1.1 Innleiing

       Etter gjeldande regelverk kan om lag 40 % av personlege skattytarar nytte ordninga med forenkla sjølvmelding. Ein vesentleg del av dei skattytarane som i dag ikkje fyller vilkåra for slik bruk, er omfatta av relativt få særlege skattereglar og postar i sjølvmeldinga. Det er ønskeleg at desse og kan få høve til å nytte forenkla sjølvmelding. Departementet gjer difor framlegg om tilpassing av regelverket på tre hovudområde for å auke bruken av forenkla sjølvmelding. Desse tre hovudområda er reglane om:

-	frådrag for tilskott til forsking og vitskapeleg opplæring,

-	foreldrefrådrag,

-	skattlegging av eigarseksjonar i bustadhus.

       Departementet sitt framlegg fører ikkje til endringar i vilkåra for frådragsretten eller omfanget av skatteplikta elles. Bruk av forenkla sjølvmelding gjer det naudsynt med innsending av likningsopplysningar frå tredjemenn. Endringane er i hovudsak berre knytte til ei utviding av oppgåveplikta for dei aktuelle tredjemennene.

       Departementet vil la Skattedirektoratet syte for at det vert utarbeidd retningsliner og informasjon til dei aktuelle tredjemennene om korleis dei skal stelle seg til nye reglar om rapporteringsplikt m.v.

Komiteen sine merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Reidar Sandal, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, er enig med departementet i at det er ønskelig at flere skattytere kan benytte seg av forenklet selvangivelse. Endringer i regelverket for å trekke inn flere områder i forenklet selvangivelse må likevel veies opp mot de kostnader det påfører de institusjoner og grupper som blir pålagt opplysningsplikt.

       Komiteen vil peke på at forenklet selvangivelse krever at de tredjemenn som får utvidet opplysningsplikt, kan stille opplysningene til disposisjon for ligningsmyndighetene i maskinlesbar form. Innenfor de tre hovedområdene som Regjeringen i proposisjonen foreslår å pålegge utvidet opplysningsplikt, finner institusjoner og enheter av svært ulik størrelse og organisasjonsform. For enkelte vil innføringen av opplysningsplikt ikke bety særlige merutgifter i form av økonomiske kostnader eller arbeidsinnsats, for andre vil en slik innføring bety at man må legge inn helt nye arbeidsrutiner, investere i maskinutstyr eller leie inn hjelp til dette arbeidet.

       Komiteen viser til at det aktuelle merarbeid dette kan føre med seg for de aktuelle tredjemenn, må vurderes opp mot det at skattyteren blir fritatt for å gi en rekke opplysninger til likningsmyndighetene. Komiteen peker videre på at økt bruk av forenklet selvangivelse vil frigjøre ressurser på likningskontorene som kan benyttes til annet kontrollarbeid.

       Komiteen mener myndighetene må være varsomme med å pålegge plikter som medfører slike kostnader og omorganiseringer kun basert på ønske om å effektivisere det offentliges behandling av opplysningene.

       Komiteen forutsetter derfor at man ved utvidelse av opplysningsplikten fastsetter dispensasjonsadganger slik at man ikke påfører tredjemann unødige kostnader eller krav om omorganisering av dagens rutiner.

1.2 Tilskott til forsking og vitskapeleg opplæring

       Etter skattelova § 44 femte leden kan skattytarar krevje frådrag ved fastsettinga av inntekta for tilskott/gåver til institutt som under medverknad av staten driv med vitskapeleg forsking eller yrkesopplæring av verdi for skattytaren i næringsverksemda hans. Alle skattytarar som har skattbar inntekt kan krevje frådrag. Dersom tilskottet utgjer meir enn 10.000 kroner, kan det ikkje overstige 10 % av inntekta til gjevaren i det året tilskottet vert gjeve.

       Fylkesskattekontora godkjenner kva for institusjonar som kjem inn under ordninga. Det er utarbeidd eigne oversikter over dei institusjonane som oppfyller vilkåra. I 1993 var det frådragsrett for tilskott til 47 slike institusjonar.

       I dag er ikkje desse godkjende institusjonane pålagt særskilt oppgåveplikt til likningsstyresmaktene over mottekne bidrag. Dette er grunnen til at skattytarar som krev frådrag for tilskott til dei aktuelle organisasjonane, ikkje kan nytte forenkla sjølvmelding, sjølv om vilkåra elles er til stades.

       For at frådragsretten for tilskott til forsking skal kome inn under ordninga med forenkla sjølvmelding, må betalingar frå gjevarar legitimerast av den institusjonen som tek imot tilskottet ved at institusjonen melder frå om summen til likningsstyresmaktene.

       I praksis byggjer ordninga med forenkla sjølvmelding på at rapporteringa skjer i maskinleseleg form.

       Rapporteringsplikta vil gjelde institusjonar som har administrativ førehandsgodkjenning. Departementet legg til grunn at ein kan føre vidare den nogjeldande godkjenningsordninga.

       Departementet gjer framlegg om at endringane vert gjennomførde straks.

Komiteen sine merknader

       Komiteen viser til sine generelle merknader under pkt. 1.1. Komiteen vil anta at de fleste forsknings- og opplæringsinstitusjoner som er av denne type, har et etablert administrativt apparat og regnskapsopplegg som kan håndtere en opplysningsplikt over de tilskudd de mottar. Komiteen vil derfor slutte seg til forslaget om å pålegge disse institusjonene oppgaveplikt til ligningsmyndighetene over mottatte bidrag.

       Komiteen vil vise til at departementet vil vurdere unntak for de minste institusjonene når det gjelder kravet om at rapporteringen skal skje i maskinleselig form. Komiteen vil understreke at det for de minste institusjonene må være mulig å gi disse dispensasjon fra hele rapporteringsplikten, hvis slik innrapportering vil medføre et for stort merarbeid. Komiteen forutsetter at dette innarbeides i de retningslinjer regjeringen vil utforme.

1.3 Foreldrefrådrag

       Etter skattelova § 44 sjette leden kan ektefeller som forsørgjer born under 12 år i inntektsåret, på nærare vilkår krevje frådrag for utgifter til pass og stell av born (foreldrefrådrag). Begge foreldra må ha inntekt av arbeid, eller av andre årsaker på nærare vilkår ikkje kunne stå for dagleg pass og stell av borna. Foreldra får frådrag etter standardiserte satsar utan nærare krav til dokumentasjon, eller med høgare maksimumssum for dei dokumenterte utgiftene. Maksimalt frådrag for legitimerte utgifter til pass og stell av born er 17.900 kroner for eitt barn og 21.500 kroner for to eller fleire born. Frådrag kan og gjevast for dokumenterte utgifter til pass og stell av eldre born som har særskilt behov for omsut og pleie på grunn av funksjonshemming eller liknande. Etter skattelova § 44 sjuande leden kan foreldrefrådrag krevjast på same vis av einsleg forsørgjer i inntekt av arbeid.

       Personar eller institusjonar som tek imot betaling for pass og stell av born, er ikkje pålagde å levere eigne likningsoppgåver over beløpa. Foreldre som krev frådrag for legitimerte utgifter til pass og stell av born, kan difor ikkje nytte forenkla sjølvmelding.

       Departementet gjer framlegg om endringar i reglane om oppgåveplikt for institusjonar som tek imot betaling frå foreldre for pass og stell av born. Framlegget fører til at dei foreldra som krev frådrag for legitimerte utgifter, kan nytte forenkla sjølvmelding soframt institusjonen som har teke imot betalinga, har levert dei naudsynte likningsoppgåvene.

       Departementet gjer framlegg om at endringane vert gjennomførde straks.

Komiteen sine merknader

       Komiteen viser til sine generelle merknader under pkt. 1.1.

       Komiteen vil vise til at institusjoner som tilbyr pass og stell av barn, er organisert på svært ulike måter. Eierforholdene er ulike, størrelsen på barnehagene er ulike og innkrevingsrutiner for foreldrebetaling er organisert ulikt. Det siste punktet gjelder også for barnehager eid av kommuner.

       Komiteen viser til at departementet i proposisjonen uttaler at det ikke er mulig å kreve at alle slike institusjoner skal levere oppgaver i maskinleselig form.

       Komiteen er enig i dette, og mener at det ikke automatisk bør kreves at institusjoner som er eid av kommuner som ikke har valgt å sentralisere foreldrebetaling å bruke EDB som hjelpemiddel i denne innkrevingen. Det bør etter komiteens mening også på dette punkt være en dispensasjonsadgang som ivaretar disse hensyn.

1.4 Skattlegging av eigarseksjonar i bustadhus

1.4.1 Gjeldande rett

       Etter skattelova § 42 niande leden skal det reknast prosentinntekt av eigedom som eigaren for ein vesentleg del nyttar til eigen bustad. Eigarseksjonar er i denne samanhengen stilt likt med andre former for eigedomar som vert nytta av eigaren til eigen bustad. Nærare reglar om vilkåra for og framgangsmåten ved prosentlikning er gjevne i skattelova § 42 b med føresegner.

       Grunnlaget for prosenttilknytning i eigarseksjonstilhøva er i utgangspunktet den einskilde seksjon sin likningsverdi, inklusive part av eigartomt, garasjar og buer med vidare til sams bruk, med botnfrådrag på 35.000 kroner. I tillegg skal kvar sameigar liknast direkte for sin del av dei faktiske inntektene og utgiftene som ikkje vert omfatta av prosentlikninga. Det vil seie for sams inntekter som ein må svare skatt av og sams utgifter som ein får frådrag for når desse inntektene vil vere ein skattepliktig kapitalinntekt etter skattelova § 42 første leden. Den einskilde sameigaren sin del av sams inntekter og utgifter fordelast ut ifrå sameigebrøken om ikkje anna er avtala. Det gjeld og i likningsmessig samanheng.

       Formueslikninga skjer og ut frå likningsverdien til kvar einskild seksjon, inklusive part av felles areal utanom eigarseksjonen. I tillegg vert den einskilde sameigar skattlagd for sin part av eventuelle sams bankinnskudd eller andre formuespostar utanom bustadkomplekset. Tilsvarande kjem part av sams gjeldspostar til frådrag.

       Likninga av sameigarane finn stad på bakgrunn av opplysningane den einskilde sameigar gjev i sjølvmeldinga si. Styret er ikkje pålagt å levere oppgåvene til likningsstyresmaktene utan at likningsstyresmaktene krev det. Sameigarane kan difor ikkje nytte forenkla sjølvmelding.

1.4.3 Departementet sine vurderingar og framlegg

       Departementet gjer framlegg om reglar om oppgåveplikt frå tredjemann som gjer det mogeleg å nytte forenkla sjølvmelding i eigarseksjonstilhøve. I eit bustadsameige er det i utgangspunktet styret i sameiget som forvaltar dei sams utgiftene og inntektene. Det er difor naturleg å leggje oppgåveplikta til dette organet. Ein syner til utkast til endring i skattelova § 42 b nr. 9 som gjev departementet fullmakt til å fastsetje reglar om levering av likningsoppgåver frå bustadsameige.

       Bruk av forenkla sjølvmelding gjer at det i praksis er naudsynt at tredjemann kan levere oppgåvene direkte på eit maskinleselegt medium. Departementet gjer difor framlegg om at likningslova § 6-16 bokstav c får eit tillegg om at ein i føresegner kan fastsetje at likningsoppgåver frå bustadsameige etter skattelova § 42 b nr. 9 skal overførast i maskinleseleg form. Ein føresetnad for rapportering i maskinleseleg form er at styrene i bustadsameiga disponerer naudsynt datautstyr for innlesing av opplysningane i maskinleseleg form. Ein naturleg grense for sameige med naudsynt datautstyr kan vere sameige med åtte eller færre seksjonar. Departementet legg til grunn at ein i føresegner gjev nærare reglar om avgrensing av oppgåveplikta i maskinleseleg form med heimel i likningslova § 6-16 bokstav c. For sameigarar i bustadsameige som ikkje leverer likningsoppgåver i maskinleseleg form, vil det ikkje vere aktuelt å nytte forenkla sjølvmelding. Departementet legg til grunn at ein gjev nærare reglar om styret sin plikt til å opplyse sameigarane om høvet til å nytte forenkla sjølvmelding i sameiget.

       Forutan regler om effektivisering av rapporteringsordninga i bustadsameige, er det ynskjeleg med ei klårare og meir samla regulering av skattlegginga av eigarseksjonar. Dei gjeldande reglane om skattlegginga i slike høve byggjer dels på tolking av spreidde reglar i skattelova, og dels på alminnelege prinsipp for skattlegging i sameigetilhøve. Departementet viser til at det er viktig at skattegrunnlaga kjem fram på ein påliteleg måte for alle former for bustadfellesskap som har eit styre som forvaltar sams inntekter og utgifter. Det er grunn til å tru at manglande særreglar om skattlegging av eigarseksjonar til ein viss grad har ført til skattepliktige fellesinntekter ikkje er gjevne opp til skattlegging, og at det ikkje er kravd frådrag for felles renteutgifter m.v.

       Departementet syner til utkast til ny fullmaktsheimel i skattelova § 42 b nr. 9. Etterutkastet kan departementet gje nærare reglar om gjennomføringa av likninga i bustadsameige, forutan reglar om likningsoppgåver til likningsstyresmaktene.

       Departementet legg til grunn at det ut frå denne fullmaktsheimelen vert gjeven ei samla regulering av inntektsskattlegginga av eigarseksjonar, med nærare reglar om direkte likning av sams inntekter og utgifter som ikkje vert omfatta av prosentinntekta.

       Departementet gjer framlegg om at endringane vert gjennomførde straks.

Komiteen sine merknader

       Komiteen viser til sine generelle merknader under pkt. 1.1. Komiteen mener det kan medføre et stort merarbeide for sameiets styre eller et behov for å leie hjelp hvis man pålegger alle sameier en slik plikt. Komiteen er enig i at det her vil være forskjell på store og små sameier og mener dette må tas hensyn til i det regelverk som utarbeides. Komiteen viser til at departementet mener det kan være naturlig å unnta sameier med 8 eller færre boenheter, bl.a. fordi disse etter lov om sameier ikke er forpliktet til å ha et styre. Komiteen mener at dispensasjonsadgangen bør være noe utvidet i forhold til dette, slik at man også tar hensyn til andre mindre sameier hvor alle i sameiet er enige om at man ikke ønsker å nytte forenklet selvangivelse. Komiteen forutsetter at dette innarbeides i regelverket.

Skattlegging av eierseksjoner

       Komiteen viser videre til at departementet i proposisjonen ønsker å innføre en fullmaktsbestemmelse for å gi klarere og mer samlet regulering av skattlegging av eierseksjoner. Komiteen er enig i at det kan være en fordel også for skattytere å få en samlet fremstilling av skattlegging av eierseksjoner. Dette er også viktig for å få en lik praksis mellom de ulike ligningskontor. Komiteen viser til at departementet i brev til komiteen av 30. mai 1994 opplyser at en slik forskrift ikke vil medføre realitetsendringer i forhold til dagens regler, men at man i tillegg til prosentligning av eierseksjonen også skal få frem at sameiere lignes direkte for sin andel av det boligsameiet har av felles inntekter/utgifter og formue/gjeld. Med bakgrunn i denne presiseringen fra departementet vil komiteen slutte seg til departementets forslag.