For krigstid etablerer den militære rettergangsloven et eget påtaleapparat for militære straffesaker der påtalekompetansen er lagt til de militære sjefer. Disse bistås av militærjuristene, dvs. generaladvokaten og krigsadvokatene, som bl.a. fører sakene for retten. I fredstid besluttes tiltale av den alminnelige borgerlige påtalemyndighet, men generaladvokaten og enkelte krigsadvokater har visse funksjoner i forbindelse med etterforskning og aktorering også i fredstid. Generaladvokaten og krigsadvokatene bistår bl.a. Forsvaret i spørsmål om det skal tas ut tiltale. Generaladvokaten driver også en omfattende rådgivningstjeneste for Forsvaret, og bistår ved utøvelse av og kontroll med disiplinærmyndigheten. Generaladvokaten er underlagt Justisdepartementet. I en beredskapssituasjon vil han gå inn i forsvarssjefens stab.

       Formelt sett er ikke militærjuristene tillagt noen funksjon når det gjelder behandlingen av militære straffesaker i fredstid. I praksis blir det likevel i stor grad militærjuristene som foretar den vurdering som leder opp til anmeldelse og senere tiltale.

       Militærjuristutvalget foreslår å fjerne ordningen med påtalekompetanse lagt til militære sjefer. Det foreslås at kompetansen både i krig og fred legges til juridiske tjenestemenn som har riksadvokaten som øverste leder. Krigsadvokatene foreslås gitt begrenset påtalemyndighet både i krig og i fred, ved at de gis adgang til å utferdige forelegg i visse saker.

       Et flertall i utvalget går inn for en ordning der statsadvokaten og politiet skal treffe beslutning om tiltale i militære straffesaker i fredstid. Flertallet legger vekt på å få et påtaleapparat som er mest mulig likt det sivile. Krigsadvokatene skal kunne avgi innstilling til påtalemyndigheten, og aktorere sakene for retten. I krigstid foreslår flertallet at påtalekompetansen legges til egne førstekrigsadvokater. Statsadvokatene skal bare kunne reise tiltale i militære straffesaker i krigstid i unntakstilfeller. Flertallet går også inn for at generaladvokaten ikke skal ha påtalekompetanse, men i første rekke fungere som forsvarssjefens juridiske rådgiver.

       Mindretallet i utvalget går inn for et mer militært påtaleapparat der generaladvokaten er øverste leder under riksadvokaten, både i krig og fred. Generaladvokaten skal ha kompetanse til å treffe beslutning om tiltale i fredstid, mens myndigheten i krigstid i hovedsak legges til krigsadvokatene. Myndighet til å beslutte tiltale i forseelsessaker legges både i fred og i krig til krigsadvokatene. Mindretallets begrunnelse er at man får en mer enhetlig ledelse av den militære påtalemyndighet dersom generaladvokaten får en plass i påtaleapparatet. Hele utvalget går inn for at nærmere utpekte militære sjefer i krigstid får uttale seg før tiltalespørsmålet avgjøres, og at de kan påklage en påtaleavgjørelse til riksadvokaten.

       Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til at påtalekompetansen skilles fra militær kommandomyndighet. Det er også enighet om at det er ønskelig å harmonisere påtaleordningen i militære og alminnelige borgerlige straffesaker. De fleste av høringsinstansene støtter utvalgets flertall når det gjelder den nærmere organisering av påtalemyndigheten. Forsvarsdepartementet og generaladvokaten ønsker imidlertid å gi generaladvokaten en plass i påtaleapparatet både i krigs- og fredstid. Forsvarsdepartementet forutsetter at generaladvokaten fritas for oppgaven som rådgiver for de militære sjefer og at han ikke inngår i forsvarssjefens stab i krigstid. Riksadvokaten uttaler bl.a. at statsadvokatenes kompetanse til å ta ut tiltale i krig bør utvides i forhold til det flertallet foreslår. Han foreslår samtidig at krigsadvokatene tillegges samme påtalekompetanse i krig som førstekrigsadvokatene av hensyn til saksavviklingen.

       Justisdepartementet er enig i at man bør skille påtalekompetansen i militære straffesaker fra militær kommandomyndighet, og legge den til juridiske tjenestemenn som har riksadvokaten som øverste leder. Departementet går i hovedsak inn for en organisering av påtaleapparatet slik utvalgets flertall har foreslått. Man baserer seg på påtaleapparatet i den alminnelige borgerlige påtalemyndighet, men med bistand fra militærjuristene. Ulempen ved at en sak må gjennom det militære system før den oversendes den alminnelige påtalemyndighet, reduseres ved at krigsadvokatene gis kompetanse til å utferdige forelegg.

       Departementet er imidlertid kommet til at generaladvokaten bør gis en plass i det militære påtaleapparatet på linje med førstekrigs- og krigsadvokatene. Det legges bl.a. vekt på at man derved får styrket en enhetlig ledelse av den militære påtalemyndighet. Departementet forutsetter at generaladvokaten fritas for oppgaven som juridisk rådgiver for de militære sjefer i krig, og ikke går inn i forsvarssjefens stab ved mobilisering. De juridiske rådgivningsoppgaver i krigstid foreslås ivaretatt av Forsvarets Overkommando. Generaladvokaten skal også være faglig leder for krigsadvokatene i fredstid, med hovedansvar bl.a. for nødvendig opplæring. Departementet har vurdert om generaladvokaten burde gjøres til et eget ledd i den militære påtalemyndighet, men mener at dette vil komplisere systemet unødvendig.

       Forslaget innebærer at samtlige militærjurister i fredstid er underlagt statsadvokatene som påtalemyndighet. I krigstid vil derimot generaladvokaten og førstekrigsadvokatene ikke være underlagt andre enn riksadvokaten. Departementet slutter seg til forslaget om at de militære sjefer i krigstid skal gis rett til å uttale seg om tiltalespørsmålet, og skal kunne påklage en påtaleavgjørelse til riksadvokaten. Statsadvokaten skal i en krigssituasjon bare ha adgang til å ta ut tiltale i unntakstilfeller. Statsadvokatene skal kunne aktorere militære straffesaker både i krigs- og fredstid, men normalt skal sakene aktoreres av militærjuristene.

       Departementet mener det er en fordel om påtalekompetansen samles hos et lite antall militærjurister, som har grundig innsikt i det militære strafferettsapparat. Departementet går derfor ikke inn for at krigsadvokatene skal gis samme påtalekompetanse i krig som førstekrigsadvokatene, slik riksadvokaten foreslår. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om å øke antallet heltidsansatte krigsadvokater.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at påtalekompetansen i militære straffesaker må skilles fra militær kommandomyndighet. Komiteen legger vekt på at man får styrket en enhetlig ledelse ved at man gir Generaladvokaten påtalemyndighet på linje med førstekrigs- og krigsadvokatene. Komiteen viser til at alle militærjuristene i fredstid nå vil bli underlagt statsadvokatene som påtalemyndighet, men at Generaladvokaten og førstekrigsadvokatene kun vil være underlagt Riksadvokaten i krigstid.

       Komiteen ser det som en fordel at påtalekompetansen samles hos et lite antall militærjurister. Komiteen er derfor enig i at krigsadvokatene ikke skal gis samme påtalekompetanse i krig som førstekrigsadvokatene. Komiteen har likevel merket seg at dersom stor saksmengde eller andre forhold gjør det nødvendig, kan flere krigsadvokater beskikkes som førstekrigsadvokater.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet konstaterer at departementet har funnet frem til et akseptabelt kompromiss mellom ulike synspunkter som her fremkommer, men vil likevel påpeke at den beste løsningen sannsynligvis ville vært at Generaladvokaten både i krig og fred hadde vært sjef for den militære påtalemyndighet under Riksadvokaten. Den militære påtalemyndigheten ville da fått en mer enhetlig ledelse, og vi ville oppnådd en større likhet mellom krigsordning og fredsordning.

       Disse medlemmer mener for øvrig at det bør vurderes en ordning med forsvarertjeneste der det forutsettes at et antall forsvarere mobiliseringsdisponeres. Alternativt mener disse medlemmer at det bør legges større vekt på utdanningen innenfor militærrett.