1. Innledning

       Finans- og tolldepartementet legger i proposisjonen med dette frem utkast til endringer i:

       Det fremmes følgende forslag:

1.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, leiaren, Erik Dalheim, Stein Hamnes, Laila Kaland, Tore Nordtun, Reidar Sandal og Hill-Marta Solberg, frå Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, frå Høgre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, frå Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, frå Kristeleg Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, frå Framstegspartiet, Stephen Bråthen, frå Venstre, Lars Sponheim, og frå Raud Valallianse, Erling Folkvord, viser til at punkt 7 i Ot.prp. nr. 1 (1993-1994) om Fordelingsbeskatning på grunn av kostbesparelse, blir behandla i kap. 8 i denne innstillinga.

2. Prosessordningen i skattesaker

2.1  Innledning

       Rettslig prøving av ligningsavgjørelser om skatt og folketrygdavgifter skal etter gjeldende prosessordning skje ved søksmål mot den kommune der ligningen er foretatt. Kommunen ved ordføreren står som saksøkt også om søksmålet bare gjelder statsskatt, medlemsavgift til folketrygden eller arbeidsgiveravgift. Tilsvarende er vedkommende kommune saksøker ved tvangsforretning til inndrivelse av skattekrav m.v.

       Departementet foreslår endring av bestemmelsene i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) 48 , slik at staten overtar partsstillingen i skattesaker på vegne av alle skattekreditorene. Det foreslås at kommunekassererne fortsatt skal utøve partsstillingen, men på statens vegne, i saker om innfordring. I saker om ligning foreslås at statens partsstilling normalt utøves av fylkesskattekontoret.

2.2  Bakgrunnen for forslaget

       Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen vedtok i møte 27. mars 1987 en uttalelse som ble oversendt Finansdepartementet gjennom Kommunaldepartementet ved brev 30. juli samme år. I uttalelsen anføres blant annet:

       Tilsvarende henvendelser er også mottatt fra Kommunenes Sentralforbund og enkelte kommuner.

       For nærmere om gjeldende prosessordning for tvister om ligningsvedtak vises det til proposisjonen.

2.3  Statens overtakelse av partsstillingen

2.3.1  Innledning

       Det grunnleggende utgangspunkt er at skatteforvaltning utgjør en felles interesse for alle berørte skattekreditorer, dvs. kommunene, fylkeskommunene, skattefordelingsfondet, staten og folketrygden. Det er staten og kommunene som disponerer organer for det lokale skatteforvaltningsarbeid. De enkelte funksjoner innen skatteforvaltningen plasseres i et statlig eller kommunalt organ, som forutsetningsvis ivaretar alle skattekreditorenes interesser. Hittil har partsstillingen i rettssaker om skattekrav vært tillagt kommunene, og ordførerne har vært det offentliges formelle representant ved saksanlegg.

       Ligningsforvaltningen er statlig. Skattyternes reelle motpart i rettstvist om ligningen er denne statlige forvaltning. Kommunen og ordførerne har ikke noe selvstendig ansvar eller styring vedrørende ligningsavgjørelsene. Det er derfor naturlig å reise spørsmål om det er mer hensiktsmessig at staten overtar den formelle partsstilling og at den utøves av ligningsmyndighetene selv.

2.3.2  Høringsinstansenes merknader

       I den avsluttende høringsrunden har alle høringsinstansene gitt sin tilslutning til at staten overtar skattekreditorenes partsstilling i søksmål om ligningsavgjørelser.

       Justisdepartementet vil ikke ha innvendinger mot at staten overtar stillingen som saksøker ved tvangsfullbyrdelse av skattekrav, men påpeker at dersom en skulle komme frem til at kommunene forsatt bør opptre som saksøker ved tvangsfullbyrdelse, kan det inntas en særregel i skattebetalingsloven eller ligningsloven om at ved overføring til behandling i søksmåls former, skal søksmål reises mot eller av staten.

       Regjeringsadvokaten uttaler at prinsipielle og praktiske hensyn tilsier at skattesakene overtas av staten.

2.3.3  Departementets vurderinger av forslag

       Etter departementets vurdering er det prinsipielt lite tilfredsstillende at det formelle ansvar for skattesaker ved domstolene er kommunalt. De kommunale organer vil oftest ikke kjenne til skattetvisten før skattyters stevning blir forkynt for ordføreren, og kommunens opptreden som part vil i meget stor grad måtte baseres på bistand fra den statlige ligningsforvaltning.

       Rettslig prøving av skattemyndighetenes vedtak er en viktig del av kontrollen med skatteforvaltningen, og det er partene som har herredømme over rettssakens gang. Departementets adgang til å overta en rettssak anlagt mot en kommune gir ikke staten en tilfredsstillende rolle i skattesaken for retten, og kan også medføre dobbeltbehandling og forsinkelse i saksbehandlingen. Videre er det viktig for staten å ha innflytelse på hvilke ligningsavgjørelser det offentlige bør stå fast på i en rettssak, og på den annen side hvilke konflikter som bør lede til forlik eller administrativ imøtekommelse overfor skattyteren. En omlegging slik at staten overtar partsstillingen vil være administrativt ønskelig, og vil ikke være til skade for kommunens interesser som skattekreditor.

       Kommunestyret velger ligningsnemnd og overligningsnemnd, men nemndenes virksomhet er sterkt lovbundet og uavhengig av kommunens øvrige virksomhet. Det er den statlige ligningsadministrasjonen som har saksbehandlingsarbeidet og som foretar de faglige vurderinger ved rettssaker om ligningsspørsmål. Ved en omlegging vil det således bli samsvar mellom den formelle partsstilling og den faglige utøvelse av partsstillingen. Det blir også lettere for overordnede skattemyndigheter og for departementet å utøve ønskelig styring og kontroll med det offentliges rolle som part i skattesaker.

       Etter en samlet vurdering av både de prinsipielle og de mer praktiske sider er departementet kommet til at klart overveiende hensyn taler for at staten blir part i skattesaker ved domstolene, istedenfor kommunen. Departementet ser heller ikke noe behov for at kommunen skal ha en formell rolle i ulike ledd i en prosess, f.eks. at anke eller forlik skal være avhengig av samtykke fra kommunen. De opptredende representanter for staten skal ivareta alle skattekreditorenes interesser, dvs. både kommunenes, fylkeskommunenes, skattefordelingsfondets, folketrygdens og statens. Det er ikke grunn til å gi kommunene en særlig formell status i forbindelse med dette.

       En ny prosessordning for det offentlige i skattesaker vil i liten grad bli berørt ved en senere oppfølging av NOU 1993:1 om reorganisering av skatte- og avgiftsetaten (ROSA-prosjektet). Det er verken påkrevet eller ønskelig å avvente ROSA-prosjektets videre utvikling før prosessordningen endres.

2.3.4  Merknader frå komiteen

       Komiteen peiker på at det er viktig for staten å ha innverknad på kva likningsavgjerder som det offentlege bør stå fast ved i ei rettssak, og kva slags stridsspørsmål som bør føre til forlik.

       Ut frå dette vil komiteen slutte seg til at staten blir part i skattesaker ved domstolane.

2.4  Utøvelse av partsstillingen ved søksmål

2.4.1  Innledning

       Statens lovlige representant er statsministeren eller vedkommende departementssjef. Formelt vil således finansministeren og departementet utøve statens partsstilling. Dette er imidlertid uhensiktsmessig i skattesaker.

       Når staten skal overta partsstillingen i skattesaker på generell basis, er det nødvendig å ta stilling til hvilket forvaltningsorgan som skal utøve statens myndighet på dette området. Vedkommende forvaltningsorgan skal på statens vegne motta prosessdokumenter, stevning og dom, engasjere prosessfullmektig og avgjøre spørsmål om anke. Videre skal reglene om partsrettigheter og -plikter anvendes på forvaltningsorganer, slik at personer som representerer vedkommende organ har status som part i retten.

       De fleste høringsinstanser, herunder alle fylkesskattekontorene, gir sin tilslutning til forslaget om at statens partsstilling bør utøves av fylkesskattekontorene. For nærmere om høringsinstansenes merknader, vises det til proposisjonen.

2.4.2  Departementets vurderinger og forslag

       Departementet antar at det ikke er hensiktmessig at Skattedirektoratet eller departementet rutinemessig behandler ordinære rettssaker. Disse sentrale organer må ha den overordnede styring av virksomheten, herunder tilsyns- og kontrollfunksjoner, samt kompetanse til å instruere og til å overta partsrepresentasjon i saker hvor det er ønskelig. I praksis vil det bare være aktuelt for de sentrale organer å overta saker som er prinsipielt viktige, særlig kompliserte eller av stor økonomisk betydning.

       Rettssaker om ligning vil reise vidt forskjellige spørsmål av rettslig eller bevismessig art. Departementet antar at slike saker mest hensiktsmessig kan håndteres av fylkesskattekontorene som den normale ordning. I motsetning til mange av ligningskontorene har alle fylkesskattekontorene fagjuridisk ekspertise. De arbeider allerede med å veilede ligningskontorene og føre tilsyn med deres virksomhet og avgjørelser, og må anses kvalifisert til å ivareta statens partsstilling i ordinære saker. Oslo ligningskontor, som har en spesielt selvstendig stilling blant ligningskontorene, bør imidlertid i utgangspunktet selv utøve partsstillingen i sine saker. For øvrig bør fylkesskattekontorene opptre på statens vegne i saker om skattefastsettelse. I særlige tilfeller kan en sak eller en saksgruppe overføres til ligningskontoret etter utkastet § 48 nr. 4 tredje punktum.

2.4.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om at fylkesskattekontora som normal ordning skal behandle ordinære rettstvistar, og dei bør representere staten i saker om skattefastsetjing.

       Komiteen viser til at fylkesskattekontora har fagjuridisk ekspertise. Komiteen har elles ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.5  Valg av prosessfullmektig

2.5.1  Innledning

       En viktig praktisk side for det offentlige som part i rettssaker er valg av prosessfullmektig. Prosessfullmektigen skal være det offentliges talerør, gi en korrekt og overbevisende presentasjon av det vedtak som saken gjelder, og forklare de rettsregler og fakta som vedtaket bygger på. Særlig viktig er evnen til å få frem konsekvensene av om vedtaket godtas eller underkjennes. Rettsavgjørelser i skattesaker har ofte betydning langt utover den enkelte sak.

       Regjeringsadvokaten uttaler at det i ordinære saker hvor fylkesskattekontoret utøver partsrepresentasjonen, som utgangspunkt bør benyttes private advokater. Det bør imidlertid være en klar forutsetning at saken på et hvilket som helst tidspunkt kan overføres til annen advokat, herunder Regjeringsadvokaten. I saker hvor Finansdepartementet utøver partsrepresentasjonen, bør Regjeringsadvokaten normalt være prosessfullmektig.

       Justisdepartementet uttaler, under henvisning til bestemmelsen i tvistemålsloven § 44 annet ledd om adgangen til å bruke egne ansatte som prosessfullmektig (egenprosedyre), at bruk av fast ansatt i statens tjeneste kan redusere behovet for å engasjere eksterne advokater i enkle saker.

       Også enkelte andre høringsinstanser anfører at etatens egne jurister bør kunne prosedere.

2.5.2  Departementets vurderinger og forslag

       Staten må som part i prosessen være representert av en prosessfullmektig. I store og prinsipielt viktige saker bør statens parti føres av Regjeringsadvokatembetet. De vanlige saker blir imidlertid for mange til at Regjeringsadvokatembetet kan behandle alle, og det vil også være mest praktisk å kunne bruke lokale advokater i disse sakene. Valget bør normalt skje fra et utvalg av advokater som myndighetene setter opp. Dette vil departementet ta opp med Regjeringsadvokaten. Den konkrete løsning kan iverksettes ved instruks fra departementet.

       I noen større kommuner er det fast ansatt kommuneadvokat som hittil har prosedert skattesakene for kommunen. Det bør fortsatt være mulig å benytte deres ekspertise etter statens overtakelse av partsstillingen. En slik ordning kan oppnås ved avtale med vedkommende kommune.

       Med hensyn til egenprosedyre viser departementet til at dette generelt reiser prinsipielle betenkeligheter. Dersom en tjenestemann i forvaltningsorganet er prosessfullmektig i egen sak, vil man lett miste den avstand til saken og den profesjonalitet som ofte er en forutsetning for vellykket sakførsel.

       Departementet vil imidlertid ikke utelukke at egenprosedyre kan være aktuelt i begrenset utstrekning vedrørende saker som ikke har prinsipiell betydning eller stor økonomisk rekkevidde. Spørsmålet om egenprosedyre i visse sakstyper vil kunne vurderes nærmere etter at erfaring er vunnet med en prosessordning som foreslått.

2.5.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til at det bør nyttast lokale advokatar i vanlege skattetvistsaker, men at Regjeringsadvokatembetet representerer staten i viktige saker av prinsipiell art. Komiteen sluttar seg til Regjeringa si vurdering når det gjeld eigenprosedyre.

2.6  Hvor søksmål skal anlegges

2.6.1  Innledning

       I høringen tok departementet det utgangspunkt at vernetingsreglene for søksmål som gjelder ligningsavgjørelser, bør fremgå direkte av skattebetalingsloven. Saken bør anlegges og føres i det distrikt hvor ligningsbehandlingen i første instans foregår. Det må således være uten betydning om det endelige ligningsvedtaket er truffet av en overordnet instans et annet sted, eller at fylkesskattekontoret har verneting i en annen rettskrets.

       Justisdepartementet viser til lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 439 første ledd første punktum. Etter denne bestemmelsen kan søksmål reises i den rettskrets der vedkommende offentlige myndighet som har truffet avgjørelse i saken i en tidligere instans, har sitt sete. Videre anføres at saksøkeren bør kunne velge mellom det sted der avgjørelsen er truffet i første instans og det sted der fylkesskattekontoret ligger.

       Skattedirektoratet er enig i høringsnotatets opplegg på dette punkt.

2.6.2  Departementets vurderinger og forslag

       Etter departementets vurdering vil en valgadgang mellom forskjellige verneting virke kompliserende. Sakene bør følgelig anlegges og føres i det distrikt der ligningsbehandlingen i første instans foregår, slik at det er uten betydning om det endelige ligningsvedtaket er truffet av en overordnet instans et annet sted, eller at fylkesskattekontoret har verneting i en annen rettskrets. Anke og kjæremål vil følge de ordinære regler i tvistemålsloven og domstolsloven. Saksanlegg fra skattyteren rettes mot staten ved vedkommende fylkesskattekontor (i Oslo ligningskontoret).

2.6.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

2.7  Prosesser om skatt etter vedtak truffet av særskilte ligningsorganer, partsstilling og verneting

2.7.1  Innledning

       Det er etter hvert opprettet tre særskilte sentrale skattekontorer for visse grupper skattytere uansett hvor disse er bosatt eller hjemmehørende. Dette er Oljeskattekontoret (Oslo), Sentralskattekontoret for utenlandssaker (Sandnes) og Sentralskattekontoret for storbedrifter (Moss). Sentralskattekontorene har egne klageorganer, og er ikke underlagt noe fylkesskattekontor.

2.7.2  Oljeskattekontoret

       Oljeskattekontoret i Oslo forestår ligningen av skattepliktige etter petroleumsskatteloven som driver utvinning og rørledningstransport av petroleum. Oljeskattekontoret er direkte underlagt Finansdepartementet. Partsstilling ved innfordring og søksmål er i loven tillagt staten, jf. lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. (petroleumsskatteloven) 6 nr. 3. Partsrepresentasjonen i søksmål om ligningsavgjørelser utøves av Finansdepartementet, og sakene føres av Regjeringsadvokaten. Vernetinget er i Oslo.

2.7.3  Sentralskattekontoret for utenlandssaker

       Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SSU) i Sandnes forestår ligningen av skattytere som ikke har varig tilknytning til riket, og sjømenn bosatt i utlandet. Det er også ligningskontor for kommune 2312 Sokkelen, jf. petroleumsskatteloven § 6 nr. 2. SSU er skilt ut som et selvstendig organ innen den ordinære skatteforvaltning og direkte underlagt Skattedirektoratet. Avgjørelser fattet av den særskilte overligningsnemnda kan imidlertid på visse vilkår påklages videre til fylkesskattenemnda i Rogaland og til Riksskattenemnda. Søksmål som gjelder ligningsvedtak som hører under SSU, rettes mot Stavanger kommune, og vernetinget er Stavanger. Gjelder søksmålet ligning i medhold av petroleumsskatteloven for skattytere som driver annen virksomhet på sokkelen enn utvinning og rørledningstransport, overtar normalt staten partsstillingen etter avtale med kommunen.

2.7.4  Sentralskattekontoret for storbedrifter

       Sentralskattekontoret for storbedrifter (SSS) i Moss er nytt og forestår ligningen av de skattytere som av Skattedirektoratet vedtas overført til sentral ligning. Nærmere omtale er gitt i Ot.prp. nr. 15 (1990-1991) . Sentral ligning og eventuell klagebehandling medfører ingen endring i de vanlige regler om innkreving og fordeling av skatt. Sentralskattekontoret med nemnder skal fordele skatten mellom kommunene etter reglene om stedbunden beskatning. Vedtak av den særskilte overligningsnemnd kan på vanlige vilkår påklages til fylkesskattenemnda i Østfold og Riksskattenemnda.

2.7.5  Høringsforslaget

       For Oljeskattekontorets saker antok departementet i høringsbrevet at den etablerte ordning burde opprettholdes. For saker som hører under henholdsvis SSU og SSS, vurderte departementet å legge partsrepresentasjonen til vedkommende sentralskattekontor eller til fylkesskattekontoret i henholdsvis Rogaland og vedkommende selskaps hjemfylke.

2.7.6  Høringsinstansenes merknader

       Regjeringsadvokaten uttaler at Finansdepartementet bør utøve partsrepresentasjonen for alle de tre sentralskattekontorene. Det uttales videre at Stavanger bør være verneting for saker hvor SSU er ligningskontor, og at Oslo bør være vernetinget for saker som hører under SSS. Med hensyn til SSU går de fleste høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, inn for at kontoret selv bør utøve partsfunksjonen. Det vises til den særlige ekspertise innen norsk internasjonal skatterett og internasjonale forhold som er påkrevet for å håndtere de aktuelle saker, og at slik spesialkompetanse er opparbeidet ved SSU.

       Med hensyn til saker der SSS er ligningskontor, mener Nord-Trøndelag fylkesskattekontor at selskapenes hovedkontorkommune bør være verneting.

       Sentralskattekontoret for storbedrifter er selv av den oppfatning at det bør utøve partsstillingen i de aktuelle saker, herunder innfordringssaker som er overført til søksmåls former. Det vises til at kontoret organisatorisk står i samme stilling som Sentralskattekontoret for utenlandssaker, og i likhet med dette vil bygge opp særskilt kompetanse for sitt arbeidsfelt. Det anføres at det ville være lite rasjonelt om fylkesskattekontorene skulle bygge opp den samme kompetanse. Vernetinget bør etter kontorets oppfatning prinsipalt være Oslo, både på grunn av domstolens kapasitet og kompetanse samt at mange av de aktuelle skattytere vil ha hovedkontor i eller nær Oslo.

2.7.7  Departementets vurderinger og forslag

       For Oljeskattekontorets rettssaker antar departementet at den etablerte ordning bør opprettholdes, slik at partsrepresentasjonen i søksmål om ligningsavgjørelser utøves av Finansdepartementet og vernetinget forblir i Oslo.

       Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at partsstillingen for saker hvor ligningsbehandlingen foretas av SSU eller SSS, i utgangspunktet bør utøves av kontorene selv. Dette er kontorer med betydelig ekspertise og ressurser, og en god del av sakene for retten vil være mindre prinsipielle. Det er da ikke sterke grunner til at partsstillingen generelt skal utøves av et overordnet organ, dvs. enten Skattedirektoratet eller departementet. Sak av særlig betydning kan overtas etter særskilt beslutning dersom det er ønskelig at direktoratet eller departementet trer inn i saken.

       For saker som hører under SSU er det hensiktsmessig at vernetinget er Stavanger, da dette er mest praktisk med hensyn til skattepliktige som hører inn under kommune 2312 Sokkelen. Dette er også dagens ordning. For saker hvor SSS er ligningskontor bør Oslo være vernetinget. Det vises til at Oslo er det alminnelige verneting for staten, og at de fleste av skattyterne som blir overført til SSS har sitt hovedkontor i Oslo eller sentralt østlandsområde. Det må anses generelt mest praktisk for partene å ha hovedforhandling her.

2.7.8  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om at partsstillinga for saker der likningsbehandlinga blir gjort av Sentralskattekontoret for utenlandssaker eller Sentralskattekontoret for storbedrifter, som hovudregel bør utøvast av kontora sjølve.

       Komiteen er samd i at for saker som høyrer inn under Sentralskattekontoret for utenlandssaker, bør vernetinget vere Stavanger, medan i saker der Sentralskattekontoret for storbedrifter er likningskontor, bør Oslo vere vernetinget.

2.8  Innfordringssaker

2.8.1  Innledning

       I rettssaker om innfordring (for namsretten) utøver kommunekassereren som innkrevingsmyndighet den faktiske partsstilling for det offentlige. I den første høringsrunden ble det i flere uttalelser vist til at kommunekassereren er kommunalt ansatt, og antatt at kommunen derfor fortsatt burde være part i rene innfordringssaker. Etter skattebetalingsloven § 56 nr. 1 er kommunekassererne som skatteoppkrevere imidlertid undergitt Finansdepartementets instruksjonsmyndighet når det gjelder de plikter de er tillagt i loven. Denne myndighet er overdratt til Skattedirektoratet, som har fastsatt instruks og en rekke særbestemmelser som kommunekassereren skal følge. Det er ikke noe i veien for at staten kan være part i rettssaken, selv om kommunekassereren utøver det praktiske arbeid knyttet til partsstillingen i visse saker. Dette spørsmål ble tatt opp i den andre høringsrunden.

       Domstolvalget i innfordringssaker følger av lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring, som trådte i kraft 1. januar 1993. Særskilt regulering av dette i skattebetalingsloven anses dermed ikke påkrevet.

       Norges kemner- og kommunekassererforbund sier seg enig i forslaget om at staten formelt overtar partsstillingen også i innfordringssaker, og viser til at de nødvendige fullmakter må delegeres til kommunekassererne, slik at det ikke krever mer tid enn i dag å få reist søksmål eller begjære konkurs. Også Kommunenes Sentralforbund er enig i en slik statsovertakelse.

       En del høringsinstanser finner det vanskelig å ta stilling til partsutøvelsen når det gjelder rene innfordringssaker for retten, men viser til at slike saker er forholdsvis sjeldne.

2.8.2  Departementets vurderinger og forslag

       Dersom staten overtar partsstillingen bare ved fastsettelse av skatt (likningssaker), men ikke ved innfordring av skatt, oppstår et formelt problem når innfordringssak går over til å bli likningssak. Det ville være uheldig å måtte skifte part ved en slik overgang. Dersom staten er part også i innfordringssaken, oppstår ikke dette problemet. En kan da nøye seg med å skifte utøver av partsstillingen for staten ved overgangen fra innfordringssak til likningssak. Dette skifte av utøver av statens partsstilling (fra kommunekassereren til fylkesskattekontoret) blir et rent praktisk anliggende, og tilsvarer den realitet at kommunekassereren er nærmest til å svare for innfordringsskrittene ved rettslig prøving av dem, mens fylkesskattekontoret er nærmest til å svare for likningen når denne skal avgjøres i retten.

       I saker om innfordring anser departementet det fortsatt hensiktsmessig at kommunekassereren som innkrevingsmyndighet utøver den faktiske partsstilling for det offentlig. Men staten bør være part, som fellesrepresentant for alle skattekreditorene. At staten er part i alle stadier av en sak for retten, uavhengig av om saken skifter karakter fra å gjelde innfordring til å gjelde likningen, gir den beste sammenhengen i systemet, og innebærer praktiske fordeler både for det offentlige og for motparten.

       Også i innfordringssaker for retten vil det være behov for at overordnet myndighet, dvs. skattefogd, direktorat eller departement, gir instrukser og eventuelt overtar partsutøvelsen i enkelte saker. Ved overføring av tvist til søksmåls former, vil fylkesskattekontoret normalt overta partsutøvelsen for staten.

       Ved tvangsforretninger m.v. opptrer kommunekassererne på vegne av den offentlige saksøker (i dag kommunen) også ved den vanlige utenrettslige behandling. Kommunekassererne har utstrakt innfordringsmyndighet som utøves uten å gå til retten. Rettslig behandling blir det stort sett bare når skattyter innklager tvangsforretninger for retten, samt ved konkursbegjæringer. Hensynet til å ha samme offentlig part i alle stadier tilsier at statsovertakelsen av partsstillingen også omfatter de utenrettslige saksøkerposisjoner. Kommunekassereren vil i alle fall ha den vanlige kompetanse til å drive innfordringssakene.

2.8.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen har ingen merknad.

2.9  Særlig om begrensninger i namsrettens kompetanse i skattesaker

       Et spørsmål som ikke har vært tatt opp i høringen, gjelder namsrettens kompetanse til å prøve skattyterens innsigelser mot likningen. Denne kompetanse er i dag undergitt visse begrensninger som har sammenheng med at den skatteinndrivende kommunen er part.

       I hovedsak går begrensningene ut på at likningsinnsigelser bare kan påberopes av skattyteren i sak mot den kommune hvor likningen er utført.

       Innsigelser mot likningsansettelser i bostedskommunen kan dermed påberopes i namsrettssak, idet samlet innkreving skjer fra bostedskommunen som derfor er part. Namsretten har kompetanse til å prøve likningsansettelsene i bostedskommune både prejudisielt i innfordringssak og ved bindende dom etter overføring av innfordringssaken til søksmåls former ved namsretten. Dette gjelder også om namsrettssaken går i et annet domstoldistrikt enn bostedskommunens, fordi tvangsfullbyrdelsen foregår i dette andre distriktet. Bostedskommunen er nemlig part også om kommunekassereren der får bistand fra den lokale kollega i annet distrikt hvor tvangsfullbyrdelsen og dermed namsrettsbehandlingen foregår.

       Innsigelser mot likningsansettelser i utenbys kommune kan ikke påberopes i innfordringssak som bostedskommunen driver. Både prejudisiell prøvning i namsretten og prøvning ved bindende dom i namsretten er avskåret. Begrunnelsen har vært at bostedskommunen ikke bør pålegges å forsvare likningen i andre kommuner for retten, heller ikke for namsretten.

       Denne begrunnelsen holder ikke lengre etter en statsovertakelse av partsstillingen. Staten må som part kunne forholde seg til materielle likningsinnsigelser i namsrettssak, uansett om likningstvisten stammer fra bostedskommunen eller fra utenby(gd)s kommune. Dette gjelder også ved prejudisiell prøvning, hvor det fortsatt vil være kommunekassereren i bostedskommune som representerer det offentlige. Det praktiske her kan løses ved et samarbeid mellom kommunekassereren og den del av skatteetaten som har ansvaret for den likning som skattyteren angriper i namsretten.

       Hensynet til skattyteren taler for at prøvningsretten i innfordringssak er den samme, uansett om prøvningen gjelder likning i den ene eller andre kommune. Et viktig hensyn her er at det gjelder selvstendige frister for namsrettsprøvning, selv om den ordinære 6-måneders frist for vanlig søksmål fra skattyteren er utløpt.

       Departementet vil derfor foreslå å oppheve de gjeldende begrensninger i namsrettens kompetanse som i dag følger av skattebetalingsloven § 48 nr. 4 og 5.

       I stedet har departementet vurdert en annen begrensning i namsrettens kompetanse. Denne begrensning går ut på å tillate prejudisiell prøvning uten stedlig begrensning, men avskjære retten domsprøvning i søksmåls former for andre namsretter enn den domstol som ordinært søksmål i tilfelle skulle ha vært reist ved.

       I dag kan som nevnt likningstvist fra bostedskommunen behandles i søksmåls former for hvilken som helst namsrett som er rett instans for klage over tvangsfullbyrdelse. Dette kan ses som en betydelig uthuling av det prosessuelle prinsipp som er omhandlet i avsnitt 7 ovenfor, nemlig at rettslig bindende avgjørelse av likningen skal skje ved domstolen for likningsdistriktet. Ved behandling i søksmåls former for namsretten er rettsforhandlingene og bevisførselen muntlig. Dette kan være tungvint ved stor geografisk avstand mellom namsretten (distriktet for tvangsfullbyrdelsen) og distriktet for likningen. Videre er vitneplikten begrenset ved større geografisk avstand. Det har et noe tilfeldig preg at f.eks. kommunekassererens valg av panteobjekt i en landsdel skal gjøre namsretten der kompetent til bindende å avgjøre likningstvist i en annen landsdel.

       Hensynet til skattyteren er rimelig ivaretatt allerede ved den generelle adgang til prejudisiell prøvning ved alle namsretter. Skattyteren kan da fullt ut forsvare seg mot tvangsfullbyrdelse på et mulig uholdbart materielt likningsgrunnlag. Saksbehandlingen ved prejudisiell prøvning er oftest skriftlig, og det blir da ikke mer tungvint å legge fram en angrepet likning fordi om namsretten ligger langt utenfor likningsdistriktet.

       I praksis er det imidlertid ikke registrert større problemer ved den gjeldende prøvningsadgang ved namsrettene. I den enkelte sak er det namsretten selv som ut fra hensiktsmessighetsbetraktninger avgjør om overføring til søksmåls former skal skje, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6. Det dreier seg ikke om noen rett for skattyteren til slik behandling. Videre forekommer det overføring av namsrettssak til søksmåls former uten bindende avgjørelse av likningen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 tredje ledd.

       Selv om namsrettens kompetanse utvides i forhold til likningstvister fra annen kommune enn bostedskommunen, vil departementet nå ikke foreslå noen ny begrensning som nevnt. Departementet vil imidlertid følge med i utviklingen av prøvningen av likningstvister i namsrettene.

2.9.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til at staten som part må kunne forholde seg til materielle innvendingar mot likninga i namsrettssaker utan omsyn til om likningstvisten stammar frå ein annan kommune. Komiteen er samd i at dette også gjeld prejudisiell prøving der det framleis vil vere kommunekasseraren som representerer det offentlege. Komiteen sluttar seg på denne bakgrunn til at skattebetalingslova § 48 nr. 4 og 5 blir endra.

       Komiteen har elles ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.10  Administrative og økonomiske konsekvenser

       Også i den gjeldende prosessordning med kommunen som formell part er det langt på vei den statlige skatteetat som gjør arbeidet. Det er derfor ikke behov for noen særlig omdisponering av ressurser fra kommunene til staten for å kunne gjennomføre statsovertakelsen av partsstillingen. Fylkesskattekontorene vil måtte engasjere seg noe mer i skatteprosesser enn før, samtidig som det er forutsetningen at også det aktuelle likningskontor skal kunne delta i tilretteleggelsen av likningssaken for retten i eget distrikt. I forbindelse med de årlige budsjetter vil departementet vurdere om aktiviseringen av skatteetaten i likningssaken for retten tilsier omdisponeringer eller endringer av bevilgninger.

       Kontante utgifter til rettssakene (gebyrer, advokatsalærer og prosessomkostninger ellers) dekkes i dag av skatteregnskapet. Det vil si at alle skattekreditorer bærer sin forholdsmessige andel av utgiftene (og får sin forholdsmessige andel av tilkjente saksomkostninger i saker som det offentlige vinner). Reglene om dette er fastsatt ved kongelig resolusjon av 28. februar 1986 med hjemmel i skattebetalingsloven § 48 nr. 8. Dette kan videreføres selv om staten formelt overtar partsstillingen.

       Saksmengden hos Regjeringsadvokaten vil kunne øke noe. En styrking av dette embete vil derfor bli vurdert.

2.10.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen har ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.11  Ikrafttredelse og overgangsregler

       Omleggingen av prosessordningen vil kreve en del tilrettelegging av det administrative apparat blant annet ved fylkesskattekontorene og Regjeringsadvokaten. Det foreslås derfor at lovendringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

       Med hensyn til allerede verserende prosessers stilling, antas at spørsmålet om eventuell overføring av partsstillingen her fra kommunene til staten bør reguleres i forskrift. En foreslår at slik forskriftskompetanse legges til departementet.

2.11.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen har ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.12.  Endringer i andre lover

       Lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane § 27 første ledd tredje punktum bestemmer at eiendomsskatten kan kreves inn av kommunekassereren etter reglene for innkreving av skatt. Eiendomsskatten er rent kommunal. Som følge av at skattebetalingsloven § 48 endres, er det ønskelig å presisere at kommunen fremdeles skal ha partsstillingen i saker for retten om eiendomsskatt. En slik presisering bør inntas i eigedomsskattelova § 23. For nærmere om merknader til det foreliggende lovutkast vises det til proposisjonen.

2.12.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til at eigedomsskatten er kommunal, og på dette grunnlaget sluttar komiteen seg til forslaget om å endre eigedomsskattelova § 23 slik at kommunen framleis skal ha partsstillinga i saker for retten om eigedomsskatt.

3. Endringer i skatte- og avgiftsregler som vedrører utenlandske oppdragstakere i bygg og anlegg

3.1  Innledning

3.1.1  Kort om bakgrunn og det forberedende arbeid med endringsforslagene

       Skattemyndighetene har avdekket en rekke tilfeller av skatte- og avgiftsunndragelser hos utenlandske underentreprenører innen bygg- og anleggsbransjen. Undersøkelser viser at gjeldende regler og kontrollordninger ikke virker tilfredsstillende.

       Utenlandske personer og selskap som tar oppdrag eller utfører arbeid på bygg og anlegg i Norge, er oftest bare midlertidig til stede i landet. Oppdrag og arbeid er av begrenset varighet, og utlendingene har liten eller ingen annen tilknytning til landet. I mange tilfeller forlater de landet før eventuelle unndragelser blir oppdaget, og myndighetene står uten særlige muligheter til å forfølge sakene videre. Både opplysnings- og innfordringsmuligheter kan svikte.

       På denne bakgrunn nedsatte Finansdepartementet 28. august 1990 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utrede forbedringer i kontrollen med underentreprenører i bygg og anlegg og reglene om oppdragsgivers ansvar for oppdrags- og arbeidstakers betalingsforpliktelser.

3.2  Endring av ligningsloven § 6-10

3.2.1  Gjeldende rett

       Enhver næringsdrivende som gir noen et oppdrag på kontinentalsokkelen eller på plass for bygge- og monteringsarbeid i riket, er etter ligningsloven § 6-10 pliktig til uoppfordret å gi opplysninger til ligningsmyndighetene om enhver arbeidstaker tilknyttet oppdraget og dennes norske og utenlandske arbeidstakere. Opplysningsplikten gjelder tilsvarende for egne arbeidstakere. Hovedoppdragsgiveren har således opplysningsplikt om enhver oppdragstaker i alle ledd i en kontraktskjede. Både oppdragsgiver og oppdragstaker skal gi opplysninger om arbeidstakere tilknyttet oppdraget, den første for hele kjeden, den andre for egne ansatte. En oppdragstaker vil ha samme opplysningsplikt som en oppdragsgiver i de tilfellene hele eller deler av oppdraget settes bort. Det kan inngås avtale mellom oppdragsgivere i flere ledd og mellom oppdragsgivere og oppdragstakere om at opplysninger kan gis av en av dem. Denne avtalen må meddeles ligningsmyndighetene. Avtalen fritar ikke for ansvar som kan pålegges etter loven.

       Oppdragsgivers plikt til uoppfordret å gi opplysninger var for bygg og anleggssektoren begrenset til å gjelde oppdrag gitt til utenlandske oppdragstakere tilknyttet oppdraget og deres norske og utenlandske arbeidstakere, samt om egne utenlandske arbeidstakere, jf. forskrift av 30. desember 1983 nr. 1980 . Med virkning for oppdrag gitt etter utgangen av mars 1993 har departementet 12. januar 1993 endret forskrift av 30. desember 1983 nr. 1980 om oppdragsgivers og oppdragstakers opplysningsplikt slik at opplysningsplikten nå også gjelder for utenlandske arbeidstakere ansatt hos norske oppdragstakere.

       Opplysninger om oppdrags- og arbeidstaker skal sendes til Sentralskattekontoret for utenlandssaker i Sandnes. Offentlige organer som står som oppdragsgiver omfattes ikke av opplysningsplikten, jf. lovens uttrykk « næringsdrivende ».

3.2.2  Arbeidsgruppens forslag

       Arbeidsgruppen foreslår at offentlige organer, som setter bort oppdrag på plass for bygge- og monteringsarbeid, skal pålegges samme opplysningsplikt som næringsdrivende oppdragsgivere.

       Forslaget ble støttet av de høringsinstansene som kommenterte forslaget.

3.2.3  Departementets vurdering og forslag

       Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag. En effektiv skatte- og avgiftsinnfordring krever informasjon om oppdragsparter og ansettelsesforhold tidligst mulig. Behovet for slike opplysninger er etter departementets oppfatning like stort når det er et offentlig organ som er oppdragsgiver. Ved å pålegge offentlige organer opplysningsplikt vil ligningsmyndighetene få bedret sine kontrollmuligheter, noe som igjen vil kunne ha positiv effekt på bekjempelsen av skatteunndragelse.

       Etter ligningsloven § 6-10 har oppdragsgiver opplysningsplikt både for oppdragstaker og dennes underoppdragstakere som utfører arbeid i direkte eller indirekte tilknytning til hovedoppdraget. Dette fremgår noe uklart av dagens lovtekst og departementet foreslår en presisering av § 6-10 nr. 1, jf. lovutkastet.

       Sentralskattekontoret har påpekt at det iblant oppstår tvil om oppdragsgivers egne arbeidstakere skal rapporteres. For å klargjøre plikten for oppdragsgiver til å gi opplysninger om egne ansatte, foreslås en presisering av ligningslovens § 6-10 nr. 2.

       For at offentlig organ skal få nødvendig tid til å innføre rutiner for å skaffe kontroll over sine oppdragstakere og deres ansatte, foreslås at loven endres med virkning fra den tid departementet bestemmer.

3.2.4  Merknad frå komiteen

       Komiteen er samd i at offentlege organ skal vere pålagde opplysningsplikt om oppdragspartar og tilsetjingsforhold når dei er oppdragsgivar.

       Komiteen viser til at dette vil betre kontrollen og vere til hinder for skatteunndraging.

       På denne bakgrunn sluttar komiteen seg til forslaget frå Regjeringa.

3.3  Sanksjon mot unnlatelse av å gi opplysninger etter ligningsloven § 6-10

3.3.1  Gjeldende rett

       Tvangsmulkt etter ligningsloven § 10-6 kan i dag pålegges for å fremtvinge enhver oppgave eller opplysning eller adgang til kontrollundersøkelse m.v. som kan pålegges etter ligningsloven kapittel 6. Dersom opplysninger om en oppdragstaker eller en arbeidstaker ikke er innkommet i rett tid, kan fylkesskattekontoret, Sentralskattekontoret for saker angående kontinentalsokkelen og bygg og anlegg, ilegge en daglig løpende tvangsmulkt inntil opplysningene blir gitt. Pålegg til selskap, innretning eller organisasjon rettes til styret og sendes hver medlem i rekommandert brev. Det er en forutsetning for å kunne ilegge selskapet tvangsmulkt at alle styremedlemmene er varslet.

       Tvangsmulkt etter ligningsloven § 10-6 kan kun pålegges for å framtvinge opplysninger. Dette innebærer at skattemyndighetene må ha kunnskaper om et forhold og gitt pålegg om å få opplysninger om dette før en kan anvende mulkt. Oppdragsgiver kan uten at sanksjonsregler kommer til anvendelse, unnlate å rapportere oppdragstakere og arbeidstakere til Sentralskattekontoret idet mulkt ikke kan gis før det er gitt pålegg om å gi opplysninger.

       Etter ligningsloven § 10-8 kan det ilegges gebyr ved for sent eller ikke innleverte oppgaver etter ligningsloven §§ 6-16 og 6-13 nr. 3. Dette gjelder oppgaver som skal leveres ukrevet til ligningsmyndighetene, og som skal inngå i den forenklede selvangivelse. Vilkåret for ileggelse av gebyr er at pliktige oppgaver ikke er levert innen 31. januar. Gebyr ilegges med en fast sum pr. dag forsinkelsen varer. I forskrift av 22. januar 1991 nr. 57 er dagsgebyret fastsatt til kr 10. Gebyret kan frafalles dersom feilen skyldes årsaker den oppgavepliktige ikke kan lastes for.

       Ved lovendring av 8. januar 1993, jf. Ot.prp. nr. 12 (1992-1993) og Innst.O.nr.49 (1992-1993), skal tilsvarende regler også gjelde for den som ikke leverer utenlandsoppgave etter ligningsloven § 4-4 nr. 3. Ved endring av forskrift av 22. januar 1991 er gebyret satt til kr 50 pr. dag for slike oppgaver som ikke leveres.

3.3.2  Arbeidsgruppens forslag

       Arbeidsgruppen peker på at det er av særdeles stor betydning for Sentralskattekontoret at rapportering etter ligningsloven § 6-10 foregår korrekt og rettidig. De faktiske opplysninger som skal gis har betydning for avgjørelsen av spørsmålet om utlendinger er skattepliktige til Norge. Slike forhold må avklares raskt fordi disse oppdrags- og arbeidstakere vanligvis bare er her i kort tid. Gjennom kontrollvirksomhet har Sentralskattekontoret erfart at rapportering i stor utstrekning ikke overholdes. Dette gjør seg særlig gjeldende innen bygg- og anleggsbransjen. Arbeidsgruppen antar at den manglende vilje til å rapportere, har sammenheng med manglende sanksjonsregler mot en unnlatt rapportering.

       Arbeidsgruppen foreslår at det i tillegg til eksisterende ordning med tvangsmulkt innføres en ny bestemmelse som gir Sentralskattekontoret rett til å ilegge gebyr ved for sent eller ikke innleverte opplysninger i henhold til ligningsloven § 6-10. Det foreslås at gebyret ilegges uten hensyn til utvist skyld.

       Dette medfører at gebyr kan ilegges når opplysningene ikke innen rett tid er rapportert til Sentralskattekontoret på fullstendig og riktig utfylt fastsatt skjema eller på annen måte som for Sentralskattekontoret er tilfredsstillende.

       Gebyret bør begynne å løpe dersom korrekte opplysninger ikke er levert innen fristens utløp. Etter ligningsloven § 6-10 nr. 4 skal opplysningene gis senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt.

       Arbeidsgruppen foreslår at gebyrets størrelse fastsettes ved forskrift og at gebyret fastsettes med et gitt beløp pr. påbegynt kalendermåned rapporteringen er forsinket. Det foreslås at gebyret blir knyttet til en grunnenhet som settes lik rettsgebyret, jf. lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr, hvoretter en grunnenhet etter dagens sats er kr 475. Videre foreslås at gebyrets størrelse varierer avhengig av hvorvidt innrapporteringsfeilen gjelder en oppdragstaker eller en arbeidstaker.

       Arbeidsgruppen foreslår at gebyret ved forsinkelsen eller unndratt innrapportering settes til 10 ganger rettsgebyret pr. oppdragstaker pr. påbegynt kalendermåned. Gebyret ved forsinket eller unnlatt rapportering pr. arbeidstaker foreslås satt til 5 ganger rettsgebyret pr. påbegynt kalendermåned.

       Et halvt års forsinket innrapportering av en oppdragstaker vil da gi et samlet gebyr på kr 28.500, mens tilsvarende forsinket innrapportering av en arbeidstaker vil gi et samlet gebyr på kr 14.250.

       Arbeidsgruppen foreslår at det må være den som er ansvarlig for å gi opplysningene som også må være den ansvarlige adressat for gebyr ved unnlatt rapportering innen fristen.

       Selv om hovedregelen bør være at feilen automatisk utløser adgang til å kreve gebyr, mener arbeidsgruppen at ligningsmyndighetene må avgjøre om gebyr bør ilegges. Dermed har en mulighet til å vurdere arbeidet med å ilegge og innkrevet gebyret opp mot forsinkelsens størrelse, antall manglende opplysninger, om den opplysningspliktige tidligere har forsømt seg, om feilen vanskelig kunne oppdages eller lignende.

       For nærmere om høringsinstansenes uttalelser, vises det til proposisjonen.

3.3.3  Departementets vurdering og forslag

       Departementet antar at et lite effektivt sanksjonsapparat er en vesentlig medvirkende årsak til at rapporteringsplikten ikke overholdes. Uten risiko for noen sanksjoner kan den opplysningspliktige unnlate å gi pålagte opplysninger, inntil pålegg og varsel om tvangsmulkt er gitt. Spesielt innenfor bygg- og anleggsbransjen, hvor utenlandske aktører ofte er i landet i en kort periode, er det viktig at skattemyndighetene tidlig får klarhet i hvilke skattepliktige utlendinger som er i Norge. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til forslaget om innføring av gebyr ved manglende rapportering av opplysninger som skal gis etter ligningslovens § 6-10 nr. 1 og 2.

       Departementet slutter seg til Skattedirektoratets forslag om at gebyr bare skal anvendes når opplysninger som skal gis uoppfordret, ikke blir gitt rettidig eller ikke er korrekte. Opplysninger etter ligningsloven § 6-10 nr. 1 og 2 skal gis uoppfordret. Forskrift av 30. desember 1983 om oppdragstakers opplysningsplikt unntar imidlertid oppdragsgiveren fra å gi enkelte opplysninger uoppfordret. For å få disse opplysningene må skattemyndighetene pålegge oppdragsgiver å fremskaffe disse, eventuelt under trussel om tvangsmulkt.

       Etter departementets vurdering må utgangspunktet være at både tvangsmulkt og gebyr ikke kan anvendes med grunnlag i samme manglende opplysning. Bare én sanksjonsbestemmelse skal normalt anvendes. I de tilfeller hvor trussel om gebyr ikke medfører at opplysningen blir gitt fra foretaket, kan det likevel være behov for å anvende tvangsmulkt mot styremedlemmer. Styremedlemmene vil da være solidarisk ansvarlig for mulkten. Det nærmere forholdet mellom gebyr og tvangsmulkt bør reguleres i forskrift.

       Departementet foreslår at ileggelse av gebyr for manglende opplysning etter ligningsloven § 6-10 knyttes til gjeldende regler for gebyr i ligningsloven § 10-8. Vilkåret for å ilegge gebyr er at pliktige opplysninger ikke er levert Sentralskattekontoret i rett tid. Formålet med gebyrordningen er at skattemyndighetene i rett tid skal ha tilgang til de opplysninger som er nødvendig for ligningen. Det forutsettes følgelig at gebyret ikke skal ilegges dersom fullstendige opplysninger er innkommet fra andre som også har opplysningsplikt.

       Videre foreslår departementet at gebyrets størrelse skal være en fast sum for hver oppgave som ikke er levert. I forskrift av 22. januar 1991 er dagsgebyret satt til kr 10 for manglende opplysninger etter ligningsloven § 6-16 c og 6-13 nr. 3 fordi de hittil aktuelle oppgaver i gebyrordningen stort sett er masseoppgaver. Dagsgebyret er kr 50 for manglende innlevering av utenlandsoppgaver.

       Etter departementets oppfatning bør gebyr for manglende opplysninger, som den opplysningspliktige skal gi uoppfordret etter § 6-10, settes relativt høyt for å oppnå sin hensikt. Gebyrets størrelse foreslås fastsatt i forskrift. For unnlatte opplysninger om oppdragstaker bør gebyret være i samme størrelsesorden som arbeidsgruppens forslag, ca kr 28.000 for et halvt års forsinket innrapportering, dvs. ca kr 150 pr. dag. På bakgrunn av de betydelige skattebeløp som i disse tilfellene ofte står på spill, skal gebyret være et sterkt incentiv for den opplysningspliktige til å gi korrekte opplysninger i rett tid. Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at gebyret skal settes til ca kr 14.000 for et halvt års forsinket innrapportering av arbeidstakere, er departementet av den oppfatning at dette er for høyt. Departementet foreslår derfor at gebyret settes til ca kr 30 pr. dag, dvs. ca kr 5.400 for et halvt års forsinket rapportering for hver arbeidstaker.

       Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at det er den som er ansvarlig for å gi opplysningene som også må være den ansvarlige adressat for gebyr ved unnlatt rapportering innen fristen. Det er etter departementets mening unødig omstendelig og bidrar til lite effektive regler om f.eks. hele styret i et utenlandsk selskap skal varsles fordi den norske filial ikke har overholdt rapporteringsplikten. På den annen side vil heller ikke styremedlemmene være solidarisk ansvarlig for gebyret, slik reglene er i dag for tvangsmulkt. Gebyret skal etter departementets forslag beregnes av Sentralskattekontoret. Gebyret inndrives og fordeles etter reglene for skatt.

       Departementet foreslår, som etter gjeldende gebyrregler, at gebyr kan frafalles dersom feilen skyldes årsaker som den oppgavepliktige ikke kan lastes for. Departementet foreslår at Skattedirektoratet blir klageinstans for vedtak truffet av Sentralskattekontoret.

       Arbeidsgruppen hadde i sitt forslag begrenset gebyrordningen til kun å gjelde manglende opplysninger i tilknytning til oppdrag på bygge- og monteringsarbeid i riket, noe som skyldtes begrensninger i gruppens mandat. Etter departementets oppfatning er det de samme hensyn som taler for en gebyrordning ved manglende opplysninger i tilknytning til oppdrag og ansettelser på kontinentalsokkelen. Departementet foreslår derfor at arbeidsgruppens begrensning ikke inntas i i lovteksten. Dette er i samsvar med forslag fra Sentralskattekontoret og Skattedirektoratet. Det vises til vedlagt utkast til endring av ligningsloven § 10-8.

3.3.4  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget om innføring av gebyr ved manglande rapportering av opplysningar etter ligningslova § 6-10 nr. 1 og 2.

       Komiteen er samd i at gebyr berre skal nyttast når opplysningar som føretak er pliktig til å gi, ikkje ligg føre til rett tid eller når informasjonen ikkje er korrekt.

       Komiteen meiner at i tilfelle der trussel om gebyr ikkje fører til at pliktige opplysningar blir gitt frå føretaket, kan det vere behov for tvangsmulkt mot styremedlemmer, og komiteen er samd i at forholdet mellom gebyr og tvangsmulkt bør regulerast i forskrift.

       Komiteen sluttar seg på denne bakgrunn til forslaget frå Regjeringa.

Størrelsen på gebyret

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at departementet mener gebyrets størrelse bør fastsettes ved forskrift. Disse medlemmer er enig i dette, men mener det bør settes en øvre grense for det gebyr som kan innkreves for manglende eller feile opplysninger. Brudd på opplysningsplikten avdekkes gjerne flere år etter arbeidet er utført, et akkumulert gebyr over flere år kan derfor bli langt større enn de skatter og avgifter som ikke er innbetalt pga. manglende opplysninger til skattemyndighetene. Disse medlemmer mener derfor det bør settes en øvre grense for gebyr som tilsvarer den manglende skatte- og avgiftsbetaling i det enkelte tilfellet.

       Disse medlemmer viser til at departementet mener at gebyr kan frafalles dersom feilen skyldes årsaker som den oppgavepliktige ikke kan lastes for. Disse medlemmer vil presisere at hvis en oppdragsgiver gjennom kontrakter og rapporteringsrutiner overfor oppdragstakere har etablert rutiner for innrapportering av utenlandske arbeidstakere som bevisst omgåes av enkelte av oppdragstakerledd så må dette regnes med blant årsaker som oppdragsgiver ikke kan lastes for.

Saksbehandlinga

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at departementet foreslår at de nye reglene skal omfatte oppdrag på kontinentalsokkelen uten at forslagene har vært sendt på høring til de berørte næringsorganisasjonene. Disse medlemmer er kritisk til at man på denne måten avskjærer berørte parter fra å uttale seg og påvirke slike omfattende regelendringer.

3.4  OPPLYSNINGSPLIKTIGES ANSVAR FOR OPPDRAGSTAKERS SKATT, FORSKUDDSTREKK OG ARBEIDSGIVERAVGIFT - LIGNINGSLOVEN § 10-7

3.4.1  Gjeldende rett

       En oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-10 nr. 1-3, kan i medhold av ligningsloven § 10-7 pålegges ansvar for oppdragstakers forfalte og ikke betalte skatter når det antas å være årsakssammenheng mellom den manglende betaling og den forsømte opplysningsplikten. Ansvaret omfatter kun skatt utskrevet for eller ilignet en oppdragstaker, og gjelder uansett om denne er en juridisk eller fysisk person. Ansvaret omfatter ikke skatt utskrevet eller ilignet hos de enkelte arbeidstakere som er eller har vært ansatt hos oppdragstaker, og heller ikke oppdragstakerens plikt til å svare arbeidsgiveravgift for sine ansatte.

3.4.2  Arbeidsgruppens forslag

       Arbeidsgruppen peker på at kravet til årsakssammenheng innebærer en betydelig bevisbyrde for ligningsmyndighetene, noe som medfører at bestemmelsen brukes meget sjelden. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at dersom bestemmelsen skal kunne få noen anvendelse, og derved blant annet fungere som et sanksjonsmiddel mot mangelfull rapportering, må kravet om årsakssammenheng mellom mangelfull rapportering og manglende innbetaling av skatter tas ut av bestemmelsen.

       Arbeidsgruppen foreslår videre at ligningsloven § 10-7 utvides til også å omfatte skatter utskrevet for eller ilignet en arbeidstaker ansatt hos oppdragstakeren som utfører arbeid på plass for bygge- eller monteringsarbeid i riket.

       For nærmere om høringsinstansenes uttalelser, vises det til proposisjonen.

3.4.3  Departementets vurdering og forslag

       Departementet viser til arbeidsgruppens uttalelse om at ligningsloven § 10-7 i praksis har vist seg å være lite anvendelig sanksjonsregel. Bestemmelsen forutsetter at det må være årsakssammenheng mellom oppdragsgiveres manglende rapportering og oppdragstakers unnlatelse av innbetaling av skatter for at oppdragsgiver kan gjøres ansvarlig. Det er vanskelig å sannsynliggjøre årsakssammenheng og bestemmelsen brukes sjelden.

       På bakgrunn av forslaget om å innføre et bedret sanksjonsapparat, gebyr mot unnlatt rapportering, og de kritiske bemerkninger fra flere høringsinstanser, finner departementet ikke grunn til å foreslå en endring som medfører at kravet til årsakssammenheng mellom mangelfull rapportering og manglende innbetaling av skatter oppheves.

       Departementet foreslår imidlertid at ligningsloven § 10-7 med sin gjeldende bevisbyrderegel bygges ut til også å omfatte et dekningsansvar for manglende betaling av oppdragstakers forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift for egne arbeidstakere.

       Skattemyndighetene har store problemer med å få fullstendig oversikt over utenlandske virksomheter og arbeidstakere. Innkreving blir vanskelig blant annet ved at de utenlandske oppdragstakere ikke har overholdt trekkplikten eller har unnlatt innbetaling av trukket skatt. På denne bakgrunn ble oppdragsgiver pålagt et solidarisk ansvar sammen med oppdragstaker til å sørge for at pliktene og ansvaret etter skattebetalingsloven blir oppfylt.

       Også ellers når arbeidsleie ikke foreligger, er det en betydelig svikt i skattebetalingen for utenlandske arbeidstakere ansatt hos utenlandske arbeidsgivere.

       Etter departementets oppfatning er den innledende svikt hos den opplysningspliktige sterkt medvirkende til at oppdragstaker kan holde det gående en periode med unnlatt skattetrekk og unnlatt innbetaling av arbeidsgiveravgift uten reaksjoner fra myndighetene.

       På denne bakgrunn slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om at oppdragsgiver også må kunne pålegges ansvar for ikke innbetalt forskuddstrekk for arbeidstakere ansatt hos oppdragstaker når den manglende betaling må antas å skyldes at opplysning ikke ble gitt i rett tid. Med arbeidstaker menes i denne sammenheng den som skal rapporteres etter likningsloven § 6-10. Dette gjelder i denne sammenheng bare oppdragstakernes arbeidstakere. Egne arbeidstakere og innleiet personale vil den opplysningspliktige ha ansvar for etter bestemmelsene i skattebetalingsloven §§ 3 og 49.

       På bakgrunn av den nære sammenheng det er mellom arbeidstakers manglende betaling av skatt og arbeidsgivers manglende innbetaling av arbeidsgiveravgift foreslår departementet at den opplysningspliktiges ansvar også skal oppfatte manglende innbetaling av arbeidsgiveravgift hos oppdragstaker.

       Arbeidsgruppen hadde i sitt forslag begrenset utvidelsen av ansvaret i likningsloven § 10-7 til kun å gjelde ansvar for skatter angående arbeidstakere tilknyttet et oppdrag for bygge- og monteringsarbeid i riket. Etter departementets oppfatning er det de samme hensyn som taler for at den opplysningspliktige bør bli ansvarlig for manglende innbetaling av arbeidsgiveravgift og manglende betaling av skattetrekk for oppdragstakerens arbeidstakere på plass for bygge- og monteringsarbeid i riket, som når det gjelder oppdragstakerens arbeidstakere på kontinentalsokkelen. Departementet foreslår derfor at arbeidsgruppens begrensning ikke inntas i lovteksten. Dette er i samsvar med forslag fra Sentralskattekontoret. Det vises til vedlagt utkast til endring av ligningsloven § 10-7.

3.4.4  Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til brev til finanskomiteen frå finansministeren av 9. desember 1993 om « Ot.prp. nr. 17 (1993-1994) Endringer i skattelovgivningen ». På grunnlag av dette skrivet tar komiteen opp forslag til følgjande endring i likningslova § 10-7 nr. 1 første punktum:

       « Fylkesskattekontoret - for Oslo ligningskontoret - kan pålegge oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 6-10 nr. 1-3 ansvar for forfalt men ikke innbetalt skatt som er utskrevet eller er ilignet en oppdragstaker, og for oppdragstakers manglende innbetaling av forfalt men ikke innbetalt arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unntatt medlemmene frå Høgre og Framstegspartiet, er samd i at likningslova § 10-7 skal byggjast ut til å omfatte eit dekningsansvar for manglande betaling av skattetrekk for arbeidstakarar hos oppdragstakaren og manglande innbetaling av arbeidsgivaravgift.

       Fleirtalet har merka seg at skattestyresmaktene har store problem med å få full oversikt over utanlandske verksemder og arbeidstakarar.

       Fleirtalet sluttar seg til forslaget om at oppdragsgivar må kunne påleggjast ansvar for ikkje innbetalt forskotstrekk for arbeidstakarar tilsette hos oppdragstakar når den manglande betalinga skuldast at opplysningar ikkje er gitt i rett tid.

       Fleirtalet er samd i at det er nær samanheng mellom arbeidstakars manglande innbetaling av skatt og arbeidsgivars manglande innbetaling av arbeidsgivaravgift.

       Fleirtalet sluttar seg elles til Regjeringa sitt forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig i at det er viktig å sikre at skattemyndighetene får opplysninger som gir full oversikt over utenlandske virksomheter og arbeidstakere med oppdrag i Norge. Innføring av gebyr for manglende opplysninger vil være et viktig incentiv til at slike opplysninger kommer frem og at skattemyndighetene dermed får denne oversikten. Disse medlemmer ser det derfor som unødvendig å samtidig utvide dekningsansvaret for manglende skattetrekk og arbeidsgiveravgift. Å ilegge både gebyr og et dekningsansvar vil gi en dobbelstraff for samme forhold. Disse medlemmer vil derfor gå imot en utvidelse av ligningslovens § 10-7.

3.5  OPPDRAGSGIVERS OPPLYSNINGSPLIKT ETTER MERVERDIAVGIFTSLOVEN

3.5.1  Gjeldende rett

       Etter merverdiavgiftsloven § 10 tredje ledd skal utenlandske næringsdrivende, som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, beregne og betale avgift ved representant når ikke annet er bestemt. Representanten er også avgiftspliktig. Registrering av utenlandske næringsdrivende ved representant medfører at deres virksomhet i Norge avgiftsmessig likestilles med norske næringsdrivendes virksomhet ved at de får de rettigheter og undergis de plikter som følger av registrering i avgiftsmanntallet. Dette gjelder bl.a. plikten til å gi de opplysninger om virksomheten som avgiftsmyndighetene kan kreve etter merverdiavgiftslovens regler.

       Etter merverdiavgiftslovens § 49 har oppdragsgivere i bygg og anlegg plikt til å oppgi navn, opplysninger om arbeidet og sitt økonomiske mellomværende med oppdragstaker, når avgiftsmyndighetene forlanger det. Den som ikke etterkommer plikten til å gi opplysninger, kan av departementet pålegges å gi de forlangte opplysninger under en daglig løpende tvangsmulkt, jf. merverdiavgiftslovens § 52. Myndigheten til å ilegge tvangsmulkt er delegert til Skattedirektoratet.

3.5.2  Arbeidsgruppens forslag

       Arbeidsgruppen er av den oppfatning at representantordningen ikke fungerer som et effektivt hjelpemiddel i kontrollen overfor utenlandske oppdragstakere. For å bedre kontrollmulighetene foreslår arbeidsgruppen at det i merverdiavgiftsloven inntas en bestemmelse om opplysningsplikt tilsvarende bestemmelsen i likningsloven § 6-10. Det foreslås en ny § 49 a i merverdiavgiftsloven med bestemmelse om at næringsdrivende og offentlige organer som gir utenlandske næringsdrivende oppdrag på plass for bygge- og monteringsarbeid, uoppfordret skal gi fylkesskattekontoret opplysninger om oppdraget og enhver oppdragstaker som i tilknytning til hovedoppdraget utfører oppdrag. Det skal gis opplysninger om oppdragstakers navn, adresse, registreringsnummer i avgiftsmanntallet, tidspunkt da oppdragene forutsettes påbegynt og avsluttet, stedet der oppdraget skal utføres, samt kontraktsbeløp i kontrakter oppdragsgiveren har inngått. Opplysningene skal gis snarest etter at kontrakt er inngått og senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt.

       For å unngå at oppdragsgiveren skal måtte sende de samme opplysninger både til skatte- og avgiftsmyndighetene, anses opplysningsplikten etter forslaget å være oppfylt når også oppdragstakerens registreringsnummer i avgiftsmanntallet oppgis til Sentralskattekontoret. Er de øvrige opplysninger gitt til Sentralskattekontoret, er det kun opplysninger om oppdragstakers registreringsnummer i avgiftsmanntallet som må sendes til avgiftsmyndighetene. Ordningen forutsetter et nært samarbeid mellom Sentralskattekontoret og fylkesskattekontorene.

       For at avgiftsmyndighetene skal få kjennskap til de utenlandske foretakene så fort som mulig, foreslås det innført en sanksjonsbestemmelse i tilknytning til bestemmelsen om opplysningsplikten. Arbeidsgruppen foreslår at avgiftsmyndigheten kan pålegge en daglig løpende tvangsmulkt overfor den som ikke har etterkommet plikten til å gi opplysninger.

3.5.3  Høringsinstansenes uttalelser

       For nærmere om høringsinstansenes uttalelser vises det til proposisjonen.

3.5.4  Departementets vurdering

       Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om en ny § 49 a i merverdiavgiftsloven med bestemmelse om at næringsdrivende og offentlige organer som gir utenlandske næringsdrivende oppdrag på plass for bygge- og monteringsarbeid, uoppfordret skal gi fylkesskattekontoret opplysninger om oppdraget og enhver oppdragstaker som i tilknytning til hovedoppdraget utfører oppdrag.

       Representantordningen synes ikke i tilstrekkelig grad å gi avgiftsmyndighetene mulighet for en effektiv kontroll overfor utenlandske oppdragstakere. En opplysningsplikt som foreslått, vil gi avgiftsmyndighetene opplysninger om utenlandske foretak som har påtatt seg oppdrag i Norge og vil gjøre det mulig å iverksette kontrolltiltak.

       En liknende bestemmelse om opplysningsplikt overfor skattemyndighetene finnes i likningsloven § 6-10 med tilhørende avgrensningsforskrifter. Det er imidlertid ikke noe krav om at registreringsnummer i avgiftsmanntallet skal oppgis etter denne bestemmelsen. Arbeidsgruppen har vurdert hvorvidt det er behov for en egen bestemmelse om opplysningsplikt i merverdiavgiftsloven. Arbeidsgruppen antar at avgiftsmyndigheten har en selvstendig interesse i raskt å få opplysninger om utenlandske oppdragstakere og anbefaler at det i merverdiavgiftsloven inntas en bestemmelse om opplysningsplikt. Departementet slutter seg til gruppens vurdering på dette punkt. Avgiftsmyndighetene vil ved praktiseringen av en slik bestemmelse kunne dra nytte av de erfaringer skattemyndighetene har vunnet.

       Departementet forutsetter at Skattedirektoratet utarbeidet retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av ordningen, herunder at det etableres et nærmere samarbeid mellom fylkesskattekontorene og Sentralskattekontoret.

       I tilknytning til bestemmelsen om opplysningsplikt foreslår arbeidsgruppen innført en sanksjonsbestemmelse for at avgiftsmyndighetene så fort som mulig skal få kjennskap til de utenlandske foretakene. Arbeidsgruppen foreslår at avgiftsmyndighetene ved endring av merverdiavgiftsloven § 52 gis hjemmel til å pålegge en daglig løpende tvangsmulkt overfor den som ikke har etterkommet plikten til å gi opplysninger. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag også på dette punkt.

       Skattedirektoratet antar at det er viktig at mulkten ilegges så snart som mulig etter at avgiftsmyndighetene blir klar over at opplysninger er holdt tilbake. Da det er fylkesskattekontorene som mottar opplysningene, antar Skattedirektoratet at myndigheten til å ilegge mulkten bør delegeres til fylkesskattekontorene. Det må eventuelt utarbeides retningslinjer sentralt for ileggelse av slik tvangsmulkt ved fylkesskattekontorene.

       Departementet slutter seg til Skattedirektoratets vurdering.

3.5.5  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget om ein ny § 49 a i meirverdiavgiftslova om at næringsdrivande og offentlege organ som gir utanlandske næringsdrivande oppdrag på plass for bygge- og monteringsarbeid, utan oppmoding skal gi fylkesskattekontoret opplysningar om oppdraget og oppdragstakar som i tilknyting til hovudoppdraget utfører oppdrag.

       Komiteen er samd i at det bør vere høve til sanksjon slik at avgiftsstyresmaktene så raskt som mogleg skal få kjennskap til dei utanlandske føretaka.

       Komiteen sluttar seg til forslaget om endring i meirverdiavgiftslova § 52 slik at det blir gitt heimel til å påleggje tvangsmulkt for den som ikkje har etterlevd plikta til å gi opplysningar.

       Komiteen er samd i at mulkta må påleggjast så snart som mogleg etter at avgiftsstyresmaktene blir klar over at opplysningane er haldne tilbake.

3.6  ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER

       Departementet antar at de foreslåtte endringene i likningsloven vil medføre beskjedne administrative endringer for skattemyndighetene. Økte oppgaver som følge av endringene antas å kunne løses innenfor rammen av eksisterende ressurser. Departementet antar at disse endringene kan bedre skatteinnfordringen. For de næringsdrivende vil ikke endringene i likningsloven medføre noen økt plikt til innrapportering, men konsekvensene av manglende rapportering vil få større økonomiske virkninger enn tidligere. For offentlige organ medfører endringen en økt opplysningsplikt.

       Departementet antar videre at de foreslåtte endringene i merverdiavgiftsloven om utvidet opplysningsplikt vil medføre beskjedne administrative endringer for avgiftsmyndighetene. Den økte informasjonsstrømmen som vil følge av den utvidede opplysningsplikten for oppdragsgiverne, vil stort sett kunne innpasses i fylkesskattekontorenes allerede eksisterende daglige rutiner. Dette gjelder både registreringen av opplysningene og den senere oppfølgingen.

       Forslaget til ny § 49a i merverdiavgiftsloven om utvidet opplysningsplikt forutsetter et nært samarbeid mellom Sentralskattekontoret og fylkesskattekontorene. Ordningen vil innebære en merbelastning på Sentralskattekontoret, som forutsettes å skulle sjekke om vedkommende oppdragstaker er registrert i merverdiavgiftsmanntallet, og som forutsettes å ta initiativet til kontrolloppfølging overfor fylkesskattekontorene. Skattedirektoratet har pekt på at denne informasjonen fra Sentralskattekontoret vil kunne gi en viss økt arbeidsbelastning ved fylkesskattekontorene. Hvorvidt ordningen også vil kreve økte ressurser, vil avhenge av omfanget av den informasjonen en mottar, herunder hvor raskt en ønsker å følge opp de konkrete sakene. Departementet er enig i denne vurderingen, og vil følge med i utviklingen.

       De økonomiske og administrative konsekvensene for de næringsdrivende i tilknytning til de foreslåtte endringene i merverdiavgiftsloven antas å være begrensede.

       I tilknytning til den foreslåtte bestemmelsen om utvidet opplysningsplikt foreslås det å innføre en sanksjonsbestemmelse hvoretter avgiftsmyndighetene kan pålegge en daglig løpende tvangsmulkt overfor den som ikke har etterkommet plikten til å gi opplysninger.

       Skattedirektoratet har i dag fullmakt til å ilegge tvangsmulkt etter merverdiavgiftsloven § 52 når det gjelder opplysningsplikt etter allerede eksisterende bestemmelser. Denne fullmakten er lite benyttet, da det er innkommet få konkrete henvendelser fra fylkesskattekontorene om bruk av § 52.

       Departementet vil vurdere å delegere fullmakten til å ilegge tvangsmulkt til fylkesskattekontorene, slik at den kan tas i bruk i det daglige arbeidet. Dette vil gi avgiftsmyndighetene mulighet til å reagere raskt overfor de opplysningspliktige. Ved en delegasjon av fullmakten til å ilegge tvangsmulkt vil det bli utarbeidet klare retningslinjer fra sentralt hold. Skattedirektoratet antar at merarbeidet for ytre etat vil bli av mindre omfang dersom det i retningslinjene gis klare anvisninger på saksbehandlingsprosedyrer, tvangsmulktens størrelse, varighet m.v.

       Totalt sett antar departementet at endringsforslagene vil gjøre saksbehandling og kontrollarbeid enklere og mer målrettet, og at en vil få innkrevet skatt, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift fra bygge- og anleggsbransjen i større utstrekning enn etter dagens regelverk.

3.6.1  Merknad frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, alle unntatt medlemmene frå Høgre og Framstegspartiet, har ingen merknad til dette punktet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre vil vise til at departementet foreslår at lovendringene trer i kraft straks. Disse medlemmer vil vise til at loven både gir næringsdrivende et utvidet ansvar og innfører nye straffegebyr for brudd på lovverket. Disse medlemmer mener det bør gis tid til å informere næringsdrivende om endringer i lovverket før reglene trer i kraft. Disse medlemmer vil derfor foreslå at endringene trer i kraft når Kongen bestemmer, og forutsetter at departementet i samarbeid med næringsorganisasjonene sikrer en god informasjon om lovreglene før ikrafttredelsen.

4. Endring av skatteloven § 44 A-7 - gevinst- og tapskonto

4.1  SAMMENDRAG

       Departementet foreslår at for gevinst eller tap ved realisasjon av driftsmidler som skal føres på gevinst- og tapskonto, og som er undergitt stedbundet beskatning etter skatteloven § 18 til annen kommune enn skattyters bosteds- eller kontorkommune, skal det opprettes en egen gevinst- og tapskonto. Dette er nødvendig for å sikre en rimelig fordeling av kommunale skattefundamenter. Forslaget vil ikke i vesentlig grad påvirke skattebelastningen for den enkelte næringsdrivende.

4.2  GJELDENDE RETT

       Ved realisasjon av driftsmidler i saldogruppene e-h i skatteloven § 44 A-2 (skip, fly, bygg og forretningsbygg m.v.) og ved realisasjon av ikke avskrivbare driftsmidler etter skatteloven § 45 syvende ledd, skal gevinst eller tap føres på gevinst- og tapskonto. Etter skatteloven § 44 A-7 skal det fra og med 1992 føres én gevinst- og tapskonto for hver næring. Positiv saldo skal inntektsføres med minst 20 % hvert år. Negativ saldo kommer til fradrag med inntil 20 %.

       Etter skatteloven § 18 er inntekt av fast eiendom eller anlegg og inntekt av næringsdrift knyttet til fast eiendom eller anlegg undergitt stedbundet beskatning i den kommunen hvor den faste eiendommen eller anlegget ligger. Dette medfører at inntekter ved realisasjon av f.eks. forretningsbygg eller annen fast eiendom skal skattlegges i den kommune hvor den faste eiendom ligger. Når det føres bare en gevinst- og tapskonto, vil inntekten i sin helhet komme til beskatning (og utgift til fradrag) i skattyters bosteds- eller kontorkommune dersom beløpene på kontoen ikke fordeles til de respektive kommuner som har krav på inntekten etter bestemmelsen i § 18.

       Fordeling mellom kommunene ble for inntektsåret 1992 løst ved at inntekt eller fradrag ble fordelt forholdsmessig etter størrelsen av de inntekts- eller fradragspostene som gikk inn på gevinst- og tapskontoen. Skattyteren skulle foruten å sende skjemaet for gevinst- og tapskonto til bosteds- eller kontorkommunen, også sende gjenpart av denne oppgaven til de andre kommuner hvor han hadde stedbundet inntekt eller fradrag fra gevinst- og tapskontoen.

       Slik forholdsmessig fordeling av én felles gevinst- og tapskonto kan imidlertid av praktiske grunner ikke fortsette i flere år. Fra 1993 må derfor en annen løsning vurderes.

4.3  DEPARTEMENTETS VURDERINGER

       Før skattereformen av 1992 var regelen om den stedbundne beskatning i skatteloven § 18 ufullstendig for gevinst ved salg av driftsmidler. Negativ saldo (gevinst) oppstått fra avskrivbare driftsmidler kunne skattyter etter den tidligere bestemmelsen i skatteloven § 44 A-8, avregne i vesentlig utstrekning mot saldo for andre driftsmidler i andre kommuner. Gevinster fra tomter nyttet som driftsmiddel i næring og ikke avskrivbare arbeider- og funksjonærboliger, kunne etter skatteloven § 45 niende og tiende ledd avsettes betinget skattefritt, og senere reinvesteres i driftsmidler utenfor kommune. For øvrige driftsmidler som ikke ble saldoavskrevet etter skatteloven § 44 A, ble gevinsten skattlagt etter skatteloven § 45 syvende ledd, og da i vedkommende næringskommune.

       Avregnings- og reinvesteringsadgangen ble ved skattereformen opphevet fra og med inntektsåret 1992. Gevinst eller tap ved realisasjon av driftsmidler som er undergitt stedbundet beskatning, må derfor tilordnes den kommune hvor driftsmidlet ligger. Den løsningen som er valgt for tilordningen for inntektsåret 1992, vil som nevnt ikke kunne gjennomføres for inntektsåret 1993. En forholdsmessig fordeling etter størrelsen av beløpet som har gått inn på gevinst- og tapskonto i 1992, vil heller ikke gi riktig resultat dersom andre gevinster eller tap er ført på gevinst- og tapskonto i 1993.

4.4  DEPARTEMENTETS FORSLAG

       Departementet finner at skattyteren må pålegges å føre en egen gevinst- og tapskonto for hver kommune hvor han har gevinst eller tap ved realisasjon av driftsmidler som er undergitt stedbundet beskatning. Dette er nødvendig for å sikre en korrekt fordeling mellom de forskjellige kommuner virksomheten er skattepliktig til. En slik bestemmelse vil ikke innskrenke skattyters rett til å ta hele eller deler av salgssummen til inntekt i realisasjonsåret etter § 44 A-6 første ledd. Inntekten skal også da tilordnes den kommune som har krav på skatten etter § 18.

       De stedbundne gevinst- og tapskonti blir å føre fra og med 1993. Inngående balanse fastsettes i samsvar med de stedbundne ansettelser for 1992. Dette medfører at skattyter som har realisert driftsmiddel som er undergitt stedbundet beskatning i inntektsåret 1992, må fordele saldoen fra 1992 på gevinst- og tapskonti fra forskjellige kommuner i 1993. Ved realisasjon i inntektsåret 1993 eller senere av driftsmidler som er undergitt stedbundet beskatning, skal gevinsten føres på egen gevinst- og tapskonto for den kommune som skal tilordnes inntekten eller tapet.

       Det skal kun føres én gevinst- og tapskonto for hver kommune med mindre skattyteren driver mer enn én næring som er gjenstand for stedbundet beskatning. Har skattyteren ingen beløp å føre på kontoen for en bestemt kommune hvor han ellers er skattepliktig, bortfaller kontoføringen inntil videre for denne kommunen.

       Forslaget får ikke betydning for skattyters samlede skattegrunnlag i de enkelte år, bortsett fra at grensebeløpet på kr 15.000 for restsaldo etter skatteloven § 44 A-9 gjelder hver enkelt konto. Disse spesielle regler for restsaldo kan ikke hindre en naturlig oppdeling av antall konti av hensyn til de berørte kommuner.

4.4.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til at det er nødvendig å sikre ei korrekt fordeling av skatt mellom dei ulike kommunar som ei verksemd er skattepliktig til.

       Komiteen peiker på at dette ikkje skal innskrenke skattytars rett til å ta heile eller delar av salssummen til inntekt i realisasjonsåret etter skattelova § 44 A-6 første ledd.

       Komiteen er samd i at skattytar må påleggjast å føre ein eigen gevinst- og tapskonto for kvar kommune der han har gevinst eller tap ved realisasjon av driftsmiddel som er undergitt stadbunden skattlegging. Komiteen sluttar seg til at stadbundne gevinst- og tapskonto blir å føre frå og med 1993.

       Komiteen har elles ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

5. Fastsettelse av inngangsverdi for fondsaksjer i utenlandske selskaper

5.1  DEPARTEMENTETS FORSLAG

       I henhold til selskapsskatteloven § 5-3 nr. 4 som ble vedtatt ved lov av 8. januar 1993 nr. 17, skal inngangsverdien på fondsaksje settes til en forholdsmessig del av inngangsverdien på den eller de aksjer som fondsaksjen knytter seg til. Inngangsverdien på de sistnevnte aksjer skal reduseres tilsvarende og fordeling av kostprisen skjer på grunnlag av aksjenes pålydende.

       Selskapsskatteloven § 5-1 nr. 3 gir en oversikt over hvilke av selskapsskattelovens regler om gevinstbeskatning av aksjer m.v. som får anvendelse på aksjer i aksjeselskaper hjemmehørende i utlandet. I denne oversikten er § 5-3 nr. 4 ikke kommet med.

       Departementet foreslår at dette rettes opp ved at det i selskapsskatteloven § 5-1 nr. 3 inntas en henvisning til § 5-3 nr. 4.

       Det foreslås at endringen trer i kraft straks.

       Det vises til utkast til endring i selskapsskatteloven § 5-1 nr. 3.

5.1.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

6. Innlevering av kontrolloppgaver vedrørende innskudd i obligasjonsfond

6.1  DEPARTEMENTETS FORSLAG

       I henhold til likningsloven § 6-6 c kan Kongen gi forskrifter om forvaltningsselskapers opplysningsplikt vedrørende innskudd i aksjefond. Kongen har delegert sin myndighet til Finansdepartementet. Slik forskrift ble gitt av departementet 8. januar 1993.

       Skattemyndighetene har det samme behov for kontrolloppgaver vedrørende innskudd i obligasjonsfond som for innskudd i aksjefond.

       Departementet foreslår derfor at forskriftshjemmelen i likningsloven § 6-6 c utvides til også å omfatte levering av kontrolloppgaver for innskudd i obligasjonsfond.

       Likningsloven § 6-16 c gir hjemmel for at departementet i forskrift kan bestemme at visse kontrolloppgaver etter likningsloven kapittel 6 skal leveres i maskinlesbar form. Det er en direkte forutsetning for en effektiv kontroll av tredjemannsopplysninger, og for bruk av forenklet selvangivelse (FSA), at opplysningene gis i en slik form. Departementet fremmer derfor forslag om at likningsloven § 6-16 c utvides til også å gjelde innskudd i obligasjonsfond.

       Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med likningen for inntektsåret 1993.

       Det vises til utkast til likningsloven § 6-6 bokstav c og § 6-16 bokstav c.

6.1.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

7. Skattebetalingsloven § 3 annet ledd annet punktum Endring av henvisning på bakgrunn av ny utlendingslov

7.1  DEPARTEMENTETS FORSLAG

       Skattebetalingsloven av 21. november 1952 nr. 2 har i § 3 annet ledd en bestemmelse om at når arbeidstaker stilles til rådighet for andre, svarer både arbeidsgiver og oppdragstaker for at pliktene og ansvaret etter skattebetalingsloven oppfylles. Bestemmelsen ble tilføyet ved endringslov av 17. desember 1982 nr. 70 for å klargjøre skattebetalingslovens regler ved bl.a. arbeidsutleieforhold.

       Slik skattebetalingsloven § 3 annet ledd annet punktum i dag lyder, pålegges pliktene og ansvaret etter loven også den som oppgir å være arbeidsgiver i saker etter kapittel IV i lov av 27. juli 1956 om utlendingers adgang til riket m.v. (fremmedloven). Bestemmelsen er begrunnet med at en i praksis har hatt en del tilfeller der utenlandske selskaper, i forbindelse med at det søkes arbeidstillatelse, opplyser å være arbeidsgivere også for arbeidstakere som i virkeligheten er ansatt hos andre. Opplysningene om slike gruppeinntak blir sendt skattemyndighetene, som med hjemmel i denne bestemmelse vil kunne legge disse opplysningene til grunn.

       Fremmedloven er med virkning fra 1. januar 1991 opphevet og erstattet av utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64. Dette medfører at henvisningen i skattebetalingsloven § 3 annet ledd annet punktum ikke lenger er korrekt.

       Den nye utlendingsloven har i § 10 en bestemmelse om gruppearbeidstillatelse, hvoretter arbeidsgivere i riket er gitt anledning til å søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for tidsbegrenset oppdrag. Departementet foreslår derfor at henvisningen i skattebetalingsloven § 3 annet ledd annet punktum endres til utlendingsloven § 10, jf. vedlagte utkast. Endringen vil ikke representere noen realitetsendring. Den foreslåtte endring bør gis virkning fra utlendingslovens ikrafttredelse den 1. januar 1991.

7.1.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

8. Fordelsbeskatning på grunn av kostbesparelse

       I Ot.prp. nr. 21 (1991-1992) fremmet departementet forslag om endringer i skattleggingen av pendlere. Et av forslagene omhandlet forenklinger i satsstrukturen i takseringsreglene når det gjelder merutgifter ved arbeidsopphold utenfor hjemmet. Disse forenklinger gikk ut på at fordelen ved å ha hatt kostbesparelse i hjemmet og fradraget for merutgiften « småutgifter » (avis, telefon m.v.) skulle ses samlet og inkorporeres i samtlige pendlersatser for opphold på henholdsvis hotell, pensjonat og hybel/brakke.

       I proposisjonen la departementet til grunn at gjennomføringen av dette forslag først burde skje ved gjennomføring av forenklet og datastøttet selvangivelse i 1993.

       Når arbeidsgiver holder full kost eller dekker fulle kostutgifter, er kostbesparelsen i hjemmet allerede i dag i prinsippet skattepliktig fra første dag. Det er praktiske hensyn som har medført at Skattedirektoratets takseringsregler i en rekke år har fritatt kostbesparelse for de første 50 døgn fra beskatning i stor utstrekning. De praktiske hensyn har endret seg.

       På bakgrunn av Stortingets tilslutning til at det generelt bør regnes kostbesparelse i hjemmet fra første døgn, sammenholdt med den landsomfattende innføring av forenklet og datastøttet selvangivelse som vil få virkning fra inneværende inntektsår, lå det i utgangspunktet til rette for å kunne gjennomføre denne endringen med virkning allerede fra og med 1993, jf. de ovenfor refererte synspunkter i Ot.prp. nr. 21. Som følge av at denne endringen ikke er blitt gjort allment kjent for arbeidsgivere og arbeidstakere, slik at f.eks. forskuddstrekk m.v. kan tilpasses, vil imidlertid en ikrafttredelse for 1993 kunne ha uheldige sider. En legger derfor opp til å utsette ikrafttredelsen til inntektsåret 1994. Skattedirektoratet vil besørge kunngjøring av dette og endre sine takseringsregler på dette punkt først fra 1994.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til brev til finanskomiteen frå finansministeren av 8. og 10. desember 1993. Desse skriva er tatt med som vedlegg til innstillinga.

       Fleirtalet i komiteen, alle unntatt medlemene frå Høgre og Framstegspartiet, viser til Innst.O.nr.46 (1991-1992). Fleirtalet konstaterer at Regjeringa har følgd opp ønsket om regelendring om skattlegging av fordel ved reduserte kostutgifter.

       Fleirtalet vil ut frå ei samla vurdering be om at det blir lagt til grunn ein praksis der skattlegging av fordel ved reduserte kostutgifter først blir rekna frå 25. reisedøgn.

       Fleirtalet viser til brev til finanskomiteen frå finansministeren av 8. og 10. desember 1993, der det blir poengtert at provenyanslaga er gjorde på usikkert grunnlag.

       Fleirtalet har dessutan merka seg at departementet vil gjennomgå anslaga på ny. Fleirtalet tar derfor ikkje no stilling til budsjettverknader av endringane i forhold til Innst.O.nr.46 (1991-1992).

       Fleirtalet ber om at Regjeringa kjem tilbake til dette spørsmålet, til dømes i Revidert nasjonalbudsjett 1994.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at praksisen med at de første 50 døgn fritas for beskatning av kostbesparelsen, nå foreslås å bortfalle. Disse medlemmer viser til at dette særlig rammer dem som gjennom sitt arbeid reiser mye. Disse medlemmer viser til at den reelle kostbesparelsen ved korte reiser kan være meget beskjeden, særlig gjelder dette for personer med familie. Disse medlemmer viser til at mye reising i seg selv er en belastning, og disse medlemmer finner ingen grunn til å skjerpe skatten for disse gruppene.

9. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonene og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 44 A-7 første punktum skal lyde:

       Skattyter skal føre en gevinst- og tapskonto særskilt for hver næring, og for hver kommune som han er skattepliktig til og som skal tilordnes gevinst eller tap undergitt stedbundet beskatning etter § 18.

       Endringen trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1993.

B.

I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) gjøres følgende endringer:

§ 3 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Pliktene og ansvaret påhviler også den som oppgir å være arbeidsgiver i saker etter § 10 i lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket m.v.

§ 48 nr. 1-5 skal lyde:

       1. Den myndighet og de plikter som i denne lov er lagt til skatteoppkreveren utøves av den kommunale skatteoppkrever. Skatteoppkrever for krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 a er kemneren i Stavanger.

       2. Staten er saksøker ved tvangsforretning, namsrettsbehandling, konkursbegjæring m.v. i forbindelse med inndriving og sikring av krav etter denne lov. Statens partsstilling som saksøker i slik sak utøves av skatteoppkreveren. Ved overføring av namsrettssak til søksmåls former med avgjørelse av grunnlaget for skattekravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 tredje ledd gjelder reglene om utøvelse av partsstillingen i nr. 3 tilsvarende.

       3. Søksmål om krav etter denne lov rettes mot staten som saksøkt. Søksmålet anlegges for retten i det distrikt hvor det angrepne forvaltningsvedtak er truffet i første instans etter ligningsloven § 8-6. Statens partsstilling utøves av fylkesskattekontoret i dette distrikt. I Oslo utøves partsstillingen av ligningskontoret. Søksmål om vedtak ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker anlegges ved Stavanger byrett. Søksmål om vedtak ved Sentralskattekontoret for storbedrifter anlegges ved Oslo byrett. Statens partsstilling utøves i disse tilfeller av vedkommende sentralskattekontor.

       4. Endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorer. Departementet kan gi instruks om utøvelsen av statens partsstilling generelt og i enkeltsak. Departementet kan i enkeltsak eller i grupper av saker overta utøvelsen eller overføre den til annen skattemyndighet.

       5. Søksmål fra en skattepliktig til prøving av ligningsavgjørelse må reises innen 6 måneder regnet fra utleggingen av skattelisten til ettersyn, eller fra melding ble sendt til skattyteren om vedtak i endringssak. Etter utløpet av fristen kan ligningsavgjørelse heller ikke bringes inn til prøving ved namsretten. Slik prøving skal likevel alltid kunne kreves inntil 3 måneder etter den forføyning som det klages over. Det kan gis oppreisning mot oversittelse av fristen på de vilkår som er fastsatt i lov om domstolene § 153 og § 154 første ledd.

       Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra 1. januar 1991.

       Endringene under II trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. For saker som er innbrakt for retten før ikrafttredelsen bestemmer departementet overgangsordning i forskrift.

C.

I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) gjøres følgende endringer:

Ny § 49 a skal lyde:

       Næringsdrivende og offentlig organ som har gitt en utenlandsk næringsdrivende et oppdrag på plass for bygge- eller monteringsarbeid, skal uoppfordret gi fylkesskattekontoret i det fylket hvor arbeidet utføres, opplysninger om oppdraget og enhver oppdragstaker som i tilknytning til hovedoppdraget utfører oppdrag. Det skal gis opplysninger om oppdragstakerens navn, adresse, registreringsnummer i avgiftsmanntallet, tidspunkt da oppdragene forutsettes påbegynt og avsluttet, stedet der oppdraget skal utføres, samt kontraktsbeløp i kontrakter oppdragsgiveren har inngått.

       Opplysningene skal gis snarest etter at kontrakt er inngått og senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt.

       Dersom den oppgavepliktige har gitt tilsvarende opplysninger til Sentralskattekontoret for utenlandssaker i medhold av ligningsloven § 6-10 nr. 1, anses oppgaveplikten for oppfylt dersom det samtidig til dette kontor gis opplysninger om oppdragstakerens registreringsnummer i avgiftsmanntallet.

§ 52 første ledd skal lyde:

       Departementet kan pålegge den som ikke har etterkommet plikten til å gi opplysninger eller kontrolloppgaver som nevnt i dette kapittels §§ 47-49 a, å gi opplysningene under en daglig løpende tvangsmulkt.

       Endringene under I trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

D.

I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) gjøres følgende endring:

§ 23 skal lyde:

       Føresegnene i lov nr. 2 frå 21. november 1952 § 48, nr. 5, 6 og 7, gjeld på tilsvarande vis for søksmål og namsrettstvistar om eigedomsskatt. Kommunen er part i saker om eigedomsskatt.

       Endringen under I trer i kraft straks.

E.

I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:

§ 6-6 c skal lyde:

§ 6-16 c skal lyde:

§ 6-10 nr. 2 skal lyde:

       Oppdragsgiver og oppdragstaker har plikt til å gi opplysninger som nevnt i nr. 1 b om egne arbeidstakere.

§ 10-7 nr. 1 første punktum skal lyde:

       Fylkesskattekontoret - for Oslo ligningskontoret - kan pålegge oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 6-10 nr. 1-3 ansvar for forfalt men ikke innbetalt skatt som er utskrevet eller er ilignet en oppdragstaker og for oppdragstakers manglende innbetaling av forfalt, men ikke innbetalt arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk.

§ 10-8 nr. 1 og 2 skal lyde:

       1. Den som ikke leverer oppgaver etter §§ 6-16c og 6-13 nr. 3 innen 31. januar eller unnlater å gi opplysninger etter § 6-10 nr. 1 og 2 innen fristen i samme bestemmelse nr. 4, kan ilegges et gebyr. Tilsvarende gjelder den som ikke leverer utenlandsoppgave etter § 4-4 nr. 3 innen den frist og til den myndighet som er fastsatt av departementet. Gebyret skal være et fast beløp pr. dag for hver oppgave som ikke leveres. Departementet fastsetter gebyrets størrelse. For utenlandsoppgaven og opplysninger etter § 6-10 nr. 1 og 2 kan det fastsettes et høyere dagsgebyr.

       2. Departementet kan gi forskrift om utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder regulere forholdet mellom anvendelse av tvangsmulkt etter § 10-6 og gebyr.

§ 10-8 nr. 5 skal lyde:

       5. Vedtak om gebyr kan påklages til fylkesskattekontoret. Skattedirektoratet er klageorgan for vedtak truffet av Sentralskattekontoret for utenlandssaker. Riksskattenemnda er klageorgan hvis Skattedirektoratet har truffet vedtaket.

§ 6-10 nr. 1 innledningen skal lyde:

       1. Næringsdrivende og offentlig organ som har gitt noen et oppdrag på kontinentalsokkelen eller oppdrag på plass for bygge- eller monteringsarbeid i riket, skal ukrevet gi ligningsmyndighetene følgende opplysninger om oppdraget og om enhver oppdragstaker som i tilknytning til hovedoppdraget eller underoppdrag utfører oppdrag innen riket eller på kontinentalsokkelen:

       Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med ligningen for inntektsåret 1993. Endringene under II trer i kraft straks. Endringene under III trer i kraft fra den tid departementet bestemmer.

F.

I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

       Selskapsskatteloven § 5-1 nr. 3 skal lyde:

       Reglene i §§ 5-2, 5-3 nr. 1 og 4, 5-4, 5-7, 5-8 nr. 1 og 2 får anvendelse på aksjer i aksjeselskaper hjemmehørende i utlandet.

       Endringen under I trer i kraft straks.

Vedlegg 1.

Brev fra Oljeindustriens Landsforening til Stortingets finanskomité, datert 7. desember 1993.

       Oljeindustriens Landsforening, OLF, viser til Ot.prp. nr. 17 (1993-1994) , Kapittel 2, og til NHOs brev til Finanskomiteen i sakens anledning, datert 7. desember 1993, som OLF stiller seg bak.

       OLF vil i likhet med NHO sterkt beklage at de endringer som er foretatt siden høringsprosessen ble avsluttet 01.09-91, og som er av betydning for våre medlemsselskaper, ikke er blitt forelagt OLF for kommentar. Dette gjelder utvidelse av virksomhetsområdet til også å gjelde kontinentalsokkelen. I henhold til Regelverksinstruksens kapittel 2.2.4 skal berørte parter gis anledning til ny høring dersom høringsuttalelsene eller andre forhold medfører betydelige endringer i det opprinnelige lov- eller forskriftsutkast.

       For operatørselskapene vil de nye endringene medføre en betydelig økt risiko i og med at de også står ansvarlig for å betale oppdragstakers forfalte, men ikke innbetalte skatter og arbeidsgiveravgift. Konsekvensene av dette er ikke tilstrekkelig utredet og OLF ber om at slik utredning foretas og at det gis anledning for berørte parter til å kommentere.

Brev fra NHO til Stortingets finanskomité, datert 7. desember 1993.

       I kap. 2 i Ot.prp. nr. 17 (1993-1994) foreslås endringer i skatte- og avgiftsregler for oppdragsgivere og oppdragstakere i bygg- og anleggsnæringen samt på kontinentalsokkelen.

       Departementets forslag bygger dels på en utredning foretatt av en arbeidsgruppe som har utredet forholdene rundt bygg- og anleggsvirksomhet i fastlands Norge. Arbeidsgruppens mandat omfattet ikke forholdene vedrørende oppdrag på kontinentalsokkelen, og NHO finner grunn til å påpeke som beklagelig at de forslag departementet nå kommer med og som det foreslår også skal gjelde på sokkelen, ikke har vært ute på høring hos de berørte næringsorganisasjoner, så som f.eks. Oljeindustriens landsforening (OLF). Vi vil innledningsvis bemerke at vi ser at det er et behov for å etablere ordninger som bidrar til å redusere omfanget av skatte- og avgiftsunndragelser i bygg- og anleggsnæringen når utlendinger blir benyttet til å utføre denne type oppdrag.

       De sanksjoner som foreslås (gebyr og utvidet skatteansvar) er objektive, dvs. de skal i utgangspunktet komme til anvendelse både for den som bevisst bryter regelverket og den som ikke kjenner reglene eller de faktiske forhold som begrunner opplysningsplikt. Forslaget til sanksjoner, dvs. gebyrenes størrelse m.v., syntes imidlertid å være utformet med sikte på at det alltid dreier seg om bevisste brudd på opplysningsplikten. På grunn av den særdeles omfattende opplysningsplikt som påhviler næringsdrivende oppdragsgivere og oppdragstakere innenfor bygg- og anleggsnæringen samt på kontinentalsokkelen vil imidlertid dette langt fra være tilfelle. NHO finner på denne bakgrunn at forslagene til sanksjoner ved brudd på opplysningsplikten generelt er for strenge.

       Ifølge departementets beskrivelse av gjeldende rett, skal hovedoppdragsgiver gi opplysninger som gjelder oppdragstakere og deres ansatte i alle ledd nedover i en kontraktskjede. Oppdragstakere har opplysningsplikt for så vidt angår sine underoppdragstakere og deres ansatte osv. Dersom eksempelvis en næringsdrivende byggherre inngår kontrakt med en norsk hovedentreprenør som igjen inngår kontrakt med en norsk underentreprenør, som igjen hyrer to utenlandske håndverkere, vil så vel byggherren, hovedentreprenøren som underentreprenøren ha plikt til å innrapportere opplysninger om de to utenlandske håndverkerne og eventuelt deres ansatte.

       Eksemplet her er stilisert og sterkt forenklet. I virkeligheten er ofte forholdene langt mer uklare, og kontraktskjeden lenger.

       For byggoppdrag i land er opplysningsplikten begrenset til å gjelde utenlandske oppdragstakere og deres ansatte. Ved oppdrag på kontinentalsokkelen er derimot opplysningsplikten ikke begrenset til utenlandske oppdragstakere.

       For å fremme at opplysninger gis, slik at norske skattefundamenter sikres, foreslår departementet at opplysningspliktige ilegges gebyr dersom de nødvendige opplysninger ikke er gitt rettidig. Etter ligningslovens § 6-10 skal opplysningene gis senest 14 dager etter at arbeidet er påbegynt.

       I proposisjonen foreslås at gebyrets størrelse skal fastsettes i forskrift. For unnlatt innrapportering av oppdragstaker foreslår departementet at beløpet bør ligge på ca kr 150 pr. dag. pr. oppdragstaker, og ca kr 30 pr. dag pr. ansatt. F.eks. vil en oversittelse av rapporteringsfristen i et år av en utenlandsk oppdragstaker med 5 norske eller utenlandske ansatte således utløse et gebyr på kr 105.300. Dersom oppdragsgiveren ikke kjenner sine plikter etter ligningslovens § 6-10, kan han risikere at forholdet først oppdages ved et bokettersyn. Dersom dette skje f.eks. etter 4 år kan gebyrene i nevnte eksempel bli over kr 400.000. Disse sanksjonene skal gjelde enten den opplysningspliktige er et enmannsforetak som i et enkeltstående tilfelle benytter seg av en utlending, eller den opplysningspliktige er en stor profesjonell aktør.

       Etter forslaget vil gebyransvaret være objektivt og i utgangspunktet inntre uavhengig av oppdragsgivers/oppdragstakers aktuelle kunnskap om regelverket eller de faktiske forhold som utløser gebyrplikten. Riktignok kan gebyret - i samsvar med gjeldende gebyrbestemmelse - frafalles dersom feilen skyldes årsaker den oppgavepliktige ikke kan lastes for. Det er imidlertid ikke nærmere presisert hvilke forhold som vil kunne frita for gebyrplikt i disse relasjoner. En oppdragsgiver som ikke kjenner reglene eller har oversikt over alle oppdragstakere med tilhørende ansatte som blir benyttet i et ledd av kontraktskjeden, risikerer således å bli ilagt et gebyr av en betydelig størrelse, siden ansvarets omfang etter forslaget bare er avhengig av type opplysning og den tiden som er gitt siden opplysningene skulle vært gitt.

       Forslaget er ikke begrenset til å gjelde de tilfeller hvor skatt og avgift unndras, men vil kunne ilegges i alle tilfeller hvor opplysninger ikke inngis i rett tid.

       Det er heller ikke presisert hvor lenge gebyret løper. Når man ikke har kunnskap om de faktiske forhold, f.eks. at det benyttes utlendinger i et ledd i kjeden, som utløper opplysningsplikten, har den næringsdrivende ingen oppfordring til å inngi opplysningene. Det samme gjelder i de tilfelle den næringsdrivende ikke kjenner sin opplysningsplikt. Det kan derfor gå lang tid før forholdet oppdages, og gebyrene kan etter omstendighetene komme opp i beløp som langt overstiger de aktuelle skatte- og eventuelle avgiftsbeløp.

       Etter NHOs oppfatning bør ovennevnte lede til at det gis retningslinjer som innebærer at gebyrets størrelse kan begrenses slik at det står i forhold til de skatte- og eventuelle avgiftsbeløp som risikeres unndratt. Gebyr bør dessuten ikke kunne ilegges når oppdragstaker av eget tiltak har betalt sin skatt til Norge rettidig, selv om oppdragsgiver eller oppdragstaker i første omgang ikke har inngitt de opplysninger som ligningsloven § 6-10 krever. Det bør også vurderes hvorvidt gebyr bør frafalles i de tilfelle den opplysningspliktige faktisk gjøres ansvarlig for de skatter oppdragstakeren har unndratt.

       Det heter i proposisjonen at den som er ansvarlig for å gi opplysningene, skal ilegges gebyret. Dette kan forstås slik at alle ansvarlige i en kontraktskjede vil risikere å bli ilagt gebyr, dersom et relevant forhold ikke er opplyst. På den annen side sies det i proposisjonen at ingen i en kontraktskjede vil bli ansvarlig, dersom én i kjeden har gitt opplysningene. På denne bakgrunn forutsetter NHO at gebyr bare kan ilegges én gang for ett og samme forhold det ikke er gitt opplysninger om.

       Det foreslås at ordningen med gebyr skal tre i kraft straks, dvs. fra den dagen loven sanksjoneres. Etter NHOs oppfatning bør i alle fall ikrafttredelsestidspunktet utsettes, slik at det offentlige og interesseorganisasjonene får tid til å gjøre de næringsdrivende kjent med de nye sanksjonsreglene.

       I proposisjonen foreslås videre at oppdragsgiver skal bli ansvarlig for oppdragstakers manglende innbetaling av forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift hos sine ansatte.

       På bakgrunn av den betydelige opplysningsplikt som foreligger hos oppdragsgivere på dette området, samt at gebyrplikt foreslås innført, mener NHO at et utvidet ansvar også for oppdragstakers unnlatte innbetaling av forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift for sine ansatte, virker urimelig. Oppdragsgiver bør etter NHOs oppfatning ha tilstrekkelig incitament med grunnlag i eksisterende ansvar for oppdragstakers manglende innbetaling av skatt, samt de nye gebyrreglene, til å gi de nødvendige opplysninger.

       NHO gjør for øvrig oppmerksom på at forslaget til lovtekst ikke er i samsvar med premissene. Etter premissene (proposisjonen s. 26) skal oppdragsgiver bli ansvarlig for oppdragstakers ikke innbetalte forskuddstrekk. Av forslaget til lovtekst fremgår imidlertid at oppdragsgiver kan bli holdt ansvarlig for ilignet skatt hos oppdragstakerens ansatte. Forslaget lyder således:

       « Fylkesskattekontoret - for Oslo ligningskontoret - kan pålegge oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 6-10 nr. 1-3 ansvar for forfalt men ikke innbetalt skatt som er utskrevet for eller er ilignet en oppdragstaker, dennes ansatte samt oppdragstakers manglende innbetaling av forfalt men ikke innbetalt arbeidsgiveravgift, når den manglende betaling må antas å skyldes at opplysninger ikke ble gitt i rett tid » (vår uthevning).

Brev til Stortingets finanskomité fra Finansdepartementet, datert den 9. desember 1993.

       Jeg viser til brev av 7. desember 1993, hvor det bes om merknader til brev finanskomiteen har mottatt fra NHO og Oljeindustriens Landsforening.

       På grunn av den omfattende opplysningsplikt som påhviler næringsdrivende oppdragsgivere og oppdragstakere innenfor bygg- og anleggsnæringen samt på kontinentalsokkelen mener NHO at forslagene til sanksjoner ved brudd på opplysningsplikten generelt er for strenge.

       Til dette vil jeg bemerke at de næringsdrivende ved forslaget ikke blir pålagt en utvidet opplysningsplikt. Forslaget om gebyr innebærer kun at ligningsmyndighetene får et bedre sanksjonsapparat overfor de som ikke overholder dagens regelverk. Manglende rapportering vil dermed får større økonomiske virkninger enn tidligere.

       Etter dagens regler kan den opplysningspliktige holdes ansvarlig for manglende betaling av forfalt men ikke innbetalt skatt fra oppdragstaker. Jeg finner det naturlig at denne bestemmelsen utvides til også å omfatte manglende innbetaling fra oppdragstaker angående forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift knyttet til oppdragstakers ansatte. Det er den innledende svikt hos den opplysningspliktige som ofte er medvirkende til at oppdragstaker kan holde det gående en periode med unnlatt skattetrekk og unnlatt innbetaling av forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift.

       Når det gjelder spørsmålet om utvidet skatteansvar for den opplysningspliktige vil jeg også peke på at det må være en årsakssammenheng mellom den manglende rapporteringen og manglende betaling av oppdragstakers egne skatt, og manglende innbetaling av forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift. Dette medfører blant annet at det ikke vil være aktuelt for ligningsmyndighetene å benytte seg av denne bestemmelsen dersom oppdragstaker faktisk betaler skatt og arbeidsgiveravgift.

       Etter NHOs oppfatning bør det gis retningslinjer som innebærer at gebyrets størrelse kan begrenses slik at det står i forhold til de skatte- og avgiftsbeløp som risikeres unndratt. NHO mener også at gebyr ikke skal kunne ilegges når oppdragstaker av eget tiltak har betalt sin skatt til Norge rettidig, selv om oppdragsgiver eller oppdragstaker i første omgang ikke har inngitt de opplysninger som ligningsloven § 6-10 krever. Etter NHOs mening bør det også vurderes hvorvidt gebyr bør frafalles i de tilfelle den opplysningspliktige faktisk gjøres ansvarlig for de skatter oppdragstakeren har unndratt.

       Til dette vil jeg bemerke at slik ligningsloven § 10-8 er utformet kan departementet gi forskrift om utfylling og gjennomføring av gebyrbestemmelsen. Ved utforming av forskriften vil det bli inntatt begrensninger som hindrer at en opplysningspliktig må betale gebyr for en periode på 4 år dersom de manglende opplysningene knytter seg til om en oppdragstaker eller ansatt som kun har hatt oppdrag i Norge i kort tid.

       Når det gjelder spørsmål om anvendelse av gebyr når oppdragstaker av eget tiltak betaler sin skatt til Norge rettidig er dette noe mer komplisert. Jeg er enig i at det i slike tilfeller ikke vil være samme behov for å ilegge den opplysningspliktige gebyr. Men dersom skattemyndighetene skulle vente med å ilegge gebyr til det ble klart om en oppdragstaker faktisk betaler sin skatt, vil dette skape problemer. Dersom oppdragstaker er et aksjeselskap skal skatt betales i året etter inntektsåret, fordi aksjeselskap er etterskuddspliktig. Etter min mening bør ikke ligningsmyndighetene måtte avvente ileggelsen av gebyret til de får brakt klarhet i om skatt og arbeidsgiveravgift blir betalt. Dersom ligningsmyndighetene oppdager at det ikke er gitt opplysninger om en oppdragstaker, men denne likevel har betalt sin skatt på det tidspunktet feilen blir oppdaget vil gebyr ikke bli ilagt. Dette vil bli ivaretatt i forskriften.

       Det kan i forskriften også være aktuelt å innta en bestemmelse om at gebyr ikke skal ilegges utover den sum som kunne vært unndratt på grunn av de manglende opplysninger. Forskriften vil også bli utformet slik at gebyr ikke blir ilagt flere ganger for ett og samme forhold som det ikke er gitt opplysninger om.

       Jeg vil også peke på at gebyret innføres for at det skal være et nyttig sanksjonsmiddel som sikrer at den opplysningspliktige gir de pliktige opplysninger.

       Når det i lovteksten heter at ordningen med gebyr trer i kraft straks medfører det ikke at gebyr vil bli ilagt fra første dag. For at gebyr skal kunne pålegges må det gis forskrift om gebyrets størrelse og de nærmere avgrensninger. Forskriften vil bli sendt på høring, slik at både det offentlige og interesseorganisasjonene får tid til å gjøre seg kjent med de nye sanksjonsreglene.

       Når det gjelder spørsmålet om lovteksten til § 10-7 er i samsvar med premissene, ser jeg at ordlyden kan misforstås. For å unngå en slik misforståelse kan ordlyden utformes som følger:

Ligningsloven § 10-7 nr. 1 første punktum skal lyde:

       Fylkesskattekontoret - for Oslo ligningskontoret - kan pålegge oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 6-10 nr. 1-3 ansvar for forfalt men ikke innbetalt skatt som er utskrevet eller ilignet en oppdragstaker, og for oppdragstakers manglende innbetaling av forfalt men ikke innbetalt arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk.

       Vedrørende brevet fra Oljeindustriens landsforening vil jeg som nevnt ovenfor påpeke at det ikke er innført noen nye påbud, men at konsekvensen av ikke å oppfylle dagens regelverk blir strengere. Etter min mening er det viktig at sanksjonsreglene for manglende rapportering også gjøres gjeldende for oppdragstakere og ansatt på sokkelen. Også på sokkelen er det mange oppdragstakere og store beløp involvert, det er derfor viktig at opplysningene gis i rett tid, slik at ligningsmyndighetene kan treffe sine tiltak for på best mulig måte sikre at skatt og avgift blir betalt.

       Jeg finner avslutningsvis grunn til å bemerke at det kan være flere som har opplysningsplikt om samme forhold, både når det gjelder oppdragstaker og arbeidstaker. I og for seg er dette lite hensiktsmessig. I Ot.prp. nr. 7 kapittel 2.2.1 er det opplyst at det kan inngås avtale mellom oppdragsgiver og oppdragstaker om at opplysninger kan gis en av dem. Denne avtalen må meddeles ligningsmyndigheten. Avtalen fritar ikke for ansvar som kan pålegges etter loven. Etter min mening åpner dette for at det i kontrakter mellom oppdragsgiver og oppdragstaker kan inntas en bestemmelse om at oppdragsgiver, dersom han blir ilagt gebyr, kan søke regress hos oppdragstaker, dersom han eller en underoppdragstaker hos ham ikke har overholdt rapporteringsplikten. På denne måten kan en opplysningspliktig sikre seg mot å må ta hele belastningen i forbindelse med at en underoppdragstaker ikke har oppfylt sin opplysningsplikt.

Vedlegg 2: Brev fra Finansdepartementet til Stortingets finanskomité, datert 8. desember 1993.

       Departementet fremmet i Ot.prp. nr. 21 (1991-1992) forslag om forenklinger i statsstrukturen i relasjon til pendleres fradragsregler for merutgifter ved arbeidsopphold utenfor hjemmet der arbeidstaker selv dekker utgiftene. Forenklingene ville også berøre arbeidstakere som av sin arbeidsgiver mottar godtgjørelse til dekning av merutgifter på tjenestereiser.

       Forslaget innebar at fradraget for småutgifter (ekstra avis, telefon, m.v.) og fordelen ved å ha hatt kostbesparelse i hjemmet, skulle inkorporeres både i de fradragssatser og i de godtgjørelsessatser hvor dette allerede ikke var hensyntatt. For inntektsåret 1992 utgjorde småutgiftsfradraget kr 35, mens fordelen ved å ha hatt kostbesparelse i hjemmet var satt til kr 57.

       I Innst.O.nr.46 (1991-1992) uttalte finanskomiteen:

       Departementet har lagt denne uttalelsen til grunn for sitt arbeid. Siktepunktet med omtalen i Ot.prp. nr. 1 (1993-1994) var således derfor i hovedsak å orientere om at den aktuelle endring først vil kunne la seg gjennomføre f.o.m. 1994. Omtalen i proposisjonen må ses i dette lys.

       Forenklingene i satsstrukturen og den innstramming dette innebærer for enkelte skattytere, må ses i sammenheng med de øvrige forslag til endringer i skattleggingen av pendlere, jf. Ot.prp. nr. 3 og Ot.prp. nr. 21 (1991-1992) , herunder innføring av fradragsrett for merutgifter til kost for enslige pendlere på lik linje med familieforsørgere. Departementet har ikke regnet på provenyvirkningene av disse enkeltelementer. Den sistnevnte utvidelse av fradragsretten innebar imidlertid en skattelettelse for mange skattytere i forhold til tidligere, ved at enslige pendlere nå oppnår fradrag for merutgifter til kost med kr 136 pr. døgn på hybel/brakke og med kr 213 pr. døgn ved innkvartering som indikerer kostnader lik pensjonatnivå.

       Skattedirektoratets takseringsregler inneholder skjønnsmessig fastsatte satsnivåer korresponderende med merutgiftene til kost ved opphold på henholdsvis hybel/brakke, pensjonat og hotell. Etter Stortingets tilslutning til forslaget om forenklinger i satsstrukturen i Ot.prp. nr. 21 (1991-1992) , ble småutgiftsfradraget med virkning fra inntektsåret 1993 inkorporert i fradragssatsen for ophold på hybel/brakke. Småutgiftsfradraget er dermed inkorporert i samtlige tre fradragsnivåer. Når det gjelder fordelen ved å ha hatt kostbesparelse i hjemmet, så var denne allerede før 1993 hensyntatt fra første døgn i samtlige fradragssatser og de to laveste godtgjørelsessatsene innenlands, mens fordelen ikke var hensyntatt i godtgjørelsessatsene ved opphold på hotell hverken innenlands eller utenlands. Dette innebærer at det kun er for de som får godtgjørelse for opphold på hotell at kostbesparelse pr. i dag ikke beskattes fra første dag, mens altså virkningen av kostbesparelsen er regnet inn for de som bor på hybel/brakke og pensjonat eller som selv dekker utgiftene.

       Fordelen ved kostbesparelse i hjemmet er i prinsippet skattepliktig fra første dag på lik linje med lønn. Det er tidligere praktiske hensyn som har medført at Skattedirektoratets takseringsregler for noen godtgjørelsestilfeller i en rekke år har fritatt kostbesparelse for de første 50 døgn fra beskatning. En har ansett det for uforholdsmessig ressurskrevende med gjennomgåelse av selvangivelsene til personer med få reisedøgn pr. år og som har fått utbetalt godtgjørelse fra arbeidsgiver, for deretter å regne ut det inntektspåslag kostbesparelsen i hjemmet representerer for den enkelte. En har derfor valgt å gjøre denne operasjon kun for personer med mer enn 50 reisedøgn pr. år.

       Med den landsdekkende forenklede og datastøttede selvangivelsesbehandling som nå blir lagt til grunn med virkning f.o.m. inntektsåret 1993, taler administrative hensyn ikke lenger til fordel for å unnlate å hensynta kostbesparelse i hjemmet fra første døgn i enkelte godtgjørelsestilfeller, mens det i andre tilfeller blir hensyntatt.

       Både i relasjon til fradragssatsen og godtgjørelsessatsen for opphold på hybel/brakke, var kostbesparelse i hjemmet som nevnt også tidligere (før 1993) inkorporert og dermed hensyntatt fra første døgn. Fradraget for småutgifter var imidlertid ikke inkorporert.

       I relasjon til godtgjørelsessituasjonen kunne skattyter i 1992, uten at det oppsto noe skattepliktig overskudd, motta godtgjørelse for kost med kr 101 og godtgjørelse til dekning av småutgifter med kr 35. Etter inkorporeringen fra og med 1993 kunne godtgjørelse utbetales med kr 136 pr. døgn, uavhengig av om skattyter pådro seg utgifter som den tidligere særskilte småutgiftsgodtgjørelsen tok sikte på å dekke.

       I fradragssituasjonen medførte inkorporeringen at også de som tidligere ikke hadde hatt krav på fradrag for småutgifter (f.eks. fordi arbeidsgiver dekket aviser og telefonutgifter til å ringe hjem), nå fikk et forholdsmessig større fradrag enn tidligere. For de som tidligere hadde hatt krav på småutgiftsfradraget innebar inkorporeringen ingen endring.

       Det må antas at det tidligere kun i unntakstilfelle ble tale om å nekte skattytere småutgiftsfradraget eller å ikke godta skattefri utbetaling av den særskilte godtgjørelse til dekning av småutgifter. En kan legge til grunn at ligningsmyndighetene tilnærmelsesvis innrømmet fradraget som et standardfradrag og uten nærmere prøving godtok godtgjørelsesutbetalingen. Inkorporeringen av småutgiftsfradraget/godtgjørelsen for småutgifter innebar dermed kun ubetydelige provenyendringer i relasjon til hybel/brakke-tilfellene.

       Når det gjelder fradragssats og godtgjørelsessats for opphold på pensjonat m.v., så var både småutgiftsfradraget og fordelen ved kostbesparelse i hjemmet inkorporert før inntektsåret 1993. Kostbesparelse i hjemmet er således også her, i likhet med hva som gjelder hybel/brakke-tilfellene, allerede hensyntatt fra første døgn.

       Inkorporeringen av de omtalte elementer har således ingen provenyeffekt i relasjon til fradrag eller utbetalt godtgjørelse etter pensjonatsats.

       Ved opphold på hotell har både fordelen ved kostbesparelse i hjemmet og fradraget for småutgifter vært inkorporert i fradragssatsen som gjelder for tjenestereiser innenlands. Når det derimot gjelder godtgjørelsessatsen innenlands, som tilsvarer satsen fastsatt i statlig regulativ, så har ikke kostbesparelsen i hjemmet vært inkorporert. Godtgjørelsessatsen har således vært romsligere enn fradragssatsen (1992: henholdsvis kr 405 og kr 348).

       For tjenestereiser utenlands med hotellopphold er det i det statlige regulativet gitt anvisning på egne satser for hvert land. Når det gjelder godtgjørelsessatsene for opphold på hotell bygger Skattedirektoratets takseringsregler på satsene i statlig regulativ. Dette gjelder både innenlands og utenlands.

       Godtgjørelsessatsene for hotellopphold i statlig regulativ er fremforhandlet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i staten. Skattemyndighetene kan derfor ikke påvirke satsenes størrelse i relasjon til en hensyntagen av kostbesparelse i hjemmet fra første døgn. En må derfor forutsette at arbeidsgivere i fremtiden fortsatt vil utbetale godtgjørelse etter satsene i innenlands- og utenlandsregulativet, og at ligningsmyndighetene ved ligningsbehandlingen må forhøye skattyters lønnsinntekt med et beløp som tilsvarer kostbesparelsen i hjemmet fra første døgn. De provenymessige endringer av hensyntagen til kostbesparelse i hjemmet også i godtgjørelsessatsene for hotellopphold innenlands og utenlands, må bli å anslå på et usikkert grunnlag.

       Dersom en forutsetter at satsene i statens regulativ for hotellopphold innenlands og utenlands ikke nedjusteres som følge av at kostbesparelse i hjemmet skal hensyntas fra første døgn, eller at arbeidsgiver reduserer godtgjørelsesutbetalingen i forhold til regulativsatsene, anslås på usikkert grunnlag provenyvirkningen av å hensynta kostbesparelsen fra første døgn for tjenestereiser med hotellopphold innenlands og utenlands til 300 mill. kroner. Beløpet inkluderer økt arbeidsgiveravgift.

       Inkorporering eller hensyntagen til fordelen av kostbesparelse i hjemmet fra første døgn i relasjon til de satser hvor dette pr. i dag ikke er hensyntatt, vil ikke innebære noen endring for de tradisjonelle ukependlerne som normalt tilstås fradrag for sine merutgifter. I fradragssatsene har denne fordelen som nevnt vært hensyntatt også tidligere. Det er kun hvor det er tale om utbetaling av godtgjørelse fra arbeidsgiver til dekning av merutgifter på tjenestereiser med hotellopphold utenlands eller innenlands, at inkorporeringen eller hensyntagen til kostbesparelsen gir seg utslag. Forutsatt at satsene i statlig regulativ innenlands og utenlands ikke nedjusteres av hensyn til at kostbesparelse skal beregnes fra første døgn, og arbeidsgiver ikke tilpasser sine godtgjørelser til et lavere satsnivå, vil arbeidstaker få et inntektspåslag pr. reisedøgn svarende til kostbesparelsen i hjemmet.

       I likhet med hva som generelt vil gjelde ved inkorporeringen, vil det også for stortingsrepresentanter bli gjort inntektspåslag for kostbesparelse i hjemmet fra første reisedøgn dersom godtgjørelsesutbetalingen følger regulativene innenlands og utenlands.