Generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Morten Lund og Arild Vegger, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, har i forbindelse med behandlingen av proposisjonen hatt en rekke høringsmøter med organisasjoner i arbeids- og organisasjonslivet, samt foretatt studier av arbeidsmiljølovgivningen i de øvrige nordiske land. Komiteen har også mottatt mange skriftlige innspill til endringer i forhold til proposisjonen.

       Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven, som er den viktigste rammelov for arbeidslivet, har virket siden 1977. Arbeidsmiljølovens ideelle siktemål er å sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, samt å sikre trygge tilsettingsforhold og en meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte. Loven skal gi grunnlag for at virksomhetene selv kan løse sine arbeidsmiljøproblemer i samarbeid med arbeidslivets organisasjoner, og med kontroll og veiledning fra offentlig myndighet.

       Livskvalitet dreier seg ikke bare om offentlige velferdstilbud. En god offentlig omsorg eller god materiell levestandard er ikke nok til å sikre vår personlige livskvalitet. Deltakelse og innflytelse er viktig. Skal utviklingen påvirkes, må man ha kunnskap om de kreftene som virker inn på livet. Også dette er viktig for livskvalitet. Dessuten må det satses sterkere på forebygging av problemer. Den læringen som en utviklende arbeidssituasjon gir, styrker folks muligheter og evner til engasjement i det daglige og planmessige miljøarbeidet. Dette har også stor betydning for den enkeltes helsetilstand. Gode sosiale nettverk betyr også mye.

       For alle mennesker er det et betydelig gode å ha arbeid. Komiteen mener det likevel er avgjørende at arbeidet kan utføres under tilfredsstillende vilkår, uten fare for liv og helse og med mulighet for egenutvikling, læring og sosialt fellesskap. Godt arbeidsmiljø betyr etter komiteens mening økt velferd for den enkelte. At vi trives og føler oss trygge i arbeidssituasjonen er helt avgjørende for hvordan vi fungerer sosialt. Komiteen mener at å kunne arbeide til pensjonsalderen uten helseplager som følge av dårlig sikkerhet og arbeidsmiljø er et viktig velferdsgode.

       Vi har lange tradisjoner for arbeidsmiljøarbeid i vårt land, og mye har skjedd av forbedringer på området. Her har fagbevegelsen historisk sett vært den viktigste pådriveren.

       Et vesentlig poeng i strategien for et bedre arbeidsmiljø er etter komiteens mening at det også skaper ringvirkninger som fører til økt produktivitet. Komiteen mener at en god økonomi i samfunn og næringsliv skaper et viktig grunnlag for helse, miljø og sikkerhetsarbeid.

       Norge har en arbeidsmiljølovgivning som bidrar til trygghet og trivsel i arbeidet. Men så lenge det skjer arbeidsulykker som påviselig kunne vært unngått, mener komiteen at vi har et mål å strekke oss etter. De tradisjonelle kriteriene ulykker, yrkesbetingende skader og -sykdommer gjenspeiler viktige sider ved risiko og tilstand. I tillegg vil sykefraværsprosenten være en viktig indikator på arbeidsmiljøstandarden. Fravær skyldes ofte arbeidsmiljøfaktorer som vanskelig lar seg måle. Dette er ofte uttrykk for de mer samlede arbeidsmiljø- og sikkerhetsforhold i virksomheten, herunder ikke bare risiko og farer for helseskader, men også trivsel og positive sider ved arbeidsmiljøet.

       Komiteen konstaterer at utviklingen i sykefravær og uføretrygding nå er en annen enn på slutten av 80-tallet. Mens utgiftene mot slutten av 80-tallet vokste urovekkende, viser f.eks. både sykefraværstall og utgiftene knyttet til disse en positiv utvikling. Innenfor LO-NHO-området er det kjent at sykefraværet nå er nede på et nivå som vi må tilbake til 60-tallet for å finne maken til. Det er likevel ingen grunn til å slå seg til ro med dette. Årsakene til den positive sykefraværsutviklingen er sammensatte og det er grunn til å fastholde at arbeidsulykker og helserelaterte skader koster oss flere titalls milliarder kroner hvert år.

       Komiteen legger stor vekt på LO og NHOs felles sykefraværsarbeid. Det er viktig både for den enkelte, bedriftene og samfunnet at organisasjonenes felles innsats videreføres og at myndighetene gir sine bidrag i denne sammenheng.

       Etter komiteens mening er et godt arbeidsmiljø lønnsomt for så vel samfunnet som bedriftene.

       Komiteen viser i denne forbindelse til følgende uttalelse fra Arbeidsmiljølovutvalget:

« Utvalget vil dermed markere avstand til den oppfatning som av og til hevdes, at arbeidsmiljøloven som sådan er til hinder for økonomisk utvikling og effektiv ressursutnyttelse. Utvalget har i sitt arbeid ikke funnet støtte for en slik vurdering av loven, verken hos arbeidsgiver eller arbeidstakerrepresentanter. Utvalget ser dette som et tegn på at arbeidsmiljøloven er blitt allment akseptert og at de tilpasninger og justeringer som det måtte være ønske om, kan gjennomføres med utgangspunkt i dagens regelverk på området. »

       Komiteen slutter seg til denne vurderingen, og legger vekt på at arbeidsmiljøloven fortsatt skal være en grunnpilar i arbeidslivet til beste for alle parter.

       Etter komiteens mening ville det ideelle målet være en situasjon uten ulykker og helseskader. Realistisk regnet vil likevel ulykker og helseskader alltid være en del av virkeligheten også i arbeidslivet. Det er viktig at samfunnet kontinuerlig arbeider for å forbedre arbeidsmiljøet og søke fjernet årsakene til at skader oppstår.

       Komiteen mener at et viktig mål for arbeidsmiljøpolitikken må være å sørge for at den som er ansvarlig for virksomheten, etablerer og opprettholder et forsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidstilsynets ansvar er å påse at virksomhetene ivaretar sitt ansvar, gjennom en mest mulig effektiv bruk av myndighetenes virkemidler og ressurser.

       På samme måte som virksomhetens ledelse vurderer økonomisk risiko forbundet med viktige beslutninger, og styrer virksomheten med sikte på å unngå tap, mener komiteen det må stilles krav om at den samme ledelse viser ansvar ved å ta beslutninger som kan bedre arbeidsmiljø- og helseområdet. En understrekning av arbeidsgivers reelle, og ikke bare formelle ansvar, ble også poengtert av Arbeidsmiljølovutvalget.

       Komiteen mener at en gjennom regelverk, tilsyn, informasjon, forskning og økonomiske virkemidler kan ansvarliggjøre og profesjonalisere virksomheter og arbeidsgivere. Men komiteen mener at det også er helt vesentlig å legge til rette for et nært samarbeid mellom ansvarlige og likeverdig parter i arbeidslivet for å oppnå gode resultater. Det overordnede ansvar som arbeidsgiver har i kraft av styringsretten for virksomheten, må aldri forstås slik at det svekker den demokratiske praksis bedriftene må følge i arbeidsmiljøspørsmålet.

       Komiteen viser til at bruk av økonomiske virkemidler er blitt en sentral del av arbeidsmiljøpolitikken de siste årene. Her vil komiteen nevne sykelønnsordningen og yrkesskadeforsikringen. Komiteen mener at økonomiske virkemidler er riktig å anvende som belønning for de virksomhetene som arbeider ansvarlig og målrettet for å oppnå skadereduksjoner. Det er anslått i en SINTEF-undersøkelse at det offentlige dekker 80 % av de samlede kostnader ved sykefravær, mens den enkelte arbeidstaker betaler 10 % og virksomhetene 10 %. Dette fordelingsbildet er i ferd med å bli endret i forbindelse med innføringen av yrkesskadeforsikringen og refusjonen av folketrygdutbetalinger til yrkesskader.

       Komiteen viser til at Lov om yrkesskadeforsikring ble gjort gjeldende fra 1990. I utgangspunktet er dette en erstatningsordning for yrkesskader og visse yrkessykdommer som skal dekkes gjennom en obligatorisk arbeidsgiverforsikring. I 1991 ble det besluttet at Folketrygdens utgifter til yrkesskader skal refunderes gjennom en tilsvarende obligatorisk arbeidsgiverforsikring. Komiteen mener det er viktig med et større økonomisk medansvar for arbeidsgiverne når det gjelder yrkesskader, slik loven legger opp til. Komiteen regner med at endringene vil motivere til større innsats for bedre helsemiljø og sikkerhet i arbeidslivet. Komiteen forutsetter at forsikringsbransjen gjennom bl.a. premiedifferensiering gir incentiver som ytterligere motiverer bedrifter til forebyggende arbeid med helsemiljø og sikkerhet.

       Komiteen vil be om at Regjeringen følger utviklingen på dette området nøye, slik at relevant lovverk er tilpasset felles mål om å få ned tallet på yrkesskader og ulykker i arbeidslivet. Jf. for øvrig den evaluering Stortinget påla departementet gjennom Innst.O.nr.11 (1990-1991).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og fra Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at partene i arbeidslivet fortsetter samarbeidet for å redusere sykefraværet. Disse medlemmer vil også vise til andre faktorer som har hatt betydning for nedgangen i sykefraværet, såsom innskjerping av regelverket for sykemelding, mer aktiv oppfølging av sykemeldte m.v. Disse medlemmer mener dessuten at reduksjon i sykelønnen og innføring av karensdager er aktuelle virkemidler for å begrense sykefraværet og viser til at disse partier tidligere har satt fram forslag om dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke lovens hovedmålsetting om at virksomhetene skal settes i stand til å løse arbeidsmiljøproblemene innen sin bedrift og derigjennom sikre sine arbeidstakere mot fysiske og psykiske skader. Disse medlemmer vil peke på at dette forutsetter tilbakeholdenhet med hensyn til skatte- og avgiftstrykket. Likeledes forutsetter det tilbakeholdenhet med hensyn til vedtakelse av nye pålegg og praktisering av eksisterende lovverk. Dersom disse forutsetninger ikke oppfylles vil mange virksomheter ikke ha bærekraft til å oppfylle arbeidsmiljølovens bestemmelser. Den beste garanti for et bedre arbeidsmiljø er derfor at virksomhetene får bedre økonomiske rammevilkår.

       Komiteen viser til at det på slutten av 1980-tallet var en betydelig økning i sykefraværet, og da spesielt langtidsfraværet. Folketrygdens utgifter til sykepenger til arbeidstakere i privat sektor, selvstendige og statsansatte var i 1991 på vel 11 mrd. kroner, mens arbeidsgivernes utgifter var anslått til 12 mrd. kroner. Folketrygdens sykepengeutgifter til arbeidstakere økte med ca 1,2 mrd. kroner eller 16 % fra 1985 til 1990. Det finnes ingen entydige forklaringer på økningen i sykefraværet på slutten av 1980-tallet. Ifølge foreliggende helseundersøkelser har sykeligheten som sådan ikke økt i befolkningen i denne perioden.

       Vel halvparten av sykepengeutbetalingene og over 60 % av uførepensjonene kan henføres til sykdommer i bevegelsesapparatet og mentale lidelser.

       Komiteen er kjent med at det ikke alltid er like lett å tilbakeføre slike lidelser til forhold knyttet til arbeidsmiljøet. Dette fordi årsaksammenhenger ofte er vanskelig å kartlegge eksakt. Oftest vil likevel forbedringer av arbeidsplass/-miljø gi forbedringer av helsetilstanden. Men det er også slik at faktorer som arv, miljø og livsstil kan ha betydning.

       Komiteen mener derfor det er viktig å intensivere det yrkesmedisinske forskningsarbeidet, med sikte på å få til et bedre beslutningsgrunnlag for å kunne iverksette relevante forebyggende tiltak.

       Komiteen vil be Regjeringen å vurdere ulike faglige og økonomiske virkemidler i denne forbindelse.

       Komiteen mener at sykefraværet ytterligere vil kunne reduseres ved at det drives systematisk forebygging, attføring og generelt miljøskapende arbeid på den enkelte arbeidsplass.

       Godt samarbeid og medbestemmelse på den enkelte arbeidsplass og samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter er etter komiteens syn en forutsetning for et planmessig arbeid mot bedre helse, miljø og sikkerhet. Komiteen forutsetter at arbeidstakerne aktivt trekkes inn som en ressurs i viktige beslutningsprosesser av betydning for arbeidsmiljø og sikkerhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at lovens hovedmålsetting om full trygghet mot sykdom og skade skal stå fast. Mye tyder på at en slik målsetting er vanskeligere å oppfylle i dag enn i 1977 da dagens lov ble vedtatt. Samfunnet og arbeidslivet har gått gjennom store og raske endringer som påvirker individene på måter vi ikke har full oversikt over. Både for samfunnet som helhet, den enkelte bransje og den enkelte bedrift har vi for dårlig statistikkgrunnlag til å trekke bastante konklusjoner om utvikling i arbeidsmiljøet i forhold til dagens lovbestemmelser. Disse medlemmer mener at registrering og oppfølging av arbeidsmiljøstatus i den enkelte virksomhet må vektlegges mer. Arbeidsgivers tilgang på nødvendig informasjon fra helsevesenet må forbedres.

       Disse medlemmer mener det er grunn til å fastholde prinsippet om arbeidsgivers ansvar for alle forhold av betydning for helse, trivsel og sikkerhet på arbeidsplassen. Dette ansvar krever en bred innsikt hos arbeidsgiver og arbeidsledere på samme vis som hos verneombud. Disse medlemmer mener det i prinsippet skal være verneombud på alle virksomheter, og at verneombud og arbeidsgiver skal gjennomgå samme arbeidsmiljøopplæring, og at denne i størst mulig grad bør foregå på bedriften. Disse medlemmer vil understreke internkontrollens prinsipp om lokal kunnskap og beredskap for å forebygge, og mener dette underbygger kravet om fullt kvalifiserte nøkkelpersoner på hvert sted. Den nødvendige arbeidsmiljøopplæring må regnes som en grunnleggende og lønnsom investering.

       Med den senere tids kunnskaper om de komplekse påvirkninger på vår trivsel og helsetilstand, vil arbeidsgiveren ha stor nytte av den rådgivning som en bedriftshelsetjeneste innebærer. Disse medlemmer mener det må skje en forsert utbygging av en bedriftshelsetjeneste som er tilpasset dagens behov for forebyggende virksomhet. Det er viktig at utdanning og forskning innenfor arbeidsmedisin blir gitt høyere prioritet.

       Disse medlemmer vil peke på at dagens krav til raske omstillinger fører til press og usikkerhet for mange arbeidstakere. Det samme blir lett et resultat ved økte effektivitetskrav og stadig hyppigere eierskifter, fusjoner og konkurser. I perioder med økt ledighet i samfunnet vil mange oppleve angst som kan forsterke andre negative arbeidsmiljøfaktorer. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på de titusener som i disse dager føler at deres arbeidsplass er truet av de dramatiske endringer et evt. norsk EU-medlemskap vil føre med seg. Målt i forhold til de påvirkninger som her er nevnt, vil lett all verdens forbedrede lover og regler kunne komme til kort. Etter disse medlemmers mening må det tilstrebes en samfunnsutvikling der folk føler seg trygge og har mulighet til å påvirke det som skjer.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det i den enkelte bedrift foretas en registrering av fraværsårsaker med tanke på å forbedre arbeidsmiljøet. Særlig med tanke på å redusere slitasjeskadene, vil en bedret registrering ha betydning.

       Disse medlemmer vil peke på at en arbeidsgivers beslutninger i stor grad er motivert ut fra bedriftsøkonomiske betraktninger. At godt arbeidsmiljø er god bedriftsøkonomi på lang sikt, vektlegges for lite av mange. Disse medlemmer mener det må markeres sterkere ved hjelp av økonomiske virkemidler at det lønner seg å forebygge sykefravær som skyldes forhold på arbeidsplassen. Forslagene fra Arbeidsmiljølovutvalget om hvordan « produsenter av helseskader » kan betale mer av samfunnets kostnader, må bearbeides videre av Regjeringen. Likeså vil disse medlemmer understreke at et lovverks straffebestemmelser må praktiseres ut fra prinsippet at det skal koste mer å bryte loven enn å følge loven. Disse medlemmer anser at arbeidsmiljølovens bestemmelser om straff ikke brukes av tilsynsmyndighet, politi og rettsvesen på en måte som står i forhold til lovbestemmelsenes viktighet.

       Sett i forhold til at dette er den første hovedgjennomgang av arbeidsmiljøloven siden 1977, vil disse medlemmer uttrykke skuffelse over at så mange sentrale vurderinger er utsatt til en senere behandling. Dette gjelder:

-	presisering av arbeidstakerbegrepet.

-	ordningen med regionale verneombud.

-	økonomiske incentiver for å belønne arbeidsgivere som lykkes best i å forebygge.

-	yrkesskadeforsikringens bonusprinsipp.

-	yrkesskadebegrepet og belastningslidelser.

-	bedriftshelsetjenestens videre utbygging.

-	krav til arbeidsmiljørapport i aksjeloven m.fl.

-	internkontrollforskriftens evaluering.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på de langvarige og ressurskrevende utredninger som inngår i denne lovprosessen, og likeså de problemer som følger av at bedriftene får hyppige endringer i et så sentralt lovverk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette medlem foreslår endringer i arbeidstakerbegrepet.

Internasjonale samarbeidsorganers betydning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger stor vekt på at utvidede internasjonale samarbeidsordninger må ivareta de grunnleggende arbeidsmiljøhensyn. Det er viktig å unngå en utvikling som fører til tap av arbeidsplasser, økt krav til omstillinger og press for den enkelte. Det er også viktig at de opparbeidede faglige rettigheter og den enkeltes økonomiske trygghet kan opprettholdes. Disse medlemmer vil vise til at avtalene om GATT, EØS og EU fører med seg en dårligere beskyttelse mot fri konkurranse for mange bedrifter. Det meget høye ledighetsnivået i de fleste EU-land, kan også bli en del av vår hverdag om vårt næringsliv skal konkurrere på like vilkår.

       Disse medlemmer vil vise til at EUs regelverk for arbeidsmiljøområdet ifølge EØS-avtale etter hvert blir innarbeidet i våre lover og forskrifter. Det vises i denne sammenheng til de danske arbeidsmiljømyndighetenes erfaringer og deres ønske om igjen å få kapasitet til å utvikle egne regelverk i stedet for bare å implementere omfattende og detaljerte EU-regler på minstestandardnivå. Disse medlemmer mener det er helt nødvendig at vi i ethvert internasjonalt samarbeid kan opprettholde et høyt nivå på våre miljøkrav. EUs krav til Danmark om å stryke et stort antall kjemikalier fra listen over kreftfarlige stoffer, er eksempel på en utvikling som ikke kan aksepteres.

       Disse medlemmer vil framheve FN-organisasjonen ILO med 170 medlemsland som viktig. Norge bør fortsatt spille en aktiv rolle her, og markere dette ved å følge opp ILOs vedtak ved ratifikasjon av konvensjoner i større grad enn det som har vært gjort i de senere år.

ILO - Den internasjonale Arbeidsorganisasjon og lovens § 55a

       Komiteen viser til at det har vært reist spørsmål om § 55 A er i strid med norske folkerettslige forpliktelser, særlig ILO-konvensjon nr. 111 (1958) om diskriminering i sysselsetting og yrke. I 1982 klaget Landsorganisasjonen (LO) Norge inn for ILO for brudd på konvensjon nr. 111.

       Komiteen viser til at Arbeidsmiljølovutvalget har sett på forholdet til FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, i tillegg til FN's menneskerettighetserklæring.

       ILO konkluderer med at det ikke er noen motstrid mellom konvensjon 111 og de øvrige konvensjonene. Arbeidsmiljølovutvalget er enig i denne konklusjonen. De sier at det heller ikke synes å være noen motstrid mellom arbeidsmiljøloven § 55 A og andre internasjonale forpliktelser. Arbeidsmiljølovutvalget ber om at det foretas en fortløpende vurdering av praktiseringen av bestemmelsen og at spørsmålet om endring tas opp på nytt dersom det skulle vise seg å bli uoverensstemmelse mellom § 55 A og konvensjonen. Komiteen tar konklusjonene fra ILO og Arbeidsmiljølovutvalget til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til konklusjonene fra ILO og Arbeidsmiljølovutvalget om at det ikke er noen motstrid mellom § 55A og internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer kan derfor ikke se at § 55A skulle stå i noen særstilling i forhold til loven for øvrig med hensyn til videre oppfølging.

       Disse medlemmer viser videre til at arbeidsgivere ved utlysningen kan kreve at søkere til stillinger skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål. Det avgjørende er om slike opplysninger er begrunnet i stillingens karakter eller at det inngår i formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet å fremme bestemte politiske, religiøse eller kulturelle syn og stillingen har betydning for gjennomføring av formålet.

       Disse medlemmer viser til at det kan være vanskelig i mange tilfeller å avgjøre om en stilling har betydning for gjennomføringen av virksomhetens formål. I virksomheter hvor § 55A er aktuell vil det være en nær sammenheng mellom såkalt « bedriftskultur » og virksomhetens formål. Disse medlemmer vil understreke den betydning dette har for forståelsen av § 55A.

Framtida

       Komiteen mener at kunnskapsutvikling og informasjon er viktige virkemidler i arbeidet med arbeidsmiljøspørsmål, både for den enkelte virksomhet og myndighetene. Etter komiteens mening bør det være et sentralt mål å bedre samarbeidet mellom forskningsinstituttene og tilsynsetatene på området. På denne måten mener komiteen man øker forskningens relevans og praktiske anvendbarhet, samtidig som myndighetenes beslutningsgrunnlag og derigjennom kvaliteten på myndighetenes innsats forbedres. Komiteen mener det særlig er behov for økt kunnskap om de mest risikofylte bransjene og områdene, samt om effekten av ulike tiltak og arbeidsformer.

       Etter arbeidsmiljøloven skal hensynet til helse, miljø og sikkerhet prioriteres foran virksomhetens umiddelbare økonomiske interesser. Komiteen tror imidlertid at konflikten mellom bedriftsøkonomi og arbeidsmiljø/sikkerhet ofte vil være en skinnkonflikt som oppstår fordi vi ikke tar alle forhold med i regnestykkene og fordi vi regner for kortsiktig. Sykefravær, ujevn og forsinket produksjon, stor gjennomtrekk av personell, opplæringskostnader og lav produktivitet er kostnader som ofte ikke tas med. Det har etter komiteens mening f.eks. vist seg at virksomheter som investerer i arbeidsmiljø og sikkerhet får et « godt rykte » og dermed oppnår en konkurransefordel både når det gjelder forretningsvirksomhet og rekruttering av kvalifisert personell.