2.1  Innledning

       Rettslig prøving av ligningsavgjørelser om skatt og folketrygdavgifter skal etter gjeldende prosessordning skje ved søksmål mot den kommune der ligningen er foretatt. Kommunen ved ordføreren står som saksøkt også om søksmålet bare gjelder statsskatt, medlemsavgift til folketrygden eller arbeidsgiveravgift. Tilsvarende er vedkommende kommune saksøker ved tvangsforretning til inndrivelse av skattekrav m.v.

       Departementet foreslår endring av bestemmelsene i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) 48 , slik at staten overtar partsstillingen i skattesaker på vegne av alle skattekreditorene. Det foreslås at kommunekassererne fortsatt skal utøve partsstillingen, men på statens vegne, i saker om innfordring. I saker om ligning foreslås at statens partsstilling normalt utøves av fylkesskattekontoret.

2.2  Bakgrunnen for forslaget

       Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen vedtok i møte 27. mars 1987 en uttalelse som ble oversendt Finansdepartementet gjennom Kommunaldepartementet ved brev 30. juli samme år. I uttalelsen anføres blant annet:

« Bestemmelsen i skattebetalingsloven § 48 om at søksmål i skattesaker skal rettes mot kommunen, kom inn i loven i 1961. På det tidspunkt hadde kommunene ansvaret for skatteligningen. Det var derfor naturlig at søksmål i skattesaker ble rettet mot kommunen. I dag er imidlertid ligningskontorene forlengst overtatt av staten. Det er også på det rene at ligningsnemnda, overligningsnemnda og takstutvalget er statlige nemnder. ... Kommunene har således ikke lenger noen befatning med skatteligningen. Det prinsipielle grunnlag for at søksmål i skattesaker skal rettes mot kommunene er dermed falt bort. Hovedkomiteen kan ikke se at praktiske hensyn eller hensynet til saksøkeren gjør det nødvendig å opprettholde ordningen med at søksmål skal rettes mot kommunene. Ligningsmyndighetene må under enhver omstendighet ha nær kontakt med den advokat som skal føre saken for retten. Det synes derfor vel så praktisk at søksmål rettes mot staten. Og for saksøkeren vil det være likegyldig om søksmålet skal rettes mot kommunen eller mot staten ved ligningssjefen. Hovedkomiteen vil på denne bakgrunn henstille til Finansdepartementet å foreslå slike endringer i skattebetalingsloven og forskriftene til loven at søksmål om gyldigheten av ligningsavgjørelser skal rettes mot staten ... »

       Tilsvarende henvendelser er også mottatt fra Kommunenes Sentralforbund og enkelte kommuner.

       For nærmere om gjeldende prosessordning for tvister om ligningsvedtak vises det til proposisjonen.

2.3  Statens overtakelse av partsstillingen

2.3.1  Innledning

       Det grunnleggende utgangspunkt er at skatteforvaltning utgjør en felles interesse for alle berørte skattekreditorer, dvs. kommunene, fylkeskommunene, skattefordelingsfondet, staten og folketrygden. Det er staten og kommunene som disponerer organer for det lokale skatteforvaltningsarbeid. De enkelte funksjoner innen skatteforvaltningen plasseres i et statlig eller kommunalt organ, som forutsetningsvis ivaretar alle skattekreditorenes interesser. Hittil har partsstillingen i rettssaker om skattekrav vært tillagt kommunene, og ordførerne har vært det offentliges formelle representant ved saksanlegg.

       Ligningsforvaltningen er statlig. Skattyternes reelle motpart i rettstvist om ligningen er denne statlige forvaltning. Kommunen og ordførerne har ikke noe selvstendig ansvar eller styring vedrørende ligningsavgjørelsene. Det er derfor naturlig å reise spørsmål om det er mer hensiktsmessig at staten overtar den formelle partsstilling og at den utøves av ligningsmyndighetene selv.

2.3.2  Høringsinstansenes merknader

       I den avsluttende høringsrunden har alle høringsinstansene gitt sin tilslutning til at staten overtar skattekreditorenes partsstilling i søksmål om ligningsavgjørelser.

       Justisdepartementet vil ikke ha innvendinger mot at staten overtar stillingen som saksøker ved tvangsfullbyrdelse av skattekrav, men påpeker at dersom en skulle komme frem til at kommunene forsatt bør opptre som saksøker ved tvangsfullbyrdelse, kan det inntas en særregel i skattebetalingsloven eller ligningsloven om at ved overføring til behandling i søksmåls former, skal søksmål reises mot eller av staten.

       Regjeringsadvokaten uttaler at prinsipielle og praktiske hensyn tilsier at skattesakene overtas av staten.

2.3.3  Departementets vurderinger av forslag

       Etter departementets vurdering er det prinsipielt lite tilfredsstillende at det formelle ansvar for skattesaker ved domstolene er kommunalt. De kommunale organer vil oftest ikke kjenne til skattetvisten før skattyters stevning blir forkynt for ordføreren, og kommunens opptreden som part vil i meget stor grad måtte baseres på bistand fra den statlige ligningsforvaltning.

       Rettslig prøving av skattemyndighetenes vedtak er en viktig del av kontrollen med skatteforvaltningen, og det er partene som har herredømme over rettssakens gang. Departementets adgang til å overta en rettssak anlagt mot en kommune gir ikke staten en tilfredsstillende rolle i skattesaken for retten, og kan også medføre dobbeltbehandling og forsinkelse i saksbehandlingen. Videre er det viktig for staten å ha innflytelse på hvilke ligningsavgjørelser det offentlige bør stå fast på i en rettssak, og på den annen side hvilke konflikter som bør lede til forlik eller administrativ imøtekommelse overfor skattyteren. En omlegging slik at staten overtar partsstillingen vil være administrativt ønskelig, og vil ikke være til skade for kommunens interesser som skattekreditor.

       Kommunestyret velger ligningsnemnd og overligningsnemnd, men nemndenes virksomhet er sterkt lovbundet og uavhengig av kommunens øvrige virksomhet. Det er den statlige ligningsadministrasjonen som har saksbehandlingsarbeidet og som foretar de faglige vurderinger ved rettssaker om ligningsspørsmål. Ved en omlegging vil det således bli samsvar mellom den formelle partsstilling og den faglige utøvelse av partsstillingen. Det blir også lettere for overordnede skattemyndigheter og for departementet å utøve ønskelig styring og kontroll med det offentliges rolle som part i skattesaker.

       Etter en samlet vurdering av både de prinsipielle og de mer praktiske sider er departementet kommet til at klart overveiende hensyn taler for at staten blir part i skattesaker ved domstolene, istedenfor kommunen. Departementet ser heller ikke noe behov for at kommunen skal ha en formell rolle i ulike ledd i en prosess, f.eks. at anke eller forlik skal være avhengig av samtykke fra kommunen. De opptredende representanter for staten skal ivareta alle skattekreditorenes interesser, dvs. både kommunenes, fylkeskommunenes, skattefordelingsfondets, folketrygdens og statens. Det er ikke grunn til å gi kommunene en særlig formell status i forbindelse med dette.

       En ny prosessordning for det offentlige i skattesaker vil i liten grad bli berørt ved en senere oppfølging av NOU 1993:1 om reorganisering av skatte- og avgiftsetaten (ROSA-prosjektet). Det er verken påkrevet eller ønskelig å avvente ROSA-prosjektets videre utvikling før prosessordningen endres.

2.3.4  Merknader frå komiteen

       Komiteen peiker på at det er viktig for staten å ha innverknad på kva likningsavgjerder som det offentlege bør stå fast ved i ei rettssak, og kva slags stridsspørsmål som bør føre til forlik.

       Ut frå dette vil komiteen slutte seg til at staten blir part i skattesaker ved domstolane.

2.4  Utøvelse av partsstillingen ved søksmål

2.4.1  Innledning

       Statens lovlige representant er statsministeren eller vedkommende departementssjef. Formelt vil således finansministeren og departementet utøve statens partsstilling. Dette er imidlertid uhensiktsmessig i skattesaker.

       Når staten skal overta partsstillingen i skattesaker på generell basis, er det nødvendig å ta stilling til hvilket forvaltningsorgan som skal utøve statens myndighet på dette området. Vedkommende forvaltningsorgan skal på statens vegne motta prosessdokumenter, stevning og dom, engasjere prosessfullmektig og avgjøre spørsmål om anke. Videre skal reglene om partsrettigheter og -plikter anvendes på forvaltningsorganer, slik at personer som representerer vedkommende organ har status som part i retten.

       De fleste høringsinstanser, herunder alle fylkesskattekontorene, gir sin tilslutning til forslaget om at statens partsstilling bør utøves av fylkesskattekontorene. For nærmere om høringsinstansenes merknader, vises det til proposisjonen.

2.4.2  Departementets vurderinger og forslag

       Departementet antar at det ikke er hensiktmessig at Skattedirektoratet eller departementet rutinemessig behandler ordinære rettssaker. Disse sentrale organer må ha den overordnede styring av virksomheten, herunder tilsyns- og kontrollfunksjoner, samt kompetanse til å instruere og til å overta partsrepresentasjon i saker hvor det er ønskelig. I praksis vil det bare være aktuelt for de sentrale organer å overta saker som er prinsipielt viktige, særlig kompliserte eller av stor økonomisk betydning.

       Rettssaker om ligning vil reise vidt forskjellige spørsmål av rettslig eller bevismessig art. Departementet antar at slike saker mest hensiktsmessig kan håndteres av fylkesskattekontorene som den normale ordning. I motsetning til mange av ligningskontorene har alle fylkesskattekontorene fagjuridisk ekspertise. De arbeider allerede med å veilede ligningskontorene og føre tilsyn med deres virksomhet og avgjørelser, og må anses kvalifisert til å ivareta statens partsstilling i ordinære saker. Oslo ligningskontor, som har en spesielt selvstendig stilling blant ligningskontorene, bør imidlertid i utgangspunktet selv utøve partsstillingen i sine saker. For øvrig bør fylkesskattekontorene opptre på statens vegne i saker om skattefastsettelse. I særlige tilfeller kan en sak eller en saksgruppe overføres til ligningskontoret etter utkastet § 48 nr. 4 tredje punktum.

2.4.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om at fylkesskattekontora som normal ordning skal behandle ordinære rettstvistar, og dei bør representere staten i saker om skattefastsetjing.

       Komiteen viser til at fylkesskattekontora har fagjuridisk ekspertise. Komiteen har elles ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.5  Valg av prosessfullmektig

2.5.1  Innledning

       En viktig praktisk side for det offentlige som part i rettssaker er valg av prosessfullmektig. Prosessfullmektigen skal være det offentliges talerør, gi en korrekt og overbevisende presentasjon av det vedtak som saken gjelder, og forklare de rettsregler og fakta som vedtaket bygger på. Særlig viktig er evnen til å få frem konsekvensene av om vedtaket godtas eller underkjennes. Rettsavgjørelser i skattesaker har ofte betydning langt utover den enkelte sak.

       Regjeringsadvokaten uttaler at det i ordinære saker hvor fylkesskattekontoret utøver partsrepresentasjonen, som utgangspunkt bør benyttes private advokater. Det bør imidlertid være en klar forutsetning at saken på et hvilket som helst tidspunkt kan overføres til annen advokat, herunder Regjeringsadvokaten. I saker hvor Finansdepartementet utøver partsrepresentasjonen, bør Regjeringsadvokaten normalt være prosessfullmektig.

       Justisdepartementet uttaler, under henvisning til bestemmelsen i tvistemålsloven § 44 annet ledd om adgangen til å bruke egne ansatte som prosessfullmektig (egenprosedyre), at bruk av fast ansatt i statens tjeneste kan redusere behovet for å engasjere eksterne advokater i enkle saker.

       Også enkelte andre høringsinstanser anfører at etatens egne jurister bør kunne prosedere.

2.5.2  Departementets vurderinger og forslag

       Staten må som part i prosessen være representert av en prosessfullmektig. I store og prinsipielt viktige saker bør statens parti føres av Regjeringsadvokatembetet. De vanlige saker blir imidlertid for mange til at Regjeringsadvokatembetet kan behandle alle, og det vil også være mest praktisk å kunne bruke lokale advokater i disse sakene. Valget bør normalt skje fra et utvalg av advokater som myndighetene setter opp. Dette vil departementet ta opp med Regjeringsadvokaten. Den konkrete løsning kan iverksettes ved instruks fra departementet.

       I noen større kommuner er det fast ansatt kommuneadvokat som hittil har prosedert skattesakene for kommunen. Det bør fortsatt være mulig å benytte deres ekspertise etter statens overtakelse av partsstillingen. En slik ordning kan oppnås ved avtale med vedkommende kommune.

       Med hensyn til egenprosedyre viser departementet til at dette generelt reiser prinsipielle betenkeligheter. Dersom en tjenestemann i forvaltningsorganet er prosessfullmektig i egen sak, vil man lett miste den avstand til saken og den profesjonalitet som ofte er en forutsetning for vellykket sakførsel.

       Departementet vil imidlertid ikke utelukke at egenprosedyre kan være aktuelt i begrenset utstrekning vedrørende saker som ikke har prinsipiell betydning eller stor økonomisk rekkevidde. Spørsmålet om egenprosedyre i visse sakstyper vil kunne vurderes nærmere etter at erfaring er vunnet med en prosessordning som foreslått.

2.5.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til at det bør nyttast lokale advokatar i vanlege skattetvistsaker, men at Regjeringsadvokatembetet representerer staten i viktige saker av prinsipiell art. Komiteen sluttar seg til Regjeringa si vurdering når det gjeld eigenprosedyre.

2.6  Hvor søksmål skal anlegges

2.6.1  Innledning

       I høringen tok departementet det utgangspunkt at vernetingsreglene for søksmål som gjelder ligningsavgjørelser, bør fremgå direkte av skattebetalingsloven. Saken bør anlegges og føres i det distrikt hvor ligningsbehandlingen i første instans foregår. Det må således være uten betydning om det endelige ligningsvedtaket er truffet av en overordnet instans et annet sted, eller at fylkesskattekontoret har verneting i en annen rettskrets.

       Justisdepartementet viser til lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 439 første ledd første punktum. Etter denne bestemmelsen kan søksmål reises i den rettskrets der vedkommende offentlige myndighet som har truffet avgjørelse i saken i en tidligere instans, har sitt sete. Videre anføres at saksøkeren bør kunne velge mellom det sted der avgjørelsen er truffet i første instans og det sted der fylkesskattekontoret ligger.

       Skattedirektoratet er enig i høringsnotatets opplegg på dette punkt.

2.6.2  Departementets vurderinger og forslag

       Etter departementets vurdering vil en valgadgang mellom forskjellige verneting virke kompliserende. Sakene bør følgelig anlegges og føres i det distrikt der ligningsbehandlingen i første instans foregår, slik at det er uten betydning om det endelige ligningsvedtaket er truffet av en overordnet instans et annet sted, eller at fylkesskattekontoret har verneting i en annen rettskrets. Anke og kjæremål vil følge de ordinære regler i tvistemålsloven og domstolsloven. Saksanlegg fra skattyteren rettes mot staten ved vedkommende fylkesskattekontor (i Oslo ligningskontoret).

2.6.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

2.7  Prosesser om skatt etter vedtak truffet av særskilte ligningsorganer, partsstilling og verneting

2.7.1  Innledning

       Det er etter hvert opprettet tre særskilte sentrale skattekontorer for visse grupper skattytere uansett hvor disse er bosatt eller hjemmehørende. Dette er Oljeskattekontoret (Oslo), Sentralskattekontoret for utenlandssaker (Sandnes) og Sentralskattekontoret for storbedrifter (Moss). Sentralskattekontorene har egne klageorganer, og er ikke underlagt noe fylkesskattekontor.

2.7.2  Oljeskattekontoret

       Oljeskattekontoret i Oslo forestår ligningen av skattepliktige etter petroleumsskatteloven som driver utvinning og rørledningstransport av petroleum. Oljeskattekontoret er direkte underlagt Finansdepartementet. Partsstilling ved innfordring og søksmål er i loven tillagt staten, jf. lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. (petroleumsskatteloven) 6 nr. 3. Partsrepresentasjonen i søksmål om ligningsavgjørelser utøves av Finansdepartementet, og sakene føres av Regjeringsadvokaten. Vernetinget er i Oslo.

2.7.3  Sentralskattekontoret for utenlandssaker

       Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SSU) i Sandnes forestår ligningen av skattytere som ikke har varig tilknytning til riket, og sjømenn bosatt i utlandet. Det er også ligningskontor for kommune 2312 Sokkelen, jf. petroleumsskatteloven § 6 nr. 2. SSU er skilt ut som et selvstendig organ innen den ordinære skatteforvaltning og direkte underlagt Skattedirektoratet. Avgjørelser fattet av den særskilte overligningsnemnda kan imidlertid på visse vilkår påklages videre til fylkesskattenemnda i Rogaland og til Riksskattenemnda. Søksmål som gjelder ligningsvedtak som hører under SSU, rettes mot Stavanger kommune, og vernetinget er Stavanger. Gjelder søksmålet ligning i medhold av petroleumsskatteloven for skattytere som driver annen virksomhet på sokkelen enn utvinning og rørledningstransport, overtar normalt staten partsstillingen etter avtale med kommunen.

2.7.4  Sentralskattekontoret for storbedrifter

       Sentralskattekontoret for storbedrifter (SSS) i Moss er nytt og forestår ligningen av de skattytere som av Skattedirektoratet vedtas overført til sentral ligning. Nærmere omtale er gitt i Ot.prp. nr. 15 (1990-1991) . Sentral ligning og eventuell klagebehandling medfører ingen endring i de vanlige regler om innkreving og fordeling av skatt. Sentralskattekontoret med nemnder skal fordele skatten mellom kommunene etter reglene om stedbunden beskatning. Vedtak av den særskilte overligningsnemnd kan på vanlige vilkår påklages til fylkesskattenemnda i Østfold og Riksskattenemnda.

2.7.5  Høringsforslaget

       For Oljeskattekontorets saker antok departementet i høringsbrevet at den etablerte ordning burde opprettholdes. For saker som hører under henholdsvis SSU og SSS, vurderte departementet å legge partsrepresentasjonen til vedkommende sentralskattekontor eller til fylkesskattekontoret i henholdsvis Rogaland og vedkommende selskaps hjemfylke.

2.7.6  Høringsinstansenes merknader

       Regjeringsadvokaten uttaler at Finansdepartementet bør utøve partsrepresentasjonen for alle de tre sentralskattekontorene. Det uttales videre at Stavanger bør være verneting for saker hvor SSU er ligningskontor, og at Oslo bør være vernetinget for saker som hører under SSS. Med hensyn til SSU går de fleste høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, inn for at kontoret selv bør utøve partsfunksjonen. Det vises til den særlige ekspertise innen norsk internasjonal skatterett og internasjonale forhold som er påkrevet for å håndtere de aktuelle saker, og at slik spesialkompetanse er opparbeidet ved SSU.

       Med hensyn til saker der SSS er ligningskontor, mener Nord-Trøndelag fylkesskattekontor at selskapenes hovedkontorkommune bør være verneting.

       Sentralskattekontoret for storbedrifter er selv av den oppfatning at det bør utøve partsstillingen i de aktuelle saker, herunder innfordringssaker som er overført til søksmåls former. Det vises til at kontoret organisatorisk står i samme stilling som Sentralskattekontoret for utenlandssaker, og i likhet med dette vil bygge opp særskilt kompetanse for sitt arbeidsfelt. Det anføres at det ville være lite rasjonelt om fylkesskattekontorene skulle bygge opp den samme kompetanse. Vernetinget bør etter kontorets oppfatning prinsipalt være Oslo, både på grunn av domstolens kapasitet og kompetanse samt at mange av de aktuelle skattytere vil ha hovedkontor i eller nær Oslo.

2.7.7  Departementets vurderinger og forslag

       For Oljeskattekontorets rettssaker antar departementet at den etablerte ordning bør opprettholdes, slik at partsrepresentasjonen i søksmål om ligningsavgjørelser utøves av Finansdepartementet og vernetinget forblir i Oslo.

       Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at partsstillingen for saker hvor ligningsbehandlingen foretas av SSU eller SSS, i utgangspunktet bør utøves av kontorene selv. Dette er kontorer med betydelig ekspertise og ressurser, og en god del av sakene for retten vil være mindre prinsipielle. Det er da ikke sterke grunner til at partsstillingen generelt skal utøves av et overordnet organ, dvs. enten Skattedirektoratet eller departementet. Sak av særlig betydning kan overtas etter særskilt beslutning dersom det er ønskelig at direktoratet eller departementet trer inn i saken.

       For saker som hører under SSU er det hensiktsmessig at vernetinget er Stavanger, da dette er mest praktisk med hensyn til skattepliktige som hører inn under kommune 2312 Sokkelen. Dette er også dagens ordning. For saker hvor SSS er ligningskontor bør Oslo være vernetinget. Det vises til at Oslo er det alminnelige verneting for staten, og at de fleste av skattyterne som blir overført til SSS har sitt hovedkontor i Oslo eller sentralt østlandsområde. Det må anses generelt mest praktisk for partene å ha hovedforhandling her.

2.7.8  Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om at partsstillinga for saker der likningsbehandlinga blir gjort av Sentralskattekontoret for utenlandssaker eller Sentralskattekontoret for storbedrifter, som hovudregel bør utøvast av kontora sjølve.

       Komiteen er samd i at for saker som høyrer inn under Sentralskattekontoret for utenlandssaker, bør vernetinget vere Stavanger, medan i saker der Sentralskattekontoret for storbedrifter er likningskontor, bør Oslo vere vernetinget.

2.8  Innfordringssaker

2.8.1  Innledning

       I rettssaker om innfordring (for namsretten) utøver kommunekassereren som innkrevingsmyndighet den faktiske partsstilling for det offentlige. I den første høringsrunden ble det i flere uttalelser vist til at kommunekassereren er kommunalt ansatt, og antatt at kommunen derfor fortsatt burde være part i rene innfordringssaker. Etter skattebetalingsloven § 56 nr. 1 er kommunekassererne som skatteoppkrevere imidlertid undergitt Finansdepartementets instruksjonsmyndighet når det gjelder de plikter de er tillagt i loven. Denne myndighet er overdratt til Skattedirektoratet, som har fastsatt instruks og en rekke særbestemmelser som kommunekassereren skal følge. Det er ikke noe i veien for at staten kan være part i rettssaken, selv om kommunekassereren utøver det praktiske arbeid knyttet til partsstillingen i visse saker. Dette spørsmål ble tatt opp i den andre høringsrunden.

       Domstolvalget i innfordringssaker følger av lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring, som trådte i kraft 1. januar 1993. Særskilt regulering av dette i skattebetalingsloven anses dermed ikke påkrevet.

       Norges kemner- og kommunekassererforbund sier seg enig i forslaget om at staten formelt overtar partsstillingen også i innfordringssaker, og viser til at de nødvendige fullmakter må delegeres til kommunekassererne, slik at det ikke krever mer tid enn i dag å få reist søksmål eller begjære konkurs. Også Kommunenes Sentralforbund er enig i en slik statsovertakelse.

       En del høringsinstanser finner det vanskelig å ta stilling til partsutøvelsen når det gjelder rene innfordringssaker for retten, men viser til at slike saker er forholdsvis sjeldne.

2.8.2  Departementets vurderinger og forslag

       Dersom staten overtar partsstillingen bare ved fastsettelse av skatt (likningssaker), men ikke ved innfordring av skatt, oppstår et formelt problem når innfordringssak går over til å bli likningssak. Det ville være uheldig å måtte skifte part ved en slik overgang. Dersom staten er part også i innfordringssaken, oppstår ikke dette problemet. En kan da nøye seg med å skifte utøver av partsstillingen for staten ved overgangen fra innfordringssak til likningssak. Dette skifte av utøver av statens partsstilling (fra kommunekassereren til fylkesskattekontoret) blir et rent praktisk anliggende, og tilsvarer den realitet at kommunekassereren er nærmest til å svare for innfordringsskrittene ved rettslig prøving av dem, mens fylkesskattekontoret er nærmest til å svare for likningen når denne skal avgjøres i retten.

       I saker om innfordring anser departementet det fortsatt hensiktsmessig at kommunekassereren som innkrevingsmyndighet utøver den faktiske partsstilling for det offentlig. Men staten bør være part, som fellesrepresentant for alle skattekreditorene. At staten er part i alle stadier av en sak for retten, uavhengig av om saken skifter karakter fra å gjelde innfordring til å gjelde likningen, gir den beste sammenhengen i systemet, og innebærer praktiske fordeler både for det offentlige og for motparten.

       Også i innfordringssaker for retten vil det være behov for at overordnet myndighet, dvs. skattefogd, direktorat eller departement, gir instrukser og eventuelt overtar partsutøvelsen i enkelte saker. Ved overføring av tvist til søksmåls former, vil fylkesskattekontoret normalt overta partsutøvelsen for staten.

       Ved tvangsforretninger m.v. opptrer kommunekassererne på vegne av den offentlige saksøker (i dag kommunen) også ved den vanlige utenrettslige behandling. Kommunekassererne har utstrakt innfordringsmyndighet som utøves uten å gå til retten. Rettslig behandling blir det stort sett bare når skattyter innklager tvangsforretninger for retten, samt ved konkursbegjæringer. Hensynet til å ha samme offentlig part i alle stadier tilsier at statsovertakelsen av partsstillingen også omfatter de utenrettslige saksøkerposisjoner. Kommunekassereren vil i alle fall ha den vanlige kompetanse til å drive innfordringssakene.

2.8.3  Merknad frå komiteen

       Komiteen har ingen merknad.

2.9  Særlig om begrensninger i namsrettens kompetanse i skattesaker

       Et spørsmål som ikke har vært tatt opp i høringen, gjelder namsrettens kompetanse til å prøve skattyterens innsigelser mot likningen. Denne kompetanse er i dag undergitt visse begrensninger som har sammenheng med at den skatteinndrivende kommunen er part.

       I hovedsak går begrensningene ut på at likningsinnsigelser bare kan påberopes av skattyteren i sak mot den kommune hvor likningen er utført.

       Innsigelser mot likningsansettelser i bostedskommunen kan dermed påberopes i namsrettssak, idet samlet innkreving skjer fra bostedskommunen som derfor er part. Namsretten har kompetanse til å prøve likningsansettelsene i bostedskommune både prejudisielt i innfordringssak og ved bindende dom etter overføring av innfordringssaken til søksmåls former ved namsretten. Dette gjelder også om namsrettssaken går i et annet domstoldistrikt enn bostedskommunens, fordi tvangsfullbyrdelsen foregår i dette andre distriktet. Bostedskommunen er nemlig part også om kommunekassereren der får bistand fra den lokale kollega i annet distrikt hvor tvangsfullbyrdelsen og dermed namsrettsbehandlingen foregår.

       Innsigelser mot likningsansettelser i utenbys kommune kan ikke påberopes i innfordringssak som bostedskommunen driver. Både prejudisiell prøvning i namsretten og prøvning ved bindende dom i namsretten er avskåret. Begrunnelsen har vært at bostedskommunen ikke bør pålegges å forsvare likningen i andre kommuner for retten, heller ikke for namsretten.

       Denne begrunnelsen holder ikke lengre etter en statsovertakelse av partsstillingen. Staten må som part kunne forholde seg til materielle likningsinnsigelser i namsrettssak, uansett om likningstvisten stammer fra bostedskommunen eller fra utenby(gd)s kommune. Dette gjelder også ved prejudisiell prøvning, hvor det fortsatt vil være kommunekassereren i bostedskommune som representerer det offentlige. Det praktiske her kan løses ved et samarbeid mellom kommunekassereren og den del av skatteetaten som har ansvaret for den likning som skattyteren angriper i namsretten.

       Hensynet til skattyteren taler for at prøvningsretten i innfordringssak er den samme, uansett om prøvningen gjelder likning i den ene eller andre kommune. Et viktig hensyn her er at det gjelder selvstendige frister for namsrettsprøvning, selv om den ordinære 6-måneders frist for vanlig søksmål fra skattyteren er utløpt.

       Departementet vil derfor foreslå å oppheve de gjeldende begrensninger i namsrettens kompetanse som i dag følger av skattebetalingsloven § 48 nr. 4 og 5.

       I stedet har departementet vurdert en annen begrensning i namsrettens kompetanse. Denne begrensning går ut på å tillate prejudisiell prøvning uten stedlig begrensning, men avskjære retten domsprøvning i søksmåls former for andre namsretter enn den domstol som ordinært søksmål i tilfelle skulle ha vært reist ved.

       I dag kan som nevnt likningstvist fra bostedskommunen behandles i søksmåls former for hvilken som helst namsrett som er rett instans for klage over tvangsfullbyrdelse. Dette kan ses som en betydelig uthuling av det prosessuelle prinsipp som er omhandlet i avsnitt 7 ovenfor, nemlig at rettslig bindende avgjørelse av likningen skal skje ved domstolen for likningsdistriktet. Ved behandling i søksmåls former for namsretten er rettsforhandlingene og bevisførselen muntlig. Dette kan være tungvint ved stor geografisk avstand mellom namsretten (distriktet for tvangsfullbyrdelsen) og distriktet for likningen. Videre er vitneplikten begrenset ved større geografisk avstand. Det har et noe tilfeldig preg at f.eks. kommunekassererens valg av panteobjekt i en landsdel skal gjøre namsretten der kompetent til bindende å avgjøre likningstvist i en annen landsdel.

       Hensynet til skattyteren er rimelig ivaretatt allerede ved den generelle adgang til prejudisiell prøvning ved alle namsretter. Skattyteren kan da fullt ut forsvare seg mot tvangsfullbyrdelse på et mulig uholdbart materielt likningsgrunnlag. Saksbehandlingen ved prejudisiell prøvning er oftest skriftlig, og det blir da ikke mer tungvint å legge fram en angrepet likning fordi om namsretten ligger langt utenfor likningsdistriktet.

       I praksis er det imidlertid ikke registrert større problemer ved den gjeldende prøvningsadgang ved namsrettene. I den enkelte sak er det namsretten selv som ut fra hensiktsmessighetsbetraktninger avgjør om overføring til søksmåls former skal skje, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6. Det dreier seg ikke om noen rett for skattyteren til slik behandling. Videre forekommer det overføring av namsrettssak til søksmåls former uten bindende avgjørelse av likningen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 tredje ledd.

       Selv om namsrettens kompetanse utvides i forhold til likningstvister fra annen kommune enn bostedskommunen, vil departementet nå ikke foreslå noen ny begrensning som nevnt. Departementet vil imidlertid følge med i utviklingen av prøvningen av likningstvister i namsrettene.

2.9.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til at staten som part må kunne forholde seg til materielle innvendingar mot likninga i namsrettssaker utan omsyn til om likningstvisten stammar frå ein annan kommune. Komiteen er samd i at dette også gjeld prejudisiell prøving der det framleis vil vere kommunekasseraren som representerer det offentlege. Komiteen sluttar seg på denne bakgrunn til at skattebetalingslova § 48 nr. 4 og 5 blir endra.

       Komiteen har elles ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.10  Administrative og økonomiske konsekvenser

       Også i den gjeldende prosessordning med kommunen som formell part er det langt på vei den statlige skatteetat som gjør arbeidet. Det er derfor ikke behov for noen særlig omdisponering av ressurser fra kommunene til staten for å kunne gjennomføre statsovertakelsen av partsstillingen. Fylkesskattekontorene vil måtte engasjere seg noe mer i skatteprosesser enn før, samtidig som det er forutsetningen at også det aktuelle likningskontor skal kunne delta i tilretteleggelsen av likningssaken for retten i eget distrikt. I forbindelse med de årlige budsjetter vil departementet vurdere om aktiviseringen av skatteetaten i likningssaken for retten tilsier omdisponeringer eller endringer av bevilgninger.

       Kontante utgifter til rettssakene (gebyrer, advokatsalærer og prosessomkostninger ellers) dekkes i dag av skatteregnskapet. Det vil si at alle skattekreditorer bærer sin forholdsmessige andel av utgiftene (og får sin forholdsmessige andel av tilkjente saksomkostninger i saker som det offentlige vinner). Reglene om dette er fastsatt ved kongelig resolusjon av 28. februar 1986 med hjemmel i skattebetalingsloven § 48 nr. 8. Dette kan videreføres selv om staten formelt overtar partsstillingen.

       Saksmengden hos Regjeringsadvokaten vil kunne øke noe. En styrking av dette embete vil derfor bli vurdert.

2.10.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen har ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.11  Ikrafttredelse og overgangsregler

       Omleggingen av prosessordningen vil kreve en del tilrettelegging av det administrative apparat blant annet ved fylkesskattekontorene og Regjeringsadvokaten. Det foreslås derfor at lovendringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

       Med hensyn til allerede verserende prosessers stilling, antas at spørsmålet om eventuell overføring av partsstillingen her fra kommunene til staten bør reguleres i forskrift. En foreslår at slik forskriftskompetanse legges til departementet.

2.11.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen har ingen merknad til forslaget frå Regjeringa.

2.12.  Endringer i andre lover

       Lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane § 27 første ledd tredje punktum bestemmer at eiendomsskatten kan kreves inn av kommunekassereren etter reglene for innkreving av skatt. Eiendomsskatten er rent kommunal. Som følge av at skattebetalingsloven § 48 endres, er det ønskelig å presisere at kommunen fremdeles skal ha partsstillingen i saker for retten om eiendomsskatt. En slik presisering bør inntas i eigedomsskattelova § 23. For nærmere om merknader til det foreliggende lovutkast vises det til proposisjonen.

2.12.1  Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til at eigedomsskatten er kommunal, og på dette grunnlaget sluttar komiteen seg til forslaget om å endre eigedomsskattelova § 23 slik at kommunen framleis skal ha partsstillinga i saker for retten om eigedomsskatt.