligere motiverer bedrifter til forebyggende arbeid med helsemiljø og sikkerhet.

       Komiteen vil be om at Regjeringen følger utviklingen på dette området nøye, slik at relevant lovverk er tilpasset felles mål om å få ned tallet på yrkesskader og ulykker i arbeidslivet. Jf. for øvrig den evaluering Stortinget påla departementet gjennom Innst.O.nr.11 (1990-1991).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og fra Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at partene i arbeidslivet fortsetter samarbeidet for å redusere sykefraværet. Disse medlemmer vil også vise til andre faktorer som har hatt betydning for nedgangen i sykefraværet, såsom innskjerping av regelverket for sykemelding, mer aktiv oppfølging av sykemeldte m.v. Disse medlemmer mener dessuten at reduksjon i sykelønnen og innføring av karensdager er aktuelle virkemidler for å begrense sykefraværet og viser til at disse partier tidligere har satt fram forslag om dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke lovens hovedmålsetting om at virksomhetene skal settes i stand til å løse arbeidsmiljøproblemene innen sin bedrift og derigjennom sikre sine arbeidstakere mot fysiske og psykiske skader. Disse medlemmer vil peke på at dette forutsetter tilbakeholdenhet med hensyn til skatte- og avgiftstrykket. Likeledes forutsetter det tilbakeholdenhet med hensyn til vedtakelse av nye pålegg og praktisering av eksisterende lovverk. Dersom disse forutsetninger ikke oppfylles vil mange virksomheter ikke ha bærekraft til å oppfylle arbeidsmiljølovens bestemmelser. Den beste garanti for et bedre arbeidsmiljø er derfor at virksomhetene får bedre økonomiske rammevilkår.

       Komiteen viser til at det på slutten av 1980-tallet var en betydelig økning i sykefraværet, og da spesielt langtidsfraværet. Folketrygdens utgifter til sykepenger til arbeidstakere i privat sektor, selvstendige og statsansatte var i 1991 på vel 11 mrd. kroner, mens arbeidsgivernes utgifter var anslått til 12 mrd. kroner. Folketrygdens sykepengeutgifter til arbeidstakere økte med ca 1,2 mrd. kroner eller 16 % fra 1985 til 1990. Det finnes ingen entydige forklaringer på økningen i sykefraværet på slutten av 1980-tallet. Ifølge foreliggende helseundersøkelser har sykeligheten som sådan ikke økt i befolkningen i denne perioden.

       Vel halvparten av sykepengeutbetalingene og over 60 % av uførepensjonene kan henføres til sykdommer i bevegelsesapparatet og mentale lidelser.

       Komiteen er kjent med at det ikke alltid er like lett å tilbakeføre slike lidelser til forhold knyttet til arbeidsmiljøet. Dette fordi årsaksammenhenger ofte er vanskelig å kartlegge eksakt. Oftest vil likevel forbedringer av arbeidsplass/-miljø gi forbedringer av helsetilstanden. Men det er også slik at faktorer som arv, miljø og livsstil kan ha betydning.

       Komiteen mener derfor det er viktig å intensivere det yrkesmedisinske forskningsarbeidet, med sikte på å få til et bedre beslutningsgrunnlag for å kunne iverksette relevante forebyggende tiltak.

       Komiteen vil be Regjeringen å vurdere ulike faglige og økonomiske virkemidler i denne forbindelse.

       Komiteen mener at sykefraværet ytterligere vil kunne reduseres ved at det drives systematisk forebygging, attføring og generelt miljøskapende arbeid på den enkelte arbeidsplass.

       Godt samarbeid og medbestemmelse på den enkelte arbeidsplass og samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter er etter komiteens syn en forutsetning for et planmessig arbeid mot bedre helse, miljø og sikkerhet. Komiteen forutsetter at arbeidstakerne aktivt trekkes inn som en ressurs i viktige beslutningsprosesser av betydning for arbeidsmiljø og sikkerhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at lovens hovedmålsetting om full trygghet mot sykdom og skade skal stå fast. Mye tyder på at en slik målsetting er vanskeligere å oppfylle i dag enn i 1977 da dagens lov ble vedtatt. Samfunnet og arbeidslivet har gått gjennom store og raske endringer som påvirker individene på måter vi ikke har full oversikt over. Både for samfunnet som helhet, den enkelte bransje og den enkelte bedrift har vi for dårlig statistikkgrunnlag til å trekke bastante konklusjoner om utvikling i arbeidsmiljøet i forhold til dagens lovbestemmelser. Disse medlemmer mener at registrering og oppfølging av arbeidsmiljøstatus i den enkelte virksomhet må vektlegges mer. Arbeidsgivers tilgang på nødvendig informasjon fra helsevesenet må forbedres.

       Disse medlemmer mener det er grunn til å fastholde prinsippet om arbeidsgivers ansvar for alle forhold av betydning for helse, trivsel og sikkerhet på arbeidsplassen. Dette ansvar krever en bred innsikt hos arbeidsgiver og arbeidsledere på samme vis som hos verneombud. Disse medlemmer mener det i prinsippet skal være verneombud på alle virksomheter, og at verneombud og arbeidsgiver skal gjennomgå samme arbeidsmiljøopplæring, og at denne i størst mulig grad bør foregå på bedriften. Disse medlemmer vil understreke internkontrollens prinsipp om lokal kunnskap og beredskap for å forebygge, og mener dette underbygger kravet om fullt kvalifiserte nøkkelpersoner på hvert sted. Den nødvendige arbeidsmiljøopplæring må regnes som en grunnleggende og lønnsom investering.

       Med den senere tids kunnskaper om de komplekse påvirkninger på vår trivsel og helsetilstand, vil arbeidsgiveren ha stor nytte av den rådgivning som en bedriftshelsetjeneste innebærer. Disse medlemmer mener det må skje en forsert utbygging av en bedriftshelsetjeneste som er tilpasset dagens behov for forebyggende virksomhet. Det er viktig at utdanning og forskning innenfor arbeidsmedisin blir gitt høyere prioritet.

       Disse medlemmer vil peke på at dagens krav til raske omstillinger fører til press og usikkerhet for mange arbeidstakere. Det samme blir lett et resultat ved økte effektivitetskrav og stadig hyppigere eierskifter, fusjoner og konkurser. I perioder med økt ledighet i samfunnet vil mange oppleve angst som kan forsterke andre negative arbeidsmiljøfaktorer. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på de titusener som i disse dager føler at deres arbeidsplass er truet av de dramatiske endringer et evt. norsk EU-medlemskap vil føre med seg. Målt i forhold til de påvirkninger som her er nevnt, vil lett all verdens forbedrede lover og regler kunne komme til kort. Etter disse medlemmers mening må det tilstrebes en samfunnsutvikling der folk føler seg trygge og har mulighet til å påvirke det som skjer.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det i den enkelte bedrift foretas en registrering av fraværsårsaker med tanke på å forbedre arbeidsmiljøet. Særlig med tanke på å redusere slitasjeskadene, vil en bedret registrering ha betydning.

       Disse medlemmer vil peke på at en arbeidsgivers beslutninger i stor grad er motivert ut fra bedriftsøkonomiske betraktninger. At godt arbeidsmiljø er god bedriftsøkonomi på lang sikt, vektlegges for lite av mange. Disse medlemmer mener det må markeres sterkere ved hjelp av økonomiske virkemidler at det lønner seg å forebygge sykefravær som skyldes forhold på arbeidsplassen. Forslagene fra Arbeidsmiljølovutvalget om hvordan « produsenter av helseskader » kan betale mer av samfunnets kostnader, må bearbeides videre av Regjeringen. Likeså vil disse medlemmer understreke at et lovverks straffebestemmelser må praktiseres ut fra prinsippet at det skal koste mer å bryte loven enn å følge loven. Disse medlemmer anser at arbeidsmiljølovens bestemmelser om straff ikke brukes av tilsynsmyndighet, politi og rettsvesen på en måte som står i forhold til lovbestemmelsenes viktighet.

       Sett i forhold til at dette er den første hovedgjennomgang av arbeidsmiljøloven siden 1977, vil disse medlemmer uttrykke skuffelse over at så mange sentrale vurderinger er utsatt til en senere behandling. Dette gjelder:

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på de langvarige og ressurskrevende utredninger som inngår i denne lovprosessen, og likeså de problemer som følger av at bedriftene får hyppige endringer i et så sentralt lovverk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette medlem foreslår endringer i arbeidstakerbegrepet.

Internasjonale samarbeidsorganers betydning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger stor vekt på at utvidede internasjonale samarbeidsordninger må ivareta de grunnleggende arbeidsmiljøhensyn. Det er viktig å unngå en utvikling som fører til tap av arbeidsplasser, økt krav til omstillinger og press for den enkelte. Det er også viktig at de opparbeidede faglige rettigheter og den enkeltes økonomiske trygghet kan opprettholdes. Disse medlemmer vil vise til at avtalene om GATT, EØS og EU fører med seg en dårligere beskyttelse mot fri konkurranse for mange bedrifter. Det meget høye ledighetsnivået i de fleste EU-land, kan også bli en del av vår hverdag om vårt næringsliv skal konkurrere på like vilkår.

       Disse medlemmer vil vise til at EUs regelverk for arbeidsmiljøområdet ifølge EØS-avtale etter hvert blir innarbeidet i våre lover og forskrifter. Det vises i denne sammenheng til de danske arbeidsmiljømyndighetenes erfaringer og deres ønske om igjen å få kapasitet til å utvikle egne regelverk i stedet for bare å implementere omfattende og detaljerte EU-regler på minstestandardnivå. Disse medlemmer mener det er helt nødvendig at vi i ethvert internasjonalt samarbeid kan opprettholde et høyt nivå på våre miljøkrav. EUs krav til Danmark om å stryke et stort antall kjemikalier fra listen over kreftfarlige stoffer, er eksempel på en utvikling som ikke kan aksepteres.

       Disse medlemmer vil framheve FN-organisasjonen ILO med 170 medlemsland som viktig. Norge bør fortsatt spille en aktiv rolle her, og markere dette ved å følge opp ILOs vedtak ved ratifikasjon av konvensjoner i større grad enn det som har vært gjort i de senere år.

ILO - Den internasjonale Arbeidsorganisasjon og lovens § 55a

       Komiteen viser til at det har vært reist spørsmål om § 55 A er i strid med norske folkerettslige forpliktelser, særlig ILO-konvensjon nr. 111 (1958) om diskriminering i sysselsetting og yrke. I 1982 klaget Landsorganisasjonen (LO) Norge inn for ILO for brudd på konvensjon nr. 111.

       Komiteen viser til at Arbeidsmiljølovutvalget har sett på forholdet til FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, i tillegg til FN's menneskerettighetserklæring.

       ILO konkluderer med at det ikke er noen motstrid mellom konvensjon 111 og de øvrige konvensjonene. Arbeidsmiljølovutvalget er enig i denne konklusjonen. De sier at det heller ikke synes å være noen motstrid mellom arbeidsmiljøloven § 55 A og andre internasjonale forpliktelser. Arbeidsmiljølovutvalget ber om at det foretas en fortløpende vurdering av praktiseringen av bestemmelsen og at spørsmålet om endring tas opp på nytt dersom det skulle vise seg å bli uoverensstemmelse mellom § 55 A og konvensjonen. Komiteen tar konklusjonene fra ILO og Arbeidsmiljølovutvalget til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til konklusjonene fra ILO og Arbeidsmiljølovutvalget om at det ikke er noen motstrid mellom § 55A og internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer kan derfor ikke se at § 55A skulle stå i noen særstilling i forhold til loven for øvrig med hensyn til videre oppfølging.

       Disse medlemmer viser videre til at arbeidsgivere ved utlysningen kan kreve at søkere til stillinger skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål. Det avgjørende er om slike opplysninger er begrunnet i stillingens karakter eller at det inngår i formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet å fremme bestemte politiske, religiøse eller kulturelle syn og stillingen har betydning for gjennomføring av formålet.

       Disse medlemmer viser til at det kan være vanskelig i mange tilfeller å avgjøre om en stilling har betydning for gjennomføringen av virksomhetens formål. I virksomheter hvor § 55A er aktuell vil det være en nær sammenheng mellom såkalt « bedriftskultur » og virksomhetens formål. Disse medlemmer vil understreke den betydning dette har for forståelsen av § 55A.

Framtida

       Komiteen mener at kunnskapsutvikling og informasjon er viktige virkemidler i arbeidet med arbeidsmiljøspørsmål, både for den enkelte virksomhet og myndighetene. Etter komiteens mening bør det være et sentralt mål å bedre samarbeidet mellom forskningsinstituttene og tilsynsetatene på området. På denne måten mener komiteen man øker forskningens relevans og praktiske anvendbarhet, samtidig som myndighetenes beslutningsgrunnlag og derigjennom kvaliteten på myndighetenes innsats forbedres. Komiteen mener det særlig er behov for økt kunnskap om de mest risikofylte bransjene og områdene, samt om effekten av ulike tiltak og arbeidsformer.

       Etter arbeidsmiljøloven skal hensynet til helse, miljø og sikkerhet prioriteres foran virksomhetens umiddelbare økonomiske interesser. Komiteen tror imidlertid at konflikten mellom bedriftsøkonomi og arbeidsmiljø/sikkerhet ofte vil være en skinnkonflikt som oppstår fordi vi ikke tar alle forhold med i regnestykkene og fordi vi regner for kortsiktig. Sykefravær, ujevn og forsinket produksjon, stor gjennomtrekk av personell, opplæringskostnader og lav produktivitet er kostnader som ofte ikke tas med. Det har etter komiteens mening f.eks. vist seg at virksomheter som investerer i arbeidsmiljø og sikkerhet får et « godt rykte » og dermed oppnår en konkurransefordel både når det gjelder forretningsvirksomhet og rekruttering av kvalifisert personell.

3. Komiteens merknader til de enkelte kapitler

Arbeidsmiljølovens virkeområde

       Komiteen mener at arbeidsmiljøloven så langt som mulig skal være en lov for arbeidslivet som regulerer arbeidervern og arbeidsmiljø for flest mulig arbeidstakergrupper. Komiteen viser til at dette også var intensjonene ved Regjeringens fremleggelse av Ot.prp. nr. 3 (1975-1976) . Det har skjedd store endringer på arbeidsmarkedet siden den tid, bl.a. gjennom løsere tilknytningsformer mellom arbeidstakerne og bedriftene, oppsplitting av selskaper, oppdragsvirksomhet og hjemmearbeid som følge av den teknologiske utvikling og endring i ledelses- og bedriftstankegang.

       Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Kristelig Folkeparti, mener imidlertid at arbeidsmiljølovens § 2 nr. 7 gir den nødvendige fleksibilitet til at Kongen kan bestemme om, og i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende for arbeid i arbeidstakers hjem.

       Flertallet mener at nåværende lover som regulerer industrielt hjemmearbeid, arbeidsvilkår for hushjelper og arbeidstiden i bakerier, med fordel kan oppheves, og at disse områder reguleres innenfor arbeidsmiljølovens virkeområde.

       Flertallet har merket seg de synspunkter som partene i arbeidslivet har fremført, spesielt hva angår nåværende hushjelplov, og de forhold som denne loven regulerer. Det oppfattes slik at de innvendinger som er kommet spesielt dreier seg om tilgjengelighet av informasjon om lovverket. Dette mener imidlertid flertallet best ivaretas ved at bestemmelsene for de forskjellige yrkesgrupper samles under ett lovverk.

       Med disse merknader slutter derfor flertallet seg til de endringer som er foreslått av Regjeringen i § 2 nr. 6 nytt andre ledd.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Høyre viser til oversendelsesforslag fremsatt av Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre under Finansdebatten 1993, hvor « det henstilles til Regjeringen å vurdere sysselsettingspotensialet ved økt tjenesteproduksjon i private hjem, der det utarbeides forenklede regler for ansettelse, som også gir yrkesutøveren sosiale rettigheter ».

       Disse medlemmer viser videre til departementets forslag om å oppheve hushjelploven og det arbeid som er satt i gang med sikte på å utforme regler som omfatter praktikanter, og andre som utfører omsorgs- og tilsynsoppgaver i privat arbeidsgivers hjem.

       Disse medlemmer mener det vil være behov for et forenklet regelverk når det gjelder arbeid i private hjem. Dette gjelder i særlig grad deltidsarbeid over et begrenset antall timer pr. uke. Disse medlemmer vil be departementet komme tilbake til Stortinget med forslag til lovhjemmel for et slikt forenklet regelverk.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår en utvidelse av lovens § 3 nr. 2 bokstav g), slik at alle arbeidsmarkedstiltak skal omfattes av loven, og sier seg enig i dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at sjøfarten er unntatt fra arbeidsmiljøloven. På bakgrunn av de mange episoder og ulykker som har oppstått, bl.a. med bakgrunn i dårlig arbeidsmiljø mener disse medlemmer at det bør vurderes å gjøre deler av arbeidsmiljøloven gjeldende også for sjøfarten.

       Flertallet ber Regjeringen om at man kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte etter en slik gjennomgang.

Arbeidsmiljølovens arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrep

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg den senere tids utvikling på arbeidsmarkedet, som har gjort det stadig vanskeligere å anvende lovens tradisjonelle arbeidstakerbegrep. Dette skyldes bl.a. utviklingen med kontraktørvirksomhet, engasjementsstillinger, prosjektansettelser, og flere andre former for alternativer til ordinære ansettelser. Flertallet har merket seg Arbeidsmiljølovutvalgets synspunkter på disse spørsmål, hvor det blir pekt på at den som faktisk utfører arbeidsytelsen bør gå inn under arbeidstakerbegrepet i lovens bestemmelser, selv om denne påberoper seg annen benevnelse.

       Flertallet er enig i dette, og vil særlig peke på at anvendelse av kontraktørvirksomhet som er i strid med intensjonene i arbeidsmiljøloven, i slike sammenhenger har ført til omgåelse av lovens bestemmelser, og til undergraving av andre lover og regler i arbeidslivet. Slik kontraktørvirksomhet medfører bl.a. at tidligere arbeidsgiver slipper å betale arbeidsgiveravgift, sykelønn, feriepenger og yrkesskadeforsikring. Også lærlingeordningen blir tilsidesatt ved bruk av kontraktører, noe som er betenkelig med hensyn til den fremtidige rekruttering innenfor en rekke yrkesgrupper. Flertallet er enig i at det er svært uheldig, og en omgåelse av lovens intensjoner, når arbeidstakerne blir oppsagt for senere å bli engasjert som kontraktører i de samme arbeidsoperasjoner de utførte som ansatte.

       Flertallet har merket seg at lovens reelle rekkevidde kan begrenses vesentlig ved at driften av en virksomhet splittes opp i en rekke selskaper. F.eks. kan driften av et hotell splittes opp i et resepsjonsaksjeselskap, kjøkkenaksjeselskap, innkjøpsaksjeselskap, sengeavsnittsaksjeselskap, restaurantaksjeselskap etc., med de uheldige konsekvenser dette kan få for lovens vern av arbeidstakeren.

       Flertallet er kjent med at departementet har nedsatt et partssammensatt utvalg som skal utrede disse spørsmål.

       Flertallet vil på denne bakgrunn også understreke behovet for en presisering og tilstramming av lovens arbeidstakerbegrep.

       Flertallet ber departementet på bakgrunn av disse merknader snarlig å fremme forslag til lovendringer i tråd med dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil advare mot den tilsynelatende forvirring som knytter seg til begrepet « kontraktør ». Disse medlemmer vil understreke at man som regel i slike tilfeller har å gjøre med en selvstendig næringsdrivende. Disse medlemmer finner en politisk retorikk som tar sikte på å fremstille selvstendig næringsdrivende som « kontraktører » som urimelig og meningsløs. Disse medlemmer vil likevel understreke at det er en konkret vurdering av forholdet mellom oppdragstaker og oppdragsgiver som er avgjørende for hvorvidt man har å gjøre med en selvstendig næringsdrivende eller en arbeidstaker. Hvilken benevnelse en oppdragstaker og en oppdragsgiver i et gitt tilfelle selv har valgt å bruke, er ikke uten videre avgjørende.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det allerede nå er nødvendig med en formell utvidelse og klargjøring av arbeidstakerbegrepet. Personer som i det vesentlige arbeider for samme oppdragsgiver er etter dette medlems oppfatning å betrakte som arbeidstakere. At vedkommende fra tid til annen også utfører arbeid for andre stiller seg i prinsippet ikke annerledes enn at mange arbeidstakere også påtår seg bierverv.

       Dette medlem mener det er svært uheldig, og en omgåelse av lovens intensjoner, når arbeidstakere blir oppsagt for senere å bli engasjert som selvstendig næringsdrivende, eller på midlertidig kontrakt i samme arbeidsoperasjoner som denne utførte som ansatt.

       Dette medlem understreker at det også for det offentlige er klare fordeler knyttet til at arbeid i størst mulig grad utføres gjennom arbeidstakerforhold. Det vil bedre skatte- og avgiftskontrollen og vanskeliggjøre trygdemisbruk. Videre er det også klare fordeler for næringslivet ved at klare arbeidstakerforhold bidrar til sunnere konkurranseforhold og styrker seriøse bedrifters muligheter.

       Dette medlem vil også påpeke at en utvidelse og klargjøring av arbeidstakerbegrepet vil bidra til at arbeidsmiljølovens verneregler blir effektivisert og overholdt. Dette er svært viktig for å begrense omfanget av ulykker og skader i arbeidslivet.

       På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

« § 3 nr. 1 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

       At arbeidet ansees som selvstendig i forhold til offentligrettslige regler, har i denne sammenheng ikke betydning. »

       Når det gjelder utarbeiding av forskrift til § 3 vil dette medlem be Regjeringa vektlegge følgende: Dersom det er tvil om en person er arbeidstaker, skal det bl.a. legges vekt på om arbeidsoppgavene er vanlige i bedriften, om arbeidet er av den art som vanligvis utføres av arbeidstakere, eller om arbeidet i hovedsak utføres for samme oppdragsgivere.

       Dette medlem viser videre til at arbeidsgiverbegrepet er lite dekkende for de nye måter å organisere virksomhet på. Dette skaper problemer når en skal plassere ansvar på rett arbeidsgiver bl.a. i konsern. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag om tillegg til eksisterende § 4:

« § 4 nytt tredje ledd skal lyde:

       Ved oppsplitting i ulike selskapstyper vil konsernledelse/morselskap, eller andre selskaper bedriften har selskapsrettslig tilknytning til, kunne tillegges et arbeidsgiveransvar (ansvarsgjennombrudd). »

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om organisering og tilrettelegging av arbeid

       Komiteen har merket seg at Arbeidsmiljølovutvalget har behandlet dette området av arbeidsmiljøloven inngående, og har merket seg at utvalget ser det som en klar ledelsesplikt å sørge for at arbeidet er organisert på en måte som så langt mulig ikke skaper fysiske eller psykiske helseproblemer for arbeidstakerne. Samtidig noterer komiteen seg at utvalget peker på at virksomheten må være i stand til å håndtere interne konflikter. Komiteen slutter seg til disse synspunktene.

       Komiteen ser det som viktig at arbeidssituasjonen legges slik til rette for de ansatte at de gjennom sitt arbeid gis mulighet for videreutvikling både faglig og personlig. I slik organisering og tilrettelegging er det viktig at de ansattes representanter er aktive medspillere som ledelsen trekker med i drøftelsen av organiseringen. Dette gjelder selvsagt både de ansattes tillitsvalgte og verneombudene.

       Komiteen viser til at arbeidstakernes mulighet for faglig og personlig utvikling er lovfestet i gjeldende lovs § 12 nr. 1 annet ledd. (I parallelloppstillingen i proposisjonen er denne bestemmelsen utelatt ved en feil.) Komiteen mener at bestemmelsen i § 12 nr. 1 annet ledd også omfatter etter- og videreutdanning.

       Komiteen viser til at det på flere arbeidsplasser i de senere år er avdekket til dels omfattende overgrep, blant annet i form av mobbing og seksuell trakassering. I likhet med Arbeidsmiljølovutvalget og høringsinstansene er derfor komiteen enig i at det gjennom arbeidsmiljøloven må legges til rette for at slike overgrep forebygges, og at tilfeller som fortsatt måtte oppstå blir slått ned på.

       Komiteen slutter seg derfor til den lovendring som Regjeringen foreslår i arbeidsmiljølovens § 12 nr. 1.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at dette vil være tilstrekkelig positivt for å få slutt på utilbørlige forhold overfor ansatte.Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er positivt at mobbing, seksuell trakassering og annen utilbørlig opptreden kommer inn under loven. Dette medlem mener imidlertid at ansvaret for å forebygge og forhindre overgrep bør ligge hos arbeidsgiver. Proposisjonens forslag er etter dette medlems oppfatning for svakt. Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« § 12 nr. 1 første ledd siste punktum, skal lyde:

       Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker ikke utsettes for noen form for trakassering eller utilbørlig opptreden. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener videre at arbeidet må tilrettelegges på en slik måte at den ansattes verdighet ikke krenkes. Personale på serveringssted eller annen ervervsvirksomhet må ikke benytte påkledning som er kjønnsdiskriminerende, eller som gir inntrykk av en nedsettende eller krenkende holdning. Toppløs servering er et eksempel på dette.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« § 12 nr. 2 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Arbeidet må tilrettelegges på en slik måte at den ansattes verdighet ikke krenkes. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen må anses som en særlig skjerpende omstendighet i henhold til straffebestemmelsen i § 85. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

« § 85 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Ved avgjørelsen av om det foreligger slike omstendigheter, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, om den har medført krenkelse av de ansattes verdighet, om den er foretatt eller fortsatt tross pålegg eller henstilling fra offentlig myndighet, vedtak av arbeidsmiljøutvalget, eller tross krav eller henstilling fra verneombud eller verne- og helsepersonale. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener servitører i sin alminnelighet bør bære et antrekk som ikke kan vekke anstøt. Disse medlemmer kan ikke se at toppløs servering er noe aktverdig tiltak som kan tilføre restaurantnæringen noe verdifullt. Disse medlemmer er imidlertid motstandere av å lovfeste forbud mot alt som ikke faller disse medlemmer i smak. Disse medlemmer mener toppløs servering bør motarbeides gjennom den generelle normbygging i samfunnet. Disse medlemmer vil legge til at avgrensningen i flertallets foreslåtte lovtekst synes meget uklar. På denne bakgrunn vil disse medlemmer stemme mot flertallets forslag.

       Komiteen viser til at Arbeidsmiljøloven er en av de få lover som regulerer språkbruk. Loven opererer imidlertid med et begrep om skriftlig rettledning som ikke er tidsmessig, fordi det refererer seg til skrift på papir. Komiteen viser til at det blir stadig vanligere at bruk, betjening og ettersyn av maskiner og annet utstyr bygger på dialog mellom bruker og utstyr, f.eks. skjerm. I dag kommer det stadig ny høyteknologi der innslaget av fremmede språk er langt større enn før. I tillegg til å gi sikkerhetsproblemer, ved at brukeren blir avhengig av et fremmedspråk, har det åpenbare kulturpolitiske konsekvenser.

       Komiteen mener at det ut fra lovteksten må forutsettes at dersom det ikke foreligger annen nødvendig og lett forståelig rettledning på norsk om innretningen eller utstyret, må informasjoner på skjermer, panelet e.l. gis på norsk.

Arbeidsmiljøarbeid og -opplæring i virksomhetene

       Komiteen peker på at det er arbeidsgivers plikt å legge til rette for at arbeidsmiljøet, vernetjenesten, arbeidsmiljøopplæringen og bedriftshelsetjenesten i virksomheten fungerer etter intensjonene i denne lov. Komiteen mener at disse oppgavene best løses lokalt på den enkelte arbeidsplass når forholdene legges til rette for det. Dette krever imidlertid et løpende opplæringsprogram, klare ansvarsgrenser og løpende kartlegging som kan avstedkomme konkrete tiltak for å gjøre arbeidsplassen best mulig.

       Komiteens flertall, alle unntatt Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker på at etter innføring av ordningen med verneombud i loven fra 1977, er verneombudenes stilling gjentatte ganger styrket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil gjeninnføre grensa i loven på 5 ansatte for plikt til å velge verneombud. Da denne grensa ble hevet i 1985 medførte det at omkring 40.000 virksomheter med til sammen 250.000 arbeidstakere kunne unnlate å velge verneombud.

       Disse medlemmer ser at utviklingen i arbeidslivet med et positivt økende engasjement for arbeidsmiljø i en rekke virksomheter, samtidig som et stort antall bedrifter i utsatte bransjer er mer eller mindre passive til de helsebelastningene arbeidstakere utsettes for. Dette tilsier at det bør tilrettelegges for flest mulig bedrifter med verneombud.

       Disse medlemmer vil peke på at forskriftene om internkontroll forutsetter verneombudenes medvirkning i alle virksomheter. Disse medlemmer vil understreke at det ikke skal dispenseres fra lovens hovedkrav i § 25 nr. 1 om « verneombud i enhver virksomhet » uten i særlige tilfeller der disse hensyn er ivaretatt på en annen og bedre måte.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

« § 25 nr. 1 annet punktum skal lyde:

       Ved virksomhet med mindre enn 5 arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning, herunder at det ikke skal være verneombud ved virksomheten. »

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, anser at de erfaringer som er vunnet synes å vise at dagens prinsipper for organiseringen av vernearbeidet er riktig, men at det fortsatt kan gjøres tiltak for at vernearbeidet skal bli bedre. Sentralt i vernearbeidet er det at arbeidsgiver er representert på så høyt nivå som mulig i Arbeidsmiljøutvalget.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener vernearbeidet er viktig og at det i dag fungerer etter intensjonen i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener også at det er viktig at arbeidsgiver har gode kunnskaper om verne- og arbeidsmiljølovgivningen, og at arbeidsgiver er representert på et så høyt nivå som mulig i Arbeidsmiljøutvalget. Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall mener at forskriftsreglene om valg til AMU bør endres, slik at det blir lettere å benytte forholdstallsvalg. Videre foreslår flertallet at forskriftene til arbeidsmiljølovens § 23 nr. 4 bør gi et visst mindretall blant arbeidstakerne (f.eks. 1/4) rett til å kreve forholdstallsvalg/oppnevning. Disse medlemmer mener en slik rett er i tråd med gode demokratiske tradisjoner som viser hensyn til medlemmer av mindre fagforeninger/forbund. Arbeidsmiljøloven bør ikke ha forskriftsbestemmelser eller lovregler som gir en stor og dominerende fagforening mulighet til å skvise medlemmer av mindre fagforeninger ut av organer for medbestemmelse og medvirkning. Disse medlemmer ber derfor departementet om å endre forskrifter i tråd med ovenstående.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om endring av arbeidsmiljølovens § 14 f), hvor det klart presiseres at arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig innsikt i vernespørsmål.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner grunn til å skjerpe lovens krav om arbeidsmiljøopplæring av arbeidsgivers representanter. For at denne opplæring skal gi best mulig effekt, bør det velges løsninger der opplæring er felles for arbeidsgiver og verneombud, fortrinnsvis knyttet til praktisk gjennomgang, planlegging og drøfting på deres egen arbeidsplass.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « § 29 nr. 2 første ledd, 2. og 3. punktum skal lyde:

       Arbeidsgiver skal ha gjennomgått tilsvarende opplæring som verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg. Opplæringen skal så langt mulig gis samlet for arbeidsgiver og arbeidstakers representanter. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke at arbeidsgivers plikt til arbeidsmiljøopplæring ikke bør medføre lange fravær fra virksomheten.

       Komiteen merker seg at Regjeringen foreslår endringer i Arbeidsmiljøutvalgets arbeidsområde. Når det gjelder utvalgets rett til å fatte vedtak angående natt- og overtidsarbeid, vil dette bli behandlet senere i innstillingen. Komiteen sier seg imidlertid enig med Regjeringen i endringen av § 24 nr. 2 ny bokstav f), hvor Arbeidsmiljøutvalget også tillegges ansvaret for å behandle helse og velferdsmessige spørsmål knyttet til arbeidstidsordninger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Høyre, har merket seg de synspunkter som mindretallet i Arbeidsmiljølovutvalget fremfører når det gjelder regionale verneombud. Flertallet vil uttrykke forståelse for at det på en rekke områder, og innenfor enkelte næringsgrupper synes vanskelig å oppfylle lovens intensjoner om et best mulig vernearbeid for å trygge arbeidstakerne.

       Flertallet har merket seg at departementet har nedsatt et utvalg til å vurdere nye bestemmelser for regionale verneombud og en utbygging av ordningen, og støtter dette initiativet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at ordningen med regionale verneombud ikke bør utvides uten at de igangværende ordninger er nøye utredet og vurdert. Ordningen synes å være i konflikt med målet om lokalt ansvar og samarbeid, samt prinsippet om internkontroll. Disse medlemmer vil styrke vernearbeidet i den enkelte bedrift bl.a. ved å skjerpe kravene om verneombud i alle virksomheter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil påpeke at Statskonsults evaluering av ordningen med regionale verneombud konkluderer med at ordningen har hatt negative virkninger for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet, og at denne evalueringen støtter kritikken som er fremkommet fra de berørte bransjer. Disse medlemmer mener at ordningen ikke svarer til forventningene og at den er et overflødig ledd i vernearbeidet. Statskonsult sier blant annet i sin evaluering:

       Disse medlemmer foreslår etter dette ordningen avviklet.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til de synspunkter som er kommet fra ulike hold når det gjelder ordningen med regionale verneombud. Dette medlem mener at denne ordningen ikke bør utvides, ut fra ønsket om å styrke det lokale ansvar og vektlegge bruken av internkontroll. Dette medlem mener at eventuelle strukturendringer bør bero til resultatet av den pågående evaluering foreligger.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til den generelle enighet som synes å være til stede for at verv som medlem av Arbeidsmiljøutvalget eller som verneombud ikke skal føre til inntektstap. Dette flertallet slutter seg derfor til Regjeringens forslag til endring av arbeidsmiljølovens § 29 nr. 3, som innebærer at arbeidet som verneombudet må utføre utenom vanlig arbeidstid skal være å anse som overtidsarbeid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til forslaget i § 29 nr. 3 der det foreslås at vernearbeid som må utføres ut over den alminnelige arbeidstid etter § 46 jf. § 47 godtgjøres som for overtidsarbeid. Disse medlemmer er enige i at vernearbeid ikke bør medføre inntektstap. Disse medlemmer kan imidlertid ikke se at vernearbeid ikke kan finne sted innenfor den ordinære arbeidstid og dermed lønnes på vanlig måte. Etter Hovedavtalen mellom NHO og LO har verneombudene ordinær timebetaling også for medgått tid utenfor den alminnelige arbeidstid. Disse medlemmer finner ikke grunnlag for å kritisere den praksis NHO og LO har funnet frem til.

       Komiteen har merket seg de drøftinger som er gjort i proposisjonen, og spesielt de synspunkter som er fremkommet fra de forskjellige organer når det gjelder ILO-konvensjon nr. 161 av 1985 om bedriftshelsetjenestene. I likhet med alle andre som har uttalt seg, ser også komiteen den verdi en godt utbygget bedriftshelsetjeneste, som omfatter alle ansatte arbeidstakere, har for det forebyggende arbeid og for et godt arbeidsmiljø. Komiteen har merket seg de utredninger Regjeringen viser til når det gjelder omfang og utbyggingstakt av tjenesten. Komiteen har også merket seg at Regjeringen har lagt fram en egen melding fra Sosial- og helsedepartementet om mål og midler i helsepolitikken, og at også bedriftshelsetjenestene blir behandlet i den omtalte meldingen.

       Komiteen vil se det som en fordel at man vurderer også bedriftshelsetjenestene i en sammenheng med øvrige nasjonale tjenester innenfor dette området.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, sier seg derfor enig med Regjeringen at tiden nå ikke er inne for endringer av arbeidsmiljøloven når det gjelder bedriftshelsetjenestene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en videre utbygging av bedriftshelsetjenesten er et viktig forebyggende tiltak. SINTEF har beregnet kostnadene ved arbeidsulykker og yrkesrelatert helsesvikt til ca 40 mrd. kroner pr. år. Dette er summen av kostnader som belastes bedriftene, det offentlige og individene.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i Ot.prp. nr. 50 ikke tar stilling til videre utbygging av bedriftshelsetjenesten, men henviser til St.meld. nr. 50 (1993-1994) om mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste. Heller ikke her tas det konkret stilling til spørsmålet, men det sies at: « Når bestemmelsene i « bransjeforskriften » om bedriftshelsetjeneste er gjennomført, vil Regjeringen vurdere nærmere spørsmål om en obligatorisk utbygging av bedriftshelsetjeneste for alle arbeidstakere og ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 161 om bedriftshelsetjeneste. »

       Disse medlemmer vil be om at det uten ytterligere utsettelser legges fram en egen sak om videre utbygging av bedriftshelsetjenesten, og at denne saken gir grunnlag for å avklare ratifisering av ILO-konvensjon nr. 161.

       Disse medlemmer støtter forslaget fra Arbeidsmiljølovutvalget om at det i Aksjeloven og tilsvarende lover for offentlig sektor må kreves en langt mer konkret beskrivelse i bedriftenes årsrapporter om arbeidsmiljøsituasjonen. Rapporteringen må være slik at den gjenspeiler den vekt arbeidsmiljøhensyn tillegges i lovverket, og slik at de øverste styrende organer kan kontrollere at den daglige ledelse oppfyller sine plikter. Rapporteringen må bli slik at den blir et reelt virkemiddel for å registrere og forbedre arbeidsmiljøtilstanden. Disse medlemmer er kjent med at det utredes hvilke indikatorer som best kan beskrive arbeidsmiljøet og endringer i dette. Slike indikatorer vil være nyttige hjelpemidler også for å utvikle yrkesskadeforsikringen slik at den belønner de virksomheter som gjør mest for å forebygge arbeidsmiljøproblemer.

Bedriftsintern attføring, økonomiske virkemidler m.v.

       Komiteen viser til at arbeidsmiljølovens fundament bygger på at arbeidsgiver har en plikt til å organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte ansattes alder, kyndighet, arbeidsevne og øvrige forutsetninger. Dette medfører også en plikt for arbeidsgiver til å iverksette egne tiltak slik at den enkelte ansatte som er yrkeshemmet kan få eller beholde et for seg passende arbeid innenfor virksomheten.

       Komiteen viser til at Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani, AKAN, ble etablert i 1963 som en avtale mellom hovedpartene i norsk arbeidsliv (LO og NHO) og staten. Basis for det hele var en solidaritets- og omsorgstenkemåte som kombinert med behovet for sikkerhet og produktivitet i arbeidslivet.

       AKAN er norsk arbeidslivs verktøy i det forebyggende arbeid mot bruk av rusmidler på arbeidsplassen og mot bruk som innvirker på arbeidstakeres utøvelse av arbeid.

       AKAN er samtidig bedriftenes verktøy ved behov for bistand overfor enkeltpersoner i en bedrift.

       AKAN-arbeidet i bedriftene må integreres i det øvrige arbeid med Helse - Miljø - Sikkerhet. Det er således ønskelig at det etableres en AKAN-avtale og nettverk i alle bedrifter, og komiteen henstiller til partene å medvirke til dette.

       Komiteen mener at attføringsarbeid i bedriftene må ha høy prioritet. I dette arbeidet må arbeidsgiver etablere et nært samarbeid med verneombud, arbeidsmiljøutvalg, bedriftshelsetjeneste, og eventuelle organer utenfor bedriften som kan medvirke til positive løsninger i attføringsarbeidet.

       Komiteen viser til at helseskader og ulykker fører til betydelige kostnader hvert eneste år. Disse kostnader rammer såvel bedriften som samfunnet. Komiteen vil framheve arbeidet med tilbakeføring til et egnet arbeid for den ansatte som det primære. Komiteen påpeker at det vil være et viktig mål å begrense kostnader i forbindelse med helseskader og ulykker. Komiteen viser til viktigheten av samspill mellom forebyggende og reparerende arbeid for å begrense disse kostnadene.

       Komiteen har merket seg den brede omtalen som er gitt i proposisjonen omkring sykepengeordningen, og den diskusjon som er ført og kommer til uttrykk også fra høringsinstansene når det gjelder fordelingen av sykepengeutbetalinger mellom arbeidsgiver og det offentlige. Komiteen ser den sammenheng som er påvist bl.a. av Arbeidsmiljølovutvalget om sammenhengen mellom forebyggende arbeid og lengden av den periode som arbeidsgiver plikter å bære sykepengene.

       Komiteen ser også en nær sammenheng mellom utbetaling av sykepenger og det samarbeidsprosjekt som er til stede mellom partene i arbeidslivet (« sykefraværsprosjektet »).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil ikke anbefale endringer av sykepengeordningene før man har vurdert resultatene etter dette prosjektet.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til tidligere fremsatt forslag, jf. B.innst.S.nr.I (1993-1994) hvor Kristelig Folkeparti bl.a. uttalte:

       Komiteen viser til at innføringen av en egen yrkesskadetrygd innebar forventninger om at bedriftene ville intensivere det forebyggende arbeidet. På samme tid ble det forventet at forsikringsselskapenes premiefastsettelser ville gjenspeile innsatsen for forebyggende arbeid i den enkelte bedrift. Komiteen etterlyser en mer synlig økonomisk effekt i form av nedgradert premie for de bedrifter som virkelig satser på forebyggende arbeid og tiltak som øker sikkerheten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener å kunne fastslå at innføringen av yrkesskadeforsikringen var riktig. Den gir den som rammes og de etterlatte en sikkerhet mot økonomisk tap og erstatning for mén. Flertallet har merket seg signaler fra flere hold om at lidelser som f.eks. slitasjeskader burde vært omfattet av forsikringen.

       Flertallet vil vise til at forsikringsordningen er forholdsvis ny, og at det av den grunn bør utvises forsiktighet med endringer. Komiteen har merket seg at den evaluering Stortinget ba departementet foreta etter 2 år er kommet i gang, jf. Innst.O.nr.11 (1990-1991).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er helt nødvendig å finne fram til økonomiske virkemidler som belønner de arbeidsgivere som lykkes best i arbeidsmiljøarbeidet, og mener det haster med å få avsluttet de mange evalueringer og utredninger som er i gang når det gjelder sykefraværsprosjektet og yrkesskadeforsikringen. Disse medlemmer mener at Arbeidsmiljølovutvalget har levert et omfattende materiale som skulle gitt departementet grunnlag for å fremme forslag uten å forsinke denne lovbehandling vesentlig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er uansvarlig å skape forventninger nå om at belastningslidelser kan bli fanget opp av yrkesskadeforsikringen og folketrygdloven. Disse medlemmer vil vise til at både Arbeidsmiljølovutvalget og Regjeringen understreker at det å ta inn belastningslidelser under yrkesskadeforsikringen vil medføre store kostnader for virksomhetene. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at først når gjeldende forsikringsordning er ferdigevaluert, foreligger det et grunnlag for en eventuell utvidelse, men også da etter et grundig utredningsarbeid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av at det i den enkelte virksomhet foretas en grundig og fortløpende registrering av arbeidsmiljøstatus, og at årsak til fravær er en viktig del av dette. Disse medlemmer er kjent med at legenes taushetsplikt i mange tilfeller fortolkes så strengt at den blir til hinder for arbeidsgiveres oppfølging av plikten til å registrere. Disse medlemmer støtter de endringer som er foreslått i § 20 og § 22, og vil be departementet vurdere presiseringer eller endringer i regelverket om legers meldeplikt som sikrer arbeidsgiverne den informasjon som loven forutsetter.

Permisjonsreglene

       Komiteen vil understreke viktigheten av at vi kan beholde bredden i vårt demokrati. Dette innebærer at en rekke mennesker som er engasjert i offentlig valgte verv vil ha fravær fra sitt arbeid. Loven gir ikke hjemlet rett til permisjon ved slikt fravær.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at retten til permisjon nå foreslås å gjelde både folkevalgte organer og andre styrer, råd, nemnder og utvalg opprettet i eller i medhold av lov. Dette gjelder for alle arbeidstakere som har en lovbestemt plikt til å møte i offentlige organer.

       Flertallet sier seg derfor enig med Regjeringens forslag til ny § 33 C hvor disse forhold blir lovmessig regulert.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det kan skape store problem for en virksomhet, privat eller offentlig, dersom personer som skjøtter verv i offentlige organer får en absolutt permisjonsadgang. Disse medlemmer frykter at en absolutt permisjonsadgang vil føre til at flere offentlige møter vil finne sted på dagtid, noe som vil virke kostnadsdrivende. Møter på dagtid vil dessuten ytterligere vanskeliggjøre den reelle mulighet for deltakelse fra personer sysselsatt i privat sektor. Disse medlemmer vil uttale bekymring over at offentlige organser i stadig sterkere grad er sammensatt av personer som har sitt daglige virke i offentlig sektor. Arbeidsmiljølovutvalget foreslår at det tas inn en regel om rett til fri fra arbeid (permisjon) for utføring av offentlige verv i arbeidsmiljøloven. Men utvalget understreker at det da må tas inn en rett til ulempevurdering for arbeidsgiver og at arbeidstilsynet bør være klageinstans.

       Disse medlemmer er enig i disse forslagene og vil derfor fremme følgende forslag:

« Ny § 33 C skal lyde:

       En arbeidstaker har rett til permisjon for å utføre et offentlig verv, dersom permisjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. Tvist om hvorvidt vilkårene for rett til permisjon foreligger, avgjøres av Arbeidstilsynet. »

       Komiteen mener det er riktig å ha lovfestede permisjonsregler som gir foreldre anledning til å planlegge samvær med sine barn over en lengre tidsperiode. Det er etter komiteens oppfatning en selvfølgelighet at adoptivforeldre skal stilles likt med biologiske foreldre, da det er hensynet til barna som bør stå i første rekke. På denne bakgrunn finner komiteen det riktig som foreslått av Regjeringen i § 31 nytt pkt. 4 at hver av foreldrene utover dagens bestemmelser gis rett til inntil 1 års permisjon for hvert barn.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at en utvidet permisjonsadgang er et virkemiddel for å gi familiene større valgfrihet slik at de kan gi barna den omsorg de mener er best. Dersom ordningen skal gi både mor og far anledning til å tilbringe mer tid sammen med barna de første årene, må også de økonomiske forholdene legges bedre til rette. Disse medlemmer vil derfor vise til sin valgfrihetsreform som er knyttet til en betydelig kontantstøtteordning for familier med små barn. Høyre mener at en slik reform kan settes ut i verk når 6-årig skolestart er innført.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at skal en bestemmelse om utvidet permisjonsadgang få reell betydning, må det også finnes økonomisk mulighet for foreldre til å ta ut slik permisjon. Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis forslag om « kontantstøtte » første gang fremsatt i tilknytning til Barnehagemeldingen våren 1988 og senere i de ulike budsjettinnstillinger, sist høsten 1993.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at ut over pass av egne barn kan det være spesielle situasjoner hvor det er behov for permisjoner pga. omsorgsoppgaver i hjemmet. Også slik permisjonsadgang bør ivaretas av loven. Disse medlemmer mener at de som har fått innvilget slik omsorgspermisjon, må få beholde sin lønns- og konkurranseansiennitet i inntil 2 år.

       Disse medlemmer viser til følgende forslag fremsatt i Dok.nr.8:42 (1990-1991) og Innst.S.nr.3 (1991-1992):

       Disse medlemmer er kjent med at det i Ot.prp. nr. 3 (1990-1991) ble besluttet at en kan godskrives 3 pensjonspoeng for omsorgsarbeid som gjelder pleie av eldre, syke, funksjonshemmede og barn under 7 år, og at ordningen trådte i kraft fra 1992.

       Videre er disse medlemmer kjent med at det ved lov av 11. juli 1986 nr. 35 ble foretatt endringer i lov om helsetjenesten i kommunene slik at det under deltjenester ble gjort følgende tilføyelse:

       I samme innstilling (Innst.S.nr.3 (1991-1992)) uttalte medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:

       Disse medlemmer etterlyser vurderingen av nevnte forslag, og tar derfor på ny opp sitt forslag fra 1991:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som gir pårørende rett til permisjon fra arbeidet i inntil 2 år for å pleie eldre og/eller funksjonshemmede familiemedlemmer med bibehold av lønns- og konkurranseansiennitet. »

       Disse medlemmer viser også til eget forslag i Dok.nr.8:60 Forslag fra stortingsrepresentantene Solveig Sollie og Lars Sponheim om å utvide ordningen « Vikarplass for arbeidsledige » til også å omfatte omsorgspermisjon og som er til behandling.

Arbeidstid

       Komiteen peker i likhet med Arbeidsmiljølovutvalget på at det viktigste målet med lover og regler for arbeidstiden er hensynet til vern av arbeidstakerne. Det er derfor viktig at lover og regler er slik tilgjengelig at de på en enklest og greiest måte kan praktiseres med dette som det overordnede mål. Komiteen har erfart at det de senere år er kommet forskjellige signaler når det gjelder bruk av overtid og mengden av denne. De forskjellige undersøkelser spriker imidlertid til dels betydelig, noe som i henhold til proposisjonen kan skyldes at de forskjellige undersøkelser tar forskjellige utgangspunkter, og vektlegger ulike hensyn i sine undersøkelser. Uavhengig av disse forskjellige undersøkelser er det komiteens oppfatning at overtid ikke skal tas i bruk utover det som vil være å anse som strengt tatt nødvendig for den enkelte bedrift.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at for å kunne oppnå en slik riktig balanse er det viktig at partene lokalt, som har de beste forutsetninger for å vurdere de ulike situasjoner, gis tilstrekkelig myndighet gjennom lovverket.

       Flertallet mener i likhet med Regjeringens forslag i proposisjonen at myndighet og ansvar til å gå utover lovens generelle bestemmelser derfor skal kunne tillates etter samtykke fra de tillitsvalgte, og at det for ikke tariffbundne virksomheter skal foreligge søknad til arbeidstilsynet om slike ordninger.

       Flertallet mener dette først og fremst er riktig ut fra hensynet til å finne forenklinger i lover og regler, slik at disse blir lettere tilgjengelige. Men flertallet vil også på det sterkeste understreke viktigheten av nærhetsprinsippet i avgjørelser, og at det derfor er riktig når Regjeringen nå foreslår å overføre nåværende myndighet tillagt Arbeidsmiljøutvalget til de lokale partene i tariffbundne virksomheter.

       Flertallet vil understreke det utvidede ansvar som på denne måten tillegges de lokale tillitsvalgte innenfor fagbevegelsen, og føler seg trygg på at disse endringer vil føre til at bruk av overtid ikke vil skje utover det som er nødvendig for den enkelte bedrift.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke slutte seg til vurderingen om at økt delegering av ansvar til lokale tillitsvalgte i denne sammenheng for å avtale arbeidstidsordninger ut over lovens ramme vil føre til at overtidsbruken reduseres. Når overtidsbruken er så omfattende i dag, må dette skyldes flere forhold, bl.a. at virksomheten finner det er lønnsomt og at de ansatte føler sterk lojalitet til sin arbeidsgiver. Særlig ved dagens sterke ubalanse i arbeidsmarkedet vil sentralt fastsatte rammer og strenge begrensninger være mest effektivt for å beskytte normalarbeidsdagen.

       Disse medlemmer mener at misbruk av overtid må motarbeides mer effektivt enn i dag. Dersom utviklingen mot økt fleksibilitet og mindre normal arbeidstid får fortsette, vil dette være negativt for likestilling, sysselsetting og for andre viktige sider ved samfunnsutviklingen. Virkningene av de utvidede muligheter til lokale avtaler må følges nøye, og erfaringene må rapporteres tilbake til Stortinget på egnet måte.

       Disse medlemmer vil fjerne « mangel på kvalifisert arbeidskraft » som begrunnelse for å tillate overtid, og fremmer følgende forslag:

« § 49 nr. 1 femte ledd bokstav d) skal lyde:

       når det på grunn av sesongmessige svingninger e.l. har oppstått særlig arbeidspress. »

       Disse medlemmer vil uttrykke skepsis til den forventede forenkling ved å frata arbeidsmiljøutvalget beslutningsmyndighet i arbeidstidsspørsmål, da utvalget likevel skal behandle disse spørsmål ut fra hensynet til arbeidsmiljøet. Disse medlemmer vil understreke at denne behandlinga i arbeidsmiljøutvalget skal være konkret, og ikke begrensa til drøfting av prinsipielle retningslinjer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil gå inn for at det i større grad skal være opp til den enkelte å avtale forhold som berører overtid. Disse medlemmer vil peke på at en frittstående sammenslutning av arbeidstakere ikke uten videre bør stå i en annen stilling enn de tariffbundne.

       Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall og mindretall med forskjellig begrunnelser foreslår å utvide rammen for overtid. Behovet for en slik utvikling kan begrunnes i uforutsigbare situasjoner i ordreproduserende industri, i ordretopper og mangel på fagfolk og spesialister. Disse medlemmer er enig i at rammene i dag er for stramme.

       For å unngå at selve lovverket blir en hindring for tryggere arbeidsplasser og bedret fleksibilitet i bedriften, vil disse medlemmer derfor fremme følgende forslag:

« § 50 nr. 2 og 3 skal lyde:

2. Utvidet overtid etter avtale med tillitsvalgte

       Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte for et tidsrom på inntil tre måneder slutte skriftlig avtale om overtidsarbeid inntil 20 timer pr. uke, men slik at det samlede overtidsarbeid ikke overstiger 60 timer i fire sammenhengende uker. Den samlede arbeidstid må ikke være over 16 timer i et enkelt døgn. Overtidsarbeidet må ikke overskride 400 timer pr. år.

       Er avtalen bindende for et flertall av arbeidstakere, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere i virksomheten som utfører arbeid av den art avtalen gjelder. Overtidsarbeid etter avtale med tillitsvalgte kan bare pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det.

3. Utvidet overtid etter vedtak i arbeidsmiljøutvalget

       I bedrifter som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsmiljøutvalget gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 20 timer pr. uke for et tidsrom på inntil tre måneder, men slik at overtidsarbeidet ikke overstiger 60 timer i fire sammenhengende uker.

       Arbeidsmiljøutvalget kan gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 400 timer i kalenderåret for navngitte arbeidstakere som er villige til å påta seg utvidet overtidsarbeid.

       Arbeidsmiljøutvalgets vedtak må være enstemmig for å være gyldig. »

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår forholdsvis vidtrekkende endringer i § 46 A, jf. § 41. De foreslåtte endringene utvider retten til redusert arbeidstid til å gjelde arbeidstakere med lederstillinger eller med selvstendig arbeid. Utvidelsen åpner også for at den reduserte arbeidstiden kan tas ut i perioder av året. Disse medlemmer mener at slike rettighetsutvidelser vil kunne føre til store problemer for virksomhetene og spesielt småbedriftene vil kunne bli hardt rammet. Disse er avhengig av stabil arbeidskraft og vil dårlig kunne tåle øket og utvidet bruk av retten til arbeidstidsreduksjoner. Særlig vil det være vanskelig om ikke å si umulig å erstatte arbeidstaker med lederstilling eller med selvstendig arbeid som velger å ta ut en arbeidstidsreduksjon i forlengelse av sommerferien eller som en mindre brøk av ordinær arbeidstid.

       Følgene av en slik lovendring vil derfor kunne bli at arbeidsgivere forsøker å unngå ansettelser som øker risikoen for slike permisjoner. Dette vil gjøre det vesentlig vanskeligere for en betydelig gruppe arbeidstakere i det hele tatt å komme inn på arbeidsmarkedet eller å bytte stilling.

       Disse medlemmer viser til at mange virksomheters muligheter til å kompensere for arbeidstakere i reduserte stillinger etter disse paragrafer, vil være å bruke mer overtid. Mange vil også risikere tap. Disse medlemmer finner lite samsvar mellom Regjeringens uttalte vilje til å styrke små og mellomstore bedrifter og de fremsatte endringsforslag. Et tilleggsmoment for disse medlemmers holdning til endringsforslagene er også de erfaringer virksomhetene har med Arbeidstilsynet som ikke synes å ta hensyn til at loven begrenser retten til arbeidstidsreduksjoner dersom virksomheten blir påført særlige ulemper. Arbeidstakerens rettighet synes å ha blitt generell og lovens begrensning gjemt og glemt. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at overnevnte endringer utgår av lovteksten.

       Disse medlemmer vil foreslå at gjeldende § 46 A nr. 4 blir opprettholdt da disse medlemmer mener endringsforslaget i denne paragrafen er for absolutt i sine rettigheter.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i proposisjonen blir foreslått en rekke endringer som gir arbeidsgiver mulighet til å pålegge arbeidstaker utvidelse av arbeidstiden og begrensede rettigheter. Dette gjelder utvidelse av adgangen til, overtid, nattarbeid, søn- og helligdagsarbeid; og bestemmelsene om hvilepauser og fritid.

       Dette medlem viser videre til at arbeidsmiljøutvalgene gjennomgående foreslås fratatt vedtaksmyndighet. Dette medlem mener at arbeidsmiljøutvalgene fortsatt bør fylle en slik funksjon, bl.a. for å sikre et vern for alle arbeidstakere. Utvidelser i rammene for nattarbeid og søn- og hellidagsarbeid innebærer en svekkelse av hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn foreslå at gjeldende lovs §§ 41, 43, 45, 45 A, 49, 50 og 51 opprettholdes i sin nåværende form. Dette medlem vil derfor stemme imot de foreslåtte endringene av disse betemmelsene.

       I tillegg gjøres følgende endringer:

« § 49 nr. 1 nytt fjerde ledd i gjeldende lov skal lyde:

       Arbeidsgiver må dokumentere at arbeidsoppgavene er søkt løst ved rekruttering eller på annen adekvat måte. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre foreslå en rett til å avspasere overtid. Dette som et ledd i en strategi for å få flere inn i arbeidsforhold:

« Ny § 50 A skal lyde:

       Fagforening har rett til å slutte tariffavtale om at overtidsarbeid avspaseres etter avtalte regler. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at overtidsbruken utgjør et betydelig antall årsverk. Dette medlem mener derfor det vil være feil signal å oppmyke og utvide adgangen til overtidsarbeid. Dette medlem viser for øvrig til Dok.nr.8:46 (1993-1994) om tiltak for deling av arbeid, der det drøftes og foreslås en rekke tiltak for å redusere overtidsbruken, med sikte på å redusere arbeidsledigheten ved å dele arbeidet på flere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at Regjeringens forslag til endringer i lovens § 48 annet ledd, vedrørende plikt til å drøfte endringer av arbeidsplaner med en frist på to uker. Flertallet ser ikke bort fra at denne bestemmelsen kan være vanskelig å oppfylle for enkelte virksomeheter, sett i forhold til blant annet forutsigbarhet i produksjon som skal tilpasses kjøpers ønsker og behov. Flertallet mener det også må være adgang for partene til å avtale en kortere drøftingsfrist enn to uker dersom det finnes gode grunner for det, og ber departementet om at en slik adgang blir praktisert.

       Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke støtte forslaget til endring i § 48 andre ledd som lyder slik :

       « Ved utarbeidelse og ved endring av arbeidsplanen skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Dersom ikke annet framgår av tariffavtale skal arbeidsplan drøftes med tillitsvalgte så tidlig som mulig og senest 2 uker før de iverksettes. »

       Etter disse medlemmers vurdering er en slik endring mer til besvær enn til gagn. I mange arbeidssituasjoner skjer uforutsigbare endringer i behovet for bemanning av driften, og da vil et krav om forhåndsdrøftelser av arbeidsplan slik endringsforslaget er formulert, være umulig å oppfylle. Disse medlemmer vil ut fra disse realiteter stemme mot forslaget til endring.

       Komiteen viser til at Arbeidsmiljølovutvalget i sitt kartleggingsarbeid spesielt har sett på skift- og turnusarbeidernes erfaringer. Undersøkelser viser at det er mer belastende å arbeide skift/turnus enn å arbeide fastvakt, og at det er vanskelig å påvise at døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid gir særlig ulik belastning.

       Komiteen viser videre til at loven i § 46 om lengden av arbeidstid skiller mellom disse to typene av skiftordninger. Helkontinuerlig skiftarbeid har to timer kortere ukentlig arbeidstid enn døgnkontinuerlig turnusarbeid. Komiteen viser også til at mens helkontinuerlig skiftarbeid blir praktisert i mannsdominerte yrker blir døgnkontinuerlige ordninger brukt i kvinnedominerte yrker, først og fremst i helsesektoren.

       Komiteen kjenner til at det gjennom undersøkelser er påvist at store arbeidstakergrupper innen helsesektoren slutter i turnusarbeid på grunn av utslitthet og belastningslidelser, og at arbeidstidsordningene er en av årsakene til dette.

       Komiteen vil også vise til at delt arbeidsdag (arbeidsdag med flere timers fritid mellom arbeidsøktene) kan være et problem for arbeidstakernes velferd og sosiale liv.

       Komiteen innser at slike arbeidstidsordninger må brukes i enkelte virksomheter, men komiteen forutsetter at dette skjer i nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

       Komiteen viser til de drøftelser som Arbeidsmiljølovutvalget har gjort omkring disse spørsmålene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil be departementet i samarbeid med partene i arbeidslivet om å se på virkningene av disse ordningene, for snarest å komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer, slik at utviklingen på arbeidsmarkedet ikke forringer lovens intensjoner om medvirkning fra arbeidstakerne når det gjelder arbeid og fritid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre finner det imidlertid ikke mulig å anbefale en generell reduksjon av arbeidstiden for et betydelig antall personer uten at det er gjort en grundig forstudie både med hensyn til årsaker og alternative virkemidler. I tillegg må det gjøres en konsekvensvurdering av et eventuelt lovendringsforslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner opplysningene om situasjonen for arbeidstakere i helsesektoren som arbeider i døgnkontinuerlig turnus, urovekkende. Disse medlemmer mener dessuten det er urimelig at arbeidstakere i døgnkontinuerlig turnusarbeid skal arbeide to timer lengre pr. uke enn arbeidstakere i helkontinuerlig skiftarbeid, så lenge belastningen anses å være den samme for de to gruppene.

       Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalget ikke ønsket å fremme endringsforslag i loven. Utvalget begrunner dette med de samfunnsøkonomiske konsekvensene av en slik lovendring.

       Disse medlemmer kan imidlertid ikke se at Arbeidsmiljølovutvalget har vurdert dette opp mot de samfunnsøkonomiske konsekvensene av at store arbeidstakergrupper i helsesektoren slutter i turnusarbeid på grunn av utslitthet og belastningslidelser.

       Disse medlemmer vil på prinsipielt grunnlag foreslå at § 46 i loven endres, slik at de to omtalte skiftordningene blir likestilt:

« § 46 nr. 4 bokstav a) skal lyde:

       Helkontinuerlig og døgnkontinuerlig skiftarbeid, og sammenlignbart turnusarbeid når arbeidet er fordelt på to dagskift og ett nattskift. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i likhet med Arbeidsmiljølovutvalget stille spørsmål ved om bestemmelsene om den alminnelige arbeidstid, som etter lovens forstand er satt til 40 timer, burde endres til 37 ½ time, for derved å være i overensstemmelse med tariffavtalens bestemmelser. Dette flertallet ville se det som en fordel om det var samsvar mellom loven og tariffbestemmelsene på dette området, som etter dette flertallets oppfatning ville kunne hindre feiltolkninger og misforståelser. En slik samstemmighet ville også etter dette flertallets mening gi et riktigere bilde av den faktiske overtidsbruken.

       Dette flertallet merker seg at Regjeringen ikke foreslår endringer på dette området, og vil ikke komme med endringsforslag. Imidlertid mener dette flertallet det er viktig å følge utviklingen nøye, og ber Regjeringen, i samarbeid med fagbevegelsen løpende vurdere disse forhold, for eventuelt å komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt med forslag til endringer i loven.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti tar til etterretning at verken Regjeringen eller Arbeidsmiljølovutvalget finner det forsvarlig å foreslå en samordning av reglene om arbeidstidens lengde i lovverket og tariffavtalene. Disse medlemmer finner det juridisk og økonomisk uforsvarlig å foreta en slik endring uten at det foreligger en konsekvensutredning.

Søn- og helgedagsarbeid. Nattarbeid

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti konstaterer at kvelds- og søndagsåpne butikker har fått et stort omfang.

       Disse medlemmer vil foreslå at § 42 l) og § 44 k) utgår og erstattes med Arbeidsmiljølovutvalgets tekstforslag når det gjelder arbeidstid på utsalgssteder. Bakgrunnen for dette forslaget er hensynet til de ansatte og deres livskvalitet, samt ønsket om ei samfunnsutvikling der det er tydelig forskjell på helg og hverdag. Dette er et av de områder der erfaringene viser at arbeidstakerne blir den svake part i forhandlinger der arbeidsgivers økonomiske motiver kan være svært sterke. Et ytterligere argument er den fare og utrygghet som følge av økende vold og ran i tilknytning til kveldsåpne utsalgssteder.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

« § 44 annet ledd bokstav k) skal lyde:

       arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. Utsalgssteder som ikke er nevnt her, kan benytte søn- og helgedagsarbeid inntil 4 ganger pr. år. »

« § 42 annet ledd bokstav l) skal lyde:

       arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. Utsalgssteder som ikke er nevnt her, kan benytte nattarbeid inntil 4 ganger pr. år. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Dok.nr.8:16 (1993-1994) fra Anders Talleraas, Svein Ludvigsen, Gunnar Fatland og Kjellaug Nakkim om opphevelse av åpningstidsloven. I dette dokumentet foreslo Høyre følgende: « Stortinget ber Regjeringen oppheve åpningstidsloven ».

       Disse medlemmer vil fremme likelydende forslag:

« Åpningstidsloven oppheves. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det fortsatt bør vises en restriktiv holdning når det gjelder adgangen til bruk av søndags- og helligdagsarbeid. Dette medlem vil understreke betydningen av å opprettholde et skille mellom hverdag og helg. Ikke minst i en tid med økt press på enkeltmennesker og familier er det behov for å skjerme søndagen som en allmenn hviledag. Dette medlem ser det som svært uheldig at hensynet til økt arbeidspress i økende grad skal fortrenge hensynet til menneskets behov for stillhet og hvile. Dette medlem vil derfor stemme mot forslaget til utvidelser i § 43 nr. 1 og § 45 nr. 1 og nr. 2.

       Dette medlem foreslår:

« § 42 annet ledd bokstav l) og § 44 annet ledd bokstav k) skal begge lyde:

       arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. »

Reglene om adgang til trekk i lønn

       Komiteen merker seg de drøftelser som er gjort i proposisjonen omkring spørsmålet om hvorvidt arbeidsgiver skal ha trekkadgang i arbeidstakers lønn, og ser at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall foreslår at arbeidsgiver skal gis trekkadgang ved alle typer fravær.

       Komiteen merker seg også drøftelsene om arbeidsgiver skal gis rett til trekk ved avskjedigelse som skyldes underslag og andre lignende forhold.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger omkring disse forhold.

       Når det gjelder forslaget om lovendring for at loven skal være i samsvar med Hovedavtalens bestemmelser om trekk for premie til Kollektiv hjemforsikring, slutter komiteen seg til dette. Komiteen vil imidlertid, i likhet med bl.a. høringsuttalelsen fra Landsorganisasjonen, vise til at fagbevegelsen har innført en rekke kollektive forsikringsordninger utover Kollektiv hjemforsikring. Bl.a. kan det vises til flere avtaler om gruppelivs- og ulykkesforsikringer. Dette er etter komiteens mening forsikringsordninger som skaper trygghet for arbeidstakerne og deres familier, og burde således kunne være grunnlag for spesielle bestemmelser. Komiteen finner det imidlertid ikke riktig å fremme endringsforslag, men ber departementet i nært samarbeid med partene i arbeidslivet vurdere disse spørsmål, og eventuelt fremme endringsforslag overfor Stortinget.

Ansettelse, oppsigelse og avskjed m.v.

       Komiteen viser til at det i lovens § 55 A er inntatt bestemmelser om utforming av stillingsutlysninger og øvrige begrensninger vedrørende de krav som kan settes til stillingssøkerens opplysningsplikt.

       Komiteen mener disse bestemmelsene også må forstås slik at arbeidsgiveren ikke har rett til å kreve opplysninger om søkerens seksuelle legning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til sine øvrige merknader i innstillingen vedrørende § 55 A.

Stillingsvernreglene

       Komiteen vil sterkt understreke at alle arbeidstakere er best tjent med og føler størst trygghet ved at de er fast ansatt. Av de forskjellige undersøkelser som er foretatt synes det imidlertid som om ca 10 % av arbeidsstyrken er midlertidig ansatt. Komiteen merker seg i denne forbindelse at midlertidig ansettelse synes å forekomme i stor utstrekning også i offentlig sektor. Dette mener komiteen er uheldig og vil kunne gi feilaktige signaler i arbeidsmarkedet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil derfor understreke at det bør være et mål såvel i statlig som i fylkeskommunal og kommunal sektor at det ryddes opp i disse forhold og at antallet midlertidig ansatte blir redusert til fordel for faste tilsettinger. Dette forholdet burde det være muligheter til å rydde opp i, sett i forhold til den forutsigbarhet som er til stede i offentlig sektor for arbeidskraft. Flertallet mener det offentlige i alt for stor grad unnlater faste tilsettinger under henvisning til manglende budsjettdekning i de enkelte årsbudsjetter, samtidig som samme person over lang tid beholder samme arbeidsoppgaver men fortsatt er uten fast tilsetting.

       Flertallet understreker også betydningen av at trygghet og stabilitet i arbeidsforholdet gir økt motivasjon hos den enkelte ansatte overfor sin arbeidsplass.

       Flertallet har selvsagt også merket seg drøftelsene i proposisjonen omkring den fleksibilitet som midlertidige ansettelser gir. Dette kan gi åpning for at flere kan komme inn på arbeidsmarkedet for å tilegne seg arbeidserfaring, og derved styrke sine muligheter til ansettelser. Flertallet mener imidlertid trygghet og stabilitet for den enkelte arbeidstaker, i tråd med arbeidsmiljølovens formålsparagraf må gå foran disse hensyn, og fastholder derfor det som er sagt tidligere om fordelene ved faste ansettelser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på det uønskede ved at stillinger kalles midlertidige dersom dette ikke er påkrevd. Disse medlemmer vil samtidig understreke at midlertidige stillinger kan bidra til å senke terskelen inn på arbeidsmarkedet - særlig for unge arbeidstakere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, ser også med bekymring på utviklingen i arbeidsmarkedet, hvor det synes som om det gjøres stadig større bruk av midlertidig ansettelse, engasjementstillinger, korttidsansettelser, prosjektansettelser og inn/utleie av arbeidskraft, og ansattes overgang til å bli selvstendige næringsdrivende m.m. Dette vil etter flertallets oppfatning kunne føre til at bedriftene gradvis innskrenker sin stab av faste ansatte til en viss « kjernestab », hvoretter restbehovet for arbeidskraft fylles opp med andre typer tilknytning til bedriften.

       Etter flertallets mening vil dette være en uheldig utvikling, og arbeidsmiljøloven bør i sitt innhold ikke medvirke til slik utvikling.

       Flertallet ser det på denne bakgrunn som en klar fordel at nåværende bestemmelser om midlertidig ansettelser i lovens § 58 nr. 7 erstattes med en egen § 58 A bokstavene a-d).

       Flertallet finner det riktig at det i loven listes opp hvilke forhold som det rettsgyldig kan inngås arbeidsavtaler om som gjelder for bestemte tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående karakter. Flertallet mener at dette innebærer at man ikke kan benytte adgangen til midlertidig ansettelse i arbeidsoppgaver som innebærer fast behov for arbeidskraft, dersom dette ikke spesielt er nevnt i loven (jf. § 58 A bokstav d). Flertallet mener videre at denne lovendring ikke gir anledning til oppsigelse av ansatte for deretter å tilby samme person eller andre å utføre samme arbeidsoppgaver. Flertallet forstår bestemmelsene videre slik at midlertidig ansatt har krav på fast ansettelse dersom det klarlegges at arbeidsoppgaven som er grunnlag for ansettelsen er av varig eller løpende fast karakter.

       Flertallet mener at dersom en bedrift benytter seg av kontinuerlige vikariater/midlertidig ansatte over en lang periode og på en slik måte at bedriften egentlig kunne ha hatt flere fast ansatte så strider dette mot lovens intensjon om stillingsvern.

Midlertidig ansettelse

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg proposisjonens tolkning av uttrykket « arbeidets karakter » og uklarhetene i de tidlige forarbeidene til arbeidsmiljøloven.

       Flertallet mener at det av hensyn til rettssikkerheten og formålet med bestemmelsen er nødvendig å avgrense den skjønnsmessige vurdering av regelens innhold.

       Flertallet mener at det ikke er den faktiske sysselsettingssituasjon eller prosjektets tidsavgrensede karakter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om en midlertidig tilsetting er lovlig, men om det arbeid som arbeidstakeren skal utføre etter sin art adskiller seg klart fra det arbeid som ordinært utføres av slike bedrifter.

       Flertallet foreslår heretter ny § 58 A:

« Ny § 58 A første ledd bokstav a skal lyde:

       Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art skal inngås skriftlig og kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller:

       a) når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet adskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften. »

       Flertallet viser til at komiteen har mottatt skriftlige henvendelser hvor det er reist spørsmål om arbeidsrettslige problemstillinger vedrørende bl.a. norsk idrett, ansatte ved teatrene, operaen og andre institusjoner med kunstnerisk personell.

       Flertallet har merket seg de drøftelser som er foretatt i proposisjonen omkring disse forhold, og ber departementet komme tilbake til disse spørsmål.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil bemerke at flertallets forslag til ny § 58 A første ledd bokstav a) er fullstendig uansvarlig og vil skape store problemer for et flertall av norske bedrifter.

       Disse medlemmer viser til endringsforslaget i § 58 nr. 1 andre punktum som begrenser retten til å avtale kortere oppsigelsesfrist enn én måned. Disse medlemmer ser ingen grunn til å begrense denne retten utover någjeldende § 58 nr. 1 og vil følgelig stemme mot endringsforslaget.

       Disse medlemmer har merket seg endringsforslaget i § 58 A nr. 1 bokstav d) som gir lov til å ansette enkelte nye grupper på åremål. Disse medlemmer mener likevel at endringsforslaget ikke er tilstrekkelig. Som eksempel kan nevnes behov for åremålstilsettinger for blant andre kunsnerisk personale og trenere/utøvere i toppidrett.

       Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalget foreslo endring i § 58 A nr. 1 ny bokstav e), og vil fremme følgende forslag:

« § 58 A nr. 1 ny bokstav e) skal lyde:

       Når det gjelder toppledere og andre stillinger der arbeidet stiller særlige krav til fornyelse (åremålstilsetting). »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at Arbeidstilsynet gjennom sine kontroller den senere tid har avdekket uheldige sider ved bruk av overtid.

       Flertallet viser til at enkelte yrkesgrupper tar tjeneste hos flere arbeidsgivere hvor de utøver betydelig bruk av overtid. På denne måten blir det vanskelig å kontrollere at lovens maksimalgrenser blir overholdt.

       I offentlig tjeneste viser flertallet til de forhold som er avdekket for bl.a. leger og lærere hvor enkelte samlet kan utføre over 200 % av normalarbeidstiden.

       Flertallet mener dette er uheldig for flere områder. For det første kan sikkerhet og den enkeltes helse komme i fare, men samtidig stenger dette for at flere kommer i arbeid.

       Flertallet ber derfor departementet undersøke disse forhold bedre gjennom en øket innsats fra Arbeidstilsynet.

       Arbeidstilsynets muligheter for innsyn i tilfeller med flere arbeidsgivere må derfor bedres, og flertallet ber departementet søke etablerte regler som demper denne utviklingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at hensynet til den enkelte arbeidstaker, til arbeidsmiljøet og til oppbygging av den enkelte bedrifts kompetanse, tilsier størst mulig grad av fast tilsatte. Disse medlemmer mener det er svært viktig å fastholde hovedprinsippet om at alt fast arbeid som inngår i den vanlige drift skal utføres av fast ansatte, og at midlertidige ansettelser begrenses sterkt. Det er viktig å sikre en god rapportering og kontroll slik at utviklinga på arbeidsmarkedet også på dette område blir i samsvar med lovverkets intensjoner.

       Disse medlemmer mener det er særlig viktig med tydelige begrensninger i loven for å unngå de langvarige, midlertidige ansettelser, og fremmer følgende forslag:

« § 58 A nr. 4 skal lyde:

       Arbeidstaker som har mer enn 3 års sammenhengende tjeneste i virksomheten, anses som fast tilsatt uavhengig av hva som var den opprinnelige årsaken til at det ble gitt tidsbegrenset arbeidsavtale. »

       « Proposisjonens § 58 A nr. 4 blir nytt nr. 5. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Regjeringens forslag til ny § 58 A i realiteten innebærer en utvidelse av adgangen til midlertidig tilsetting. Disse medlemmer mener Regjeringen bør vurdere å gå enda lenger, men støtter i denne omgang Regjeringens forslag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har med tilfredshet merket seg departementets forslag til § 60 andre ledd hvoretter saklighetsnormen ved oppsigelse innskrenkes vesentlig i de tilfelle arbeidsgiveren setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære arbeidsoppgaver på oppdrag. Etter flertallets oppfatning skal det meget sterke og vedvarende grunner til for at en slik oppsigelse kan være saklig. Flertallet vil understreke at det ikke skal påhvile arbeidstakeren å påvise arbeidsgiverens hensikt med oppsigelsen. Dersom virksomheten setter arbeidet ut på oppdrag etter en oppsigelse, er oppsigelsen å anse som usaklig hvis arbeidsgiveren ikke kan bevise at oppsigelsen var helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift, eller med mindre det foreligger en klar avtale mellom partene om slik fremgangsmåte.

       Flertallet har merket seg de endringer som Regjeringen har foreslått til § 61, og slutter seg til disse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil samtidig peke på at lovens bestemmelser ikke skal være til hinder for nødvendig endring av driftsformer, f.eks. at en bedrift kan øke innkjøpet av bearbeidede deler.

       Komiteen mener i likhet med Regjeringen at arbeidstaker også skal gis rett til gjenninntredelse i stilling dersom retten bestemmer dette, slik det fremgår av forslaget til § 61 nr. 4 tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Regjeringens forslag til § 60 nr. 2 nytt annet ledd og vil på det sterkeste advare mot en lov som tar sikte på å gi selvstendig næringsdrivende yrkesforbud for ved dette å styrke fagforeningsinteresser. Nødvendig omorganisering av en virksomhet vil etter Regjeringens forslag kunne bli vanskeliggjort på en måte som skader både bedriften og arbeidstakernes interesser.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at omfanget av midlertidig tilsetting er faretruende høyt. Denne tilsettingsformen er en trussel mot rettstilstanden i arbeidsmarkedet. Dette medlem mener det er nødvendig med aktive tiltak for å begrense omfanget. På denne bakgrunn vil dette medlem foreslå følgende endring:

« Ny § 58 A nr. 1 annet ledd skal lyde:

       Før arbeidsavtaler av midlertidig karakter inngås skal arbeidsgiver drøfte andre løsninger med arbeidtakernes tillitsvalgte, herunder fast ansettelse. »

       Dette medlem mener at arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom, eller for et bestemt arbeid av forbigående art, skal inngås skriftlig og kan bare rettsgyldig avtales når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften.

       Dette medlem viser videre til at proposisjonen inneholder et forslag som fratar midlertidig oppsagte retten til å stå i stilling under søksmål. Dette medlem går imot denne endringen og vil stemme imot ny § 58 A nr. 4 nest siste og siste punktum.

Oppsigelsesvern

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til eksempler på at lønnsomme bedrifter legges ned og flagges ut. En grunn er ofte at eierne aktivt ønsker å flytte produksjon ut av landet. Eller at en står overfor situasjoner der nye eiere kvitter seg med konkurrenter ved nye oppkjøp. Dagens lovverk gir ikke vern mot slike disposisjoner. Dette medlem har merket seg at i andre land vil slike former for nedleggelser ofte være forbundet med store utgifter i kompensasjon til de ansatte. Slike regelforskjeller kan i seg selv medvirke til at eierne velger å nedlegge virksomhet i Norge for å spare kostnader. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

« § 60 nr. 2, 1. punktum skal lyde:

       Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom virksomheten eller konsernet har annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren. »

« § 62 nytt tredje ledd skal lyde:

       Ved hel eller delvis nedleggelse av virksomhet som ledd i overføring av produksjon til annen virksomhet kan arbeidstakere som av den grunn sies opp tilkjennes erstatning når det finnes rimelig. Ved erstatningsutmålingen bør det særlig tas hensyn til tjenestetid i virksomheten. »

       Dette medlem viser til § 60 nr. 2 andre ledd der det foreslås at oppsigelser som følge av at bedriften setter ut til oppdrag virksomhet innenfor ordinær drift er usaklige. Dette medlem mener at hensikten med denne bestemmelsen får redusert effekt og kan virke overflødig hvis siste del av forslaget « med mindre det er helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift » blir vedtatt. Dette medlem fremmer følgende forslag:

« § 60 nr. 2 andre ledd skal lyde:

       En oppsigelse som skyldes at arbeidsgiver setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære drift på oppdrag er normalt ikke saklig. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre er tilhengere av et sterkt oppsigelsesvern, men konstaterer med forbauselse at Regjeringen ikke foreslår endringer i adgangen til å stå i stillingen under rettstvist. Disse medlemmer vil peke på at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall gikk inn for å begrense denne adgangen til 6 måneder. Dette ville ha innebåret en reell avveining av arbeidstakers og arbeidsgivers interesser. I dag forekommer det dessverre regulær spekulasjon i å få stå i stilling selv i tilfeller hvor oppsigelsen er åpenbart saklig og det er opplagt at arbeidstakers søksmål ikke kan føre frem. Konsekvensen er at arbeidsgiver likevel må yte beløp som kan gå opp i hundretusener av kroner til arbeidstakeren. Disse medlemmer konstaterer med stor undring at Regjeringen ikke har ønsket å rydde opp i disse urimelige reglene.

       Disse medlemmer foreslår følgende tillegg til § 61 nr. 4 første ledd:

       « ... dog ikke ut over 6 måneder etter at oppsigelsen fant sted. »

« § 61 nr. 4 første ledd skal lyde:

       Så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger i henhold til reglene i nr. 2, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen, dog ikke ut over 6 måneder etter at oppsigelsen fant sted. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av oppsigelsesvernet. Disse medlemmer mener imidlertid dette ikke må være til hinder for å kunne gå til oppsigelse begrunnet i arbeidstakers åpenbare mangel på evne til tilpasning i arbeidet. Den samme mulighet bør også være tilstede i tilfelle av betydelige psykososiale problemer, utilbørlig opptreden fra arbeidstakers side og/eller i forbindelse med alvorlig samarbeidsproblematikk. Disse medlemmer vil understreke at slike forhold kan bety « et være eller ikke være » for et godt arbeidsmiljø. Særlig sårbare i denne sammenheng er mindre virksomheter med få ansatte.

Prøvetid

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil fremme forslag til endringer i § 63 om oppsigelsesvern i arbeidsavtale med bestemt prøvetid:

« § 63 fjerde og femte ledd skal lyde:

       Dersom arbeidstakeren har vært fraværende fra arbeidet i prøvetiden, kan arbeidsgiveren forlenge den avtalte prøvetiden med en periode som tilsvarer lengden av fraværet, men med maksimum 3 måneder. Forlengelsen kan bare skje når arbeidstakeren skriftlig er orientert om adgangen ved tilsetting, og arbeidsgiver skriftlig har orientert arbeidstaker om forlengelsen innen utløpet av prøvetiden. Forlengelse forutsetter i hvert enkelt tilfelle en aksept fra de tillitsvalgte. Adgangen til forlengelse gjelder ikke fravær som er forårsaket av arbeidsgiver.

       Ved tvist om oppsigelse som er gitt innen utløpet av prøvetiden, får bestemmelsene i §§ 61 og 62 tilsvarende anvendelse. »

Arbeidstilsynet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at Arbeidstilsynets egne kortsiktige og langsiktige planer viser at oppgavene er meget omfattende i forhold til de ressurser som disponeres. Det er derfor viktig at Stortinget, Regjeringen og departmentet gir klare signaler om hvilke arbeidsområder som til enhver tid bør prioriteres.

       For Stortingets del vil dette kunne skje ved den årlige budsjettbehandling. Disse medlemmer vil understreke det langsiktige preg som Arbeidstilsynets virksomhet må ha, og vil derfor advare mot at innslagene av kortvarige aksjoner blir for dominerende. Disse medlemmer vil ved denne anledning peke på at innføring av internkontrollsystemet på noe sikt vil avlaste Arbeidstilsynet noe, men at det i en lengre periode vil trenges betydelig medvirkning for å få dette innført. I denne perioden mener disse medlemmer at Arbeidstilsynet må tilføres ekstra ressurser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener forslagene fra Regjeringen i for sterk grad begrenser arbeidsgivers behov for å kunne oppnå en arbeidsstyrke som er gunstig for bedriften. Disse hensyn og hensynet til andre ansatte ved bedriften medfører at disse medlemmer ikke kan støtte Regjeringens forslag til endringer av § 67.

       Disse medlemmer har merket seg at endringsforslagene til § 67 binder arbeidsgiver opp til å følge de samme utvelgelseskriterier for fortrinnsrett til ny tilsetting som ved oppsigelse. Dette er meget komplisert og stiller arbeidsgiveren overfor en meget vanskelig og til tider umulig oppgave som ikke er til fordel verken for virksomheten eller de ansatte. Dessuten er det slik at arbeidsgiveren kan holde en jobb vakant til tidsfristen for gjeninntreden er ute eller kjøpe tjenester andre steder. Disse medlemmer mener at dagens lov er klart bedre og vil avvise forslaget om endring.

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       § 29 nr. 2 første ledd 2. og 3. punktum skal lyde:

       Arbeidsgiver skal ha gjennomgått tilsvarende opplæring som verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg. Opplæringen skal så langt mulig gis samlet for arbeidsgiver og arbeidstakers representanter.

Forslag 2

       § 58 A nr. 4 skal lyde:

       Arbeidstaker som har mer enn 3 års sammenhengende tjeneste i virksomheten, anses som fast tilsatt uavhengig av hva som var den opprinnelige årsaken til at det ble gitt tidsbegrenset arbeidsavtale.

       § 58 A nr. 5 skal lyde som forslagets pkt. 4.

Forslag 3

       § 85 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Ved avgjørelsen av om det foreligger slike omstendigheter, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, om den har medført krenkelse av de ansattes verdighet, om den er foretatt eller fortsatt tross pålegg eller henstilling fra offentlig myndighet, vedtak av arbeidsmiljøutvalget, eller tross krav eller henstilling fra verneombud eller verne- og helsepersonale.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 4

       § 25 nr. 1 annet punktum skal lyde:

       Ved virksomhet med mindre enn 5 arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning, herunder at det ikke skal være verneombud ved virksomheten.

Forslag 5

       § 42 annet ledd bokstav l) skal lyde:

       arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. Utsalgssteder som ikke er nevnt her, kan benytte nattarbeid inntil 4 ganger pr. år.

Forslag 6

       § 44 annet ledd bokstav k) skal lyde:

       arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. Utsalgssteder som ikke er nevnt her, kan benytte søn- og helgedagsarbeid inntil 4 ganger pr. år.

Forslag 7

       § 49 nr. 1 femte ledd bokstav d) skal lyde:

       når det på grunn av sesongmessige svingninger e.l. har oppstått særlig arbeidspress.

Forslag 8

       Ny § 50 A skal lyde:

       Fagforening har rett til å slutte tariffavtale om at overtidsarbeid avspaseres etter avtalte regler.

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som gir pårørende rett til permisjon fra arbeidet i inntil 2 år for å pleie eldre og/eller funksjonshemmede familiemedlemmer med bibehold av lønns- og konkurranseansiennitet.

Forslag fra Høyre:

Forslag 10

       Ny § 33 C skal lyde:

       En arbeidstaker har rett til permisjon for å utføre et offentlig verv, dersom permisjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. Tvist om hvorvidt vilkårene for rett til permisjon foreligger, avgjøres av Arbeidstilsynet.

Forslag 11

       § 50 nr. 2 og 3 skal lyde:

       2. Utvidet overtid etter avtale med tillitsvalgte

       Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte for et tidsrom på inntil tre måneder slutte skriftlig avtale om overtidsarbeid inntil 20 timer pr. uke, men slik at det samlede overtidsarbeid ikke overstiger 60 timer i fire sammenhengende uker. Den samlede arbeidstid må ikke være over 16 timer i et enkelt døgn. Overtidsarbeidet må ikke overskride 400 timer pr. år.

       Er avtalen bindende for et flertall av arbeidstakere, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere i virksomheten som utfører arbeid av den art avtalen gjelder. Overtidsarbeid etter avtale med tillitsvalgte kan bare pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det.

       3. Utvidet overtid etter vedtak i arbeidsmiljøutvalget

       I bedrifter som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsmiljøutvalget gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 20 timer pr. uke for et tidsrom på inntil tre måneder, men slik at overtidsarbeidet ikke overstiger 60 timer i fire sammenhengende uker.

       Arbeidsmiljøutvalget kan gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 400 timer i kalenderåret for navngitte arbeidstakere som er villige til å påta seg utvidet overtidsarbeid.

       Arbeidsmiljøutvalgets vedtak må være enstemmig for å være gyldig.

Forslag 12

       Ny § 58 A nr. 1 ny bokstav e) skal lyde:

       Når det gjelder toppledere og andre stillinger der arbeidet stiller særlige krav til fornyelse (åremålstilsetting).

Forslag 13

       § 61 nr. 4 første ledd skal lyde:

       Så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger i henhold til reglene i nr. 2, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen, dog ikke ut over 6 måneder etter at oppsigelsen fant sted.

Forslag 14

       Åpningstidsloven oppheves.

Forslag 15

       Stortinget ber Regjeringen avvikle ordningen med regionale verneombud.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 16

       § 46 nr. 4 bokstav a) skal lyde:

       Helkontinuerlig og døgnkontinuerlig skiftarbeid, og sammenlignbart turnusarbeid når arbeidet er fordelt på to dagskift og ett nattskift.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 17

       § 3 nr. 1 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

       At arbeidet ansees som selvstendig i forhold til offentligrettslige regler, har i denne sammenheng ikke betydning.

Forslag 18

       § 4 nytt tredje ledd skal lyde:

       Ved oppsplitting i ulike selskapstyper vil konsernledelse/morselskap, eller andre selskaper bedriften har selskapsrettslig tilknytning til, kunne tillegges et arbeidsgiveransvar (ansvarsgjennombrudd).

Forslag 19

       § 12 nr. 1 første ledd siste punktum, skal lyde:

       Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker ikke utsettes for noen form for trakassering eller utilbørlig opptreden.

Forslag 20

       § 49 nr. 1 nytt sjette ledd skal lyde:

       Arbeidsgiver må dokumentere at arbeidsoppgavene er søkt løst ved rekruttering eller på annen adekvat måte.

Forslag 21

       Ny § 58 A nr. 1 annet ledd skal lyde:

       Før arbeidsavtaler av midlertidig karakter inngås skal arbeidsgiver drøfte andre løsninger med arbeidtakernes tillitsvalgte, herunder fast ansettelse.

Forslag 22

       § 60 nr. 2 første punktum skal lyde:

       Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom virksomheten eller konsernet har annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren.

Forslag 23

       § 60 nr. 2 andre ledd skal lyde:

       En oppsigelse som skyldes at arbeidsgiver setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære drift på oppdrag er normalt ikke saklig.

Forslag 24

       § 62 nytt tredje ledd skal lyde:

       Ved hel eller delvis nedleggelse av virksomhet som ledd i overføring av produksjon til annen virksomhet kan arbeidstakere som av den grunn sies opp tilkjennes erstatning når det finnes rimelig. Ved erstatningsutmålingen bør det særlig tas hensyn til tjenestetid i virksomheten.

Forslag 25

       § 63 fjerde og femte ledd skal lyde:

       Dersom arbeidstakeren har vært fraværende fra arbeidet i prøvetiden, kan arbeidsgiveren forlenge den avtalte prøvetiden med en periode som tilsvarer lengden av fraværet, men med maksimum 3 måneder. Forlengelsen kan bare skje når arbeidstakeren skriftlig er orientert om adgangen ved tilsetting, og arbeidsgiver skriftlig har orientert arbeidstaker om forlengelsen innen utløpet av prøvetiden. Forlengelse forutsetter i hvert enkelt tilfelle en aksept fra de tillitsvalgte. Adgangen til forlengelse gjelder ikke fravær som er forårsaket av arbeidsgiver.

       Ved tvist om oppsigelse som er gitt innen utløpet av prøvetiden, får bestemmelsene i §§ 61 og 62 tilsvarende anvendelse.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 26

       § 42 annet ledd bokstav l) og § 44 annet ledd bokstav k) skal begge lyde:

       arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer.

5. Komiteens tilrådning

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endringer:

§ 2 nr. 6 nytt annet ledd skal lyde:

       Kongen kan videre bestemme at lovens regler helt eller delvis skal gjelde for arbeidstakere som utfører husarbeid, tilsyn eller pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hushold, og kan herunder fastsette særregler for slike arbeidstakere.

§ 3 nr. 2 bokstav g) skal lyde:

       g) personer som uten å være arbeidstakere deltar i arbeidsmarkedstiltak,

§ 12 nr. 1 første ledd skal lyde:

       Teknologi, arbeidsorganisasjon, utførelse av arbeidet, arbeidstidsordninger og lønnssystemer skal legges opp slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, eller slik at deres mulighet for å vise aktsomhet og ivareta sikkerhetshensyn forringes. Nødvendige hjelpemidler for å hindre uheldige fysiske belastninger skal stilles til arbeidstakernes disposisjon. Arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.

§ 12 nr. 2 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Arbeidet må tilrettelegges på en slik måte at den ansattes verdighet ikke krenkes.

§ 13 nytt nr. 4 skal lyde:

       4. Arbeidsgiveren plikter etter krav fra trygdekontoret å gi en redegjørelse om muligheter for tiltak på arbeidsplassen for at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i arbeid, jf folketrygdloven § 18-2 fjerde ledd.

§ 13 gjeldende nr. 4 blir nytt nr. 5.

§ 14 annet ledd bokstav f) skal lyde:

       f) sørge for at det drives et planmessig vernearbeid og at arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig innsikt i vernespørsmål til å føre kontroll med at arbeidet blir utført på en helse- og sikkerhetsmessig forsvarlig måte.

§ 20 første ledd skal lyde:

       Arbeidsgiveren skal sørge for at alle personskader som oppstår under utførelsen av arbeid registreres. Det samme gjelder sykdom som antas å ha sin grunn i arbeidet eller forholdene på arbeidsplassen.

§ 20 nytt tredje ledd skal lyde:

       Arbeidsgiveren plikter å føre statistikk over sykefravær og over fravær ved barns sykdom etter nærmere retningslinjer fra Rikstrygdeverket, jf folketrygdloven § 18-2 tredje ledd.

§ 22 første ledd skal lyde:

       Enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om en arbeidstaker som lider av yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 11-4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakerens arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet.

§ 22 annet ledd oppheves. Gjeldende tredje og fjerde ledd blir nye annet og tredje ledd.

§ 24 nr. 2 bokstav d) skal lyde:

§ 24 nr. 2 ny bokstav f) skal lyde:

       f) helse- og velferdsmessige spørsmål knyttet til arbeidstidsordninger.

§ 29 nr. 3 skal lyde:

       3. Verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg skal få den nødvendige tid til å utføre oppgavene etter §§ 24 og 26 på forsvarlig måte. I alminnelighet skal oppgavene utføres innenfor vanlig arbeidstid. Må vedkommende forlate arbeidsplassen, skal den nærmeste overordnede underrettes på forhånd, eller snarest mulig. Vernearbeid som må utføres ut over den alminnelige arbeidstid etter § 46 jf § 47 godtgjøres som for overtidsarbeid. Dette gjelder likevel ikke for arbeidstakere som er unntatt fra arbeidstidsreglene etter § 41.

§ 30 nr. 1 skal lyde:

       1. Når det er nødvendig å gjennomføre særlig overvåking av arbeidsmiljøet eller helsekontroll med arbeidstakerne, skal det være verne- og helsepersonale ved virksomheten.

Overskriften i kapittel VIII skal lyde:

§ 31 nytt nr. 4 skal lyde:

       4. Hver av foreldrene har i tillegg til permisjon etter nr. 3, rett til inntil 1 års permisjon for hvert barn. Permisjon etter denne bestemmelsen må benyttes i tilknytning til permisjon etter nr. 3.

       Retten etter første ledd gjelder ikke når arbeidstakeren benytter seg av delvis permisjon etter § 31 A. Retten gjelder likevel dersom avtale om delvis permisjon opphører etter § 31 A nr. 4.

§ 31 gjeldende nr. 4 blir nytt nr. 5 og skal lyde:

       5. Bor foreldrene ikke sammen, kan farens rett etter nr. 2 utøves av en annen som bistår moren under svangerskapet. Tar ikke begge foreldrene omsorgen for barnet, kan retten til den som ikke tar omsorgen etter nr. 3 utøves av en annen som tar omsorgen for barnet. Arbeidstaker som er alene om omsorgen for barnet, har rett til permisjon etter nr. 4 i inntil 2 år.

§ 31 gjeldende nr. 5 blir nytt nr. 6 og skal lyde:

       6. Den som gjør bruk av retten til permisjon etter nr. 1, skal varsle arbeidsgiveren snarest mulig, og senest 1 uke i forveien, dersom permisjonen skal vare mer enn 2 uker.

       Den som gjør bruk av retten til permisjon etter nr. 2, skal varsle arbeidsgiveren snarest mulig.

       Den som gjør bruk av retten til permisjon etter nr. 3, skal varsle arbeidsgiveren snarest mulig, og dersom permisjonen skal vare mer enn 12 uker, skal varsel gis senest 4 uker i forveien.

       Den som gjør bruk av retten til permisjon etter nr. 4, skal varsle arbeidsgiveren snarest mulig og senest 3 måneder i forveien.

       Oversittelse av fristene medfører ikke at arbeidstakeren må utsette permisjonen dersom permisjon er nødvendig på grunn av forhold som arbeidstakeren ikke hadde kjennskap til ved fristens utløp, og varsel gis snarest mulig.

       Tvist om permisjonsvarsel er gitt til rett tid, avgjøres av Arbeidstilsynet.

§ 31 gjeldende nr. 6 blir nytt nr. 7.

§ 32 nr. 1 annet ledd oppheves.

§ 32 nr. 3 skal lyde:

       3. Reglene i § 31 nr. 4, nr. 5 tredje punktum og nr. 6 gjelder tilsvarende.

§ 32 nr. 4 skal lyde:

       4. Den som tar i mot fosterbarn har rett til omsorgspermisjon etter reglene i nr. 1 og nr. 3 fra det tidspunkt omsorgen for barnet overtas.

Ny § 33 C skal lyde:

§ 41 første ledd bokstav e) oppheves.

§ 41 nytt annet ledd skal lyde:

       Unntaket i første ledd bokstav a) gjelder likevel ikke i forhold til bestemmelsen i § 46 A.

§ 41 gjeldende annet ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:

       Tvist om arbeidet faller inn under første ledd, bokstav a-f, avgjøres av Arbeidstilsynet.

§ 41 gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd og skal lyde:

       Når arbeidet er av så særegen art at det ikke lar seg tilpasse bestemmelsene i dette kapittel, kan Direktoratet for arbeidstilsynet gi samtykke til at arbeidstida blir ordnet på annen måte. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det legges vekt på om den arbeidstidsordning som etableres sikrer arbeidstakerne like gode vernemessige og sosiale forhold som reglene i dette kapittel.

§ 41 nye femte, sjette og sjuende ledd skal lyde:

       Fagforening som har innstillingsrett etter lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister § 11 nr. 1 eller lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister § 25 første ledd nr. 2, kan slutte tariffavtale om ordning av den alminnelige arbeidstid uten hinder av reglene i dette kapittel om arbeidstidas lengde og plassering.

       Arbeidsgiver som er bundet av tariffavtale som nevnt i foregående ledd kan gjøre avtalens bestemmelser om arbeidstida gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter dersom et flertall er bundet av avtalen. Er bare et mindretall bundet av avtalen, kreves godkjenning av Direktoratet for arbeidstilsynet.

       Bruk av utvidet overtid etter femte og sjette ledd kan bare avtales for arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det, og når vilkårene i § 49 er oppfylt.

§ 42 første ledd skal lyde:

       Arbeid mellom kl. 21.00 og kl. 06.00 er nattarbeid, og må ikke drives i andre tilfeller enn dem som er nevnt i denne og neste paragraf. Arbeidsgiveren skal på forhånd konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å nytte nattarbeid.

§ 42 annet ledd ny bokstav q) skal lyde:

       q) nødvendig arbeid i forbindelse med produksjon av bakervarer.

§ 42 tredje ledd oppheves.

§ 42 gjeldende fjerde ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:

       Tvist om arbeidet er tillatt som nattarbeid avgjøres av Arbeidstilsynet.

§ 43 nr. 1 første ledd skal lyde:

       Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiveren slutte skriftlig avtale med arbeidstakernes tillitsvalgte om utføring av nattarbeid i til sammen inntil 6 måneder i løpet av en periode på ett år:

§ 43 nr. 2 oppheves. Gjeldende nr. 3 blir nytt nr. 2.

§ 44 første ledd skal lyde:

       Det skal være arbeidshvile fra kl. 18.00 dagen før en søn- eller helgedag og til kl. 22.00 dagen før neste virkedag. Jul-, påske- og pinseaften skal det være arbeidshvile fra kl. 15.00 til kl. 22.00 dagen før neste virkedag. Arbeid innenfor disse tidsrom regnes som søn- og helgedagsarbeid og må ikke utføres i andre tilfeller enn dem som er nevnt i denne og neste paragraf. Arbeidsgiveren skal på forhånd konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å nytte søn- og helgedagsarbeid.

§ 44 annet ledd ny bokstav p) skal lyde:

       p) begrensede arbeidsoperasjoner i bakerier som er nødvendige for at neste dags produksjon skal kunne gå normalt.

§ 44 tredje ledd oppheves.

§ 44 gjeldende fjerde ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:

       Tvist om arbeidet er tillatt som søn- eller helgedagsarbeid avgjøres av Arbeidstilsynet.

§ 45 nr. 1 første ledd skal lyde:

       Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om søn- og helgedagsarbeid i virksomheten på inntil 8 søn- og helgedager i kalenderåret:

§ 45 nr. 2 første ledd skal lyde:

       I de tilfeller som nevnt i nr. 1 første ledd bokstavene a)-e), kan Arbeidstilsynet tillate at det blir utført søn- og helgedagsarbeid. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

§ 45 A oppheves.

§ 46 nr. 3 annet ledd skal lyde:

       Tvist om lengden av den alminnelige arbeidstid etter første ledd avgjøres av Arbeidstilsynet.

§ 46 nr. 4 annet ledd skal lyde:

       Tvist om lengden av den alminnelige arbeidstid etter første ledd avgjøres av Arbeidstilsynet.

§ 46 nr. 6 skal lyde:

6. Forlengelse av arbeidstida ved passiv tjeneste.

       For arbeid der arbeidstakeren, bortsett fra kortvarige eller tilfeldige avbrytelser, er fritatt for arbeid og plikt til å vise aktpågivenhet, kan Arbeidstilsynet samtykke i at den daglige og ukentlige arbeidstida blir forlenget utover det som er fastsatt i nr. 5.

§ 46 nr. 9 tredje ledd skal lyde:

       Dersom det ikke er inngått avtale etter annet ledd og beregningen av arbeidstida etter første ledd vil virke åpenbart urimelig, kan Arbeidstilsynet etter krav fra arbeidsgiveren eller arbeidstakernes tillitsvalgte, fastsette en annen beregningsmåte.

§ 46 nytt nr. 10 skal lyde:

       Arbeidstilsynet kan gjøre unntak fra reglene i denne paragraf for arbeidstakere som frivillig påtar seg arbeid av sosial karakter i tillegg til sitt ordinære arbeid for samme arbeidsgiver.

§ 46 A ny overskrift skal lyde:

§ 46 A nr. 1, 2, 4 og 6 skal lyde:

       1. En arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. Arbeidstidsreduksjonen kan tas ut som arbeidsfrie perioder.

       2. Arbeidstaker som ønsker redusert arbeidstid, skal gi skriftlig varsel om dette til arbeidsgiveren snarest mulig og senest 4 uker i forveien. Varselet skal angi den arbeidstidsordningen som ønskes, grunnene til at det søkes redusert arbeidstid og hvor langt tidsrom ordningen ønskes for. Det kan søkes om redusert arbeidstid for inntil 2 år av gangen.

       4. Arbeidstaker har plikt til å underrette arbeidsgiver og gå tilbake til full arbeidstid når de forhold som ligger til grunn for arbeidstidsreduksjonen faller bort. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid.

       6. Tvist om hvorvidt vilkårene for rett til arbeidstidsreduksjon eller arbeidsfrie perioder foreligger avgjøres av Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet kan også treffe vedtak om reduksjonens omfang, ordningens gjennomføring og varighet.

§ 47 nr. 3 skal lyde:

       I de tilfeller som er nevnt i nr. 2 første ledd bokstav a)-d) kan Arbeidstilsynet samtykke i at arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 1 år blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i § 46, uten hinder av grensene for den daglige og ukentlige arbeidstid.

       Før Arbeidstilsynet treffer sin avgjørelse, skal ordningen av arbeidstida drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

§ 48 første ledd skal lyde:

       Dersom arbeidet skal utføres til forskjellige tider av døgnet, skal det utarbeides en arbeidsplan som viser den enkelte arbeidstakers arbeids- og fritid. Arbeidsplanen skal utarbeides i samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner eller deres tillitsvalgte. Ved utarbeidelse og ved endring av arbeidsplanen skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet på arbeidsplassen.

§ 48 nytt annet ledd skal lyde:

       Dersom ikke annet framgår av tariffavtale skal arbeidsplanen drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte så tidlig som mulig og senest 2 uker før arbeidsplanen iverksettes.

§ 48 gjeldende annet, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd.

§ 49 nr. 1 nytt tredje ledd skal lyde:

       Før overtidsarbeid og merarbeid iverksettes, skal arbeidsgiveren dersom det er mulig drøfte nødvendigheten av det med arbeidstakernes tillitsvalgte.

§ 49 nr. 1 gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd. Bokstav d) skal lyde:

       d) når det på grunn av mangel på arbeidskraft med spesiell kompetanse, sesongmessige svingninger e.l. har oppstått særlig arbeidspress.

§ 49 nr. 1 gjeldende fjerde ledd oppheves.

§ 49 nr. 4 oppheves.

§ 50 nr. 2 første ledd skal lyde:

       Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte for et tidsrom på inntil tre måneder slutte skriftlig avtale om overtidsarbeid inntil 15 timer pr uke, men slik at det samlede overtidsarbeid ikke overstiger 40 timer i fire sammenhengende uker. Den samlede arbeidstid må ikke være over 16 timer i et enkelt døgn. Overtidsarbeidet må ikke overskride 300 timer i kalenderåret for den enkelte arbeidstaker.

§ 50 nr. 2 nytt tredje ledd skal lyde:

       Utvidet overtidsarbeid etter avtale med tillitsvalgte kan bare pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det.

§ 50 nr. 3 oppheves.

§ 50 gjeldende nr. 4 blir nytt nr. 3. Nytt annet ledd skal lyde:

       Før samtykke gis skal bruken av overtid utover lovens alminnelige ramme drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor grensene i denne paragraf nr. 2, skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte alltid oppgis. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

§ 50 nr. 5 oppheves.

§ 51 nr. 1 fjerde ledd skal lyde:

       Tvist om arbeidsgiverens rett til å nytte bestemmelsen i foregående ledd avgjøres av Arbeidstilsynet.

§ 51 nr. 2 første og annet ledd skal lyde:

       Arbeidstida må ordnes slik at arbeidstakerne får en arbeidsfri periode på minst 10 timer mellom to arbeidsperioder. Likevel kan det i den arbeidsfrie perioden muntlig avtales kortvarige arbeidsoppdrag med den enkelte arbeidstaker når det brått oppstår fare for alvorlig driftsforstyrrelse.

       Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid når det er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser og hjemmevakter, kan utføres i den arbeidsfrie perioden. Ved virksomhet som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes representanter på samme vilkår slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid kan foregå i den arbeidsfrie periode. Ved virksomhet i jordbruket som ikke er bundet av tariffavtale, kan slik avtale inngås muntlig, med mindre en av partene krever skriftlig avtale.

§ 51 nr. 3 nytt femte ledd skal lyde:

       Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte for en periode på inntil 6 måneder avtale en arbeidstidsordning som gir arbeidstakerne fri gjennomsnittlig hvert annet søn- og helgedagsdøgn, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver tredje uke faller på en søn- eller helgedag.

§ 51 nr. 3 gjeldende femte ledd blir nytt sjette ledd og skal lyde:

       For arbeid i herberge- og bevertningsbedrifter eller for arbeid som drives uken rundt uten avbrytelser, kan det i arbeidsplanen fastsettes en annen fordeling av fridøgnene enn nevnt i fjerde ledd, men slik at det ukentlige fridøgn minst hver tredje uke skal falle på en søn- eller helgedag.

§ 55 nr. 3 første ledd bokstav d) skal lyde:

       d) når det ved tariffavtale er fastsatt regler om lønnstrekk for fagforeningskontingent, herunder premie til kollektiv hjemforsikring, eller avgift til opplysnings- og utviklingsfond, eller til lavtlønnsfond,

§ 55 nr. 3 første ledd ny bokstav f) skal lyde:

       f) når det på grunn av gjeldende rutiner for beregning og utbetaling av lønn ikke har vært praktisk mulig å ta hensyn til fravær på grunn av arbeidsnedleggelse eller arbeidsstengning i avregningsperioden,

§ 55 nr. 3 annet ledd skal lyde:

       Trekk i lønn eller feriepenger etter bokstavene e) og f) skal begrenses til den del av kravet som overstiger det arbeidstakeren med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand.

§ 56 A nr. 2 nytt fjerde punktum skal lyde:

       Arbeidstakernes representanter kan la seg bistå av sakkyndige.

§ 57 nr. 1 nytt annet ledd skal lyde:

       Før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig, drøftes med arbeidstakeren og med arbeidstakerens tillitsvalgte, med mindre arbeidstakeren selv ikke ønsker det.

§ 57 nr. 2 annet ledd skal lyde:

       Oppsigelsen skal inneholde opplysninger om arbeidstakerens rett til å kreve forhandling og reise søksmål og om retten til å fortsette i stillingen etter bestemmelsene i § 61, og om de frister som gjelder for å kreve forhandling, reise søksmål og for å fortsette i stillingen. Er oppsigelsen begrunnet i arbeidsmangel, skal den også inneholde opplysninger om fortrinnsretten til ny tilsetting etter § 67. I oppsigelsen skal det også opplyses om hvem som er arbeidsgiver og rett saksøkt i en eventuell tvist.

§ 57 nr. 2 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Er oppsigelsen ugyldig, kan arbeidstakeren kreve erstatning. Det samme gjelder dersom oppsigelsen er mangelfull, men arbeidstaker ikke krever dom for ugyldighet. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig.

§ 58 nr. 1 skal lyde:

       1. Hvis annet ikke er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale, gjelder en gjensidig oppsigelsesfrist på én måned. Før oppsigelse har funnet sted, kan avtale om kortere oppsigelsesfrist bare inngås mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerens tillitsvalgte ved virksomhet som er bundet av tariffavtale.

§ 58 nr. 7 oppheves.

§ 58 gjeldende nr. 8 og nr. 9 blir nye nr. 7 og nr. 8.

Ny § 58 A skal lyde:

       1. Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art skal inngås skriftlig og kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller:

§ 60 nr. 2 nytt annet ledd skal lyde:

       En oppsigelse som skyldes at arbeidsgiver setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære drift på oppdrag, er ikke saklig med mindre det er helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift.

§ 61 overskriften og nr. 1 skal lyde:

       1. I søksmål om innholdet av en arbeidsavtale, om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold, gjelder lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene og lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmaaten for tvistemaal, men med de særregler som går fram av paragrafen her og §§ 61A, 61B og 61C. I søksmålet kan det også tas med krav som står i sammenheng med eller kommer i stedet for de krav som kan reises etter første punktum.

§ 61 nr. 2 første ledd skal lyde:

       2. Arbeidstaker som vil gjøre gjeldende at et arbeidsforhold ikke lovlig er brakt til opphør eller vil kreve erstatning på grunn av opphør av et arbeidsforhold, kan kreve forhandlinger med arbeidsgiveren. Arbeidstakeren må i så fall skriftlig underrette arbeidsgiveren om dette senest innen to uker etter at oppsigelsen er mottatt. Arbeidsgiveren skal sørge for at forhandlingsmøte blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt.

§ 61 nr. 4 nytt tredje ledd skal lyde:

       Retten kan bestemme at arbeidstaker som er urettmessig utestengt fra arbeidsplassen etter oppsigelsesfristens utløp, har rett til å gjeninntre i stillingen, dersom arbeidstaker ber om dette innen 4 uker fra utestengningen.

§ 61 nr. 4 gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 61 A  overskriften og første ledd skal lyde:

       I forbindelse med søksmål om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av arbeidsforhold, kan retten også behandle spørsmål om oppgjør av lønn og feriepenger og tvist om andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven kap. XII. Det samme gjelder krav som står i innbyrdes sammenheng med hovedkravet eller helt eller delvis kan bringes til motregning, dersom dette ikke vil være til vesentlig ulempe for behandlingen av oppsigelsessaken. Rettens avgjørelse etter foregående punktum kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 61 B overskriften og annet ledd skal lyde:

       Departementet oppnevner et særskilt arbeidslivskyndig meddommerutvalg for hvert fylke. Utvalget skal bestå av 10 meddommere eller et høyere antall delelig med fem, som fastsettes av departementet. Av meddommerne skal minst to femdeler være arbeidsgivere og minst to femdeler være arbeidstakere. Minst en femdel skal oppnevnes etter forslag fra Landsorganisasjonen i Norge og minst en femdel etter forslag fra Næringslivets Hovedorganisasjon.

§ 61 C overskriften skal lyde:

Ny § 61 D skal lyde:

§ 63 nye tredje, fjerde og femte ledd skal lyde:

       Denne bestemmelse kommer til anvendelse bare dersom oppsigelsen blir gitt innen utløpet av den avtalte prøvetiden, som maksimum kan være seks måneder, jf likevel fjerde ledd.

       Dersom arbeidstaker har vært fraværende fra arbeidet i prøvetiden, kan arbeidsgiver forlenge den avtalte prøvetiden med en periode som tilsvarer lengden av fraværet. Forlengelse kan bare skje når arbeidstaker skriftlig er orientert om adgangen ved tilsettingen, og arbeidsgiver skriftlig har orientert arbeidstaker om forlengelsen innen utløpet av prøvetiden. Adgangen til forlengelse gjelder ikke fravær som er forårsaket av arbeidsgiver.

       Ved tvist om oppsigelse som er gitt innen utløpet av prøvetiden, får bestemmelsene i §§ 61 og 62 tilsvarende anvendelse, men slik at arbeidstakeren ikke har rett til å fortsette i stillingen under behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse.

§ 63 gjeldende tredje ledd oppheves.

§ 63 gjeldende fjerde ledd blir nytt sjette ledd.

§ 64 overskriften og nr. 5 skal lyde:

       5. Blir arbeidstaker som er borte fra arbeidet etter reglene i § 33 A eller § 33 B, oppsagt under fraværet, forlenges fristen for å kreve forhandlinger med det antall dager som svarer til fraværet etter at oppsigelsen er mottatt. Fristen for å gå til søksmål forlenges med tilsvarende antall dager fra oppsigelsen fant sted.

§ 65 overskriften skal lyde:

§ 65 nr. 2 første ledd skal lyde:

       2. Arbeidstaker som er fraværende fra arbeidet i henhold til bestemmelsene i §§ 31 og 32 må ikke sies opp med virkning i fraværsperioden når arbeidsgiveren er klar over at fraværet skyldes disse grunner eller arbeidstakeren uten unødig opphold gir beskjed om at dette er grunnen for fraværet. Er arbeidstakeren lovlig sagt opp til fratreden på et tidspunkt som faller innenfor det i §§ 31 eller 32 nevnte tidsrom, er oppsigelsen gyldig, men oppsigelsen forlenges med dette tidsrom.

§ 65 nr. 2 nytt annet ledd skal lyde:

       Første ledd gjelder for permisjon i inntil ett år. For permisjon utover ett år og for permisjon etter § 31 A, gjelder nr. 1 første og annet punktum tilsvarende.

Ny § 65 A skal lyde:

§ 66 nr. 1 annet punktum oppheves.

§ 66 nr. 3 skal lyde:

       Ved tvist om avskjedens rettmessighet, har arbeidstakeren ikke rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse.

§ 67 skal lyde:

       1. Arbeidstaker som er sagt opp på grunn av arbeidsmangel har fortrinnsrett til ny tilsetting i samme virksomhet, med mindre det gjelder en stilling arbeidstakeren ikke er skikket for. Dette gjelder også arbeidstaker som har vært tilsatt i begrenset tid etter § 58 A, og som på grunn av arbeidsmangel ikke får fortsatt tilsetting, samt den som har akseptert tilbud om redusert tilsetting i stedet for oppsigelse. Dette gjelder likevel ikke tilsatte i vikariater.

       Fortrinnsretten etter foregående ledd gjelder bare for arbeidstaker som har vært tilsatt i virksomheten i til sammen minst 12 måneder i de to siste år.

       2. Fortrinnsretten gjelder fra oppsigelsestidspunktet og i ett år fra oppsigelsesfristens utløp.

       3. Har arbeidstakeren ikke akseptert et tilbud om ny tilsetting i en passende stilling senest 14 dager etter mottakelsen, faller fortrinnsretten bort.

       4. Er det flere fortrinnsberettigede til en stilling plikter arbeidsgiveren å følge de samme regler for utvelgelse ved inntak som de som gjelder ved oppsigelser som skyldes driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak.

       5. Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende for arbeidstaker som er sagt opp i forbindelse med at virksomheten går konkurs. Dette gjelder bare når virksomheten fortsetter eller gjenopptas og den under hensyn til sted, art, omfang o.l. må anses som en fortsettelse av den opprinnelige virksomhet.

       Bestemmelsen i nr. 4 kommer likevel ikke til anvendelse i forbindelse med konkurs, offentlig skifte av insolvent dødsbo eller ved overdragelse av virksomhet etter at det er åpnet gjeldsforhandlinger, jf. lov om gjeldsforhandling og konkurs, første del.

       6. Ved tvister etter denne paragrafen, får §§ 61 og 62 tilsvarende anvendelse. Fristene for å kreve forhandlinger og reise søksmål i § 61 nr. 2 og nr. 3, regnes fra det tidspunkt arbeidsgiver har avslått et krav fra arbeidstaker på ny tilsetting.

       Kommer retten til at en fortrinnsberettiget skulle vært tilsatt i en bestemt stilling, skal retten etter krav fra den fortrinnsberettigede avsi dom for tilsetting i stillingen, med mindre dette finnes urimelig.

§ 74 nr. 1 første ledd skal lyde:

       Arbeidstilsynet består av Direktoratet for arbeidstilsynet og det lokale arbeidstilsyn. Direktoratet for arbeidstilsynet leder Arbeidstilsynets virksomhet og skal sørge for at de oppgaver Arbeidstilsynet er pålagt blir utført i samsvar med gjeldende lover og regler. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Kongen kan bestemme at tilsynet med deler av den offentlige forvaltning og transportbedrifter som drives av staten skal ordnes på annen måte enn det som følger av loven.

§ 74 nr. 2 og nr. 3 oppheves. Gjeldende nr. 4 blir nytt nr. 2.

§ 75 oppheves.

§ 76 oppheves.

§ 77 nr. 4 skal lyde:

       Dispensasjon fra lovens bestemmelser skal for å være gyldig gis skriftlig.

§ 78 første ledd annet punktum oppheves.

§ 80 nr. 1 skal lyde:

       Representanter for Arbeidstilsynet og sakkyndige eller granskingskommisjon, som er oppnevnt etter denne lov, skal til enhver tid ha fri adgang til ethvert arbeidssted som går inn under loven eller som det er spørsmål om å bringe inn under den, til husvær som kommer inn under § 8 nr. 3 og til bygning, transportmiddel, lager, område m.v. hvor maskin, tekniske innretninger og utstyr eller giftige og andre helsefarlige stoffer som nevnt i §§ 17 og 18 befinner seg.

§ 80 nr. 3 skal lyde:

       3. Arbeidstilsynets tilsatte skal ved inspeksjon på arbeidsplassen sette seg i forbindelse med arbeidsgiveren og verneombudet og, om nødvendig, med annet verne- og helsepersonale ved bedriften. Verneombudet kan kreve at også annen tillitsvalgt ved virksomheten deltar i inspeksjonen. I virksomheter hvor verneombud ikke er valgt, skal Arbeidstilsynet ved inspeksjoner sette seg i forbindelse med annen tillitsvalgt.

       Inspeksjoner kan skje uanmeldt.

§ 81 skal lyde:

       Når Arbeidstilsynet får melding om at det ved en virksomhet er forhold som er i strid med loven, skal melderens navn holdes hemmelig. Taushetsplikten gjelder også i forhold til den hvis forhold er anmeldt.

§ 82 oppheves.

§ 83 overskriften og nr. 1 skal lyde:

       1. Virksomhet som går inn under denne lov kan pålegges å betale til statskassen en årlig tilsynsavgift eller avgifter/gebyrer til å dekke utgifter til inspeksjon og kontroll, godkjenning og sertifisering samt til pålagte undersøkelser/prøver.

       Nærmere regler om avgifter/gebyrer fastsettes av Kongen. Avgiftene/gebyrene er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 83 nr. 2 oppheves. Gjeldende nr. 3 blir nytt nr. 2.

§ 84 oppheves.

§ 90 første ledd skal lyde:

       Enhver som er knyttet til Arbeidstilsynet, er overfor den alminnelige straffelov å regne som offentlig tjenestemann.

II.

I lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjøres følgende endring:

§ 3 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Vedtak om oppsigelse eller avskjed som treffes av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ, er unntatt fra reglene om klage i §§ 28-34.

III.

       Fra de tidspunkt Kongen bestemmer oppheves følgende lover:

IV.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.

Roger Gudmundseth, Ola T Lånke,

ordfører og leder. sekretær.