Utmarkskommisjonen har som oppgave å ordne rettsforholdene mellom staten og andre i høyfjellsområder og utmarksområder i Nordland og Troms. Kommisjonen fastsetter grenser mellom statens grunnarealer og tilstøtende arealer ved dom. I henhold til lovens § 2 skal kommisjonen også bl.a. sørge for grensemerking i terrenget. Grensemerkingen utføres i praksis av jordskifteverket.

       Kommisjonen har foreslått at det formelle ansvaret for grensemerkingen overføres til jordskifterettene. Departementet er enig i at det er lite hensiktsmessig at kommisjonen skal stå ansvarlig for grensemerkingen. I praksis er dette arbeid som likevel må foretas av andre. Hvis det begås feil i grenseavmerkingen, vil Høyesterett være rettsmiddelinstansen og dette er en lite praktisk ordning. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til at ansvaret legges til en annen instans.

       Landbruksdepartementet gikk i utgangspunktet imot å overføre denne myndigheten til jordskifterettene, og uttalte bl.a. at man ville få et unødvendig komplisert system. Departementet foreslo i stedet at fylkesjordskiftesjefene skulle få ansvaret for grensemerkingen som en ordinær forvaltningsmessig oppgave, og med klagerett til departementet. Justisdepartementet fulgte delvis opp Landbruksdepartementets forslag, men foreslo at oppgaven skulle legges til Statens kartverk og behandles etter reglene i delingsloven.

       Blant høringsinstansene har det vært ulikt syn på om sakene bør behandles judisielt etter jordskiftelovens regler, eller som forvaltningssak.

       Landbruksdepartementet uttalte i en ny høringsuttalelse at departementet ville være part i flere av sakene for kommisjonen. Dette ville reise habilitetsproblemer dersom departementet samtidig skulle være klageorgan. Departementet mente at det ville medføre klare økonomiske besparelser om sakene ble lagt til jordskifteverket i stedet for til Statens kartverk, og gikk derfor etter en ny vurdering av saken inn for at ansvaret ble lagt til jordskifterettene.

       Jordskifteretten har to hovedoppgaver, dels å fastslå grensene mellom eiendommer der det er tvist om dette, og dels å foreta grensemerking i forbindelse med en grensegangssak. Jordskiftelovens regler er utformet med sikte på at disse to oppgavene er en del av samme prosess. Lovens bestemmelser er derfor ikke fullt ut egnet dersom grensemerkingsarbeidet skilles ut og overføres fra kommisjonens ansvarsområde. Det bør også være en videre overprøvingsadgang i disse sakene enn det som ellers følger av jordskifteloven.

       Justisdepartementet konkluderer likevel med at oppgaven bør legges til jordskifteretten som judisiell oppgave. Departementet mener det er viktig at man får en endelig rettskraftig fastsetting av grensene i disse områdene, og ser det som en fordel om oppgaven legges til uavhengig organ. Departementet viser også til at man ved en slik løsning vil få en øket mulighet til reell overprøving av avgjørelser knyttet til selve grensemerkingen. Det foreslås en ny § 89 a i jordskifteloven som nærmere regulerer behandlingen av disse sakene. Kostnadene ved grensemerking skal etter gjeldende lov bæres av utmarkskommisjonen, og bør fortsatt dekkes av det offentlige.

       Utmarkskommisjonen kan i visse tilfeller forkynne sine dommer ved å foreta kunngjøring i Norsk lysingsblad. Kommisjonens dommer er svært lange og det foreslås derfor at det gis adgang til å kunngjøre dommen i utdrag. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette forslaget.

       Etter gjeldende lov har kommisjonen eksklusiv kompetanse til å behandle saker som går inn under lovens § 2 innenfor sitt geografiske område. Kommisjonen kan imidlertid avvise saker som den ikke finner egnet, f.eks. fordi saken begrenser seg til noen få eiendommer. Det er noe tungvint at den samlede kommisjonen alltid må ta stilling til spørsmål om avvisning, og det foreslås derfor at kommisjonens formann gis adgang til å avvise saker når han/hun finner det klart at saken ikke egner seg for kommisjonsbehandling.

       I 1993 ble Direktoratet for statens skoger omorganisert til et statsforetak. Statsforetak får stilling som eget rettssubjekt og det reises spørsmål ved om foretaket omfattes av begrepet « staten » i utmarkskommisjonsloven. Det var en klar forutsetning ved overgangen fra direktorat til statsforetak at det ikke skulle innebære en endring i forvaltningsordningen av de statlige skog- og fjellområder. Dette tilsier at eiendommer som forvaltes av Statsskog SF må anses å tilhøre staten i utmarkskommisjonslovens forstand. Det foreslås en presisering av lovens § 1 slik at statsforetak som har som oppgave å forvalte eiendom på statens vegne, omfattes av loven. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til en slik løsning.

       Det antas at forslagene kan medføre så vel økonomiske besparelser som administrative fordeler for det offentlige.