Innledning

       Finansdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til:

-	lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)

-	lov om endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltningen (ligningsloven)

-	lov om endringer i lov av 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven)

-	lov om endring i lov av 20. juli 1991 nr. 54 om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) - Overgangsregelen til skatteloven § 44 A - Goodwill (forretningsverdi).

       I proposisjonen inngår:

1.	Forslag om endringer i beløpsgrenser:

-	Den øvre grensen for minstefradraget økes fra 27.600 kroner til 28.300 kroner, og den nedre grensen økes fra 3.300 kroner til 3.400 kroner.

-	De kommunale klassefradragene økes fra 22.200 kroner i klasse 1 og 44.400 kroner i klasse 2 til henholdsvis 22.700 kroner og 45.400 kroner.

-	Beløpsgrensen for særfradrag for alder m.v. økes fra 17.280 kroner til 17.640 kroner.

-	Beløpsgrensene for skattefrie nettoinntekter for pensjonister som skattlegges etter den særlige skattereduksjonsregelen økes for enslige fra 60.400 kroner til 61.800 kroner og for ektepar fra 94.200 kroner til 96.300 kroner.

-

Beløpsgrensene for foreldrefradraget for utgifter til pass og stell av barn økes fra 3.600 kroner til 3.700 kroner for ett barn og fra 4.600 kroner til 4.700 kroner for to eller flere barn. For legitimerte utgifter økes fradragsrammen fra 17.900 kroner til 18.300 kroner for ett barn og fra 21.500 kroner til 22.000 kroner for to eller flere barn. Satsene for beregning av foreldrefradrag holdes uendret.

2.	Forslag om skattemessig likebehandling av gifte og samboende pensjonister.

3.	Refusjon av skatt på beregnet personinntekt - enkelte spørsmål.

4.	Inntektsskatt til kommunene og fylkeskommunene - satsintervaller.

5.	Ansattes kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis til underkurs, oppheving av adgangen til utsettelse av fordelsbeskatning.

6.	Oppretting av lovtekst.

7.	Omtale av fordelsbeskatning på grunn av kostbesparelse i hjemmet.

1. Endringer av beløpsgrenser

1.1 Innledning

       Departementet foreslår justeringer av beløpsgrensene for minstefradrag, klassefradrag, særfradrag for alder m.v. og foreldrefradrag. Dessuten foreslås justeringer av beløpsgrensene i skattereduksjonsregelen for skattytere med liten skatteevne, en regel som sikrer at minstepensjonister normalt slipper å betale skatt.

       Komiteen viser til brev til finanskomiteen frå finansministeren av 15. oktober 1993 der det heiter:

« I St.meld. nr. 1 (1993-1994), Nasjonalbudsjettet 1994, er Regjeringens forslag til skatteopplegg for 1994 presentert, jf. kap. 4, spesielt tabellene 4.1 (s. 86) og 4.10 (s. 103). I de tilhørende forslag til lovendringer i Ot.prp. nr. 1 (1993-1994) , er en uoverensstemmelse dessverre oppstått. Det er tallstørrelsene gjengitt i de nevnte tabeller i Nasjonalbudsjettet 1994 som er de korrekte å forholde seg til i Regjeringens budsjettforslag, og som samsvarer med de retningslinjer og budsjettoppstillinger som er lagt til grunn.

De uriktige tall i Ot.prp. nr. 1 (1993-1994) og korrigeringene av dem er følgende:

Uriktige tall i Ot.prp. nr. 1 Korrigeres til - Minstefradrag, øvre grense kr 28.300 kr 28.100 - Klassefradrag      Klasse 1 kr 22.700 kr 22.600   Klasse 2 kr 45.400 kr 45.200 - Foreldrefradrag      Legitimerte utgifter, to eller flere barn kr 22.000 kr 21.900 - Skattefrie nettoinntekter, liten skatteevne      Enslige kr 61.800 kr 61.600   Ektepar kr 96.300 kr 96.100

De omhandlede korrigeringer gjelder følgende paragrafer i utkastet til forslag om endringer i skatteloven:

Minstefradrag - § 44 første ledd bokstav g nr. 1 annet ledd femte punktum. Klassefradrag - § 75 første ledd. Foreldrefradrag - § 44 sjette og syvende ledd. Skattefrie nettoinntekter, liten skatteevne - § 78 nr. 1.

Vedlagt følger kopi av de aktuelle utkast til lovtekster, med korrigerte tall innarbeidet. Jeg anmoder om at de korrigerte tall legges til grunn ved behandlingen av det økonomiske opplegget for 1994, herunder Ot.prp. nr. 1 (1993-1994) . »

       Komiteen viser til at samandraget i innstillinga er korrigert i samsvar med opplysningane i brevet ovanfor.

       Komiteen vil behandle kap. 7 i Ot.prp. nr. 1 (1993-1994) i samband med innstillinga si til Ot.prp. nr. 17 (1993-1994) .

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til Rød Valgallianses skatteforslag som er beskrevet i B.innst.S.nr.1 (1993-1994). Gjennomføring av enkelte av disse forslagene krever lovendringer. Det ser ut til at det ved denne budsjettbehandlinga er små muligheter til å få flertall for noen av Rød Valgallianses forslag. På denne bakgrunn, og fordi det trolig er flere enn Rød Valgallianses representant som har flere ting som skal gjøres samtidig, har dette medlem valgt å ikke belaste Finansdepartementet med å be om lovteknisk bistand til å utforme de lovendringsforslag som er en logisk følge av Rød Valgallianses ulike skatteforslag. Rød Valgallianse skal imidlertid komme tilbake til spørsmålet ved seinere høve når det nærmer seg de tider da våre forslag nærmer seg gjennomføring, slik at ingen skal frykte at forslagene da blir forsinka på grunn av lovtekniske og formelle mangler.

1.2 Minstefradrag

       Fra inntektsåret 1994 foreslår departementet en økning i minstefradragets høyeste og laveste beløpsgrense. Forslaget er en videreføring av satsstrukturen for 1993, lønnsjustert med nødvendige avrundinger. Det foreslås derfor at minstefradraget for 1994 settes til uendret 20 % av lønns- og pensjonsinntekten, men ikke lavere enn 3.400 kroner og ikke høyere enn 28.100 kroner. For 1993 var beløpsgrensene henholdsvis 3.300 kroner og 27.600 kroner.

       Det vises til utkast til endring i skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 1 annet ledd femte punktum.

Merknad frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa under dette punktet.

       Komitémedlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse foreslår at satsen for minstefrådrag blir sett til 29 % med ei øvre grense på kr 40.745 og ei nedre på kr 4.930. Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

       « Skattelovens § 44 første ledd g nr. 1 annet ledd skal lyde:

       Fradrag etter første ledd skal minst settes til beløp som svarer til 29 % av lønnen. Som lønn regnes også annet vederlag for arbeid i offentlig eller privat tjeneste, herunder honorar, tantieme, provisjon, serveringspenger, drikkepenger og lignende samt verdien av fritt hus og andre naturalytelser. Som lønn skal også regnes vartpenger, pensjoner, livrenter og lignende ytelser. Ved beregningen av fradraget skal inntekten rundes av nedover til nærmeste tall som kan deles med 100. Fradrag beregnet etter reglene i dette ledd skal ikke settes lavere enn kr 4.930 og ikke høyere enn kr 40.745. Fradraget skal regnes å omfatte også utgifter til tvungne innskudd i vikarkasse som nevnt i h nr. 1, til forsikring som nevnt i annet ledd nr. 2 og premie til frivillig trygd som nevnt i folketrygdloven § 3-18A tredje ledd. Det samme gjelder fradragsberettigede forsikringspremier som inngår i ikke-fradragsberettigede fagforeningskontingenter. »

1.3 Klassefradrag

       De kommunale klassefradrag er for inntektsåret 1993 på 22.200 kroner i klasse 1 og 44.400 kroner i klasse 2. Som et ledd i den alminnelige justering foreslås klassefradragene økt. Fradragene foreslås økt fra inntektsåret 1994 med 400 kroner i klasse 1 og 800 kroner i klasse 2 til henholdsvis 22.600 kroner og 45.200 kroner.

       Det vises til utkast til endring i skatteloven § 75 første ledd.

Merknad frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa under dette punktet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil gå inn for et høyere klassefradrag enn Regjeringens forslag. Disse medlemmer foreslår en økning på kr 2.000 i skatteklasse 1 og en økning på kr 4.000 i skatteklasse 2. Dette gir klassefradrag i klasse 1 på kr 24.600 og i skatteklasse 2 på kr 49.200. Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

« Skattelovens § 75 første ledd skal lyde:

       Personlige skatteytere skal ha klassefradrag i inntekt ved kommuneligningen, klassefradraget er 24.600 kroner i klasse 1 og 49.200 kroner i klasse 2. »

       Komiteens medlem fra Venstre går inn for å øke klassefradragene, som en del av Venstres samlede opplegg for økt skatt på energibruk og lavere skatt på arbeid og inntekt. Dette medlem foreslår en økning av skattefradragene på kr 3.000 i skatteklasse 1 og en økning på kr 6.000 i skatteklasse 2. Dette medlem tar opp følgende forslag:

« Skattelovens § 75 første ledd skal lyde:

       Personlige skattytere skal ha klassefradrag i inntekt ved kommuneligningen. Klassefradraget er 25.700 kroner i klasse 1 og 51.400 i klasse 2. »

1.4 Særfradrag for alder m.v.

       Departementet foreslår at særfradrag for alder m.v., jf. skatteloven § 77 nr. 1, økes. Særfradrag vil etter forslaget på årsbasis utgjøre 17.640 kroner mot tidligere 17.280 kroner.

       Endringen av særfradraget for alder i skatteloven § 77 nr. 1 vil gjelde tilsvarende for særfradrag for nedsatt ervervsevne, uførhet og store sykdomsutgifter.

       Det vises til utkast til endring i skatteloven § 77 nr. 1 første ledd første punktum.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om justering av særfrådraget for alder m.m. slik at særfrådraget frå og med inntektsåret 1994 skal utgjere kr 17.640 på årsbasis.

1.5 Foreldrefradrag

       Departementet foreslår en hevning av beløpsgrensene for foreldrefradrag i inntekt fra inntektsåret 1994. Slikt fradrag tilstås i utgangspunktet foreldre og enslige forsørgere som har utgifter til pass og stell av barn under 12 år fordi foreldrene er i arbeid eller på annen måte er forhindret fra selv å forestå barnepasset.

       Departementet foreslår at de maksimale standardbeløpene økes fra 3.600 kroner til 3.700 kroner når det gjelder fradrag for utgifter til pass og stell av ett barn, og fra 4.600 kroner til 4.700 kroner når det gjelder to eller flere barn. Videre foreslår departementet at den øvre grense for fradrag for legitimerte utgifter økes. Det foreslås at det gis foreldrefradrag for legitimerte utgifter med høyst 18.300 kroner for ett barn, mot tidligere 17.900 kroner, og 21.900 kroner for to eller flere barn, mot tidligere 21.500 kroner.

       Det vises til utkast til endringer i skatteloven § 44 sjette og syvende ledd.

Merknad frå komiteen

Standardfrådrag for utgifter til pass og stell av barn

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa når det gjeld standardfrådrag for utgifter til pass og stell av barn.

Legitimert stell og pass av barn

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre og Framstegspartiet, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om at maksimalt frådrag for legitimerte utgifter til pass og stell av barn blir sett til høvesvis 18.300 kroner og 21.900 kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til Finansinnstillingen, hvor disse medlemmer varsler at de ønsker å øke den øvre grensen for fradrag for pass og stell av barn med 5.000 kroner for familier med både ett og flere barn. Disse medlemmer vil derfor ta opp følgende forslag:

« Skattelovens § 44 sjette ledd åttende punktum skal lyde:

       Når utgifter av pass og stell av barn legitimeres, forhøyes beløpsgrensene ovenfor til kr 23.300 for ett barn, og til kr 26.900 for 2 eller flere barn. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet foreslår at den øvre grensen i fradraget for legitimert pass og stell av barn økes med henholdsvis 11.700 kroner og 8.100 kroner for familier med ett barn og to eller flere barn. Fradraget blir etter dette inntil 30.000 kroner uavhengig av om det er ett eller flere barn. Dette medlem tar opp følgende forslag:

       « Når utgifter av pass og stell av barn legitimeres, forhøyes beløpsgrensene ovenfor til kr 30.000. »

1.6 Skattereduksjonsregelen for skattyter med liten skatteevne

       Departementet foreslår en økning av beløpsgrensene for skattefrie nettoinntekter etter skatteloven § 78 nr. 1. Den øvre grensen for skattefrie nettoinntekter foreslås hevet fra 60.400 kroner til 61.600 kroner for enslige og fra 94.200 kroner til 96.100 kroner for ektepar.

       Det vises til utkast til endring i skatteloven § 78 nr. 1 første punktum.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

2. Skattemessig likebehandling av gifte og samboende pensjonister

2.1 Innledning

       I en egen lovproposisjon senere i høst fremmer Sosialdepartementet forslag om endringer i folketrygdloven for å oppnå trygdemessig likebehandling mellom pensjonistektepar og nevnte gruppe samboende pensjonister.

       Etter forslaget vil den skattemessige likebehandling omfatte de særlige pensjonistskatteregler om særfradrag for alder og skattereduksjonsreglen for skattytere med liten skatteevne, i henholdsvis skatteloven § 77 og § 78. Videre omfatter forslaget skattemessig likebehandling for så vidt gjelder sambeskatningsreglene i skatteloven § 16, herunder reglene om klassefradrag i § 75 og reglene om formuesskatt.

       I tillegg foreslås at langvarig ligningspraksis med hensyn til innrømmelse av særskilt minstefradrag i ektefelletillegg, blir lovfestet i skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 1. I denne forbindelse foreslås også lovfesting av nevnte samboeres rett til særskilt minstefradrag i forsørgingstillegg.

2.2 Bakgrunnen for skatteforslagene

       Dagens trygde- og skatteregler resulterer i ulik behandling av gruppene pensjonistektepar og samboende pensjonister med hensyn til trygdeytelser og den skattemessige behandling.

       Spørsmålet om trygde- og skattemessig likebehandling av pensjonistektepar og samboende pensjonistpar ble drøftet i Revidert nasjonalbudsjett 1993. Av de forskjellige drøftede alternativer gjorde Regjeringen det klart at den var innstilt på å vurdere endringer i trygde- og skattereglene etter en såkalt « svensk modell ».

       Flertallet i Stortinget ga sin tilslutning til Regjeringens opplegg.

       I samsvar med dette følger Regjeringen i denne proposisjon opp med forslag til endringer i skatteloven med sikte på å oppnå en skattemessig likebehandling av pensjonistektepar og den nærmere definerte gruppen samboende pensjonister. Forslagene vil videre medføre at det for pensjonister med forsørgede barn, dvs. oftest uførepensjonister, ikke lenger vil være spesielle økonomiske grunner til å la være å inngå ekteskap. For nærmere om dagens skatteregler for gifte og ugifte pensjonister, vises det til proposisjonen.

2.3 Departementets vurderinger og forslag

2.3.1 Avgrensning og registrering

       Den trygde- og skattemessige likebehandling mellom pensjonistektepar og samboende pensjonister forutsettes å gjelde i relasjon til samboere som har eller har hatt felles barn eller har vært gift med hverandre tidligere. Denne avgrensning tilfredsstiller i stor grad de ønsker som ligger bak en likebehandling samtidig som avgrensningen er relativt enkel å administrere. De nærmere kriterier for samboerskap i folketrygdloven legges til grunn også for skattereglene.

       For å oppnå en hensiktsmessig og rettferdig praktisering av trygde- og skattereglene, vil det være nødvendig med meldeplikt fra det tidspunkt begge samboere mottar folketrygdpensjon. Manglende registrering som leder til for høye trygdeytelser og for lav beskatning, vil da etter omstendighetene kunne bedømmes som trygdemisbruk og skatteunndragelse. Forut for det tidspunkt hvor begge er blitt pensjonister med folketrygdpensjon, er det dessuten nødvendig med adgang til frivillig registrering. Dette er for det første nødvendig for at gjenværende ved den annen samboers død skal kunne ha krav på etterlatteytelser. Videre er det nødvendig med frivillig registrering i de tilfeller hvor den ene samboer er folketrygdpensjonist og paret registrerer seg av hensyn til ytelser for forsørgelse. Frivillig registrering vil ikke under noen omstendighet medføre skattemessige konsekvenser før det år den ene samboer blir folketrygdpensjonist. Uten frivillig registrering vil de skattemessige konsekvenser først inntre fra det år hvor begge samboere mottar pensjon fra folketrygden, og hvor det således foreligger en meldeplikt.

       Det vil være trygdemyndighetene som administrerer melde- og registreringsordningen. Det forutsettes at skattemyndighetene får melding fra trygdemyndighetene om aktuelle tilfeller.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til sine respektive merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994) sidene 72-73, og fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Raud Valallianse, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at det bør arbeides for en ytterligere likestilling mellom gifte og samboende pensjonister.

       Komitémedlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse ser trongen for ein ytterlegare auke av særtilleggssatsen for gifte minstepensjonistar. For å nå målet om full jamstelling av minstepensjonistar må særtilleggssatsen for gifte minstepensjonistar aukast til 85,5 % av grunnbeløpet i folketrygda. Dette er av Sosialdepartementet kostnadsrekna til 575 mill. kroner og vil omfatte over 38.000 ektepar.

       En økning av særtilleggssatsen til samlet 1,71 G for gifte minstepensjonister vil i forhold til Regjeringens opplegg innebære en økning for minstepensjonistektepar på ca 20.000 kroner.

       På denne bakgrunn ser disse medlemmer nødvendigheten av en trinnvis opptrapping av særtillegget over en tidsperiode på to år og vil derfor fremme forslag om å bevilge 288 mill. kroner til dette formål for budsjetterminen 1994.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til B.innst.S.nr.I (1993-1994) der Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som senest med virkning fra 1. mai 1994 vil gi hver ektefelle en grunnpensjon på 80 % av Grunnbeløpet i folketrygden. Senest i løpet av 1998 skal hver ektefelles grunnbeløp utgjøre et helt Grunnbeløp. »

       Forslaget ble dessverre ikke vedtatt.

       Disse medlemmer mener det er viktig å få slutt på forskjellsbehandling av gifte pensjonister i forhold til samboende. Den ordning som velges må føre til at ingen samboende pensjonister skal ha rett på høyere pensjonsytelser enn gifte.

       Disse medlemmer viser til at den svenske modellen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar rettferdighetshensynet. Med de lovendringer som foreslås både vedrørende skatt og trygd, vil fortsatt de fleste samboende pensjonister ha rett på høyere pensjonsytelser og bedre skatteordninger enn gifte pensjonister. Den svenske modellen retter derfor ikke opp uretten.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti primært ønsker å heve ekteparpensjonen slik at den blir lik med hva samboere i samme situasjon har krav på. Kristelig Folkeparti er imidlertid villig til å drøfte andre løsninger for å skape rettferdighet for gifte pensjonister. Hovedsaken er at ikke samboere lovmessig skal ha rett på høyere ytelser enn ektepar.

       Disse medlemmer mener primært at de lover som i dag virker til gunst for ektepar, så som f.eks. bestemmelsene om etterlattepensjon og forsørgertillegg, fortsatt bør forbeholdes ektepar.

       Disse medlemmer viser til at enkelte av lovendringene vedrørende gifte og samboende behandles i sosialkomiteen, andre i foreliggende sak. Kristelig Folkeparti står fast på sine primære standpunkt vedrørende pensjonsforhold for gifte og samboende pensjonister og vil komme nærmere tilbake til disse spørsmål ved behandlingen av Ot.prp. nr. 4 (1993-1994) i sosialkomiteen.

       Disse medlemmer mener det er utilstrekkelig bare å gjøre lovendringene gjeldende for samboere som har/har hatt felles barn og/eller som har vært gift med hverandre tidligere. For å skape lovmessig rettferdighet for gifte pensjonister vil derfor disse medlemmer gå inn for at ingen pensjonistsamboerpar skal ha rett på høyere pensjonsytelser eller bedre skatteordninger enn gifte pensjonistektepar. Subsidiært vil en støtte Regjeringens forslag. I hovedsak vil disse medlemmer gå imot å gi samboere rettigheter som i dag er forbeholdt gifte.

       Komitémedlemmet frå Framstegspartiet vil fremje forslag om likebehandling av pensjonistar og såleis gå inn for ei individuell pensjonsyting for den enkelte, uavhengig av familie- og ekteskapstilhøve.

       Dette medlemmet viser til at Framstegspartiet vil komme tilbake til dette spørsmålet ved behandlinga av Ot.prp. nr. 4 (1993-1994) i sosialkomiteen.

2.3.2 Særfradrag for alder

       Departementet foreslår at regelen i skatteloven § 77, om at ektepar har krav på ett særfradrag til sammen, gis tilsvarende anvendelse for samboende pensjonister som har eller har hatt felles barn eller har vært gift med hverandre tidligere. Dette innebærer at disse samboende pensjonister får ett særfradrag mindre enn etter dagens regler.

       Ved etablering av samboerskap kan paret velge å bli lignet som to enslige for sammenflyttingsåret, og evt. for året etter dersom sammenflytting skjer i tiden 2. november - 31. desember. I den perioden samboerne blir lignet som enslige, vil de få hvert sitt særfradrag.

       Den foreslåtte lovendring vil kun ha betydning for samboende pensjonister som har så høye inntekter/formue at de ikke vil omfattes av skattereduksjonsregelen. Bortfall av ett særfradrag vil maksimalt gi en innstramming på 4.939 kroner.

       Samboende uførepensjonister vil på samme måte som uføre ektefeller, fortsatt ha krav på hvert sitt særfradrag.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til sine respektive merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil peke på at definisjonen av samboerpar er nedfelt i Folketrygdlovens §§ 18-15 nr. 2, annet ledd. Disse medlemmer vil komme tilbake med forslag til endret definisjon ved behandlingen av Ot.prp. nr. 4 (1993-1994) .

       På denne bakgrunn støttes Regjeringens forslag.

2.3.3 Skattereduksjonsregelen

       Det foreslås at regelen i skatteloven § 78 om at pensjonistektepar er fritatt for skatt og trygdeavgift når deres samlede alminnelige inntekt ikke overstiger 94.200 kroner, gis tilsvarende anvendelse for den definerte gruppe samboende pensjonister. Forslaget innebærer at samboende par der begge er pensjonister normalt kommer ugunstigere ut ved anvendelse av skattereduksjonsregelen enn etter gjeldende regler. Samboende pensjonister der bare den ene har inntekter vil derimot normalt få lavere skatt beregnet etter skattereduksjonsregelen enn etter gjeldende regler.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994) side 75 og sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under pkt 2.3.2 og vil støtte forslaget.

2.3.4 Sambeskatningsreglene

       I tillegg til de ovenfor nevnte endringer i de særlige pensjonistskattereglene, foreslår departementet endringer av skatteloven § 16 og § 75. Forslagene til endringer gir reglene om sambeskatning og klasse 2 for ektefeller tilsvarende anvendelse for den definerte gruppen samboende pensjonister. Også andre og mer spesielle skatteregler for ektefeller vil i utgangspunktet bli gjeldende for dem.

       Disse forslagene gjør at man oppnår en helhetlig skattemessig likebehandling mellom gifte og den aktuelle gruppen samboende pensjonister. Samboende pensjonisters formue vil etter forslagene bli felleslignet, med kun ett felles, noe høyere fribeløp enn for enslige. Ved inntektsbeskatningen kan det velges mellom felles og særskilt ligning som for ektefeller.

       Administrativt vil det være en stor fordel å likestille samboende pensjonister med pensjonistektefeller både når det gjelder de særlige pensjonistskattereglene og sambeskatningsreglene i skatteloven § 16. Dersom skattemessig likebehandling mellom gifte og samboende pensjonister skulle begrenses til de særlige pensjonistskattereglene, ville det bli nødvendig å operere med en tredje ligningsmåte, forskjellig fra både ordinær enslig-beskatning og ordinær ektefelle-beskatning. En slik tredje ligningsmåte for samboende pensjonister bør unngås, dels av hensyn til skatteetatens kapasitet, dels av hensyn til at grunnleggende ligningsmåter bør være så forståelige som mulig for folk flest.

       I tiden forut for pensjonering er det ikke grunnlag for sambeskatning av samboende som er registrert av hensyn til senere berettigelse til etterlatteytelser. Departementets forslag om utvidelse av sambeskatningsreglene i skatteloven § 16 vil i samsvar med dette begrenses til å gjelde pensjonistsamboere som oppfyller de objektive kriterier og hvor tidspunktet for pensjonering m.v. er inntruffet, og hvor samboerne enten er registrert frivillig eller som følge av meldeplikt.

       Denne omlegging vil automatisk gjøre særfradrag for forsørgelse etter skatteloven § 76 uaktuelt for samboerpar som i stedet vil kunne få klasse 2.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994) side 75 og sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under punkt 2.3.2 og vil stemme for forslaget.

2.3.5 Minstefradrag

       Ifølge skatteloven § 44 første ledd g nr. 1 tredje ledd første punktum, skal minstefradrag beregnes særskilt for hver av ektefellene som lignes under ett i medhold av skatteloven § 16. Departementets forslag innebærer at denne løsning også blir å legge til grunn for den nærmere definerte gruppen samboende pensjonister.

       Departementet foreslår videre at bestemmelsen i § 44 første ledd bokstav g nr. 1 tredje ledd i.f., om at ektefeller som har inntekt av bedrift som tilhører den annen ektefelle eller begge ektefeller, gis tilsvarende anvendelse også for de samboende pensjonister.

       Ifølge langvarig ligningspraksis innrømmes ett særskilt minstefradrag i ektefelletillegg. For å oppnå trygdemessig likebehandling mellom pensjonistektepar og samboende pensjonister, fremmer Sosialdepartementet forslag om at pensjonist som forsørger samboer har rett til et forsørgingstillegg, slik som for forsørget ektefelle.

       Departementet foreslår at retten til et særskilt minstefradrag i henholdsvis ektefelletillegg og et tilsvarende forsørgingstillegg lovfestes ved en tilføyelse i skatteloven § 44 første ledd bokstav g. Tilføyelsen innebærer således en kodifisering av praksis som et særskilt minstefradrag i ektefelletillegg, samt en ny regel vedrørende retten til minstefradrag i forsørgingstillegg mottatt av pensjonistsamboer.

Merknad frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Kristeleg Folkeparti, viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994) side 75 der det m.a. heiter at fleirtalet sluttar seg til at sambuande pensjonistar som tidlegare har vore gifte med kvarandre eller har/har hatt sams barn, skattemessig skal jamstellast med pensjonistektepar. Fleirtalet sluttar seg på dette grunnlaget til forslaget frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sin generelle merknad, og mener reglene om minstefradrag i ektefelletillegg bør forbeholdes ektepar. Disse medlemmer vil derfor stemme imot lovendringen.

2.4 Ikrafttredelse og overgangsvirkninger

       Departementet foreslår at endringene i skatteloven, i likhet med endringene i folketrygdloven, skal gjelde fra 1. januar 1994 med virkning f.o.m. inntektsåret 1994. Dette får ulike konsekvenser for ulike grupper samboere innenfor det definerte område, avhengig av tidspunktet for samboeretablering og pensjonering i folketrygden. Annen pensjon er uten selvstendig betydning.

       Er samboerskapet etablert før ikrafttredelsen og begge har folketrygdpensjon før dette tidspunkt, blir de nye reglene ikke gjeldende. Slike etablerte pensjonistpar skal fortsatt ha både ytelser og skatteregler som for to enslige.

       I de andre tilfellene blir de nye skattereglene gjeldende i forhold til hva som etableres sist.

       Er samboerskapet etablert i et tidligere år enn det året den første av samboerne får folketrygdpensjon, gjelder de nye skattereglene fra og med dette første pensjoneringsåret såfremt paret av hensyn til ytelser på grunn av forsørgelse eller som etterlatt, er frivillig registrert hos trygdemyndighetene ved utgangen av dette år. Dersom paret i henhold til registreringsplikt først registrerer seg hos trygdemyndighetene når den siste av samboerne får folketrygdpensjon, gjelder de nye skattereglene fra dette siste pensjoneringsåret.

       Etableres samboerskapet i et senere år enn det året den siste av samboerne får folketrygdpensjon, gjelder de nye regler fra og med det år paret blir samboere. Dersom etablering av samboerskap finner sted på et tidspunkt hvor kun den ene samboer får folketrygdpensjon, vil de nye regler gjelde fra og med det år paret blir samboere såfremt paret i løpet av dette år er frivillig registrert hos trygdemyndighetene.

       Et ledd i de nye skattereglene er imidlertid at reglene for nygifte blir gjeldende tilsvarende når samboerskapet etableres. Det innebærer at selv om vilkårene for ektefelle-ligning er oppfylt fra og med etableringsåret, kan paret velge å bli lignet som to enslige for sammenflyttingsåret, og evt. for året etter dersom sammenflytting skjer i tiden 2. november - 31. desember. I tilfeller der pensjoneringen skjer før eller omtrent samtidig med sammenflyttingen, vil samboerparet dermed i ett eller to år kunne ha pensjon uten generell ligning som ektefeller, slik som også nygifte pensjonister kan. Samordningen av pensjonsytelser for samboerparet utsettes ikke etter disse regler.

Merknad frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Kristeleg Folkeparti, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener lovendringene også bør gjøres gjeldende for samboerpar som allerede er pensjonister.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende alternative forslag til V fjerde avsnitt:

       « Endringene under IV trer i kraft 1. januar 1994 og gjelder fra og med inntektsåret 1994. Endringene i § 16, § 44 første ledd bokstav g nr. 1, tredje ledd, § 75 åttende ledd, § 77 nr. 6 og § 78 nr. 1, med unntak for endringene av beløpsgrenser, gjelder også tilfeller hvor samboerskap er etablert og begge har folketrygdpensjon før 1. januar 1994. »

3. Refusjon av skatt på beregnet personinntekt - enkelte spørsmål

3.1 Refusjonslån til dekning av forskuddsskatt på beregnet personinntekt fra aksjeselskap og kommandittselskap

3.1.1 Bakgrunnen for forslaget

       Aktive aksjonærer i aksjeselskaper og aktive eiere av deltakerlignede selskaper, dvs. i hovedsak ansvarlige selskaper, kommandittselskaper, indre selskap og visse sameiere, skal på visse vilkår få beregnet personinntekt fra selskapet. Eierne av deltakerlignede selskaper får sin andel av personinntekten til beskatning samme år som selskapet opptjener inntekten, mens aksjonærene får sin andel av den beregnede personinntekt fra selskapet til beskatning først året etter at selskapet har opptjent inntekten. For aksjonærer vil det således i forbindelse med ligningen av selskapet for inntektsåret 1992 høsten 1993 bli beregnet en samlet personinntekt på bakgrunn av selskapets inntekt for dette året. Den samlede personinntekten vil bli fordelt på de aktive aksjonærer som skal ta sin andel av personinntekten med på sin selvangivelse for inntektsåret 1993, med utligning høsten 1994.

       Ifølge skatteloven § 31 femte ledd kan aksjonærer og deltakere som er ilignet beregnet personinntekt fra selskapet, kreve skatten på den beregnede personinntekt refundert fra selskapet. Refusjonskravet oppstår først etter at skatten er utlignet og betalt. Beregnet personinntekt er imidlertid også forskuddsskattepliktig etter skattebetalingsloven kapittel 3. I samsvar med dette er det høsten 1993 i en del tilfeller utskrevet forskuddsskatt som skal dekke skatt på beregnet personinntekt for aksjonærene i 1993. Ved at det skal betales forskuddsskatt på personinntekten vil det da kunne oppstå et likviditetsproblem for aksjonærene når de ikke har tatt ut den inntekt som de skal beskattes for.

       I Ot.prp. nr. 16 (1991-1992) valgte Finansdepartementet ikke å fremme noe forslag om at refusjon kunne kreves allerede når forskuddsskatten var betalt. Departementet gikk heller ikke nærmere inn på hvordan slike likviditetsproblemer skulle løses. Stortingets finanskomité la imidlertid i Innst.O.nr.47 (1991-1992) til grunn at et forskudd på refusjon for å dekke forskuddsskatt på beregnet personinntekt ikke kunne anses som et lån etter aksjeloven § 12-10. Etter denne bestemmelsen kan aksjonærene bare ha lån i selskapet for så vidt selskapet etter den senest fastsatte balanse har fri egenkapital som er minst like stor som lånene, og det er stilt betryggende sikkerhet. Finanskomiteens intensjon må antas å være at selskapet skal kunne yte lån til dekning av forskuddsskatt på beregnet personinntekt uten disse begrensningene når lånet går til dekning av forskudd på skatt av personinntekt fra selskapet.

       Justisdepartementet har i brev av 7. september 1993 til Finansdepartementet antatt at et slikt forskudd på refusjon faller inn under de gjeldende begrensningene i aksjeloven § 12-10. For å oppfylle finanskomiteens intensjon om at et slikt forskudd skal kunne ytes uavhengig av begrensningene i aksjeloven § 12-10, tar Finansdepartementet derfor med dette opp forslag om en tilføyelse i skatteloven § 31 femte ledd som gjør dette mulig. For deltakere i kommandittselskaper er en bestemmelse tilsvarende aksjeloven § 12-10 tatt inn i selskapsloven § 3-17. Endringen må derfor også gjøres gjeldende for slike deltakere. For eiere av andre deltakerlignede selskaper gjelder det ikke slike lånebegrensninger.

       Ved mindre skattebeløp kan forskudd også innkreves som økt skattetrekk av lønn m.v. Departementet antar at det da ikke er behov for en ordning med refusjonslån.

3.1.2 Nærmere om departementets forslag

       Forslaget innebærer at aksjonærene/deltakerne vil kunne låne et beløp (et refusjonslån) som tilsvarer forskuddsskatten på den beregnede personinntekten fra selskapet, uten at dette rammes av begrensningene i aksjeloven § 12-10 eller selskapsloven § 3-17. Det er en forutsetning at refusjonslånet faktisk brukes til å betale forskuddsskatten. Hvis forskuddsskatten også omfatter skatt på personinntekt fra andre kilder, er det bare den del av forskuddsskatten som er ment å dekke skatten på den beregnede personinntekten fra selskapet som det uten begrensning kan tas opp lån til dekning av.

       Av skatteloven § 59 følger det at beregnet personinntekt etter omstendighetene kan ilegges personer som utøver aktivitet i selskapet, men som ikke er aksjonærer/deltakere. Dette gjelder hvor aksjer/andelen er eiet av den aktives nærstående (personer og selskaper) som ikke utøver aktivitet i selskapet. Refusjonsordningen gjelder også i slike tilfeller. I den grad lån til slike nærstående i dag rammes av begrensningene i aksjeloven § 12-10 eller selskapsloven § 3-17, vil unntaksbestemmelsen også omfatte refusjonslån til slike personer.

       Som nevnt ovenfor oppstår aksjonærens/deltakernes refusjonskrav mot selskapet idet skatten på den beregnede personinntekt er utlignet og betalt. Hvor det er ytet lån til dekning av forskuddsskatten, vil selskapet da kunne motregne refusjonskravet med kravet på tilbakebetaling av lånet. Hvis lånebeløpet er høyere enn refusjonskravet, må det overskytende etter forslaget evt. betales tilbake til selskapet innen 3 uker etter utligningen. Dette er fristen for kommunekassererens tilbakebetaling av overskytende forskudd. En opprettholdelse av lånet etter denne frist medfører at lånet rammes av begrensningene i aksjeloven § 12-10 eller selskapsloven § 3-17.

       Det er en forutsetning at spørsmålet om renter av lånet beror på partenes avtale. I praksis vil det i stor grad dreie seg om rentefrie lån. Skattereglene for evt. rentefordeler er behandlet nedenfor.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til sine merknader i Innst.O.nr.47 (1991-1992) sidene 62-63.

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse, meiner at selskap skal kunne yte lån til dekning av forskotsskatt på kalkulert personinntekt utan dei omtalte avgrensingane i aksjelova § 12-10 når lånet går til dekning av forskot på skatt av personinntekt frå selskapet.

       Fleirtalet viser til brev av 7. september 1993 til Finansdepartementet frå Justisdepartementet der det heiter:

« Tolking av aksjeloven § 12-10 om lån fra aksjeselskap

Vi viser til brev 31 august 1993.

Henvendelsen gjelder forholdet mellom refusjonsordningen etter skatteloven § 31 femte ledd og aksjeloven § 12-10 om lån.

Etter skl § 31 femte ledd kan det kreves refusjon « etter at skatten eller avgiften er utlignet og betalt ». I praksis har det oppstått spørsmål om et selskap kan utbetale refusjonsbeløpet til aksjonæren før selskapet har plikt til dette etter loven. Spørsmålet er om et slikt forskudd skal betraktes som « lån » etter asl § 12-10.

Etter skattereglene har aktive aksjonærer normalt plikt til å betale forskuddsskatt. Vi forstår Finansdepartementets brev slik at det ønskes svar på om et forskudd fra selskapet som skal brukes til betaling av forskuddsskatten, er et lån i aksjelovens forstand. Vi uttaler oss derfor ikke om hvorvidt et forskudd på refusjonskravet som utbetales etter at forskuddsskatt er betalt, men før ligning foreligger, er å betrakte som lån.

Begrepet « lån » i § 12-10 er ikke nærmere definert i loven. Forarbeidene gir også få holdepunkter. En naturlig språklig forståelse er imidlertid at det foreligger et lån når man får disponere penger som andre eier, for en viss periode, men kombinert med tilbakebetalingsplikt.

Utbetaling av forskudd fra aksjeselskapet til dekning av aksjonærens forskuddsskatt, faller etter det vi kan se inn under en slik beskrivelse av begrepet « lån ». På det tidspunktet utbetalingen finner sted, har aksjonæren ikke noe krav på å få pengene utbetalt fra selskapet. Som nevnt oppstår retten til å kreve pengene utbetalt først når skatten er utlignet og betalt. Etter dette tidspunktet har man i prinsippet å gjøre med to krav, selskapets fordring på aksjonæren og aksjonærens refusjonskrav. Tilbakebetalingen gjennomføres som en motregning mellom de to kravene.

Hensynene bak asl § 12-10 støtter også synspunktet om at et slikt forskudd bør betraktes som et lån i bestemmelsens forstand. Selskapet har ingen garanti for at forskuddet virkelig benyttes til betaling av forskuddsskatt. Det er heller ikke gitt at den endelige ligning vil samsvare med forskuddsskattetrekket. Dersom den ligger lavere, vil selskapet ha betalt ut for mye til aksjonæren.

Når det gjelder behovet for lovendringer, mener vi at Finansdepartementet er nærmere til å vurdere dette enn Justisdepartementet. Vi forutsetter imidlertid at vi får eventuelle lovutkast til gjennomsyn. »

       På denne bakgrunn sluttar fleirtalet seg til at skattelova § 31 femte ledd får eit tillegg som slår fast at slikt forskot kan ytast uavhenig av aksjelova § 12-10.

       Fleirtalet viser til at eit tilsvarande vedtak er foreslått teke inn i selskapsskattelova § 3-17, og fleirtalet sluttar seg til dette.

       Fleirtalet er elles samd i vurderingane til Regjeringa under dette punktet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse betrakter refusjonslån til dekning av forskuddsskatt på beregnet personinntekt som ett av de bisarre utslag av delingsmodellen. Sluttresultatet er blitt en konstruksjon av bestemmelser som illustrerer avstanden til det overordnede formål med skattereformen som var en forenkling av regelverket. Disse medlemmer vil anføre betenkeligheter ved å gi mulighet for å yte lån til aksjonærer/deltakere utover de begrensninger som er fastsatt i aksjeloven. På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå mot de foreslåtte lovendringer.

3.1.3 Ikrafttredelse

       Skattedirektoratet har anmodet ligningskontorene om at antatt skatt på beregnet personinntekt for aksjonærene i 1993 tas i betraktning ved utskrivningen av forskuddsskatt fra og med tredje termin 1993, dvs. 15. september 1993. Det kan ikke utelukkes at beregnet personinntekt for enkelte aksjonærer også er tatt hensyn til ved fastsettelsen av de tidligere terminer. På bakgrunn av at Stortinget har forutsatt at slikt forskudd på refusjon skal kunne ytes uten å komme i konflikt med begrensningene i aksjeloven § 12-10, foreslås det at endringen gjøres gjeldende fra 1. januar 1993. Lån opptatt fra og med 1993 for å dekke utskrevet forskuddsskatt vil dermed ikke bli rammet av begrensningene i aksjeloven § 12-10 eller selskapsloven § 3-17. Det vises til lovutkastet V.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

3.1.4 Skatteregler for fordel ved lav eller ingen rente på refusjonslån

       Lav eller ingen rente på lån til aksjonær medfører normalt ingen fordelsbeskatning. Aksjonæren sparer bare en fradragsberettiget renteutgift og det er ikke bruttoskatt på en slik besparelse utenfor arbeidsforhold.

       I arbeidsforhold regnes fordel ved rimelige lån som grunnlag for bruttoskatt etter skatteloven § 42 første ledd, jf. § 42 c annet ledd og Finansdepartementets forskrift av 15. mars 1988 om beskatning av rimelige lån i arbeidsforhold. Unntak fra dette gjelder hvor lånet ikke overstiger 3/5 av folketrygdens grunnbeløp og tilbakebetalingstiden er høyst ett år, jf. forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse naturalytelser m.v. § 4.

       Lån fra aksjeselskap som ytes for å dekke aksjonærs forskuddsskatt av beregnet personinntekt vil vanligvis ikke falle inn under bruttoskatteplikten i arbeidsforhold. Finanskomiteen forutsatte i Innst.O.nr.47 (1991-1992) at et slikt lån ikke falt inn under regelen om fordelsbeskatning. Selv om aksjeeieren er aktiv i selskapet, og også evt. hever lønn fra det, må et refusjonslån knyttet til faktisk betaling av forskuddsskatt anses knyttet til aksjonærposisjonen, ikke til det eventuelle arbeidsforhold. Departementet vil vurdere om det behøves en endring i forskriften av 15. mars 1988 for å klargjøre dette.

Merknad frå komiteen

       Komiteen har ingen merknad under dette punktet.

3.2 Refusjonskravets prioritet ved selskapets konkurs

3.2.1 Generelt

       Hvor et selskap som er undergitt deling går konkurs før aksjonærene/deltakerne har kunnet kreve refusjon, oppstår spørsmålet om hvilken prioritet refusjonskravet skal ha etter dekningsloven ved konkurs. Problemstillingen oppstår både for aksjeselskaper og for deltakerlignede selskaper som kan gå selvstendig konkurs. Finanskomiteen har i Innst.O.nr.47 (1991-1992) s. 63 gitt uttrykk for at refusjonskravet bør ha samme prioritet som kemnerens skattekrav. Komiteen ba departementet om å fremme lovforslag om dette.

       Spørsmålet er tatt opp med Justisdepartementet, som for tiden behandler en utredning om endringer i konkurs- og pantelovgivningen ( NOU 1993:16 ). Her fremmes det bl.a. forslag om generelt å avskaffe ordningen med prioritet for skattekrav. Det er ennå ikke tatt standpunkt til om dette forslaget skal følges opp.

       På bakgrunn av reglene om uforfalte og betingede kravs stilling som dividendeberettigede krav i konkurs, jf. dekningsloven § 6-2, kan spørsmålet om prioritet for refusjonskrav etter skatteloven § 31 femte ledd oppstå i konkursboer allerede nå, selv der den endelige utligning av den skatt som gir opphav til refusjonskravet, først skjer høsten 1994. I samråd med Justisdepartementet er Finansdepartementet derfor kommet til at man ikke kan avvente den videre behandling av NOU 1993:16 . Det fremmes derfor forslag om en endring i dekningsloven § 9-4 som vil gi refusjonskrav etter skatteloven § 31 femte ledd samme prioritet som skattekrav.

       Dersom prioriteten for skattekrav senere skulle bli endret, vil endringen da få automatisk virkning også for refusjonskrav.

       Etter dekningsloven § 9-4 annet ledd gjelder prioriteten for skattekrav som hovedregel bare når skatten er utlignet inntil 6 måneder før konkursen. For forskuddsskatt m.v. er fristen 2 år. Etterlignet skatt er uprioritert.

       Etter Finansdepartementets forslag vil hovedregelen om 6 måneders frist gjelde tilsvarende for refusjonskrav. Utgangspunktet for fristen kan ikke være forfall for det konkrete refusjonskrav, fordi dette forfall kommer først dersom og når refusjonskrav gjøres gjeldende (påkrav). Aksjonæren bør ikke kunne skyve på fristen ved å vente med sitt påkrav. For å oppnå at fristen generelt skal løpe fra utligningstidspunktet for skatten, foreslås en uttrykkelig bestemmelse om at refusjonskrav i denne forbindelse anses forfalt ved utligningen. Det vises til utkast til nytt annet punktum i dekningsloven § 9-4 annet ledd.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til Innst.O.nr.47 (1991-1992) side 63 der det heiter:

« Komiteen mener at flere grunner taler for at kravet på refusjon ved konkurs bør ha samme prioritet som kemnerens skattekrav, herunder også refusjonskrav på utlagt skatt hos kemneren ved konkurs. »

       Komiteen konstaterer at Regjeringa har følgt opp merknaden frå Innst.O.nr.47 (1991-1992). Komiteen sluttar seg på denne bakgrunn til forslaget frå Regjeringa.

3.2.2 Ikrafttredelse

       Departementet antar at Stortingets intensjon oppfylles best hvis endringen gjøres gjeldende både for bo som åpnes etter ikrafttredelsestidspunktet og for bo som allerede er åpnet ved ikrafttredelsestidspunktet. Hensynet til en praktisk og effektiv avvikling av boene tilsier imidlertid at endringen likevel ikke får anvendelse i boer der det er foretatt foreløpig utlodning eller sluttutlodning før ikrafttredelsen.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

4. Inntektsskatt til kommunene og fylkeskommunene - satsintervaller

       På bakgrunn av forslag i kommuneøkonomiproposisjonen for 1994, St.prp. nr. 84 (1992-1993), vedtok Stortinget den 16. juni d.å. rammefastsettelsen av satser for de kommunale og fylkeskommunale skattører for inntektsåret 1994. Som et ledd i det økonomiske opplegget for kommunesektoren foreslår Regjeringen nå endringer i de allerede vedtatte maksimalsatsene for så vidt gjelder personlige skattytere, dødsboer og elektrisitetsverk som lignes etter skatteloven § 19 e.

       Regjeringens forslag innebærer at maksimalsatsen for den kommunale inntektsskattøren for de nevnte grupper skattytere reduseres med 0,5 prosentenhet til 13 %, mens den fylkeskommunale inntektsskattøren for de samme grupper reduseres med 0,25 prosentenheter til 7,25 %.

       Forslaget om redusert maksimal fylkeskommunal inntektsskattøre med 0,25 prosentenhet for de nevnte skattytergrupper for inntektsåret 1994, forutsetter endring av skatteloven § 73 første ledd. Bestemmelsen lyder i dag:

« Stortinget fastsetter med intervaller på 0,5 % minimums- og maksimumssatser for inntektsskatt til kommunene og fylkeskommunene. »

       Det antas ikke å være behov for at loven nærmere angir intervallstørrelsen. Stortinget bør i sitt plenumsvedtak kunne fastsette satser med de intervaller som er hensiktsmessig. I praksis er det maksimalsatsen som har betydning.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til til B.innst.S.nr.1 (1993-1994) side 7 der det heiter:

« Komiteen ber Regjeringa vurdere ei endring av reglane for fastsetjing av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøyren slik at berre maksimums- og minimumssatsane blir nemnde. »

       Komiteen viser vidare til vedtak i B.innst.S.nr.1 (1993-1994) Om fastsetjing av den kommunale- og fylkeskommunale inntektsskattøyren for inntektsåret 1994.

       På denne bakgrunn sluttar komiteen seg til forslaget frå Regjeringa om endring av skattelova § 73 første ledd.

5. Ansattes kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis til underkurs, oppheving av adgangen til utsettelse av fordelsbeskatning

       Departementet viser til Ot.prp. nr. 1 (1992-1993) og Innst.O.nr.32 (1992-1993) begges punkt 3.2.2. Det er i den nevnte proposisjonen redegjort for reglene om ansattes kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis til underkurs som medfører skatteplikt bare for en del av fordelen. Den skattefrie fordel som oppnås etter disse reglene, kan ikke overstige kr 1.000 pr. år. Det er et vilkår at alle ansatte i bedriften etter en generell ordning har fått tilbud om aksjekjøp. Bestemmelsen gjelder tilsvarende ved ansattes kjøp av grunnfondsbevis i sparebanker m.v. Flertallet i finanskomiteen, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, var enig i at disse reglene videreføres.

       Videre ble det i proposisjonen redegjort for skatteloven § 41 åttende ledd som har regler for utsettelse av beskatningen for den skattepliktige del av slik fordel. Beskatningen kan etter gjeldende regler utsettes når den ansatte på nærmere vilkår anbringer aksjene/grunnfondsbevisene i depot.

       Som det fremgår av nevnte Ot.prp. nr. 1 (1992-1993) har det vist seg at denne deponeringsordningen er komplisert, at den forutsetter omfattende kontrollrutiner og at den bidrar til å gjøre regelverket uoversiktlig. Departementet anfører derfor i proposisjonen at en er innstilt på å komme tilbake med forslag om å oppheve denne ordningen.

       Et flertall i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, anser det på bakgrunn av anførslene i proposisjonen, rimelig at ordningen oppheves. Finanskomiteen peker også på at opphevelse av en slik regel om utsatt beskatning vil være i tråd med de alminnelige periodiseringsregler.

       Departementet fremmer på denne bakgrunn forslag om opphevelse av ordningen med utsatt beskatning ved deponering for aksjer og grunnfondsbevis som erverves fra og med 13. oktober 1993, som er framleggelsesdatoen for forslaget. Virkningen av dette vil være at den skattepliktige del kommer til beskatning når aksjer erverves. Som en overgangsregel foreslår departementet at allerede deponerte aksjer eller grunnfondsbevis fortsatt kan ligge i depot og beskattes ved uttak, salg e.l. fra depotet som i dag, men at fordelen senest må tas til beskatning innen utgangen av 1996. Skattyteren kan ta ut aksjene fra depotet når han vil.

Merknad frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, viser til Innst.O.nr.32 (1992-1993) side 10 der det heiter:

« Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til særregelen i skattelovens § 41 åttende ledd om utsettelse av beskatning dersom aksjene/grunnfondsbevisene deponeres i bank ut ervervsåret. Dette flertallet har merket seg at departementet anser denne regelen som komplisert og at den forutsetter omfattende kontrollrutiner som bidrar til å gjøre regelverket uoversiktlig, og at departementet av den grunn vurderer å foreslå særregelen opphevet. Dette flertallet mener at den fordelen skattyter vil ha av den aktuelle bestemmelsen normalt er meget begrenset sett i forhold til det merarbeid ordningen medfører for det offentlige. Dette flertallet anser det derfor som rimelig om ordningen oppheves, noe som forenkler regelverket og vil være i tråd med de alminnelige periodiseringsregler. »

       Fleirtalet viser til at Regjeringa har følgt opp ovannemnde fleirtalsmerknad og foreslår oppheving av ordninga med utsett skattlegging ved deponering for aksjar og grunnfondsbevis som blir erverva frå og med 13. oktober 1993. Fleirtalet sluttar seg til ein overgangsregel som seier at allereie deponerte aksjar eller grunnfondsbevis framleis kan liggje i depot og skattleggjast ved uttak, sal eller liknande frå depoet som i dag, men at fordelen seinast må takast til skattlegging innan utgangen av 1996. Fleirtalet er samd i at skattytar kan ta ut aksjane frå depotet når han vil.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til Innst.O.nr.32 (1992-1993) hvor komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti uttalte:

« Disse medlemmer har merket seg departementets uttalelser om at den såkalte deponeringsordningen, som innebærer at fordelen ved ansattes kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis til underkurs ikke blir beskattet i ervervsåret dersom aksjene deponeres i bank og aksjene ikke tas ut fra depotet før etter ervervsårets utgang.

Disse medlemmer viser til at departementet tar til orde for å oppheve denne deponeringsordningen fordi ordningen er komplisert, kontrollkrevende, og bidrar til å gjøre regelverket uoversiktlig og omfattende. Disse medlemmer vil presisere at en eventuell opphevelse av ordningen forutsetter at ordningen erstattes av minst like fordelaktige ordninger for ansattes kjøp av aksjer og grunnfondsbevis til underkurs. »

       Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen foreslår ordninger som er minst like fordelaktige for ansattes kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis og vil derfor gå imot dette forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til Innst.O.nr.32 (1992-1993) side 11 hvor disse medlemmer gikk mot ordningen med ansattes kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis. Denne skatteregel gir et skattebetinget incentiv til utdeling av verdipapirer til underkurs, i klar motstrid til skattereformens intensjoner.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Særregelen for kjøp av aksjer og grunnfondsbevis til underkurs oppheves. »

6. Oppretting av lovtekst

6.1 Oppretting av lovtekst i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)

6.1.1 Ligningsloven § 6-16 c

       I forbindelse med skattereformen ble ligningsloven § 6-16 c endret slik at departementet fikk hjemmel til i forskrift å bestemme at aksjonæroppgaver etter § 6-11 skal overleveres i maskinlesbar form. Ved en inkurie falt aksjonæroppgavene ut av oppregningen i § 6-16 c i forbindelse med at bestemmelsen ble endret ved lov av 10. april 1992 nr. 32, jf. Ot.prp. nr. 21 (1991-1992) og Innst.O.nr.46. Departementet foreslår derfor at teksten rettes opp.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

6.1.2 Ligningsloven § 4-2 nr. 1 a

       Lov om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere av 20. juli 1991 nr. 65 (selskapsskatteloven) erstattet den tidligere loven om særregler for skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer av 19. juni 1969 nr. 71 (aksjeskatteloven). I ligningsloven § 4-2 nr. 1 a er det fortsatt vist til aksjeskatteloven § 5. Den riktige henvisningen skal være selskapsskatteloven § 3-6. Departementet foreslår derfor at teksten rettes opp i samsvar med dette.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

6.2 Oppretting av lovtekster i skatteloven og overgangsregler til endringer i skatteloven

6.2.1 Innledning

       Ved lovvedtak av 8. januar 1993 ble skatteloven § 44 A-2 og § 44 A-5 m.v. - periodisering ved realisasjon av egenutviklet forretningsverdi - endret, jf. Ot.prp. nr. 12 (1992-1993) og Innst.O.nr.52 (1992-1993).

       Departementet er senere blitt oppmerksom på at det har oppstått redaksjonelle feil i skatteloven § 44 B-5 nr. 2 annet punktum og overgangsregelen til § 44 A-1, samt at en henvisningsendring i skatteloven § 45 åttende ledd bokstav d første punktum er uteglemt.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

6.2.2 Skatteloven § 44 B-5 nr. 2 annet punktum

       Riktig henvisning skal her være § 44 A-5 e. Det vises til utkast til opprettet lovtekst.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

6.2.3 Skatteloven § 45 åttende ledd d første punktum

       Ved departementets forslag til de nevnte lovendringer ble det ved en inkurie glemt å foreta endring i en henvisning i skatteloven § 45 åttende ledd d, som for øvrig fikk et nytt annet punktum. Henvisningen i nåværende første punktum skal være § 44 A-2, saldogruppe a-d. Det vises til utkast til opprettet lovtekst.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

6.2.4 Lov av 20. juli 1991 nr. 54 om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) - Overgangsregelen til skatteloven § 44 A - Goodwill (forretningsverdi)

       I forbindelse med de nevnte lovendringer var det nødvendig å endre en henvisning i ovennevnte bestemmelse (i lovutkastet benevnt overgangsregelen til § 44 A-1), jf. Innst.O.nr.52 (1992-1993) s. 20. I vedtaket til lov falt det imidlertid ut at den nye ordlyd gjaldt overgangsbestemmelsens første ledd, og bestemmelsens annet ledd ble derved ved en inkurie opphevet. Dette foreslås opprettet ved å gjeninnføre annet ledd i overgangsbestemmelsen. Det vises til utkastet til lovtekst.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

7. Forslag tekne opp under handsaminga til komiteen

7.1 Forslag til prinsipielle endringer av delingsmodellen tatt opp under behandling

7.1.1 Fastsettelse av kapitalgrunnlaget til den næringsdrivendes gjeld

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til Finansinnstillingen hvor disse medlemmer varslet at de på ny ville fremme forslag til endringer av delingsmodellen. Disse medlemmer mener det er påkrevd allerede nå å tilpasse delingsmodellen for enkelte næringsdrivende. De foreslåtte fire punkter har alle denne hensikt.

       Disse medlemmer foreslår at selvstendig næringsdrivende og næringsdrivende selskaper med negativ egenkapital kan benytte gjeld pr. 31. desember 1991 som grunnlag for beregning av kapitalinntekten.

       Disse medlemmer vil understreke at man gjennom delingsreglene ikke oppnår noen full likhet mellom lønnstakere og personer som bruker sin arbeidsinnsats i eget firma eller som personlig næringsdrivende. Heller ikke sikrer man full likhet mellom næringsdrivende. Dette har sammenheng med at de fastsatte delingsreglene nødvendigvis er utformet sjablonmessig. De vil ikke « fange opp » individuelle forskjeller fra næringsdrivende til næringsdrivende. Man må erkjenne at kapitalberegningen vil bli sjablonmessig, hvor en rekke næringsdrivende kan få en beregnet kapital som avviker betydelig fra de faktiske verdier i selskapet. Disse medlemmer vil her særlig gjøre oppmerksom på at egenutviklede immaterielle verdier ikke skal medregnes i kapitalgrunnlaget i det hele tatt.

       Disse medlemmer anser dette for særlig uheldig i forhold til gjeldstyngede næringsdrivende, som pga. svak soliditet og likviditet har liten evne til å betale eventuelle bruttoskatter som følge av delingsreglene.

       Disse medlemmer vil som begrunnelse for sitt forslag dessuten særlig vektlegge den ekstraordinært vanskelige situasjonen som landet og næringslivet er inne i. I en slik situasjon kan man ikke risikere at næringsdrivende må legge ned sin virksomhet som følge av en urimelig bruttoskattbelastning. Når gjelden overstiger bokført verdi av eiendeler vil selskapet ha negativ egenkapital. Hvis selskapet på tross av dette fortsetter virksomheten, viser det normalt at det er en forventning om positiv verdiskapning på sikt. Gjelden vil da kunne gi et mer riktig bilde av verdien på investert kapital i virksomheten (eiendelenes verdi) enn det aktivasiden gjør.

       Disse medlemmer vil påpeke at når kapitalen settes til den næringsdrivendes gjeld, vil også gjeld som er knyttet til private investeringer (bolig, husholdningskapital for øvrig m.v.) bli innkalkulert i grunnlaget. Dette må man korrigere for - ved en sjablonmessig reduksjon ut fra forholdet mellom husholdningskapital og næringskapital.

       Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn at Stortinget fatter følgende lovendring, som § 60 fjerde ledd ny bokstav d:

       « Skattyterens gjeld i næring pr. 31. desember 1991. Departementet kan gi nærmere regler om beregning av gjeld i næring. »

Merknader til § 60 fjerde ledd bokstav d:

       Bestemmelsen fastsetter at skattyteren som et fjerde alternativ kan fastsette kapitalinntektsgrunnlaget til skattyterens gjeld i næring.

       Departementet er gitt fullmakt til å fastsette nærmere regler om beregning av gjeld i næring. Det vil være nødvendig at regelen utformes sjablonmessig.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til behandlingen av finansinnstillingen, der dette medlem fremmet forslag om å fjerne delingsmodellen for aksjeselskap med aktive eiere og innføre beskatning av personlige næringsdrivende etter faktisk uttak av personinntekt. Forslaget fikk bare støtte fra Fremskrittspartiet. Det ble videre varslet i finansinnstillingen at dette medlem ville vurdere å støtte forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet til forbedringer av delingsmodellen i forbinelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 1 (1993-1994) . Dette medlem mener det er viktig å stå fast på at delingsmodellen må fjernes. Dette medlem går inn for forenkling av skattereglene, og mener at forslagene til endringer vil føre til en ytterligere komplisering av reglene for den uheldige delingsmodellen. Dette medlem tror ikke justeringer av et galt prinsipp i skattesystemet er rett før gjennomgangen av delingsmodellen, som er varslet av Regjeringen i 1994.

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, viser til at det ovanståande forslaget har vore vurdert i finanskomiteen ved fleire høve, bl.a. i Innst.O.nr.52 (1992-1993).

       Fleirtalet strekar under at innføring av gjeld som kapitalgrunnlag er eit nytt prinsipp i forhold til skattereforma. Fleirtalet vil på dette grunnlaget gå imot forslaget. Fleirtalet viser elles til at skattereforma skal evaluerast i 1994.

       Komitémedlemmene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser elles til merknaden sin i Innst.O.nr.52 (1992-1993) side 34-35.

7.1.2 Full samordning av personinntekt fra ulike næringer

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Høyre våren 1991 foreslo i Innst.O.nr.80 (1990-1991) at det skulle være adgang til full skattemessig samordning av personinntekt fra ulike næringer. Dette innebærer at beregnet negativ personinntekt i en virksomhet kan føres mot positiv beregnet personinntekt fra annen virksomhet.

       Dette fikk ikke nødvendig tilslutning i Stortinget. I forskrift av 2. juni 1992 skal personinntekt beregnes under ett for flere næringer bare for enmannsforetak og bare når det er en høy grad av innholdsmessig og økonomisk nærhet mellom dem.

       Disse medlemmer finner den vedtatte løsning her helt urimelig og i strid med de grunnleggende forutsetninger for skattereformen. Avvisning av muligheten for samordning representerer et klart brudd med symmetriprinsippet som tilsier at underskudd skal komme til fradrag med samme skattesats som inntekt blir beskattet etter.

       Manglende samordningsadgang gjør eksempelvis at en skatteyter som er engasjert i to virksomheter hvorfra vedkommende får tilordnet positiv personinntekt fra den ene virksomheten og omtrent like stor negativ personinntekt fra den andre virksomheten, vil måtte betale bruttoskatter fra den virksomheten som gir positiv personinntekt, til tross for at samlet personinntekt er null. Disse medlemmer finner det helt urimelig, og vil påpeke at dette bryter klart med de grunnleggende forutsetninger for nøytralitet og symmetri i skattereformen. Eksempelet illustrerer også at manglende samordning kan medføre et betydelig likviditetsproblem for mange bedrifter fordi man ikke har generert inntekter, men likevel blir belastet bruttoskatter.

       Disse medlemmer viser til at ved å åpne for samordningsadgang av tilordnet personinntekt fra ulike virksomheter, vil nøytralitetsprinsippet med hensyn til lik skattemessig behandling uavhengig av hvordan virksomheten er organisert i langt større grad være oppfylt enn i forhold til det som gjelder nå.

       Disse medlemmer viser videre til at departementet selv her uttalt at full samordning vil dempe risikoen ved næringsvirksomhet, i første rekke for nyetablerte og konjunkturavhengige virksomheter. Disse medlemmer mener dette må tillegges stor vekt særlig i nåværende økonomiske situasjon med høy arbeidsledighet og lav aktivitet. Dempet risiko ved næringsvirksomhet kan da ha en viktig stimulerende virkning for igangsetting av ny virksomhet og etablering av nye arbeidsplasser.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå at det åpnes for full samordningsadgang av tilordnet personinntekt fra flere kilder. I et aksjeselskap kan det bli beregnet negativ personinntekt, mens det i et annet, eller i en annen næringsvirksomhet, kan bli beregnet en positiv personinntekt. Ved å samordne personinntekten i disse tilfellene kan dette medføre at vedkommende ikke vil ha negativ personinntekt til fremføring i aksjeselskapet, KS-et eller ANS-et. Dersom det i selskapet året etter blir beregnet positiv personinntekt, kan selskapet bli belastet med å refundere personinntektsskatten på denne. Denne belastningen ville selskapet unngått dersom den negative personinntekten kunne fremføres. Dersom det f.eks. er passive aksjonærer i selskapet, men for en så liten del at det allikevel blir deling, kan det synes urimelig at disse skal være med på å dekke skatten til den aktive når den kunne vært unngått ved framføring av den negative personinntekt. Dersom den passive samtykker i belastningen gjør imidlertid ikke innvendingene seg gjeldende. Forslaget begrenser derfor samordning av personinntekt fra selskaper hvor refusjon kan skje til de tilfeller der samtlige eiere samtykker i dette.

       Disse medlemmer foreslår derfor en endring i skatteloven. § 55 tredje ledd som sikrer at negativ beregnet personinntekt fra en næring eller selskap, kommer til fradrag i positiv beregnet personinntekt fra annen næring eller selskap. Dersom det etter samordningen gjenstår negativ beregnet personinntekt, fremføres denne i senere års positiv beregnet personinntekt.

       Disse medlemmer foreslår derfor at skatteloven § 55 tredje ledd skal lyde:

       « Beregnet negativ personinntekt som nevnt i første ledd nr 3, 4 og 5 fra enmannsforetak eller selskap kommer til fradrag i positiv beregnet personinntekt fra annet foretak eller selskap. Positiv beregnet personinntekt etter § 57 og § 58 kommer bare til fradrag i negativ beregnet personinntekt i den utstrekning generalforsamlingen eller selskapsmøtet i selskapet hvor det beregnes positiv personinntekt enstemmig beslutter dette. Gjenstående negativ beregnet personinntekt fremføres mot positiv beregnet personinntekt. »

       Full samordning vil ha stor betydning for tilgangen på risikokapital til små og mellomstore bedrifter, idet et eventuelt underskudd fra slik virksomhet vil gi rett til skattemessig samordning med overskudd fra andre foretak.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sin merknad under pkt. 7.1.

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, viser til Innst.O.nr.52 (1992-1993) der ovanståande forslag har vore vurdert.

       Fleirtalet vil vise til at saka har hatt ei omfattande drøfting i samband med skattereforma. Fleirtalet vil peike på at negativ personinntekt i seg sjølv ikkje er eit teikn på underskot. De er eit teikn på at avkastninga frå ei verksemd er mindre enn ei sjablonmessig fastsett kapitalavkastning.

       Fleirtalet meiner at ein slik regel vil komplisere likninga vesentleg fordi det krevst samtykke, og eventuelt kontroll av samtykke, frå alle deltakarane i alle verksemder som er underlagde deling. Fleirtalet strekar under at ein slik regel gjev sterke incentiv til å organisere aktivitetar med liten eller ingen relevans som næring. Slik verksemd vil dermed ha varig negativ personinntekt som kan samordnast med positiv personinntekt i reell næringsverksemd.

       Fleirtalet viser elles til at skattereforma skal evaluerast i 1994.

       På dette grunnlaget vil fleirtalet avvise forslaget.

7.1.3 Grensebeløp for personinntekt for ektefeller som arbeider i felles bedrift

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at ektefellene for inntekt fra personlig eiet bedrift kan kreve fordeling etter skatteloven § 16 femte ledd. Ektefellene står fritt til å kreve slik fordeling. Dette innebærer at ektefellene kan avstå fra slik fordeling i lønnsomme bedrifter hvor beregnet personinntekt blir over 34 G, slik at det bare blir beregnet personinntekt opp til 34 G for den ene. Slik fordeling kan velges/unnlates uansett om begge ektefeller, eller bare den ene, står som eier av virksomheten. En må anta at i foretak hvor ektefellene ved fordeling ville fått en samlet beregnet personinntekt som i betydelig grad overstiger 34 G, vil ektefellene unnlate å kreve slik fordeling. Dette vil ha den uheldige konsekvens at den ene ektefelle ikke får beregnet de pensjonspoeng som innsatsen i bedriften i realiteten tilsier.

       Fordelingsregelen i § 16 femte ledd gjelder ikke for aksjeselskaper. Etter identifikasjonsreglene vil ikke-arbeidende ektefelles andel tillegges den aktive ektefelle ved beregningen av tilordnet personinntekt. Disse medlemmer viser til at departementet antar (Ot.prp. nr. 35) at når begge ektefellene er aktive, men bare den ene er eier, må det være riktig at den eiende ektefelle tilordnes hele sin andel av beregnet personinntekt. Selv om de to er « identifiserbare », kan ikke dette føre til at beregnet personinntekt skal deles mellom dem.

       Når begge ektefellene er eiere og samtidig begge arbeider aktivt i selskapet, vil begge få tilordnet personinntekt i forhold til eierandelen. Dette vil da føre til at ektefellene hver for seg kan få tilordnet en personinntekt fra selskapet på 34 G.

       Man unngår en slik ekstrabelastning på selskapet ved at aksjene i sin helhet overføres til en av ektefellene. Det er imidlertid uheldig at skattereglene mer eller mindre tvinger ektefellene inn i økonomiske disposisjoner seg imellom som de ikke egentlig ønsker. Dette kan f.eks. få store konsekvenser for et felleseierskifte mellom ektefellene f.eks. ved død eller skilsmisse.

       Siden ektefellene alltid kan innrette seg slik at samlet personinntekt fra felles foretak/selskap begrenses til 34 G, finner disse medlemmer det lite betenkelig å foreslå at loven gir slik adgang uten at det foretas fordelinger og disposisjoner som kan ha uheldige sidevirkninger. Man vil også oppnå tilnærmet full nøytralitet mellom personlig eiet virksomhet og aksjeselskap i dette spørsmål, noe som er en hovedmålsetting ved skattereformen.

       Disse medlemmer foreslår derfor en endring i skattelovens § 55 annet ledd som sikrer at ektefeller som er aktive i samme aksjeselskap blir behandlet tilnærmet likt med ektefeller i en personlig eiet næringsvirksomhet som benytter sin mulighet etter skatteloven § 16 femte ledd til å begrense personinntekten. Det som er naturlig å gjøre for ektefeller i en personlig eiet næringsvirksomhet, når den totale personinntekten er over maksimalgrensen på 34 G, er ikke å kreve inntekten fordelt etter § 16 femte ledd. På denne måten blir bare den ene ektefellen belastet med personinntekt opp til 34 G. For å gjøre dette mest mulig likt for ektefeller som begge er aktive i et aksjeselskap, foreslår disse medlemmer at maksimalgrensen på 34 G skal gjelde for ektefellenes samlede beregnede personinntekt. Begrensningen er imidlertid ikke begrenset til ektefeller i aksjeselskap, men foreslås også å gjelde personlig næringsdrivende og andre selskaper enn aksjeselskaper. En slik maksimalgrense vil da for personlig næringsdrivende medføre at begge ektefellene kan kreve fordeling etter den reelle arbeidsinnsats, og få beregnet pensjonspoeng etter dette, uten at personinntekten blir større enn om man hadde latt den ene ektefellen alene få seg denne tilordnet.

       Disse medlemmer foreslår derfor at skattelovens § 55 annet ledd gis følgende tilføyelse:

       « Grensebeløpet gjelder for ektefellers samlede personinntekt fra ett og samme foretak. »

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sin merknad under pkt. 7.1.

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, viser til at reglane i skattelova for skattlegging av ektefellar som driv felles bedrift, er meir lempelege enn for individ i næring elles. Dette skuldast at ektefellar normalt blir likna saman og dermed har ei felles øvre grense for personinntekt på 34 G.

       Fleirtalet meiner at ei slik lette vil kunne gje grunnlag for svært ulik skattlegging av ektepar og enkeltindivid og dermed sterke incentiv til proforma fordeling av eigarskap og arbeidsinnsats mellom ektefellar.

       Fleirtalet viser elles til merknadene sine i Innst.O.nr.52 (1992-1993).

       Fleirtalet viser elles til at skattereforma skal evaluerast i 1994.

       Fleirtalet avviser forslaget.

7.1.4 Alternativ beregning av tilordnet personinntekt i arbeidsintensive bedrifter

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at beregnet personinntekt er sluttresultatet etter at overskudd før fradrag for gjeldsrenter er redusert med reell og beregnet kapitalavkastning. Etter paragrafens femte ledd skal personinntekten deretter reduseres med 12 % av lønnsutgiftene. Dette lønnsfradraget kan imidlertid ikke bringe personinntekten under et grensebeløp på 145 % av den høyest lønnede ansatte.

       Disse medlemmer viser til at beregningsmetoden kan slå meget uheldig ut for arbeidsintensive bedrifter med liten realkapital, fordi disse vil ha et lite beregnet kapitalavkastningsfradrag. Selv med relativt høye lønnsutgifter vil dette kunne gi beregnet personinntekt som ikke står i forhold til eiernes arbeidsinnsats. Dette gjelder særlig i bedrifter hvor overskuddet i vesentlig grad er kompetansebasert.

       Disse medlemmer foreslår derfor at bedriftene gis adgang til å velge fradrag for 25 % av lønnsutgiftene i stedet for beregnet kapitalavkastning + 12 % av lønnsutgiftene. Ved at kompetansebaserte virksomheter blir honorert for sine lønnsutgifter, vil dette også stimulere til flere ansettelser og økt sysselsetting.

       Forslaget vil medføre at 25 %-lønnsfradraget vil være et alternativ til fradrag for kapitalavkastning, fastsatt etter de ulike verdsettingsmetoder, og lønnsfradraget på 12 %.

       Grunnlaget for fradraget er det samme som lønnsfradraget på 12 %, og fradraget kan ikke redusere den beregnede personinntekt slik at denne blir lavere enn 145 % av lønnen til den høyest lønnede ansatte.

       Disse medlemmer foreslår derfor følgende § 60 nytt sjette ledd:

       « I stedet for fradrag etter fjerde og femte ledd kan skattyteren kreve fradrag for 25 % av foretakets direkte lønnskostnader, tillagt arbeidsgiveravgift og andre trygdeavgifter for ansatte. Fradraget kan ikke redusere personinntekten under et grensebeløp på 145 % av lønnen til den høyest lønnede ansatte i virksomheten på årsbasis. I selskap med flere aktive deltakere multipliseres grensebeløpet med antall slike deltakere. »

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sin merknad under pkt. 7.1.

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, vil vise til at forslaget vil føre til ei endring av prinsippa som er lagde til grunn for delingsmodellen.

       Fleirtalet meiner at lønsfrådraget unnatek frå personinntekt ein del av overskotet som skuldast arbeidsinnsatsen til dei tilsette. Medan kapitalintensive bedrifter får avgrensa ei relativt stor kapitalavkastning, vil arbeidsintensive bedrifter få eit relativt stort lønsfrådrag. Fleirtalet ser dermed heller ikkje behovet for ein slik regel.

       Fleirtalet viser elles til at skattereforma skal evaluerast i 1994.

       Fleirtalet avviser forslaget.

7.1.5 Fradrag i skatt ved utvidelse av aksjekapital

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til Finansinnstillingen hvor det varsles at Høyre og Fremskrittspartiet vil ta opp forslag om at det innføres et fradrag i skatt ved kapitalutvidelse. Hensikten med ordningen er å bedre tilgangen på risikokapital til små og mellomstore bedrifter. Ordningen vil stimulere til investeringer i lønnsomme små bedrifter, og gi disse mulighet til en raskere kapitaloppbygging og ekspansjon både på grunnlag av bedret egenkapitaltilgang og fordi en større del av overskuddet holdes tilbake i bedriften. Ordningen vil i særlig grad ha en effekt for lønnsomme små og mellomstore bedrifter i vekst. Disse medlemmer vil vise til at en slik ordning eksisterer i Frankrike og til at forslaget tidligere er tatt opp av Høyre og Fremskrittspartiet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener en slik ordning må baseres på følgende prinsipper:

-	Ordningen tidsbegrenses, f.eks. til 5 år (1993-1998).

-	Det forutsettes at ordningen skal begrenses til å gjelde aksjeselskaper.

-	Det forutsettes at aksjeselskapet driver næringsvirksomhet.

-	Begrepet næringsvirksomhet må eventuelt defineres og avgrenses nærmere. Hensikten er at ordningen først og fremst skal relateres mot produksjonsvirksomhet og industriutvikling.

-	Ordningen skal innebære at det gis et fradrag i selskapsinntekten (eventuelt direkte i utlignet skatt) tilsvarende en andel av kapitalutvidelsen ved en aksjeemisjon.

-	Det innføres et tak på fradraget slik at ordningen fungerer som et bunnfradrag. Dermed sikres det at skattefordelen knyttet til kapitalutvidelsen blir rettet inn mot småbedrifter.

       Med bakgrunn i disse premisser vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

« I

       I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

Ny § 1-5 A skal lyde:

       1. Aksjeselskap som har årlige driftsinntekter under kr 200.000.000, jf. aksjelovens § 11.5, annet ledd, post 1.1, og som foretar kapitalutvidelser på grunnlag av nyemisjon i tiden mellom 1. januar 1993 og 31. desember 1998 og som oppfyller vilkårene i nr. 2-4, kan kreve fradrag ved inntektsligningen etter reglene i denne paragrafen. Krav om fradrag må være fremsatt innen utløpet av fristen for levering av selvangivelse for inntektsåret 1998.

       2. Fradrag kan bare kreves av selskap som hovedsakelig driver industrivirksomhet. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hva som menes med industrivirksomhet i denne bestemmelsen.

       3. Fradrag kan bare kreves hvor den samlede kapitalutvidelsen er minst kr 200.000. Fradrag gis for et beløp svarende til kapitalutvidelsen, dog begrenset til kr 2.000.000. Fradrag kan tidligst kreves i det inntektsår kapitalutvidelsen er fullt innbetalt og anmeldt til foretaksregisteret, jf. aksjelovens § 4-7 fjerde ledd.

       4. Fradrag etter nr. 1 er betinget av at minst 50 % av selskapets aksjer etter kapitalutvidelsen eies av personlige skattytere.

       5. Departementet kan i forskrift gi regler om plikt for selskapet til å foreta inntektsføring innen rammen av det fradrag som er gitt etter nr. 1 og 3, når selskapet nedsetter aksjekapitalen eller deler ut utbytte som overstiger årets overskudd.

II.

       Endringene under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1994. »

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sin merknad i B.innst.S.nr.I (1993-1994), der det ble understreket at den viktigste tilgangen på egenkapital i småbedriftene er større overskudd ved lavere arbeidsgiveravgift og fjerning av delingsmodellen. De forslag som dette medlem har fremmet om dette er falt. Dette medlem vil slutte seg til forslaget fra Høyre, som også vil være et riktig bidrag for å øke tilgangen på egenkapital for små og mellomstore bedrifter.

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, vil vise til at det ikkje ligg føre materiale til å gjere ei skikkeleg vurdering av forslaget, korkje når det gjeld inntektsbortfall eller verknader for utviklinga av eigekapitalen i næringslivet.

       Fleirtalet viser elles til at skattereforma skal evaluerast i 1994.

       Fleirtalet går derfor mot forslaget.

       Komitémedlemmene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser elles til merknaden sin i Innst.O.nr.32 (1992-1993), side 24.

7.1.6 Beregnet personinntekt fra aksjeselskap

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og foreslår en overgangsordning for delingsmodellen i evalueringsperioden. Det fremmes følgende forslag:

« I

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 61 (ny) skal lyde:

       Beregnet personinntekt fra et aksjeselskap fastsatt etter reglene i skatteloven § 60 skattlegges på skattyterens hånd kun i den utstrekning han ellen noen han kan identifiseres med, direkte eller gjennom annet selskap eller innretning, har mottatt utdelt utbytte fra selskapet. Det ses bort fra utbytte som er benyttet til å betale formuesskatt på aksjer i selskapet hvor personinntekten er beregnet.

II

       Endringen under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1993. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmet frå Framstegspartiet, viser til at det skal gjennomførast ein prøveperiode for delingsmodellen for åra 1992 og 1993, og at evaluering av talmateriale og erfaringar for denne perioden skal leggjast fram for Stortinget i 1994 til vurdering.

       Fleirtalet går på dette grunnlaget mot forslaget.

7.2 Fradrag for innbetalt fagforeningskontingent

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er i strid med forutsetningene i skattereformen å opprettholde fradraget for fagforeningskontingent når andre fradrag er fjernet. Disse medlemmer vil vise til Finansinnstillingen hvor et slikt forslag varsles. Disse medlemmer vil på bakgrunn av at Regjeringens forslag til inntektsskatt ble vedtatt og disse medlemmers skatteopplegg ikke fikk gjennomslag, ikke ta opp dette forslag i denne innstilling fordi dette vil medføre en skatteskjerpelse for enkelte skattytere.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre mener prinsipielt det er galt at det skal være et eget skattefradrag for medlemskontingent i fagforeninger. Det er i strid med forutsetningene i skattereformen å opprettholde fradraget for fagforeningskontingent når andre fradrag er fjernet. Fradragsretten er i realiteten statssubsidiering av kontingent til fagorganisasjoner. For enkelte organisasjoner innebærer dette muligheter til å bygge opp store formuer, som i tillegg ikke er gjenstand for formuesbeskatning.

       Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

       « Skattelovens § 44 fjerde ledd nr. 1 fjerde ledd annet punktum oppheves. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, ønskjer å halde fast ved det maksimale frådraget for fagforeiningskontingent på kr 1.800 pr. år.

       Fleirtalet går dermed mot forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil stå fritt til å vurdere fortsatt fradrag for innbetalt fagforeningskontingent ved behandling av statsbudsjettet for 1995.

7.3 BSU-ordningen

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Finansinnstillingen hvor disse medlemmer varslet forslag om å forbedre boligspareordningen for ungdom gjennom utvidelse av beløpsgrensen for årlig sparebeløp pr. person til kr 15.000. Disse medlemmer viser til sitt forslag om å omlegge Husbanken, og mener en forbedret BSU-ordning vil gi unge en bedre mulighet til å oppbygge egenkapital før etablering som vil gi ungdom en bedre lånefinansiering. Disse medlemmer vil også heve maksimalbeløpet til kr 90.000. Disse medlemmer fremmer med dette lovforslag i overensstemmelse med de merknader som er gitt i Finansinnstillingen. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende lovforslag:

       « Endringer i skatteloven blir som følger:

I

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 4 ellevte ledd skal lyde:

       1. Boligsparing for ungdom (BSU)

       a) Fradrag i skatt skal gis med 20 % av sparebeløp betalt til BSU-konto i innenlandsk bank, Samvirkelag eller fast organisert innenlandsk spareforening, til og med det inntektsår den skattepliktige fyller 33 år, dersom sparebeløpet senere skal brukes til erverv av egen bolig eller til nedbetaling av gjeld på egen bolig anskaffet etter at kontrakt om sparing ble inngått. Fradrag gis personer i skatteklasse 1 og 2. En person får fradrag bare for innskudd på en konto.

       b) Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige kr 15.000 pr. inntektsår. For ektefeller som lignes under ett for begges samlede formue og inntekt gjelder beløpsgrensen i forrige punktum for hver av ektefellene. Sparebeløp fra barn som lignes under ett med foreldrene, jf. § 16 syvende og åttende ledd, kommer bare til fradrag i skatt på inntekt som lignes særskilt. Samlet innbetalt sparebeløp på kontoen kan ikke overstige kr 90.000. Fra og med det året skattyter disponerer over sparebeløpet etter denne bestemmelsen gis det ikke fradrag. Departementet kan gi regler om adgang til å disponere over avkastningen på kontoen. Når det er gitt fradrag etter denne bestemmelsen, og skattyter disponerer sparemidlene på annen måte enn bestemt av departementet, gjøres et tillegg i skatt i disposisjonsåret tilsvarende tidligere fradrag i skatt.

       c) Fødselsnummer skal registreres i forbindelse med spareavtalen. Fradrag gis på grunn av melding fra vedkommende spareinstitusjon. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, viser til B.innst.S.nr.I (1993-1994) side 84 der det heiter at ein vil halde fast ved den noverande bustadspareordninga for ungdom.

       Fleirtalet går dermed mot forslaget.

7.4 Kommunal formuesskatt

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet foreslår et fribeløp for den kommunale formuesskatten på kr 200.000 og tar opp følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

I

§ 79 første ledd første punktum skal lyde:

       Skattepliktige som etter § 75 har krav på skattefritt fradrag i inntekt, skal ha et skattefritt fradrag i formuen på kr 200.000.

II

       Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1994. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre og Framstegspartiet, vil peike på at forslaget om å auke fribeløpet for den kommunale formuesskatten vil svekke inntektsgrunnlaget for kommunane. På dette grunnlaget vil fleirtalet stemme imot forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil ikke fremme egne forslag eller støtte andre forslag om endringer i den kommunale formuesskatten under denne behandlingen, men viser til sin merknad i B.innst.S.nr.I (1993-1994). Disse medlemmer gikk i denne sammenhengen inn for at formuesskattesystemet bør gjennomgås med sikte på at de reelle formuesverdier blir lagt til grunn for beskatningen. Dette må kombineres med en betydelig øking av bunnfradraget. Disse medlemmer viser også til forslag 29 fra Senterpartiet i B.innst.S.nr.I (1993-1994).

7.5 Forsørgerfradrag i skatt

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til Finansinnstillingen hvor disse medlemmer foreslår at forsørgerfradraget inflasjonsjusteres slik at beløpet pr. barn under 16 år økes med kr 36 og for ungdom økes med kr 50. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom gjøres følgende endring:

I

§ 2 skal lyde:

       Forsørgerfradraget skal være kr 1.856 for hvert barn til og med det år barnet fyller 15 år.

II

§ 3 første punktum skal lyde:

       Fra og med det år barnet fyller 16 år til og med det år barnet fyller 18 år, skal forsørgerfradraget være kr 2 590. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, viser til B.innst.S.nr.I (1993-1994), side 79, og går imot forslaget.

7.6 AMS

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og foreslår at grensene for sparebeløp i AMS-ordningen heves til henholdsvis 10.000 kroner i skatteklasse 1 og 20.000 kroner i skatteklasse 2. Sats for skattefradrag forutsettes holdt uendret på 15 %.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

« I

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 44 ellevte ledd bokstav 2a skal lyde:

       Fradrag i skatten skal gis med 15 % av innskudd i aksjefond, jf. § 4-4 tredje ledd i lov av 12. juni 1981 nr. 52 om aksjefond m.v. Fradraget regnes ikke av et høyere beløp enn kr 10.000 i klasse 1 og kr 20.000 i klasse 2. Grensebeløpet i klasse 2 gjelder også for skattepliktige i klasse 1 som nevnt i § 76 og § 77 nr. 1-4, og for ektefeller hvor den ene lignes etter § 16 fjerde eller femte ledd.

II

       Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1994. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre og Framstegspartiet, viser til B.innst.S.nr.I (1993-1994), side 82, og går imot forslaget.

       Komitémedlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse foreslår at AMS-ordninga blir avvikla i 1994. Desse medlemmene tek opp følgjande forslag:

       « Skattelovens § 44 ellevte ledd nr. 2 oppheves. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse, meiner at AMS-ordninga bør stå ved lag som eit tiltak som kan vere med på å skaffe næringslivet aksjekapital.

7.7 Prosentligning av bolig

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til sin merknad i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og foreslår at sats for prosentligning av bolig nedsettes fra 2,5 til 1,5 prosentpoeng. Fribeløpet forutsettes holdt uendret.

       Det fremmes følgende forslag:

       « Nettoinntekt av egen bolig som nevnt i § 42, niende ledd, beregnes med 1,5 % av eiendommens ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag som fastsatt i nr. 2. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Framstegspartiet og Venstre, viser til B.innst.S.nr.I (1993-1994), side 84, og går imot forslaget.

7.8 Frikort med beløpsgrense

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og foreslår at beløpsgrensen på såkalte frikort økes fra dagens 18.199 kroner til 24.999 kroner.

       Det fremmes følgende forslag:

« I

       I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 16-2 fjerde ledd skal lyde:

       Det skal ikke svare avgift når inntekten er under kr 23.800, og avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 % av den inntekt som overstiger kr 23.800.

II

       Endringen under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1994. »

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmet frå Framstegspartiet, viser til at forslaget vil representere eit inntektsbortfall på om lag 130 mill. kroner. Fleirtalet går såleis imot forslaget.

8. Forslag frå mindretal

Forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre:

Forslag 1

I.

       I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

Ny § 1-5 A skal lyde:

       1. Aksjeselskap som har årlige driftsinntekter under kr 200.000.000, jf. aksjelovens § 11.5, annet ledd, post 1.1, og som foretar kapitalutvidelser på grunnlag av nyemisjon i tiden mellom 1. januar 1993 og 31. desember 1998 og som oppfyller vilkårene i nr. 2-4, kan kreve fradrag ved inntektsligningen etter reglene i denne paragrafen. Krav om fradrag må være fremsatt innen utløpet av fristen for levering av selvangivelse for inntektsåret 1998.

       2. Fradrag kan bare kreves av selskap som hovedsakelig driver industrivirksomhet. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hva som menes med industrivirksomhet i denne bestemmelsen.

       3. Fradrag kan bare kreves hvor den samlede kapitalutvidelsen er minst kr 200.000. Fradrag gis for et beløp svarende til kapitalutvidelsen, dog begrenset til kr 2.000.000. Fradrag kan tidligst kreves i det inntektsår kapitalutvidelsen er fullt innbetalt og anmeldt til foretaksregisteret, jf. aksjelovens § 4-7 fjerde ledd.

       4. Fradrag etter nr. 1 er betinget av at minst 50 % av selskapets aksjer etter kapitalutvidelsen eies av personlige skattytere.

       5. Departementet kan i forskrift gi regler om plikt for selskapet til å foreta inntektsføring innen rammen av det fradrag som er gitt etter nr. 1 og 3, når selskapet nedsetter aksjekapitalen eller deler ut utbytte som overstiger årets overskudd.

II.

       Endringene under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1994.

Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:

Forslag 2

Skattelovens § 75 første ledd skal lyde:

       Personlige skattytere skal ha klassefradrag i inntekt ved kommuneligningen. Klassefradraget er 24.600 kroner i klasse 1 og 49.200 kroner i klasse 2.

Forslag 3

I

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 55 annet ledd skal lyde:

       Grensebeløpet gjelder for ektefellers samlede personinntekt fra ett og samme foretak.

§ 55 nytt tredje ledd skal lyde:

       Beregnet negativ personinntekt som nevnt i første ledd nr. 3, 4 og 5 fra enmannsforetak eller selskap kommer til fradrag i positiv beregnet personinntekt fra annet foretak eller selskap. Positiv beregnet personinntekt etter § 57 og § 58 kommer bare til fradrag i negativ beregnet personinntekt i den utstrekning generalforsamlingen eller selskapsmøtet i selskapet hvor det beregnes positiv personinntekt enstemmig beslutter dette. Gjenstående negativ beregnet personinntekt fremføres mot positiv beregnet personinntekt.

§ 60 fjerde ledd ny bokstav d skal lyde:

       Skattyterens gjeld i næring pr. 31. desember 1991. Departementet kan gi nærmere regler om beregning av gjeld i næring.

§ 60 nytt sjette ledd skal lyde:

       I stedet for fradrag etter fjerde og femte ledd kan skattyteren kreve fradrag for 25 % av foretakets direkte lønnskostnader, tillagt arbeidsgiveravgift og andre trygdeavgifter for ansatte. Fradraget kan ikke redusere personinntekten under et grensebeløp på 145 % av lønnen til den høyest lønnede ansatte i virksomheten på årsbasis. I selskap med flere aktive deltakere multipliseres grensebeløpet med antall slike deltakere.

II

       Endringene under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1993.

Forslag 4

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

I

§ 79 første ledd første punktum skal lyde:

       Skattepliktige som etter § 75 har krav på skattefritt fradrag i inntekt, skal ha et skattefritt fradrag i formuen på kr 200.000.

II

       Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1994.

Forslag 5

I

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 44 ellevte ledd bokstav 2a skal lyde:

       Fradrag i skatten skal gis med 15 % av innskudd i aksjefond, jf. § 4-4 tredje ledd i lov av 12. juni 1981 nr. 52 om aksjefond m.v. Fradraget regnes ikke av et høyere beløp enn kr 10.000 i klasse 1 og kr 20.000 i klasse 2. Grensebeløpet i klasse 2 gjelder også for skattepliktige i klasse 1 som nevnt i § 76 og § 77 nr. 1-4, og for ektefeller hvor den ene lignes etter § 16 fjerde eller femte ledd.

II

       Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1994.

Forslag fra Høyre:

Forslag 6

Skattelovens § 44 sjette ledd åttende punktum skal lyde:

       Når utgifter av pass og stell av barn legitimeres, forhøyes beløpsgrensene ovenfor til kr 23.300 for ett barn, og til kr 26.900 for 2 eller flere barn.

Forslag 7

I

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 4 ellevte ledd skal lyde:

       1. Boligsparing for ungdom (BSU)

       a) Fradrag i skatt skal gis med 20 % av sparebeløp betalt til BSU-konto i innenlandsk bank, Samvirkelag eller fast organisert innenlandsk spareforening, til og med det inntektsår den skattepliktige fyller 33 år, dersom sparebeløpet senere skal brukes til erverv av egen bolig eller til nedbetaling av gjeld på egen bolig anskaffet etter at kontrakt om sparing ble inngått. Fradrag gis personer i skatteklasse 1 og 2. En person får fradrag bare for innskudd på en konto.

       b) Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige kr 15.000 pr. inntektsår. For ektefeller som lignes under ett for begges samlede formue og inntekt gjelder beløpsgrensen i forrige punktum for hver av ektefellene. Sparebeløp fra barn som lignes under ett med foreldrene, jf. § 16 syvende og åttende ledd, kommer bare til fradrag i skatt på inntekt som lignes særskilt. Samlet innbetalt sparebeløp på kontoen kan ikke overstige kr 90.000. Fra og med det året skattyter disponerer over sparebeløpet etter denne bestemmelsen gis det ikke fradrag. Departementet kan gi regler om adgang til å disponere over avkastningen på kontoen. Når det er gitt fradrag etter denne bestemmelsen, og skattyter disponerer sparemidlene på annen måte enn bestemt av departementet, gjøres et tillegg i skatt i disposisjonsåret tilsvarende tidligere fradrag i skatt.

       c) Fødselsnummer skal registreres i forbindelse med spareavtalen. Fradrag gis på grunn av melding fra vedkommende spareinstitusjon.

II

       Endringene under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1994.

Forslag 8

       I lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom gjøres følgende endring:

I

§ 2 skal lyde:

       Forsørgerfradraget skal være kr 1.856 for hvert barn til og med det år barnet fyller 15 år.

II

§ 3 første punktum skal lyde:

       Fra og med det år barnet fyller 16 år til og med det år barnet fyller 18 år, skal forsørgerfradraget være kr 2 590.

Forslag fra Fremskrittspartiet og Venstre:

Forslag 9

       Skattelovens § 44 fjerde ledd nr. 1 fjerde ledd annet punktum oppheves.

Forslag 10

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 42 b nr. 1 skal lyde:

       Nettoinntekt av egen bolig som nevnt i § 42 niende ledd beregnes med 1,5 % av eiendommens ligningsverdi 1. januar i likningsåret etter fradrag som fastsatt i nr. 2.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 11

Skattelovens § 44 første ledd g nr. 1 annet ledd skal lyde:

       Fradrag etter første ledd skal minst settes til beløp som svarer til 29 % av lønnen. Som lønn regnes også annet vederlag for arbeid i offentlig eller privat tjeneste, herunder honorar, tantieme, provisjon, serveringspenger, drikkepenger og lignende samt verdien av fritt hus og andre naturalytelser. Som lønn skal også regnes vartpenger, pensjoner, livrenter og lignende ytelser. Ved beregningen av fradraget skal inntekten rundes av nedover til nærmeste tall som kan deles med 100. Fradrag beregnet etter reglene i dette ledd skal ikke settes lavere enn kr 4.930 og ikke høyere enn kr 40.745. Fradraget skal regnes å omfatte også utgifter til tvungne innskudd i vikarkasse som nevnt i h nr. 1, til forsikring som nevnt i annet ledd nr. 2 og premie til frivillig trygd som nevnt i folketrygdloven § 3-18A tredje ledd. Det samme gjelder fradragsberettigede forsikringspremier som inngår i ikke-fradragsberettigede fagforeningskontingenter.

Forslag 12

       Særregelen for kjøp av aksjer og grunnfondsbevis til underkurs oppheves.

Forslag 13

       Skattelovens § 44 ellevte ledd nr. 2 oppheves.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 14

       I skatteloven gjøres følgende endring:

V fjerde ledd skal lyde:

       Endringene under IV trer i kraft 1. januar 1994 og gjelder fra og med inntektsåret 1994. Endringene i § 16, § 44 første ledd bokstav g nr. 1, tredje ledd, § 75 åttende ledd, § 77 nr. 6 og § 78 nr. 1, med unntak for endringene av beløpsgrenser, gjelder også tilfeller hvor samboerskap er etablert og begge har folketrygdpensjon før 1. januar 1994.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 15

Skattelovens § 44 sjette ledd åttende punktum skal lyde:

       Når utgifter til pass og stell av barn legitimeres, forhøyes beløpsgrensene ovenfor til kr 30.000.

Forslag 16

I

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 61 (ny) skal lyde:

       Beregnet personinntekt fra et aksjeselskap fastsatt etter reglene i skatteloven § 60 skattlegges på skattyterens hånd kun i den utstrekning han ellen noen han kan identifiseres med, direkte eller gjennom annet selskap eller innretning, har mottatt utdelt utbytte fra selskapet. Det ses bort fra utbytte som er benyttet til å betale formuesskatt på aksjer i selskapet hvor personinntekten er beregnet.

II

       Endringen under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1993.

Forslag 17

I

       I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 16-2 fjerde ledd skal lyde:

       Det skal ikke svares avgift når inntekten er under kr 23.800, og avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 % av den inntekt som overstiger kr 23.800.

II

       Endringen under I trer i kraft fra og med inntektsåret 1994.

Forslag fra Venstre:

Forslag 18

Skattelovens § 75 første ledd skal lyde:

       Personlige skattytere skal ha klassefradrag i inntekt ved kommuneligningen. Klassefradraget er 25.700 kroner i klasse 1 og 51.400 i klasse 2.

9. Komiteen si tilråding

       Komiteen har forøvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike

vedtak til lover:

A.

Vedtak til lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).

I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

I.

§ 44 B-5 nr. 2 annet punktum skal lyde:

       For skip, fartøy, rigger m.v. etter § 44 A-5 e er fristen 8 år.

§ 45 åttende ledd d første punktum skal lyde:

       Fritaket gjelder ikke for varer, andre omløpsmidler og avskrivbare driftsmidler som faller inn under § 44 A-2, saldogruppe a-d.

II.

§ 31 femte ledd, nye tredje til femte punktum skal lyde:

       Forskuttering av refusjonsbeløpet før skatten eller avgiften er utlignet og betalt regnes ikke som lån etter aksjeloven § 12-10 og selskapsloven § 3-17. Slikt forskudd kan ikke overstige forfalt forskuddsskatt så langt denne må antas å gjelde forventet skatt som kan kreves refundert fra selskapet etter første og annet punktum. I den grad forskuddet overstiger denne utlignede skatt, regnes uoppgjort forskuttert refusjon som lån etter aksjeloven § 12-10 og selskapsloven § 3-17 fra den fjerde uke etter utligningen.

III.

§ 41 åttende ledd oppheves.

Niende, tiende og ellevte ledd blir åttende, niende og tiende ledd.

IV.

§ 16 nytt tolvte ledd skal lyde:

       Reglene om ektefeller gis tilsvarende anvendelse for meldepliktige samboere og registrerte samboere hvor den ene er pensjonist med rett til ytelser fra folketrygden, i henhold til § 18-15 nr. 2 annet ledd, jf. nr. 1, i lov om folketrygd.

§ 44 første ledd g nr. 1 annet ledd femte punktum skal lyde:

       Fradrag beregnet etter reglene i dette ledd skal ikke settes lavere enn kr 3.400 og ikke høyere enn kr 28.100.

§ 44 første ledd bokstav g nr. 1 tredje ledd skal lyde:

       Fradraget etter foregående ledd beregnes særskilt for hver av de personer hvis inntekt lignes under ett etter reglene i § 16. Det kan kreves særskilt fradrag etter foregående ledd av underholdsbidrag og barnepensjon o.l. til barn. Det samme gjelder av ektefelletillegg etter lov om folketrygd. Ektefelle som har inntekt av bedrift som tilhører den annen ektefelle eller begge ektefeller, har ikke krav på fradrag som nevnt i denne inntekten. Bestemmelsene i dette ledd gjelder tilsvarende for samboere som går inn under § 16 tolvte ledd.

§ 44 sjette ledd skal lyde:

       Foreldrefradrag i inntekten kan kreves når begge ektefeller har inntekt av arbeid og har hjemmeværende barn under 12 år i inntektsåret. Fradrag gis i den laveste inntekten. Fradraget er 43 % av denne inntekten for ett barn under 12 år, høyst kr 3.700. For to eller flere barn under 12 år er fradraget 53 % av inntekten, høyst kr 4.700. Inntekt av arbeid i den annen ektefelles eller felles bedrift fastsettes i tilfelle etter reglene i § 16 femte ledd. Dette gjelder også ved felles ligning. Er den ene av ektefellene ufør, under utdanning eller på annen lignende måte forhindret fra å ha daglig pass og stell av barn, kan den annen ektefelle kreve fradraget i sin arbeidsinntekt. Når utgifter til pass og stell av barn legitimeres, forhøyes beløpsgrensene ovenfor til kr 18.300 for ett barn, og til kr 21.900 for to eller flere barn. For barn som på grunn av handicap e.l. har særskilt behov for omsorg og pleie, kan det gis foreldrefradrag for legitimerte utgifter etter foregående punktum, også om barnet er over 12 år.

§ 44 syvende ledd skal lyde:

       Foreldrefradrag kan også kreves i enslig forsørgers inntekt av arbeid, når forsørgeren har omsorg for barn under 12 år i inntektsåret. Fradraget er 43 % av inntekten for ett barn under 12 år, høyst kr 3.700. For to eller flere barn under 12 år er fradraget 53 % av inntekten, høyst kr 4.700. Når utgifter til pass og stell av barn legitimeres, forhøyes beløpsgrensene ovenfor til kr 18.300 for ett barn, og til kr 21.900 for to eller flere barn. For barn som på grunn av handicap e.l. har særskilt behov for omsorg og pleie, kan det gis foreldrefradrag for legitimerte utgifter etter foregående punktum, også om barnet er over 12 år.

§ 73 første ledd skal lyde:

       Stortinget fastsetter ved intervaller minimums- og maksimumssatser for inntektsskatt til kommunene og fylkeskommunene.

§ 75 første ledd skal lyde:

       Personlige skattytere skal ha klassefradrag i inntekten ved kommuneligningen. Klassefradraget er 22.600 kroner i klasse 1 og 45.200 kroner i klasse 2.

§ 75 nytt åttende ledd skal lyde:

       Reglene om ektefeller gjelder tilsvarende for samboere som går inn under § 16 tolvte ledd.

§ 77 nr. 1 første ledd første punktum skal lyde:

       Fra og med den måned skattyteren fyller 70 år gis det et særfradrag i inntekten på kr 1.470 pr. påbegynt måned.

§ 77 ny nr. 6 skal lyde:

       Reglene om ektefeller gjelder tilsvarende for samboere som går inn under § 16 tolvte ledd.

§ 78 nr. 1 skal lyde:

       For skattytere som har rett til fradrag etter § 77 nr. 1 og 2, skal det ikke beregnes skatt eller trygdeavgift når den alminnelige inntekt ikke overstiger kr 61.600 for enslige og kr 96.100 for ektepar og samboere som går inn under § 16 tolvte ledd. Det samme gjelder for skattytere som mottar overgangsstønad etter § 10-4 eller § 12-3 eller etterlattepensjon etter § 10-5 i lov om folketrygd, eller som mottar avtalefestet pensjon (AFP). For skattytere som nevnt skal kommuneskatt, fylkesskatt, fellesskatt, og trygdavgift ikke overstige 55 prosent av inntekt over beløpsgrensene. Ved fastsettelsen av inntekten skal det gjøres et tillegg på 5 prosent av skattyters og eventuell ektefelles eller samboers nettoformue ved statsskatteligningen, utover skattefritt beløp etter § 79.

V.

       Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 1992.

       Endringen under II trer i kraft fra og med 1. januar 1993.

       Endringen under III trer i kraft med virkning for aksjekjøp fra og med 13. oktober 1993. For tidligere ervervede aksjer i depot med skatteutsettelse skal fordelen tas til beskatning senest i inntektsåret 1996.

       Endringene under IV trer i kraft 1. januar 1994 og gjelder fra og med inntektsåret 1994. Endringene i § 16, § 44 første ledd bokstav g nr. 1 tredje ledd, § 75 åttende ledd, § 77 nr. 6 og § 78 nr. 1, med unntak for endringene av beløpsgrenser, gjelder ikke tilfeller hvor samboerskapet er etablert og begge har folketrygdpensjon før 1. januar 1994.

B.

Vedtak til lov om endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven).

I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:

I.

§ 4-2 nr. 1 a skal lyde:

       a. den som har hatt formue eller inntekt som han er skattepliktig for her i landet etter annen bestemmelse enn § 3-6 i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere.

§ 6-16 c skal lyde:

       c. i forskrift bestemme at de i denne paragraf spesifiserte oppgavene; lønnsoppgaver m.v etter § 6-2, saldo- og renteoppgaver ved årsskifte eller ved oppgjør av konti i løpet av det siste inntektsår etter § 6-4 og § 6-13 nr 2 d, kontrolloppgaver fra Verdipapirsentralen etter § 6-5, forsikringspremier m.m.; spareinnskudd og innskudd i aksjefond etter § 6-6, aksjonæroppgaver etter § 6-11, fordelingsoppgaver over inntekter, utgifter og formue i boligselskaper etter skatteloven § 51 sjette ledd, utbetalinger m.v. fra forsikringsselskap etter § 6-7, skal overleveres i maskinlesbar form.

II.

       Endringene under I trer i kraft straks.

C.

Vedtak til lov om endringer i lov av 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven).

I lov av 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) gjøres følgende endringer:

I.

§ 9-4 første og annet ledd skal lyde:

       Etter de fordringer som er nevnt i §§ 9-2 og 9-3 skal følgende fordringer dekkes:

1)	fordring på skatt til stat eller kommune av formue eller inntekt;

2)	fordring etter lovgivningens bestemmelser om ansvar for skattetrekk;

3)	fordring på merverdiavgift;

4)	fordring på trygdeavgift til folketrygden;

5)	fordring på refusjon etter skatteloven § 31 femte ledd.

       Fordringenes ordinære forfallstid må likevel ikke ligge lenger tilbake enn seks måneder før fristdagen. Fordring på refusjon etter skatteloven § 31 femte ledd regnes i denne sammenheng som forfalt ved utligningen av den skatt som gir grunnlag for kravet. For forskuddsskatt ( lov 21 november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt kap. III) og medlemsavgift til folketrygden som innkreves sammen med den, er fristen to år. For forhåndsskatt ( lov 21 november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 27 ) er fristen ett år. Fortrinnsretten omfatter ikke skatt som er eller kunne ha vært fastsatt ved etterlikning.

II.

       Endringene under I trer i kraft straks og får anvendelse også på igangværende boer med mindre det er foretatt utlodning eller sluttutlodning i boet før ikrafttredelsen.

D.

Vedtak til lov om endring i lov av 20. juli 1991 nr. 54 om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) - Overgangsregelen til skatteloven § 44 A - Goodwill (forretningsverdi).

I lov av 20. juli 1991 nr. 54 om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) - Overgangsregelen til skatteloven § 44 A - Goodwill (forretningsverdi) gjøres følgende endring:

I.

Overgangsregelen til § 44 A Goodwill (forretningsverdi) annet ledd skal lyde:

       Avskrivning på forretningsverdi etter § 44 A kan for øvrig bare kreves for forretningsverdi ervervet fra og med 1. januar 1992.

II.

       Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 1992.

Oslo, i finanskomiteen, den 29. november 1993.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen,	Reidar Sandal,	Per-Kristian Foss,
leiar.	ordførar.	sekretær.