Komiteen viser til at den nye barnevernloven bare har vært i funksjon siden 1. januar 1993. Det er viktig at loven er utformet og blir praktisert slik at den er et effektivt instrument i arbeidet for å hjelpe barn som har problemer i sin oppvekstsituasjon. Samtidig må loven være slik at folk har tillit til barnevernet og til de avgjørelser som fattes.

       Komiteen vil understreke at barnevernets mål er å sikre barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal også bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. For at barnevernet skal fungere godt og gi rask og riktig hjelp, er det avhengig av et utstrakt samarbeid med andre organer og etater i kommunen. Også en del frivillige organisasjoner er i besittelse av ressurser og kompetanse når det gjelder barn og ungdom, og kan være verdifulle samarbeidspartnere for barnevernet.

       Komiteen har merket seg at det er i gang forsøk med alternativ organisering av barnevernet i 21 kommuner. Særlovgivningens regler om taushetsplikt kan begrense mulighetene til å utnytte alternative organisasjonsformer. Barnevernlovens taushetsplikt er f.eks. strengere enn den som gjelder etter forvaltningsloven.

       Komiteen mener det er behov for et strengt regelverk med hensyn til taushetsplikt og personopplysninger på dette området. Det må være trygghet for at sensitive opplysninger ikke kommer uvedkommende i hende. Saksdokumenter i barnevernsaker bør ikke være tilgjengelig for andre enn de som har et dokumentert behov for å kjenne saken.

       Komiteen legger vekt på at lovverket ivaretar nødvendige rettssikkerhets- og personvernhensyn samtidig som det legger til rette for gode og effektive samarbeidsmuligheter mellom ulike etater som naturlig bør samarbeide om barnevernet. Samarbeid er nødvendig for å gi barna et helhetlig og best mulig tilbud om rett hjelp til rett tid. Forsøk med ulike samarbeidsmodeller kan gi kunnskap om hvordan barnevernet kan fungere effektivt og hvordan samarbeidspartene kan nyttiggjøre seg hverandres innsikt og kunnskaper på en tjenlig måte.

       Komiteen vil likevel understreke at tillit og åpenhet mellom barnevernsarbeideren og familien er det aller viktigste. Klienten må alltid være i sentrum.

       Komiteen støtter departementets forslag om at det inntas en forsøksbestemmelse i barnevernloven, og er enig i den saksbehandling departementet legger opp til både med hensyn til godkjenningsmyndighet og den videre oppfølging. Komiteen forutsetter at forsøkene tidsbegrenses, og tilsynet som skal utføres bør være klarlagt før forsøket iverksettes. Det bør også klargjøres hvem som skal delta i et forsøk både når det gjelder etater og stillingsnivå. Plan for evaluering av forsøket bør også fastlegges. Komiteen forutsetter at Stortinget blir orientert om resultatene av disse forsøkene på hensiktsmessig måte.

       Komiteen mener det må fastsettes klare regler for hvem som kan motta taushetsbelagte opplysninger. Det bør bl.a. begrenses til personer som i andre sammenhenger har taushetsplikt etter forvaltningsloven.

       Komiteen vil understreke at det er en hjemmel for forsøk som gis, og at det ikke er automatikk i at forsøksordninger senere kan gjøres permanente.

       Komiteen har forståelse for at det kan være hensiktsmessig med felles kartotek og arkiv for etater som deltar i samarbeidsforsøk i barnevernet. Dette kan imidlertid også skape problemer i forhold til personvern og rettssikkerhet for de personer som omhandles i dokumentene, og kan føre til at åpenheten og tilliten til barnevernet svekkes.

       Flertallet, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener det er stor forskjell på å ha felles kartotek og å ha felles arkiv. Et registreringskartotek vil gi opplysninger om navn, adresse, fødselsdato, telefon o.l., mens et arkiv også vil inneholde sakens dokumenter. Med et felles arkiv vil omfattende og ofte svært personlige opplysninger være tilgjengelig for personer som ikke har behov for de kunnskapene arkivet gir.

       Flertallet har merket seg at departementet mener det vil være mindre behov for opprettelse av felles arkiv enn for opprettelse av felles registreringskartotek.

       Flertallet vil peke på at et felles registreringskartotek vil gi de samarbeidende parter tilstrekkelig informasjon i første omgang, idet de vil få vite hvilke instanser som arbeider med samme familie. Dersom det er behov for ytterligere opplysninger kan det innhentes innenfor de taushetsbestemmelser som gjelder. Flertallet vil derfor foreslå at det gis adgang til å opprette felles registreringskartotek, men at det ikke åpnes for å opprette felles arkiv. Siste setning i andre avsnitt i departementets forslag til ny § 2-4 må derfor strykes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter forslaget om innføring av felles arkiv i spesielle tilfeller. Dette kan bidra til å styrke hjelpeinnsatsen ved at de som er tilknyttet arkivet raskt får de nødvendige opplysninger i saken. Et felles arkiv, som kun er aktuelt i spesielle tilfeller, vil kunne medføre økt effektivitet hva gjelder arbeidet overfor utsatte barn og unge. Dette vil bidra til å styrke den enkeltes rettssikkerhet, ved at avgjørelsene fattes så raskt som mulig og på best mulig grunnlag. Det vil derfor være viktig å få utprøvd hvilken betydning et felles arkiv vil ha, sammenlignet med det som oppnås ved opprettelsen av et felles kartotek.

       Den økte risiko for spredning av opplysninger et slikt forslag kan medføre, er ivaretatt av de begrensninger som er foreslått. I lovteksten er det for det første foreslått at samtykke til felles arkiv bare kan gis i særlige tilfelle. Dette innebærer at det kun i få tilfeller vil være anledning til å gi slikt samtykke, og at det vil kunne stilles særlige krav til det forsøket som søkes utført. Videre er det satt som begrensning at dette kun kan skje innenfor en samorganisert etat, og det bør presiseres i vedtektene til forsøket dersom det anses nødvendig å begrense tilgangen til felles arkiv i forhold til enkelte grupper ansatte.

       Disse medlemmer forutsetter at forvaltningslovens krav til taushetsplikt vil gjelde for opplysninger i et felles arkiv, og at dette vil bidra ytterligere til å sikre, samt begrense innsyn i arkivet. Det er videre en forutsetning at Datatilsynet må gi konsesjon før et felles arkiv kan opprettholdes. Det vil i tilknytning til slik konsesjon være sannsynlig å gi bestemmelser om bruken av arkivet, hvem som i hvilke tilfeller skal ha tilgang til de lagrede opplysninger, samt gi regler som ivaretar sikkerheten generelt. Med denne bakgrunn bør forsøksbestemmelsen inneholde adgang til å opprette felles arkiv i spesielle tilfeller.

       Komiteen har merket seg at departementet mener reglene om at gjennomføring av tvangsvedtak skal skje gjennom namsmyndighetene, ikke er tilpasset behovet for rask bistand i barnevernsaker. Etter tidligere barnevernlov kunne barnevernet søke bistand hos politiet for å iverksette slike vedtak.

       Flertallet, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, har forståelse for at tvangsfullbyrdelse ved bruk av namsmyndighetene ikke godt nok ivaretar barnevernets behov for rask saksgang, og støtter derfor forslaget om å endre loven slik at barnevernets leder i stedet kan få bistand av politiet for å gjennomføre tvangsvedtak.

       Flertallet vil peke på at det må vises stor grad av varsomhet og skjønn før barnevernet bruker tvang for å gjennomføre vedtak. Bruk av uniformert politi i slike saker er et dramatisk virkemiddel og bør derfor vurderes grundig i forkant. Hensynet til barnets beste må hele tiden være det overordnede. Barneverntjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen.

       Flertallet har merket seg at enkelte høringsinstanser mener fylkesnemnda bør ta stilling til om vedtak om nødvendig skal kunne gjennomføres med tvang og bruk av politibistand. Dette vil kunne oppfattes som bedre ivaretakelse av partenes rettssikkerhet. Flertallet deler likevel departementets motforestillinger til dette og vil slutte seg til departementets forslag.

       Komiteens medlem, representanten Roy N Wetterstad, mener det vil være en svekking av rettssikkerheten hvis barnevernet skal kunne gi politiet direkte pålegg om å gjennomføre tvangsvedtak. Dette medlem går derfor imot forslaget til endring av § 6-8.

       Komiteen slutter seg for øvrig til de andre lovendringer som foreslås og oppfatter dette som presiseringer og ikke realitetsendringer.