Etter Barne- og familiedepartementets oppfatning bør § 6-8 endres slik at barneverntjenesten kan henvende seg direkte til politiet med anmodning om bistand i disse tilfellene.

       Någjeldende § 6-8 i barnevernloven innebærer at dersom barnets foreldre eller foresatte ikke medvirker til iverksettelse av et tvangsvedtak etter barnevernloven, må barneverntjenesten begjære tvangsfullbyrdelse av vedtaket overfor namsretten. Tvangsvedtak etter barnevernloven kan bare treffes dersom barnets situasjon er alvorlig og omfatter for eksempel vedtak om omsorgsovertakelse, om særtiltak for barn med adferdsvansker og midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. Vedtak om omsorgsovertakelse etter lovens § 4-12 kan for eksempel bare treffes dersom barnet blir mishandlet i hjemmet eller er utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

       Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven innebærer i utgangspunktet en tidkrevende prosedyre sett i forhold til at gjennomføring av tvangsvedtak etter barnevernloven som regel bør skje raskt - nettopp fordi barnet i disse tilfellene forutsettes å være i en alvorlig situasjon.

       Reglene om fullbyrdelse av tvangsvedtak søker å få ivaretatt to hensyn. Det ene er hensynet til rask saksgang, og det andre er hensynet til den private parts rettssikkerhet. Reglene bør sikre at tvangsmessig fullbyrdelse av vedtak ikke skjer der det hefter feil eller mangler ved vedtaket. Slik departementet ser det, vil hensynet til den enkeltes rettssikkerhet være tilstrekkelig ivaretatt selv om tvangsfullbyrding av barnevernsvedtak ikke skal skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

       Alle tvangsvedtak etter barnevernloven, bortsett fra midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, treffes av fylkesnemnda. Fylkesnemnda består i den enkelte sak av en leder som er jurist, to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige og to medlemmer fra et alminnelig medlemsutvalg. Nemndas vedtak kan av den private part bringes inn for herreds- eller byrett for rettslig overprøving. Barne- og familiedepartementet kan vanskelig se at det ut fra rettssikkerhetshensyn er behov for den vide prøvelsesadgangen det er lagt opp til i tvangsfullbyrdelsesloven.

Resultatet av høringsrunden - departementets forslag

       Barne- og familiedepartementet foreslår på bakgrunn av høringen en bestemmelsene i samsvar med høringsnotatet, men med en presisering i lovteksten av hvilke typer vedtak som kan gjennomføres mot foreldrenes vilje og slik at bare barnevernsadministrasjonens leder skal kunne treffe beslutning om politibistand.

       De høringsinstansene som støtter departementets forslag begrunner dette ut fra hensynet til behovet for rask saksgang i disse sakene. Flere peker på eksempler der namsrettsbehandling på ulike måter har ført til uheldige konsekvenser for barnet. Når det gjelder rettssikkerhetsaspektet mener den alt overveiende del av høringsinstansene at de private parters rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt ved at tvangsvedtak etter barnevernloven, bortsett fra midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, treffes av fylkesnemnda.

       Fylkesnemnda i Troms og Finnmark er skeptiske til forslaget ut fra hensynet til tilliten til barnevernet og uttrykker skepsis i forhold til politiets rolle.

       Datatilsynet har enkelte innvendinger mot forslaget og mener at det er fylkesnemnda som bør vurdere nødvendigheten av hurtig inngripen. Datatilsynet foreslår at lovteksten utformes slik at barneverntjenesten bare bør kunne kreve bistand av politi etter at fylkesnemnda har vedtatt det.

       Departementet har kommet til at det bør fremgå av bestemmelsen hvilke vedtak barneverntjenesten skal kunne kreve bistand av politiet til gjennomføring av. Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-12 og § 4-8 annet ledd samt tvangsvedtak om særtiltak for barn med atferdsvansker, jf. § 4-24, vil være de mest aktuelle tilfellene. Men også når det gjelder vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling og vedtak om behandling av barn med særlig behandlings- og opplæringsbehov etter § 4-10 og § 4-11, kan det tenkes situasjoner der politibistand kan være nødvendig ved gjennomføringen.

       Barne- og familiedepartementet mener videre at adgangen til å kreve politibistand ved gjennomføring av vedtak også må omfatte adgang til å kreve bistand til å bringe barnet tilbake dersom barnet blir urettmessig flyttet eller selv rømmer etter at vedtaket er iverksatt. Man finner det imidlertid ikke nødvendig å innta dette i lovteksten.

       Departementet understreker at politibistand ved gjennomføring av tvangsvedtak etter barnevernloven er et svært dramatisk virkemiddel og derfor bare bør benyttes i unntakstilfeller. For å sikre at beslutning om politibistand er gjenstand for særlig vurdering, vil departementet foreslå at bare barnevernsadministrasjonens leder skal kunne treffe slik beslutning. Etter departementets oppfatning bør barnevernsadministrasjonens leder også treffe beslutning om politibistand ved undersøkelse etter § 4-3.

       Barne- og familiedepartementet er enig med Justisdepartementet i at det må være opp til politiet i det enkelte tilfelle å vurdere på hvilken måte bistanden skal ytes, men understreker at gjennomføringen av vedtak etter loven aldri må overlates til politiet alene. Barneverntjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen.