2.1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1.1 Sammendrag

2.1.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2001-2002) (regjeringen Stoltenberg)

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. For å nå disse målene legger Regjeringen vekt på å videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater, med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. De ulike delene av den økonomiske politikken må virke sammen. Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Det legges vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling.

I St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken, som ble lagt fram samtidig med Langtidsprogrammet 2002-2005, ble hovedlinjene i Regjeringens økonomiske politikk oppsummert.

I denne meldingen og i Langtidsprogrammet la Regjeringen til grunn følgende som retningslinje for budsjettpolitikken:

• – Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

• – Det må legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Den endelige beslutningen om hvor mye en skal bruke av oljeinntektene for det enkelte budsjettår fattes med utgangspunkt i en vurdering av den aktuelle konjunktursituasjonen.

Det er i kap. 3 i St.meld. nr. 1 (2001-2002) redegjort nærmere for retningslinjene for den økonomiske politikken, for finanspolitikken i 2001 og 2002, og for utviklingen og utfordringer i budsjettpolitikken på mellomlang og lang sikt.

2.1.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) (regjeringen Bondevik II)

Hovedmålene for Regjeringens økonomiske politikk

Regjeringen vil føre en økonomisk politikk der hovedmålene er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Uansett utvikling i oljepriser og oljeproduksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være langt høyere enn oljeinntektene. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet - både i offentlig og privat sektor.

Regjeringen vil legge vekt på langsiktighet i den økonomiske politikken. Regjeringen vil følge retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien slik det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Bruken av oljeinntekter bør særlig rettes inn mot reduserte skatter og avgifter og andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen vil forbedre rammevilkårene for næringsvirksomhet og innrette bruken av oljeinntektene på en slik måte at presset på prisstigning og rente blir minst mulig.

Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, både på kort og lang sikt. Siktemålet er å ha en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor. Budsjettpolitikken er avgjørende for å bestemme omfanget på offentlig og privat sektor. Regjeringen har som målsetting å holde den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.

Regjeringen vil videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate inntektsoppgjør bidrar til å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.

Regjeringen vil videreføre pengepolitikken slik den ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001) i vår, og som fikk bred tilslutning i Stortinget. Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling.

Det er i proposisjonen redegjort nærmere for den økonomiske utviklingen.

Hovedutfordringer i den økonomiske politikken

Regjeringen vil understreke nødvendigheten av å styrke vekstgrunnlaget for næringslivet gjennom å redusere skatter og avgifter som bremser investeringer og nyskaping. De skatte- og avgiftslettelsene som er foretatt i en rekke land de siste årene, forsterker behovet for dette.

For å sikre en stabil utvikling i økonomien er det avgjørende med en jevn og bærekraftig innfasing av oljeinntektene. De nye retningslinjene for budsjettpolitikken legger opp til at statens årlige bruk av oljeinntekter om lag skal tilsvare den forventede realavkastningen av de oljeinntektene vi har spart opp i Petroleumsfondet. Denne handlingsregelen for budsjettpolitikken gir en gradvis innfasing av oljeinntektene, slik at vi kan møte den sterke veksten i pensjonsutgiftene i folketrygden i tiårene framover. Handlingsregelen gir en forsvarlig generasjonsmessig balanse, og den bidrar til en balansert utvikling i økonomien der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang. Handlingsregelen tar således utgangspunkt i hva som er en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi. Samtidig ivaretar den at det er større usikkerhet knyttet til framtidige oljeinntekter enn til inntekter som allerede er opptjent og avsatt i Petroleumsfondet.

Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. De store innbetalingene fra petroleumsvirksomheten til statskassen er derfor ikke inntekter i vanlig forstand. Det er få eksempler på land som har klart å håndtere så store naturressursrikdommer til varig glede. Mangel på budsjettdisiplin og for liten oppmerksomhet mot verdiskaping er åpenbare fallgruber. For at effekten av økt bruk av oljeinntekter i størst mulig grad skal komme i tillegg til, og ikke til erstatning for annen verdiskaping, er det viktig at man samtidig gjennomfører reformer som bedrer økonomiens virkemåte. Øker bruken av oljeinntekter for raskt, vanskeliggjør dette arbeidet med nødvendige strukturreformer.

Regjeringen legger stor vekt på å etablere troverdighet for den nye handlingsregelen for budsjettpolitikken. En må regne med et betydelig press på økt bruk av oljeinntekter utover det som følger av handlingsregelen, både i form av økte utgifter og lavere skatter og avgifter. For å kunne møte et slikt økende press i årene som kommer, er det viktig at en ikke fraviker de retningslinjer som er etablert for bruken av oljeinntektene.

Kombinasjonen av utsikter til svakere økonomisk vekst internasjonalt, som særlig vil ramme industrien, sterkere lønnsvekst enn hos våre handelspartnere, en sterk kronekurs og et høyt rentenivå, tilsier at det nå først og fremst er pengepolitikken som bør stimulere aktiviteten i økonomien. De nye retningslinjene for den økonomiske politikken innebærer at pengepolitikken har fått en klarere rolle i å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på at budsjettet skal gi rom for lavere rente framover. Norges Bank har signalisert at banken nå anser det som mer sannsynlig at prisstigningen med uendret rente blir lavere enn det fastsatte målet på 2H pst., enn at den blir høyere. En mer ekspansiv finanspolitikk vil redusere mulighetene for en rentenedgang. Dette ville være en uheldig politikkombinasjon som kunne bidra til å styrke kronen, noe som vil ramme konkurranseutsatt næringsliv. En slik politikksammensetning ville svekke tilliten til de nye retningslinjene for budsjettpolitikken.

I vurderingen av innretningen av budsjettpolitikken for 2002 legger Regjeringen vekt på at den nye handlingsregelen i seg selv innebærer en økning i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet fra 2001 til 2002. I forhold til de fleste andre OECD-landene innebærer budsjettopplegget en forholdsvis sterk ekspansiv impuls, selv om mange av disse landene har høyere arbeidsledighet, mer ledige ressurser og et klart lavere kostnadspress enn det Norge har.

Regjeringen har samtidig lagt vekt på at budsjettpolitikken skal legge et grunnlag for et lønnsoppgjør til våren som næringslivet kan bære. Det hviler også et ansvar på arbeidslivets parter for å bidra til at lønnsveksten nå kommer ned mot nivået hos våre handelspartnere.

Hovedtrekkene i budsjettpolitikken for 2002

På denne bakgrunn foreslår Regjeringen følgende budsjettopplegg for 2002:

• – Et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd i 2002 på 26 mrd. kroner i 2002, dvs. det samme som i Nasjonalbudsjettet 2002. Dette innebærer at en følger handlingsregelen om å bruke forventet realavkastning av anslått kapital i Petroleumsfondet ved inngangen til budsjettåret.

• – Bokførte skatter og avgifter reduseres med nær 7,2 mrd. kroner i 2002 sammenliknet med en videreføring av reglene for 2001. Dette er om lag 3,4 mrd. kroner mer enn foreslått av regjeringen Stoltenberg. Påløpte skatter og avgifter reduseres samlet med drøyt 11,8 mrd. kroner, som er nær 4,2 mrd. kroner mer enn foreslått av regjeringen Stoltenberg.

• – En reell, underliggende vekst i utgiftene på statsbudsjettet på vel 6 mrd. kroner eller om lag 1G pst. Det reelle nivået på utgiftene i 2002 er nedjustert med 1,6 mrd. kroner sammenliknet med forslaget fra regjeringen Stoltenberg.

• – En reell økning i de samlede inntektene til kommunene på om lag 3I mrd. kroner, tilsvarende om lag 2 pst. i forhold til inntektsnivået i 2001 slik det ble anslått i Kommuneproposisjonen. Dette er om lag G mrd. kroner mer enn det som ble foreslått i Nasjonalbudsjettet, noe som i hovedsak skyldes lavere prisvekst på kommunal tjenesteyting. For 2001 er kommunenes anslåtte inntekter økt med 1,2 mrd. kroner siden Nasjonalbudsjettet 2002 som følge av høyere anslag på skatteinngangen.

De foreslåtte skatte- og avgiftslettelsene er om lag 2 mrd. kroner høyere enn foreslåtte utgiftsreduksjoner. Skatteinntektene (aktivitetskorrigert) er oppjustert med 1G mrd. kroner i forhold til Nasjonalbudsjettet 2002. I tillegg foreslår Regjeringen å øke utbytteinntekter m.v. fra statsaksjeselskapene med 0,8 mrd. kroner. Samlet bidrar disse endringene til å øke handlingsrommet i budsjettpolitikken i 2002 med om lag 2 mrd. kroner.

Det vises til nærmere omtale av budsjettpolitikken i avsnitt 1.3 i proposisjonen.

Det er i avsnitt 1.3.2 i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) redegjort for handlingsrommet i budsjettpolitikken fremover.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at norsk økonomi gjennom flere år har vært i en langvarig konjunkturoppgang. Selv om anslagene for den økonomiske veksten har blitt justert ned i det siste, er fortsatt norsk økonomi solid. De høye oljeinntektene gir oss et finanspolitisk handlingsrom få andre land er forunt. Samtidig er norske husholdninger i en gunstig posisjon ved at de gjennomsnittlig har en bedre fordringsposisjon enn husholdninger i mange andre land. Dette gjør norsk økonomi mindre utsatt for en svikt i det private konsumet.

Likevel er utsiktene nå langt mer usikre for norsk økonomi enn de har vært de seneste årene. Veksten i verdensøkonomien har det siste året stagnert, noe som ble ytterligere forsterket av terrorangrepet i USA 11. september. Dette gir betydelige utslag i en liten, åpen økonomi som den norske. Vilkårene for norsk konkurranseutsatt industri har blitt forverret som følge av denne internasjonale konjunkturnedgangen. Det er derfor viktig å føre en økonomisk politikk som ikke forverrer vilkårene ytterligere, men heller videreut­vikler konkurranseutsatt næringsliv. Dette forutsetter også at partene i arbeidslivet viser moderasjon i inntektsoppgjøret våren 2002. Det vises til kap. 2.5 for nærmere omtale av dette.

Den høye aktiviteten i norsk økonomi de siste årene har gitt klare presstendenser. Rentenivået i Norge ligger betydelig over nivået i den vestlige verden for øvrig. Tre måneders pengemarkedsrente ligger nå 3,5 prosentpoeng høyere enn i euroområdet, og 4,9 prosentpoeng høyere enn i USA. Dette rammer både bedrifter, husholdninger og kommuner. Disse medlemmer mener at den fremlagte tilleggsproposisjon til statsbudsjett legger et godt grunnlag for rentenedsettelser. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at dette forutsetter at den foreslåtte stramhet ikke svekkes. Det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet på 26 mrd. kroner innebærer en gradvis innfasing av oljeinntektene i takt med den forventede avkastning på Petroleumsfondet slik det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). En økning av strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskudd utover dette vil redusere mulighetene for en snarlig rentenedgang. Disse medlemmer understreker at Stortingets vedtak om innfasing av oljeinntektene innebærer en mer ekspansiv finanspolitikk enn tidligere år. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er rom for å øke ekspansiviteten i budsjettet ytterligere, uten at dette vil få negative konsekvenser for konkurranseutsatt industri, og redusere mulighetene for en rentenedgang.

Disse medlemmer vil understreke at oljeinntektene er basert på utvinning av ikke-fornybare ressurser. Oljeinntektene må derfor forvaltes slik at velstanden i Norge blir størst mulig - både på kort og lang sikt. Det er avgjørende å bruke inntektene fra petroleumsindustrien - oljemilliardene - ut fra et langsiktig perspektiv, og på en best mulig måte. Finanspolitikken skal ikke styres av kortsiktige svingninger i oljeinntektene. Handlingsregelen for innfasing av oljeinntektene øker handlingsrommet i budsjettpolitikken med om lag 6 mrd. kroner i forhold til 2001. Dette handlingsrommet bør rettes mot tiltak som øker produktiviteten, og dermed grunnlaget for verdiskaping i resten av økonomien.

Disse medlemmer vil vise til at avgiftslettelser innenfor en gitt budsjettramme gir mindre stramhet i økonomien enn økninger i offentlige utgifter. Et høyt skatte- og avgiftsnivå har en rekke ulemper; det svekker norsk næringslivs konkurranseevne og reduserer effektiviteten i norsk økonomi. Det er derfor behov for å redusere skatter og avgifter som bremser investeringer og nyskaping.

Disse medlemmer understreker at det er verdiskapning i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet - både i offentlig og privat sektor. Veksten i offentlige utgifter må ikke over tid overstige veksten i Fastlands-Norges BNP. Disse medlemmer vil vise til at den internasjonale utviklingen innebærer økt konkurranse for norsk næringsliv. Skattenivået i Fastlands-Norge er blant de høyeste i OECD-området. Et land kan ikke i lengden ha et mye høyere skatte- og avgiftsnivå enn landene rundt, uten at det vil føre til utflagging av bedrifter og tap av ressurspersoner. Dette vil igjen true verdiskapingen og velferden på sikt. For å motvirke at de beste investeringene og forretningsideene flytter til land med mer konkurransedyktige rammebetingelser, er det nødvendig med en gradvis reduksjon av det samlede skatte- og avgiftsnivået, og dermed styrke fastlandsøkonomiens kostnadsmessige konkurranseevne. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har foreslått å fjerne dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte, å forbedre ordningen med skattefradrag for FoU-kostnader og lettelser i beskatningen av opsjoner i arbeidsforhold. For å redusere grensehandelen har Regjeringen foreslått å redusere særavgiftene på grenseutsatte varer, som blant annet alkohol. Disse medlemmer vil videre vise til at Regjeringen har varslet en reform av inntekts- og fomuesbeskatningen. En nærmere omtale av hvilke prinsipper disse medlemmer mener en slik reform bør bygge på er gitt Innst. S. nr. 1, kap. 2.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen foreslår en total reduksjon i skatter og avgifter på 11,8 mrd. kroner påløpt og knapt 7,2 mrd. kroner bokført i 2002 i forhold til 2001. Disse medlemmer slutter seg til dette. Disse medlemmer mener det er viktig å styrke folks mulighet til å klare seg på egen inntekt og øke den enkeltes valgfrihet. Skatte- og avgiftslettelsene vil bidra til dette. Skatte- og avgiftslettelsene vil også gi bedriftene mer konkurransedyktige rammebetingelser. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har foreslått å redusere boligbeskatningen, avvikle flypassasjeravgiften og foreta justeringer i momsreformen slik at blant annet kjøreopplæring, helsetjenester og drift av trygghetsalarmer blir fritatt for moms.

Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidskraften er den viktigste ressursen i norsk økonomi. Tilgangen på arbeidskraft vil i årene som kommer være den viktigste begrensende faktor på norsk økonomi. Riktignok er det anslått en noe høyere ledighet enn da nasjonalbudsjettet ble lagt frem. Det forhindrer likevel ikke at mange sektorer sliter med mangel på arbeidskraft. Det er derfor viktig med tiltak som kan øke både tilgangen på og mobiliteten av arbeidskraften. Lavere marginalskatt på lave inntekter vil gjøre det mer lønnsomt å gå fra deltidsarbeid til heltidsarbeid. Det vises i den forbindelse til at minstefradraget blir økt fra kr 40 300 til kr 43 000 årlig. Disse medlemmer vil ytterligere styrke lavtlønnsprofilen og vil foreslå at det gis skattelette for inntekter mellom kr 138 300 og kr 187 000.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen i sitt budsjettforslag har klart å kombinere et lavere skatte- og avgiftsnivå med en offensiv satsing på prioriterte velferdsoppgaver og utbygging av nødvendig infrastruktur. Regjeringen legger opp til en økt satsing på fattigdomsbekjempelse både i Norge og internasjonalt. Sosialhjelpssatsene økes fra 2001. Barnetillegget for uføre- og alderspensjonister foreslås økt. Kommunene tilføres ekstra midler slik at kontantstøtten kan holdes utenfor ved utmåling av sosialhjelp. Innsatsen for behandling og rehabilitering av rusmisbrukere styrkes. Internasjonalt øker bistanden som andel av BNI fra 0,89 pst. i 2001 til 0,92 pst. i 2002. Disse medlemmer viser til at Regjeringens målsetting er en økning til 1,0 pst. av BNI i løpet av 4-årsperioden.

Disse medlemmer vil vise til Regjeringens satsing på viktige velferdsgoder som økt tilskudd til barnehageutbygging og lavere barnehagesatser. Dette skjer gjennom en økning av det statlige tilskuddet og en styrking av kommunenes økonomi.

Disse medlemmer vil peke på at et høyt utdannings- og kompetansenivå er viktig for å opprettholde og øke verdiskapingen, og dermed et fortsatt høyt velferdsnivå. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens satser på økt kunnskap i skolen ved at timetallet i norskundervisning økes med 1 time pr. uke for 2.- 4. klasse.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen, gjennom å øke veibevilgningene og bevilgningene til kollektivtransport, styrker samferdselssektoren. Det er nødvendig med en satsing her av hensyn til miljø, verdiskaping, behovet for å redusere distriktenes avstandsulemper og for å forbedre fremkommeligheten og sikkerheten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Stoltenbergs økonomiske politikk for 2002.

Disse medlemmer vil peke på at hovedmålene for den økonomiske politikken er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer vil vise til at for å nå dette målet legger Arbeiderpartiet vekt på å videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet. De ulike delene av den økonomiske politikken må virke sammen. Budsjettpolitikken må bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Det er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling.

Disse medlemmer vil vise til at regjeringen Stoltenberg i St.meld. nr. 29 (2000-2001) la fram et forslag til nye retningslinjer for den økonomiske politikken, som fikk bred tilslutning i Stortinget. I denne meldingen ble hovedpunktene i den økonomiske politikken oppsummert i følgende punkter:

• – Den økonomiske politikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling hvor unødig sterke konjunkturutslag unngås.

• – Den økonomiske politikken må kunne opprettholdes over tid. Dagens politikk må ikke føre til at det blir nødvendig å legge om politikken etter noen år på en måte som svekker grunnlaget for et høyt velferdsnivå.

• – Den økonomiske politikken må bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig og privat sektor. For å trygge og videreutvikle velferdsordningene er det avgjørende å styrke arbeidslinjen i sysselsettingspolitikken, å styrke og fornye offentlig sektor og å legge til rette for et sterkt og vekstkraftig næringsliv.

Disse medlemmer vil peke på at de nye retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer at staten kan bruke petroleumsinntekter om lag tilsvarende den forventede realavkastningen av kapitalen i Statens Petroleumsfond. Denne regelen vil gi en gradvis opptrapping av bruken av petroleumsinntektene i årene framover, samtidig som staten sparer betydelige midler for å kunne dekke framtidige utgifter.

Disse medlemmer vil vise til at flertallet i finanskomiteen i behandlingen av de nye retningslinjene understreket at bruken av petroleumsinntektene over statsbudsjettet må tilpasses konjunktursituasjonen. I en situasjon med høy aktivitet i økonomien kan det derfor være nødvendig å bruke noe mindre av oljeinntektene enn den forventede realavkastningen, mens det kan være nødvendig å bruke noe mer ved konjunkturtilbakeslag.

Videre vil disse medlemmer påpeke at når budsjettpolitikken skal rettes inn mot en gradvis økning i bruken av petroleumsinntektene, er det behov for en klarere forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte opp om en stabil økonomisk utvikling, slik det ble påpekt i St.meld. nr. 29 (2000-2001). I meldingen ble det derfor trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken. I tråd med disse skal pengepolitikken nå sikte mot stabilitet i den norske kronens verdi nasjonalt og internasjonalt i forhold til våre handelspartnere, og samtidig skal den støtte finanspolitikken i å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.

Disse medlemmer vil peke på at Arbeiderpartiet legger vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntektene gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen i norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan bidra til å bedre konkurransekraften. Tilsvarende kan tiltak for å bedre infrastrukturen og økt satsning på forskning og utvikling bidra til å styrke vekstevnen.

Disse medlemmer konstaterer videre at forslaget til statsbudsjett for 2002 fra regjeringen Stoltenberg er basert på de nye retningslinjene, og at regjeringen Bondevik II har basert seg på de samme forutsetninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar avstand fra den type økonomiske tenkning - korporativ keynesianisme - som preger den norske økonomiske debatten og som ligger til grunn for Regjeringens økonomiske opplegg. Korporativ keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus på økonomiens etterspørselsside, og overdreven vektlegging av den sektoren i økonomien hvor de største organisasjonene i arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell fastlandsindustri. Det grunnleggende problemet i norsk økonomi generelt sett er svært lav produktivitetsvekst. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet står for en markedsøkonomisk tilbudssidepolitikk - en politikk som vektlegger grunnlaget for økt verdiskapning gjennom betydelige struktur- og finanspolitiske reformer.

Disse medlemmer anerkjenner også at norsk økonomi er, og i lang tid vil forbli, sterkt påvirket av petroleumsvirksomheten. Vi kan ikke slutte oss til en handlingsregel for bruk av oljepenger som lett medfører finanspolitisk handlingslammelse. Norsk økonomi er ikke tjent med en "ansvarlig" korporativ keynesianisme som impliserer en uansvarlig holdning til mulighetene for vekst i norsk økonomi.

Samtidig som disse medlemmer er opptatt av å legge forholdene til rette for høyere vekst på kort sikt, er vi også opptatt av at ikke norsk økonomi går inn i en resesjon på kort sikt. Disse medlemmer mener at verken regjeringen Stoltenbergs eller Samarbeidsregjeringens budsjett tar inn over seg den markante forverringen i de internasjonale økonomiske utsiktene. Den tragiske hendelsen 11. september 2001 og nye tall for internasjonal økonomi, bekrefter at den internasjonale økonomien er inne i en faretruende utvikling. Fremskrittspartiet mener det må iverksettes finanspolitiske tiltak som kan være med å forhindre norsk resesjon. Det vil ikke være noen motsetning mellom slike tiltak og en politikk for økt langsiktig økonomisk vekst.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets hovedmålsetting i den økonomiske politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag, i tillegg til skatte- og avgiftspolitikken, vil medføre lav økonomisk vekst og økt ledighet, og at det ikke gir tilstrekkelige garantier for lav og stabil inflasjon og dermed heller ikke for lav og stabil rente.

Disse medlemmer fremmer forslag til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjettet, forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet.

Mange forslag lar seg ikke gjennomføre med virkning for kommende budsjettår, men vil like fullt være av stor betydning for økonomiens virkemåte i tiden fremover.

Disse medlemmer har, i motsetning til den avgåtte regjeringen Stoltenberg, tro på at norsk økonomi kan vokse ytterligere med lav inflasjon og lavere rente. Det forutsetter fokus på produktivitetsforbedringer og økt sysselsetting gjennom kortsiktige og langsiktige tiltak.

Disse medlemmer legger dermed vekt på:

• – Avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet og som på kort sikt får direkte virkning på prisstigningen og derved også på renten.

• – Skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften og dermed på fremtidige lønnsoppgjør.

• – Investeringer i forskning, veibygging og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed produktivitetsvekst.

• – Investeringer i helsevesenet som fører til økt pasientbehandling og dermed færre på trygdeytelser og flere i arbeid.

• – Lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.

Disse medlemmer mener utsiktene for internasjonal og norsk økonomi er preget av usikkerhet etter terrorangrepene på USA 11. september 2001.

I tiden etter angrepene er tegnene til tilbakeslag i USA, Japan og andre asiatiske land blitt tydeligere. De europeiske økonomiene preges av stagnasjon. Risikoen for et dypt og mer langvarig tilbakeslag i verdensøkonomien har økt.

Frem til i høst var norsk økonomi lite påvirket av det internasjonale tilbakeslaget. Det er nå tydeligere at tilbakeslaget også vil merkes i Norge. Flere norske bedrifter merker at husholdninger og næringsliv over hele verden er blitt mer forsiktig. Dette kan føre til lavere investeringer i næringslivet.

Disse medlemmer mener finanspolitikken bør legges til rette for økt økonomisk vekst. Disse medlemmer vil ha en politikk for økonomiens tilbudsside som gir økt vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Høyere vekst i BNP medfører økte private og offentlige forbruksmuligheter. Dette gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.

Den avgåtte regjeringen Stoltenberg har gjennom lengre tid lagt opp til at vi bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene for å forhindre "overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked" og tapt konkurranseevne.

Også langtidsprogrammet la opp til svært lav økonomisk vekst langt inn i dette århundre. Hvis denne lave vekstbanen blir realisert, vil Norge gå fra å være et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til et land som ligger på jumboplass i OECD-sammenheng. Disse medlemmer tar sterk avstand fra arbeiderpartiregjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi. Disse medlemmer registrerer at heller ikke Samarbeidsregjeringen har noen offensiv vekststrategi.

Disse medlemmer mener det er uansvarlig å ikke legge frem et budsjett som kan bidra til å snu denne trenden. Man la i stedet frem et budsjett som vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke ineffektiviteten og holde veksten nede.

Også en stor del av debatten om statsbudsjettet unnlater å ta opp de reelle underliggende problemer i norsk økonomi. Det legges alt for mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt budsjettet virker nøytralt på etterspørselen. Det er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside og rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri.

Økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi, og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing med ressursene. Disse medlemmer hevder at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett vil stimulere økonomiens tilbudsside, både ved å øke tilgangen på arbeidskraft og ved å øke produktiviteten i økonomien.

Viktige grep i tilbudssidepolitikken vil være:

• – Aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor.

• – Aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av næringslivet.

• – Et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.

• – En forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskapning.

• – En infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for.

• – En arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har en næringsnøytral finanspolitikk. Målet er å øke den økonomiske veksten. Det er av underordnet betydning hvor veksten kommer, og i mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk vekst kan komme både fra privat og offentlig sektor, og det kan komme fra både konkurranseutsatt og skjermet sektor.

Investeringer i offentlig eiet realkapital som sykehus og transportnett vil øke veksten både i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapitalen og dermed det offentlige tjenestetilbudet forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting og privatisering vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen, og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvaret for finansieringen og kvalitetssikringen av tjenestene.

Økt økonomisk vekst kan også medføre at styrkeforholdet mellom de forskjellige næringene endres, for eksempel ved at såkalt skjermet sektor vokser mer enn tradisjonell konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer vil ikke bruke finanspolitikken til å forhindre en slik utvikling, fordi det også vil medføre generelt lavere økonomisk vekst.

Disse medlemmer mener at det er en inngrodd oppfatning i det etablerte politiske og økonomiske miljø som går på at økt økonomisk vekst vil føre til økt inflasjon. Disse medlemmer tar avstand fra denne oppfatningen. Det er ikke belegg for en påstand om at økt vekst vil føre til økt inflasjon.

Inflasjon er et monetært fenomen, og skyldes at tilbudet av penger, som blir kontrollert av Norges Bank, vokser hurtigere enn etterspørselen etter penger. Etterspørselen etter penger - hvor mye husholdninger og bedrifter ønsker å plassere av sin formue i likvide midler - avhenger blant annet av den økonomiske veksten. Økt økonomisk vekst vil medføre økt etterspørsel etter penger. For gitt tilbud av penger, som blir bestemt av Norges Bank, vil dette medføre lavere inflasjon. Fremskrittspartiets økonomiske opplegg vil således i seg selv medføre lavere inflasjon og derfor lavere nominell rente.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i mange år har foreslått at Norges Bank får operativ uavhengighet av Finansdepartementet, og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et lavt og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen i prisnivået innenfor et visst intervall. Selv om Fremskrittspartiet nå har fått gjennomslag for inflasjonsmål for pengepolitikken, er det fortsatt nødvendig med en uavhengig sentralbank.

Disse medlemmer vil også bemerke at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank. I vår åpne økonomi, må vi tilpasse oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet, av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke inflasjonsforventningene gjennom tilførsel av penger fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal realrente.

Disse medlemmer vil gjennomføre en økonomisk politikk som vesentlig er fokusert på å stimulere en høyere økonomisk vekst i Fastlands-Norge. Lavere skatter og avgifter, konkurransedyktige avskrivningsregler og utbyttebeskatning stimulerer til økte private investeringer både i bedrifter og husholdninger.

Fremskrittspartiet satser på infrastruktur og forsk­ning, både gjennom eksempelvis veibygging og økte midler til forskningsfond og forskningsutstyr. Dette kombineres med lavere offentlige utgifter totalt sett, og dermed også en lavere underliggende utgiftsvekst i statsbudsjettet. En slik politikk for økt vekst gir også direkte en lavere prisstigning både i 2002 og over tid, og stimulerer dermed Norges Bank til å sette ned renten.

Disse medlemmer vil påpeke at langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken først og fremst dreier seg om å øke samlet verdiskapning. Sparing av oljeinntekter har ikke noen verdi i seg selv. Poenget er at vi sørger for størst mulig verdiskapning nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst i verdiskapning legges gjennom ansvarlig investering i ulike former for formue som gir avkastning, og ved å legge til rette rammevilkårene slik at ressursene blir brukt best mulig.

Omplassering av oljeformuen i annen formue er ikke det samme som omplassering av oljeformuen i statlig eiet utenlandsk finansiell formue. Statlig innenlands finansiell formue, investering i offentlig realkapital og økt investering i privat realkapital og i menneskelig kapital (utdanning), er likestilt med plassering av oljerenten i utlandet med hensyn til forsvarlig formuesforvaltning.

Sparing i utlandet vil gi avkastning, og denne avkastningen vil kunne føre til at samlet verdiskapning i fremtiden blir høyere enn BNP. Men det er viktig å være klar over at det kan være et negativt samspill mellom statlig sparing i utlandet og veksten i BNP. Hvis den statlige sparingen medfører en lavere vekstrate i BNP enn vi kunne hatt ved et lavere nivå på statens budsjettoverskudd, vil det medføre at samlet verdiskapning blir lavere enn hva vi kunne hatt med et lavere nivå på den statlige sparingen i utlandet. Vi kan spare oss til fant! Selv en meget liten økning i årlig vekstrate i BNP vil lett kompensere for den avkastning som oljefondet vil gi.

Disse medlemmer foreslår å benytte nær 20 mrd. kroner mer av oljepengene i 2002 enn det regjeringen Stoltenberg har foreslått. Dette er en fornuftig og balansert bruk som må veies opp mot skatte- og avgiftslettelser på 39 mrd. kroner, og reduserte offentlige utgifter på 19 mrd. kroner.

På bakgrunn av disse forhold tar disse medlemmer avstand fra grunnløse påstander om at økt bruk av oljepenger, i betydning redusert statlig sparing i utenlandsk finansiell formue, er uansvarlig finanspolitikk. Ansvarlig finanspolitikk legger til rette for økt vekst, og sikrer samtidig fremtidige statlige finansielle forpliktelser. Økt vekst vil i seg selv gi staten finansielt handlingsrom i fremtiden.

Våren 2001 la daværende regjering frem forslag til den såkalte handlingsregel for bruk av oljepenger.

Regjeringen og stortingsflertallet la vekt på at retningslinjene for bruk av oljeinntekter skulle være forholdsvis enkle og fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeidet. Det ble, og blir lagt vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse, lav arbeidsledighet og gradvis innfasing av petroleumsinntektene i økonomien.

Handlingsregelen innebærer at man korrigerer for blant annet variasjon i skatteinntekter som følge av aktiviteten i økonomien, regnskapsomlegginger og særskilte, midlertidige inntekter og utgifter.

I arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag er dette forsøkt vist gjennom at det overføres 36 mrd. kroner fra Petroleumsfondet, som deretter korrigeres for de såkalte konjunkturbestemte aktivitetskorreksjonene - som i realiteten er skatte- og avgiftsinntekter "til overs". Med andre ord regner man ikke med at inntektene strukturelt vil holde seg på dette nivået fordi de overstiger det man har beregnet er den såkalte trendutviklingen i skatte- og avgiftsinnbetalingene.

Så trekker man fra reelle utgifter som man later som ikke er brukt og dermed kan trekkes fra underskuddet! I budsjettforslaget utgjør dette hele 19 mrd. kroner og er gjeldsslette som følge av statlig overtagelse av sykehusene. Arbeiderpartiregjeringen mente med andre ord at oljepenger brukt til betaling av gjeld reduserer underskuddet.

Dette er interessant fordi dersom man etter slik logikk betaler all statlig innenlands gjeld eller overtar og betaler gjeld til kommuner eller sågar bompengeselskaper med oljepenger, vil dette budsjettmessig fremstå som å bruke mindre oljepenger og føre til at fastlandsbudsjettet går med overskudd.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet som selv stemte mot innføringen av handlingsregelen, er av den oppfatning at handlingsregelen er blitt en vits allerede i innføringsåret fordi den er trikset med for at det regnskapsmessig ikke skal se ut som om man bruker like mye oljepenger som man faktisk gjør.

Som ovenfor nevnt, korrigeres det strukturelle budsjettunderskuddet for skatte- og avgiftsinntekter som avviker fra "trendnivået". Korrigeringen kalles "konjunkturbestemte aktivitetskorrigeringer". For 2002 fremstår korreksjonen som en strukturelt økt bruk av oljepenger, til tross for at inntektene det er tale om er alminnelige skatte- og avgiftsinntekter som både bokføres og forbrukes i 2002 uavhengig av bruken av oljepenger.

Disse medlemmers poeng er at disse konjunkturbestemte korreksjoner vil være korreksjoner den andre veien - altså redusere det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet, dersom Fremskrittspartiets politikk for økt økonomisk vekst følges opp. Fremskrittspartiets faktiske merbruk av oljepenger vil altså delvis motsvares av et strukturelt mindreforbruk av oljepenger, gitt Finansdepartementets korreksjonslogikk.

Disse medlemmer mener at strukturpolitikken tillegges altfor liten vekt i den økonomiske politikken. Finanspolitikk er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger osv. påvirker folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens tilbudsside. Dette tas det generelt for lite hensyn til i budsjettet. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.

Disse medlemmer vil, i tillegg til skatte- og avgiftsforslag, fremme forslag om en rekke strukturtiltak.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti framhever at naturressurser, ansvarlige arbeidstakerorganisasjoner og en i hovedsak fornuftig økonomisk politikk, har ført til at verdiskapningen i Norge ligger på et svært høyt nivå. Dette gir oss muligheter som få andre når det gjelder å oppfylle nordmenns materielle behov, men det stiller også store krav til vår evne til solidaritet. En fordeling av ressursene som sikrer alle et visst materielt minstenivå, og som gir alle muligheten til å utnytte sine evner uavhengig av startpunkt i livet, bør være minimumskravet til et anstendig samfunn. En større del av vår overflod må brukes på verdens fattige.

Som et land som henter store inntekter fra utvinning av ikke-fornybart fossilt brensel, som bidrar betydelig til de globale klimaproblemene, har Norge et særskilt ansvar for å føre en bærekraftig politikk. Det høye tempoet i oljeutvinningen og liten vilje til å ta tak i utfordringene på miljøområdet, gjør oss til en bremse i miljøkampen.

Sammen med fokuset på rettferdig fordeling, danner dette utgangspunktet for Sosialistisk Venstrepartis økonomiske politikk.

Disse medlemmer påpeker at en stor del av den samlede verdiskapningen i Norge går gjennom offentlig sektor. Ca. en femtedel går til å finansiere offentlig sektor, og nesten like mye deles ut til private som et ledd i omfordelingen av ressursene. Hvordan staten skaffer sine inntekter og hva disse inntektene brukes på er derfor av avgjørende betydning for samfunnsutviklingen i Norge generelt, og den økonomiske utviklingen spesielt.

For disse medlemmer er tre mål sentrale for utformingen av den økonomiske politikken: Vi skal bruke skattesystemet og tilskuddsordninger for å få til en mer rettferdig fordeling. Vi skal legge om til smarte, grønne skatter, som bidrar til riktig utvikling av ressursbruken. Og vi skal legge til rette for en balansert økonomisk utvikling der bærekraftig verdiskapning tar i bruk de menneskelige ressursene vi har rundt om i hele landet.

Disse medlemmer viser til at det er stor usikkerhet knytta til utviklingen i den internasjonale økonomien. Terrorangrepene på USA har forsterket en økonomisk nedgang i den amerikanske økonomien. Japan har lenge slitt tungt, og også ledende europeiske økonomier viser svakhetstegn. Mange indikatorer antyder at vi kan være på vei inn i en alvorlig økonomisk nedtur internasjonalt. Samtidig er den økonomiske politikken i mange land lagt om i mer ekspansiv retning, gjennom rentereduksjoner og økt pengebruk, for å forhindre en slik utvikling. Enkelte indikatorer kan også tyde på at nedturen ikke blir langvarig.

Norsk økonomi er imidlertid overveiende god, sjøl om situasjonen internasjonalt også innebærer en trussel om nedgangstider hos oss. Først og fremst er arbeidsmarkedet stramt. Det betyr at økt etterspørsel etter arbeidskraft fort vil bety økte lønninger, med fare for påfølgende inflasjon. Dette er hovedgrunnen til en stram pengepolitikk med en realrente som ligger svært høyt i forhold til landene rundt oss. Oljeprisen har Regjeringen estimert mer optimistisk enn markedene. Ved en internasjonal nedgangskonjunktur vil også oljeprisen påvirkes, med store effekter for norsk økonomi.

Disse medlemmer understreker at budsjettene lagt fram av både regjeringen Stoltenberg og regjeringen Bondevik, er ekspansive. Med et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd på 26 mrd. - 6 mrd. mer enn i 2001 - brukes det minst like mye oljepenger som handlingsregelen forutsetter. I tillegg gjøres det i begge budsjettforslagene grep som gir utgiftsvekst også i 2003, f.eks. utsettelse av opphevelsen av investeringsavgiften, og en del utgiftsøkninger som ikke får helårseffekt i 2002. Oppå dette kommer ettergivelse av gjeld for fylkene i forbindelse med sykehusreformen på nærmere 20 mrd. som hevdes ikke vil ha effekt på aktivitetsnivået i økonomien.

Vi har altså en situasjon med kontraktiv pengepolitikk samtidig som finanspolitikken er relativt ekspansiv.

Disse medlemmer framhever viktigheten av å bevare handlefriheten i en slik situasjon. Et mer ekspansivt budsjett vil bidra til å fjerne grunnlaget for rentereduksjon. For norsk økonomi generelt og folk i etableringsfasen spesielt, vil dette være uheldig. Sosialistisk Venstreparti ønsker at innstramminger i økonomien skal skje gjennom finanspolitikken, ikke pengepolitikken. Da er det mulig å styre innstrammingene mer presist, i forhold til hvor temperaturen er høyest og hvilke oppgaver som er viktigst. Dersom den økonomiske utviklingen faktisk viser at det er behov for en mer ekspansiv finanspolitikk, er det relativt enkelt å gjøre noe med det. Hvis det legges opp til en politikk som er for ekspansiv, risikerer vi at det må møtes av en enda strammere pengepolitikk, som rammer vilkårlig.

Disse medlemmers budsjettopplegg er derfor balansert innenfor samme rammer som handlingsregelen setter, i likhet med budsjettforslagene fra regjeringene Stoltenberg og Bondevik.

Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett finner rom for økning på totalt 16 mrd. på utgiftsida i forhold til det opprinnelige budsjettet lagt fram av regjeringen Stoltenberg. Dette dekkes inn gjennom kutt andre steder i budsjettets utgiftsside på drøyt 11 mrd., mens de totale skatteøkningene er på ca. 4,8 mrd. Det betyr at Sosialistisk Venstreparti har fått til en klar styrking av fordelingsprofil, skole- og utdanning, barn og internasjonal solidaritet innenfor budsjettrammen som handlingsregelen gir rom for.

Disse medlemmer kan ikke akseptere at barn må vokse opp i fattigdom i et av verdens rikeste land. Antallet er usikkert, men uansett hvordan man teller kommer man ikke unna at altfor mange barn i dagens Norge ikke kan delta i normalt sosialt liv. Sosialistisk Venstreparti gjentar i dette budsjettet en rekke forslag vi tidligere har fremmet for å fjerne fattigdomsproblemet i Norge, både for barn og voksne.

Mange klarer seg greit, men sliter med å opprettholde en rimelig levestandard - uten å være fattige. Her er funksjonshemmede, kronisk syke, innvandrere, alenemødre og arbeidsløse klart overrepresentert. Disse medlemmer understreker betydningen av at tiltak for å fjerne fattigdommen ikke finansieres gjennom kutt for denne gruppa. Tvert imot, tiltak som bidrar til velstandsutvikling for denne gruppa, og særlig tiltak som stimulerer til større kontakt med arbeidslivet, bør prioriteres høyere.

For å finansiere våre tiltak for å bedre situasjonen for dem som har minst, mener disse medlemmer det er riktig at de som har mest, betaler noe mer inn til felleskassa. Stikkord er økt kapitalbeskatning og sterkere progressivitet i skattesystemet. Samtidig øker vi fradragene i bunnen kraftig, slik at de med lave og midlere inntekter kommer gunstig ut.

Disse medlemmer vil bedre fordelingen av inntekt og levekår mellom sosiale grupper og generasjoner. Selv om det private forbruket har økt sterkt på 90-tallet har forskjellene mellom folk økt enda sterkere. Det er de som har hatt mest fra før som har fått mest av forbruksveksten.

Statistisk sentralbyrås undersøkelser av fordelingen av disponibel inntekt for husholdningene viser at forskjellene øker i et stadig større tempo:

Kilde: SSBs inntekts- og formuesundersøkelse, 1999.

Tabellen viser fordeling av samlet inntekt (arbeidsinntekt, kapitalinntekt og overføringer) etter skatt. Mens den fattigste tidel har nesten halvert sin andel av all disponibel inntekt de siste 12 år fra 4,1 til 2,2 pst. har altså den rikeste tidelen økt sin andel kraftig. Tallene fra SSB viser også at bare den rikeste tidelen av oss har økt sin andel av "inntektskaka" siden 1986.

Årsakene til utviklingen i inntektsforskjellene oppsummerer Statistisk sentralbyrås rapport 98/17 slik:

"Det er særlig fordelingen av aksjeutbytte som har blitt dramatisk skjevere fordelt. Mens desilgruppe 10 mottok 50 prosent av alt utbytte i 1986, hadde denne andelen økt til 90 prosent i 1996. Trolig er utviklingen i aksjeutbytte den viktigste enkeltforklaringen på hvorfor inntektsulikhetene økte på 1990-tallet. Også renteinntektene, realisasjonsgevinstene og andre kapitalinntekter ble mer ulikt fordelt mellom 1986 og 1996."

Kilde: SSB, selvangivelsesstatistikk,1999.

Tabellen viser utviklingen i kapitalinntektene de siste årene. Disse medlemmer påpeker at veksten i denne formen for inntekter var svært høy på slutten av 90-tallet. Selv om denne utviklingen har snudd det siste året særlig pga. utviklingen på aksjemarkedet, er kapitalinntektene fremdeles høye. Fordelingen av kapitalinntekt er svært skjev. For eksempel går over halvparten av aksjeutbyttet til personer som mottar mer enn én million i aksjeutbytte.

Det er også en klar sammenheng mellom høy formue og høy inntekt. Det går fram av SSBs selvangivelsesstatistikk for 1999. Den firedelen personer med høyest bruttoinntekt eier ca. 60 pst. av den ligningsmessige nettoformuen, og den rikeste 5 prosenten eier over halvparten.

Finansformue er enda skjevere fordelt enn inntekt, og utviklingen går i helt gal retning. Dette framgår med all ønskelig tydelighet av følgende figur:

Andelen av all brutto finanskapital for husholdninger som eies av de rikeste 10 pst. av befolkningen

Kilde: SSB, Inntekts- og formuesundersøkinga for hushald, 1999

Disse medlemmer viser til at den tidelen av husholdningene med høyest finansformue disponerer to tredeler av all finansformue, og at deres andel er sterkt økende på bekostning av andre grupper. Til sammenligning eide den fattigste halvparten av husholdningene kun 3,7 pst. av finanskapitalen i 1999 - ned fra 5,8 pst. i 1986. Finansformue er her definert som bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer.

Barnehager, skole, sykehus, kollektivtilbud, alders­institusjoner, forsvar, en rekke tilsyns- og ombudsoppgaver, veier, behandling av rusmiddelskadde. Oppramsingen av sentrale oppgaver for det offentlige kan gjøres vesentlig lenger, og viser etter disse medlemmers oppfatning hvor viktig det er for veldig mange at denne sektoren fungerer. Summen av de mange dyktige og engasjerte arbeidstakerne og ressursene som tilføres det offentlige gjennom skattesystemet er en forutsetning for at det norske samfunnet skal fungere.

Det er fremdeles nok av uløste oppgaver på dette området. Fattige barn, nedslitte skolebygg, dyre barnehager med for dårlig plass, dyr og dårlig kollektivtrafikk er viktige stikkord. Dette er områder disse medlemmer prioriterer i dette budsjettet, i tråd med løftene i valgkampen. Særlig vil vi rette fokuset mot situasjonen i kommunesektoren, der nye oppgaver kombinert med etterslep fra mange stramme år har skapt behov for en kraftig økning av kommunenes inntekter.

Disse medlemmer understreker at nordmenn betaler lite for en godt fungerende velferdsstat. I sammenligninger av offentlige utgifter tas det sjelden hensyn til at en vesentlig del av skattene tilbakeføres til innbyggerne gjennom ulike former for stønader, som del av en rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Resultatet blir et forvrengt bilde av hva offentlig sektor reelt sett koster oss.

Figuren viser hva nordmenn betaler i netto skatter, sammenlignet med andre land. Med utgangspunkt i brutto skatter som korrigeres for subsidier og stønader til private, kommer man fram til netto skatter, i forhold til den samlede verdiskapningen i samfunnet. Resultatet viser at Norge ligger midt på treet i OECD-sammenheng, i motsetning til hva vi ofte får inntrykk av. Dette til tross for at Norge har en mer velutbygd velferdsstat enn de aller fleste.

Kilde: OECD National Accounts 1988-98. Volume II og SSB/Statistiske analyser 45.

Disse medlemmer bemerker at dette henger sammen med de store inntektene Norge får fra oljevirksomheten og et generelt høyt velstandsnivå. I absolutte tall vil Norge plasseres annerledes på lista. Men det er naturlig og fornuftig at deler av vår velstand brukes på de oppgavene som det offentlige utfører på vegne av fellesskapet, og ikke bare på privat luksus.

Enkelte grupper vil betale en større del av regninga. Det norske skattesystemet er omfordelende - de som tjener mest skal betale størst andel av inntektene i skatt. Dette er en sentral del av den norske velferdsstatens grunnlag. Disse medlemmer viderefører og forsterker dette i sitt økonomiske opplegg for neste år.

Å ha som politisk handlingsregel at det offentliges andel av samfunnets ressurser ikke skal øke, er å la dogmatikken ta fullstendig overhånd. For disse medlemmer er utgangspunktet at vi må vurdere hvilke oppgaver fellesskapet har ansvar for å løse, for deretter å organisere dette på en måte som gir en best mulig løsning på den utfordringen. At ressursene som tilføres offentlig sektor skal utnyttes på en mest mulig effektiv måte, bør være en selvfølge allerede i dag. Bedring av ressursutnyttelsen og enda sterkere fokus på hovedoppgavene må være en kontinuerlig prosess, der brukere og arbeidstakere må være sentrale bidragsytere.

Disse medlemmer viser til at norsk næringsliv gjennomgående går relativt godt. For å få til en god fordelingsprofil finner vi det nødvendig å legge opp en skatte- og avgiftspolitikk som inneholder skatteskjerpelser for næringslivet. En vesentlig del av dette er opptrapping av miljøavgifter, der bedrifter og andre forurensere i større grad enn i dag må betale for sitt forbruk av samfunnets fellesressurser. Dette er krav som også vil komme internasjonalt med tiden. Starter vi innføringen av slike regimer nå, vil norsk næringsliv få et konkurransefortrinn på sikt.

Disse medlemmer legger vekt på å ha en budsjettbalanse som gir grunnlag for en pris- og kostnadsvekst i 2002 som vil komme ned på samme nivå som våre handelspartnere. En høyere kostnadsvekst i Norge enn hos våre handelspartnere vil isolert sett føre til at norsk konkurranseutsatt næringsliv taper markedsandelen både på ute- og hjemmemarkedet. På lengre sikt vil svekket konkurranseevne også gjøre omstillingene som følge av reduserte oljeinvesteringer vanskeligere.

Sosialistisk Venstrepartis budsjett inneholder en rekke gode nyheter for næringslivet, særlig de kunnskapsintensive bransjene. Både næringslivet og det offentlige har stort behov for arbeidskraft, og knapphet på arbeidskraft blir en hovedutfordring for Norge i årene fremover. Disse medlemmers tiltakspakke for økt tilgang på arbeidskraft er beskrevet i våre merknader til avsnitt 2.5.

Kunnskap er blitt den viktigste råvaren i økonomien (se figur), og utdanning blir derfor et svært viktig område i årene fremover. Disse medlemmer bruker 3,75 mrd. kroner mer til utdanning og forsking enn det Regjeringen foreslår. Økt satsing på næringsrettet forsking og utvikling må stimuleres, derfor foreslår disse medlemmer en tilskuddsordning for forsking og utvikling i små og mellomstore bedrifter. Dette vil fungere bedre enn en ordning som gir incentiver gjennom skattesystemet, bl.a. fordi dette vil gi bedriftene bedre likviditet og mindre byråkrati. Fra man investerer i FoU til dette gir skattelettelser, går det relativt lang tid. Mange små og mellomstore bedrifter har ikke nødvendig likviditet til en slik langsiktig forsk­ningsaktivitet.

Tilgangen på risikokapital er blitt dårligere. SND spiller en viktig rolle som statens pådriver i nærings- og distriktsutviklingen, og bidrar til bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling. SND-invest har i stor grad fokusert på næringsutvikling i sentrale strøk av landet. Disse medlemmer ønsker å selge ut deler av SND-invests portefølje, og reinvestere dette gjennom SNDs ordninger for risikokapital. Disse medlemmer ønsker særlig å bidra til næringsutvikling i distriktsnorge.

Næringslivet er avhengig av en godt fungerende offentlig sektor: Gode skoler er grunnleggende for at norske bedrifter skal kunne hevde seg i kunnskapsøkonomien, og infrastruktur i form at f.eks barnehager og eldreomsorg spiller en viktig rolle for bedriftenes lokalisering. Disse medlemmer øker derfor de frie midlene til kommunen med 4 mrd. i forhold til Regjeringen.

Transportsektoren er en annen viktig infrastruktur for næringslivet. Disse medlemmer øker bevilgningene til vegbygging og rassikring i distriktene med 280 mill. kroner, og med 775 mill. kroner for bedre kollektivløsninger, hovedsakelig i byene. Sammen med forslaget om differensiert årsavgift på bil, betyr dette reduserte transportkostnader gjennom billigere persontransport og reduserte trafikkproblemer, og en betydelig lettelse for viktige distriktsnæringer. Samtidig gir disse medlemmer næringslivet både i distriktene og sentrale strøk klar motivasjon til omlegging i miljøvennlig retning.

Disse medlemmer øker også forskingen på alternativ energi, og sammen med et fond for energi­økonomisering i industrien kan dette bidra til å holde energiutgiftene til næringslivet nede.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at målet for Senterpartiets økonomiske politikk er å bidra til full sysselsetting, økonomisk og sosial utjevning, og en miljøvennlig utvikling. Vi vil redusere levekårsforskjeller mellom grupper og deler av landet gjennom skatte-, avgifts- og inntektspolitikken. Den økonomiske politikken skal bidra til desentralisering, og motvirke press- og fraflyttingsproblemer.

Dette medlem mener at velferdssamfunnet skal videreutvikles og bidra til trygghet for både familier og enkeltmennesker. Derfor må den økonomiske politikken sikre et godt utdanningstilbud, pleie og omsorg til de som trenger det og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet, sykdom og arbeidsledighet. Dette medlem går inn for en solidarisk lønns- og inntektspolitikk. Dette medlem anser finanspolitikken, penge- og valutapolitikken og inntektspolitikken som de viktigste økonomiske virkemidlene for å fremme en slik politikk.

Dette medlem legger til grunn en langsiktig målsetting ved forvaltningen av petroleumsformuen, og støtter at en stor del av oljeinntektene avsettes i Statens petroleumsfond. Samtidig bør vi ikke avskjære oss fra muligheten til å investere deler av statens finansformue i framtidig verdiskaping. Forutsetningen er at formuen fra petroleumsvirksomheten investeres i sektorer som har ledig kapasitet, slik at en unngår å skape press i økonomien. Eksempler på slike investeringer er økt satsing innenfor FoU og utbygging av infrastruktur.

Dette medlem mener også det er rett å satse på forebygging for å hente inn gevinster ved reduserte utgifter i senere år. Utviklingen de siste årene viser at de desidert største utgiftsøkningene har kommet innenfor helsesektoren og pensjoner. Denne utviklingen vil fortsette dersom det ikke settes inn mottiltak. Det er derfor viktig å få til en kursendring som kan gi lavere kostnader på sikt. Dette krever imidlertid en målrettet satsing som innebærer en noe mer ekspansiv finanspolitikk. Dette medlem mener spørsmålet om økt grad av forebygging også har gyldighet i forhold til miljøsektoren.

Det er et mål i den økonomiske politikken at det legges opp til stabile og forutsigbare rammevilkår, og dette medlem samtykker i at en del av oljeinntektene skal brukes til å gi næringslivet bedre rammevilkår. Samtidig må ikke en slik satsing skje på bekostning av næringslivets tilgang til risikokapital gjennom målrettede fond og låneordninger. Det er slike stimulanser som gjør det mulig for kreative mennesker med gode ideer og pågangsmot å bygge opp ny næringer. Tilgang til risikokapital er desto viktigere i en tid med større usikkerhet om konjunkturutviklingen og hvor tilgangen til privat kapital blir strammere. På denne bakgrunn stiller dette medlem seg uforstående til at Regjeringen legger opp til en sterk reduksjon i midlene til både forskning, utvikling og etablering av ny næringsvirksomhet.

Dette medlem vil understreke nødvendigheten av et skatteopplegg som bidrar til en mer rettferdig fordeling og som målretter skattelette til områder hvor de støtter opp under små og mellomstore bedrifter, ny­etableringer og bidrar til reduserte avstandskostnader.

Dette medlem er av den oppfatning at generelle skattelettelser må komme de som har lavest inntekt til gode. Senterpartiet foreslår derfor at de som tjener minst skal få beholde en større andel av inntekten gjennom å heve prosentsatsen i minstefradraget til 27,5 pst. Samtidig foreslås det å gi et skattefradrag for enslige for å utjamne de relativt sett høye kostnadene denne gruppen har. Dette medlem vil også bedre situasjonen for fattige barnefamilier gjennom en rekke tiltak.

Når det gjelder næringsvirksomhet vil dette medlem framheve behovet for å fjerne arveavgiften i familiebedrifter og å frita nyetablering av virksomhet for registreringsavgift i Brønnøysundregisteret. Dette medlem ønsker å styrke distriktsnæringene ved blant annet å heve avskrivningssatsene for fiskefartøyer og landbruksbygg. Selskapsskatten bør gjøres kommunal og produksjonsstedbundet.

Dette medlem vil arbeide aktivt for å desentralisere kunnskap, bosetting og kapital. En riktig vei å gå er å stimulere til økt verdiskapning gjennom en aktiv næringsutvikling der blant annet SND, kommunale næringsfond og BU-midler brukes som viktige redskaper. Dette medlem viser til at risikokapital gjennom målrettede fond og låneordninger blir desto viktigere i en tid med større usikkerhet om konjunkturutviklingen og hvor tilgangen til privat kapital blir strammere. Dette medlem viser videre til at en slik politikk er avgjørende for å få etablert ny virksomhet i distriktene og vil være i tråd med satsingene i våre naboland. På denne bakgrunn stiller dette medlem seg uforstående til at Regjeringen legger opp til en sterk reduksjon i midlene til både forskning, utvikling og etablering av ny næringsvirksomhet. Dette medlem vil særlig bidra til å sikre ressursene til SND, kommunale næringsfond og ikke minst til den viktige FUNN-ordningen som er blitt et meget vellykket bidrag til forskning og utvikling i små og mellomstore bedrifter.

Dette medlem viser til at generelle skattelettelser aldri vil kunne fungere som noen erstatning for en aktiv og målrettet næringspolitikk. I den sammenheng viser dette medlem til at den skattelette regjeringen forslår ved å fjerne utbytteskatten i all hovedsak vil komme sterke bedrifter i sentrale strøk til gode. Regjeringens prioriteringer har med andre ord en sterk slagside i forhold til distrikts-Norge og i forhold til etablering av mindre bedrifter.

I en økonomisk politikk for å bidra til økt verdiskapning i distriktene er dette medlem av den oppfatning at det må gjøres betydelige endringer både i forhold til regjeringen Stoltenbergs budsjett og i forhold til den framlagte tilleggsproposisjonen. I tillegg til de momenter som er nevnt ovenfor i forbindelse med nærings- og skattepolitikken vil dette medlem framholde behovet for økte ressurser til en bred distriktssatsing når det gjelder støtte til landbruk og fiskerinæringene, til småbedriftene og ikke minst til utbygging av bredbånd slik at vi ikke risikerer et digitalt forskjells-Norge. Dette medlem vil også vise til de store muligheter som ligger i utflytting av statlige arbeidsplasser.

Dette medlem viser til at det ikke er mulig å bidra til gode skoler, barnehager og omsorgstilbud uten at kommunene får tilført ressurser til å utføre de oppgaver som blir pålagt dem. Kvaliteten på velferden lokalt vil derfor alltid avhenge av om man fra statens side velger å gi kommunene muligheten å utforme gode tilbud. Dette medlem er av den oppfatning at dette er et område med klare muligheter for forbedring. I forbindelse med nye reformer er det ikke tilstrekkelig å bevilge midler til å dekke statlige kostander, man må i tillegg bevilge tilstrekkelig i frie midler til kommunene. Dette medlem mener det er et behov for å utvikle en grunnskole som tar vare på alle barn, en full barnehagedekning og en bedre eldreomsorg. Dette medlem er ikke i tvil om at å frigjøre midler i kommunesektoren er vel investerte penger til velferd og fordeling. Det er på denne bakgrunn dette medlem ser det som viktig å slette kommunal gjeld med til sammen 12 mrd. kroner. Dette medlem mener videre at det er viktig å målrette kontantstøtten til de foreldre som faktisk velger å bruke mer tid sammen med sine barn. Dette innebærer at noe av dagens ordning med kontantstøtte kan omdisponeres til barnehager.

Dette medlem viser til at det er på tide å vri noe av statens utgifter fra reparasjon til forebygging. Dette gjelder på mange områder, ikke minst innen helse, miljø og kultur. Dette medlem vil peke på at store summer kunne spares dersom vi systematisk valgte å investere i tiltak for å forebygge. Dette blir ikke tatt på alvor i dagens samfunn. Dette medlem viser til at samfunnet må tilrettelegge for at man kan ivareta behov for riktig ernæring og fysisk aktivitet. Det samme gjelder kulturell virksomhet som skaper livskvalitet og som har positiv effekt særlig i forhold til barn og ungdom. Dette medlem mener spørsmålet om økt grad av forebygging også har gyldighet i forhold til miljøsektoren, hvor det er på høy tid å få en debatt om hvordan vi kan reformere måten miljøavgiftene fungerer på.

Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra til at budsjettet får en verdikonservativ sentrumsprofil. Skatte- og avgiftslettelsene bør først og fremst komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor utlandet.

Dette medlem vil motarbeide den tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen er også nøkkelen til å sikre den enkeltes arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten på bolig. For 2002 foreslår partiet å heve bunnfradraget fra kr 80 000 til kr 200 000, noe som utgjør en besparelse for boligeierne på 780 mill. kroner. Kystpartiet støtter Sosialistisk Venstrepartis forslag om å frita personer under 30 år fra å betale dokumentavgiften ved kjøp av bolig.

Dette medlem vil peke på den samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av største viktighet å sikre at ressursene i havet ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt også drives på en slik måte at vi bevarer balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed bedre norsk næringslivs konkurransekraft. En avvikling av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjen. Kystpartiet foreslår derfor å senke matmomsen fra 12 til 6 pst. i 2002. Det gir et prisavslag på mat for forbrukerne på til sammen kr 1 110 000 000.

Dette medlem vil understreke betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke tendenser til økonomiske nedgangstider. Men Norge har med sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft helt spesielle forutsetninger for å håndtere en slik situasjon. Det største problemet er at det politiske flertall i Norge og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet ser ut til å sette Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet. På denne måten risikerer vi å miste kontrollen med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene. Det er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser tar større utbytte ut av Norge enn det norske kapitalinvesteringer i utlandet, inkludert Oljefondet, trekker inn i landet. Vi må arbeide målrettet for å hindre at ikke Oljefondet forsvinner på samme måte som Statens reservefond som ble opprettet i 1904. Fondet ble oppløst i 1923. Da var verdien halvert. Vi bør i større grad utnytte vår økonomiske handlefrihet til å investere i utbygging av infrastruktur i land og på kysten. Vi bør styrke vår finansnæring under norsk kontroll.

Dette medlem vil peke på at det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og avgifter. Ved økte minstefradrag og en lavere arbeidsgiveravgift vil arbeidsplassene kunne trygges og flere komme i arbeid. Ved at flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne får mer igjen i disponibel lønn, vil det kunne ligge til rette for gode forhandlingsløsninger mellom partene i arbeidslivet. En forutsetning for slike løsninger er at man tar i bruk de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge fremfor å satse på import av arbeidskraft fra utlandet. Det er også viktig å hindre at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat av den manglende grensekontrollen mot Schengen.

Dette medlem viser til at det ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle minske presset i økonomien i pressområdene omkring Oslo, også fører til mindre etterspørsel i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.

Dette medlem mener at det i dagens situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen hadde gjort seg utslag.

2.2 Kommuneforvaltningens økonomi

2.2.1 Sammendrag

2.2.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2001-2002) (regjeringen Stoltenberg)

Den reelle veksten i kommunesektorens inntekter fra 2000 til 2001 anslås nå til knapt 2I pst., eller i underkant av 6 mrd. kroner. Dette er om lag 1H mrd. kroner høyere enn anslått i Kommuneproposisjonen for 2002, jf. omtale i avsnitt 3.3. I Kommuneproposisjonen ble det varslet en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter fra 2001 til 2002 på 3-3H mrd. kroner, tilsvarende om lag 1I pst. Det ble presisert at veksten var regnet fra det nivået på kommunesektorens inntekter i 2001 som var lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Driftsmidler til spesialisthelsetjenesten er trukket ut av beregningsgrunnlaget som følge av at ansvaret for denne tjenesten skal overføres til staten fra 2002, jf. omtale i avsnitt 3.3.

De samlede inntektene til kommunene foreslås i St.meld. nr. 1 (2001-2002) økt reelt med om lag 3H mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2001 slik det ble anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Regnet på tilsvarende måte er den reelle veksten i kommunenes frie inntekter om lag 1I mrd. kroner. Regnet i forhold til anslag på regnskap er den reelle veksten i de samlede inntektene om lag 1I mrd. kroner, eller om lag 1 pst., mens nivået på frie inntekter anslås å være reelt om lag uendret fra 2001 til 2002.

2.2.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) (regjeringen Bondevik II)

Kommunene og fylkeskommunene har ansvar for en vesentlig del av tjenestetilbudet innen pleie- og omsorgssektoren, undervisningssektoren, barnehagesektoren og på en rekke andre viktige områder. Det er viktig å sikre at det er et godt samsvar mellom nye oppgaver som blir pålagt kommuner og fylker, og de midler som avsettes for å gjennomføre dem. Dette ble også understreket i Sem-erklæringen. Samtidig har kommunesektoren et selvstendig ansvar for å bidra til at ressursene brukes mest mulig effektivt, gjennom omstilling og fornyelse av egen virksomhet.

I Nasjonalbudsjettet 2002 ble kommunesektorens inntekter anslått å øke med knapt 2I pst. reelt fra 2000 til 2001. Nye tall for skatteinngangen til og med september i år tilsier en ytterligere oppjustering av kommunesektorens skatteinntekter for inneværende år med 1,2 mrd. kroner. Kommunesektorens inntekter anslås etter dette å øke reelt med om lag 7 mrd. kroner fra 2000 til 2001. Dette er den høyeste inntektsveksten siden 1997.

Oppjusteringen av anslaget for kommunesektorens skatteinntekter er i stor grad knyttet til ny informasjon om beskatningen av gevinster ved salg av aksjer. Etter aksjekursstigningen fra 1999 til 2000 har aksjekursene falt betydelig igjen i 2001. Den nye informasjonen gir derfor ikke grunnlag for å justere opp skatteanslaget for 2002.

Regjeringens forslag til budsjett for 2002 innebærer en reell vekst i kommunenes inntekter neste år på om lag 3I mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2001, slik det ble anslått i Kommuneproposisjonen for 2002. Dette er om lag G mrd. kroner mer enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Endringen skyldes i hovedsak lavere prisvekst på kommunal tjenesteyting. Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet foreslås bevilgningene til kommunene netto økt med om lag 64 mill. kroner i 2002. Frie inntekter økes med 110 mill. kroner, mens øremerkede overføringer reduseres med om lag 46 mill. kroner. I tabell 1.6 i proposisjonen gis en nærmere oversikt over endringene i kommuneopplegget.

Sykehusreformen fører til en betydelig reduksjon i fylkeskommunenes utgifter og inntekter. Et hovedprinsipp for oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene er at fylkeskommunene skal ha tilstrekkelig økonomisk evne til å løse sine gjenværende oppgaver etter at sykehusene overføres til staten. I Kommuneproposisjonen for 2002 ble det gitt en redegjørelse for prinsippet for uttrekk av inntekter fra fylkeskommunene. Samlet sett utgjør uttrekket knapt 47 mrd. kroner i 2001-priser, hvorav om lag 25 mrd. kroner er frie inntekter (skatter og rammeoverføringer). I forbindelse med sykehusreformen er det også lagt opp til et omfattende gjeldsoppgjør for fylkeskommunene, med en samlet ramme på om lag 18,7 mrd. kroner. Forslag til uttrekk av inntekter fra fylkeskommunene og gjeldsoppgjør er innarbeidet i Nasjonalbudsjettet 2002. I Revidert nasjonalbudsjett for 2002 vil det bli foretatt en vurdering av det økonomiske oppgjøret som følge av statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten.

Kommunal- og regionaldepartementet har (med gjenpart til Finansdepartementet) mottatt brev fra Kommunenes Sentralforbund (KS) av 10. september og 20. september 2001 om økte pensjonsutgifter for kommunesektoren både i 2001 og 2002, anslått til henholdsvis 3 og 3,5 mrd. kroner. Økningen i pensjonsutgiftene er anslått av KS. De økte pensjonskostnadene knytter seg bl.a. til at finansavkastningen i Kommunal Landspensjonskasse (KLP) og andre livselskaper har vært lav de siste 18 månedene, og at finansavkastningen i tiden framover er høyst usikker. For 2001 bør økte utgifter til pensjoner ses i lys av oppjusteringen av kommunesektorens skatteinntekter på tilsammen 2,9 mrd. kroner etter framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett 2001. I Nasjonalbudsjettet 2002 uttaler Stoltenbergregjeringen følgende:

"Det er i kommuneopplegget for 2002 ikke innarbeidet kompensasjon for merutgifter kommunesektoren eventuelt vil få som følge av sviktende finansavkastning. Eventuelle merkostnader vil derfor måtte dekkes inn av kommunesektoren eller av selskapene. De merkostnadene som kommunesektoren står overfor i 2002, som følge av sviktende finansavkastning i livselskapene, er likevel av en slik størrelsesorden at det vil være behov for drøftinger mellom stat og kommunesektor om hvordan kommunene skal håndtere de økte pensjonskostnadene. Regjeringen tar sikte på å ha en bred gjennomgang av kommunenes pensjonskostnader i Revidert nasjonalbudsjett 2002."

Regjeringen bekrefter at en vil komme tilbake til denne problemstillingen i Revidert nasjonalbudsjett 2002.

Etter framleggelsen av Nasjonalbudsjettet 2002 er det fremmet en tilleggsproposisjonen vedrørende avtale om endringer i lærernes arbeidsbetingelser. Avtalen ble inngått mellom Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og de berørte parter den 13. oktober 2001, og innebærer at alle lærere og skoleledere får en særskilt lønnsøkning på tre lønnstrinn i løpet av neste år. Samtidig er det beregnet at avtalen innebærer en effektivisering på vel 3 600 årsverk i skoleverket. Denne effektiviseringen vil finansiere de økte lønnskostnadene i kommunesektoren som følge av den avtalte lønnsøkningen. Kommunenes Sentralforbund har i brev av 12. oktober 2001 gitt støtte til arbeidet med å forenkle avtaleverket for grunnskolen og videregående opplæring.

Som en del av avtalen inngår også seniorpolitiske tiltak for lærere som er 58 år og eldre. Seniortiltakene innebærer en merkostnad på 85 mill. kroner i 2002, med helårsvirkning på om lag 185 mill. kroner i 2003. Det er en premiss for avtalen at dette i hovedsak dekkes av staten. En mindre del vil imidlertid bli dekket av innsparte årsverk i grunnskolen. For 2002 foreslås kostnadene knyttet til seniortiltakene bevilget som et nytt øremerket tilskudd til kommuner og fylkeskommuner med henholdsvis 43 mill. kroner og 42 mill. kroner. Det foreslås også at de private skolene kompenseres for merutgifter knyttet til seniortiltak med vel 3 mill. kroner.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at kommunene står for en stor del av den offentlige velferdsproduksjonen. Kommunene må derfor sikres inntekter slik at de er i stand til å løse sine viktige velferdsoppgaver. Det må være samsvar mellom nye oppgaver og midlene som blir avsatt til å følge dem. Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår en reell økning i de samlede inntektene til kommunene på om lag 3I mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2001. Dette er G mrd. kroner mer enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet.

Disse medlemmer vil vise til at det er et betydelig effektiviseringspotensial i kommunene gjennom å åpne for mer konkurranse om de tjenestene kommunene i dag leverer. Dette kan skje gjennom bruk av anbud eller gjennom "pengene-følger-brukeren" prinsippet. Det er viktig at det er en reell konkurranse mellom private tjenesteytere og kommunale etater. I dag diskrimineres private aktører gjennom momssystemet. Disse medlemmer foreslår å utvide momskompensasjonen til også å omfatte renhold fra 1. januar 2002. Disse medlemmer vil videre vise til at Regjeringen har varslet en gjennomgang av hele momssystemet i kommunene med tanke på likebehandling av offentlige og private aktører.

Disse medlemmer mener at det foreslåtte forslag til statsbudsjett fra Regjeringen legger et godt grunnlag for rentenedsettelse. Lavere renter vil styrke kommunenes økonomi.

Kommunal- og regionaldepartementet har mottatt brev av 10. september og 20. september fra Kommunenes Sentralforbund (KS) om økte pensjonsutgifter for kommunesektoren både i 2001 og 2002, anslått til henholdsvis 3 og 3,5 mrd. kroner. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen varsler at den vil komme tilbake til denne problemstillingen i Revidert nasjonalbudsjett 2002.

Disse medlemmer viser til at sykehusreformen fører til en betydelig reduksjon i fylkeskommunens utgifter og inntekter. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har varslet at det i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 bli foretatt en vurdering av det økonomiske oppgjøret som følge av reformen.

Disse medlemmer vil styrke det kommunale selvstyre gjennom at en større del av kommunens inntekter gis i form av frie inntekter, og mindre som øremerking.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Stoltenbergs opplegg for kommuneøkonomien i 2002. Disse medlemmer mener at kommunalt selvstyre og likeverdige velferdstilbud til alle, skal være viktige målsettinger. Disse medlemmer viser til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har behov for. Disse medlemmer mener at regjeringen Stoltenbergs økonomiske opplegg overfor kommunesektoren legger til rette for dette. Forslaget innebærer en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på om lag 3,5 mrd. kroner, når inntektsnivået for 2001 slik det ble lagt til grunn i Kommuneproposisjonen tas som utgangspunkt.

Disse medlemmer har merket seg at kommunesektorens handlingsrom øker i 2002 siden de frie inntektene blir 1 775 mill. kroner høyere i 2002 enn i 2001. Disse medlemmer støtter regjeringen Stoltenbergs styrking på 1 mrd. kroner til barnehagesektoren, til lavere foreldrebetaling og drift av nye plasser. Disse medlemmer slutter seg til en utvidelse av tilsagnsrammen med 4 000 plasser innenfor eldreomsorgen, samt at det settes av mer penger til psykisk helse og ekstra satsinger på opprustning av skolebygg.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen Stoltenberg har fulgt opp innlemming av øremerkede tilskudd på rundt 4 mrd. kroner i inntektssystemet. Disse medlemmer vil peke på at dette, sammen med redusert statlig detaljstyring, er viktig for det kommunale selvstyret.

Disse medlemmer viser til at Kommunenes Sentralforbund har pekt på at kommunene vil få betydelige merutgifter til pensjon neste år. Det er behov for drøftinger mellom staten og kommunesektoren og disse medlemmer er enig i at det gis en grundig gjennomgang av kommunenes pensjonskostnader i Revidert nasjonalbudsjett 2002.

Disse medlemmer viser til det økte økonomiske handlingsrommet som følger av nye anslag for den økonomiske utviklingen omtalt i Tillegg 4. Disse medlemmer foreslår å bruke en del av dette økte handlingsrommet til skattelettelser for de som har de laveste inntektene ved en økning i satsen på minstefradraget på 2 prosentpoeng til 24 pst. Det reduserer kommunesektorens inntekter. Disse medlemmer viser til at dette blir fullt ut kompensert gjennom økte rammetilskudd, det vises til kap. 2.3.3 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).

Videre bruker disse medlemmer dette til å øke kommunesektorens handlingsrom med over 600 mill. kroner. Av dette øker rammetilskuddene med 85 mill. kroner utover kompensasjonen i rammetilskuddet for bortfall av skatteinntekter. Det er inntekter som disse medlemmer ønsker at kommunesektoren skal bruke til økt satsing på barnevern, skolehelsetjeneste, norskundervisning og til en rabattordning for ungdom i kollektivtransporten. 75 mill. kroner tas ut av rammetilskuddet og omgjøres til et øremerket turnustilskudd og et øremerket tilskudd til landslinjer i videregående skole.

Disse medlemmer foreslår å øke de øremerkede tilskuddene til kommunesektoren med til sammen 387,5 mill. kroner. I dette ligger det inne 71,5 mill. kroner til et lavterskel helsetilbud til narkomane, 50 mill. kroner til rusforebyggende tiltak når alkoholavgiftene reduseres, 20 mill. kroner i kompensasjon til kommunene for økt arbeidsgiveravgift, 139,2 mill. kroner til et øremerket tilskudd til landslinjer i videregående skole, samt midler til læreroppgjøret og til lokale kulturbygg.

I tillegg til dette vil disse medlemmer la kommunene beholde den reelle styrkingen av kommuneopplegget på om lag 180 mill. kroner som skyldes at Regjeringen regner med at prisstigningen i kommunesektoren blir lavere i 2002 enn tidligere anslått.

Disse medlemmer viser til at flertallet på Stortinget i statsbudsjettet for 2000 bevilget 50 mill. kroner til kompensasjon til 14 kommuner som fikk økt arbeidsgiveravgift etter at avgiften ble lagt om i henhold til EØS-avtalens regelverk. Disse medlemmer viser til at kompensasjonsmidlene til de 14 kommunene skulle gå til langsiktige tiltak. Det er igangsatt et overvåkingssystem for å måle virkningen av de midlene som er bevilget. Disse medlemmer har registrert at det i kommunene er satt i gang tiltak som bygger på Stortingets forutsetninger om at kompensasjonen skulle vare fram til evalueringen i 2003. Det kan derfor skape problemer å avbryte ordningen. Disse medlemmer vil derfor bevilge 20 mill. kroner til kompensasjon til disse 14 kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet primært ønsker en annen ansvarsfordeling mellom staten og kommunene, slike at staten har det direkte økonomiske ansvaret for de viktigste oppgavene som helse, omsorg og skole, gjennom en stykkprisfinansiering, og at kommunene ellers skal kunne disponere sin inntekter fritt. Dagens system gir store forskjeller i overføringene fra staten til kommunene, både gjennom nordnorge-tilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet. Dette er tilskudd som ikke bygger på objektive kriterier, men på politiske prioriteringer, og som etter hvert har blitt så omfattende at ideen om et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne i alle landets kommuner er en umulighet. I tillegg kommer ulikheter i skatte- og avgiftsregler, særlig for de nordligste fylkene, som ytterligere forsterker de store ulikheter i kommunenes muligheter til å gi sine innbyggere et godt tilbud på de viktigste områdene. F.eks. var gjennomsnittsinntekten i Østfold-kommunene i 2000 19 275 kroner pr. innbygger, mens den i Finnmark var 29 500 kroner. Med betydelige forskjeller i utgiftsnivå i tillegg blir forskjellene for store. Disse medlemmer ønsker at statlige overføringer til kommunene i størst mulig grad skal gis etter objektive kriterier. Det betyr at en betydelig større del av overføringene må skje over innbyggertilskuddet. Disse medlemmer ser det som positivt at Regjeringen nå legger opp til at skatteandelen økes, men stiller seg undrende til at når Regjeringen beregner realveksten i kommunenes inntekter (i forhold til anslag på regnskap) til 1,75 mrd. kroner, eller ca. 1 pst., er ikke befolkningsveksten på ca. 0,75 pst., som naturlig nok legger beslag på en betydelig del av veksten, nevnt. Ekstraordinære pensjonsinnbetalinger, anslått til 3 mrd. kroner i 2001 og 3,5 mrd. kroner i 2002, vil også få merkbar virkning på kommunesektorens økonomi.

Disse medlemmer vil også peke på nødvendigheten av å se nærmere på vekstkommunenes spesielle problemer, og ikke bare som til nå å konsentrere seg om fraflyttingskommunene. Dette, sammen med forhold knyttet til rus- og andre sosiale problemer, bør utredes og vurdert lagt inn i kriteriesystemet.

Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under de enkelte rammeområder når det gjelder enkeltelementer i kommuneopplegget.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at en god kommuneøkonomi avgjør om vi kan få en moderne velferdsstat der skolen er mangfoldig, gratis og framtidsrettet, og så god at alle vil ha barna sine der. En moderne velferdsstat må gi omsorg og pleie når en trenger det og slik en ønsker det, nok skolefritidsordning (SFO) og barnehageplasser som er trygge og som folk har råd til, et anstendig nivå på sosialhjelpen, slik at fattige barn slipper å bli utestengt fra det andre barn er med på, og kollektivtilbud som er praktisk og miljøvennlig.

Disse medlemmer viser til at folk etterspør bedre og flere tjenester, ikke færre og dyrere. Gapet mellom den private velstanden for flertallet og standarden og kvaliteten i offentlige tilbud er imidlertid for stort, og det blir større for hver dag som går. Presset for privatisering øker kraftig når offentlig tjenestetilbud ikke holder mål. Sosialistisk Venstrepartis svar er at kommunene skal omstilles og utvikles, ikke avvikles og privatiseres. En styrket kommuneøkonomi er etter disse medlemmers mening nødvendig for å opprettholde og styrke Norge som et av de beste velferdssamfunn i verden, også for de som ikke har millioner i formue og aksjeutbytte.

De siste åra har kommunesektoren hatt både svake driftsresultat og høye underskudd før lån. For å saldere budsjettene har kommunene de siste åra vært nødt til å legge ned eller kutte i velferdstilbud som skoler og fritidsaktiviteter, redusere bemanning i helse- og omsorgssektoren, øke foreldrebetalingen i barnehager og SFO, osv.

Disse medlemmer vil foreslå å styrke kommuneøkonomien med 4 mrd. kroner økning i rammen for frie inntekter.

I tillegg har Sosialistisk Venstreparti funnet rom for en bevilgning til de særlig ressurskrevende brukerne av kommunale tjenester. Dette tilskuddet er foreslått lagt inn i skjønnspotten. Men dette er tiltak som er fullstendig uegnet for utøving av skjønn. Dette er mennesker som er avhengige av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Verken behovet til brukerne eller behovet for stabilt og kvalifisert personell kan sikres med dagens finansiering.

Disse medlemmer viser til forslag under kapittel 8 i denne innstilling.

Disse medlemmer vil prioritere lavere egenbetaling for helse- og omsorgstjenester framfor skattelette til høye inntekter og formuer. En undersøkelse om utgifter til helse og sosialtjenesten, Notater 2000/45, fra Statistisk sentralbyrå viser at kronisk syke i gjennomsnitt betaler 24 000 kroner i slik straffeskatt fordi de er syke. Det er en situasjon vi ikke kan fortsette å leve med. Det skal ikke være avgift og skatt på at en har en funksjonshemming eller er kronisk syk. Skal kommunesektorene demme opp for et økt press på egenbetaling må økte ressurser til.

For å rekruttere helse- og omsorgspersonell er det behov for en rekrutteringsmelding for disse gruppene tilsvarende den lærerne fikk. Nå er arbeidsforholdene flere steder slik at mange av disse jobbene produserer pasienter, fordi det er så tungt og slitsomt. Mange slutter fordi lønnen og arbeidsforholdene er for dårlige. Skal det bli mulig å gjennomføre en helhetlig lønns- og arbeidsgiverpolitikk som gjør at kommunene kan rekruttere og beholde nok kvalifisert personell, må både staten og kommunen forpliktes.

Det samlede opplegget i Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag vil gi kommunesektoren en vesentlig økning i de frie inntektene, noe som vil gi kommunene rom til å opprettholde og styrke tjenestetilbudet.

Med Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjettforslag, vil kommunene i langt større grad ha mulighet til sjøl å satse ut fra lokale prioriteringer. Lokaldemokratiet må tas på alvor, og lokalpolitikerne vet best hvor skoen trykker.

Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommunesektoren i 2001 skal sikre:

• – En framtidsretta satsing på barn og unge, gjennom skole, barnehage og kultur.

• – All fattigdom skal fjernes.

• – Reduksjon av skatt på sykdom og behov, lavere egenandel i helsevesenet og på foreldrebetalingen i SFO og barnehagene.

• – Bedre inntektsfordeling, og minske forskjellene mellom folk ved å tilby kvalitet og økt tilgang på kommunale tjenester.

• – Øke de frie inntektene i kommunesektoren slik at kommunen kan innrette sine tjenester mer i tråd med lokale behov.

• – Sette kommunen i stand til å medvirke til økt boligbygging for unge og vanskeligstilte.

• – At kommunene får dekket sine utgifter til særlig ressurskrevende brukere.

• – Styrke kollektivtrafikken.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har funnet rom for å styrke økonomien i kommunesektoren totalt sett med ca. 7,5 mrd. kroner. Økningen fordeler seg på følgende områder:

• – rammetilskuddet øker med 4 mrd. kroner

• – andre tilskudd øker med ca. 3,5 mrd.

Disse medlemmer vil foreslå at fylkeskommunen må bli kompensert for deler av påløpt underskudd på drift av sjukehusene i 2001, og få et rimelig sluttoppgjør etter statlig overtakelse av sjukehusene. Det vises til merknad og forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. S. nr. 326 (2000-2001) Kommuneproposisjonen der det står:

"Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke behovet for et ryddig oppgjør når staten overtar sykehusenes drift og eiendommer knyttet til driften. Det må søkes å unngå at oppgjøret fører til unødvendige og destruktive rettssaker om oppgjøret mellom staten og fylkeskommunen. I proposisjonen står det at det overordnede prinsippet er at fylkeskommunene etter oppgjøret har tilstrekkelig evne til å løse de øvrige oppgaver de er pålagt. Disse medlemmer vil påpeke at det foreslåtte oppgjøret ikke er i tråd med en slik målsetting. Underfinansieringen og merforbruket på sykehusene blir i liten grad kompensert, i tillegg er det stor uenighet om oppgjør for eiendomsmassen.

Disse medlemmer viser til at det er store ulikheter mellom fylkeskommunene som ikke lar seg fange opp av det foreslåtte oppgjøret som er presentert i Kommuneproposisjonen. Det må være et krav at fylkeskommunene er i økonomisk balanse etter at sykehusene er overført til staten.

Disse medlemmer vil peke på at bl.a. følgende områder er lite tilfredsstillende løst av Regjeringen:

Det er tatt for lite hensyn til

- særskilte trekk ved regnskapet for 1999 som ikke gir et korrekt bilde av kostnadene ved spesialisthelsetjenesten i dag,

- den historisk bakgrunnen, særskilt historie knyttet til finansieringen i enkeltefylkeskommuner i 1999,

- reelle administrasjonsutgifter

- urimelighet i forhold til uttrekket på drift i den enkelte fylkeskommune og fylkeskommunene i mellom,

- fordeling av opparbeidede underskudd fra før 2001 samt underskudd på drift i 2001 fra før 1. juni,

- avsetning til pensjonsutgifter.

Disse medlemmer konkluderer med at de nevnte forhold og at også andre forhold som det ikke er mulig å ha oversikt over nå, medfører at oppgjøret både for eiendomsmassen og driften må fastsettes etter reelle forhandlinger mellom staten og den enkelte fylkeskommune og det må etableres en voldgiftsordning i det tilfelle en ikke kommer til enighet.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen oppta forhandlinger med hver enkelt fylkeskommune om oppgjøret for eiendomsmassen og nivået for uttrekket av fylkeskommunens driftsutgifter i tråd med føringer lagt i merknaden under kap 2.2.2 i Innst. S. nr. 326.

Det opprettes en voldgiftsordning for endelig fastsetting av oppgjør der det ikke oppnås enighet i forhandlingene."" (sitat slutt)

Disse medlemmer mener at føringen i disse merknadene som to av dagens regjeringspartier står bak og som det i dagens storting derfor bør være flertall for, må legges til grunn for det endelige oppgjøret.

Disse medlemmer viser til forslag under kap. 8 i denne innstilling.

Disse medlemmer påpeker at en forutsetning for statlig overtakelse av sjukehus var at de skulle kunne gjennomføre sine pålagte oppgaver etter reformen. Manglende kompensasjon for utgiftene slik de er beskrevet i merknaden i Innst. S. nr. 236 (2000-2001) vil føre til store kutt i videregående skole og kollektivtrafikken. Mange skoleklasser må legges ned, det vil ikke være mulig å gjennomføre kompetansereformen eller nødvendige investeringer i en moderne videregående skole. Satsing på kollektivtrafikk og ungdomskort vil det i de fleste fylker ikke være mulig å gjennomføre uten er styrking av fylkeskommunenes budsjett.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det gir et misvisende bilde når det bare fokuseres på veksten i inntektene i kommunesektoren uten at en ser på utgiftsveksten. Det er Stortinget, gjerne etter forslag fra Regjeringen, som har pålagt kommunesektoren de nye oppgavene som kommuner og fylkeskommuner har fått de siste årene. Dette har skjedd uten at tilstrekkelig med midler har fulgt med. Da blir det ansvarsfraskrivelse når Regjeringen gir kommuner og fylkeskommuner skylda for at innbyggerne ikke får det tjenestetilbudet de etter loven har krav på. Dette skjer på områder som er svært viktige for mange mennesker, nemlig verdig omsorg for eldre og pleietrengende, tilrettelagt undervisning for barn med spesielle behov og tilstrekkelig med undervisningsplasser i den videregående skole. Sykehusene vil nå bli overtatt av staten, og sykehuskøene vil derfor ikke lenger være fylkeskommunenes ansvar.

Et godt eksempel på hvordan både regjeringen Stoltenberg og Samarbeidsregjeringen undervurderer de kommunale kostnadene, er det når en vekst i de frie inntektene neste år på 1,75 mrd. kroner, regnet fra anslått inntektsnivå 2001 i kommuneproposisjonen, betegnes som meget bra. For det første vil det ikke bli noen vekst i de frie inntektene i det hele tatt når en tar utgangspunkt i anslag på regnskap for 2001. Til tross for dette svarer Kommunaldepartementet på spørsmål nr. 96 fra Senterpartiet at det vil koste 1 mrd. kroner for kommunesektoren bare å møte behovene som kommer av naturlige endringer i befolkningssammensetning, som flere skoleplasser, flere omsorgsplasser for eldre osv. I tillegg vet vi at kommunenes andel for å nå målet om redusert foreldrebetaling til 1 500 kroner i 2005 er 330 mill. kroner pr. år.

Dette medlem mener at det er kommuner og fylkeskommuners ansvar å inngå avtaler for å sikre de ansattes pensjoner. Når tilleggsregningene som nå sendes kommuner og fylkeskommuner skaper store problemer, er det fordi det ikke finnes økonomiske reserver i kommunesektoren. Dette skyldes at de økonomiske rammene har vært for trange over mange år. Kommunene har gjennomført diverse omstillingsprosesser og det er kuttet til beinet. 87 pst. av kommunene melder at det ikke er mulig å effektivisere virksomheten ytterligere og at reduserte inntekter vil føre til direkte kutt i tjenestetilbudet. Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner må redusere sine tilbud, spesielt innen skole, dersom de ikke får hjelp til å dekke de ekstra utgiftene til forsikringer. Dette medlem mener at det da er uforsvarlig av regjering og Storting å skyve problemet fra seg når vi ser hvilke konsekvenser det får. Senterpartiet er derfor innstilt på å finne løsninger og har allerede i Dokument nr. 8:19 (2001-2002) fremmet forslag om ekstrabevilgninger til kommunesektoren for inneværende år.

Dette medlem viser til Innst. S. nr. 326 (2000-2001) og partienes merknader om sykehusoppgjøret. I denne innstillingen sto Høyre og Kristelig Folkeparti sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om et alternativt opplegg for sykehusoppgjøret med fylkeskommunen. Dette alternativet ville ha sikret et ryddigere og mer rettferdig oppgjør.

Dette medlem viser til at oppgjøret, slik det ble vedtatt i juni 2001, ikke vil gi fylkeskommunene tilstrekkelig økonomisk evne til å løse sine gjenværende oppgaver. Fylkeskommunene vil fortsatt dra med seg gjeld som er opparbeidet på grunn av sykehusdriften, samt opparbeidet underskudd på sykehusdriften i løpet av 2001. Dette dreier seg om betydelige beløp.

Dette medlemhar merket seg svaret fra finansministeren på spørsmål nr. 154 fra Senterpartiet der det framgår at et hovedprinsipp for oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene er at fylkeskommunene skal ha tilstrekkelig økonomisk evne til å løse sine gjenværende oppgaver. Det framgår videre av svaret at Regjeringen i RNB for 2002 vil foreta en vurdering av det økonomiske oppgjøret, herunder vurdere eventuelle urimelige utslag for enkeltfylkeskommuner. Dette medlem forutsetter at dette vil bli fulgt opp på en skikkelig måte.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at fylkeskommunene har tilstrekkelig økonomisk evne til å løse sine gjenværende oppgaver etter at det økonomiske oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene er gjennomført som følge av at staten overtar sykehusene fra 1. januar 2002."

Dette medlem viser til følgende flertallsmerknad i Innst. S. nr. 326 (2001-2002) der det heter:

"Et annet flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener heldøgns omsorgs- og pleieprosjekter fra kommuner som har en lavere dekningsgrad, ikke skal avslås før Stortinget i forbindelse med budsjettet til høsten og den varslede tilleggsproposisjonen til denne, kan vurdere bevilgningsbehovet i 2002 og eventuelt senere. Dette flertallet mener at det skal gis et statlig investeringstilskudd til heldøgns omsorgs- og pleietilbud til om lag 25 pst. dekning til de kommuner som har søkt om det innen fristen 1. oktober. Etter dette flertallets mening er det umulig i dag å anslå noe tall eller økonomisk ramme for å innfri dette."

Dette medlem vil peke på den uholdbare situasjonen mange kommuner kommer i dersom Stortinget ikke gir et klart signal om at eldreplanen skal videreføres.

Dette medlemmener Regjeringen må komme tilbake med et endelig opplegg for en anstendig avslutning for eldreplanen i RNB 2002.

Dette medlemvil peke på at mange kommunerførst nå i eldreplanens siste fase sørger for sykehjemsplasser. Omsorgsboligene kom på plass først, de var lettest å bygge. En rekke kommuner har omarbeidet sine opprinnelige planer og gjort sine endelige vedtak i samråd med Husbank, fylkesmann og fylkeslege. Dette medlem mener at disse kommunene alt nå må gis klarsignal for tilskudd og fremmer på denne bakgrunn forslag om dette.

Dette medlemvil ha et langt sterkere lokalt selvstyre. Det er ønskelig med mer fokus på lokale løsninger og tilpasninger, der kommunene i større grad kan utvikle sin egen politikk. De beste løsningene på lokale problemstillinger finnes som regel lokalt. En forutsetning for dette er mindre detaljstyring fra staten og en friere økonomisk situasjon for kommunene.

Dette medlem vil, som ledd i sterkere lokalt selvstyre, gi kommunene et friere skattøre og fremmer forslag om det. Det vil innebære et alternativ til dagens kommunale eiendomsskatt for personer og at kommunene i perioder kan øke skattleggingen for å gjennomføre viktige politiske prioriteringer.

Dette medlem viser til at kostnadene til ressurskrevende brukere er en stor utgiftspost for mange kommuner. Dette medlem mener det ikke gir kommunene stor nok forutsigbarhet å gi refusjon gjennom skjønnstilskuddet og fremmer derfor forslag om en toppfinansieringsordning.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad, jf. avsnitt 9.6.

2.3 Penge- og valutapolitikken

2.3.1 Sammendrag

2.3.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2001-2002) (regjeringen Stoltenberg)

I St.meld. nr. 29 (2000-2001), der handlingsregelen om en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi ble introdusert, ble det samtidig fastsatt nye retningslinjer for pengepolitikken. Norge er nå i en periode hvor budsjettpolitikken skal tilpasses en gradvis og opprettholdbar økning i bruken av petroleumsinntektene i norsk økonomi. Dette må skje på en måte hvor en legger stor vekt på å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor, og slik at en får en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi.

I denne situasjonen var det behov for en klarere forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte opp om en stabil økonomisk utvikling. Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og i forhold til våre handelspartnere. Den skal samtidig understøtte budsjettpolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Den operative gjennomføringen av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Det forventes at konsumprisveksten som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall på +/- 1 prosentpoeng rundt målet. Utøvelsen av pengepolitikken skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke kan sies å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

2.3.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) (regjeringen Bondevik II)

Nye retningslinjer for pengepolitikken ble fastsatt i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001, jf. også St.meld. nr. 29 (2000-2001).

I tråd med den nye forskriften skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2H pst. Det forventes at konsumprisveksten som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall på +/- 1 prosentpoeng rundt målet for prisstigningen. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) står det videre at Norges Banks rentesetting skal være fram­overskuende og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten knyttet til makroøkonomiske anslag og vurderinger. Den skal ta hensyn til at det kan ta tid før politikkendringer får effekt, og den bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil vise til omtalen og sine respektive merknader om den økonomiske politikken under 2.1 og slutter seg til omtalen av penge- og valutapolitikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i mange år har foreslått at Norges Bank får operativ uavhengighet av Finansdepartementet, og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et lavt og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen i prisnivået innenfor et visst intervall. Selv om Fremskrittspartiet nå har fått gjennomslag for inflasjonsmål for pengepolitikken, er det fortsatt nødvendig med en uavhengig sentralbank.

Disse medlemmer vil også bemerke at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank. I vår åpne økonomi må vi tilpasse oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet, av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke inflasjonsforventningene gjennom tilførsel av penger fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal realrente.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de lovendringsforslag i sentralbankloven som er nødvendig for å sikre Norges Bank operativ uavhengighet i forhold til Finansdepartementet."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti registrerer at det har skjedd en omlegging av pengepolitikken, formelt først i vår, reelt med Gjedrems inntreden som sentralbanksjef – uten noen politisk behandling i forkant. Endringene innebærer sterkere fokus på inflasjon på bekostning av arbeidsløshet som mål for den økonomiske politikken. I gitte situasjoner er det en avveining mellom disse. Omleggingen medfører etter disse medlemmers oppfatning en klarere definering av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske politikken. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes til å stramme inn. Selv om et flertall på Stortinget skulle ønske å føre en mer ekspansiv politikk f.eks. for å redusere antall arbeidsløse, kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at dette motarbeides av Norges Bank gjennom høyere rente.

Disse medlemmer mener dette er uheldig. Finanspolitikken kan i større grad rettes direkte mot de sektorer i samfunnet der det er behov for inngrep, enten det måtte være stimulering eller innstramming. Pengepolitikken virker indirekte, og vilkårlig på ulike sektorer. Fordelingspolitisk er pengepolitikken blind. Særlig er unge mennesker i etableringsfasen sårbare.

Disse medlemmer er derfor uenig i den omleggingen av pengepolitikken som har funnet sted, med påfølgende forskyving av fokus i den økonomiske politikken i retning av mindre presise virkemidler.

Imidlertid må også disse medlemmer forholde seg til den pengepolitikken flertallet har vedtatt. Det betyr at det blir enda vanskeligere enn før å være ekspansive i finanspolitikken, da dette lett vil gi uønskede konsekvenser i form av økt rente. Utgiftsøkninger og skattelettelser må vurderes nøye.

I dag har det store flertallet det bra, særlig materielt. I framlagte budsjetter fra to forskjellige brukes det mye penger på formål som det er mulig å begrense uten store skadevirkninger. For disse medlemmer er det derfor mulig å legge fram et godt budsjett som ivaretar utfordringene på viktige områder, uten at vi totalt bruker mer penger. Disse medlemmer understreker at dette gir grunnlag for en lavere rente.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til omtalen av den økonomiske politikken i 2.1. Dette medlem slutter seg til omtalen av penge- og valutapolitikken.

Dette medlem vil understreke nødvendigheten av å ta også andre hensyn enn ensidig inflasjonsmål i pengepolitikken. I gitte tilfeller kan valget stå mellom inflasjonsmål og arbeidsledighet. I dagens situasjon med ledig kapasitet i anleggssektoren, er det for eksempel forstemmende å oppleve en regjering og et stortingsflertall som ikke vil ta hensyn til dette. Dette medlem vil ellers mene at de valg som i så henseende skal gjøres er det Stortinget og ikke Norges Bank som skal foreta.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sine fraksjonsmerknader, jf. avsnitt 9.6.

2.4 Statens petroleumsfond og folketrygdfondet

2.4.1 Statens petroleumsfond

2.4.1.1 Sammendrag

2.4.1.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2001-2002) (regjeringen Stoltenberg)

Kapitalen i Statens petroleumsfond utgjorde ved utgangen av første halvår i år 522 mrd. kroner. Ved utgangen av 2001 anslås fondskapitalen til om lag 650 mrd. kroner og ved utgangen av 2002 til om lag 860 mrd. kroner.

I tråd med det som ble varslet i Revidert nasjonalbudsjett 2001 har Regjeringen etablert en uttrekningsmekanisme for Petroleumsfondets investeringer. Dette er gjort ved at Finansdepartementet 28. september 2001 har endret forskriften for forvaltningen av Petroleumsfondet. Endringen innebærer at Finansdepartementet kan bestemme at selskaper kan tas ut av fondets investeringsunivers dersom plasseringer i slike selskaper kan være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Et eget sakkyndig råd med folkerettslig kompetanse skal bistå departementet i dette arbeidet. Det vises til nærmere omtale av Petroleumsfondet i avsnitt 3.4 i St.meld. nr. 1 (2001-2002).

2.4.1.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) (regjeringen Bondevik II)

Kapitalen i Petroleumsfondet ved utgangen av 2001 og 2002 er i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) anslått til henholdsvis 647 og 838 mrd. kroner. Endringene i forhold til Nasjonalbudsjettet skyldes endrede anslag for netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og for det oljekorrigerte budsjettoverskuddet. Utviklingen i verdipapirmarkedene i 3. og 4. kvartal er ikke innarbeidet i anslagene.

Miljøfondet, som er en integrert del av Statens petroleumsfond, ble opprettet 31. januar i år med en kapital på 1 mrd. kroner. Denne aksjeporteføljen investeres i 22 land i selskaper som enten antas å ha små miljøskadevirkninger eller har en miljørapport eller miljøstyringssystem av høy kvalitet, jf. bl.a. Revidert nasjonalbudsjett 2000. Regjeringen legger opp til å øke kapitalen i Miljøfondet med 1 mrd. kroner. Dette vil bli gjort i forbindelse med en av de første overføringene fra statskassen til fondet i 2002.

Finansdepartementet er i ferd med å opprette rådet som skal vurdere om investeringer av Petroleumsfondet i gitte selskaper kan innebære et brudd på Norges folkerettslige forpliktelser, jf. Nasjonalbudsjettet 2002. Regjeringen vil i tråd med Sem-erklæringen se nærmere på om uttrekksmekanismen kan tas i bruk ved alvorlige brudd på forpliktelser når det gjelder menneskerettighetene.

2.4.1.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at oljeformuen må forvaltes i et generasjonsperspektiv. Petroleumsfondet må blant annet bidra til å sikre fremtidens pensjoner. Det vises i denne sammenheng til det offentlige utvalg Stortinget har nedsatt for å utrede fondering av pensjonene (Johnsen-utvalget).

Disse medlemmer mener at når det gjelder forvaltningen av Petroleumsfondet må denne også reflektere viktige verdier som respekten for menneskerettighetene. Disse medlemmer støtter opp om uttrekkingsmekanismen, som innebærer at man utelukker selskaper fra investeringsporteføljen dersom plasseringer i de aktuelle selskaper kan være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Det vil særlig gjelde konvensjonene om landminer, kjemiske og biologiske våpen. Det bør gjennomføres en utredning av praktikable kriterier for også å ta i bruk uttrekningsmekanismen ved alvorlige brudd på forpliktelser når det gjelder menneskerettighetene. Det vises til at Regjeringen varsler at den vil opprette et råd som skal vurdere om investeringer av Petroleumsfondet kan innebære et brudd på Norges folkerettslige forpliktelser.

Disse medlemmer mener at Miljøfondet knyttet til Petroleumsfondet bør utvides, og viser til at Regjeringen legger opp til å øke kapitalen i Miljøfondet med 1 mrd. kroner i 2002.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Miljøfondet startet som en integrert del av Petroleumsfondet 31. januar 2001 med en kapital på 1 mrd. kroner.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet før opprettelsen av fondet gikk inn for at startkapitalen skulle være større og støtter derfor regjeringens forslag om å utvide fondet med 1 mrd. kroner. Disse medlemmer viser videre til at Stortinget har gått inn for at størrelsen på Miljøfondet skal vurderes etter 3 år.

Disse medlemmer vil peke på at Stortinget burde fått seg forelagt en vurdering av erfaringene med Miljøfondet, slik Stortinget i sin tid forutsatte.

Disse medlemmer konstaterer at regjeringen Bondevik II ikke følger det opplegget som Stortinget forutsatte. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen Bondevik II legger saken fram for Stortinget som egen sak, bl.a. med en gjennomgang og vurdering av erfaringene med fondet som Stortinget i sin tid forutsatte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i utgangspunktet bruke store deler av petroleumsinntektene, som er plassert i Petroleumsfondet, til å etablere et fondsbasert system for folketrygden. Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 2.4.2.1 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at oljefondet i inneværende år vil overstige statsbudsjettets utgiftsside, og fremdeles vokser raskt. Dette illustrerer størrelsen, og sier en del om hvilke muligheter, men også hvilke utfordringer, dette stiller oss overfor. Med unntak av 1 mrd. kroner i miljøfondet investeres hele fondets kapital nå med høyest mulig avkastning innenfor gitt risiko som eneste retningslinje.

Et minimumskrav må være at den norske stat som aktør på verdens kapitalmarkeder, må tilfredsstille de etiske standarder som gjelder for vår politikk for øvrig. Men disse medlemmer mener at deler av dette fondet bør også brukes til offensivt å forbedre situasjonen for verdens fattige.

Etter lang tids påtrykk fra disse medlemmer klarte omsider den forrige regjeringen å etablere den såkalte uttrekksmekanismen i oljefondet. Det er en åpning i retningslinjene for fondet som gir mulighet til å unngå å investere i enkeltbedrifter som driver i strid med folkerettslige avtaler Norge er forpliktet av. Dette betyr for eksempel at oljefondet har formell mulighet til å trekke sin investering i en landmineprodusent, etter at denne plasseringen ble dokumentert av Sosialistisk Venstreparti.

Dette er en SV-seier alle som er opptatt av Norges rykte internasjonalt skal glede seg over. Imidlertid er dette bare et lite steg i retning av en etisk holdbar investeringsstrategi for oljefondet. Fremdeles er alle nordmenn gjennom oljefondet eiere i en rekke selskaper som tjener penger på virksomhet vi ikke vil assosiere oss med. Våpenproduksjon, miljøødeleggelser, barnearbeid, etc. – oljefondet har plassert penger i selskaper som er involvert i alt dette og mye mer. Problemet er at dette må avdekkes av Sosialistisk Venstreparti og andre for at denne bestemmelsen kan tre i kraft.

Det grunnleggende problemet er imidlertid etter disse medlemmers oppfatning at forskriften oljefondet er underlagt forbyr dem å ta andre hensyn enn maksimal avkastning. Forvalterne av det norske folks fellesformue har ikke lov til å la være å investere i en bedrift, uansett hva slags miljøfiendtlig og usolidarisk virksomhet den driver med, hvis den for øvrig oppfyller kriteriene for investering.

Sannsynligvis vil det ikke være stort tap forbundet med å underlegge oljefondet etisk holdbare regler, kanskje vil det til og med være lønnsomt. Men selv om dette skulle bety et noe mindre fond på sikt, er det en pris disse medlemmer tror det norske folk er villige til å betale for å slippe å ha dårlig samvittighet på grunn av plasseringen av våre felles midler.

Disse medlemmer går inn for å plassere 5 mrd. kroner av oljefondets kapital i et solidaritetsfond som skal investere i næringsvirksomhet i de fattigste delene av verden. Dette fondet skal først og fremst gå til investeringer i landene på FNs MUL-liste (minst utviklede land). De fleste av disse ligger i Afrika, men også noen øystater og land i Asia er med i denne gruppen.

Historisk sett har en av de viktigste kildene til økonomisk utvikling vært tilgangen på kapital. Med kapital følger også teknologioverføring og kunnskap som er svært viktig for å få fortgang i den økonomiske utviklingen. For de fleste små og fattige land må denne kapitalen komme fra utlandet. Norge baserte sin industrielle vekst på begynnelsen av det forrige århundre på utenlandsk kapital. Asiatiske land som Sør-Korea og Taiwan, som gikk fra å være u-land til moderne industrinasjoner på noen tiår, baserte seg i stor grad på utenlandske investeringer. De senere årene har India og Kina mottatt store mengder utenlandske investeringer; og resultatet er stabilt høy økonomisk vekst og økt levestandard for millioner av mennesker.

Det finnes likevel en rekke land – særlig i Afrika – som knapt mottar investeringer utenfra. De står på siden av den globale økonomien. Disse medlemmer ser det som en hovedutfordring å øke strømmen av privat kapital til de fattigste landene i verden. I dag er den private kapitalstrømmen fra sør til nord 5 ganger så stor som bistanden. Likevel er disse tallene små sammenliknet med samlede kapitalbevegelser over landegrensene. Norge er – gjennom oljefondet – i ferd med å bli en stor aktør på det internasjonale finansmarkedet. Hvordan oljefondet blir investert er et politisk spørsmål, av interesse for alle i Norge som har del i denne formuen. Disse medlemmer vil at Norge skal bruke en del av denne formuen til investeringer i de fattigste landene i verden, gjennom et solidaritetsfond.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at oljeformuen er en ikke-fornybar ressurs som må forvaltes i et generasjonsperspektiv.

Dette medlemviser til at Petroleumsfondet jevnlig har vært i søkelyset siden opprettelsen grunnet kritikkverdige investeringer. Dette medlem tar til etterretning av det nå er etablert en utrekksmekanisme for Petroleumsfondets investeringer. Dette er et viktig steg, men ikke tilstrekkelig for å sikre god nok forvaltning av denne formuen, og dette medlem vil følge meget nøye med på hvordan mekanismen blir praktisert framover. Dette medlemvil i tillegg vise til forslag tidligere fremmet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre om hvilke kriterier som bør legges til grunn for forvaltningen av Petroleumsfondet:

• – Det gjøres aktiv bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme hensynet til menneskerettigheter og miljø.

• – Hele fondet forbys å investere i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.

• – Det tas initiativ internasjonalt for å bidra i videreutviklingen av virkemidler for å etablere etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø.

Dette medlem er tilfreds med at Regjeringen legger opp til å øke kapitalen i Miljøfondet med 1 mrd. kroner.

Dette medlem viser til at Norges forsømmelser på kulturminneområdet er store. Dette medlem mener kulturminnevernet må tilføres mer midler for å ta igjen det forsømte, og dette medlem går derfor inn for å opprette et Norsk Kulturminnefond, som et viktig bidrag for å få til økte ressurser til å bevare vår felles nasjonalarv.

Dette medlem viser også til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om statsbudsjettet for 2001 hvor Regjeringen ble bedt om å utrede et utviklingsfond som kan brukes til nærmere bestemte bistandsformål i fattige utviklingsland. Dette medlem viser til at dette ikke er blitt fulgt opp.

Dette medlem vil derfor fremme forslag om dette under kap. 8 i denne innstilling.

Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at man skal være kritisk til å plassere og investere statsformuen utenriks mens det fremdels er investeringsoppgaver som skulle ha vært løst i vårt eget land, og disse investeringene kan gjørest uten at det blir skapt for stor etterspørsel i økonomien.

Dette medlem mener at inflasjonsmomentet ikke er det viktigste, da "oljefondet" etter planen skal føres tilbake til den norske økonomien om en generasjons tid. Dette medlem mener at det på dette tidspunktet, fra om lag 2020 og utetter, vil være større fare for inflasjon enn om man investerer oljeformuen i infrastruktur og tilrettelegging av næringsutvikling i dagens samfunn.

2.4.2 Folketrygdfondet

2.4.2.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til omtalen i statsbudsjettet og har for øvrig ingen merknader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er helt nødvendig snarest å endre systemet med forvaltning av pensjonsmidler.

Disse medlemmer mener at folketrygdens hovedoppgaver skal være å sikre alle en nødvendig pensjonsinntekt ved alderdom, uførhet og dødsfall (etterlattepensjon), og pensjon til barn yngre enn 18 år hvis en eller begge foreldre er døde. Folketrygden skal dessuten sikre alle nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved sykdom. Disse hovedoppgaver mener disse medlemmer at folketrygden skal konsentrere seg om å løse på en slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler for, og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene til folketrygden bør derfor være øremerket de nevnte formål. For å oppnå dette ønsker disse medlemmer å overføre rent sosiale velferdsordninger fra folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet er det rette sted for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet i generelle politiske målsettinger.

Disse medlemmer viser til at Folketrygdfondet ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av 17. juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden. Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet. I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter begynte å overstige inntektene i 1979, har disse midlene blitt værende i fondet. I tillegg har fondet vokst med den årlige avkastningen. Folketrygdfondet er i dag fristilt fra folketrygden i den forstand at det ikke blir overført midler til eller fra fondet, og det finnes ikke regler som hjemler bruk av fondet som likviditetsreserve for folketrygden.

Det er under ingen omstendighet nok midler i dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende pensjonsforpliktelser.

Disse medlemmer vil foreslå å innføre - dog ikke med virkning fra 2002 - et nytt system for finansiering av fremtidens trygde- og helseutgifter. Avkastningen fra folketrygdfondet, petroleumsfondet og deler av statens eierskap i næringslivet benyttes til å delfinansiere pensjoner.

Det kan i tillegg utskrives trygdepremier og helsepremier som betales av arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Behovet for premieinntekter knyttet til pensjoner vil avta etter hvert som et pensjonsfond bygges opp. Parallelt med dette reduseres inntektsskatter vesentlig slik at det samlede skattetrykk, representert ved skatter og trygde- og helsepremier reduseres.

Prinsippene og detaljeringen av et slikt system krever tid til utredninger. Hvis det imidlertid skal være innhold i uttalelser fra samtlige partier om at oljeformuen skal sikre fremtidige pensjonsforpliktelser, bør det være mulig å samle seg om hovedtrekkene i et slikt forslag.

Disse medlemmer vil avhende store deler av det statlige eierskapet i norsk næringsliv. Men disse medlemmer mener at så lenge vi har statlig eierskap, må dette tilrettelegges slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig eiet virksomhet. Det er vesentlig at politiske myndigheter har en klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Det er derfor nødvendig å omorganisere statens eierskap og kapitalforvaltning på en slik måte at dette i størst mulig grad kommer norske skattebetalere til gode, og på en slik måte at uheldig sammenblanding av roller fra statlige myndigheters side unngås. En betydelig del av aksjekapitalen i bedrifter notert på Oslo Børs er statseid og disponert av Regjeringen via statsråder som generalforsamling, eller som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierrollen, er meget betydelig. Muligheten for sammenblanding av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske interesser er betydelig.

Disse medlemmer mener at det for alle statlig eide bedrifter må klargjøres om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål avvises idet den ene eller andre må velges etter en reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge, og eventuelt hovedkontor i Norge, mener Fremskrittspartiet at selskapets vedtekter må endres slik at en såkalt gylden aksje, eiet av staten, sikres veto i de spørsmål som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige eierskapet som finansielt eierskap.

Salg av alle statens eierandeler i alle selskap med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil ikke ha norske kjøpere, da omfanget er for stort, og det er stor mangel på norske finansielle investorer i og med at de store pensjonsforpliktelsene er i statens hånd gjennom Folketrygdfondet. Statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet til Folketrygdfondet. Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er overført Folketrygdfondet vil muligheten for misbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side være bortfalt, og maktspredning vil være oppfylt. Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele Folketrygdfondet opp i flere separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold til at Folketrygden disponerer avkastningen.

2.5 Det inntektspolitiske samarbeidet og sysselsettingspolitikken

2.5.1 Sammendrag

2.5.1.1 Sammendrag fra St.meld nr. 1 (2001-2002) (regjeringen Stoltenberg)

Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget, har gitt gode resultater, med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet

Dersom forskjellen i lønnskostnader mellom Norge og våre konkurrentland blir for stor, svekkes mulighetene til å holde høy sysselsetting og lav ledighet. Dette understreker viktigheten av at det inntektspolitiske samarbeidet videreføres.

I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft i flere sektorer, er det viktig at arbeidsmarkedsetaten raskt formidler informasjon om ledige stillinger og arbeidssøkernes kvalifikasjoner til brukerne. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidssøkere hurtigst mulig kommer i jobb. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene vil særlig bli rettet inn mot kvalifisering, bl.a. gjennom kortvarige, yrkesrettede arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO). Det vil bidra til at ledige hurtigst mulig kan tilføres kvalifikasjoner tilpasset virksomhetenes kompetansebehov.

Sysselsettingspolitikken tar utgangspunkt i at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Den framtidige verdiskapingen og våre muligheter til å utvikle velferdsordningene er avhengig av tilgangen på arbeidskraft og av hvor effektivt vi klarer å utnytte ressursene og de kunnskapene hver enkelt av oss har.

Betydningen av en stor og effektiv arbeidsstyrke understrekes av at verdien av vår menneskelige kapital er anslått å være rundt 13 ganger høyere enn petroleumsformuen. Det betyr at en reduksjon av arbeidsstyrken med 7 pst., for eksempel gjennom utstøting fra arbeidslivet eller lavere avgangsalder, lengre ferie, kortere daglig arbeidstid eller økt sykefravær, vil redusere vår framtidige verdiskaping like mye som om hele petroleumsformuen ble borte. Økningen i det trygdefinansierte sykefraværet siden 1995 har alene redusert den effektive arbeidsstyrken med om lag 2 pst.

En økende andel eldre i den yrkesaktive befolkningen påvirker sykefraværet og tilgangen til uførepensjonsordningen. Befolkningsframskrivinger i Langtidsprogrammet 2002-2005 viser at antall personer vil avta i aldersgruppen 25-54 år, hvor yrkesdeltakelsen er på sitt høyeste og hvor tidligavgangen fra arbeidsmarkedet er betydelig lavere enn i eldre årsklasser. Nesten hele veksten i befolkningen i arbeidsdyktig alder fram til 2010 vil komme i aldersgruppen 55-66 år. Dette innebærer at endringer i befolkningens sammensetning isolert sett vil bidra til å øke avgangen til tidligpensjonsordninger betydelig fram til 2010. Hvis andelen uføre i de enkelte befolkningsgrupper holder seg uendret framover, kan antallet uførepensjonister øke med om lag 70 000 personer fra 2000 til 2010.

Hvis en ikke makter å begrense tidligavgangen fra arbeidsmarkedet og samtidig fristille ressurser gjennom omstilling og fornyelse, vil det være vanskelig å utvikle det offentlige tjenestetilbudet i takt med behov og ønsker. Regjeringen tar derfor sikte på å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken. Det er satt i gang et arbeid med å reaktivisere uførepensjonister som har utsikter til å komme tilbake til arbeidslivet. I den forbindelse vil det bli iverksatt forsøk med et eget reaktiviseringstiltak, hvor bruk av lønnstilskudd kombineres med midlertidig ansettelse av tiltaksdeltakerne. Samtidig har en innskjerpet kravene til at attføring skal være forsøkt før det innvilges uførepensjon. For å styrke innsatsen på disse to områdene økes bevilgningene til attføringstiltak for yrkeshemmede. Det arbeides videre med å følge opp Sandman-utvalgets innstilling med sikte på å redusere sykefraværet og tilgangen til uføretrygd.

2.5.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) (regjeringen Bondevik II)

Årslønnsveksten har avtatt siden 1998, da lønnsveksten var dobbelt så høy som hos våre handelspartnere. Årslønnsveksten anslås til 4H pst. i 2001 og 4G pst. i 2002. Anslaget for neste år er basert på at det gis moderate lønnstillegg. Den nylig inngåtte endringen i arbeidstidsavtalen for lærerne i grunn- og videregående skole vil isolert sett bidra til å øke årslønnsveksten for lønnstakere med om lag G prosentpoeng fordelt på årene 2002 og 2003. Denne avtalen har imidlertid sin motpost bl.a. i at lærerne skal øke sin undervisningstid, og avtalen vil dermed ikke påføre kommunene merkostnader. Utvidelsen av ferien med til sammen fire dager har økt bedriftenes påløpte lønnskostnader både i 2000 og 2001. Selv om lønnsveksten har avtatt noe de siste par årene, ligger den likevel klart høyere enn hos våre handelspartnere. Med mangel på arbeidskraft i mange sektorer er det krevende å få lønnsveksten ned mot nivået hos våre handelspartnere.

Siden midten av 1990-tallet har tidligavgangen fra arbeidslivet og sykefraværet økt sterkt. Sykefraværet som folketrygden dekker svarte til nesten 90 000 årsverk i 2000, mot vel 50 000 årsverk i 1995. Ved utgangen av 2000 var det nesten 280 000 uførepensjonister, som er en økning på i overkant av 40 000 siden 1995. Veksten både i sykefraværet og i antallet nye uførepensjonister har flatet noe ut i 2001. For å redusere sykefraværet og tilgangen til uføretrygd inngikk regjeringen Stoltenberg i begynnelsen av oktober i år en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen, som har en prøve­periode på vel fire år, skal evalueres etter 2. kvartal 2003. Målene med avtalen er:

• – Å redusere sykefraværet med minst 20 pst. for hele avtaleperioden i forhold til sykefraværnivået for 2. kvartal 2001, i henhold til den sentrale sykefraværsstatistikken.

• – Å få tilsatt langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne (yrkeshemmede, arbeidstakere på attføringstiltak, reaktiviserte uføretrygdede) enn i dag. Måltall vil bli fastsatt etter nærmere drøftinger med arbeidslivets parter.

• – Å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet.

Regjeringen ser det som positivt at det er inngått en avtale for å redusere sykefraværet. Utviklingen på dette området må følges nøye, og dersom målene for redusert fravær ikke nås, vil en måtte vurdere innstramminger i regelverket for sykepenger.

I dagens situasjon rettes arbeidsmarkedstiltakene inn mot å tilføre arbeidssøkere nødvendig kompetanse for å gå inn i ledige stillinger. Tiltakene vil bli satt inn overfor utsatte grupper i arbeidsmarkedet (som f.eks. ungdom, langtidsledige og innvandrere). I Nasjonalbudsjettet ble det lagt til grunn et tiltaksnivå på 8 200 plasser som gjennomsnitt for 2002, og at dette ville gi grunnlag for en tiltaksaktivitet i første halvår 2002 om lag på linje med nivået i andre halvår i år. Regjeringen foreslår å ikke endre bevilgningen til ordinære arbeidsmarkedstiltak. Tiltaksnivået vil bli vurdert på nytt i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002.

2.5.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til regjeringen Stoltenbergs omtale av sysselsettings- og inntektspolitikken i Nasjonalbudsjettet.

Disse medlemmer mener at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Den framtidige verdiskapingen og våre muligheter for å utvikle velferdstilbudet er avhengig av tilgangen på arbeidskraft, og at den enkelte får utnytte sine ressurser og kunnskaper best mulig.

Disse medlemmer vil peke på at den sterke veksten i norsk økonomi fra begynnelsen av 1990-tallet har ført til rekordhøy yrkesdeltaking. Veksten har vært særlig høy blant ungdom og kvinner. Den sterke veksten har falt sammen med høy avgang fra arbeidsmarkedet ved tidlig pensjonering, uføretrygding og sterk økning i sykefraværet. Nye tall kan tyde på at denne veksten er i ferd med å avta, men den tidlige avgangen fra yrkeslivet er likevel fortsatt bekymringsfull.

Disse medlemmer konstaterer at i de siste fem årene har om lag en tredjedel av den samlede utgiftsveksten i de offentlige budsjettene gått med til å dekke veksten i antall uførepensjonister og utgifter til sykepenger. Dette legger sterke bindinger på budsjettpolitikken.

Disse medlemmer mener at arbeidslivet skal ha plass til alle, og at arbeidslivet derfor må gjøres mer inkluderende. I den enkelte virksomhet må forholdene i større grad legges til rette for mennesker som ikke kan yte full innsats.

Disse medlemmer støtter Intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv og de virkemidlene som følger med avtalen. For å nå målene i avtalen om å redusere sykefraværet, få flere med redusert funksjonsevne i arbeid og øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet, må avtalen følges aktivt opp av alle parter. I avtalen har Regjeringen forpliktet seg til å bygge opp en egen tjeneste som skal bistå bedriftene i deres sykefraværsarbeid. Disse medlemmer mener derfor at det er uheldig at regjeringen Bondevik II foreslår å kutte i driftsutgiftene til Trygdeetaten.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen Bondevik II i sitt budsjettforslag anslår økt ledighet og derfor budsjetterer med 500 mill. kroner mer i dagpenger. Disse medlemmer mener det er behov for mer aktiv innsats dersom ledigheten øker, og har registrert at Regjeringen ikke foreslår å øke omfanget av arbeidsmarkedstiltakene.

Disse medlemmer mener at det er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden. Dette samarbeidet har bidratt til at Norge har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste OECD-land.

Et partssammensatt utvalg, som ble nedsatt i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1999, foreslo en rekke tiltak for å styrke etter- og videreutdanningen i arbeidslivet. Disse medlemmer vil peke på at regjeringen Stoltenberg i sitt forslag til statsbudsjett viderefører satsingen på Kompetansereformen. regjeringen Stoltenberg foreslår å lovfeste en individuell rett til grunnskoleopplæring for voksne som har behov for det fra 1. august. Videre følger Regjeringen Stoltenberg opp Kompetanseutviklingsprogrammet med en bevilgning på 100 mill. kroner. Arbeidet med blant annet dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse skal fortsette.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen Bondevik II vil fortsette det inntektspolitiske samarbeidet, men har flere forslag som vil gjøre dette samarbeidet vanskeligere. Disse medlemmer vil spesielt peke på at Regjeringen trekker tilbake forslaget om å øke fradraget for fagforeningskontingenten, og at regjeringens skatteopplegg har en svært skjev sosial profil.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre understreker at arbeidskraften er Norges viktigste ressurs. I mange sektorer er det fortsatt mangel på arbeidskraft. Det bør derfor settes inn tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen vil rette arbeidsmarkedstiltakene inn mot å tilføre arbeidstakere nødvendig kompetanse for å gå inn i ledige stillinger. Tiltakene bør settes særlig inn overfor utsatte grupper i arbeidsmarkedet, som ungdom, langtidsledige og innvandrere. Også Arbeidsmarkedsetaten bør konsentrere sitt arbeid om disse gruppene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret for den store økningen i sykefravær de siste årene, selv om økningen har flatet noe ut i 2001. Disse medlemmer vil vise til den forrige regjeringens intensjonsavtale med partene i arbeidslivet, og ser positivt på denne. Utviklingen på dette området må imidlertid følges nøye.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har fremmet et budsjettforslag som gir et godt grunnlag for lavere rente og redusert prisvekst. Dette vil legge forholdene til rette for økt sysselsetting. En forutsetning for dette er et moderat lønnsoppgjør til våren. Disse medlemmer vil understreke partene i arbeidslivet sitt ansvar for å gi sitt bidrag for å få lønnsveksten i Norge ned mot nivået hos våre handelspartnere gjennom et moderat lønnsoppgjør.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at ledigheten nå er økende og over 3 pst. av arbeidsstyrken. Disse medlemmer tar avstand fra holdningen om at dette er et akseptabelt ledighetsnivå, og den implisitte forutsetningen om at de som i dagens arbeidsmarked ikke har arbeid, ikke egner seg til arbeid. Disse medlemmer mener det må være en målsetting å få ledigheten ytterligere ned. Dette kan gjøres gjennom bruk av økonomiske virkemidler. Formidlingen av arbeidskraft styrkes og effektiviseres gjennom privat arbeidsformidling, og det gis langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser og innstramminger i dagpengeordningen, med innføring av plikt til å ta imot tilbudt arbeid.

Disse medlemmer er også opptatt av at arbeidsstyrken økes, gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å søke å skaffe seg lønnet arbeid. I tillegg mener disse medlemmer at det er viktig at den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig, brukes på en best mulig måte med hensyn til å skape et grunnlag for økt vekst. Det offentlige byråkrati må reduseres, støtten til ulønnsomme arbeidsplasser må reduseres, og det må legges til rette for at arbeidskraften mobiliseres yrkesmessig og geografisk slik at denne, vår viktigste ressurs, brukes på best mulig måte.

En konsekvens av økonomisk vekst, høyere og mer effektiv sysselsetting, er at det legges et grunnlag for generelt høyere lønnsvekst. Lønnsvekst er selvsagt et gode, og desto mer forholdene legges til rette for at lønningene kan øke, desto bedre er den økonomiske politikken.

Disse medlemmer tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke, uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker. For disse medlemmer er det derfor et mål å øke lønningene, på samme måte som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten.

Disse medlemmer er samtidig klar over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensiell stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for. Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften. Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt, eller på den enkelte bedrift. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes makt på arbeidsmarkedet og mener "solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen i sysselsettingen på.

Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen i utgangspunktet burde skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både i offentlig og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll må kanaliseres over i tjenesteytingen.

Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering, likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges til rette for større differensiering lokalt. Det må også gjelde for lønnspolitikken. Holdenutvalget la frem sin utredning i juni 2000. For første gang har et utvalg hvor partene i arbeidslivet var sterkt representert, gått langt i å erkjenne at måten lønnsfastsettelsen skjer på i offentlig sektor, må ta sin del av skylda for de problemer vi har i det offentlige.

Et stivbeint forhandlingssystem preget av generelle tillegg til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, har ikke tatt hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur og økte forskjeller mellom grupper med høyere utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig yrker som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man seg gjerne over i en jobb hvor man føler seg skikkelig verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats- og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.

Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

Ifølge nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres ansvaret for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil på sikt, og i større grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.

Internasjonalt er det ikke noen sammenheng mellom lønnsutviklingen og inflasjon når lønnsutviklingen har sin grobunn i produktivitetsutvikling. Mange land i euro-området har høyt lønnsnivå, høy sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon.

Disse medlemmer er svært bekymret over det økende sykefraværet i Norge og de påfølgende merutgifter for folketrygden. Det har vært en vedvarende økning i sykefraværet siden 1994. Sykefravær påfører det norske samfunn betydelige utgifter og medfører selvsagt tapt produksjon både i privat og offentlig sektor. Det er derfor nødvendig å få sykefraværet ned.

Disse medlemmer viser til den nylig inngåtte avtale mellom LO og NHO for å redusere sykefraværet med 20 pst. Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom dette skal kunne være realistisk må en kunne forvente en effekt av dette allerede i 2002. Ifølge notat fra NHO av 1. november 2001 bør det kunne forventes en reduksjon på 5 pst. allerede i 2002, og NHO legger til grunn at det vil bety en reduksjon på 1,1 mrd. kroner. Disse medlemmer følger derfor opp denne forventning, og reduserer kapitlet tilsvarende.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at den begrensende faktoren i forhold til å løse mange utfordringer i offentlig sektor i mange tilfeller nå er arbeidskraft, ikke penger. Det betyr at økt aktivitet i offentlig sektor kun er mulig hvis vi øker arbeidstilbudet, eller hvis arbeidskraft overføres fra privat sektor.

Det norske arbeidsmarkedet er stramt. Selv om det meldes om en viss økning i arbeidsledigheten, melder mange bedriftene om mangel på arbeidskraft. Svak tilgang på undervisnings- og helsepersonell svekker velferdstjenestene, og gjør videre utbygging av helse-, omsorg- og utdanningssektoren vanskeligere. Samtidig er det fortsatt ledige hender som ikke tas i bruk, og hender som kan brukes til nyttigere ting. Disse medlemmer understreker at hovedutfordringen nå er å kvalifisere de som vil og kan jobbe mer, til de jobber som står ledige.

Sosialistisk Venstrepartis sysselsettingspakke består både av tiltak som kan gjennomføres umiddelbart, og av tiltak som trenger grundigere behandling. Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringa om å legge fram en helhetlig pakke på dette området med basis i disse tiltakene:

• 1. Kontantstøtten avvikles. Det skal lønne seg å være yrkesaktiv, også for småbarnsmødre. Innsparingene brukes til å redusere oppholdsbetalingen i barnehagene.

• 2. Fra uføretrygd til lønna arbeid. Alle uføretrygdede under 50 år innkalles til intervju for å gå igjennom mulighetene for å ta seg lettere arbeid på hel- eller deltid. Arbeidsgivere som ansetter tidligere uføretrygdede tilbys et lønnstilskudd for å dekke deler av den nyansattes lønn. Funksjonshemmede må lettere få jobb, utdanning og transport. A-etat må utvikle kompetanse for å skreddersy opplegg for funksjonshemmede. Transportordninger må også utvikles for funksjonshemmede i høyere utdanning.

• 3. Kvalifisering av arbeidsledige. Alle ledige skal få tilbud om jobb, utdanning eller tiltaksplass innen 4 uker. Det innføres en ordning med lønnstilskudd jf. Innst. S. nr. 222 (1999-2000) Utjamningsmeldinga.

• 4. Skattelette til lavtlønte Økning av særskilt fradrag i arbeidsinntekt, øvre grense i minstefradraget og satsen i minstefradraget, kombinert med økt frikortgrense reduserer skatten for lavlønte, og gjør overgang fra trygd til arbeid mer lønnsomt.

• 5. Innvandringsstoppen må mykes opp. Innvandrere og flyktninger må lettere få godkjent kompetanse og utdanning fra hjemlandet. Sosialistisk Venstreparti vil etablere en "Green card"-ordning – der det åpnes for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS. Reglene for å søke arbeids- og oppholdstillatelse i Norge bør gjøres smidigere, og behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres kraftig.

• 6. Heller skoler enn kjøpesentre. Norge trenger bygningsarbeidere til å forbedre standarden på skolene, ikke flere kjøpesentre. Bygging av nye kjøpepalass får vente til skolebarna har fått sitt, og bør forbys i en periode på 4 år.

• 7. Økt grense for hvor mye studenter kan tjene ved siden av studiene. Studenter i våre storbyer er i en vanskelig økonomisk situasjon pga. et tøft boligmarked. Gjennom å øke inntektsgrensa før Lånekassa avkorter støtten, kan arbeidskraft frigjøres.

• 8. Stimuler eldre til fortsatt innsats i arbeidslivet. Mange eldre har god helse, og kan med sin erfaring gi verdifulle bidrag i arbeidslivet. Vi utfordrer Regjeringa til å komme med en pakke som stimulerer til dette.

• 9. Arbeid er nødvendig for integrering. Introduksjonsprogram for innvandrere og flyktninger med fokus på norsk, samfunnskunnskap og arbeidsopplæring i hele landet. Dette kombineres med en introduksjonsstønad for å folk over fra sosialhjelp til fast inntekt.

• 10. Redusert vernepliktstid. 6 måneders militær og sivil førstegangstjeneste. Ca. 15 000 unge menn avtjener førstegangstjeneste hvert år, følgelig kan 7 500 årsverk frigjøres på sikt hvis verneplikttida effektiviseres. Dette må skje etter en periode med nedtrapping.

Disse medlemmer viser til forslag under kapittel 8 i denne innstilling.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter den inngåtte "Intensjonsavtale om et inkluderende arbeidsliv", men mener at de praktiske tiltak er alt for beskjedne i forhold til behov for arbeidskraft i næringslivet og behovet som de mange ledige og undersysselsatte har for å komme i arbeid. Samtidig mener dette medlem at de varslede tiltak for betydelig økning av arbeidskraftinnvandring vil ødelegge for den ønskelige satsingen på å mobilisere mer av den arbeidskraft som finnes tilgjengelig.

Med bakgrunn i at arbeidskraft er samfunnets absolutt viktigste ressurs, vil dette medlem peke på den betydelige sløsing som foregår i henhold til ulike undersøkelser:

• – Antall helt ledige og på ordinære tiltak er om lag 70 000.

• – Antall på yrkesrettet attføring er over 60 000 og økte med 11 pst. siste år.

• – Antall uføre over 16 år er 260 000.

• – Sykefravær utgjorde 220 000 årsverk.

• – Antall årsverk tapt i helsekø er 7 300.

• – 67 000 deltidsarbeidende ønsker å arbeide 23 000 årsverk mer.

• – 30 000 yrkeshemmede ønsker å arbeide - 14 000 er meldt ledige.

• – 182 000 ekstra årsverk av innvandrere i løpet av 10 år forutsatt samme yrkesdeltagelse som gjennomsnittet.

• – 400 000 årsverk mer av kvinner forutsatt samme yrkesdeltagelse som menn.

• – 72 000 færre på pensjon om uføre-/pensjonsraten for de over 60 år var som i 1980.

• – I deler av landet er tilbudet av arbeidskraft større enn etterspørselen.

Dette medlem vil understreke den betydning helseforebyggende tiltak kan ha for tilgangen på arbeidskraft. Dette medlem mener samfunnet må satse langt mer på å forebygge at folk bli pasienter og klienter, og at slik forebyggende virksomhet må bli et viktig formål på alle politikkområder og på alle samfunnsnivå. Samtidig er det svært viktig at det på den enkelte arbeidsplass blir tatt hensyn til at den enkeltes tåleevne ikke blir overskredet. Når det skjer, er dette ofte fordi det er vanskelig å skaffe nok arbeidskraft eller presset for økt effektivitet er blitt for stort.

Like viktig som å forbedre tilgangen på arbeidskraft, er betydningen for den enkeltes livskvalitet av å komme i arbeid. Dette medlem anser arbeid som gir lønn som det viktigste bidrag til å hjelpe fattige til å greie seg sjøl. En rekke negative levekår er knyttet til at voksne ikke har arbeid.

Dette medlem vil vise til Senterpartiets forslag om økte bevilgninger til arbeidsforberedende tiltak, og økt behandlingskapasitet ved sykehus og opptreningsinstitusjoner. Dette medlem mener det er særlig viktig med tiltak rettet mot eldre arbeidstakere da aldersgruppen 55-67 år vil øke med over 200 000 personer i løpet av de nærmeste 10 år. Det vises til privat forslag Dokument nr. 8:14 (2001-2002) der Regjeringen bes legge fram en egen handlingsplan for økt yrkesdeltagelse for denne gruppen.

Dette medlem mener det må legges mer vekt på likestilling i arbeidslivet ut fra likelønnsperspektiv og for å utnytte bedre kvinners evner i ledende posisjoner. For å bidra til at kvinner lettere får jobb, foreslår Senterpartiet på nytt at pensjonspremier skal være kjønnsnøytrale.

Dette medlem mener en bedre utnyttelse av tilgjengelige arbeidskraftreserver vil bidra til lågere lønns- og prisstigning, og også bidra til at rentene kan gå ned. En slik utvikling vil alle være tjent med, og næringslivets konkurranseevne vil kunne bedres. Ved at innenlands arbeidskraft gjøres tilgjengelig og ved at statlige arbeidsplasser flyttes ut av Oslo, vil presset på boligmarkedet og offentlige tjenester i pressområdene bli langt mindre enn om arbeidskrafta hentes fra utlandet.

Dette medlem vil peke på de positive resultater av det inntektspolitiske samarbeid, og mener at fortsatt innsats for utjevning av levekår gjennom et rettferdig skattesystem vil være av avgjørende betydning for fortsatt moderat lønnsutvikling. Dette medlem anser sentralt fastsatte lønnsavtaler, gjerne for noe lengre perioder, som gunstig for å unngå for store lønnsforskjeller.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sine fraksjonsmerknader, jf. avsnitt 9.6 i denne innstilling.

2.6 Tiltak for å bedre økonomiens virkemåte

2.6.1 Sammendrag

2.6.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2001-2002) (regjeringen Stoltenberg)

For å sikre et høyt velferdsnivå må en sikre at ressursene utnyttes så effektivt som mulig både i privat og offentlig sektor. Innen flere områder der det offentlige tidligere hadde et direkte ansvar for produksjonen av varer og tjenester, er det gjennom 1990-tallet innført markeder med konkurranse. Viktige eksempler på slik deregulering er telemarkedet og kraftmarkedet. Omfanget av næringsstøtte er blitt redusert i OECD-området, og tekniske handelshindre er blitt bygget ned. EØS-avtalen har bidratt til at Norge deltar i et stort indre marked i Europa, samtidig som den har ført til reformer både i Norge og andre land for å styrke konkurransen. Det vises til kap. 5 i St.meld. nr. 1 (2001-2002) for en omtale av ulike tiltak for å bedre produktmarkedenes virkemåte.

Regjeringen legger vekt på en aktiv konkurransepolitikk som skal sikre effektiv ressursbruk ved å legge til rette for virksom konkurranse. Det er i den forbindelse viktig at myndighetene har mulighet til å gripe inn hurtig og effektivt overfor atferd som begrenser konkurransen. Utvalget som vurderer norsk konkurranselovgivning har foreslått å gi norske myndigheter kompetanse til fullt ut å håndheve EØS-avtalens bestemmelser om forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt. Regjeringen vil komme tilbake til dette.

Innen offentlig sektor er utvikling av gode styringssystemer viktig for å sikre effektiv ressursutnyttelse. Helsesektoren, undervisningssektoren og justissektoren er eksempler på sektorer der det har vært utredet og gjennomført omfattende reformer med sikte på å utnytte ressursene bedre. Det vises til kap. 5 for en nærmere omtale av fornyelse av offentlig sektor.

Forskning og utvikling (FoU) er et prioritert område for Regjeringens politikk. Regjeringens mål er at FoU-innsatsen i Norge innen 2005 skal komme opp på gjennomsnittlig OECD-nivå, målt som andel av BNP. Dette målet er ambisiøst og vil kreve betydelig styrking av forskningsinnsatsen både fra det offentlige og næringslivet. Regjeringen foreslår derfor en betydelig reell vekst i de samlede bevilgningene til FoU-formål i budsjettet for 2002. I tillegg foreslår Regjeringen, i tråd med Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2001, å innføre en ordning med skattefradrag for FoU-investeringer. For å stimulere til sterkere FoU-innsats i næringslivet, foreslås det at ordningen innrettes mot små og mellomstore bedrifter. Regjeringen mener imidlertid at en tilskuddsordning vil være teknisk enklere og ivareta Stortingets intensjoner bedre enn den skattefradragsordningen som fremmes, og ber Stortinget overveie en regelstyrt tilskuddsordning framfor skattefradrag for FoU. En nærmere omtale av støtte til forskning og utvikling er gitt i avsnitt 5.2.4 i meldingen.

Forslaget om en ordning med skattefradrag for FoU-investeringer er omtalt nærmere i kapittel 5 i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) og avsnitt 2.3.2 i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

2.6.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) (regjeringen Bondevik II)

Det er også behov for tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien. Flere av de foreslåtte tiltakene særlig på skattesiden i budsjettet for 2002 bidrar til å bedre økonomiens virkemåte. Det er også viktig å styrke konkurransepolitikken for å understøtte en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det vises bl.a. til omtalen av avviklingen av flypassasjeravgiften ovenfor.

Regjeringen vil kritisk gå gjennom omfanget og organiseringen av statlig eierskap. Et mer profesjonelt statlig eierskap vil over tid bidra til å styrke næringslivet. For selskaper der staten fortsatt er en betydelig eier, legger Regjeringen opp til at det må være et klart skille mellom statens rolle som eier og som myndighetsutøver. I forbindelse med tilleggsproposisjonen foreslås det derfor å flytte eierskapet av flere statlige selskaper til Nærings- og handelsdepartementet. Regjeringen foreslår også at Stortinget utvider Regjeringens fullmakter til å endre statens eierandeler i de selskapene som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet. Regjeringen vil i et eget framlegg til Stortinget i vårsesjonen 2002 gi en samlet framstilling av eierskapspolitikken.

2.6.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser også til at en velfungerende og effektiv offentlig sektor er viktig for næringslivets konkurranseevne i vid forstand. En av de største utfordringene i norsk økonomi er tilgangen på arbeidskraft. Full barnehagedekning er avgjørende for en ytterligere økning i yrkesandelene. Likeledes er næringslivet avhengig av godt utbygde omsorgsløsninger for de eldre og syke.

Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at de ansatte og deres organisasjoner tas med på råd og høres i forbindelse med fornyelsesarbeidet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II har foreslått drastiske kutt i SND og distriktspolitikken, samt i viktige deler av forskningsmidlene, for eksempel til fiskeriformål. Dette vil føre til en kraftig svekkelse av nyskapingen i distriktene. Rundt 15 000 små og mellomstore bedrifter har lån og tilskudd fra SND.

Disse medlemmer vil advare sterkt mot en rent markedsorientert politikk som utelukkende legger vekt på generelle økonomiske rammebetingelser og generelle virkemidler. Et mangfoldig og langstrakt land som vårt trenger også målrettede tiltak for distrikter og næringer for å sikre nyskaping og verdiskaping.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at det er vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. Det er viktig at landets ressurser utnyttes så effektivt som mulig, både i offentlig og privat sektor.

Det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende, organisert på en rekke ulike måter og med ulike formål. I mange tilfeller er det konflikter mellom statens rolle som eier og kontrollmyndighet. I dag er ofte både eierskapet og kontrollmyndighet samlet i samme departement. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at Regjeringen foreslår å flytte eierskapet av flere statlige selskaper til Nærings- og handelsdepartementet.

Disse medlemmer mener at staten må ha en gjennomtenkt strategi for sitt eierskap i næringslivet. Statens fremtidige eierskap bør begrenses til selskaper av forvaltningsmessig karakter og selskaper der eierskapet har en klar politisk begrunnelse. Statlige virksomheter skal ikke tilby produkter og tjenester på rene markedsmessige vilkår som private kan gjøre like godt eller bedre. I mange tilfeller kan fellesskapets interesser ivaretas like godt eller bedre gjennom utforming av lovverk, rammebetingelser og utøvelse av kontrollmyndighet. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag om å få utvidet Regjeringens fullmakt til å endre statens eierandeler i de selskapene som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til omtalen av regjeringen Stoltenbergs tiltak for å bedre økonomiens virkemåte i Nasjonalbudsjettet.

Disse medlemmer vil fremheve regjeringen Stoltenbergs arbeid med å fornye offentlig sektor. En vel fungerende og effektiv offentlig sektor er viktig for velferden og oppslutningen om fellesskapsløsningene. Disse medlemmer viser spesielt til den omfattende omorganiseringen av sykehussektoren som regjeringen Stoltenberg fikk tilslutning til og som vil legge grunnlaget for en bedre utnyttelse av ressursene og gjøre det mulig å kutte helsekøene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker at det overordnede målet med strukturpolitikk er å bidra til at landets samlede ressurser utnyttes så effektivt som mulig. Bedre utnyttelse av ressursene vil gi grunnlag for størst mulig verdiskapning og velferd i samfunnet. Det er gjennom en vellykket strukturpolitikk samfunnet får best mulighet til å oppfylle andre målsettinger. Disse medlemmer viser til at globaliseringen og den teknologiske utviklingen driver frem omfattende strukturendringer i næringslivet. Nye bedrifter etableres og gamle avvikles i et høyere tempo enn tidligere. Utviklingen stiller større krav til omstilling, men byr også på store muligheter for et land som greier å utvikle et klima for nyskapning og entreprenørskap. Hovedutfordringen i næringspolitikken blir derfor å øke tilveksten av ny næringsvirksomhet. Siden investeringskapital og kunnskapsmedarbeidere kan forflytte seg dit rammebetingelsene er best må Norge fremstå som et attraktivt område for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. For at norske bedrifter skal kunne konkurrere effektivt, og Norge oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde må norske rammebetingelser være attraktive. Skal vi sikre et høyt norsk velferdsnivå i fremtiden kan ikke skatte- og avgiftsnivået være høyere enn i EU-landene.

Disse medlemmer mener det er en sentral strukturpolitisk erkjennelse at offentlige myndigheter ikke skal peke ut markedets vinnere, men legge til rette for verdiskapning ved å fjerne hindringer for vekst og nyskapning. Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.

Disse medlemmer ønsker å fjerne reguleringer som gjør det vanskeligere å drive næringsvirksomhet og egen bedrift i Norge. Samtidig må det bli enklere og mer attraktivt å jobbe. Tilgangen på arbeidskraft må økes og det må legges til rette for økte investeringer. Til tross for at det på mange områder er mangel på arbeidskraft, fremmer Regjeringen ingen forslag for å få flere i arbeid. Stivbente regler om frivillig overtid, midlertidige ansettelser og begrensninger i åpningstidsloven er eksempler på reguleringer som hemmer aktiviteten i bedriftene og reduserer tilgangen på arbeidskraft.

Disse medlemmer viser til at arbeidskrevende og unødvendige rutiner og forskrifter fører til store mengder ekstraarbeid. Skjemabelastningen på norske bedrifter tilsvarer mer enn 7 000 årsverk. I tillegg er det ofte svært arbeidskrevende å holde oversikt over ulike offentlige regler og forskrifter. Disse medlemmer understreker at det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når knappe arbeidskraftsressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig stor andel av arbeidsressursene. Disse medlemmer mener næringslivet må få bruke mer tid på produktiv virksomhet og mindre tid på skjemautfylling og å tilpasse seg et uoversiktlig og komplisert regelverk. Til tross for at det har vært en erklært oppgave for flere regjeringer å redusere skjemaveldet er det ingen forbedringer å spore. Disse medlemmer etterlyser derfor en samlet strategi med slagkraftige virkemidler som kan bidra til en omfattende reduksjon i skjemaveldet og forenkling og fjerning av lover og forskrifter. Disse medlemmer understreker at de positive virkninger av ryddesjauer og forenklinger i lover, forskrifter og skjemaer vil forbli små så lenge stortingsflertallet og den til en hver tid sittende regjering har ambisjoner om å detaljregulere bedrifters og enkeltmenneskers hverdag. Det er denne reguleringsiveren som først og fremst har skapt skjemaveldet og forskriftsjungelen. Bare en grunnleggende politikkomlegging kan fjerne dem.

Disse medlemmer vil ha en offentlig sektor der det enkelte menneskets behov står sentralt. Siden alle mennesker er ulike og har forskjellige behov er det viktig med et mangfold av tilbud. Bedre tjenester og økt mangfold oppnås best dersom brukerne av tjenestene selv kan velge mellom flere tjenestetilbud. Disse medlemmer ønsker en ordning der offentlige og private virksomheter må konkurrere om å tilby de beste tjenester til pasienter, skoleelever og pleietrengende. Det offentlige skal fortsatt stå for finansieringen, men ikke nødvendigvis for tjenesteproduksjonen. Disse medlemmer mener en slik konsekvent bruk av konkurranseutsetting av offentlige tjenester er påkrevet for å få mest mulig mangfold og kvalitet igjen for tilgjengelige offentlige midler.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ved flere anledninger har foreslått å omgjøre Statens vegvesens produksjonsavdeling til aksjeselskap. Ved en slik organisering vil det vise seg om produksjonsavdelingen er konkurransedyktig. Det er en forutsetning at produksjonsavdelingen må konkurrere om alle utbyggings- og vedlikeholdsoppdrag med private entreprenører.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av at det gjennomføres tiltak som i størst mulig grad sikrer at samfunnets samlede ressurser blir utnytta best mulig, innenfor en bærekraftig og rettferdig ramme.

Dette gjelder også innenfor offentlig sektor. Disse medlemmer betoner viktigheten av at forbedring av organisering og ressursutnyttelse innenfor også denne sektoren blir en kontinuerlig prosess. Målet er mer velferd for hver krone, og fokus må rettes mot best mulig tjenester for brukerne. I denne prosessen er de ansatte som allerede i dag gjør en formidabel innsats, ofte innenfor trange rammer, en helt sentral ressurs. Denne gruppen kjenner styrker og svakheter i systemet ut og inn, og deres medvirkning i forbedringsarbeidet er en nødvendig forutsetning for suksess.

Etter hvert som stadig flere markeder dereguleres, blir det offentliges overvåkning av konkurransen av større betydning. For å ivareta forbrukernes interesser påpeker disse medlemmer nødvendigheten av et sterkt og uavhengig Konkurransetilsyn. Særlig gjelder dette markeder som luftfart og telesektoren der situasjonen begynner å ligne på monopoltilstander.

Målrettet og effektiv næringsstøtte er etter disse medlemmers oppfatning en viktig del av næringspolitikken. Dette er sentrale elementer i distriktspolitikken og miljøpolitikken, og kan også være aktuelt som en del av næringspolitikken. Det gjelder for eksempel i forhold til å legge forholdene til rette for en grønn kunnskapsindustri som erstatning for en for stor avhengighet av oljevirksomheten.

Disse medlemmer vil særlig vise til det arbeid som gjøres innenfor OECD for å redusere uheldig skattekonkurranse, der de norske særordningene for rederibeskatningen plasserer Norge i selskap med land vi ikke liker å sammenligne oss med. Disse medlemmer vil derfor oppheve disse med virkning fra inneværende år, og viser til sitt forslag i Budsjett innst. S. nr. 1 (2001 2002).

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på de mange positive utviklingstrekk i norsk økonomi og i samfunnets funksjon. Vår store og allmenne velstand er av ny dato, og i stor grad bygget opp på grunnlag av rike naturressurser under beskyttende lovverk som har sikret at verdiene har kommet det norske samfunn til gode. Uten slike lovbeskyttelser ville mye av verdiene ved utnytting av jord, skog, mineraler, fisk og olje vært mindre synlige her i landet. Dette medlem mener det er viktig å vektlegge disse erfaringer når spørsmål om full liberalisering av all handel diskuteres. På samme vis må det tas hensyn til de tilfeller der den frie konkurransen åpenbart har ført til uheldige resultater. Her er naturlig å nevne situasjonen innen norsk og internasjonal luftfart, kjededannelsene innen matvarehandelen, og den sterke konsentrasjonen av eiermakt bak medisinomsetningen på kort tid. Dette medlem mener det er grunn til å peke på at utviklingen i havbruksnæringen har vist at det trengs reguleringstiltak både nasjonalt og internasjonalt for å unngå ødeleggende overproduksjon.

Dette medlem vil peke på at eierskapet i næringslivet er sentralt for å oppnå en god og stabil utvikling i landet og i det enkelte lokalsamfunn. Senterpartiet mener det gode eierskap som viser samfunnsansvar må stimuleres mer gjennom skattesystemet. Dette eierskapet karakteriseres ved å være langsiktig, privat og ved deltagelse i bedriftens styre og gjerne også praktisk arbeid.

Dette medlem mener det er viktig å beholde et lovverk som gir mulighet for å stoppe salg av bedrifter til eiere som ønsker å kjøpe for å legge ned.

Dette medlem mener det trengs en grundig gjennomgang av det statlige eierskapet, både når det gjelder omfanget og hvordan eierskapet forvaltes. Dette medlem vil vise til at Senterpartiet i juni dette år fremmet forslag der vi ba Regjeringen legge fram en utredning om et bedre statlig eierskap. Ikke minst er det viktig i selskaper der staten er eier sammen med private, at det statlige eierskapet er gjennomtenkt og forutsigbart.

Dette medlem mener Regjeringen nå legger opp til å trekke raske konklusjoner uten at Stortinget inviteres til en skikkelig drøfting av hvordan vi best skal forvalte de enorme verdier som det statlige eierskapet representerer. Det gjelder både forslagene om nedsalg i deleide selskap, delprivatisering av heleide og omdanning til statsaksjeselskap av selskaper som leverer basistjenester i samfunnet.

Dette medlem mener det er svært viktig å være på utkikk etter store tapsposter i samfunnsregnskapet. Det store omfang av svart arbeid er en av de store. Smitteeffekten av at det ikke tas et krafttak for å stoppe slik ulovlig virksomhet, er utvilsomt stor.

Dette medlem vil også peke på de store ressurser som bør kunne spares inn ved å redusere skjemaveldet og den store mengde detaljerte regler som både privat og offentlig sektor er plaget av. Det er særlig grunn til å ta fatt på de store administrative ressurser som brukes på ulike øremerkede ordninger i kommunesektoren.

Dette medlem vil likeså peke på de store ressurser som brukes av forskere til å finansiere sine forsk­ningsoppgaver fra offentlige kilder. En øket grunnbevilgning til institusjonene vil bidra til effektiv ressursbruk.

Dette medlem vil vise til de mange henvendelser om de gode erfaringer med FUNN-ordningen for å stimulere næringsrettet forskning. Dette medlem mener det vil være feil av mange årsaker å avvikle en ordning som virker så godt og effektivt for de mange mindre bedrifter som ellers har lite kontakt med forsk­ningsmiljøene.

Dette medlem mener det er viktig å gjøre det lettere for nyetablerere å komme i gang, og foreslår at de skal slippe å betale ved førstegangsregistrering i Brønnøysundregisteret.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sine fraksjonsmerknader, jf. avsnitt 9.6 i denne innstilling.

Komiteen viser for øvrig til merknader under kapittel 5 i Innst. O. nr. 3 (2001-2002) når det gjelder den foreslåtte ordningen med skattefradrag for FoU-investeringer.

2.7 Skatte- og avgiftspolitikken

2.7.1 Skatte- og avgiftsopplegget for 2002

Komiteen viser når det gjelder merknader til skatte- og avgiftsopplegget for 2002 til avsnitt 3.2.23 i denne innstillingen og til kapittel 1 til 4 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002) under rammeområde 23. Når det gjelder skattelovendringer viser komiteen til Innst. O. nr. 3 (2001-2002), jf. Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) og Ot.prp. nr. 21 (2001-2002).