Komiteen har forelagt dokumentet for Justisdepartementet til uttalelse. Uttalelsen følger som vedlegg til innstillingen. Komiteen forstår forslaget slik at det tar sikte på erstatningssaker der grunnlaget er myndighetenes unnlatelse av å følge opp barn som er blitt feilplassert i institusjon, fosterhjem m.v. Slik feilplassering resulterer ofte i mangelfull skolegang og er i så fall et brudd på en klart definert lovbestemt forpliktelse fra det offentliges side. For de som rammes av en slik svikt fra det offentlige, vil det ha store konsekvenser for muligheten til å leve et normalt voksenliv. Økt mulighet til erstatning vil gi større muligheter til å bøte på skadene som ofte ikke klarlegges før lenge etter at vedkommende er blitt voksen. Komiteen har derfor forståelse for intensjonene bak forslaget i Dok.nr.8:21 som tar sikte på å gi ofrene bedre mulighet for økonomisk kompensasjon fra det offentliges side.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har imidlertid, i likhet med Justisdepartementet, flere innvendinger til det fremsatte lovforslaget. Flertallet vil særlig peke på at forslaget kun retter seg mot unnlatelseshandlinger, mens f.eks. erstatningssaker med bakgrunn i konkrete vedtak om feilplassering på institusjon synes å falle utenfor. Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for å etablere et slikt skille. Videre er det uklart om den foreslåtte bestemmelsen bare retter seg mot offentlige myndigheter - slik begrunnelsen tyder på, eller om også private skal omfattes. Det er også uklart om bestemmelsen bare retter seg mot de absolutte foreldelsesreglene på 10 og 20 år, eller om også 3-års regelen skal omfattes. Flertallet kan etter dette ikke støtte forslaget slik det er formulert i dokumentet.

       Flertallet viser til at de generelle foreldelsesreglene er fastsatt på grunnlag av en avveining mellom de ulike involverte interesser, og at reglene ivaretar nødvendige hensyn som f.eks. at partene etter en tid må kunne innrette seg etter forholdene. Et viktig hensyn er også at bevisene blir svekket med tiden, og foreldelsesreglene hindrer at man legger opp til søksmål som uansett ikke vil føre fram av den grunn. Flertallet mener for sin del at hensynet til det offentliges behov for å innrette seg ikke står særlig sterkt i de sakene Dok.nr.8:21 omhandler, men bevishensynet er like viktig her som i andre erstatningssaker. Går man nærmere inn på de enkelte reglene, bør 20-års fristen etter flertallets mening normalt ikke skape problemer for saker av denne typen. Regelen om at foreldelse inntrer senest 20 år etter at den skadegjørende handling opphørte, vil - i hvert fall for de saker som omfatter manglende skolegang - innebære at fristen først begynner å løpe når skadelidte er 15 år. Dette gir etter flertallets mening en rimelig tidsfrist for å søke erstatning.

       Heller ikke 3-års fristen skaper slik flertallet ser det problemer i forhold til denne type saker. Denne regelen setter en frist på 3 år for å reise sak etter at skadelidte fikk, eller burde skaffet seg, kunnskap om skaden og den ansvarlige. Flertallet forutsetter at det ikke stilles strenge krav til når skadelidte burde skaffet seg kunnskap om skaden ettersom følgen av feilplassering/manglende utdanning ofte vil være en manglende evne til å ivareta egne interesser.

       Det er slik flertallet ser det mer uklart om 10-års fristen vil kunne slå uheldig ut, ettersom skadetidspunktet kan være vanskelig å fastslå nøyaktig. Flertallet vil peke på at skadevirkningene i slike saker ofte klarlegges på et sent tidspunkt og at det derfor er viktig at de som rammes gis rommelig frist for å anlegge søksmål. Slik 10-års regelen tolkes i juridisk teori, begynner den først å løpe når skaden har manifestert seg på en slik måte at skadelidte objektivt sett har grunnlag for å sette fram erstatningskrav. Flertallet ser at en slik forståelse gir en fleksibilitet, men mener likevel det kan være behov for å vurdere 10-års regelen nærmere i forhold til erstatningssøksmål av den type det her er snakk om. Flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere om det er grunn til å presisere utgangspunktet for 10-års regelen når det gjelder erstatningskrav som bygger på feil eller forsømmelser fra det offentlige knyttet til vedtak om omsorgsovertakelse eller opplæring av barn, eller unnlatelse av nødvendig kontroll og oppfølging etter at det offentlige har overtatt ansvaret for et barn.

       Flertallet går etter dette inn for at forslaget i Dok.nr.8:21 oversendes Regjeringen til uttalelse og utredning.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet tolker flertallets merknader til å være meget imøtekommende overfor hovedintensjonen i forslaget til lovendring i Dok.nr.8:21, og forutsetter for så vidt at Regjeringen raskt kommer tilbake til Stortinget med forslag som følger opp flertallets merknader. Dette medlem finner det imidlertid nødvendig å ta opp forslaget, fordi et slikt lovvedtak raskt vil endre rettssituasjonen, og dermed gi muligheter for ny behandling av saker som tidligere er avvist som følge av foreldelsesloven. Dette gjelder bl.a. den saken som ble reist av Einar Olsen (El Jucan), som ble avvist av retten etter begjæring av regjeringsadvokaten. Dette medlem vil i denne sammenheng påpeke den mulighet Regjeringen har til å endre statens praksis når det gjelder å benytte seg av formelle juridiske foreldesesfrister i spesielle typer av saker, og vil derfor anmode om at Regjeringen vurderer statens praksis i den type saker forslaget i Dok.nr.8:21 tar sikte på å endre praksis for. Dette medlem har konferert med Venstres forslagsstiller, som er enig i disse merknadene.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« I.

       I lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer gjøres følgende endring:

§ 9 pkt. 2 skal lyde:

       Kravet foreldes likevel seinest 10 år etter den dag da skaden inntraff, eller 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Skulle ansvarsgrunnlaget bestå i en varig unnlatelseshandling, skal foreldelsesfristen regnes fra den dag skadevolder har tatt aktive skritt for å rette opp de skader skadelidte er blitt påført gjennom skadevolders passivitet.

       I tilfelle skadevolder også er den ansvarlige for etterfølgende unnlatelseshandling (passivitet) overfor skadelidte, skal kravet fra skadelidte ikke være gjenstand for foreldelse.

II.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       Komiteen vil for øvrig vise til at erstatningssaker av den type dokumentet omhandler, kan behandles etter reglene om billighetserstatning slik også departementet peker på. Billighetserstatning kan være et alternativ til ordinært søksmål, der erstatning kan tilkjennes uavhengig av foreldelsesreglene. I brevet fra Justisdepartementet er det nevnt at Einar Olsen, som forslaget tar utgangspunkt i, har fått 50.000 kroner i billighetserstatning. Det bør etter komiteens mening generelt være rom for å øke erstatningsnivået i slike saker, hensett til de omfattende skadevirkninger feilplassering, med evt. påfølgende omsorgssvikt og mangelfull opplæring, har for de som rammes. Komiteen viser i den forbindelse også til at undervisning er en lovbestemt rettighet.