1. Innledning

       I proposisjonene foreslår Regjeringen endringer i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven) og lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), samt opphevelse av en rekke særlover på arbeidsmiljøområdet. Ot.prp. nr. 90 er et tillegg som inneholder mindre justeringer i lovutkastet i Ot.prp. nr. 50.

       Dette er den første fullstendige gjennomgang av arbeidsmiljøloven.

2. Arbeidsmiljølovutvalget

       Ot.prp. nr. 50 bygger i hovedsak på Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle ( NOU 1992:20 ). I proposisjonen omtales utvalgets sammensetning og mandat, samt hovedpunktene i innstillingen. Denne ble avgitt i juni 1992 og sendt på en bred høring samme høst. Det redegjøres i proposisjonen utførlig for høringsinstansenes syn på de ulike vurderinger og forslag i Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling. Utredningen Bedriftshelsetjenesten i fremtiden ( NOU 1992:2 ) er også lagt til grunn for proposisjonsarbeidet.

3. Arbeidsmiljøreguleringer i Norden, EU og ILO

       Proposisjonen omtaler svensk, dansk og finsk lovgivning på arbeidsmiljøområdet. Det slås fast at de nordiske land i stor grad har hatt en sammenfallende utvikling av arbeidsmiljølovgivningen. Arbeidstidsreglene og stillingsvernreglene i de øvrige nordiske landene omtales spesielt.

       Videre gis det i proposisjonen en oversikt over arbeidsmiljøreguleringer i EU og bakgrunnen for disse. Proposisjonen viser til at EØS-avtalen også omfatter regelverket for arbeidslivet. Stortinget må gjennom tilleggsavtaler til EØS-avtalen ta stilling til direktiver vedtatt etter 31. juli 1991. Forslag til nye lovregler som følge av tilpasning til direktivene i tilleggsavtalen på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet legges fram for Stortinget i egen lovproposisjon.

       Proposisjonen omtaler ILO og bakgrunnen for organisasjonen og utformingen av internasjonale normer for arbeidslivet. I tillegg til en rekke konvensjoner som berører helse og sikkerhet på særområder, har Norge ratifisert en generell konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet, konvensjon nr. 155 (1981).

4. Tilbakeblikk og framtidsvisjoner

       I proposisjonen er det gitt en oversikt over den historiske utviklingen på arbeidervernlovgivningenes område i Norge fra slutten av 1800-tallet fram til arbeidsmiljøloven av 1977.

       Proposisjonen gjør nærmere rede for de tekniske, økonomiske og organisatoriske begrunnelser for loven. Det understrekes at arbeidsmiljøloven også har en politisk bakgrunn. Som en rettighetslov har den som et sentralt formål å utvide arbeidstakernes rettigheter til medvirkning og en meningsfylt arbeidssituasjon.

       Proposisjonen slår fast at det er vanskelig å måle betydningen og effekten av arbeidsmiljøloven fordi det er mange andre forhold enn lovgivning som virker inn på arbeidsmiljøet. Det vises til statistiske opplysninger vedrørende arbeidsulykker, yrkesrelaterte sykdommer og helsesvikt. Disse viser at det fortsatt er store utfordringer på området og mye å vinne i bedre helse, reduserte materielle tap og bedre økonomi for den enkelte arbeidstaker, bedriftene og samfunnet. Proposisjonen omtaler en analyse fra SINTEF, som på oppdrag fra Arbeidsmiljølovutvalget i 1992 prøvde å anslå de samlede økonomiske konsekvenser av skade- og ulykkesomfanget i arbeidslivet. Bl.a. anslår SINTEF summen av de kostnader som belastes det offentlige til å være 31-33 mrd. kroner, virksomhetenes kostnader til 5,6-7,2 mrd. kroner, før skatt, og individenes kostnader antas å utgjøre 3,4 mrd. kroner.

       Proposisjonen viser til en del forhold som kan forklare at mye ennå synes ugjort på arbeidsmiljøområdet, bl.a. at det forebyggende helsearbeidet i mange virksomheter er for dårlig.

       Det slås imidlertid fast at arbeidsmiljøloven likevel har hatt en betydelig bevisstgjøringseffekt, og har generelt sett gitt økt legitimitet til krav om arbeidsmiljøforbedringer. Arbeidstakerne har fått utvidete rettigheter og større ressurser i kampen mot helseskadelige arbeidsforhold. Demokrati og og medbestemmelse i arbeidslivet er utviklet ved hjelp av de etablerte reglene for strukturer for utviklings- og læringsprosesser på arbeidsplassene.

       Proposisjonen drøfter også arbeidsmiljølovens funksjon ut fra ulike økonomiske betingelser og perspektiver. Det redegjøres for del av kritikken som har vært reist mot arbeidsmiljøloven, bl.a. fra arbeidsgiverhold.

       Det pekes i proposisjonen på at 90-årenes økonomiske situasjon er til dels dramatisk forskjellig fra 70-årenes, og at de to viktigste utfordringene nå er omstilling og arbeidsledighet.

       I en situasjon med stor arbeidsledighet vil det ifølge proposisjonen kunne være en svært vanskelig balansegang å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven. Loven skal forsvare og helst forbedre rettighetsgrunnlaget for arbeidstakerne, samtidig som den må tilpasse seg eksisterende realiteter, som kan innebære at rettigheter som det ikke er økonomisk grunnlag for kan ha liten nytteverdi.

       Det understrekes imidlertid at det hersker stor enighet mellom partene i arbeidslivet om grunnprinsippene i arbeidsmiljøloven, hvilket klart framgår av Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling. Det er derfor all grunn til å fastholde lovens sentrale målsettinger og intensjoner.

       Lovrevisjonene kan deles inn i to, med en viss uunngåelig overlapping. Den ene delen har til hensikt å forenkle og funksjonsrette regelverk og tilsyn. Den andre delen dreier seg i hovedsak om å tilpasse loven til dagens økonomiske og teknologiske virkelighet, der særlig behovet for fleksibilitet ser ut til å ha økt sterkt siden midten av 70-tallet.

       Internkontroll står helt sentralt i arbeidsmiljømyndighetenes framtidige strategi for å styrke virksomhetens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Som nylig vedtatt reform, den mest omfattende på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet siden arbeidsmiljøloven trådte i kraft i 1977, vil internkontroll ikke være gjenstand for lovrevisjon. Men departementet gir likevel en orientering i proposisjonen om status, mål og strategier i internkontrollarbeidet framover.

5. Arbeidsmiljølovens virkeområde

       Arbeidsmiljøloven gjelder for de fleste arbeidstakergrupper, men det finnes fortsatt en del særlover for enkelte arbeidstakere, som hushjelploven og lov om industrielt hjemmearbeid. Det er Regjeringens siktemål at arbeidsmiljøloven skal omfatte alle arbeidstakere.

       Både hushjelploven og lov om industrielt hjemmearbeid er på mange måter foreldet og gir ikke arbeidstakerne det samme vern som arbeidsmiljøloven. Utviklingen innen bl.a. tele- og datateknologien har dessuten ført til nye hjemmearbeidsplasser, og disse kommer bare unntaksvis inn under de nåværende lover. Det foreslås i proposisjonen at hushjelploven og lov om industrielt hjemmearbeid oppheves.

       Arbeidsmiljøloven § 2 nr. 6 gir hjemmel for at Kongen kan fastsette om, og i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende i arbeidstakers hjem. Slike regler er ennå ikke gitt, og departementet vil vurdere om det nå er behov for slike regler.

       For arbeid i privat arbeidsgivers hjem foreslår departementet en ny hjemmel i arbeidsmiljøloven som gir Kongen myndighet til å fastsette ens regler for arbeidstakere som utfører husarbeid, tilsyn eller pleie. Arbeidet med utforming av slike regler er startet i departementet og opphevelsen av hushjelploven foreslås utsatt til forskriftene er ferdige.

       Videre foreslår departementet at forskriftshjemmelen i arbeidsmiljølovens § 3 nr. 2 bokstav g) utvides til å gjelde deltakere i alle typer arbeidsmarkedstiltak. Hjemmelen innebærer at Kongen kan fastsette i forskrift i hvilken utstrekning arbeidsmiljøloven skal gjelde generelt for denne gruppen tiltaksdeltakere, uavhengig av om tiltaket er i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten.

6. Arbeidsmiljølovens arbeidstakerbegrep

       Arbeidsmiljøloven § 3 nr. 1 definerer en arbeidstaker som « enhver som utfører arbeid i annens tjeneste ». I Arbeidsmiljølovutvalget ble det reist spørsmål om det er behov for en nærmere presisering av arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven.

       Departementet drøfter dette nærmere i proposisjonen. Det vises bl.a. til at arbeidstakerbegrepets innhold er utviklet gjennom retts- og forvaltningspraksis og begrepet er lagt til grunn i arbeidervern- og sosiallovgivning og i tariffretten. Avgrensningsproblemer kan oppstå, særlig ved avtaler som ligner på entreprise og som samtidig har likhetstrekk med arbeidstakerforhold. Ved å omgå arbeidstakerbegrepet kan arbeidsgivere unngå en rekke lovbestemte plikter, mens arbeidstakere i oppdragssituasjoner mister flere rettigheter både av trygderettslig og arbeidsrettslig karakter. Dersom det i slike tilfeller reises sak for domstolene, viser rettspraksis at retten vurderer de reelle forhold i saken og ser bort fra proformaordninger.

       Departementet konkluderer med å gå inn for at arbeidstakerbegrepet beholdes slik det er i dag. Hvorvidt det foreligger et arbeidstakerforhold må avgjøres etter en helhetsbedømmelse.

7. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om organisering og tilrettelegging av arbeid - § 12

       Departementet gjør rede for gjeldende rett og erfaringer på området som omfattes av arbeidsmiljølovens bestemmelser om tilrettelegging og organisering av arbeid. Til dette området hører blant annet håndteringen av mellommenneskelige forhold, herunder konflikter, mobbing og seksuell trakassering.

       Departementet foreslår en presisering av § 12 nr. 1 som tydeliggjør at arbeidsgiver er ansvarlig for at arbeidstakerne ikke utsettes for noen form for trakassering eller annen utilbørlig opptreden på arbeidsplassen verken fra andre arbeidstakere, overordnet eller arbeidsgiver.

       Når det gjelder spørsmålet om arbeidstakeres medbestemmelse vedrørende fjernsynsovervåkning av arbeidsplassen, mener departementet at de gjeldende bestemmelser bl.a. i straffeloven er tilstrekkelige til å ivareta dette hensynet. Dersom det allikevel skulle vise seg at det oppstår problemer for de ansatte med å oppnå nødvendig innflytelse, vil departementet vurdere å presisere deres rettigheter i forskrifter med hjemmel i arbeidsmiljølovens § 12.

8. Arbeidsmiljøarbeid og -opplæring i virksomhetene

       Departementet redegjør for arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet, vernetjenesten (verneombud/hovedverneombud/arbeidsmiljøutvalg), arbeidsmiljøopplæringen og bedriftshelsetjenesten i virksomhetene.

       Departementet ønsker ikke å gjennomføre endringer i selve organiseringen av vernetjenesten, men ønsker å gjennomføre endringer som kan føre til at vernearbeidet fungerer bedre. Departementet mener i likhet med Arbeidsmiljølovutvalget at arbeidsgiver bør være representert på så høyt nivå som mulig i arbeidsmiljøutvalget. Departementet foreslår en endring i § 14 f) som presiserer at arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig innsikt i vernespørsmål. Videre foreslår departementet en endring i § 29 nr. 3 som medfører at helt nødvendig arbeid som utføres i egenskap av verneombud eller medlem av arbeidsmiljøutvalg utover den ordinære arbeidstiden, skal godtgjøres som overtidsarbeid.

       Departementet foreslår at ordningen med regionale verneombud i bygge- og anleggsbransjen videreføres. For ytterligere å klargjøre ordningens formål og oppgaver blir forskrifter på området nå gjennomgått av en arbeidsgruppe. Departementet vil også utrede utvidelsen av ordningen med regionale verneombud til andre bransjer.

       Videre drøfter departementet bedriftshelsetjenestens fremtidige omfang, utbyggingstakt, organisering og faglige innretning. NOU 1992:2 Bedriftshelsetjenesten i fremtiden og høringsuttalelsene til denne danner grunnlag for departementets vurdering.

       Departementet konstaterer at bedriftshelsetjenesten er et av virksomhetenes viktigste virkemidler i det forebyggende miljøarbeidet. Departementet går inn for å endre ordlyden i arbeidsmiljølovens § 30 slik at bestemmelsen ikke inneholder konkrete eksempler på yrkeskategorier, da en ønsker å unngå at noen yrkesgrupper oppfattes som obligatoriske i bedriftshelsetjenesten.

       Utbygging av bedriftshelsetjenesten for alle vil ha store ressursmessige, økonomiske og administrative konsekvenser. Det ble derfor varslet i proposisjonen at dette spørsmålet ville bli nærmere drøftet i stortingsmeldingen om finansiering, rettigheter og prioritering i helsetjenesten som Sosial- og helsedepartementet ville legge fram våren 1994.

       Departementet vil ikke stille som et generelt krav at virksomhetene selv skal være eiere av bedriftshelsetjenesten.

9. Bedriftsintern attføring, økonomiske virkemidler m.v.

       Arbeidsmiljøloven § 13 er hovedbestemmelsen vedrørende bedriftsintern attføring. Den regulerer arbeidsgiverens plikter angående tiltak som kan muliggjøre at den enkelte yrkeshemmede kan få eller beholde et passende arbeid innenfor virksomheten. Proposisjonen redegjør nærmere for status og framtidig strategi på området. Forslag om å endre § 13 for å utvide og konkretisere arbeidsgivers plikter til bedriftsintern attføring avvises i denne omgang av departementet, under henvisning til Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling og de tiltak som er foretatt av arbeidsmarkeds- og trygdemyndighetene.

       For å understreke sammenhengen mellom bestemmelsene i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven, foreslår departementet en henvisning i arbeidsmiljøloven § 13 til bestemmelsen i folketrygdloven § 18-2 om at arbeidsgiver ved langvarige eller hyppige sykemeldinger etter krav fra trygdekontoret, må redegjøre for hvilke muligheter som foreligger med hensyn til bedriftsintern attføring.

       Videre gjennomgår og drøfter departementet ulike økonomiske virkemidler på arbeidsmiljøområdet, da disse er blitt en sentral del av arbeidsmiljøpolitikken de senere år.

       For sykelønnsordningens vedkommende foreslås ingen endring i proposisjonen. I lys av de positive resultater som er oppnådd gjennom Sykefraværsprosjektet til partene i arbeidslivet, legger Regjeringen til grunn at hovedvekten av arbeidet for å redusere sykefraværet må bestå i en videreutvikling av partenes aktive engasjement.

       Heller ikke i yrkesskadeforsikringsordningen foreslås det endringer nå. Under omtalen av ordningen i proposisjonen drøftes det hvordan den best kan videreutvikles i forebyggende retning. Premiedifferensiering på grunnlag av kunnskap om arbeidsmiljøforhold og forebyggende innsats i de enkelte virksomheter antas å være viktige forutsetninger for at ordningen skal stimulere til forebyggende arbeidsmiljøarbeid. Departementet viser til at disse spørsmålene er til vurdering både i forbindelse med den pågående evalueringen av yrkesskadeforsikringsordningen og i Standardutvalget.

       Når resultatet av evalueringen foreligger våren 1995, vil Regjeringen vurdere om yrkesskadeforsikringsordningen også bør utvides til å dekke belastningslidelser.

       Departementet gjennomgår status med hensyn til statistikkgrunnlag og dokumentasjon på arbeidsmiljøområdet. Det foreslås mindre endringer i arbeidsmiljøloven §§ 20 og 22, som regulerer registrering av og melding om arbeidsulykker og yrkessykdom.

10. Permisjonsreglene

       Departementet foreslår at alle arbeidstakere som har en lovbestemt plikt til å møte i offentlige organer sikres en ubetinget rett til permisjon fra arbeidet for å kunne utføre disse vervene. Permisjon utover møteplikten, for å ivareta evt. oppgaver som vervet ellers medfører, faller utenfor bestemmelsen. Det foreslås at bestemmelsen om rett til slik permisjon tas inn i ny § 33 C i arbeidsmiljøloven kapittel VIII.

       Departementet foreslår også en utvidet rett til permisjon ved fødsel og adopsjon, jf. arbeidsmiljøloven § 31 ny nr. 4. Forslaget innebærer at hver av foreldrene gis rett til ett års permisjon for hvert barn i tillegg til permisjon i den perioden de får stønad fra folketrygden. For arbeidstaker som er alene med omsorgen for barnet, foreslås det to års tilleggspermisjon. Slik utvidet permisjon kan ikke benyttes hvis vedkommende forelder har benyttet seg av retten til delvis permisjon etter § 31 A (tidskontoordningen). Men dersom tidskontoavtalen opphører, inntrer retten til tilleggspermisjon.

11. Arbeidstid

       Departementet redegjør for og drøfter arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler på bakgrunn av Arbeidsmiljølovutvalgets behandling, utvalgets endringsforslag, samt høringsuttalelsene.

       Departementet viser til at mye av kritikken som har vært rettet mot arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven er forårsaket av misforståelser om hvilke begrensninger disse reglene egentlig setter. Departementet vil derfor legge vekt på å klargjøre reglene og fremmer forslag som skal gi bedre sammenheng mellom dem.

       Myndigheten til å dispensere fra lovens arbeidstidsregler i særlige tilfeller foreslås overført fra departementet til Direktoratet for arbeidstilsynet. Videre foreslås at myndigheten til å godkjenne at tariffavtale om avvikende arbeidstidsordninger skal ha utvidet anvendelse, også overføres til Direktoratet for arbeidstilsynet.

       Av hensyn til tilgjengeligheten foreslås reglene om adgangen for fagforeninger med innstillingsrett (dvs. forening med minst 10.000 medlemmer) til å avtale avvikende arbeidstidsordninger, samlet i en paragraf (§ 41 nytt femte, sjette og sjuende ledd). Alle vilkår og rammer i lovens arbeidstidskapittel kan fravikes etter disse reglene, med unntak av vilkårene for overtid.

       Departementet foreslår at myndigheten til å inngå avtaler om avvikende arbeidstidsordninger i tariffbundne virksomheter, legges til de lokale partene. Arbeidsmiljøutvalget skal ikke lenger ha anledning til å vedta slike ordninger. Ikke tariffbundne virksomheter må søke Arbeidstilsynet om slike ordninger.

       Videre foreslår departementet at arbeidsmiljøutvalgets myndighet til å vedta bruk av nattarbeid overføres til partene i virksomheter som er bundet av tariffavtaler. Forslaget, som innebærer at rammen for partenes adgang til å avtale bruk av nattarbeid utvides fra tolv uker til maksimalt seks måneder i løpet av ett år, er en reell innskrenkning i muligheten til å fravike nattarbeidsforbudet på virksomhetsplan, da arbeidsmiljøutvalgets myndighet til å vedta bruk av nattarbeid gjelder for ett år.

       Vilkårene for å avtale søn- og helgedagsarbeid på virksomhetsplan foreslås samordnet med vilkårene for nattarbeid. Adgangen for partene i tariffbundne virksomheter til å avtale søn- og helgedagsarbeid foreslås utvidet fra fire til åtte dager for den enkelte virksomhet i løpet av ett år. For å sikre partene den nødvendige fleksibilitet ved utarbeidelse av arbeidsplaner ved lengre høytider, foreslår departementet en regel som gir de lokale partene adgang til å avtale gjennomsnittsberegning av det ukentlige fridøgn. Den nye bestemmelsen krever imidlertid at den enkelte arbeidstaker skal ha fri hver tredje søn- og helgedag.

       Departementet foreslår at vilkårene for å nytte overtidsarbeid utvides i enkelte tilfelle, bl.a. hvor det på grunn av mangel på arbeidstakere med spesiell kompetanse har oppstått særlig arbeidspress. Adgangen til å avtale utvidet overtid etter § 50 nr. 2 foreslås begrenset til de tilfeller hvor arbeidstakerne er villige til å arbeide overtid.

       Arbeidsmiljøutvalgets myndighet til å vedta utvidet bruk av overtidsarbeid foreslås overført til partene i tariffbundne virksomheter. Forslaget innebærer at partene lokalt gis adgang til å avtale inntil 300 timer overtid pr. år.

       Departementet foreslår en utvidelse av retten til redusert arbeidstid etter lovens § 46 A. Denne bestemmelsen gir i dag arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten særlig ulempe for virksomheten. Endringsforslaget innebærer at enhver arbeidstidsreduksjon skal tidsfastsettes, og at arbeidstaker får en ubetinget rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid etter utløpet av en avtalt periode. Videre foreslås at retten til redusert arbeidstid også kan tas ut som fri fra lønnet arbeid i enkelte perioder av året samt at bestemmelsen også skal gjøres gjeldende for ledere.

       Lov om arbeidstida i bakerier (bakerloven) foreslås opphevet og innarbeidet i arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler.

12. Reglene om adgang til trekk i lønn

       Departementet foreslår rett til lønnstrekk ved fravær, når fraværet skyldes arbeidsnedleggelse eller arbeidsstengning (§ 55 nr. 3 første ledd ny bokstav f). Det foreslås også rett til trekk i lønn for premie til kollektiv hjemforsikring dersom dette er fastsatt ved tariffavtale, hvilket antas å være i tråd med allerede etablert praksis i arbeidslivet.

13. Stillingsvernreglene

       Stillingsvernreglene hører til den delen av arbeidsmiljøloven som er mest omdiskutert. Departementet drøfter i proposisjonen utviklingen på en del sentrale felt på området og dagens oppfatninger om og erfaringer med stillingsvernreglene. Det fremmes forslag til endringer i en rekke regler.

       Departementet foreslår at prøvetidstilsatte ikke skal ha krav på å få fortsette i stillingen under behandling av tvist om oppsigelse, med mindre retten bestemmer det. Prøvetiden skal fortsatt være seks måneder, men det foreslås at de særlige oppsigelsesvernreglene i prøvetid skal gjelde når oppsigelsen gis innen utløpet av prøvetiden, og ikke dersom fratreden skjer i løpet av prøvetiden slik som nå. Videre foreslås det en regel (ny § 63 fjerde ledd) om at arbeidsgiver skriftlig skal kunne forlenge prøvetiden dersom arbeidstaker har vært fraværende, og dette ikke er forårsaket av arbeidsgiver. Dette for å gi en mer reell prøvetid, som vil kunne redusere bruken av midlertidige tilsettinger.

       Reglene om midlertidig tilsetting foreslås samlet i en ny bestemmelse (§ 58 A). Gjeldende adgang til midlertidig tilsetting foreslås utvidet til åremålstilsetting i visse lederstillinger. Videre foreslår departementet en forskriftshjemmel vedrørende midlertidig tilsetting i arbeidsmarkedstiltak, i tillegg til tiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Det foreslås at arbeidsgiver får en varslingsplikt overfor arbeidstaker en måned før fratreden, dersom den midlertidige tilsettingen har vart mer enn ett år. Departementet vil senere vurdere behovet for en eventuell forskriftshjemmel for utvidet adgang til midlertidig tilsetting ved institusjoner som har kunstnerisk personale.

       Departementet foreslår en regel om at arbeidsgiver så langt det er mulig, skal drøfte spørsmål om oppsigelse med den aktuelle arbeidstakeren og vedkommendes tillitsvalgte før oppsigelse finner sted, forutsatt at arbeidstaker ikke motsetter seg dette (§ 57 nr. 1 nytt annet ledd). Det foreslås også en del nye formkrav til oppsigelsen, samt hjemmel for å tilkjenne erstatning i de tilfellene en oppsigelse har uriktig form (§ 57 nr. 2 annet ledd og nytt fjerde ledd).

       I proposisjonen foreslås det også at adgangen til å forhåndsavtale kortere gjensidig oppsigelsesfrist enn hovedregelen om en måned, begrenses til de lokale partene i virksomhet bundet til tariffavtale.

       Ved oppsigelse på grunn av driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, skal det etter arbeidsmiljøloven § 60 nr. 2 annet punktum foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker. Departementet foreslår en presisering av regelen for oppsigelser der arbeidstaker har til hensikt å erstatte arbeidstakeren med ulike oppdragsmottakere. Etter forslaget blir hovedregelen at slike oppsigelser ikke har saklig grunn i virksomhetens behov med mindre det anses helt nødvendig for videre drift.

       Arbeidstaker har etter gjeldende regler på visse vilkår fortrinnsrett til ny tilsetting, dersom oppsigelsen er begrunnet med arbeidsmangel. Gjeldende praksis om at vikarer ikke har fortrinnsrett foreslås lovfestet. Midlertidig tilsattes varslingsplikt dersom fortrinnsrett ønskes, foreslås opphevet. Det foreslås presisert at fortrinnsretten gjelder fra oppsigelsestidspunktet og i ett år fra oppsigelsesfristens utløp. Det foreslås videre en prioritetsregel dersom flere har fortrinnsrett til samme stilling. De samme utvelgelsesreglene som ble brukt ved oppsigelsen, skal også gjelde ved valg mellom flere fortrinnsberettigede, med unntak av oppbemanning etter konkurs o.l. I tillegg foreslår departementet at dersom domstolene kommer til at arbeidsgiver har tilsidesatt fortrinnsretten, skal det avsies dom for tilsetting i den aktuelle stillingen med mindre dette anses urimelig (§ 67 ny nr. 6 andre ledd). I dag tolkes reglene slik at det bare kan avsies dom for erstatning.

       Arbeidstaker i omsorgspermisjon har et absolutt oppsigelsesvern i permisjonsperioden, i dag inntil ett år. Dette vernet foreslås begrenset til ett år på grunn av den foreslåtte utvidelsen av ulønnet omsorgspermisjon, samt innføringen av tidskontoordningen. Arbeidstaker som benytter seg av disse ordningene vil være vernet mot oppsigelse på grunn av permisjonen.

       Den største endringen som departementet foreslår vedrørende de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven er at virkeområdet for disse reglene utvides fra bare å gjelde oppsigelses- og avskjedssaker til å omfatte alle saker om innholdet av en arbeidsavtale og om hvorvidt et arbeidsforhold består. Også tvistespørsmål som står i sammenheng med eller kommer i stedet for slike spørsmål, samt tvister om midlertidig tilsetting og fortrinnsrett til ny tilsetting, foreslås omfattet av de særlige prosessreglene.

       Videre foreslås det at oppsigelses- og avskjedsvedtak vedrørende kommunalt og fylkeskommunalt tilsatte, unntas fra klagereglene i forvaltningsloven. Prosessreglene i arbeidsmiljøloven skal gjelde også for disse arbeidstakerne.

       Departementet foreslår at det gis anledning til voldgiftsavtaler med øverste leder i en virksomhet av noen størrelse, før oppsigelse av vedkommende blir aktuelt.

       Det foreslås en regel som gir rett til forlengelse av fristen for å kreve forhandlinger og reise søksmål etter oppsigelse m.v., dersom arbeidstaker er fraværende på grunn av pleie av nære pårørende som er døende.

       Lov om forbud mot at arbeider blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste m.v. foreslås opphevet og innholdet, med visse mindre justeringer, foreslås overført til arbeidsmiljøloven i en ny § 65 A.

14. De administrative reglene i arbeidsmiljøloven

       Departementet foreslår en hensiktsmessig oppdatering og omredigering av lovens administrative bestemmelser. Flere av de forhold som i dag reguleres i loven, foreslås innarbeidet i en ny og mer omfattende instruks for Arbeidstilsynet.

15. Opphevelse av lov av 24. mai 1929 nr. 3 om delvis forbud mot å bruke blyhvitt m.v. ved malerarbeide (blyhvittloven)

       Departementet foreslår at blyhvittloven oppheves fordi den er foreldet, og det materielle innholdet dels reguleres av arbeidsmiljøloven med forskrifter.