1. Innledning

       Til Odelstinget.

       I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet fram forslag til en egen bestemmelse om forsøksvirksomhet i barnevernloven som hjemler fravikelse fra den taushetsplikt som er fastsatt i særlover, endring i paragrafen om gjennomføring av tvangsvedtak samt presiseringer i enkelte andre lovbestemmelser.

2. Egen bestemmelse om forsøksvirksomhet (ny § 2-4)

Bakgrunn for forslaget

       Barnevernloven setter enkelte rammer for kommunenes frihet til å organisere barneverntjenesten i forhold til kommuneloven, men gir kommunene større frihet enn tidligere til å velge en organisatorisk løsning for barneverntjenesten. Det er opp til den enkelte kommune om den velger å beholde barneverntjenesten som en del av sosialadministrasjonen eller knytte den til en omsorgs- og oppvekstetat, eventuelt velge andre løsninger.

       Med bakgrunn i den nye lovgivningen har enkelte kommuner foretatt en permanent omorganisering, mens andre deltar i forsøksprosjekter.

       Bestemmelser om taushetsplikt i særlover begrenser kommunenes frihet til å organisere seg etter eget ønske idet taushetspliktlovgivningen setter klare begrensninger for utveksling av opplysninger innenfor en organisasjon. Reglene om taushetsplikt vil, i den grad det foreligger motstrid, gå foran de mer generelle prinsipper om frihet til organisering.

       I proposisjonen gis det en omtale av de forskjellige taushetspliktreglene som gjelder, og en redegjørelse for i hvilken utstrekning regelverket om taushetsplikt og personvern er til hinder for tverretatlig samarbeid og samorganisering.

       Barne- og familiedepartementet mener det er klarlagt at loven om forsøk i offentlig forvaltning (forsøksloven) hverken gir hjemmel for å etablere forsøk som gir unntak fra taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven eller etter særlovgivningen. For å kunne iverksette forsøk som det her er snakk om, vil det være nødvendig med en egen forsøksbestemmelse på området.

       Barne- og familiedepartementet foreslår derfor at det skal tas inn en ny bestemmelse i barnevernloven der det slås fast at det kan iverksettes forsøk hvor det kan fravikes fra den taushetsplikt som er fastsatt i en rekke særlovgivninger og som er spesifikk nevnt i lovforslaget.

       Det foreslås at slike forsøk kan iverksettes både i kommuner og fylkeskommuner, og at myndigheten til å gi samtykke til slikt forsøk legges til Kongen i statsråd.

       Det foreslås også at det kan gis samtykke til at det på forsøksstedet opprettes et felles registreringskartotek, og i særlige tilfeller, der det er en samorganisert etat, kan det gis samtykke til opprettelse av felles arkiv.

Resultatet av høringsrunden - departementets forslag

       Barne- og familiedepartementet foreslår på bakgrunn av høringen en bestemmelse som i hovedsak samsvarer med det fremlagte høringsnotatet, men med en nærmere presisering av rammene for forsøksvirksomheten og nærmere saksbehandlingsregler. Departementet foreslår også at Kongen gis myndighet til å foreta mindre endringer i vedtektene i forbindelse med godkjenningen, samt i allerede godkjente vedtekter. Departementet foreslår videre at det i lovteksten inntas en generell fullmakt for Kongen til å fastsette nærmere regler om forsøksvirksomheten etter bestemmelsen.

       De som uttaler seg negativt til forslaget, legger særlig vekt på viktigheten av taushetsplikt og personvern. Enkelte nevner også behovet for å ha et tillitsforhold til klientene, og redsel for at brukerne i mindre grad vil ta kontakt med hjelpeapparatet. Flere instanser mener at dagens regelverk ikke er til hinder for samarbeid, men at opplysningsplikten til barnevernet og muligheten for samtykke og anonymisering er tilstrekkelig. Etter disse instansenes mening er det andre grunner til at tverretatlig samarbeid ikke fungerer, så som profesjonsstrid og dårlige metoder og tiltak.

       De høringsinstanser som i det vesentlige stiller seg positive til forslaget, legger særlig vekt på at forsøksvirksomhet er nødvendig for å sikre en helhetlig og mer effektiv behandling av barnevernssakene. Utsatte familier har ofte behov for tjenester fra flere instanser, og samlet kunnskap om en familie vil bidra til at flere arbeider mot samme mål. Enkelte instanser nevner at et utvidet samarbeid på forebyggende nivå vil kunne begrense utviklingen av de mer alvorlige barnevernsakene. Flere høringsinstanser trekker frem viktigheten av at hjelpen er samlet og koordinert, og at disse ofte krever en forpliktende organisatorisk samordning. Reglene om taushetsplikt og personvern må derfor etter disse instansenes mening ikke praktiseres slik at de blir en hindring for riktige og nødvendige hjelpetilbud fra samfunnets side.

Nærmere om innholdet i forslaget

Bestemmelsens plassering i lovverket

       Barne- og familiedepartementet mener at det på det nåværende tidspunkt er hensiktsmessig å ta en egen forsøksbestemmelse inn i barnevernloven, men at det bør tas sikte på at bestemmelsen senere innpasses i lov om forsøk i offentlig forvaltning.

Saksbehandlingsregler

       Som en følge av kommentarer fra Kommunal- og arbeidsdepartementet og Justisdepartementet foreslår Barne- og familiedepartementet at det er kommunestyret eller fylkestinget som skal fastsette vedtekter for det enkelte forsøk, og at vedtektene skal godkjennes av Kongen.

       Departementet foreslår videre at det i forbindelse med godkjenning kan gjøres mindre endringer i vedtektene.

       Departementet antar at det i visse tilfeller vil være behov for å foreta mindre endringer i vedtektene også etter at godkjenning er gitt, og foreslår at det åpnes for dette.

Grensene for og innholdet i forsøkene

       Barne- og familiedepartementet sier seg enig med Justisdepartementet i at adgangen til å motta ellers taushetsbelagte opplysninger bør begrenses til personer som i andre sammenhenger har taushetsplikt etter forvaltningsloven. Departementet er også enig med Justisdepartementet i at det bør presiseres at forsøksbestemmelsen gjelder samarbeidsformer mellom barneverntjenesten og aktuelle samarbeidspartnere i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning.

       Videre er Barne- og familiedepartementet enig i at det bør fremgå av lovteksten hvilke konkrete taushetspliktbestemmelser i de aktuelle lovene det kan gis samtykke til å fravike, fordi enkelte av lovene har flere bestemmelser om taushetsplikt.

       Andre høringsinstanser er opptatt av de nærmere grenser for det enkelte forsøk, og Barne- og familiedepartementet mener det er viktig at det klart framgår hvilke etater som skal delta i forsøket og hvilke regler det skal gjøres unntak fra. Det bør også påhvile den enkelte forsøksenhet å tilse at allmennheten blir godt informert om hva forsøket går ut på og å informere fylkesmannen om de forsøk som skal iverksettes. Departementet mener også at det er sentralt å avgrense forsøksperioden tidsmessig. I lov om forsøk i offentlig forvaltning er hovedregelen at godkjenning til forsøk kan gis for en periode på inntil fire år, og at forsøksperioden kan forlenges med inntil to år. Departementet mener at det bør overlates til godkjenningsmyndigheten å fastsette den tidsmessige avgrensning av det enkelte forsøk. Man forutsetter imidlertid at det bare i særlige tilfeller vil være aktuelt å fastsette denne perioden mer vidtrekkende enn det som følger av forsøksloven § 3 siste ledd.

Registreringskartotek og arkiv. Konsesjon

       Få av høringsinstansene har uttalt seg til forslaget om at det kan gis samtykke til opprettelse av et felles registreringskartotek på forsøksstedet. Barne- og familiedepartementet uttaler at et felles registreringskartotek vil kunne være et svært nyttig hjelpemiddel i hjelpeinstansenes arbeid. Dette vil medføre at instansene på et tidlig tidspunkt blir klar over at de arbeider med samme familie, og vil dermed kunne medføre en mer helhetlig og bedre koordinert hjelpeinstans. Når det gjelder adgangen til å opprette felles arkiv, er flere instanser skeptiske til at det skal være adgang til å samtykke til dette, andre er opptatt av at man bør utvise forsiktighet med å gi slikt samtykke, mens enkelte mener at det er behov for å kunne opprette felles arkiv.

       Departementet er klar over at et felles arkiv i noen grad vil øke risikoen for utilsiktet spredning av opplysninger. Departementet mener likevel at man i spesielle tilfeller bør ha mulighet til å samtykke til utprøvelse av et slikt arkiv. De kommuner/fylkeskommuner som ønsker å opprette felles registreringskartotek/arkiv må søke konsesjon på vanlig måte. Departementet foreslår at søknad om konsesjon legges fram for Datatilsynet før søknad om godkjenning av forsøket legges fram for Kongen.

Tilsyn og evaluering

       Enkelte høringsinstanser mener at det er positivt at departementet skal føre overordnet tilsyn med forsøksvirksomheten, men Kommunal- og arbeidsdepartementet er uenig i dette.

       Barne- og familiedepartementet opprettholder forslaget og mener at departementet har et overordnet ansvar for å påse at forsøkene foregår innenfor de rammer som er satt i godkjenningen. Departementet mener videre at det er viktig at det for hvert enkelt forsøk foretas en grundig evaluering, og mener at regler om slik evaluering bør inntas i hver enkelt godkjenning.

3. Tvangsmessig gjennomføring av tvangsvedtak

       Etter Barne- og familiedepartementets oppfatning bør § 6-8 endres slik at barneverntjenesten kan henvende seg direkte til politiet med anmodning om bistand i disse tilfellene.

       Någjeldende § 6-8 i barnevernloven innebærer at dersom barnets foreldre eller foresatte ikke medvirker til iverksettelse av et tvangsvedtak etter barnevernloven, må barneverntjenesten begjære tvangsfullbyrdelse av vedtaket overfor namsretten. Tvangsvedtak etter barnevernloven kan bare treffes dersom barnets situasjon er alvorlig og omfatter for eksempel vedtak om omsorgsovertakelse, om særtiltak for barn med adferdsvansker og midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. Vedtak om omsorgsovertakelse etter lovens § 4-12 kan for eksempel bare treffes dersom barnet blir mishandlet i hjemmet eller er utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

       Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven innebærer i utgangspunktet en tidkrevende prosedyre sett i forhold til at gjennomføring av tvangsvedtak etter barnevernloven som regel bør skje raskt - nettopp fordi barnet i disse tilfellene forutsettes å være i en alvorlig situasjon.

       Reglene om fullbyrdelse av tvangsvedtak søker å få ivaretatt to hensyn. Det ene er hensynet til rask saksgang, og det andre er hensynet til den private parts rettssikkerhet. Reglene bør sikre at tvangsmessig fullbyrdelse av vedtak ikke skjer der det hefter feil eller mangler ved vedtaket. Slik departementet ser det, vil hensynet til den enkeltes rettssikkerhet være tilstrekkelig ivaretatt selv om tvangsfullbyrding av barnevernsvedtak ikke skal skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

       Alle tvangsvedtak etter barnevernloven, bortsett fra midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, treffes av fylkesnemnda. Fylkesnemnda består i den enkelte sak av en leder som er jurist, to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige og to medlemmer fra et alminnelig medlemsutvalg. Nemndas vedtak kan av den private part bringes inn for herreds- eller byrett for rettslig overprøving. Barne- og familiedepartementet kan vanskelig se at det ut fra rettssikkerhetshensyn er behov for den vide prøvelsesadgangen det er lagt opp til i tvangsfullbyrdelsesloven.

Resultatet av høringsrunden - departementets forslag

       Barne- og familiedepartementet foreslår på bakgrunn av høringen en bestemmelsene i samsvar med høringsnotatet, men med en presisering i lovteksten av hvilke typer vedtak som kan gjennomføres mot foreldrenes vilje og slik at bare barnevernsadministrasjonens leder skal kunne treffe beslutning om politibistand.

       De høringsinstansene som støtter departementets forslag begrunner dette ut fra hensynet til behovet for rask saksgang i disse sakene. Flere peker på eksempler der namsrettsbehandling på ulike måter har ført til uheldige konsekvenser for barnet. Når det gjelder rettssikkerhetsaspektet mener den alt overveiende del av høringsinstansene at de private parters rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt ved at tvangsvedtak etter barnevernloven, bortsett fra midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, treffes av fylkesnemnda.

       Fylkesnemnda i Troms og Finnmark er skeptiske til forslaget ut fra hensynet til tilliten til barnevernet og uttrykker skepsis i forhold til politiets rolle.

       Datatilsynet har enkelte innvendinger mot forslaget og mener at det er fylkesnemnda som bør vurdere nødvendigheten av hurtig inngripen. Datatilsynet foreslår at lovteksten utformes slik at barneverntjenesten bare bør kunne kreve bistand av politi etter at fylkesnemnda har vedtatt det.

       Departementet har kommet til at det bør fremgå av bestemmelsen hvilke vedtak barneverntjenesten skal kunne kreve bistand av politiet til gjennomføring av. Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-12 og § 4-8 annet ledd samt tvangsvedtak om særtiltak for barn med atferdsvansker, jf. § 4-24, vil være de mest aktuelle tilfellene. Men også når det gjelder vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling og vedtak om behandling av barn med særlig behandlings- og opplæringsbehov etter § 4-10 og § 4-11, kan det tenkes situasjoner der politibistand kan være nødvendig ved gjennomføringen.

       Barne- og familiedepartementet mener videre at adgangen til å kreve politibistand ved gjennomføring av vedtak også må omfatte adgang til å kreve bistand til å bringe barnet tilbake dersom barnet blir urettmessig flyttet eller selv rømmer etter at vedtaket er iverksatt. Man finner det imidlertid ikke nødvendig å innta dette i lovteksten.

       Departementet understreker at politibistand ved gjennomføring av tvangsvedtak etter barnevernloven er et svært dramatisk virkemiddel og derfor bare bør benyttes i unntakstilfeller. For å sikre at beslutning om politibistand er gjenstand for særlig vurdering, vil departementet foreslå at bare barnevernsadministrasjonens leder skal kunne treffe slik beslutning. Etter departementets oppfatning bør barnevernsadministrasjonens leder også treffe beslutning om politibistand ved undersøkelse etter § 4-3.

       Barne- og familiedepartementet er enig med Justisdepartementet i at det må være opp til politiet i det enkelte tilfelle å vurdere på hvilken måte bistanden skal ytes, men understreker at gjennomføringen av vedtak etter loven aldri må overlates til politiet alene. Barneverntjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen.

4. Andre endringer ved barnevernloven

§ 7-2 g

       Det foreslås at § 7-2 g får en tilføyelse slik at det klart framgår at også klager over midlertidige vedtak etter § 24-5 annet ledd annet punktum og klager over midlertidige vedtak om samvær etter § 4-6 tredje ledd og § 4-9 annet ledd hører under fylkesnemndas myndighetsområde. Endringen er i samsvar med det som var forutsatt under utarbeidelsen av bestemmelsene og gjeldende praktisering, og innebærer ingen realitetsendring.

§ 8-4

       Det foreslås at § 8-4 endres ved at henvisningen til § 4-21 tas ut av første ledd, og at det presiseres i annet ledd at barneverntjenesten i den kommune som har reist saken har ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll. Endringen innebærer ingen realitetsendring.

5. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at den nye barnevernloven bare har vært i funksjon siden 1. januar 1993. Det er viktig at loven er utformet og blir praktisert slik at den er et effektivt instrument i arbeidet for å hjelpe barn som har problemer i sin oppvekstsituasjon. Samtidig må loven være slik at folk har tillit til barnevernet og til de avgjørelser som fattes.

       Komiteen vil understreke at barnevernets mål er å sikre barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal også bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. For at barnevernet skal fungere godt og gi rask og riktig hjelp, er det avhengig av et utstrakt samarbeid med andre organer og etater i kommunen. Også en del frivillige organisasjoner er i besittelse av ressurser og kompetanse når det gjelder barn og ungdom, og kan være verdifulle samarbeidspartnere for barnevernet.

       Komiteen har merket seg at det er i gang forsøk med alternativ organisering av barnevernet i 21 kommuner. Særlovgivningens regler om taushetsplikt kan begrense mulighetene til å utnytte alternative organisasjonsformer. Barnevernlovens taushetsplikt er f.eks. strengere enn den som gjelder etter forvaltningsloven.

       Komiteen mener det er behov for et strengt regelverk med hensyn til taushetsplikt og personopplysninger på dette området. Det må være trygghet for at sensitive opplysninger ikke kommer uvedkommende i hende. Saksdokumenter i barnevernsaker bør ikke være tilgjengelig for andre enn de som har et dokumentert behov for å kjenne saken.

       Komiteen legger vekt på at lovverket ivaretar nødvendige rettssikkerhets- og personvernhensyn samtidig som det legger til rette for gode og effektive samarbeidsmuligheter mellom ulike etater som naturlig bør samarbeide om barnevernet. Samarbeid er nødvendig for å gi barna et helhetlig og best mulig tilbud om rett hjelp til rett tid. Forsøk med ulike samarbeidsmodeller kan gi kunnskap om hvordan barnevernet kan fungere effektivt og hvordan samarbeidspartene kan nyttiggjøre seg hverandres innsikt og kunnskaper på en tjenlig måte.

       Komiteen vil likevel understreke at tillit og åpenhet mellom barnevernsarbeideren og familien er det aller viktigste. Klienten må alltid være i sentrum.

       Komiteen støtter departementets forslag om at det inntas en forsøksbestemmelse i barnevernloven, og er enig i den saksbehandling departementet legger opp til både med hensyn til godkjenningsmyndighet og den videre oppfølging. Komiteen forutsetter at forsøkene tidsbegrenses, og tilsynet som skal utføres bør være klarlagt før forsøket iverksettes. Det bør også klargjøres hvem som skal delta i et forsøk både når det gjelder etater og stillingsnivå. Plan for evaluering av forsøket bør også fastlegges. Komiteen forutsetter at Stortinget blir orientert om resultatene av disse forsøkene på hensiktsmessig måte.

       Komiteen mener det må fastsettes klare regler for hvem som kan motta taushetsbelagte opplysninger. Det bør bl.a. begrenses til personer som i andre sammenhenger har taushetsplikt etter forvaltningsloven.

       Komiteen vil understreke at det er en hjemmel for forsøk som gis, og at det ikke er automatikk i at forsøksordninger senere kan gjøres permanente.

       Komiteen har forståelse for at det kan være hensiktsmessig med felles kartotek og arkiv for etater som deltar i samarbeidsforsøk i barnevernet. Dette kan imidlertid også skape problemer i forhold til personvern og rettssikkerhet for de personer som omhandles i dokumentene, og kan føre til at åpenheten og tilliten til barnevernet svekkes.

       Flertallet, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener det er stor forskjell på å ha felles kartotek og å ha felles arkiv. Et registreringskartotek vil gi opplysninger om navn, adresse, fødselsdato, telefon o.l., mens et arkiv også vil inneholde sakens dokumenter. Med et felles arkiv vil omfattende og ofte svært personlige opplysninger være tilgjengelig for personer som ikke har behov for de kunnskapene arkivet gir.

       Flertallet har merket seg at departementet mener det vil være mindre behov for opprettelse av felles arkiv enn for opprettelse av felles registreringskartotek.

       Flertallet vil peke på at et felles registreringskartotek vil gi de samarbeidende parter tilstrekkelig informasjon i første omgang, idet de vil få vite hvilke instanser som arbeider med samme familie. Dersom det er behov for ytterligere opplysninger kan det innhentes innenfor de taushetsbestemmelser som gjelder. Flertallet vil derfor foreslå at det gis adgang til å opprette felles registreringskartotek, men at det ikke åpnes for å opprette felles arkiv. Siste setning i andre avsnitt i departementets forslag til ny § 2-4 må derfor strykes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter forslaget om innføring av felles arkiv i spesielle tilfeller. Dette kan bidra til å styrke hjelpeinnsatsen ved at de som er tilknyttet arkivet raskt får de nødvendige opplysninger i saken. Et felles arkiv, som kun er aktuelt i spesielle tilfeller, vil kunne medføre økt effektivitet hva gjelder arbeidet overfor utsatte barn og unge. Dette vil bidra til å styrke den enkeltes rettssikkerhet, ved at avgjørelsene fattes så raskt som mulig og på best mulig grunnlag. Det vil derfor være viktig å få utprøvd hvilken betydning et felles arkiv vil ha, sammenlignet med det som oppnås ved opprettelsen av et felles kartotek.

       Den økte risiko for spredning av opplysninger et slikt forslag kan medføre, er ivaretatt av de begrensninger som er foreslått. I lovteksten er det for det første foreslått at samtykke til felles arkiv bare kan gis i særlige tilfelle. Dette innebærer at det kun i få tilfeller vil være anledning til å gi slikt samtykke, og at det vil kunne stilles særlige krav til det forsøket som søkes utført. Videre er det satt som begrensning at dette kun kan skje innenfor en samorganisert etat, og det bør presiseres i vedtektene til forsøket dersom det anses nødvendig å begrense tilgangen til felles arkiv i forhold til enkelte grupper ansatte.

       Disse medlemmer forutsetter at forvaltningslovens krav til taushetsplikt vil gjelde for opplysninger i et felles arkiv, og at dette vil bidra ytterligere til å sikre, samt begrense innsyn i arkivet. Det er videre en forutsetning at Datatilsynet må gi konsesjon før et felles arkiv kan opprettholdes. Det vil i tilknytning til slik konsesjon være sannsynlig å gi bestemmelser om bruken av arkivet, hvem som i hvilke tilfeller skal ha tilgang til de lagrede opplysninger, samt gi regler som ivaretar sikkerheten generelt. Med denne bakgrunn bør forsøksbestemmelsen inneholde adgang til å opprette felles arkiv i spesielle tilfeller.

       Komiteen har merket seg at departementet mener reglene om at gjennomføring av tvangsvedtak skal skje gjennom namsmyndighetene, ikke er tilpasset behovet for rask bistand i barnevernsaker. Etter tidligere barnevernlov kunne barnevernet søke bistand hos politiet for å iverksette slike vedtak.

       Flertallet, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, har forståelse for at tvangsfullbyrdelse ved bruk av namsmyndighetene ikke godt nok ivaretar barnevernets behov for rask saksgang, og støtter derfor forslaget om å endre loven slik at barnevernets leder i stedet kan få bistand av politiet for å gjennomføre tvangsvedtak.

       Flertallet vil peke på at det må vises stor grad av varsomhet og skjønn før barnevernet bruker tvang for å gjennomføre vedtak. Bruk av uniformert politi i slike saker er et dramatisk virkemiddel og bør derfor vurderes grundig i forkant. Hensynet til barnets beste må hele tiden være det overordnede. Barneverntjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen.

       Flertallet har merket seg at enkelte høringsinstanser mener fylkesnemnda bør ta stilling til om vedtak om nødvendig skal kunne gjennomføres med tvang og bruk av politibistand. Dette vil kunne oppfattes som bedre ivaretakelse av partenes rettssikkerhet. Flertallet deler likevel departementets motforestillinger til dette og vil slutte seg til departementets forslag.

       Komiteens medlem, representanten Roy N Wetterstad, mener det vil være en svekking av rettssikkerheten hvis barnevernet skal kunne gi politiet direkte pålegg om å gjennomføre tvangsvedtak. Dette medlem går derfor imot forslaget til endring av § 6-8.

       Komiteen slutter seg for øvrig til de andre lovendringer som foreslås og oppfatter dette som presiseringer og ikke realitetsendringer.

6. Ikrafttredelse

       Det foreslås at alle lovendringene trer i kraft straks.

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

§ 2-4 Forsøksvirksomhet

       Andre ledd siste punktum skal lyde:

       I særlige tilfelle kan det gis samtykke til at det på forsøksstedet opprettes felles arkiv.

8. Komiteens tilrådning

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) gjøres følgende endringer:

Ny § 2-4 skal lyde:

       Kongen kan samtykke til at det i kommuner og fylkeskommuner iverksettes forsøk som har til formål å utvikle samarbeidsformer mellom barneverntjenesten og aktuelle samarbeidspartnere i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning.

       Kongen kan samtykke til at det i forhold til andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, fravikes fra lovbestemt taushetsplikt som er fastsatt i denne loven og i følgende lover: Lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere § 11, lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 7, lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 13 til 13 f , lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen § 42, lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus § 16, lov av 9. mars 1973 nr. 13 om godkjenning m.v. av psykologer § 6, lov av 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring § 34, lov av 6. juni 1975 nr. 30 om barnehager § 16, lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger § 31 og § 34, lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene ^§ 6-6 ^ og lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosial tjenester m.v. ^§ 8-8^. Det kan videre gis samtykke til at det på forsøksstedet opprettes et felles registreringskartotek. Kartoteket skal angi hvorvidt de enkelte forvaltningsorganer sitter inne med opplysninger om den enkelte klient eller pasient og hvor opplysningene eventuelt finnes.

       Det skal utarbeides vedtekter for det enkelte forsøk. Vedtektene fastsettes av henholdsvis kommunestyret eller fylkestinget. Ved utarbeidelse av vedtektene får § 37 i forvaltningsloven tilsvarende anvendelse.

       Vedtektene skal godkjennes av Kongen. I forbindelse med godkjenningen kan Kongen gjøre mindre endringer i vedtektene. Kongen kan foreta mindre endringer i allerede godkjente vedtekter.

       Kongen kan gi nærmere regler om forsøk etter denne bestemmelse, herunder om antallet forsøksenheter totalt og innenfor det enkelte forsøksområde, prosedyre for utvelgelse av forsøksenheter og forsøksområder, og godkjenning og iverksetting av forsøk.

       Departementet skal føre overordnet tilsyn med forsøksvirksomheten.

§ 6-8 skal lyde:

       Når det finnes påkrevet, kan barnevernadministrasjonens leder kreve bistand av politiet til gjennomføring av undersøkelser etter § 4-3 og til fullbyrdelse av vedtak etter § 4-6 annet ledd, § 4-8, § 4-9, § 4-10, § 4-11, § 4-12, § 4-17, § 4-24 og § 4-25 annet ledd.

       klager over midlertidige vedtak etter § 4-6 annet og tredje ledd om å plassere barn utenfor hjemmet, klager over foreløpig vedtak etter § 4-9 første og annet ledd, jf. § 4-8 og klager over midlertidige vedtak etter § 4-25 annet ledd annet punktum, jf. § 4-24.

       Ansvaret for å reise sak etter § 4-8 jf. § 4-9, § 4-10, § 4-11, § 4-12 og § 4-24, har barneverntjenesten i den kommune der barnet oppholder seg.

       Barneverntjenesten i den kommune som har reist saken, har ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll.

       Loven trer i kraft straks.