I fredstid pådømmes i dag militære straffesaker av de alminnelige domstoler. I krig pådømmes slike saker enten av særskilte krigsretter eller av en militær lagmannsrett med anke til Høyesterett. Det er beskikket et større antall krigsdommere blant embetsdommerne. Krigsretten settes med en krigsdommer og normalt to militære meddommere. Den militære lagmannsrett settes med tre juridiske dommere og fire militære meddommere.

       Utvalget foreslår å avvikle ordningen med særskilte militære domstoler i krigstid. Det foreslås imidlertid visse særregler for behandlingen av disse sakene, bl.a. skal herreds- og byrettene og lagmannsrettene i krig settes med militære meddommere. Dette forutsetter at lagmannsretten organiseres som meddomsrett. Videre foreslås det at de militære straffesakene både i krig og fred sentraliseres til visse kollegiale herreds- og byretter. På denne måten vil enkelte dommere opparbeide større rutine i behandlingen av denne type saker. Utvalget mener at det ikke er behov for å benytte militære meddommere i fredstid.

       De nåværende reglene i den militære straffeprosessloven om oppsetting av lister over militære meddommere, og om uttak av slike til den enkelte sak, er meget kompliserte. Utvalget foreslår nye og enklere regler. I krig skal de aktuelle domstoler ha tilgang til lister over militære meddommere. Disse ajourføres av de militære myndigheter. De nærmere reglene om oppsetting av meddommerlister foreslås fastsatt ved forskrift. Det bør være egne lister over meddommere fra hver av de tre forsvarsgrener, og retten skal etter utvalgets forslag sammensettes av meddommere fra ulike grupper av militært personell.

       I lagmannsrett behandles etter gjeldende rett militære forbrytelser som kan medføre mer enn 8 års fengsel. Utvalget har foreslått å endre denne grensen til 6 år som var regelen før to-instansreformen ble vedtatt. Etter innføringen av to-instansreformen er forslaget ikke lenger aktuelt å følge opp.

       Ingen av høringsinstansene har innvendinger til å oppheve ordningen med særskilte krigsdomstoler i krigstid. Det er også enighet om at domstolene i krigstid bør settes med militære meddommere og at lagmannsretten bør settes som meddomsrett. Det er imidlertid delte oppfatninger om sentralisering av behandlingen av militære straffesaker til enkelte herreds- og byretter. De instanser som går imot, viser bl.a. til at dette vil bryte med det generelle prinsippet i straffeprosessloven. Utvalget har foreslått at også saker som går for forhørsrett skal sentraliseres, men at forhørsrettssaker i nødstilfelle skal kunne utføres av enhver herreds- eller byrett. Riksadvokaten mener at forhørsrettsfunksjonene av praktiske grunner bør tillegges samtlige herreds- og byretter.

       Departementet er enig i at det ikke er grunn til å opprettholde en særlig domstolsordning med krigsretter og militære lagmannsretter for militære straffesaker i krigstid. Departementet er også enig i at de særlige behov som gjør seg gjeldende ved denne sakstypen gjør det nødvendig med spesielle tilpasninger. Departementet går derfor inn for at herreds- og byrettene og lagmannsrettene i krigstid settes med militære meddommere, og at lagmannsretten organiseres som stor meddomsrett med 3 juridiske dommere og 4 militære meddommere.

       Etter to-instansreformen skal alle straffesaker behandles i by- eller herredsretten i første instans. Det foreslås ingen særregler for militære straffesaker på dette punktet. I fredstid bør sakene, som i dag, behandles etter de regler som ellers gjelder, og med meddommere (evt. jury i lagmannsretten) fra de vanlige utvalg.

       Departementet er i utgangspunktet skeptisk til sentralisering av visse typer saker til noen domstoler, og det foreligger hensyn som taler både for og imot en slik ordning for militære straffesaker.

       Når det gjelder krigstidssituasjonen, er departementet under tvil kommet til at utvalgets forslag om sentralisering bør legges til grunn. Det er bl.a. lagt vekt på at Forsvarsdepartementet og Generaladvokaten går inn for en slik løsning. For å forhindre en situasjon der en domstol blokkeres på grunn av et stort antall militære straffesaker, foreslås det at Kongen i krigstid skal kunne bestemme at en sak kan reises ved en annen domstol. Utgangspunktet også for forhørsrettene vil være sentralisering, men departementet foreslår en noe videre adgang til å velge også andre forhørsretter enn det utvalget har foreslått. Departementet foreslår at enhver by- eller herredsrett skal kunne fungere som forhørsrett « når særlige grunner foreligger ».

       Når det gjelder fredstidssituasjonen, er det etter departementets syn ikke nødvendig med noen sentralisering.

       Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag til oppsetting av særskilte meddommerlister og uttak av meddommere til den enkelte straffesak i krigstid. Dette vil innebære et visst merarbeid for vernepliktsforvaltningen. Departementet mener at det ikke er nødvendig med noen særskilt meddommergruppe for sivilt personell ansatt i Forsvaret slik Landsforeningen for Forsvarets personell har reist spørsmål om.

       Departementet bemerker for ordens skyld at særreglene om behandling av straffesaker i beredskapsloven kan føre til en annen kompetansefordeling mellom domstolene enn den som forutsettes i forslaget.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at ordningen med særskilte militære domstoler i krigstid bør avvikles. Komiteen ser imidlertid behovet for at herreds- og byrettene og lagmannsrettene settes med militære meddommere, og støtter en slik løsning. Komiteen slutter seg til forslaget om at lagmannsretten organiseres som stor meddomsrett med 3 juridiske dommere og 4 militære meddommere. Komiteen slutter seg også til forslaget om at alle militære straffesaker skal behandles i by- eller herredsretten i første instans, når to-instansreformen trer i kraft. Komiteen ser nytten av å sentralisere visse saker til noen domstoler i krigstid, men er enig i at dette ikke er nødvendig i fredstid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at økt engasjement med norske styrker i utlandet aktualiserer spørsmålet om iretteføring utenlands. Videre mener disse medlemmer at vår deltagelse i NATO IRF (Immediate Reaction Forces) kan øke behovet.

       Disse medlemmer mener at loven bør åpne for en slik mulighet. En slik ordning bør begrenses til rettsapparatet i det distrikt avdelingen settes opp i Norge, og bør kun få anvendelse i helt spesielle tilfeller.