EØS-komiteen fattet i mars d.å. beslutning om at nytt EØS-relevant EF-regelverk skulle tas opp i EØS-avtalen. Beslutningen omtales gjerne som « tilleggsavtalen ». Fristen for godkjenning av EØS-komiteens beslutning er 1. juli 1994. Dette er også fristen for å ha gjennomført de nødvendige lovendringer som følger av tilleggsavtalen. I proposisjonen fremmes enkelte lovendringer bl.a. innen forsikringsområdet som er nødvendige pga. tilleggsavtalen. Det fremmes samtidig forslag om enkelte andre lovendringer som har sammenheng med EØS-avtalen.
Når det gjelder forsikringslovgivningen er det bl.a. nødvendig å endre reglene i produktansvarsloven og yrkesskadeforsikringsloven, slik at forsikringsselskaper fra andre EØS-land kan tilby henholdsvis legemiddelforsikring og yrkesskadeforsikring i Norge uten egen norsk konsesjon. Gjeldende krav om forhåndsgodkjenning av forsikringsvilkårene erstattes med en meddelelsesordning. Det er også nødvendig å endre noe på reglene om opplysningsplikt i forsikringsavtaleloven og på reglene om lovvalg i forsikring.
Den effektive patenttiden for legemidler er ofte vesentlig kortere enn for andre patenterte oppfinnelser. For å bøte på dette er det gitt regler som omfattes av tilleggsavtalen, om en forlengelse av beskyttelsestiden på inntil 5 år. Reglene medfører en endring av patentloven.
EØS-avtalen forutsetter et samarbeid mellom arbeidsmarkedsmyndighetene i EØS-landene. Det nåværende systemet har ikke virket etter hensikten og erstattes nå av et nytt system, kalt EURES. Loven om gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg V må inneholde en henvisning til de nye reglene.
Det foreslås også visse lovendringer ut over de tilleggsavtalen nødvendiggjør. I forhold til yrkesskadeforsikringsloven foreslås bl.a. en rett for arbeidstakere til å få informasjon fra forsikringsselskapet på norsk. Videre foreslås en plikt for alle forsikringsselskaper som tilbyr yrkesskadeforsikring i Norge til å være medlem i Yrkesskadeforsikringsforeningen.
Departementet foreslår også nye regler som pålegger legemiddelgrossister i Norge et subsidiært ansvar for premieinnbetaling til Legemiddelansvarsforeningen.
Naturskadeforsikring er etter gjeldende regler en pliktig del av en brannforsikring, men reglene omfatter ikke brannforsikring tegnet i utlandet. Det antas at muligheten til å tegne forsikring i utlandet vil øke, og det foreslås derfor en plikt til å være medlem av Naturskadepoolen for alle utenlandske forsikringsselskaper som tegner brannskadeforsikring på ting i Norge. Det foreslås også en tilleggsavgift til poolen for alle som inngår avtale om brannskadeforsikring med et selskap som ikke er medlem av poolen.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under pkt. 2 nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at ordningen med forhåndsgodkjenning av forsikrings- og polisevilkår må oppheves for alle forsikringsselskaper som følge av EØS-avtalen.
Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen som delvis kompensasjon for « tapet » av en slik ordning har valgt å fremme forslag om at denne skal erstattes med en plikt til å meddele endringer eller lansering av nye generelle og spesielle forsikringsvilkår. En slik ordning vil være i tråd med vedtatte direktiv gjort gjeldende for EØS-området.
Disse medlemmer vil bemerke at overgangen fra forhåndsgodkjenning til meddelelsesplikt innebærer krav om en langt større overvåkenhet fra Kredittilsynet. Tidligere kunne ikke nye forsikringsprodukter markedsføres og selges før forsikringsselskapet hadde fått en skriftlig forhåndsgodkjenning.
Med den foreslåtte EØS-tilpasningen vil disse produktene kunne markedsføres og selges selv om de er i strid med den norske forsikringslovgivningen, inntil Kredittilsynet eventuelt griper inn, enten ved å oppfordre det utenlandske selskapet til å rette seg etter norsk lov, eller ved å varsle tilsynsmyndighetene i selskapets hjemland.
Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen med et slikt forslag nødvendigvis må følge opp med en sterkere ressursmessig prioritering av Kredttilsynet, om kontrollfunksjonen ikke skal bli vesentlig svekket.
En slik oppfølging kan disse medlemmer ikke se at at proposisjonen signaliserer.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at forslaget til endring av forsikringslovgivningen innebærer en klar svekking av gjeldende regime.
Disse medlemmer mener videre det er grunn til å frykte at et skifte av dagens kontrollregime for forsikringsvirksomhet vil kunne avstedkomme uønskede spekulasjoner. Ved at Kredittilsynet nå teoretisk sett ikke kan stoppe produktet før det blir lansert og solgt på det norske markedet, vil terskelen for å gripe inn overfor mindre viktige og små overtramp på den norske forsikringslovgivningen, bli høyere.
Dette, sammen med Kredittilsynets ressurssituasjon, mener disse medlemmer vil kunne svekke den faktiske kontrollen med forsikringsselskapene.
2.1 Endringer i produktansvarsloven
Etter lov om produktansvar gjelder en obligatorisk forsikringsordning for produsenter av legemidler, den såkalte Legemiddelforsikringen. Tegning av forsikring skjer gjennom tvunget medlemskap i Legemiddelansvarsforeningen. Offentlig kontroll ivaretas ved at forsikringsselskap, forsikringsordning og polisevilkår må godkjennes av Kongen.
Etter tilleggsavtalen blir tredje skadeforsikringsdirektiv en del av EØS-avtalen. Et hovedprinsipp i direktivet er at det bare er forsikringsselskapets hjemland som kan foreta godkjenning av virksomheten, og at denne godkjenningen gjelder innenfor hele EØS-området. Det skal ikke lenger være adgang til å kreve forhåndsgodkjenning av selskapenes forsikringsvilkår, men selskapene kan pålegges en meddelelsesplikt.
Departementet foreslår at forsikringsgivere med hovedsete i en EØS-stat unntas fra det generelle kravet i produktansvarsloven om at forsikringsselskaper som tilbyr legemiddelforsikring skal godkjennes av norske myndigheter. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget. Det foreslås videre å oppheve forhåndsgodkjenning av polisevilkår for alle forsikringsselskaper, og i stedet stille krav om meddelelse av forsikringsvilkårene. I forhold til utenlandske forsikringsgivere med sete utenfor EØS-området, vil det fortsatt gjelde norsk konsesjonsplikt. Her vil det kunne kreves at polisevilkårene meddeles før konsesjon gis, slik at vilkårene kan reguleres nærmere i konsesjonsvilkårene.
Alle produsenter og importører av legemidler som blir omsatt i Norge, plikter å tegne medlemskap i Legemiddelansvarsforeningen. I november 1993 ble importøransvaret opphevet for import fra stater som har ratifisert EØS-avtalen og Luganokonvensjonen. Ansvaret påligger i stedet produsenten direkte, og en utenlandsk produsent får plikt til å være medlem av foreningen. Etter denne lovendringen har Legemiddelansvarsforeningen uttrykt frykt for at den norske legemiddelforsikringsordningen kunne bli uthulet. Departementet foreslår at grossister som omsetter legemidler i Norge pålegges et ansvar for den premien til foreningen som produsenten skulle ha betalt i de tilfellene der produsenten ikke er medlem av foreningen, dvs. et subsidiært ansvar for premietilskuddet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget.
Etter produktansvarsloven § 3-9 skal utenlandske produsenter som omsetter legemidler i Norge ha en representant i Norge som Legemiddelansvarsforeningen kan holde seg til. Det antas at behovet for en slik representasjon nå blir mindre, og departementet foreslår derfor at produsenter som hører hjemme i EØS-området skal unntas fra representasjonskravet. En opprettholdelse av kravet vil kunne reise tvil om bestemmelsen er i samsvar med ikke-diskrimineringsprinsippet i EØS-avtalen.
Forslagene vil ikke få vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.
Komiteens merknader
Komiteen vil generelt understreke betydningen av at produksjon og omsetning av legemidler er underlagt offentlig kontroll og oppfølging. Videre er det, etter komiteens mening, viktig å sikre og forbedre det vern som forsikringsordningene på dette området representerer.
Komiteen finner grunn til å understreke behovet for å sikre den norske legemiddelforsikringsordningen. Komiteen støtter forslaget om å pålegge grossister som omsetter legemidler i Norge et subsidiært ansvar for premien til Legemiddelansvarsforeningen, og mener at dette er en forbedring av det gjeldende regelverk.
Da reguleringene på dette området omfattes av EØS-avtalen, er komiteens flertall, alle unntatt Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, innforstått med behovet for å foreta endringer i det gjeldende regelverk. EØS-avtalen medfører at forsikringsselskaper innen EØS-området, inkludert de som tilbyr legemiddelforsikring, skal godkjennes i det land hvor selskapets hovedsete ligger. Flertallet støtter departementets forslag om å pålegge disse selskapene en plikt til å meddele sine forsikringsvilkår til norske myndigheter før de får anvendelse. Flertallet har merket seg Kredittilsynets støtte til dette forslaget, og finner det på dette grunnlag riktig å gjøre meddelelsesordningen gjeldende også for utenlandske forsikringsgivere med hovedsete utenfor EØS-området. Flertallet vil presisere at man for de sistnevnte forsikringsgiverne fortsatt vil ha konsesjonsplikt, og at norske myndigheter dermed har muligheter til å stille vilkår for selskapenes virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til disse partiers merknader i Innst.S.nr.177 (1993-1994) (St.prp. nr. 40) og til at disse partier gikk mot norsk medlemskap i EØS og mot tilleggsavtalen, EØS-II.
Disse medlemmer viser til at tilsynsmyndigheten skal ligge i selskapets hjemland, noe som innebærer at det ikke lenger er norske myndigheter som har tilsyn med all forsikringsvirksomhet som foregår i Norge. Disse medlemmer viser videre til at det kun er forsikringsselskapets hjemland som kan foreta godkjenning av virksomheten. Disse medlemmer mener dette er uheldig, og at det vil innebære en svekking av gjeldende lovverk. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under pkt. 1.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot forslaget om endring av produktansvarslovens § 3-4 tredje ledd.
Disse medlemmer mener det er uheldig å fjerne plikten for utenlandske legemiddelprodusenter, som er hjemmehørende i EØS-området, til å ha en representant i Norge. Disse medlemmer vil derfor gå mot forslaget om endring av produktansvarslovens § 3-9 annet ledd.
2.2 Endringer i yrkesskadeforsikringsloven
Etter tredje skadeforsikringsdirektiv skal det bli fri adgang til å tilby yrkesskadeforsikring over grensene innen EØS-området. Forsikringsselskapene kan imidlertid pålegges å være medlem av Yrkesskadeforsikringsforeningen som i dag er basert på frivillig grunnlag.
Etter yrkesskadeforsikringsloven § 4 skal yrkesskadeforsikring tegnes enten i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Forsikringsgivere og vilkår må godkjennes av Kongen. Godkjenningsordningen er i stor grad lagt opp som en meddelelsesplikt.
Etter tredje skadeforsikringsdirektiv skal det innføres hjemlandskontroll med forsikringsgivere og man kan ikke lenger forhåndskontrollere forsikringsvilkår. På samme måte som for legemiddelforsikring foreslår departementet at forsikringsgivere med hovedsete i en annen EØS-stat unntas fra godkjenningskravet i yrkesskadeforsikringsloven. Det foreslås videre å erstatte dagens godkjenningsordning for forsikringsvilkårene med en plikt for samtlige selskaper til å meddele disse før de anvendes. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget.
Et grunnleggende prinsipp i yrkesskadeforsikringsloven er at alle arbeidsgivere har forsikringsplikt. Også skader som konstateres hos arbeidsgiver som ikke har tegnet forsikring dekkes. Som en følge av endringen i § 4 må angivelsen av hvilke selskaper som skal være ansvarlig for uforsikret skade i § 7 også endres. Plikten kan ikke lenger knyttes til forsikringsytere som er godkjent av norske myndigheter, men vil gjelde alle forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven. Det er ikke kommet innvendinger til forslaget under høringen.
Landsorganisasjonen i Norge går inn for at solidaransvaret i § 7 også bør omfatte tilfeller der forsikringsvilkårene ikke er i samsvar med de krav som stilles i loven. Departementet mener det vil være vanskelig å gjennomføre en slik endring uten å ha vurdert ansvarets innhold og foreningens rolle i en bredere sammenheng. Departementet vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet.
Departementet foreslår videre å lovfeste plikten til å være medlem i Yrkesskadeforsikringsforeningen, samt å innføre et krav om at alle forsikringsgivere som vil tegne yrkesskadeforsikring etter yrkesskadeforsikringsloven må tilby sine tjenester på norsk. Høringsinstansene støtter departementets forslag. Det foreslås krav om at forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet må foreligge på norsk, samtidig som forsikringsgiverne plikter å motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning på norsk.
LO har tatt til orde for at oppgjøret etter yrkesskadeforsikringsloven alltid skal foretas i norske kroner. Ved forskrift til forsikringsavtaleloven er det gitt regler om hvilken valuta en forsikringsgivers forpliktelse skal innfris i. Hovedregelen er at forsikringen skal innfris i valutaen til den stat der risikoen består. For yrkesskadeforsikring vil dette innebære at oppgjør må foretas i norske kroner. Det foreslås en tilføyelse i yrkesskadeforsikringsloven § 4 om at arbeidstakeren alltid kan kreve at erstatningen utbetales i norske kroner.
Forslagene vil ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at lovendringen fører til en styrking av Yrkesskadeforsikringsforeningen, ved at medlemskap i denne lovfestes som en plikt.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, stiller seg i utgangspunktet positiv til den utvidede adgangen til å tegne yrkesskadeforsikringer i Norge som EØS-avtalen medfører. Forutsatt de forpliktelser som er knyttet til å overholde særskilte nasjonale bestemmelser, representerer denne endringen en utvidelse av tilbudet for norske forsikringstakere.
Flertallet vil likevel understreke de forutsetninger som knytter seg til dette forslaget. Innføringen av en plikt for samtlige forsikringsselskaper til å meddele sine forsikringsvilkår for yrkesskadeforsikring før de anvendes, samt krav om at vilkår og korrespondanse skal være på norsk, er av vesentlig betydning. Det er også, etter flertallets mening, viktig at arbeidstakerne har krav på forsikringsoppgjør i norske kroner, dersom dette er ønskelig.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under pkt. 1 og pkt. 2.
Disse medlemmer går på dette grunnlag mot forslaget til endring av yrkesskadeforsikringslovens § 4 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er uenig i forslaget om pliktig medlemskap i Yrkesskadeforsikringsforeningen. En slik forening med tvangsmedlemskap vil øke omkostningene og hemme konkurransen til forskringstakernes ugunst.
Solidaransvaret må alle som yter yrkesskadeforsikring gjøres kjent med, og disse medlemmer er enig i at et eventuelt utløst solidaransvar fordeles etter premieinntekter for yrkesskadeforsikringen siste år. Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til nytt fjerde ledd i yrkesskadeforsikringsloven § 4.
2.3 Endringer i forsikringsavtaleloven
Etter forsikringsavtaleloven § 2-1 skal selskapet, i forbindelse med tegning av en forsikring, legge forholdene til rette for at forsikringstakeren kan vurdere tilbudet. Tredje skadeforsikringsdirektiv fastsetter at hvis forsikringstakeren er en fysisk person, skal forsikringsselskapet gi bestemte opplysninger før forsikringsavtalen inngås. Opplysningsplikten knytter seg til lovvalgsregler og klageadgang, og omfatter opplysninger av en annen karakter enn det som i dag er regulert i forsikringsavtaleloven. Departementet foreslår at direktivets regler innarbeides ved et tillegg til § 2-1. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget. Det foreslås at plikten til å opplyse om lovvalg og klageadgang ikke begrenses til fysiske personer, men gjøres gjeldende overfor alle forsikringstakere.
Direktivet gir videre regler om forsikringsselskapets opplysningsplikt før avtalen inngås når forsikring tilbys etter reglene om fri etableringsrett og fri utveksling av tjenesteytelser. Departementet foreslår å beholde opplysningspliktreglene i forskrifts form, og vil innarbeide de nødvendige endringer i gjeldende forskrifter.
Forsikringsavtaleloven § 11-1 gir regler om hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med tegning av personforsikringsavtaler. § 11-3 regulerer forsikringsselskapets informasjonsplikt i forsikringstiden. Direktivet gir detaljerte bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis før det inngås avtale om livsforsikring og under livsforsikringsavtalens løpetid. Opplysningene skal som hovedregel gis på språket i den medlemsstat hvor forpliktelsen består, altså på norsk. Departementet foreslår enkelte endringer i forsikringsavtaleloven § 11-1 om informasjon i forbindelse med tegning av personforsikringsavtaler i overensstemmelse med direktivet. Endringene innebærer en presisering og supplering av den opplysningsplikten selskapene har i dag. Departementet foreslår at man tar inn de mest sentrale reglene i loven, mens de mer detaljerte reglene fastsettes i forskrift.
Hovedregelen om krav til skriftlighet vil ha mange unntak og en uttømmende regulering vil bli uforholdsmessig lang. Departementet foreslår derfor at regulering av språk og skriftlighetskrav bør foretas i forskrift. Når det gjelder reglenes materielle innhold uttaler Forbrukernes forsikringskontor bl.a. at forsikringsselskapene bør opplyse om gjenkjøpsverdien allerede ved avtaleinngåelsen, og at gjenkjøpsverdien bør fremgå av forsikringsbeviset. Departementet mener at forsikringsbeviset bør forbeholdes opplysninger om de mest grunnleggende betingelser, og foreslår derfor ingen endring her. Departementet har heller ikke funnet det nødvendig å endre reglene om informasjon i forsikringstiden.
Som følge av EØS-avtalen er det gitt to forskriftshjemler i forsikringsavtaleloven, § 1-4 for skadeforsikring og § 10-4 for personforsikring. Forskriftshjemlene er begrenset ved at de bare kan benyttes på enkelte nærmere angitte saklige områder. Departementet mener at dette er uhensiktsmessig, og går inn for å erstatte de oppregnede saksområdene med en generell adgang til å gi utfyllende forskrifter til del A og B i forsikringsavtaleloven. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget.
Komiteens merknader
Komiteen vil understreke viktigheten av at forsikringstakere på best mulig måte blir gjort kjent med de rettigheter og forpliktelser som avtaleforholdet innebærer. Når forsikringsavtaler inngås over landegrensene, er det etter komiteens mening enda større grunn til å presisere dette regelverket. Komiteen vil på dette grunnlag gi sin støtte til de presiseringer og suppleringer av forsikringsselskapenes opplysningsplikt som forslaget innebærer.
Komiteen vil spesielt understreke betydningen av at man i lovteksten tar inn en forskriftshjemmel der språk- og skriftlighetskrav fremgår.
2.4 Endringer i naturskadeforsikringsloven
Etter naturskadeforsikringsloven omfatter forsikring av ting mot brannskade også naturskade. For de selskaper som erstatter naturskade etter § 1 gjelder et obligatorisk medlemskap i en felles skadepool. Ordningen innebærer at forsikringstakere som er bosatt i deler av landet hvor det sjelden er naturskader, betaler en større premie enn det som hadde vært fastsatt etter alminnelige risikovurderinger.
Utgangspunktet i dag er at det er forbudt å formidle forsikring til et selskap som ikke har konsesjon til å drive i Norge. Kongen kan gjøre unntak for forsikringer i tilknytning til næringsvirksomhet.
EØS-avtalen åpner for at utenlandske selskaper kan drive forsikringsvirksomhet uten konsesjon fra vertslandets myndigheter. Dette kan skape kontrollproblemer i noen tilfeller. Selv om selskapene kan pålegges å være medlem av Naturskadepoolen, har man i realiteten ikke mulighet til å kontrollere at plikten overholdes.
Dersom brannforsikring tegnes i et selskap som ikke er medlem av Naturskadepoolen, kan selskapet beregne en premie etter den foreliggende risiko. I deler av landet hvor det sjeldent forekommer naturskader kan man derfor oppnå store besparelser ved slik forsikring. Etter det departementet kjenner til skjer det i økende grad at norske foretak tegner brannskadeforsikring i utlandet. Departementet peker på at dette gir norske forsikringsselskap dårligere konkurransevilkår enn utenlandske, og foreslår at alle forsikringsselskaper som erstatter naturskade på ting i Norge, skal ha plikt til å være medlemmer av Naturskadepoolen uten hensyn til hvor selskapet har sitt hovedsete. Departementet går dessuten inn for å pålegge de norske forsikringstakerne som inngår avtale om brannforsikring med et selskap som ikke er medlem av poolen, å betale en avgift til denne. Avgiften skal tilsvare den premien på naturskade som forsikringstakeren ville ha betalt til selskapet hvis selskapet hadde vært medlem av poolen. Naturskadepoolen skal kreve inn avgiften og føre kontroll med at den betales. De forsikringstakere som inngår avtale om brannskadeforsikring med et selskap som ikke er medlem, må selv melde fra til Naturskadepoolen om dette. Brudd på opplysningsplikten foreslås straffesanksjonert med bøter.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til departementets forslag om å presisere et krav til medlemskap i Naturskadepoolen. Svært få høringsinstanser har hatt kommentarer til forslaget om å innføre avgiftsplikt.
Etter forslag fra Forsikringsforbundet vil departementet ta opp spørsmålet om hvorvidt det er mulig å pålegge forsikringsmeglerne en rapporteringsplikt over hvilke forsikringer som er meglet til utenlandske selskaper overfor Naturskadepoolen. Departementet foreslår dessuten at det presiseres uttrykkelig i lovens § 5 at naturskadeforsikringsloven ikke kan fravikes selv om et annet lands lov ellers kan regulere forsikringsforholdet.
Lovendringene vil ikke gi nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Den subsidiære avgiftsplikten vil innebære en merkostnad for enkelte forsikringstakere. Innføring av avgiftsplikt vil medføre økte oppgaver for Naturskadepoolen, men departementet antar at oppgavene vil kunne ivaretas uten tilføring av ressurser av betydning.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har merket seg at norske foretak i økende grad tegner brannskadeforsikring i utenlandske selskaper som ikke er medlemmer av Naturskadepoolen. Flertallet er også kjent med at EØS-avtalen øker behovet for et forsterket regelverk på dette området.
Naturskadepoolen er, etter flertallets mening, av avgjørende betydning for å sikre erstatning av naturskader, og flertallet viser til at poolen har en utjevningsfunksjon som både sikrer erstatning for naturskader og fordeler utgiftene ved dette på alle forsikringstakerne.
En lovfestet plikt til medlemskap i Naturskadepoolen sikrer, etter flertallets mening, ordningen på en tilfredsstillende måte. Ved at norske forsikringstakere som inngår avtale om brannforsikring på ting i Norge med et selskap som ikke er medlem av Naturskadepoolen, pålegges å betale avgift til ordningen, styrkes ordningen i forhold til dagens situasjon.
Flertallet ser det som en fordel om forsikringsmeglerne kan pålegges en plikt til å rapportere hvilke brannforsikringer som er meglet til utenlandske selskaper som ikke er medlem av poolen. Flertallet har merket seg at departementet vil følge opp dette forslaget.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i at det må tilstrebes å gi norske forsikringsselskap like gode rammevilkår som utenlandske selskap som nå kan konkurrere på det samme markedet. Det kan best gjøres ved å oppheve ordningen med en tvungen lovregulert skadepool, som de skadeforsikringsselskapene som erstatter naturskader i dag er nødt til å være medlemmer av.
Dette medlem mener også at det er urimelig å tvinge personer som tegner brannskadeforsikring til samtidig å betale for en naturskadeforsikring som mange ikke har noen interesse av. Naturskadeforsikring bør være en frivillig ordning som forsikringstakerne kan tegne på samme måten som andre typer forsikringer der selskapene tilbyr sine betingelser i et fritt konkurransesystem og med priser basert på markedsanalyser og vurderinger av risiko. Dette medlem foreslår derfor at lov om naturskadeforsikring av 16. juni 1989 oppheves. Som en konsekvens av dette vil dette medlem stemme imot de foreslåtte utvidelsene av ordningen, inkludert den foreslåtte avgiften for forsikringstakere som tegner forsikring i selskap som ikke er medlem av poolen.
Dette medlem vil således stemme imot forslaget til endring av naturskadeforsikringsloven, jf. lovutkastet pkt. 5.
2.5 Endringer i lov om lovvalg i forsikring
En avtale om tegning av livsforsikring står som hovedregel under lovgivningen i det land der forpliktelsen består, mens en avtale om tegning av andre forsikringer står under lovgivningen i det land der risikoen består. Ved visse typer transportforsikring er det adgang til å avtale at et hvilket som helst lands lovgivning skal legges til grunn, og større næringsdrivende har også for andre typer forsikring en videre adgang til fritt lovvalg. Adgangen til å avtale at et hvilket som helst lands lovgivning skal regulere forsikringsforholdet, er utvidet etter tredje skadeforsikringsdirektiv. En rett til fritt lovvalg skal nå gjelde ved forsikring av alle de risikoer som er omhandlet i første skadeforsikringsdirektiv, artikkel 5, bokstav d. I tillegg til visse former for transportvirksomhet og visse former for kreditt- og kausjonsvirksomhet i ervervsmessig øyemed, gjelder dette ulike former for skade på fast eiendom og alminnelig ansvarsforsikring, forutsatt at det er et stort foretak som er forsikringstaker.
Departementet foreslår at lovvalgsloven endres i samsvar med direktivets krav. Etter direktivet er fritt lovvalg for store foretak begrenset til visse forsikringsklasser. Etter lovvalgsloven er det adgang for store foretak til å foreta et fritt lovvalg for alle forsikringsavtaler som faller inn under forsikringsavtaleloven del A som omfatter noen flere klasser enn direktivet, bl.a. ansvar for motorvogn, rettshjelp og assistanse. Det er også enkelte andre ulikheter, men forskjellen mellom direktivets minimumskrav og gjeldende norsk rett er såpass liten at departementet ut fra lovtekniske hensyn foreslår å legge seg på direktivets minimumskrav når det gjelder hvilke forsikringsklasser som skal omfattes av det frie lovvalg. Regelen om utvidet adgang til lovvalg for visse typer skadeforsikringer foreslås tatt inn i en egen § 9 a.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget. Forslaget vil ikke få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteens merknader
Komiteen har merket seg at det er liten forskjell på direktivets minimumskrav og gjeldende norsk rett. Komiteen har lagt vekt på at ingen høringsinstanser har hatt innvendinger, og slutter seg til at man legger seg på direktivets minimumskrav.
I 1992 ble det vedtatt en rådsforordning om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler. Bakgrunnen for dette er at den effektive patenttiden ofte er vesentlig kortere for legemidler enn for andre oppfinnelser på grunn av den omfattende utprøving som mange legemidler må gjennom før de bringes i handel. Forordningen gir regler om forlengelse av beskyttelsestiden med inntil 5 år ved at det utstedes et supplerende beskyttelsessertifikat. Reglene foreslås gjennomført ved en lovbestemmelse i patentloven som viser til forordningen slik den fremgår av tilleggsavtalen. Det enkelte land står bl.a. fritt til å kreve søknadsavgifter og årsavgifter for beskyttelsessertifikater. Det foreslås å benytte denne adgangen. De enkelte land kan også fastsette egne regler om saksbehandlingen og dette foreslås gjort i forskrifter.
Forslaget vil ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser for Styret for det industrielle rettsvern som skal motta og behandle søknadene. Det antas at søknadene kan behandles uten tilførsel av nye stillingshjemler. Kostnadene vil dekkes av de avgiftene brukerne skal betale.
Komiteens merknader
Komiteen har merket seg behovet for å forlenge patenttiden for legemidler med et supplerende beskyttelsessertifikat. Komiteen viser til at de involverte høringsinstanser støtter opp om departementets forslag til gjennomføring av EØS-forordningen i norsk rett og slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti stemte mot norsk tilslutning til EØS-avtalen og viser til partienes merknader i Innst.S.nr.19 (1992-1993) og Innst.O.nr.8 (1992-1993). Disse medlemmer konstaterer at EØS-avtalen er dynamisk og at stadig flere lover som angår omsetning av legemidler må endres, uten at lovendringene er til det bedre.
Disse medlemmer peker på at bestemmelsene om forlenget beskyttelsestid for legemidler vil innebære uheldige virkninger både for forbrukere og for helsevesenet. Det vil gå lengre tid før billigere synonympreparater kan komme på markedet, og dette vil medføre at utgiftene til legemidler blir høyere.
EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 inneholder regler som sikrer arbeidstakere fra andre EØS-land like rettigheter med norske arbeidstakere på forskjellige felt, og etablerer et europeisk arbeidsformidlingssystem kalt SEDOC. Dette systemet har ikke fungert tilfredsstillende, blant annet fordi man har hatt utilstrekkelige midler til å opprettholde systemet. Det opprettes nå et databasert utvekslingssystem kalt EURES som vil knytte sammen EØS-landenes nasjonale arbeidsmarkedsmyndigheter, deres samarbeidspartnere og Europakommisjonen. Systemet inneholder bl.a. informasjon om arbeids- og levekår, om ledige stillinger og om arbeidssøkende. Hensikten med systemet er at arbeidssøkere skal få bedre service fra arbeidsformidlingen der de bor om jobbtilbud i andre EØS-land. Det er opprettet et Arbeidsformidlingens Europaservice-kontor i Oslo som fungerer som et bindeledd mellom det norske arbeidsmarked og arbeidsmarkedet i andre EØS-land. Etableringen av EURES fører til at det må foretas visse endringer i reglene i EØS-avtalen vedlegg V punkt 2 som tidligere er gjort til lov i forbindelse med vedtakelsen av EØS-avtalen. Endringene bør også gjøres til formell lov.
Komiteens merknader
Komiteen gir sin tilslutning i arbeidet med å opprette et system for europeisk arbeidsformidling. Det er etter komiteens syn et klart fremskritt for arbeidssøkende og arbeidstakere innen EØS-området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at en bedret mulighet til utveksling av arbeidskraft innen EØS-området vil ha positive virkninger både for den enkelte arbeidssøkende og arbeidslivet generelt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til disse partiers merknader i Innst.S.nr.248 (1991-1992), hvor det blant annet blir understreket at « fri bevegelse » av arbeidskraft både kan ha positive og negative sider.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil også understreke at fri bevegelse av arbeidskraft kan ha både positive og negative sider.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Lov om naturskadeforsikring av 16. juni 1981 nr. 70 oppheves.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i forsikringslovgivningen m.v.
I.
1. I lov av 15. desember 1967 nr. 9 om patenter gjøres følgende endringer:
Nytt kapittel 9a overskriften skal lyde:
Forlenget beskyttelsestid for legemidler
I nytt kapittel 9a skal ny § 62a lyde:
EØS-avtalen vedlegg XVII punkt 6 (rådsforordning (EØF) nr. 1768/92 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler med tilpasninger til EØS-avtalen) gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
Søknader om supplerende beskyttelsessertifikat inngis til Styret for det industrielle rettsvern. Søkeren skal betale fastsatt søknadsavgift.
For beskyttelsessertifikater skal det betales fastsatt årsavgift for hvert avgiftsår som begynner etter at patenttiden er løpt ut. For årsavgiftene gjelder for øvrig samme regler som for årsavgifter for patenter.
Nærmere regler om søknader om beskyttelsessertifikater og behandlingen og prøvingen av dem, om registrering av beskyttelsessertifikater, om overprøving av avgjørelser og om søkerens eller innehaverens plikt til å ha fullmektig her i riket m m, fastsettes av Kongen.
Straffebestemmelsene i § 57 og § 62 gjelder tilsvarende for beskyttelsessertifikater.
2. I lov av 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar gjøres følgende endringer:
§ 3-4 tredje ledd skal lyde:
(3) Legemiddelforsikringen tegnes i forsikringsselskap eller i forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Forsikringsselskap og forsikringsordning må godkjennes av Kongen. Kravet om godkjenning gjelder ikke for forsikringsgivere som har hovedsete i en annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og som er godkjent i sitt hjemland. Polisevilkårene må meddeles Kongen før de anvendes.
§ 3-5 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Grossister som omsetter legemidler, skal forsikre seg om at produsenten eller importøren er medlem av Legemiddelansvarsforeningen. En grossist som omsetter legemidler fra en produsent eller importør som ikke er medlem av foreningen, blir ansvarlig for den premien som produsenten eller importøren skulle ha betalt for de legemidler grossisten har omsatt.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 3-9 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Første punktum får heller ikke anvendelse for produsenter som har hovedsete i en stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.
3. I lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring gjøres følgende endringer:
§ 4 skal lyde:
Yrkesskadeforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Forsikringsgivere må godkjennes av Kongen. Kravet om godkjenning gjelder ikke for forsikringsgivere som har hovedsete i en annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og som er godkjent i sitt hjemland. Forsikringsvilkårene må meddeles Kongen før de anvendes.
Forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet må foreligge på norsk. Forsikringsgivere skal motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven, på norsk. Arbeidstakeren kan kreve at erstatning etter loven utbetales i norsk valuta.
Yrkesskadeforsikringen skal i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren anses som en ansvarsforsikring, selv om forsikringstakeren selv ikke er ansvarlig for de skader som dekkes av loven.
Forsikringsgivere som tilbyr forsikring etter loven, må være tilsluttet en forening av slike forsikringsgivere (Yrkesskadeforsikringsforeningen). Foreningen skal ha vedtekter som er godkjent av Kongen.
§ 7 første punktum skal lyde:
Dersom ingen forsikringsgiver er ansvarlig etter § 5 eller § 6, svarer de forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven, i fellesskap for arbeidstakerens tap.
4. I lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres følgende endringer:
§ 1-4 skal lyde:
Når det er nødvendig som følge av avtale med fremmed stat, kan Kongen gi supplerende bestemmelser til del A.
§ 2-1 nytt annet og tredje ledd skal lyde:
Hvis partene ikke kan velge hvilket lands lovgivning som skal gjelde for avtalen, skal selskapet dessuten opplyse om hvilken lovgivning som skal gjelde. Hvis partene kan velge lovgivning, skal selskapet opplyse hvilken lovgivning det foreslår skal gjelde.
Selskapet skal også opplyse om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd, jf § 20-1.
§ 10-4 skal lyde:
Når det er nødvendig som følge av avtale med fremmed stat, kan Kongen gi supplerende bestemmelser til del B.
§ 11-1 skal lyde:
I forbindelse med tegningen av en forsikring skal selskapet så vidt mulig sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov.
Selskapet skal gi forsikringstakeren opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet. Blant annet skal selskapet gi opplysninger om forsikringsavtalens løpetid, vilkår, premiesatser, garanterte tillegg og utbetaling av dette samt om gjenkjøpsverdi. Selskapet skal også gi opplysninger om det er vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det forsikringstakeren med rimelighet kan vente er dekket under vedkommende forsikring.
Hvis partene ikke kan velge hvilket lands lovgivning som skal gjelde for avtalen, skal selskapet dessuten opplyse om hvilket lands lovgivning som skal gjelde. Hvis partene kan velge lovgivning, skal selskapet opplyse hvilken lovgivning det foreslår skal gjelde.
Selskapet skal også opplyse om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd, jf § 20-1.
§ 11-4 skal lyde:
Kongen bestemmer hvem som skal føre tilsyn med at informasjonsplikten etter loven del B blir oppfylt. Tilsynsmyndigheten kan gi nærmere regler om informasjonsplikten, blant annet om hvilke opplysninger som skal gis skriftlig, og hvilket språk opplysningene skal gis på.
5. I lov av 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd første punktum skal lyde:
Ting i Norge som er forsikret mot brannskade, er også forsikret mot naturskade, dersom skaden på vedkommende ting ikke dekkes av annen forsikring.
§ 4 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Dette gjelder uten hensyn til hvor selskapet har sitt hovedsete.
Ny § 4a skal lyde:
En forsikringstaker som inngår avtale om brannskadeforsikring med et forsikringsselskap som ikke er medlem av Naturskadepoolen, skal betale en avgift til poolen. Avgiften fastsettes på grunnlag av den forsikringssummen som brannskadeforsikringen dekker. Kongen kan gi nærmere regler om avgiften.
Den som inngår avtale om brannskadeforsikring med et selskap som nevnt i første ledd, plikter å gi melding om dette til Naturskadepoolen etter bestemmelser fastsatt av Kongen. Naturskadepoolen kan også selv kreve å få slike opplysninger. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne bestemmelsen eller bestemmelser gitt i medhold av loven, straffes med bøter.
§ 5 nytt annet ledd skal lyde:
Bestemmelsen i § 1 er ufravikelig, selv om det avtales at et annet lands lovgivning ellers skal regulere forsikringsforholdet.
6. I lov av 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring gjøres det følgende endringer:
§ 9 femte, sjette og syvende ledd oppheves.
Nåværende åttende ledd blir nytt femte ledd.
Ny § 9a skal lyde:
§ 9a. Utvidet adgang til avtalt lovvalg i annen forsikring enn livsforsikring
I avtaler som gjelder følgende forsikringsklasser, kan partene alltid velge et hvilket som helst lands lovgivning:
| - |
rullende jernbanemateriell, |
| - |
havgående fartøyer og fartøyer på innsjø, elv og kanal, |
| - |
ansvarsforsikring for luftfartøyer, |
| - |
ansvarsforsikring for havgående fartøyer og fartøyer på innsjø, elv og kanal. |
Når forsikringstakeren utøver handels- eller industrivirksomhet eller et fritt yrke, kan partene også velge et hvilket som helst lands lovgivning i følgende forsikringsklasser:
såfremt avtalen gjelder for virksomheten.
Når forsikringstakeren er et foretak som omfattes av forsikringsavtaleloven § 1-3 annet ledd bokstav a, kan partene også velge et hvilket som helst lands lovgivning i følgende forsikringsklasser:
| - |
annen skade på eiendom og eiendeler, |
| - |
alminnelig ansvarsforsikring, |
| - |
diverse økonomiske tap. |
I forhold der norsk rett vil komme til anvendelse etter § 9 første ledd, eller kunne komme til anvendelse etter partenes valg i medhold av § 9 annet eller tredje ledd, gjelder følgende:
| 1. |
For forsikring som er omfattet av forsikringsavtaleloven § 1-3 annet ledd bokstav c, kan partene velge et hvilket som helst lands lovgivning. |
| 2. |
For personforsikring der den forsikrede har fast bosted eller er statsborger i et annet land enn Norge, kan partene, i tillegg til den valgfrihet som følger av § 9 annet og tredje ledd, velge dette landets lovgivning. |
I forhold der lovgivningen i et annet land enn Norge ville komme til anvendelse etter § 9 første ledd eller kunne komme til anvendelse etter partenes valg i medhold av § 9 annet eller tredje ledd, kan partene også velge tredjelands lovgivning i den utstrekning det annet lands lovgivning tillater det.
§ 9 femte ledd gjelder tilsvarende ved paragrafen her.
7. I lov av 27. november 1992 nr. 112 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 og (EØF) nr. 312/76 ) om fri bevegelighet for arbeidstakere mv innenfor EØS gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68) om fri bevegelighet for arbeidstakere mv innenfor EØS
§ 1 skal lyde:
EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 som endret ved rådsforordningene (EØF) nr. 312/76 og (EØF) nr. 2434/92 ) om fri bevegelighet for arbeidtakere m.v innenfor EØS gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av vedlegg V, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
II.
Loven trer i kraft når Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser i loven kan tre i kraft til ulik tid.
Kongen kan gi overgangsregler.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 9. juni 1994.
|
|
Lisbeth Holand, |
Anne Helen Rui, |
Olav Akselsen, |
|
leder. |
ordfører. |
sekretær. |